Vår kulturs anti-intellektualisme

Artikkelen hevder at anti-intellektualisme er én av vår kulturs makrotrender. Artikkelen retter seg ikke mot populærkulturen, men mot den statlig-offentlige formidlingen av nyheter, vitenskap og kultur. De statlig-offentlige institusjoner har lenge aktivt fremmet en kultur preget av ubetydelighet, intetsigenhet, trivia og under­holdning, og presentasjonen av betydningsfulle emner er på et så lavt nivå at det har en fordummende og disinformativ virkning.

Introduksjon

Mens George Orwells fremtidsroman 1984 (1948) beskrev et NWO-overvåkingssamfunn, beskrev Aldous Huxley i sin fremtidsroman Vidunderlige nye verden (1932) en kultur i dypt forfall til underholdning og moro. Depresjon ble maskert med alle typer lykkepiller. Har vi havnet i et integrert mareritt av begge fremtidsromanene?

Neil Postman (1931-2003) kom i 1985 ut med boken Vi morer oss til døde, som er et kraftig oppgjør med kulturens intellektuelle forfall.

Per-Aslak Ertresvåg omtaler i sin bok SOV, mitt lille Norge (2008) den norske journali­stikkens bunnløse fall, og hevder at dette kvalitative fallet begynte på 1970-tallet [se min bokanmeldelse (Nyhetsspeilet, februar 2009)]. Dette er et fall fra samfunnsansvar med fokus på vesentligheter til en orgie i konsumerisme, trivialiteter, irrelevans, sludder og sladder. Journalistene har blitt dumme og naive tjenere for Establishment-direk­tiver som de ikke en gang stiller spørsmål ved.

Ingebrigt Steen Jensen, reklamemann fra Bærum, hadde en kronikk i Aftenposten den 6. mars 2010 der han tok opp de seneste storm-i-vannglass mediasakene, Da Norge klikket. Mange eldre vil hevde at det “klikket” fullstendig for Norge for 30-40 år siden, og at Norge siden den gang aldri har kommet seg ut av trivia-psykosen.

Folket og kulturen faller stadig dypere ned i et meningsløst vakuum mellom to ytterligheter av verdensbilder. På den ene siden ruver det konvensjonelle verdensbildet som de Establishment-styrte media fremmer 24 timer i døgnet, 365 dager i året:

• ingen globale konspirasjoner har forekommet, og vi kjenner heller ikke til noen nå,
• med unntak av menneskeskapt ”Global Warming” er ikke Jorden nå utsatt for noen ualminnelige interne eller eksterne påkjenninger, til tross for ekstremværet og de ekstremt mange naturkatastrofer verden over som nå rapporteres i media,
• vitenskapen fortsetter å fremme det materialistisk-naturalistiske grunnsyn, og refererer bare til fakta og fenomener som er innenfor dette grunnsyn,
• observasjoner av og erfaringer med utenomjordiske og deres romskip, artefakter og monumenter er fortsatt et tabu-emne i de Establishment-styrte media,
• trivia, sport, underholdning, kos, nostalgi, intetsigende hverdags­dokumentarer, reality-serier og non-news serveres i alle kanaler døgnet rundt.

På den andre siden har vi de alternative media og alternative forskere, mange med grundig akademisk utdannelse, som blir stadig mer profesjonelle i å dokumentere det stikk motsatte verdensbildet:

• Forekomsten av globale konspirasjoner gjennom hele 1900-tallet når det gjelder politikk, vitenskap, økonomi og kultur. De fleste av disse riktig store konspirasjonene har sitt opphav i USA, og innen USA synes mange av dem å ha sin opprinnelse i Rockefeller Foundation.
• De store transnasjonale organer som FN, EU, NATO og Verdens helseorganisasjon er redskaper for disse konspirasjoner. Politikernes og medias antikonspirative syn på disse transnasjonale organer har mange alvorlige samfunnskonsekvenser.
• Hundrevis av bøker om Østens visdom og mystiske tradisjoner, samt parapsykologisk forskning gjennom 130 år, har forlengst bekreftet at bevisstheten utgjør tilværelsens primære dimensjon.
• Hundrevis av bøker, artikler og personlige erfaringer har forlengst dokumentert tilstedeværelsen av utenomjordiske vesener, fartøyer og artefakter på Jorden, Månen og Mars.
• Mange har en vag følelse av at alle naturkatastrofene og de geofaglige merkverdigheter som nå rammer Jorden i tiltagende grad – jordskjelv, vulkanutbrudd, synkehull, lysspiraler på himmelen, ekstremtemperaturer, ekstremvær, ekstrem­flommer osv. – har en felles årsak som myndighetene og NASA fortier.

Store deler av folket og kulturen faller som nevnt ned i det kaotiske vakuumet mellom disse to ytterpoler av verdensbilder. I denne artikkelen vil jeg plaske litt i sjøen av anti-intellektuelle symptomer, fremfor å diskutere årsaks­nivået eller hvem som står bak. Men for at det ikke skal være noen som helst tvil: Min oppfatning er at fordummingen av kulturen er en styrt og intensjonell prosess.

I dagens flate verdensbilde…

I dagens flate verdensbilde finnes ingen store konspirasjoner, bare elleville konspirasjons­teorier. I dagens flate verdensbilde har de intellektuelle på mystisk vis forsvunnet. Har de dødd ut? Var det ikke lenger liv for dem? Eller har de på subtilt vis blitt omklassifisert til ”elleville konspirasjonsteoretikere”?

Det materialistisk-naturalistiske grunnsyn har gitt oss et flatt og uinspirererende verdensbilde; en verden uten mening og dybde. Forskning som er basert på det materialistisk-naturalistiske grunnsyn bør bli kalt ved sitt rette navn, scientisme (Wiki-artikkel: Scientism). Scientisme er ideologisk-basert forskning, og er derfor ikke objektiv vitenskap. Når folk så blir deprimerte av det flate verdensbildet, og mister kontakten med de dypere dimensjoner pga. den intet­sigende trivia-kulturen, står den rådende biologiske psykiatrien klar med sin psyko­farmakoterapi. Lykkepiller i stadig nye farger og varianter, men alltid med det samme depri­merende sluttresultatet. Lykkepiller resulterer i at pasientens kontakt med sin essens og sine dypere følelser blir enda svakere og sjeldnere.

Richard Dawkins: populærformidler av scientisme

Vil ikke våre politikere lenger tenke selvstendig?

Det virker som om statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre og strømmen av forsvarsministere egentlig ikke liker å stå frem med integritet; å fremsette selvstendige tanker og konklusjoner. De siste årene har normen vært å bare henvise til beslutninger og ”innsikter” fattet i FN, WHO, NATO, EU og USA, og så si at Norge er i en allianse med disse. Denne antikonspirative holdningen til USA og de nevnte transnasjonale organer er farlig for integriteten til Norge som nasjon. I hele åtte år tillot den norske regjering og storting å la Bush/Cheney-regjeringen få definere verdensbildet: hva som var virkelighet og hva som ikke var virkelighet. Elefanter valset omkring i glassmagasinet og knuste alt de kom over; våre politikere greide å ignorere dem. Verre og mer alvorlig kan det faktisk ikke bli. Bush/Cheney-regjeringen var bare et hårstrå unna å realisere transformasjonen av USA til en totalitær politistat, og via EU bevege hele Europa i samme retning. Hvorfor Bush/Cheney-regjeringen ikke lyktes i sitt forsett, til tross for mange planlagte falsk flagg-operasjoner, er et spennende emne som faller utenfor rammene av denne artikkelen. Poenget er at i disse åtte årene lå den norske regjeringen og stortinget på ryggen med sprikende bein, og godtok et hvert direktiv og diktat som kom fra USA i deres farseaktige ”krig mot terrorisme”. Er vi allerede på vei til å glemme dette?

I Italia har det politiske og kulturelle forfallet kommet så langt at det hele minner mest om en surrealistisk film av Federico Fellini. Statsminister og mediamagnaten Silvio Berlusconi gis noe av skylden for dette. Men hvorfor har dagens politikere blitt så visjonsløse? Når hørte vi sist en politiker anbefale, eller analysere, en fagbok? Leser de fagbøker?

Silvio Berlusconi

Politikk på symptomnivå

De Establishment-styrte media får mye kritikk for deres sterke fokus på negative nyheter. Men denne kritikken er overfladisk. Nyhetsmedia burde heller kritiseres for deres ensidige fokus på elendighetenes symptomer. De burde i stedet gi oss innsikt i elendighetenes dypeste årsaker. I politikkens og økonomiens verden er det øverste nivået representert av oligarkene. Likevel er ordet oligarki et fremmedord for folk flest (Wiki-artikkel: Oligarchy). Hvorfor det? I dagens flate verdensbilde er oligarker noe eksotisk man bare finner i den ikke-vestlige verden, som i Russland inntil Putin tok over, og i afrikanske og asiatiske stater med stor korrupsjon. Å hevde at oligarker også finnes i Vesten, for ikke å snakke om i USA, blir i dagens forvridde verdensbilde betraktet som en konspirasjonsteori. De Establishment-styrte media fortsetter derfor å fortelle oss om statsministre og presidenter som kommer sammen for å prate, og bakom dette nivået kommer disse media sjeldent i sine analyser.

