22. Juli. Illuminati utpresser norske myndigheter?

Stråler mot kongen

I min forrige bok, sov mitt lille Norge (2008), berørte jeg enkelte av dagens fenomener som kunne tenkes å kaste skygger inn i framtiden. Her tok jeg også opp kongedømmets stilling i Norge. I boken skriver jeg. «Den nye tids agenterarbeider jevnt og trutt på mange områder». Et fenomen er lett å forutse: Dersom den internasjonale finanselitens diktatur vinner fram, og når fronten er kommet nærmere de siste festningverker, vil de rette skytset inn mot et av vårt lands hittil sikreste bastioner: det norske kongedømmet.
I vitkeligheten har de kongelige lenge stått utsatt til. Dersom ikke opinionen våkner og forstår hva som egentlig foregår, vil undergravningarbeidet begynne for alvor. En troløs presse vil bidra med sitt: bakvaskelse, sjikane, tarkasserier og sjofle klager: Kort sagt kampanje journalistikk. Kampanjene vil ikke forstumme før kongedømmet og de andre konstitusjonelle institusjoner er nedkjempet.
I en verden som stadig blir mer ugjenkjennelig, merket av krise signaler og oppløsning, representerer Kongen og hans hus kontininuitet og, så paradoksalt det kan lyde: solidaritet ! Hvem andre kan påberope seg mottoet «Alt for Norge» ? For en stor del av befolkningen sikrer kongefamilien en gjenkjennelig forankring i vår egen historie. Kongehuset utgør derfor en bøyg for internasjonale innbrytere som vil omskape verden og innføre «a New World Order»
Kongefamiliens historie i Norge, dens integritet og uomtvistelige popularitet, gjør at den må fjernes (eller korrumpteres). Som symbol blir Kongen en av de siste nasjonale skanser som eventuelt faller. Eliten vet at så lenge det norske kongehuset står uplettet, kan diktatoren ikke vise sitt sanne ansikt, slavelenkene kan ikke festes.

Jeg påroper meg ikke intuisjon eller sikker forutanelse, enda mindre clairvoyance, men å forutse enkelte, tenkelige scenarier er ikke alt for besværlig.

Ut fra den internasjonale mafiaens gjenkjennelige handlingsmønster, dens tydelig forhistorie og tradisjon, finnes en uimotstålig logikk. Elitens karakter gjør at det alltid er begivenheter i emning. Norges konstitusjon er allerede underminert av en nesten blind, delvis søvndrukken nasjonalforsamling. Som en del av dette er kongedømmet i faresonen. Stortinget kan oversees. Kongedømmet eksisterer fortsatt som konstitusjonell realitet. Følgelig må det elimineres.
Men på grunn av kongefamiliens nære tilknytning til folket og det norske folks grunnleggende fredelige sinnelag så jeg ikke for meg vold. Ikke anvendelse av dramatiske midler, opprørende selvtekt. Derimot var det ikke vanskelig å registrere det jeg beskrev, og som etterhvert har fått synbart utløp: en tidvis systematisk sjikane, en sjofel mobbing som, anonymt og historie, til slutt kan utløse en tvungen abdikasjon.
Man kan røre ved stemninger. Skape misnøye. Men ikke dramatisk vold. Trodde jeg.

Trist og smussig fattigdom

Dagbladet er en avis som gjennom flere år har røpet en intens skrekk ved tanken på at avisen ikke skulle være foran popkulturens til en hver tid herskende mantra. Fristelsen har vært dens svakhet. For da gjelder det å se hvor vinden blåser i øyeblikket, hanke inn et billig poeng hvor man tror det finnes.
Ved åpningen av stortinget i 2007 slo avisen til. Om hva ? Over fire spalter og med stort bilde av Kong Harald skulle viktig informasjon formidles til folket. Så man leser:
Under trontalen hadde kongen «snublet igjen» var overskriften på reportasjen. Journalisten raljerer over et velkjent problem. Intet nytt her. Men man er altså på hugget. Har man ikke en virkelig nyhet, og den synes sjelden å forekomme, kan billig ironi, latterliggjøring av et handicap, gjøre nytte istedet. Hvilken brag!
Journalistens navn – er utelatt, forstålig nok. Trolig har man en anelse skamfølelse.
Det sies man har trykkefrihet. Men trengs den ?
Som oftest er slike taktløse personlige utfall anonyme, uten signatur. Slik også i den tidligere kongetro Aftenposten som ennå ikke åpent har gått i mot vår forfatning. Nå ken den for sin del i stedet skjule sin dyd ved å slippe til mindreårige (og dermed mindre ansvarlige) i spaltene med stort oppslått hets mot kongedømmet. Da følger ikke vanlige behov som redigering eller journalistiske krav til saklighet enn si edrulighet.
Men slikt plukk, så smussig og trist, det avkler bransjens fattigdom, viser tross alt at pressen lever et liv.

