Den farlige sannheten om Norge under og etter krigen

«Det vil oppstå en pussig situasjon hvis en lærer en gang om mange år gir sin 1. gymnasieklasse følgende stiloppgave: Hva skulle den norske regjering ha gjort i 1940 om den hadde vært betalt av Hitler for å bringe Norge i hans vold? Den mest intelligente gutten i klassen vil da skrive: Regjeringen skulle ha gjort akkurat det Nygaardsvold og Koht gjorde. Den hadde dog neppe turt å gå så langt i retning av å legge landet åpent, for det kunne vakt mistanke om forræderi.»

Bøkene «Dømmer ikke» og «For at I ikke skal dømmes» ble forfattet av Oliver H. Langeland. Han var major i det norske forsvaret, og sjef for D13 – Milorgs Oslo-avdeling i fra 1942-1944. Da var hans sikkerhet for smal, i følge Jens Chr Hauge, og Langeland med familie måtte flykte til Sverige. Da han returnertetil Norge ble han vitne til et rettsoppgjør der det ikke var likhet for loven. Dette irriterte han såpass at han fant det nødvendig å publisere en bok, og så en til. I tiden som Milorg-sjef hadde han kommet i besittelse av en del offentlige dokumenter, som dannet mye av grunnlaget for innholdet i bøkene og dermed kritikken av krigsoppgjøret.

Den første boken solgte 50.000 eksemplarer og ble dermed en påvirkningsfaktor. Boken endte på regjeringsnivå og i rettssystemet. Konstituert riksadvokat Øystein Thommessen ledet saken og ville dømme Langeland etter straffelovens § 247 og § 248, samt dom på stopp av salg og en rekke påstander mot navngitte personer erklært døde og maktesløse. Langeland ble frikjent, men noen uttrykk ble mortifiserte. Av den grunn ble boken inndratt. Langeland anket, men anken ble avvist i Høyesterett 11. januar 1952.

Den andre boken opplevde det samme som den først.

Vi skal i kommende bringe korte utdrag fra bøkene, som kanskje kan belyse at krigsoppgjøret ikke var like rettferdig og verdig som etterlatt inntrykk. Dette er altså ikke en vurdering av bøkene eller deres sannhetsgehalt, men referater som korte smaksprøver. Det er derfor kanskje språket av og til kan virke gammeldags. Når man leser dette er det viktig å tenke på situasjonen Langeland personlig og folket hadde vært igjennom (krigen og dens forhistorie) og hvilket militært trusselbilde som forelå, altså kommunistene i øst. De refererte tekstene presenteres ikke i kronologisk rekkefølge. For ordens skyld: Langeland var ikke medlem i Nasjonal Samling, som mange av hans militære kollegaer var.

I forordet skriver Langeland blant annet: «Denne bok (Dømmer ikke) er ment som et innlegg for sannhet og rett, og det er mitt håp at den både skal bidra til styrkelse av vår mentale rustning til neste krig og at den skal bidra til så skape et sannferdig grunnlag for bedømmelse av rettsoppgjøret som holder på å bli en samfunnsulykke.»

Opptakten

«Den 9. april hadde Norge henved 600.000 menn i fullt kampdyktig alder. Vi hadde henved 600.000 menn i alderen fra 20-45 år. Om vi gjør fradrag for de kampudyktig blir det minst 450.000 igjen. Det var disse 450.000 kampdyktige menn som så på at 15.000 Hitler-soldater okkuperte oss den 9.april. 15.000 nazister gikk i land til 450.000 kampdyktige nordmenn. Maken til forsmedelse har sjelden et folk opplevd. Begivenheten er så fantastisk at den gjennom tidene vil bli stående som mer og mer et mysterium. Hvorfor i all verden lot Norge med 450.000 kampdyktige menn seg okkupere av 15.000 nazister? Hvis vi unngår at ytringsfriheten blir utryddet av nye okkupanter, så vil det sikkert gjennom tidene bli skrevet bindsterke bøker om dette utrolige fenomen. 450.000 og 15.000 er et akt for vilt forhold. Hva var det som egentlig skjedde? Var de rene knehøner alle disse 450.000 mann når slikt kunne skje? I mange år hadde det vært klart at vi når som helst kunne risikere et angrep og så stelte vi oss slik at 50.000 kampdyktige menn i Oslo skulle stå og se på at 500 nazister okkuperte byen. Hva var i veien med Oslo, som hadde 50.000 kampdyktige menn og lot seg ta av ta av noen få hundre nazister?»

