Du leser nå
De egentlige narkobaronene: CIA narkotikahandel historisk dokumentert

8 minutter lesetid



De egentlige narkobaronene: CIA narkotikahandel historisk dokumentert

Det er god grunn til å tro at den historisk dokumenterte narkohandelen CIA har bedrevet opp gjennom årene også foregår i dag.

CIA har en lang historie med nært samarbeid med narkotikasmuglere og produsenter. Blir dette gjentatt den dag i dag andre steder i verden?

Av William Blum.

1947 til 1951, Frankrike

Ifølge Alfred W. McCoy i hans bok ‘The Politics of Heroin i Southeast Asia’, gjorde våpen, penger og desinformasjon fra CIA det mulig for korsikanske kriminelle syndikater i Marseille å tvinge kontrollen over fagforeningene fra kommunistpartiet.

Korsikanerne fikk politisk innflytelse og kontroll over havna – ideelle forhold for å styrke et langsiktig samarbeid med narkotikadistributører i den korsikanske mafiaen, Dette gjorde Marseille til etterkrigstidens heroinhovedstad i den vestlige verden. Marseilles første heroinlaboratorier ble åpnet i 1951, bare noen få måneder etter at korsikanerne overtok havna.

De tidlige 1950-årene, Sørøst-Asia

Sør-øst asia.

Sørøst-Asia.

Den nasjonalistiske kinesiske hæren, organisert av CIA for å føre krig mot kommunist-Kina, ble opiumsbaroner i ‘det gyldne triangelet’ (deler av Burma, Thailand og Laos), verdens største kilde for opium og heroin. Air America, det viktigste flyselskapet som CIA eide, fløy narkotikaen over hele Sørøst-Asia.(1)

1950 til tidlig på 1970-tallet, Indokina

Under USAs militære engasjement i Laos og andre deler av Indokina, fraktet Air America opium og heroin i hele området. Mange amerikanske soldater i Vietnam ble narkomane. Et laboratorium bygget i CIA-hovedkvarteret i det nordlige Laos ble brukt til å raffinere heroin.

Etter et tiår med amerikansk militær intervensjon hadde Sørøst-Asia blitt kilden til 70 prosent av verdens illegale opium og en betydelig leverandør av råvarer til USAs blomstrende heroinmarked.

1973-1980, Australia

Nugan Hand Bank i Sydney var en CIA-bank i alle henseender bortsett fra navnet. Blant dens offiserer var et nettverk av amerikanske generaler, admiraler og CIA-menn, inkludert den tidligere CIA-direktøren William Colby, som også var en av dens advokater.

Med avdelinger i Saudi-Arabia, Europa, Sørøst-Asia, Sør-Amerika og USA, finansierte Nugan Hand Bank narkotikasmugling, hvitvasking av penger og internasjonal våpenhandel. I 1980, etter flere mystiske dødsfall, kollapset banken med 50 millioner dollar i gjeld.(2)

1970-årene og 1980-årene, Panama

I mer enn et tiår var Panamas diktator Manuel Noriega en godt betalt CIA-aktivum og samarbeidspartner, til tross for at amerikanske antinarkotikamyndigheter så tidlig som i 1971 hadde kunnskap om at generalen var tungt involvert i narkotikahandel og hvitvasking av penger.

Noriega tilrettela for «våpen-for-narkotika» flyreisene til Contras. Han ga beskyttelse og skaffet til veie piloter, samt et trygt område for narkotikakartellmedlemmer og diskrete bankmuligheter. Amerikanske tjenestemenn, inkludert den daværende CIA-direktøren William Webster og flere antinarkotika-offiserer fra DEA, sendte Noriega et brev det de roste ham for arbeidet med å motarbeide narkotikasmugling (riktig nok bare mot konkurrenter av hans beskyttere i Medellinkartellet.