Litt annerledes kan det være når en av dagens norske forfattere, Jo Nesbø, en av våre mestselgende krimforfattere, kaster seg inn i kongedebatten. I et samtaleprogram i NRK finner forfatteren det oportunt å gi personlig råd til folk med søvnproblemer. Rådet er forfatterens egen innsovningsteknikk: «å tenke ut forskjellige måter å ta livet av den norske kongefamilie på». (NRK, 23. mars 2010, gjengitt i Helg, ukebilag i VG.

Morderisk innsovningsmetode

Fra kompetent hold får vi her uoppfordret ikke en sovepille, men et regelrett karateslag – heldigvis i eteren, i tomme luften, rettet mot vanlige menneskers etikk og følelser.
Norge er som land et av de meget sjeldne tilfeller der folket selv både fikk valgt sin styreform og deretter, ved en folkeavstemmning, fikk velge sin konge.
Det som har preget både kong Haakon og hans etterkommere er blant annet en fin demokratisk holdning og en sjelden, faktisk ganske sjelden, lojalitet overfor folket og statsinstitusjonene.
Særlig i aprildagene i 1940 var det et lykketreff at Norge hadde valgt en konge med ryggrad. Da viste det seg at mange ikke var i besittelse av noe slikt, heller ikke blant representanter for folkestyret.
Kongen ble på post både i 1940 og senere. Slik bidro han til at balnt annet Jo Nesbø i ettertid, i norsk radio, helt fritt kunne gi bidrag til å løse folks søvnproblemer, uansett hvor hans tanker stammer fra og hva de kunne føre til i praksis. 2. verdenskrigs urfall kunne blitt annerledes. Tyskland og nazismen kunne ha seiret. Forfatteren Nesbø kunne da ha vokst opp under Hitler og med Terboven som statsoverhodet i Norge. Ville forfatteren i Deutsche/Norwegische Rundfunk anbefalt den samme innsovningsmetode , rettet mot landets stasoverhodet, Josef Terboven og hans familie, for å skaffe seg en god natts søvn ?
Hva foregår oppe i hodet til denne forfatteren ? Hva vil han si oss ?
Står man overfor råd fra en viss moralsk autoritet med litt historisk og kansje også medmenneskelig perspektiv, bør godtfolk lytte. Men – om det dreier seg om en slags nullitet ? Om det dreier seg om en tankegang som de fleste håpet vi gjorde oss ferdig med i 1945 ?
Hva gjør man når nazismen igjen reiser sitt skabbete hodet ?

Det råd nordmenn flest i dag trenger er ikke hvordan vi skal sove, men hvordan vi skal våkne og holde oss våkne.
Både grunnloven og kongedømmet og det meste annet vanskelige som dukker opp i norsk politikk og samfunnsliv bør selvsagt kunne diskuteres. Men måten offentlige debatter foregår på er i seg selv viktig. I dag befinner hele verden seg i en dyp krise som de færreste skjønner årsaken til og konsekvensene av. «Du må ikke sove!» var Arnulf Øverlands vekkelsesrop. Mindre enn noen gang trenger man debatter forgiftet av nazistisk tankegang. Når det gjelder det norske kongedømmet, er det innført på demokratisk vis. Prins Carl, den snere kong Haakon, ønsket at det norske folk skulle avgjøre ved valg om landet skulle ha kongedømme.
Avstemmningen ble holdt i 1905 og 79 prosent av de stemmeberettigede svarte ja og 21 prosent nei til kongedømmet. Selv republikanerne, statsminister Michelsen og Fridtjof Nansen, stemte for kongedømmet. Siden har det aldri vært noe stort tema i norsk debatt.