En orgie i non-news og feel good-effekter

I Dagsrevyen ser man en økning av innslag som trygt kan kalles non-news. Dette er innslag som ikke har noen som helst betydning på globalt, regionalt eller nasjonalt nivå, og som vi derfor kunne ha blitt spart for gitt at Dagsrevyen bare har en halvtime på seg til å dekke dagens verdensbegiveheter. Det er da naturlig å spørre: Er det så få daglige hendelser av betydning i vår verden, at det er nødvendig å fylle tiden opp med non-news?

Koseinnslagene har erobret Dagsrevyen; det kommer vanligvis ett av dem hver dag. Kongen og dronningen som besøker en småby; kulturfestivaler; et dådyr som har forvillet seg inn i en have og blir tatt hånd om av barna. En gutt som kom bort fra familien da de gikk på skitur, og som ble funnet i live noen timer senere. Fra et nyhetsperspektiv må slike innslag betegnes som skvip og fyllstoff.

Vi druknes i feel good-effekter. Bilder av eller sitater fra Dalai Lama, Mahatma Gandhi, Desmond Tutu og Nelson Mandela. Louis Armstrong som synger What a wonderful world. Bilde av kong Olav på ski eller på trikken. Krampeaktig feiring av tradisjoner og høytidsdager som forlengst burde ha vært avviklet. Mye nostalgisk selvpuling fra NRK i form av repriser av ”kose­programmer”. Titten Tei med Sonja som gjest.

Dalai Lama: Makes you feel good?

En orgie i sportsdekning

Sportssendingene og sportnyhetsinnslagene erobrer stadig flere timer og minutter av primær sendetid. Anti-intellektuelle sportsjournalister som ikke duger til noe annet enn å lese opp sportsresultater inntar stadig flere toppstillinger i NRK, og får stadig større innpass i Dags­revyen. Det blir stadig flere idrettsgrener, og stadig flere internasjonale turneringer. Slik sett skulle man tro at de som titter på TV de fem timene fra 19:00 til 24:00 blir servert en endeløs serie av atletiske prestasjoner og høyde­punkter i verdensklasse innen de forskjellige idretts­grener.

Men slik er det ikke. Den utvidete sendetiden brukes til fyllstoff som har minimal interesse for folk flest. Om fotballklubbers økonomiske situasjon; om hvilken klubb som har solgt hvilken spiller til hvilken sum; koseintervjuer med de forskjellige idrettsutøvere; om krangling idrettsutøverne imellom; høytidelige analyser om kamper som skal spilles; tomprat om fremtidige turneringer. Det blir som med Eurovision Song Contest Oslo 2010, eller som med det svenske kongelige bryllupet i Stockholm 2010. Når finalen eller hovedbegivenheten endelig skal utspilles, har folk blitt overmettet av medias endeløse forspill, reklamesnutter og oppvarming gjennom flere måneder.

Diskusjonsforumenes forfall til oneliners

I 2008 dukket ning-diskusjonsforumene opp i Norge. Først ute var newage-forumet Ildsjelens Nettsamfunn (”Ildsjelen”), som ble dannet i februar 2008. I mai 2008 kom alternativ-forumet Alterna­tivt Nettverk (”AltNett”). I oktober 2008 ble det lukkete ning-forumet Bakkemannskapet for Fremtiden (BM) opprettet som en reaksjon på visse problemer som Ildsjelen og AltNett hadde. Problemene var relatert til: 1) høyt støynivå innen visse emner som drepte den faglige dialogen, 2) mangelen på emnemessig struktur, og 3) mangelen på kompetanse­forankring.