De amerikanske styresmaktene vendte seg bare mot Noriega da de oppdaget at han var ga etterretning og noe hjelp til cubanerne og sandinistene. De invaderte Panama i desember 1989 og kidnappet generalen. Ironisk nok økte narkotikasmuglingen gjennom Panama etter den amerikanske invasjonen. (3)

1980-årene i Mellom-Amerika

En serie artikler i avisen San Jose Mercury News dokumenterte bare én av trådene i den sammenvevde operasjonen som knyttet sammen CIA, Contras og kokainkartellene. Reagan-administrasjonen var besatt med å styrte den venstreorienterte Sandinista-regjeringen i Nicaragua.

Administrasjonens tjenestemenn tolererte narkotikahandel så lenge smuglerne ga støtte til Contras. I 1989 avsluttet Senatets underkomité mot terrorisme, narkotika, og Internasjonale Operasjoner (Kerry-komitéen) en tre år lang etterforskning med å si:

«Det finnes betydelige bevis for narkotikasmugling gjennom krigssonene fra individuelle Contras-medlemmer, Contras-forsynere, Contras-piloter, leiesoldater som jobbet med Contras og støttespillere for Contra i hele regionen …. Amerikanske tjenestemenn som var involvert i Mellom-Amerika klarte ikke å løse stoffproblemet i frykt for å sette krigsinnsatsen mot Nicaragua i fare …. I hvert tilfelle hadde en eller annen etat i den amerikanske staten informasjon om dette, enten mens det pågikk, eller umiddelbart etterpå …. Høytstående amerikanske politikere [policy makers] var ikke immune mot ideen om at narkotikapenger var en perfekt løsning for å løse Contras finansieringsproblemer.»(4)

I Costa Rica, som fungerte som en «sørfront» for Contras (Honduras var nordfronten), var det flere forskjellige CIA-contras nettverk som var involvert i narkotikahandel. I tillegg til de som utførte Meneses-Blandon operasjonen som ble beskrevet av Mercury News, og Noriegas operasjon, var det CIA-agenten John Hull, som eide gårder langs grensen mellom Costa Rica og Nicaragua. Disse gårdene var hovedoppmarsjområdet for Contras.

Hull og andre støttespillere til Contras med CIA-forbindelser og piloter slo seg sammen med George Morales, en stor colombiansk narkotikasmugler som var basert i Miami, og senere innrømmet å gitt 3 millioner dollar i kontanter og flere fly til Contras-ledere.

Når makt sentraliseres og man kan hemmeligholde alt man gjør så er det (alt for) lett å misbruke sin posisjon.

Når makt sentraliseres og man kan hemmeligholde alt man gjør så er det (alt for) lett å misbruke sin posisjon.

I 1989, etter at styresmaktene i Costa Rica tiltalte Hull for narkotikasmugling, fløy et fly innleid for antinarkotikabyrået DEA i hemmelighet og ulovlig CIA-agenten til Miami via Haiti. USA forpurret gjentatte ganger Costa Ricas innsats for å få Hull utlevert tilbake til Costa Rica for å stilles for retten.

Et annet Costa Rica-basert narkotika-ring involverte en gruppe cubansk-amerikanere som CIA hadde leid inn som militære trenere til Contras. Mange hadde lenge vært involvert med CIA og narkotikahandel. De brukte fly fra Contras og et Costa Rica-basert [front]selskap, som hvitvasket penger for CIA for å transportere kokain til USA.

Costa Rica var ikke den eneste ruten. I Guatemala hadde den militære etterretningstjenesten – nært knyttet til CIA –  mange narkotikasmuglere som arbeidet for den. I følge DEA var det nok en mellomstasjon langs denne innførselssveien for kokain.

I tillegg har Medellinkartellets regnskapsfører i Miami, Ramon Milian Rodriguez, forklart at han kanaliserte nesten 10 millioner dollar til nicaraguanske Contras gjennom den erfarne CIA-agenten Felix Rodriguez, som var basert på flybasen Ilopango i El Salvador. Contras ga både beskyttelse og infrastruktur (fly, piloter, flystriper, varehus, frontselskaper og banker) til disse narkotikanettverkene med CIA-forbindelser.

Minst fire transportselskaper under etterforskning for narkotikasmugling inngikk kontrakter med de amerikanske styresmaktene for leveranser av «ikke-dødelige» forsyninger til Contras. Southern Air Transport, «tidligere» eid av CIA, og senere med en kontrakt fra Pentagon, var også involvert i narkotikasmuglingen.