Vi må tilbake til 1792 for å finne det siste kongedrapet i noe nordisk land. det skjedde i Stockholm og var iscenesatt av en snever gryppe med tilhørighet i landets elite. Selve vedtaket om å kvitte seg med Gustav III av Svergie dette året ble ifølge den estetiske forfatter og historiker Juri Lina, fattet på en frimurerkonferanse i Wilhelmshafen 16. juli på slottet til Mayer Amschel Rotschild. På sammekonferanse ble det også vedtatt at den franske kong Louis XVI skulle ryddes av veien. (Under the sign of the Scorpio, s.38-39)
Det foruroligende spørsmål er: Kan noe lignende tenkes å skje i dag ?
Selve spørsmålet vil av de fleste nordmenn – kongetro som republikanere – bli oppfattet som absurd og antakelig lettere tåplig. Når et slikt spørsmål likevel kan reises, skyldes det en «teknisk innretning» plassert på kongefamiliens private fristed Kongsseteren i Holmenkollen 1999.
Ved det som språklig lemfeldighet kalles «tilfeldighetenes spill», viste det seg at den tekniske innretningen innebar en helsemessig trussel både mot kongens, dronningens og omgivelsenes liv.
Allerede var kongens og dronningens helse i ferd med å brytes ned, uten at de selv kunne skjønne årsaken.

Dødstråler mot kongen

Årsaken var høyfrekvent stråling fra en basestasjon, en radiobasestasjon med skjult antenne, og sentralt plassert innendørs, der Hans Majestet kong Harald og hans familie oppholder seg, dag som natt.
Hvem hadde funnet på å installere basestasjonen akkurat på dette stedet, på kongens foretrukne rekreasjonssted og uten at noen berørt part ante noe om anleggets karakter og helt åpenbart, anleggets helsemessige utfordringer ?
Forbausende kom uklare og unnvikende svar på spørsmålet da det ble reis . Til å begynne med, ville ingen vedkjenne seg farskapet. Men, omsider vite aktøren seg å være et stort, internasjonalt, halvstatlig norskeiet selskap, Telenor.
Hvordan skaffet Telenor seg seg formell adgang til å plassere en radiolinkbasestasjon med en kjempeantenne i leiligheten på Kongens private feriested ? Et utall av spørsmål krever svar med dette som utgangspunkt. Både hoffet og politivaktstyrken hadde innvendinger.
Flere nøkkelpersoner rundt Kongsseteren ble i løpet av perioden skiftet ut. Følgelig forsvant også kunnskapen om anlegget og anleggets historie. Det har nemlig vært to anlegg. Det første bel installert i 1999. Nyanlegget som ble montert i 2004 var et mammutanlegg – fortsatt innendørs – med et felstyrkenivå som i gitte tilfeller ville gi en ytelse som ligger 700 prosent over internasjonale grenseverdi. Det finnes simpelthen ingen instruks eller beskrivelse fra norske myndigheter om hvordan et slikt anlegg skal monteres innendørs.
Det første anlegget var plassert i etasjen over kongeparets soverm, nærmere bestem, over hodegjerdet. I 2004 fant en oppgradering sted. Strålingen fra det nye anlegget var påtakelig større, og me en firedoblet utgangseffekt. Dette året måtte Kong Harald underkaste seg en kreftoperasjon.
Hans Majestet hadde over lengere tid slitt med plager. Etter operasjonen trengte han å komme til krefter og skulle i 2005 bo noen måneder som en rekonvalesent på Kongsseteren. Konsekvensene lot ikke vente på seg. Oppholdet bare forverret hans problemer. Akkurat som sin far kong Olav, fikk kong Harald alvorlige hjerteproblemer og måtte underkastes hjerteoperasjon. Også dronningen hadde lidelser og måtte hospitaliseres for en kortere periode. Sykdommer, balnt annet hjerteflimmer, rammet samtidig flere ansatte i omgivelsene. Uroen begynner å bre seg.
År etter at monsteret var kommet på plass visste hverken folk i kongens politieskorte, vaktmester eller hoffet hva denne installasjonen egentlig var. Det ble avdekket først da folk omkring kongen ble syke. Ifølge enkelte kilder skal et medlem av politieskorten ha avgått ved døden.
En tidligere vaktmester måtte slutte, og han etterkommere er blitt hardt rammet. Dette ble kjent og omtalt i et Brennpunkt – program som ble vist i NRK 23. september 2008. Telenors adferd i programmet røpet da at en åpenhet ikke syntes å ligge like under huden i institusjonen.
En ekspert på slike installasjoner, ansatt i et av de store internasjonale selskapene i Norge fikk seg forelagt tekniske detaljer i anlegget uten at man oppga lokaliseringen, men at det var installert innedørs i en bolig. Han ville først ikke ta saken alvorlig men slo det bort som en spøk. Da det gikk opp for han at det dreide seg om en konkret sak, utbrøt han spontant: men dette er jo et drapsforsøk!