«Hitler begynte sin voldsomme opprustning straks han var kommet til makten. Den 14. oktober 1933 forlot Tyskland Nasjonenes Forbund og avrustningskonferansen. Mussolini gikk på Etiopia i 1935, Hitler innførte alminnelige verneplikt i 1935 og besatte Rhinland mars 1936. Det var etter alt dette skjedde at Arbeiderpartiet møtte til Stortinget i 1936 med en forsvarspost som inneholdt følgende setning: «Det Norske Arbeiderparti vil bekjempe enhver rustningspolitikk. Militærvesenet omlegges til vaktvern. Oppgaven i den kommende 3-årsperiode er å forberede denne omlegging.»».

«De borgerlige fraksjoner i (utvidet militær-)komiteen anførte at forskjellen mellom arbeiderfraksjonens og flertallets standpunkt kort uttrykt var denne: Arbeiderfraksjonen ville at en bare skulle konstatere tilfeldige nøytralitetskrenkelser, mens flertallet mente at vår vilje til å holde oss utenfor krigen og være nøytrale sammenholdt med våre traktatmessige forpliktelser måtte føre det med seg at vi innrettet vårt forsvar med sikte på å avverge enhver – også forsettlig – krenkelser av vår nøytralitet. Flertallet henviste til følgende uttalelse av den tidligere utenriksministeren i Belgia, sosialdemokraten van der Velde: Det forekommer meg at internasjonal hjelp verken juridisk skyldes eller ville være materielt mulig, hvis det land som er gjenstand for angrep hevdet ikke å ville yte mostand mot voldsmenn og ikke å ville bringe noe offer for sin uavhengighet, i samme øyeblikk appellere til andre folkeforbundsmedlemmers militære eller materielle bistand. Her er det altså fastslått at Arbeiderpartiet ville ta en okkupasjon uten sverdslag.»

«Dette standpunkt tok en rekke av Arbeiderpartiets ledende menn. De var absolutte pasifister. Da vi så fikk okkupasjonen – da den situasjon oppstod som de gjennom sitt standpunkt hadde hevdet at vi uten kamp skulle ta – hadde man imidlertid den fantastiske opplevelsen at en rekke av de mest fremtredende forsvarsnihilister øyeblikkelig forlot landet. Selv ville de ikke ta sjansen på terror og død, men overlot det til de mange som i alla fall i langt mindre grad enn de selv var skyld i ulykken.»

«Over nyttår 1940 ble oberst Ljungberg forsvarsminister. Alle som kjente ham visste dette var en ulykke både for ham og for Norge. Ljungberg er kjent som en velmenende mann med store kunnskaper, men han var altfor lite robust. … Dette ble tydeligst med en gang Ljungberg møtte i Stortinget. Der opplevde man kort etter hans tiltreden en episode hvor noen av Arbeiderpartiets representanter angrep han fordi han fremsatte forsiktige forslag til bedring av forsvaret. Det var meningen at fagmannen som forsvarsminister skulle bety en garanti for oss».

«Hele vinteren (1940) hadde vi vært på kanten av krig, selv den blinde måtte se det. Like over nyttår var det så øyensynlig at selv utenriksminister Koht uttalte at Norge innen en uke kunne være i krigen. Men hva gjøre han for å møte den? Ingenting. I februar fikk vi Altmark-affæren. Da ble det altså ført krig mellom England og Tyskland på norsk område, fremdeles unnlot utenriksledelsen å reagere. Alle vi andre ventet at man i det minste skulle ha innkalt til regimentsamling i løpet av de følgende dager. I slutten av mars og første dagene av april ble det både i fransk og engelsk presse skrevet åpenlyst om å stanse den tyske malmtrafikken langs Norges kyst. Disse uttalelser fra alliert hold fremkalte truende uttalelser fra tysk side. Aldri har man vel opplevde å se en regjering som har unnlatt å mobilisere sine styrker til siste mann i en slik situasjon. Alle forsto at det gikk mot krig. Den 19. mars uttalte Chamberlain at faren for Norge og Sverige hadde nærmest seg til den i dag sto på dørklokken. Nygaardsvold og Koht reagerte ikke.»

Langeland gir oss en skjematisk gjennomgang av noen «høydepunkter» før invasjonen:

(Langeland kunne i denne sammenheng nevnte mottakelsen i Drammensveien 74 i Oslo, den 5. april. Da hadde den tyske ambassaden invitert norske politikere, toppbyråkrater og militære ledere til filmfremvisning, der tyskerne viste frem deres ødeleggelser av Warszawa. Intensjonen var å skremme de norske representantene: her var all motstand nytteløst).

«Det vil oppstå en pussig situasjon hvis en lærer en gang om mange år gir sin 1. gymnasieklasse følgende stiloppgave: hva skulle den norske regjering ha gjort i 1940 om den hadde vært betalt av Hitler for å bringe Norge i hans vold? Den mest intelligente gutten i klassen vil da skrive: Regjeringen skulle ha gjort akkurat det Nygaardsvold og Koht gjorde. Den hadde dog neppe turt å gå så langt i retning av å legge landet åpent, for det kunne vakt mistanke om forræderi.»

To forbrytelser

«Norsk lov bestemmer at statsråder som viser uforstand eller forsømmelighet i sin virksomhet skal stilles for riksrett. Undersøkelseskommisjonen påviste så megen uforstand at en skulle tro at riksrett måtte være en selvfølge. Nå er protokollkomiteen kommet til det resultat at betingelsene for tiltale er til stede, men den foreslår at tiltale ikke skal reises.»

«Rettsoppgjørets oppgave har vært å straffe dem som overtrådte § 86. Rettsoppgjøret skulle altså finne ut hvilke tilfelle av bistand til fienden var så alvorlige at de kunne kvalifisere til straff etter § 86 – altså til minimum 3 års fengsel – og hvilke handlinger som kunne passere upåtalt».

«For at leserne allerede fra første stund skal kunne gjøre sammenligninger og gjøre opp en mening om hvorvidt det praktiseres likhet for loven, skal jeg nevne et par av de tilfeller hvor straffe er ilagt.»

«En kone på mer enn 70 år – vi kaller henne Olava – meldte seg høsten 1940 inn i N.S., men gikk ut etter 14 dagers tid. Det er ikke opplyst noen annen forgåelse enn det passive medlemskap disse dager. Rettmyndighetene fant henne straffeskyldig etter § 86, som altså setter 3 års fengsel som minimumsstraff. (Straffen ble redusert etter landsviksanordningen, men det er i denne forbindelse uten betydning). For den som bruker sunn fornuft er det vanskelig ¨finne at hun er straffeskyldig etter en paragraf som nevner alvorlige handlinger som å svekke Norge eller noen med Norge forbunden stridsevne.  … Gamle Olava ble nokså hardt straffet. Hun ble straffet med bot og rettighetstap. Hennes mann omkom som sjømann, og hun ville ha tilkommet en pensjon, men tapte denne rett fordi hun var blitt straffet for landsforræderi. … Dette virker meget overraskende når man sammenholder med ordene i § 86.»

«Fra en dom av Stjør- og Verdal herredsrett over Peder Forbord, som tok arbeid på Værnes flyplass anføres følgende:… Retten anser det bevist, at tiltalte omkring 16. mai 1940, til tross for at tiltalte var klar over kamphandlingene i Norge fremdeles ikke var avsluttet, meldte seg til tjeneste for tyskerne. … Retten anser det bevist, at tiltalte var klar over at han på denne måte ytet fienden bistand fra første stund under den pågående krig. … Hva straffeutmålingen angår finner retten at straffen for Peder Forbord, passende settes til tvangsarbeid i 4 år. Det er i skjerpende retning tatt hensyn til at tiltalte uten påtrykk, på eget initiativ og frivillig, meldte seg til tjeneste for tyskerne, direkte under tysk ledelse, allerede mens kamphandlingene fremdeles pågikk i Norge, og Værnes flyplass var en av de viktigste flyplasser tyskerne hadde til bruk under kampene i Nord-Norge. Retten er av den mening at tiltaltes forhold er nesten like alvorlig som om han hadde meldt seg til væpnet innstas mot sine egne landsmenn.»

Det offentlige Norge som den tyske okkupasjonsmaktens medhjelper

«Den 24. april 1940 kunne man i Adresseavisen lese følgende annonse:

Den siste setningen sto faktisk i kunngjøringen: “Den tyske overkommando erklærer at disse arbeider er nødvendige for å beskytte Trondhjem.” Et ynkeligere uttrykk for dårlig samvittighet har en vel sjelden sett. Alle visste jo at dette med beskyttelse av Trondheim var bare tøv. Men tre menn som ville tas alvorlig skrev under på dette. Når man skal vurdere den handling som her ble utført må man være oppmerksom på at arbeidene ble satt i gang i slutten av april, altså mens kampene pågikk både i Sør- og Nord-Norge. Det som foran er anført i dommen over Forbord rammer også med så meget større tyngde dem som sendt 2000 mann for å bistå fienden. Værnes spilte en meget viktig rolle for de tyske transporter. For tyskerne ved Narvik var disse transporter absolutt nødvendige fordi Værnes var den eneste forbindelse de hadde. Det er meget sannsynlig at den assistanse som fylkesmannen i Sør-Trøndelag og ordføreren i Trondheim ga tyskerne bidro vesentlig til å hindre våre tropper i å fordrive tyskerne fra Narvik-området. Uten denne støtte var tyskerne sannsynligvis blitt tatt til fange eller drevet over grensen til Sverige. Det kan etter min oppfatning ikke være tvil om denne handling fra de trondheimske myndigheters side objektivt sett var krigsforræderi.»

«Oslo formannskap vakte i 1940 forferdelse blant publikum ved å sende arbeidere til Fornebu allerede i krigens første dager. Den 13. april, altså fire dager etter angrepet på Norge, framsatte det tyske flyvåpen krav om at Oslo kommune skulle sende arbeidere til flyplassen. Kravet ble straks imøtekommet, og allerede 15. april sendte Oslo formannskap 200 arbeidere. Dertil kom et stort antall mann som entreprenørene skaffet etter foranledning av formannskapet. Fornebu var tyskernes offensive flyplass, engelskmennene bombet den om natten, Oslo formannskap gjorde den i stand om dagen. På den måten bidro Oslos myndigheter dirkete til å støtte tyskerne i deres kamp. De bidro til at flest mulig bombefly kunne starte fra Fornebu for å bombe våre svake tropper som holdt seg mindre enn 50 km fra Fornebu. Hvor mange ekstra liv Oslo formannskaps assistanse til fienden kostet oss vet vi heldigvis ikke. Det kan neppe være tvil om det denne dirkete bistand til fienden i hans aller mest aktive krigsanstrengelser objektivt sett rammes av straffelovens § 86. »

«Våre etterkommere, som leser de siterte dokumentene, vil ikke skjønne noe av det hele. De vil ikke skjønne at det kunne være tenkelig at Oslos ledende menn kunne løpe fienden til unnsetning på denne måte. I de dokumenter som foreligger er det ikke antydet noe som kan likne en rimelig grunn til denne fabelaktige bistandshandling overfor fienden. … Ved ordfører Trygve Nilsens og finansrådmann Hartmanns handling var det skapt en farlig presedens. Hvis de allierte hadde måtte gjøre invasjon våren 1945 ville de selvfølgelig ha satt i gang storbombing av Fornebu. Ingen kunne da ha bebreidet naziordføreren, Fritz Jenssen, om han hadde sendt noen tusen arbeidere til hjelp for fienden på flyplassen.»

«Peder Forbord var en av de to tusen mann som av Centralkommiteen i Trondheim ble forledet til å gå i fiendens tjeneste. Mot ham ble det reist tiltale, men det foreligger ingen ting om at det er reist tiltale mot Centralkommiteen, og det foreligger heller ingen ting om at det er reist tiltale mot de ledende mann i Oslo kommune som sendte hundrevis av mann til Fornebu for å assistere fienden.»

«Arbeidernes faglig landsorganisasjon ved Elias Volan, meddeler:

Sekretariatet for Arbeiders faglige landsorganisasjon i Norge, har i dag, fredag 12. april, hatt møte i Oslo sammen med representanter for fagforbundene. Møtet gjorde vedtak om følgende opprop:

Den situasjon som vårt land nå er kommet opp i gjør det mer nødvendig enn noen gang før at alle medlemmer og tillitsmenn kjenner sitt ansvar og ikke lar seg gripe av panikk eller håpløshet. … Den norske fagorganisasjon har alltid drevet sin virksomhet innenfor rammen av gjeldene lover. Vi må også gjøre dette i det videre organisasjonsarbeid som må tilpasses de nye forhold på en slik måte at arbeidet kan fortsette. Vi ber alle medlemmer av fagorganisasjonen om å sette kreftene inn for å opprettholde organisasjonens virksomhet. … Fagforeningene og forbundene må som før på beste måte søke å ta seg av medlemmenes interesser på arbeidsplassen. Vi slutter oss til parolen om at hver kvinne og mann skal bli på sin post og gjøre sin plikt. Dette gjelder både i arbeidslivet og i tillitsvervene.  (Morgenbladet, 13. april 1940).»

«Som referatet fra møtet i Landsforeningen for Elektronisk og Elektrometallurgisk Industri viser ble det fastslått at forretningsdrivende i samsvar med Administrasjonsrådets retningslinjer kunne tilby, selge og levere sine produkter til Tyskland. Likeens fastslo Administrasjonsrådet ved sine handlinger at man kunne bygge krigsskip (Marinens Hovedverft, Horten) for fienden, og at det var tillatelig for norske borgere å fabrikkere kanoner og andre våpen (Kongsberg Våpenfabrikk) for fienden».

«Til neste krig vet vi nå at det er i høy grad straffbart for en liten mann langt oppe i fjellene å bli medlem av et misbilliget politisk parti. Men det er ikke klanderverdig å sende noen tusen mann til bistand for fienden på en flyplass.»

Rundskriv av 4. juni 1940 fra Justisdepartementet til politimestre i de besatte områder.

Herr politimester

1. Til underretning meddeles at det i Justisdepartement er ansatt en inspektør i anliggender vedkommende kriminalpolitiet og i politimessig anliggender av politisk karakter. Politimestre og lensmennene i de bestatte områder, med unntakelse av politimestre i Oslo og Aker, sorterer i disse anliggende under departements inspektør.
2. Som inspektør er ansatt sjeg for utrykningspolitiet, Jonas Lie. Han har bl.a i oppdrag å formidle forbindelsen mellom det norske og tyske sikkerhetspoliti i de saker som er nevnt under punkt 1.
3. Politiinspektør Lie har også bemyndigelse til å gi de nødvendige instruksjoner av prinsipiell natur, særlig av den art som angår forholdet mellom det norske og tyske sikkerhetspoliti innenfor den samme som er gitt ved de i punkt 1 nevnte beføyelser.
4. Ved forbrytelser og forseelsessaker som antas å ha politisk bakgrunn eller hvor gjerningsmannen eller skadelidende er en politisk personlighet og for øvrig i alle anliggender av politisk karakter, skal politiinspektør Lie underrettes.
5. Hvis det er sannsynlig at etterforskningen eller ettersøkningen etter gjerningsmannen – fordi denne er ukjent eller på flukt – vil strekke seg ut over rettskretsen, skal det uten opphold gir politiinspektøren melding ved telegraf eller telefon med henblikk på sentralisering av etterforskningen. For øvrig blir riksadvokatens stilling uberørt.
6. Politiinspektør Lie er etter konferanse med Justis- og Politidepartementet og Riksadvokaten bemyndiget til å gi politimestrene og lensmennene pålegg i de anliggender som er nevnt under punkt 1. Spesielt er han bemyndiget til å utbe innberetninger om den politiske stilling. Med foranstående bes lensmenn og politiets øvrige tjenestemenn gjort bekjent.

En del eksemplarer av denne rundskrivelse legges ved.

Justisdepartementet, Oslo 4. juni 1940

På vegne av Administrasjonsrådet

Ole. P. Harbek / Kr. Hansson

Altså

a)      Her ansettes av Justisdepartementet – det vil si sorenskriver Harbek – nazisten Jonas Lie som politiinspektør for politiske saker.

b)      Harbek pålegger hele det norske politi å innberette alle politimessige anliggender av politisk karakter til Jonas Lie.

c)       Det tilføyes uttrykkelig at Jonas Lie skal formidle forbindelsen mellom det norske politi og det tyske sikkerhetspoliti i disse politiske saker.

d)      Det mest påfallende av det hele er at Jonas Lie skulle ha telegrafisk underretning hvis en mann var flyktet.

Omsatt til enkel og lettfattelig tale vil dette si at Justisdepartementet under Harbek ga det norske politi ordre til å innberette sine landsmenns patriotiske gjerninger via nazisten Jonas Lie til det tyske sikkerhetspoliti. Harbek la således ved sitt rundskriv grunnsteinen til den politiske straffe og politiforfølgning overfor norske patrioter under okkupasjonen. Og dette skjedde mens norske tropper ennå kjempet i Nord-Norge. … Departementet under Harbek organiserte med andre ord en offisiell norsk etterretningstjeneste angående politiske spørsmål for det tyske sikkerhetspoliti.»

Oppfordringer

«Det måtte på dommerne avgjort virke som en skjebnens ironi, når det ble herr Platou, som i mai 1945 i egenskap av rådmann i Justisdepartementet desiderte (dvs. besluttet) at alle dommere som i tillit til hans uttalelse av 3. desember 1940 hadde meldt seg inn i NS, skulle fjernes fra sine embeter.»

«Etter å ha sett den uttalelse som ekspedisjonssjef Platou sendte dommerne, er det grunn til å se på et par andre uttalelser fra samme tid. I rundskriv den 3. oktober 1940 uttaler biskop Berggrav seg om spørsmål om medlemskap på følgende måte: En tredje engstelse er kommet frem ved spørsmålet om å melde seg inn i N.S. Enhver må her følge sin overbevisning.

Den Norske Sakførerforening sendte 13. desember 1940 følgende meddelelse til sine medlemmer: I anledning av den for noen dager siden utsendte innbydelse til dannelse av en Nasjonal Samlings juristgruppe, vil Den Norske Saksøkerforenings Hovedstyre gjøre medlemmene oppmerksomme på at enhver står fullstendig fritt i spørsmålet om han vil melden seg inn i Nasjonal Samling og dermed i Nasjonal Samlings jurist gruppe, eller la det være.»

«Den Norske Dommerforeningsstyre hadde den 30. oktober sendt ut et rundskriv til sine medlemmer, hvor det blant annet het: Styret vil verken tilrå eller frarå noen dommer å foreta innmeldelse i N.S., men vil fremholde at det må være en helt frivillig sak».

«Departementet har gitt politifullmektige ordre til å tjenestegjøre ved Riksadvokatembetet, og herunder bl.a. utføre de forretninger som hører under 1ste statsadvokat i Oslo. En anser det for riktig at herr bruker tittelen statsadvokat. Justisdepartementet ga altså her en person ordre til å gjøre seg skyldig i straffbart forhold ved å overta det ulovlige nazistiske statsadvokatembetet for politiske saker, samt til å behandle politiske straffesaker mot norske patrioter. Skrivelsen var underskrevet av Sverre Riisnæs og Marius Nygård.»

«Den 1. oktober 1940 kunngjorde Heinrich Meyer (byråsjef) sammen med Jonas Lie for alle landets politimyndigheter at enhver propaganda til fordel for Kong Haakon VII eller det kongelige hus var forbudt. Deretter fulgte en nærmere spesifikasjon av hva det i denne forbindelse ved forbudt, bl.a. fremstilling av bilder av Kongen eller den kongelige familie. Forbudet skulle tre i kraft straks. Politimestrene ble anmodet om å kunngjøre forbudet på en effektiv og mest hensiktsmessig måte straks.

Det er bemerkelsesverdig at Reichkommissars Verordnung om forbud mot kongepropaganda først ble utferdiget den 7. oktober og kunngjort i Verordnungsblatt den 25. oktober, altså henholdsvis en og tre uker etter at Jonas Lie og herr Meyer sendte ut sitt rundskriv. Forbudet mot kongepropaganda later således til først å være utferdiget etter norsk initiativ.»

“Her er sitert en rekke dokumenter nettopp for å gi et alminnelig bilde fra en stor offentlig etat. Menn som ikke var medlem av N.S. satt og arbeidet med alle disse forskjellige tiltak som tyskerne og N.S. satte i verk for å bekjempe den patriotiske virksomhet. I dom etter dom over passive medlemmer av N.S. og andre småsyndere uttaler retten at de har forstått eller burde ha forstått at de med sitt forhold ytet fienden bistand som var utilbørlig og straffbar. Disse mange rundskriv viser hva fremtredende menn anså for tilbørlig bistand til fienden. Når man tenker på den lite orienterte mann langt ute på bygda som er strengt straffet for å ha ytet 5 kroner til legionen, og ser på alle disse handlinger som er godkjent, så tviler man på om der gjøres rett».

«Den 13. april 1940 kunne følgende kunngjøring leses i Osloavisene:

Det var i disse dager at vernepliktig ungdom i Oslo forsøkte å komme ut til kampfrontene. Politimester Welhaven ga altså sine folk ordre til å arrestere de unge menn som forsøkte å gjøre sin plikt for fedrelandet.»

Polititjenestemennene som bidro til pågripelser og deportasjoner av norske jøder ble ikke straffet

«De polititjenestemenn som ble i tjenesten uten å bli medlem mer av N.S. har i mange tilfelle utført handlinger som ser mer tvilsomme ut. Men det er gått lite i rette med dem. Et av de mest påfallende tilfelle er jødeaksjonene. Selv ved den store aksjonen i 1942, da de fleste visste at det gjaldt jødenes liv var det mange ikke-N.S.- medlemmer blant politifolkene som deltok i arrestasjonene. De bisto altså fienden med å sende norske borgere til gassovnene.»

«Landssvikanordningen kommer forhåpentligvis gjennom lange tider til å bli stående som det mest avskrekkende eksempel på slett straffelovgivning. Vi har opplevd. Anordningen ble gitt i London den 15. desember 1944, Dens mest beryktede straffebud lyder således: Etter denne anordning kan straffe:

1. Den som etter den 8. april 1940 har vært medlem eller søkt eller samtykket i å bli medlem av a) Nasjonal Samling eller organisasjoner knyttet til den. b) Annen organisasjon som har medvirket i strid med noen bestemmelser i straffeloven kap 8 eller 9 i krigsartiklene i den militære straffelov.
2. Den som etter den 8. april 1940 har støttet slik organisasjon som nevnt under nr. 1 eller straffbare tiltak som den har att i verk.
3. Den som etter den 8. april 1940 har utført eller deltatt i ervervsmessig virksomhet for fienden på en slik måte eller under slike omstendigheter at forholdet må anses utilbørlig. Som utilbørlig bør forholdet i alminnelighet anses bl.a. dersom den ervervsdrivende selv har innledet forbindelsen med ham…

Bestemmelsene både i punkt 1 og 2 har som straffebestemmelser meget i øyenfallende svakheter. For det første bestemmer denne anordningen som er gitt 15. desember 1944 at folk skal straffes for handlinger som er begått flere år i forveien. For det annet bestemmer den at folk skal kunne straffes på grunnlag av et rent ytre kjennemerke som medlemskap av N.S. Det spørres altså ikke etter vedkommende persons konkrete handlinger i krigstiden. Det er nok at han hadde latt seg føre inn i et kartotek.

Denne anordningen ble altså gitt 15. desember 1944. Den kunne derfor ikke uten videre anvendes på forbrytelser som var begått før dette tidspunkt med mindre handlingene var straffbare etter en bestemmelse i straffeloven, som medførte strengere straff. For å løse dette problem forutsatte regjeringen uten videre at et hvert medlemskap i N.S. etter 8. april 1940 var straffbart etter straffelovens § 86. For de fleste av dem som virkelig hadde tenkt over krig og krigslov virket denne påstand som dirkete tøv. § 86 er den paragraf i den borgerlige straffelov som definerer straffen for det vi har kalt landsforræderi. Paragrafen er ment å omfatte de direkte og farlige bistandshandlinger overfor fienden. Det er forutsetningen at det, når forbrytelser mot paragrafen foreligger, skal idømmes livsvarig fengsel eller fengsel på 10-20 år.»

