Bruttonasjonalprodukt (BNP) sier ikke noe om hvorvidt et land går økonomisk fremover eller bakover, om hvorvidt de økonomiske aktiviteter er bærekraftige eller ikke. Disse manglene ved BNP har blitt rettet opp i det alternative barometeret ”Genuine progress indicator” (GPI). I boken The Wellbeing of Nations (2001) lanseres enda mer avanserte barometere, og hvor menneskelig trivsel og økosystem-trivsel vektes likt. Mens de nordiske landene scorer høyt i menneskelig trivsel, har samtlige nasjoner i verden langt igjen når det gjelder økosystem-trivsel. En betydelig heving av økosystem-trivselen bør være neste mål for landene som har Den nordiske modellen som sitt politisk-økonomiske system. Vi tar også et kort blikk på lykkeforskning.
Terminologi
Det engelske ordet well-being har de senere årene kommet inn i faglitteraturen som nær synonymt med generell lykketilstand og livskvalitet (Wiki: Subjective well-being). Well-being blir gjerne oversatt med trivsel. Studier av livskvalitet, lykke og trivsel analyserer først begrepet opp i flere hovedkomponenter, som 1) psyke, 2) kultur og sosialt nettverk, 3) fysisk helse, og 4) økonomi og materiell velstand. Hver av disse hovedkomponentene blir igjen stykket opp i en rekke enkeltfaktorer.
Bruttonasjonalprodukt (BNP)
BNP er ganske enkelt summen av alle økonomiske transaksjoner i landet (Wiki: Bruttonasjonalprodukt; Gross Domestic Product). BNP skiller ikke mellom produktive og destruktive aktiviteter, eller mellom bærekraftige og ikke-bærekraftige aktiviteter. Jordskjelv, tornadoer, kreft, AIDS og kriminalitet er positive faktorer for BNP, så lenge de medfører at penger skifter hender! Økosystemets degradering er også en positiv faktor for BNP, så lenge penger brukes på å redusere miljøskader.
BNP svikter også som nasjonaløkonomisk barometer, da det ignorerer all den økonomiske aktiviteten som ikke er på noe marked, men som like fullt bidrar til enkeltmenneskets og samfunnets trivsel. Eksempler er barneomsorgen som hjemmeværende foreldre utøver, og annet ubetalt arbeid. Likevel har BNP kolossal innflytelse og troverdighet blant politikere, media og almenheten som et generelt tegn på landenes velstand og trivselstilstand.
Genuine progress indicator (GPI)
Et interessant alternativ til BNP er Genuine progress indicator (GPI) (Wiki: Genuine progress indicator). Forholdet mellom BNP og GPI er analogt med forholdet mellom bruttoinntekt og nettoinntekt. Dersom inntekter og utgifter er like store, vil GPI være null. GPI tar i betraktning hvorvidt en økonomisk aktivitet er bærekraftig eller ikke, hvorvidt den overstiger naturens årlige fornyelsesevne eller ikke, hvorvidt den resulterer i degradering av miljøet eller ikke. Man kan derfor si at GPI er et mål på bærekraftig inntekt.
Beregninger av GPI ble først tatt i bruk i USA på slutten av 1990-tallet. Resultatene viste at samtidig med at BNP steg, falt GPI. GPI har blitt beregnet for Østerrike, Canada, Chile, Frankrike, Finland, Italia, Nederland, Skottland og Storbritannia. Den grundige artikkelen Measuring Prosperity: Maryland’s Genuine Progress Indicator (Solutions, April 2012) viser anvendelsen av GPI i delstaten Maryland, som ligger ved Atlanterhavskysten nordøst i USA.
For en mer teoretisk og metodisk evaluering av GPI som en nyttig begrep, se artikkelen The Genuine Progress Indicator 2006: A Tool for Sustainable Development av John Talberth, Clifford Cobb og Noah Slattery. Da forfatterne anvendte GPI-metoden på USA, fant de:
”The accounts suggest that while the U.S. economy has grown steadily since 1950, our collective welfare may have peaked in the late 1970s and stagnated ever since as the benefits of economic growth since that time have been more and more offset by costs associated with income inequality, loss of time spent on non-market activities, and environmental degradation. The costs of climate change are becoming an increasingly large share, as demonstrated all too well by the disasters in the Gulf of Mexico in the summer of 2005.”
”The Wellbeing of Nations”
Robert Prescott-Allen har vært leder for et gedigent prosjekt som på basis av fire svært komplekse barometere har undersøkt folkets og økosystemenes trivselsnivå i 180 land. Resultatet ble utgitt i 2001 i boken The Wellbeing of Nations: a country-by-country index of quality of life and the environment. I motsetning til BNP og GPI er har ikke dette prosjektet brukt penger som målestokk, men en lang rekke indikatorer som har blitt kombinert og kvalitativt vurdert for hvert land. Den menneskelige trivsel og økosystem-trivselen har blitt vektet likt, og disse har så dannet basis for fire barometere (”indekser”).
Nasjonenes score innen hver av de fire barometerne ble vurdert ut fra en skala fra 0–100:
1-20 = elendig og uakseptabelt nivå,
21-40 = dårlig og uønsket nivå,
41-60 = middels nivå,
61-80 = akseptabelt nivå, målene er innen rekkevidde,
81-100 = utmerket nivå, målene er nådd.
Den menneskelige trivselsindeksen (MTI) var basert på 36 indikatorer fordelt på fem menneskelige dimensjoner: 1) helse og befolkning, 2) velstand, 3) kunnskap og kultur, 4) samfunn, og 5) likeverdighet. På MTI hadde bare tre land i verden en score over 80 (Utmerket): Norge (82), Danmark (81) og Finland (81). 50 % av landene hadde en score under 41.
Økosystem-trivselsindeksen (ØTI) var basert på 51 indikatorer fordelt på fem økosystem-dimensjoner: 1) land, 2) vann, 3) luft, 4) arter og gener, og 5) ressursbruk. På ØTI hadde ikke et eneste land i verden en score over 80 (Utmerket). Bare 15 % av landene hadde en score mellom 61 og 80 (Akseptabelt). 45 % av landene, inkludert Norge, hadde en score mellom 41 og 60 (Middels). Land med en score under 41 dekket hele 48,4 % av Jordens landoverflate og innenlands vannoverflate, mens land med en score mellom 41 og 60 dekket 43 %.
Kombi-trivselsindeksen (KTI) kombinerer MTI og ØTI, som begge vektlegges 50 %, for å si noe om landets totale trivselstilstand. KTI viste at ikke et eneste land i verden hadde en score over 80. Ingen land var heller ikke i nærheten herav. Bare fem land i verden kom så vidt over 60 (Akseptabelt): Sverige (64), Finland (62), Norge (62), Island (61) og Østerrike (61). Deres akseptable KTI skyldtes en høy MTI. 116 land hadde både MTI-scoren og ØTI-scoren under 60. KTI er nok den minst interessante indeksen av de fire, da utbyttet er større ved å se på MTI og ØTI ved siden av hverandre.
Menneskelig trivsel/økologisk stress-indeksen (MT/ØS-I) sier noe om i hvilken grad den menneskelige trivsel oppnås ved å belaste økosystemet. Økologisk stress (ØS) = 100 – ØTI. MT/ØS-I = MTI / ØS. Ikke et eneste land i verden oppnådde en score over 60, mens 80 % av landene hadde en score under 40. Dette betyr at ingen land har nådd et høyt menneskelig trivselsnivå uten ved alvorlig å overbelaste økosystemet.
Med disse barometerne kan myndighetene i hvert land sette seg konkrete mål når det gjelder menneskelig trivsel og økosystem-trivsel. Videre kan myndighetene overvåke at hevingen av menneskelig trivsel ikke går på bekostning av økosystem-trivselen, hvilket i så fall vil gjøre utslag på MT/ØS-I. De tre barometerne (MTI, ØTI og MT/ØS-I) samt GPI bør erstatte dagens voldsomme interesse for BNP. Utvikling og styrking av økosystem-trivselen bør være en høy-prioritert oppgave for samtlige nasjoner i verden. Samtidig er det jo forståelig at først når den menneskelige trivselen har blitt utmerket eller akseptabel, kan man forvente fokus på å bedre det økologiske trivselsnivået.
De tre barometerne samt GPI kan også brukes, eller videreutvikles, som en kvanititativ målestokk for hvor langt nasjonen har gått i retning av f.eks. PROUT-visjonen. Det er vel og bra at Norge og noen få andre land har Den nordiske modellen som politisk-økonomisk system, men vi må ta ansvar for å komme oss videre ved ikke å overbelaste naturen.