Fly fulle med kokain fløy til Florida, Texas, Louisiana og andre steder, deriblant flere militærbaser. Frakten var utpekt som tilhørende «Contras«, derfor ble disse forsendelsene ikke inspisert. Når noen myndighetspersoner ikke var informert, og utførte en arrestasjon, ble kraftige tråder trukket på vegne av de tiltalte for å henlegge saken, frifinnelse, redusert straff, eller deportasjon.

1980-årene til begynnelsen av 1990-årene, Afghanistan

De CIA-støttete Mujahedin-opprørerne var tungt involvert i narkotikahandel mens de kjempet mot det sovjetstøttede styresmaktene og deres planer om å reformere det veldig tilbakeliggende afghanske samfunnet.

CIAs viktigste klient var Gulbuddin Hekmatyar, en av de ledende narkobaronene og ledende i raffinering av heroin i landet. Lastebiler og muldyr levert av CIA, som hadde båret våpen til Afghanistan, ble brukt til å frakte opium til laboratorier langs grensen mellom Afghanistan og Pakistan.

Produksjonen ble anslått til halvparten av heroinen som brukes årlig i USA og tre fjerdedeler av det som brukes i Vest-Europa. Amerikanske tjenestemenn innrømmet i 1990 at de hadde unnlatt å etterforske eller iverksette tiltak mot narkotika operasjonen på grunn av et ønske om ikke å fornærme deres pakistanske og afghanske allierte. I 1993 kalte en tjenestemann i DEA Afghanistan for det nye Colombia i narkoverdenen.

CIA narkotikahandel

En amerikansk soldat inspiserer en opiumsplantasje i Afghanistan.

Midten av 1980-tallet til tidlig på 90-tallet, Haiti

Mens de arbeidet for å holde de viktigste militære og politiske ledere ved makten, vendte CIA det blinde øye til sine klienters narkotikahandel. I 1986 la CIA til noen flere navn til sin lønningsliste ved å opprette en ny haitisk organisasjon, Den nasjonale etterretningstjenesten (SIN).

SIN ble angivelig opprettet for å bekjempe kokainhandelen, men offiserer fra SIN var selv engasjert i handelen, en handel hjulpet og tilskyndet av noen av Haitis militære og politiske ledere.

American Drug War:The Last White Hope

Se dokumentarfilmen «American Drug War:The Last White Hope» av Kevin Booth.

Kilder

Oversatt av TM hos Midt i Fleisen, skrevet av William Blum hos The Real Drug Lords: A brief history of CIA involvement in the Drug Trade, publisert 31.8.2008.

1. Se Christopher Robbins, Air America, Avon Books, 1985, kapittel 9

2. Jonathan Kwitny, The Crimes of Patriots: A True Tale of Dope, Dirty Money and the CIA, W.W. Norton & Co., 1987.

3. John Dinges, Our Man in Panama, Random House, 1991; National Security Archive Documentation Packet The Contras, Cocaine, and Covert Operations

4. Drugs, Law Enforcement and Foreign Policy, a Report of the Senate Committee on Foreign Relations, Subcommittee on Terrorism, Narcotics and Intemational Operations, 1989

William Blum er forfatter av den anbefalte boken ‘Killing Hope: U.S Military and CIA Interventions Since World War ll’.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
71%
Opplysende
24%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
5%
Om forfatter
Terje M.

De gamle mediene fungerer ikke lengre. Alle vestlige medier, både kommersielle og statseide, høres helt like ut, og de mest åpenbare usannheter blir servert oss hver eneste dag, spesielt i internasjonal politikk. Kontroll av informasjon er viktig for de som hersker. I dag er de herskende det amerikanske imperiet og dets medløpere, derunder makteliten i Norge. De har nærmest totalt informasjonsmonopol i de gamle medieneutløpene, og de jobber hardt med å kontrollere nyhetsbildet i de nye ‘uavhengige’ online-mediene. Vil vi ha innsikt må vi gjøre det selv.

3 kommentarer

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *