Skolemedisinens opprinnelse, hovedaktører og hovedprinsipper

Artikkelen gir først en kort introduksjon til hvordan skolemedisin oppsto som en allianse mellom biomedisin, farmasøytisk industri og Wall Street-eliten. Skole­medisinens hege­moniske status oppsto gjennom et maktkupp, og denne status har siden blitt vedlikeholdt gjennom et lovverk som i stor grad begrenser hvilke sykdommer og medisinske tilstander alternative medisinske skoler tillates å behandle. Artikkelen belyser hvorfor feil fra helse­vesenets side i dag er den desidert hyppigste årsaken til død og skade i USA.

Biomedisin

På 1800-tallet hadde Europa og Nord-Amerika tre medisinske skoler som konkur­rerte om pasientene: homøopati, eklektisk medisin, og det som kan kalles biomedisin eller kartesiansk medisin. De tre skolene hadde hver sine akademiske sentre for utdanning av leger. I tillegg fantes folkemedisinen. Folkemedisinen hadde sine positive og negative sider. Den positive siden var at folke­medisinen utgjorde en tusenårig empirisk-pragmatisk tradisjon. Tradisjonen var holistisk orientert, fokusert på pasientens selv­helbredende evner, og metoder ble valgt som hevet vitalitetsnivået og styrket immun­systemet. Den negative siden var andelen av overtro.

Mens folkemedisin, homøopati og eklektisk medisin hadde visse fellestrekk når det gjaldt respekt for pasienten, naturen og helbredelsesprosessen, skilte biomedisin seg klart ut i så måte, i negativ og nærmest sadistisk retning. Biomedisin har alltid vært karakterisert av et dypt reduksjonistisk syn på mennesket, kropp og sykdom, som går tilbake til filosofen René Descartes (1596-1650) [latin: Cartesius]. Biomedisin har tradisjon for å velge ”macho-heroiske” symptom­­bekjempelsesmetoder som er dypt smerte­fulle og ofte livsfarlige. Den tidligere praksis med å behandle all verdens sykdommer og symptomer med årelating og kvikksølv-remedier, som resulterte i grufulle lidelser for pasienten, tilhørte biomedisin. 

René Descartes

Biomedisin anerkjenner ikke Værenkjeden som består av forskjellige sfærer eller plan som går fra bevissthetsplanet ned til det fysiske planet. Biomedisin anerkjenner bare det biokjemiske planet, som i individet utgjør det laveste virkningsnivået. I biomedisin er ånd, psyke og sjel begreper som er uten medisinsk betydning, og vesenets selvhelbredende evner er et ikke-emne. En helt annen side ved biomedisin er hvordan dets utøvere, det biomedisinske lauget, i hvert fall siden 1800-tallet har vært langt mer laug-sentrert enn pasient-sentrert. Dette innebærer en dyptgående konspirativ tilnærming til sin profesjon, da den overordnete agenda ikke er hva som tjener pasienten best, men hva som tjener lauget best. Det biomedisinske lauget har siden 1800-tallet vært meget opptatt av makt­forholdet både til sine pasienter og til de andre medisinske skolene. Den biomedisinske laug-sentrismen har resultert i en uvilje til å evaluere objektivt andre medisinske og terapeutiske perspektiver. Ikke-biomedisinske behandlingsmetoder som har hatt betydelig større grad av suksess enn de biomedisinske, blir avvist. Metodene blir stemplet som kvakksalveri, og deres sukess blir bort­forklart med placebo-effekten (hvilket jo er en innrømmelse av psykens overordnete betydning). 

Homøopati

Homøopatiens grunnlegger var den tyske legen Samuel Hahnemann (1755-1843) (Wiki-artikler: Homeo­pathy; Samuel Hahnemann). Hahnemann behersket ni språk, og tjente en stund sitt levebrød som oversetter og språklærer. Han fullførte utdannelsen som lege i 1779, men ga midlertidig opp legepraksisen etter fem år da han var sjokkert over den grusomme behandlingen pasienter fikk. Han bestemte seg for å finne ut hvordan medisinen hadde kommet så galt ut. Noen eksperimenter ledet ham til den innsikt at de virkestoffer i naturen som frembringer bestemte sykdommer og symptomer i friske personer, også helbreder syke personer som har disse sykdommer og symptomer. Homøopati er først og fremst kontroversielt fordi de medisinske dosene er så utvannet at noen ganger er ikke et eneste molekyl tilbake av medisinen. De terapeutiske virkningene lar seg derfor ikke forklare innenfor det materialistiske verdens­bilde, og blir av biomedisinen derfor bortforklart med placebo-effekten. Hahnemann selv hadde et åndelig-vitalistisk verdensbilde. Han frem­met betydningen av mosjon, diett og hygiene for helse og helbredelse på et tidspunkt da de biomedisinske leger var alt annet enn forbilder på sunnhet. Hahnemann var motstander av biomedisinens macho-heroiske metoder. 