Lykkeforskning
Økonomers énsidige fokus på BNP og økonomisk vekst gjenfinner vi på det individuelle planet der streben etter lykke for mange mennesker har endt opp i konsumerisme, materialisme og affluensa (Wiki: Affluenza). Hvilke faktorer har størst betydning for den subjektive lykkefølelsen? Har disse faktorene et naturlig metningsnivå der mer av det samme gir stadig avtagende tilleggseffekt på lykkefølelsen? Svaret på det siste spørsmålet er Ja, i hvert fall når det gjelder personlig økonomi.
Psykososiale studier viser at sammenhengen mellom personlig økonomi og lykke bare er lineær inntil en viss økonomisk standard har blitt nådd som tillater tilfredsstillelsen av de grunnleggende behovene. Deretter flater betydningen av økonomi fort ut. 2004-utgaven av årboken Jordens tilstand nevner i kapittel 8 – Et nytt syn på det gode liv av Gary Gardner og Erik Assadourian – flere slike psykososiale studier.
- I USA ble folks gjennomsnittsinntekt mer enn fordoblet mellom 1957 og 2002. Likevel var det ingen endring i andelen som mente de var ”svært lykkelige” i samme periode.
- Funn fra det globale forskningsprosjektet World Values Survey, som studerte livslykke i over 65 land mellom 1990 og 2000, tyder på at inntekt og lykke faller godt sammen opp til en årsinntekt på 13.000 dollar pr. person (i 1995-årets kjøpekraftparitet) (Wiki: World Values Survey). Deretter gir inntektsøkninger bare beskjedne tillegg i opplevd lykke.
Gardner og Assadourian skriver:
”Men om psykologene er enige om at velstand har begrenset evne til å skape lykke, er de minst like samstemte når de beskriver hva som bidrar til tilfredshet med livet. Den ene undersøkelsen etter den andre har vist at lykkelige mennesker gjerne har sterke og støttende relasjoner, en følelse av å ha kontroll over livet, god helse og et arbeid der de får realisere seg selv.”
John de Graaf – produsent av dokumentarfilmen Affluenza (YouTube) – sier ifm. med kampanjen Tidsbevegelsen:
”Tidsbevegelsen handler om å se lenger enn til BNP som selve målet på et godt samfunn. Det handler om å forstå at økonomiens egerntlige formål ikke er endeløs materiell vekst, men et balansert, givende og bærekraftig liv for alle.”
Robert D. Putnam – politisk forsker og professor i offentlig politikk – skriver i sin mest berømte og kontroversielle bok Bowling Alone: The Collapse and Revival of American Community (2000) [Wiki-omtale]:
”Det vanligste enkeltfunnet i et halvt århundres forskning omkring hva som går sammen med et tilfredsstillende liv… er at lykken best kan forutsis gjennom bredden og dybden i ens sosiale forbindelser.”
For dem som vil studere den empiriske forskningslitteraturen omkring lykke, er bøkene og artiklene til Ed Diener – amerikansk psykolog, professor og forfatter – et godt utgangspunkt. Han har forsket de siste 25 årene på faktorene bak lykke, livskvalitet og trivsel.
Fra Wiki-artikkelen Ed Diener:
“In 2002, Diener conducted a study at the University of Illinois with Martin Seligman, finding that “the most salient characteristics shared by the 10% of students with the highest levels of happiness and the fewest signs of depression were their strong ties to friends and family and commitment to spending time with them.” Diener has said “It is important to work on social skills, close interpersonal ties and social support in order to be happy.”
In recent years, Diener has conducted major studies comparing happiness in different parts of the world. In 2010 he published a study comparing the US and Denmark and looked specifically at why Danes are so much happier than Americans. He concluded that that difference in happiness level was due to the difference of mentality in the two countries. Danes focused on enjoying life with the means that they had available, and did not feel the need to be jealous over their neighbors’ wealth and thus did not feel the stress over the need for achievement. For people in the US on the other hand, it was important to have the biggest and best TV, car, etc, in order to show that they were better than the rest. This attitude, as well as the type of government, Diener concluded, was a leading source of decreased happiness levels among Americans. The Danish government is focused on collectivism whereas the US government is focused on individualism. Two studies from 2010 and 2011 included Gallup world polls to study happiness in more than 100 countries and found similar results: that collectivist societies, such as Northern European countries, New Zealand, and even Costa Rica, on average, were happier than individualist societies such as the US.