Ildsjelen greide faglig sett aldri å heve seg over ABC-nivået. AltNett viste et lovende potensial det første halvåret, selv om det jeg vil betegne som newage-psykose hadde en sterk posisjon der (se diskusjonstråden Hva er newage-psykose?). Utover i 2009 falt nivået på begge forumene; de endte opp som rene junior-forumer (faglig sett). I oktober 2009 ble ning-forumet Esoterisk Nettverk dannet, styrt av en liten gruppe esoterikere. Dette forumet viste fort et høyt potensial, og var godt organisert. Men også dette forumet stagnerte fullstendig. Den 6. mai 2010 skrev jeg bloggen Har EsoNett blitt et kraftløst pingleforum? På det lukkete Bakke­mannskapet har aktiviteten nærmest opphørt, selv om det er fullt trykk i det som opprinnelig var Bakkemannskapets front utad, nemlig Nyhetsspeilet.

Jeg har ennå ikke sett noen god forklaring på hvorfor disse ning-forumene så fort har forfalt enten til det lavest tenkelige ABC-nivå, eller til nærmest totalt fravær av aktivitet. Det hele er et mysterium, for ning-teknologien er genial som plattform for web-diskusjonsfora. På Ildsjelen og AltNett har det blitt vanlig at introduksjonen til en diskusjonstråd bare består av 1-2 setninger. De fleste av kommentarene består også bare av 1-2 setninger. Dette ville ha vært forståelig i et forum for barneskoleelever, men medlemsmassen på de nevnte ning-fora er dominert av godt voksne. Hva skjer?

Staten svikter som den evolusjonære drivkraft

Når Staten fraskriver seg ansvaret for å representere nasjonens evolusjonære drivkraft, enten det gjelder økonomien eller kulturen, da blir økonomien og kulturen fullstendig overlatt til markeds­kreftene. Markedskreftene har aldri fremmet kulturell eller økonomisk fremgang til flertallets beste, kun til elitens beste. Når markedskreftene får råde, blir begreper som evolusjon og kvalitet fort fremmedord innen mange områder.

Når det gjelder NRK, er situasjonen den at vi betaler lisenspenger, og likevel får vi et programtilbud som i hovedsak må karakteriseres som intetsigende i innhold og billig i produksjon. Kort sagt: skvip. Hensikten med å betale lisenspenger er jo nettopp at NRK skal kunne være istand til å løfte folket opp til et høyere kulturelt nivå, fremfor å måtte konkurrere med kommersielle TV-kanaler.

Jerry Seinfeld: prototypen på det moderne menneske?

NRK synes å spesialisert seg i programmer om intetsigende hverdagsrealisme. Hverdags­mennesker og hverdagsliv. Det underliggende budskap er vel at vi som mennesker ikke bør forvente eller kreve noe mer. I Storbritannia er det like ille, der ”sosialrealistisk” under­holdning dominerer, ala TV-serien Med hjartet på rette staden (originaltittel: Heartbeat). Gidder NRK-direktørene selv å se på disse hverdagsprogrammene?

Hvis man lytter til nye norske viser og låter, er det slående hvor intetsigende tekstene er. Det er som om ingen har noe av betydning å si lenger, og dette er den nye kulturelle normen!

Jerry Seinfeld ble kjent verden over som hovedrolleinnehaveren i den amerikanske situasjons­komedien Seinfeld, som gikk i 180 episoder i perioden 1989-1998. Seinfeld-karakteren har på en måte blitt prototypen på det moderne, urbane menneske. Seinfeld-karakteren er en fyr som bare går rundt og preiker piss og utveksler vittigheter i tiden mellom jobb, søvn og dating.

Jerry Seinfeld

Mikrotrender kontra makrotrender

I enhver kultur vil man alltid finne positive mikrotrender. Forekomsten av positive mikro­trender betyr naturligvis at ikke alt er negativt. I denne artikkelen hevder jeg heller ikke at ”alt” er negativt. Men jeg hevder at makrotrenden definitivt er negativ, og har nå ført oss inn i en ekstrem anti-intellektualisme.

Mange i newage-miljøet er av den oppfatning at vi nå er inne i en kraftig oppvåkningsfase til et åndelig verdensbilde. Så lenge newage-miljøet selv får formulere hva et ”åndelig verdensbilde” innebærer, så har de kanskje rett. Men hvis vi ser nærmere på den ”åndelige oppvåkningen” som utfolder seg på ning-foraene, er det lite å bli imponert av. Sammenlign dette fora-nivået med hva transpersonlig psykologi-bevegelsen fikk til ved sin fødsel i California på slutten av 1960-tallet (Wiki-artikkel: Transpersonal psychology). Det norske newage-miljøet har knapt nok hørt om transpersonlig psykologi-bevegelsen, og svært få av dem vet at transpersonlig psykologi nå har vært et akademisk studium ved universiteter i USA i nærmere 40 år.