På steinaldernivå

Det tok i det hele sin tid før Telenor begynte å innse at giganten i dette tilfelle måtte oppgi i hvert fall litt av sitt hemmelighold. Det lar seg forstå, for trolig har Telenor forbrutt seg mot norsk lov og vanlige sikkerhetsbestemmelser. Det kan vanskelig være tvil om at de også har overtrådt vanlige forsiktighetsregler.

Ut fra manges oppfatning om norske myndigheters generelle innsikt i stråling og skadet av stråling, ligger den på steinaldernivå. Går man til Svergie, Tyskland, Sveits eller Frankrike, finner man informasjon om stråleskader, effekt ved plassering av basestasjoner, og også rettskraftige dommer ved feilplassering av basestasjoner. Alt dette eksisterer hinsides hva norske myndigheter synes opptatt av å holde opplysninger mest mulig for seg selv. Det kan neppe være den mest fruktbare holdningen. La oss kaste et blikk på hva som skjer i andre land vedrørende strålingsproblemer:

I 2008 falt en rettskjennelse i Frankrike som kan vise seg å sette et tidsskille i utviklingen. Da ble mobilsselskapet Bouygues dømt til å fjerne en mobilantenne og betale erstatning til naboer rundt masten, på grunn av påført helseskader. Saken har vært gjennom hele rettsapparatet, anket i to rettsinstanser. Mobilselskapet tapte allerede i første instans. I neste instans ble erstatningsbeløpet skjerpet og Bouygues ble idømt dagsbøter inntil antennen var fjernet.Først i april 2010 trakk mobilselskapet sin anke for høyesterett. Dommen ble dermed rettskraftig. Selskapet er nå i ferd med å fjerne sine master.
En dom fra italiensk høyesterett i mars 2011 beordrer selveste Vatikanet å betale erstatning til innbyggere i landsbyen Cesano. Vatikanets radiostasjon i nærheten har siden 2001 produsert elektromagnetiske bølger med for høy signalstyrke. En helseundersøkelse hevdet at barn i byen hadde seks ganger høyere risiko for å pådra seg leukemi enn barn andre steder.
Vatikanet reduserte radiostyrken og anket saken. Men appellretten avslo og avgjorde at vatikanets radio måtte betal erstatning.

I Frankrike har lokale myndigheter flere steder fjernet alt av trådløse laptoper i offentlige biblioteker på grunn av strålingsfaren.
kansje kan vi komme til å oppleve et ras av rettsaker som endelig tar vanlige menneskers rettigheter på alvor og dømmer selskapene på grunn av helseskader. Slikt er gått Statens strålevern forbi. Stråler er ikke farlig…

WHO en falskspiller ?

Verdens Helseorganisasjon (WHO) kan komme i en vanskleig situasjon. Verdensorganisasjonen mener at stråling ikke innebærer noen fare for mennesker og har i flere år hevdet at det ikke finnes vitenskaplige rapporter eller dokumentasjon for det motsatte. Dette er avslørt som løgn. På flere møter siste året hvor WHOs sjef skulle holde foredrag, har det møtt opp forskere som kjente til slike rapporter oversendt WHO. Forskerne utba seg forklaring på hvor disse rapportene var blitt av og hvorfor dokumentasjonen var utnevnt i WHOs oversikter. WHOs sjef nektet å svare. Etter et slikt møte i London valgte hun bakveien ut, etter konfrontasjonen med forskerne.

Her er det viktig å være klar over at WHO, Verdens helseorganisasjon, er en privat institusjon finansiert av Rockefeller, ikke en ordinær FN -institusjon.
Forsiktighet og hensyn til publikum er heller ikke Telenors sterke side. Derfor fortsatte selskapet å skjule de faktiske virkninger av hva de driver med. Dette har særlig klart kommet fram overfor det kongelige hoff og de ansatte på Kongsseteren. Her har det gjennom en rekke handlinger åpenbart vært viktig å skjule hva de har installert-

Telenors «telefonforsterker»