Diener’s research showed that once a person’s “basic needs are met, additional income does little to raise your sense of satisfaction with life. According to Diener, two events in a person’s life with the greatest impact were shown to be loss of a spouse (taking 5-8 years for recovery) and loss of a job.
To facilitate happiness research, Diener created the Satisfaction with Life Scale, a basic and widely used tool.”
Kilder og ressurser
- Prescott-Allen, Robert (2001): 2001 i boken The Wellbeing of Nations: a country-by-country index of quality of life and the environment.
- Diener, Ed. Presentasjon av hans verk. Wiki: Ed Diener.
- Wiki-artikler: Subjective well-being; Human development (humanity); Genuine progress indicator.
- World Values Survey (WVS). Offisiell web-base. Det globale forskningsprosjektet World Values Survey har en liste bestående av 30 dybdeinnsikter omkring menneskers verdisystemer, hvilke ytre og indre faktorer som styrer disse, og hva som får disse verdisystemene til å endres. Listen med 30 dybdeinnsikter kan studeres nærmere under Wiki-avsnittet World Values Survey #Catalogue of Findings.
*****************************
Artikkelen over inngår i mitt temaprosjekt
Oligarkisk økonomi & politikk & historie.
**********************
Lenhell,
Min artikkel om Den nordiske modellen viser at det IKKE er de store inntektene alene som gjør at de skandinaviske landene scorer så høyt når det gjelder menneskelig trivsel. Dette er en misforståelse som også jeg trodde på før jeg skrev artikkelen.
Vi kan alltid bli bedre. Men før vi gjør det må vi finne ut hvor vi står relativt sett i forhold til andre nasjoner, og vi må finne ut hvorfor vi har kommet dit vi har kommet. Flere oljeemirater i Saudi-Arabia har også store oljeinntekter, uten at befolkningsflertallet får nyte godt av denne rikdommen eller av demokrati. Så må vi finne ut hvilke visjoner vi ønsker å gå i retning av, og bli kjent med de korrekte økonomiske fagtermene. I det hele tatt er det en god del faglig, analytisk og intellektuelt arbeid å gjøre.
Vel, nå har jo Norge både klimatisk, råvaremessig, samt har en liten befolkning med stort areal og rikelig tilgang på natur, råvarer osv et naturgitt godt utgangspunkt. Vi har liten risiko for tørke, orkaner, sult, terror, trange beforhold, ufrivillig arbeidsledighet osv. Så egentlig er det helt naturlig at vi kommer godt ut.
Det jeg egentlig mente å si er at vi har skapt et samfunn hvor de som er annerledes faller utenfor.
Kjenner en kar som er uføretrygdet og hadde vel utbetalt ca kr 15,000,- etter skatt. Han både røykte og drakk i storemengder, nesten 1 pk. tobakk til dagen og 6 stk 1,25 liters ølflasker til dagen. Dette kostet ham ca. kr 600,- kr pr. dag, Han hadde ikke nåla i veggen og levde fra dag til dag.
Han flyttet til Danmark og fortsatte som før. De samme varene koster der ca. kr 140,-. Han har nå kjøpt seg egen bolig og bil og lever et etter forholdene mye bedre liv enn han gjorde i Norge.
Så Norge er ikke noe romslig samfunn for de som ikke matcher Arbeiderpartiets normer for hvordan man skal leve.
Nei det blir for ille. Helt enig. Hvis ikke staten kan tilrette legge slik at uføre kan røyke og drikke seg ihjel så kan det likså godt være! Her sparer jo Danmark millioner i pensjoner. Det er jo ingen som lever til dem er 65 år. Dette er faktisk et godt argument og et smart samfunnstrekk. Dette kan jo funke på heronister også! Du skjønner jeg får bare 15 tusen i mnd når jeg bor i Norge, så jeg har flyttet hit til Afganistan fordi heroinen er billigere der. Så kan man spørre en bonde da vet du, om de ikke skal bytte hus. Så får man bare håpe at han ikke spør hva alkoholen og tobakk koster i Norge, kanskje han da ikke vil flytte allikevel. Og da er jo det også Stoltenberg sin skyld selvsagt. Åssen klarer han å sove om natta den gjøken? – Men, sier Stoltenberg, jeg sender jo han 15 tusen selv om han bor i Danmark. Hvor kjipe og jævlige er vi nordmenn egentlig undrer han seg. Han bruker jo ikke ett øre her hjemme? Dvs at alle pengene forsvinner ut av landet uten at han støtter èn eneste nordmanns tjenester. Med andre ord han bare får penger? Vel, greit nok. Vi elsker våre borgere så dette unner vi dem. Men hvorfor er kameraten hans forbannet? Jo fordi de som er annerledes faller utenfor, men hvem i helsiken visste at det var bokstavlig ment. Mannen landet jo Danmark for gudsskyld! Ja jeg ser den ;)
Ja det kan vel sies mye morsomt om mitt eksempel fra virkeligheten.