Samuel Hahnemann

Homøopati-bevegelsen åpnet sine første skoler i 1830, og ble stadig mer populær utover på 1800-tallet. Noe av grunnen til denne populariteten var ganske enkelt at folk flyktet hals over hode fra biomedisinens utøvere og deres dypt smertefulle, livsfarlige og ofte invalidi­serende behandlingsmetoder. 

Eklektisk medisin

Eklektisk medisin kan sies å representere vitenskapeliggjøringen av den folkelig-empiriske tradisjon (Wiki-artikkel: Eclectic medicine). Den eklektiske skole varte i litt over hundre år, fra ca. 1830 til 1940, med 1880-1890 som blomstrings­årene. Urtemedisin og varsom behandling av pasi­entene sto sentralt; mange tok avstand fra kirurgi. To av de ledende skikkelsene innen den eklektiske skole var Dr. John Milton Scudder (1829-1894) og Dr. Eli G. Jones (1850-1933). 

John Milton Scudder var lege, professor og forfatter av mange betydningsfulle medisinske lærebøker. Han var kjent for sin integritet, og han var talsmann for bruk av enkle urte­oppskrifter fremfor de ”konsentrerte medisiner”. Harvey Wickes Felter skrev biografiene til tre av de store personlighetene innen eklektisk medisin. Biografien om Scudder kom ut i 1912 og ligger nå tilgjengelig på Internet: John Milton Scudder, M.D. 

John Milton Scudder

Eli G. Jones (1850-1933) var trolig verdens første kreftspesialist. Han behandlet over 20.000 kreftpasienter, og med multimodal kreftterapi helbredet han ca. 95 %  av dem som ikke først hadde vært til kirurgisk behandling. Han helbredet ca. 80 % av dem som først hadde mottatt kirurgisk behandling. Jones er en av grunnleggerne av medisinsk (i motsetning til kirurgisk) behandling av kreftpasienter, og han bragte kreftterapien som vitenskap og kunst opp på et nivå som ingen etter ham har kunnet gjenta. Fra 1894 og utover holdt han etterutdannings­kurs i onkologi for leger over hele USA. 

Eli G. Jones

Det var den eklektiske medisin med Eli G. Jones i spissen som hevdet at kreft er en systemisk sykdom [datidens terminologi var ”konstitusjonell sykdom” og ”blodsykdom”] med lokal manifestasjon. Dette innebærer at kirurgi, kreftsalver og andre metoder og remedier som er rettet mot selve svulsten, umulig kan fjerne kreften. Jones sendte aldri kreftpasienter til kirur­gisk behandling, men mottok mange kreftpasienter fra ”the regulars” (som biomedisinens utøvere ble kalt) etter at de hadde oppgitt pasienten etter flere kirurgiske behand­linger der kreften hver gang hadde kommet tilbake. 

I 1911 fikk Jones utgitt to bøker som nå er tilgjengelig online: Cancer: Its Causes, Symptoms and Treatment og Definite Medication: Containing Therapeutic Facts Gleaned from Forty Years Practice. Disse to bøkene anbefales både kreftbehandlere og kreftpasienter å lese. Bøkene gir for det første et viktig innblikk i datidens medisinske forhold og rivaliseringen mellom de forskjellige medisinske skolene. Jones gir levende beskrivelser av hvordan ”the regulars” behandlet sine kvinnelige kreftpasienter, til skrekk og advarsel. Bøkene viser også hvilket høyt nivå kreftterapi kan nå, eksemplifisert av Jones selv. Antageligvis ville 95 % av dagens kreftpasienter som har lest hans bøker ha foretrukket å bli behandlet av Jones i perioden 1890-1910, enn å bli innlagt på Radium­hospitalet i dag for enda en tragisk løpebånd­runde med symptombehandling. 