Radiobasestasjonen og den skjulte, kraftige antennen gikk for eksempel under navnet «telefonforsterker». Så når lys forsvant, sikringer røk og alarmen gikk, kom fagfolk op for å «gjenoppstarte» «telefonforsterkeren» – med andre ord rent sludder av en fagetat. At dette kunne ha noe å gjøre med begrepet elektromagnetisk stråling som dessuten var direkte livsfarlig for omgivelsene, var angivelig ord som ikke fantes i deres vokabular.
Hva besto denne grovt uansvarlige og trolig kriminelle handlingen i, som Telenor holdt skjult i flere år ?
Kort sagt er basestasjonen og antennen konstruert med en kapasitet og styrke (utgangseffekt) som gjorde den ekstremt farlig. Det har ikke lykkes å få bekreftet på noe hold at en slik basestasjon med liknende kraftige antenner er installert noe sted i Norge innendørs, der mennesker bor eller arbeider. Et oppslag med tydelig varsling har Telenor heller ikke funnet nødvendig.
Radiolinken hadde sendeeffekt på 2 – 3 mil og dermed lant utenfor vanlige normer. Plassert i menneskers nærmiljø har anlegget intet å gjøre. Det finnes simpelthen intet regelverk for innendørs installasjon. Samferdselsdepartementet har på sine nettsider bare opplyst at basestasjoner ikke kan plasseres inne i bygninger. Selv et ordinært sendeutstyr for mobilbruk har intet å gjøre inne i en leilighet. Alt slikt utstyr sender uønsket stråling, og dess nærmere levende vev, dess større risiko for stråleskader.
På Kongsseteren gikk alle signaler gjennom kongens del av bygget. Elektroniske felt utviker hjerteflimmer, blæreproblemer og kreft.
Det er lite tenkelig at man ikke skulle finne flere eller kansje alle disse symptomene i kongens sykejournal.
I boken Sov mitt lille Norge (s.118) resymeres de fatale helsemessige konsekvenser for flere familier der familiefedre tjensetegjorde på det militære etteretningsfartøyet Kvikk, hvor problemer rundt stråleskader er blitt reist og fullstendig besvart av myndighetene.

Dramaet var ikke mindre ombord i redningsskøyten Sjøfareren.
Der er mannskapet blitt utsatt for radarstråling. 17. september 2005 brakte Dagbladet den mest omfattende reportasje noen avis har gitt om hva som foregikk ombord på fartøyets spesialoppdrag i nordlige farvann. 30 år etter at disse mystiske toktene, hvor militære deltok sammen med utlendinger, er sju av et mannskap på 11 døde av kreft. Redningsskøyta Skomvær II hadde samme radar som Sjøfareren. Også skipperen på Skomvær II led kreftdøden, i forholdsvis ung alder. Det kan se ut som om norske myndigheter eksperimenterer. I så fall er det ikke uten kostnader. Følger det tragedier i kjølevannet, er spørsmålet: Når skal dette stoppe ?

Rikets sikkerhet ?

En stats illegale handlinger, det vil si handlinger som bryte med samfunnets normale regelverk og rettslig tradisjon reiser spørsmål. Kan enkelte ansvarlige for slike illegale handlinger, på noe vis, fristilles fra ansvar – som ved bruk av en tryllestav ?
Tryllestavens magiske kraft avverger alle spørsmål. Den låser alle skuffer og dører. Tryllestaven magiske kraft ligger i en foramel som heter «rikets sikkerhet»
I USA har denne trylleformelen vært brukt til alle formål, anvendt overalt: til å starte ulovlige kriger, drive narkotikahandel, utøve sabotasje, bryte landets lover, arrestere og fengsle folk og i lønndom drepe dem som vil forsvare landets grunnlov.
Tryllestven skal vistnok også Telenor ha forsøkt å svinge for å stanse reel etterforskning etter monsterantennen på Kongsseteren. Men noe hensyn til «rikets sikkerhet» er i denne sammenheng ukjent for norske, ansvarlige politiske myndigheter.
Da gjenstår en eventuell rettsak som kan forklare hvorfor noen personer, i tjeneste hos Telenor, har satt opp en basestasjon på Kongens eiendom med den følge at de kongelige er blitt utsatt for livsfarlig stråling. Handlingen er dermed også et direkte angrep mot Grunnolven, vår konstitusjon, mot hver enkelt borgers personlige rettsikkerhet. Først i desember 2008 ble alt utstyr fra basestasjonen fjernet.

Mange spørsmål krever svar

Hvorfor ble det fra ansvarlig hold gitt uriktige forklaringer om stasjonens virkelige funksjon ? Hvorfor ble det aldri satt opp noe skilt som advarte omgivelsene om strålingsfaren ?
De faglige ledere som tok intiativet, som styrte og gjennomførte prosjektet, er medlemmer av frimurer ordenen. Også her i landet har medlemmer av denne hemmelige orden vært innblandet i kriminell virksomhet. I andre land har den vært anklaget for samfunnsomstyrtende virksomhet. Hvilke motiv har ligget til grunn for avgjørelsen om å installere og senere fjerne stasjonen ?