Hadde avgiftene vært lavere så hadde han vel blitt værende i Norge antar jeg.
Det er vel en grunn til at andre land har lavere avgifter på disse varene, muligens for at folk skal få ta sine egne valg, eller få dem i penalet litt fortere slik at utgiftene totalt sett blir mindre ?
Jeg kunne forsåvidt godt tenke meg å flytte til danmark, selge huset i norge for 3 mill og kjøpe et der for 700,000,-.
Selvfølgelig kommer Norge godt ut av en slik statistikk. Dette er selvsagt pga store statelige inntekter fra skatter og olje. Staten sørger for trygder og statelige overføringer til vanlige folk, samt masse offentlige/statelige arbeidsplasser som man har marginalt behov for.
Et ekstremt høyt prisnivå og kostnadsnivå, kombinert med høye lønninger får tydeligvis folk til å føle seg lykkelige. Sosialistene kjører beinhardt på propeganda for at vi skal tro at vi lever i verdens rikeste og beste land.
Det er allikevel altfor mange som faller utenfor, den private omsorgen for andre mennesker er stort sett borte.
Imidlertid er disse ting svært vanskelig å måle, det er altfor mange faktorer og ting som er vanskelig å sammenligne.
I min ungdom hadde alle en vanlig jobb med kun lønnen som inntekt. Nå er stort sett de fleste jeg kjenner uføre, på arbeidsavklaringspenger, annsatt i offentlig sektor,på tiltak osv. Som statistikken blir lagd i Norge går ikke dette skikkelig frem og vi får et feil inntrykk av samfunnet vårt.
Man trenger ikke være lykkeforsker for å innse at halve Norges befolkning går på lykkepiller. Brutto nasjonal lykke er like bankerott som Peak Oil.
Lykken i Norge tilfaller alle de som har lykkes med å forvandle landet til et opp-ned-land. En slags hummer-og-kanari nasjon. En blanding av kommunistisk planøkonomi, hvis eierinteresser tilfaller Putin og hans lakeier. Med en tvist av amerikansk kapitalisme som ikke bare har finansiert det teknokratiske Norge, men som også ser ut til å påvirke de mer velbeslåtte nordmenns mentalitet. Hele tiden under dyp frustrasjon over den totalitære statlige innblanding.
Norge kan med stor treffsikkerhet kalles en nasjon med blandingsøkonomi, hvorav folket i sin helhet fungerer som slaver i uvitenhet, og under Arbeiderpartiets diktator-velde.
Godt Arbeiderpartiet tilbyr lykkepiller til folket, m.a.o. Ellers hadde vel ikke slavene holdt ut denne arbeider-friheten.
I artikkelen nevnes såvidt dokumentarfilmen “Affluenza”, som er verdt å se.
http://www.youtube.com/watch?v=QkiR_q-thjg
Omtale: “A ground breaking film about consumerism, materialism, commercialism and the antidotes. AFFLUENZA is a ground breaking film that diagnoses a serious social disease – caused by consumerism, commercialism and rampant materialism – that is having a devastating impact on our families, communities, and the environment. We have more stuff, but less time, and our quality of life seems to be deteriorating. By using personal stories, expert commentary, hilarious old film clips, and “uncommercial” breaks to illuminate the nature and extent of the disease, AFFLUENZA has appealed to widely diverse audiences: from freshmen orientation programs to consumer credit counselling, and from religious congregations to marketing classes. With the help of historians and archival film, AFFLUENZA reveals the forces that have dramatically transformed us from a nation that prized thriftiness – with strong beliefs in “plain living and high thinking” – into the ultimate consumer society.”