1880- : Biomedisin + farmasøytisk industri

Det biomedisinske lauget oppfattet de andre medisinske skolene som rivaler og en økonomisk trussel. I 1847 svarte de på denne trusselen med å etablere organisasjonen American Medical Associ­ation (AMA) (Wiki-artikkel: American Medical Association). I 1883 lanserte AMA Journal of American Medical Associ­ation (JAMA), som idag er verdens mest sirkulerte tidsskrift. AMA steg fra betydnings­løshet til fullstendig å dominere amerikansk medisin under to dikta­toriske og korrupte ”mafia-bosser”: George H. Simmons (1852-1937) som styrte AMA/JAMA fra 1899 til 1924, og Morris Fishbein (1889-1976) som styrte AMA/JAMA fra 1924 til 1949. 

AMAs logo

George H. Simmons var en ressursrik, slu og effektiv mann som gjennom sine organisa­toriske talenter, intrigespill og sosiale nettverk løftet det biomedisinske lauget til en enerådende makt­posisjon med sterke bånd til farmasøytisk industri og Wall Street. Under hans styre fikk de biomedisinske legene sin sosioøkonomiske status hevet fra å leve på sultegrensen til å ha en godt betalt og høyt respektert jobb. 

Den farmasøytiske industri hadde sin fødsel på 1880-tallet. Det var da nydannede selskaper som Squibbs, Parke-Davis, Merck, Abbot og Eli Lilly produserte enorme kvanta av standardi­serte legemidler, såkalt ”patentmedisiner”, hvis sammensetning av naturlige og synte­tiske ingredienser var forretningshemmeligheter. Disse patent­medisinene var copyright-beskyttet og ble annonsert som spesifikke medisiner mot en eller flere sykdommer eller symptomer. Takket være annonse-inntektene fra de farmasøytiske selskapene økte JAMA sine årlige overskudd i eksponentiell grad, fra 33.760 $ i 1899 til 150.000 $ i 1909 til 9 millioner $ på 1950-tallet. 

Den farmasøytiske industrien omfavnet varmt vaksineparadigmet og dens pionérer, som f.eks. den franske kjemiker og mikrobiolog Louis Pasteur (1822-1895) og den tyske legen Robert Koch (1843-1910). Pasteur er kjent for ”basillteorien” om sykdommer, at bak hver spesifik sykdom finner vi en spesifik basill (virus eller bakterie) som er dens årsak. Det blir da lege­vitenskapens oppgave å finne en medisin eller vaksine som dreper basillen uten å drepe pasienten. Det lå enorme profitt­muligheter i å fremme vaksineparadigmet, og i å styrke troen på at mennesket er et svakt og hjelpesløst vesen i en fiendlig verden omgitt av rovdyrbasiller. 

Louis Pasteur (1822-1895)

Motsetningen til Pasteur og Koch var den franske super-akademikeren Antoine Béchamp (1816-1908), professor i medisin, kjemi, fysikk og toksikologi (Wiki-artikkel: Antoine Béchamp). Han mente at det er feil å fokusere énsidig på mikroben som den ansvarlige for infeksjonssykdommer, for mikroben kan bare komme til utfoldelse når kroppens intra­cellulære immunforsvar er svekket. Sykdom eller svekket helse er således årsak til disse mikrobenes frembrudd og skadelige utfoldelse, ikke deres virkning. 

Antoine Béchamp (1816-1908)

Béchamp skrev:

”Bakterier forårsaker ikke sykdom; serum og vaksiner kan derfor verken forhindre eller kurere sykdom.”

Den tyske legen Rudolf Virchow (1821-1902) – grunnleggeren av celleteorien, celle­patologien og sosialmedisin – formulerte seg slik:

”Basiller oppsøker deres naturlige habitat, sykt vev, fremfor å være årsaken til sykt vev.”

Béchamp og Virchow mente altså at basiller er åtseletere som dukker opp i sykt vev, de er ikke rovdyr som gjør friskt vev sykt. Rotter dukker opp der søppel flyter, men de skaper ikke søppelet. Menneskets evolusjon har ikke foregått isolert fra bakterier og virus, som vi så plutselig står i fare for å bli invadert av. Tvert i mot; virus og bakterier kom først, og menneskets evolusjon har hele tiden foregått i en symbiose med virus og bakterier.

Ethel Douglas Hume skrev i sin spennende bok fra 1923, Bechamp or Pasteur: A Lost Chapter in the History of Biology:

”Hvis det ikke hadde vært for det enorme salget av vaksiner, ville Pasteurs basillteori for sykdom ha kollapset i obskuritet.”