Med høyst ordinær logikk og konsekvens melder et annet spørsmål seg, fra den rettslig formelle side: Vil det være mulig å finne habile, uhildede politifolk og dommere som lojalt vil behandle denne saken etter det norske samfunns lover ?

I de hemmelige frimurerorganisasjonene i Norge finnes det bortimot 20 000 medlemmer. Flere hundre av dem er advokater, dommere og politifolk. Alle knyttet sammen i et tett, intersosialt byggverk. I gjentatte, kravskjerpende ritualer har medlemmer i nærvær av brødre, og under middelalderske- inspirerte seaner, avgitt løfte om ikke å bryte brorskapet som binder dem sammen, og som skiller dem fra andre i samfunnet.
Først og fremst er du frimurer, senere har du forpliktelser overfor bror, søster, familie, naboer, eventuelt det norske samfunn.

Med en slik undertext er et hemmelig internasjonalt nettverk bygd opp. Slik er selve idègrunnlaget. Og slik har det vist seg at det fungerer. Effektivt. Ubønnhørlig. Det har vist seg i vår egen nære historie at norske embetsmenn, på toppen i norsk administrasjon, er i stand til å bryte norske lover for ikke å komme i konflikter med sine frimurerløfter.
Vanskligere vil det kansje være å si til seg selv: jeg er et selvstendig individ, jeg har samvittighet, personlig ansvar i et samfunn sammen med andre som er vokst opp i dette samfunnet og sammen med min familie som jeg er glad i. Det blir en belastning å bryte ut. Men det må jeg gjøre. Samfunnet, demokratiet, er viktigere og må ha prioritet framfor denne organisasjonen som skjuler så mange hemmleigheter.

Den siste, store saken et ukjent antall medlemmer av frimurerne medvirket i, var Finance Credit – saken.Den ble egentlig aldri oppklart. Politiet undersøkte ikke hvor mange av de impliserte bankfunksjonærer som var berørt i svindelen hadde en historie som frimurer. Millionbeløp ble aldri funnet igjen. Disse store, stadig viktigere spørsmål, behandlet jeg i boken Sov, mitt lille Norge.
Jeg reiste det spørsmålet: To ganger i vår generasjon, har to regjeringer (Bratteli og Bondevik) satt i gang et unikt nybrottsarbeid hvor forskere blir bedt om å utrede, beskrive og definere hvem som har makt i Norge. Ikke alle av disse såkalte maktutredere utførte det de egentlig skulle. Flere titalls forkere satt i et par tiår og skrev fortellinger om Goddag, mann øksekaft. Frimurerne, hvor tusenvis av norske embetsmenn, toppsjiktet av norske offiserer, advokater, prester, flygeledere, politifolk, journalister og redaktører, utgjør et skjult maktapparat knyttet til frimurernes hemmelige brorskap, finnes ikke i diss studiene. Deres fravær er på sitt vis klargjørende, men forteller selvfølgelig ikke nok.
Nå mens jeg sitter og skriver dette, tilflyter det meg en opplysning som unektelig kan sette enkelte ting i et nytt relief. Hva frimurerne har tenkt som satte opp den fatale illegale basestasjonen i kongens fritidsbolig, vet vi ikke.
Derimot viser det seg at kriminalforfatteren nevnt foran, som i NRK fortalte at mord på den norske kongefamilien var del av hans innsovningsrituale, er frimurer og således åndsbror av gjerningsmennene på Kongsseteren. Spørsmålet melder seg: er dette en forbløffende tilfeldighet av kryssende tankebaner ? Eller en naturlig konsekvens ? Er den norske kongens død et slags traume eller heller, et slags mantra, som pleies i deler av det hemmelige brorskapet med troen på at det vil bli materialiseres ?
Og fortsatt før siste punktum er satt i manuskriptet, opplever vi 22. juli. Der dukker en massemorder opp. Også han iført frimurerordenens insignier. Sjokkerende ?
Med det mislykte attentatet mot Hans Majestet Kong Harald og dermed mot vår konstitusjon, får det norske samfunn og spesielt vårt rettsapparat, kansje en siste anledning til ærlig og i relativ frihet å se seg selv i speilet, se om de tør å utfordre en av de virkelige maktbaser i landet, stille kriminelle elementer til rettslig ansvar, eller om vi alle bare skal lukke øynene og snu oss bort fra virkeligheten.
Klokkene kan ringe for siste gang.

Per-Aslak Ertresvåg