Abraham Maslow: grunnleggeren av transpersonlig psykologi

Det vi ser er at stadig flere ”ordinære kvinner og menn” er i ferd med å frigjøre seg både fra kristendommen og fra scientismens materialistisk-naturalistiske verdensbilde. De er istand til å avvise kristendommen på intellektuelt grunnlag, mens scientismen avvises mer på følelsesmessig og erfaringsmessig grunnlag. Men frigjort fra kristendommen (”barneskolen”) og scientismen (”ungdoms­skolen”) virker det som om folk flest blir barn igjen i et fremmed landskap når de kommer til det neste utviklingstrinnet. De greier ikke å orientere seg på en meningsfull måte. I stedet sauser de sammen, temmelig vilkårlig, forskjellige komponenter som de kommer over og liker. Denne sausen blir så tilsatt varierende doser av kjøkken-åndelighet, husmannsfilosofi, Janteloven, Klara Klok-fornuft, Carpe Diem-klisjéer og newage-psykotiske idéer.

Kulturen overskrides ikke ved å avskjerme seg fra den

I diskusjoner hvor man uttaler seg negativt om kulturen og fjernsynsprogrammene, får man gjerne tilbake noen kjappe replikker om at det er da bare å kaste TV’en ut av vinduet, og å slutte å lese aviser. Men her gjelder det å ikke blande sammen forskjellige diskusjonstemaer:

• Dersom man diskuterer personlige overlevelsesstrategier i en patologisk overfladisk kultur, så er jo løsningen grei nok. Erkjenn at 99,9 % av kulturen er trash, og avskjerm deg derfra. Prøv å finne den 0,1 % av kulturen som holder mål, og sentrér din intellektuelle utfoldelse rundt denne.
• Dersom man diskuterer kulturens fordumming og tiltagende anti-intellektualisme, med mange eksempler fra de Establishment-styrte media, så er jo dét et respektabelt og viktig sosio­logisk diskusjonsemne i seg selv.

For virkelig å kunne overskride noe, det være seg kultur eller depresjon, må man først gå inn i materien og så gjennom den. Å avskjerme seg fra kulturen er prinsipielt det samme som å ta en lykkepille: man prøver å stikke av fra elendigheten fremfor å analysere den og gjøre et forsøk på å transformere den.

De fleste har problemer med å skille analytisk mellom livet og kulturen: dette er for de fleste en og samme ”saus”. Ekstra vanskelig er det naturligvis å prøve å se ens egen kultur utenfra, for vi tar vår kultur som den gitte norm. Filmer og romaner av eutopiske (”lykkelig sted”) og dystopiske (”ulykkelig sted”) kulturer kan gi glimtvise innsikter om vår egen kultur. Min artikkel Fem dystopiske romaner og deres relevans i dag kan slik sett ha en viss interesse. En tilsvarende artikkel burde naturligvis ha vært skrevet om eutopiske romaner og filmer. Romanen Ecotopia (1975) av Ernest Callenbach kan trygt anbefales, den gir indirekte en kritikk av vår egen kultur ved å beskrive en imaginær eutopisk kultur.

Den rådende anti-intellektualismen har allerede redusert vår kultur til en sandkasse der vi som unger sitter med bøtte og spade, og knapt er istand til å kommunisere meningsfullt med hverandre lenger. Det er vanskelig å se hvordan det kan bli enda verre. Men jeg har lært å stole på NRK og Dagsrevyen: de greier alltid å dra nivået enda litt lengre ned. Akkurat nå ligger Lisensavdelingens kringkastings­avgift på 1217 kroner i min utgiftshylle og venter på å bli betalt…

Tilbake til sandkassen?

Referanser:

• Myhre, Rolf Kenneth: Bokanmeldelse: SOV, mitt lille Norge (2008). Nyhetsspeilet, februar 2009.
• Myhre, Rolf Kenneth: Fem dystopiske romaner og deres relevans i dag [artikkel].
• Myhre, Rolf Kenneth: Hva er newage-psykose? [Diskusjonstråd på AltNett].
• Myhre, Rolf Kenneth: Har EsoNett blitt et kraftløst pingleforum? [Diskusjonstråd på EsoNett].
• Postman, Neil (1985): Vi morer oss til døde [bok].
• Steen Jensen, Ingebrigt: Da Norge klikket (Aftenposten 6. mars 2010).