Paragraf 86 – den som yder Fienden Bistand i Raad eller Daad

«§ 86, 1. legg. Med Hefte i mindst 3 Aar eller med Fængsel fra 3 Aar indtil paa Livstid straffes den, som rettsstridig bærer Vaaben mod Norge, eller som under en Krig, hvori Norge deltager, eller med saadan Krig for Øie yder Fienden Bistand i Raad eller Daad eller svækker Norges eller nogen med Norge forbuden Stats Stridsevne.»

«Den hovedansvarlige er justisminister Terje Wold. Han er medansvarlig for alle de forsømmelser fra regjeringen Nygaardsvolds side som første til at fienden kom inn i landet. Når han som regjeringsmedlem ikke forlangte mobilisering unnskylder han seg med at han ikke skjønte at det var noe fare på ferde. Mer når en gammel kone unnskylder seg med at hun ikke skjønte at hun brakte fedrelandet i fare ved å skrive navnet på en blankett, så mener herr Wold at det var hun som brakte fedrelandet i fare. Han forlanger meget av andre.

Statsråd Torp var også en av de strengeste lovgivere. Han har også sitt ansvar som medlem av regjeringen 9. april. Han var dessuten for noen rå siden tilhenger av militærnektelse. Han forbeholder seg altså seg selv den retten til å være illojal mot en av våre viktigste lover – vernepliktsloven – og han ville ha rett til å sette hjemme når andre skulle ut å kjempe for fedrelandet. Men han er også ganske streng mot andre.

Statsråd Hartmann var med på å sende mange hundre mann til assistanse for fienden på Fornebu april 1940. Han skjønte ikke at dette kunne være straffbar bistand til fienden. Men han forlanger at gamle Olava, som høsten 1940 skrev under på en blankett, hvis innhold hun neppe skjønte mye av, skulle ha en betydelig forståelse av at hun ytet Hitler en verdifull bistand»».

«Det er nesten ufattelig at disse menn skulle føle seg så skyldfrie at de turde være så dristige steinkastere. Under slike forhold er det ikke overraskende om publikum spør hva som ligger bak. Det hele virker som et forsøk på å få dømt de andre for å bortlede oppmerksomheten fra seg selv.»

Langelands konklusjon

“Hvilke svar har vi fått? Vi har sett at det går an å gjøre ganske merkverdige ting og få blomster.

–          Nygaardsvold la landet åpent for fienden og fikk æreslønn.

–          Administrasjonsrådet bygde krigsskip og kanoner for fienden og får hederlig omtale.

–          Erfaringer viser at det gar an å gå til fienden og forhandle om avsettelse av den lovlige regjeringen og siden få storkors St. Olav.

–          Det går an å sende store mannskapsstyrker til Fornebu til bistand for fienden og bli statsråd kort tid etter.

–          Det går an under pågående kamp å sende store mannskapsstyrker til bistand for fienden på Værnes, og deretter bli fylkesmann.

–          Det går an som stortingsmann, i strid med vår grunnlov, å stemme for avsettelse av konge og regjering og deretter få sete i Kongens råd.

Når alt dette har kunnet passere ser en med forferdelse på alle de bagatellsaker hvor det har blitt reist påtale. Det reises påtale i saker som er så ubetydelige at det hele kan avgjøres med en bot på to, tre hundre kroner, og så lar en mannen som har laget feller for å drepe norske soldater gå fri. Er dette rettsoppgjør etter en krig?»

Oliver H. Langeland døde 1958, som en bitter og knust mann.

Det er for øvrig nettopp kommet ut en bok om Oliver Langeland; «Krig og sannhet. Langelandsaken og landsviksoppgjøret» av Arvid Bryne, som er omtalt i en kronikk i Dagbladet her.

(xx) Artikkelforfatters merknader