Biomedisinen valgte å undertrykke Bechamps innsikter og teorier; i dag er han ukjent for de aller fleste. Gjennom utbredelsen av vaksineparadigmet trengte ikke legestanden å begrense seg til den syke sektoren av befolkningen; de kunne også gyve løs på den friske sektoren. De sørget for at individets helsetilstand ikke var sosialt velsignet før kroppen hadde blitt vaksinert. Dette var noe fullstendig nytt i medisinens historie. Et kort sammendrag av vaksinasjonens historie, som har blitt fullstendig forfalsket av biomedisinens forfattere, gis i min artikkel Bør vaksine­paradigmet og Folkehelseinsituttet gravlegges? 

1904 – : Biomedisin kupper det medisinske hegemoniet

Simmons/AMA la en snedig plan der målet var å ta over styringen av den medisinske utdannelsen i USA. Han inviterte først eklektikerne og homøopatene til også å bli medlemmer av AMA; de fikk muligens inntrykk av at alle parter og tradisjoner ville bli respektert og forent i et større integrasjonsprosjekt. Mange eklektikere og homøopater meldte seg da inn i AMA. I 1904 opprettet Simmons/AMA Council on Medical Education (CME) for å se nærmere på hvordan den medisinske utdanningen kunne forbedres og standardiseres, og i 1908 innledet CME et samarbeid med Carnegie Foun­dation for the Advancement of Teaching (stiftet i 1905) (Wiki-artikkel: Carnegie Foun­dation for the Advancement of Teaching). Dette resulterte i 1910 i den enormt betydnings­fulle Flexner-rapporten, utarbeidet av Abraham Flexner (Wiki-artikkel: Flexner Report). Rapporten spesifi­serte hvilke standarder som burde settes for en offisiell, statlig medisinsk utdan­nelse. 

Den medisinske utdanningen i USA og Canada trengte absolutt å bli reformert og standardi­sert, så Flexner-rapporten hadde definitivt sin verdi. Men det var Simmons og hans biomedisinske alliansepartnere som sto bak kriteriene og reformene til den nye medisinske utdanningen. Dette betydde i praksis at alle de eksisterende medisinske skoler enten måtte nedlegges eller reorganiseres på en slik måte at biomedisin ble presentert og akseptert som normen. De akademiske institusjoner til eklektikerne og homøopatene ble vraket ved at de ikke fikk offisiell godkjennelse. Eklektikerne, homøopatene og andre terapeutiske grupper protesterte naturligvis da de skjønte at de hadde blitt lurt, men da var det for sent. 

Implemen­teringen av anbefalingene i Flexner-rapporten var den første store seieren for  biomedisin. Etter implementeringen av disse anbefalingene kom AMA/Simmons til å fungere som en diktator:

• som bestemte hvilke medisinske teorier, praksiser og produkter som skulle få offisiell godkjennelse i USA og Canada,
• som bestemte hvem som skulle stemples som kvakksalvere, og hva som skulle stemples som kvakksalveri.

Å ikke være medlem av AMA ble nærmest ensbetydende med karrieremessig selvmord. For å markedsføre og selge et medisinsk produkt var den eneste effektive metoden å bestikke AMA/Simmons (1899-1924) og senere AMA/Fishbein (1924-1949) med penger for å få produktet velsignet med et godkjennende AMA-segl. AMA brukte ikke selv penger på å teste noen produkter. AMA-seglet ga så firmaet tillatelse til å annonsere for produktet i JAMA! 

1913-20: Skolemedisin blir til

I årene 1913-20 ble båndene mellom AMA og Wall Streets bank/finans-elite knyttet ved at landets rikeste og mektigste personer opprettet skattefrie ”filantropiske” stiftelser som støttet medi­sinsk forskning. 1913 var et merkeår i USAs historie der bank/finans-eliten lyktes i den politisk-økonomiske erob­ringen av USA gjennom: 1) grunnlovstillegget om føderal inntekts­skatt; 2) lovbestemmelsen om at ”filantropiske” stiftelser skal slippe å betale inntektsskatt; 3) innsettelsen av ­Woodrow Wilson som president; 4) Wilson signerer lovforslaget om etablering av et sentral­banksystem, the Federal Reserve System. 

De ”filantropiske” stiftelsene, inkludert Rockefeller Foundation, donerte store beløp til AMA-godkjente medisinske skoler og universiteter. Bank/finans­-eliten forventet på sin side å tjene store penger på disse investeringene. Det var bare i navnet, og for den naive presse, at de filantropiske stiftelsene var filantropiske. Kenny Ausubel skriver i boken When Healing becomes a Crime (2000; s. 288-89): 

”Abraham Flexners bror Simon var president for Rockefeller Institute for Medical Research [i dag det private Rockefeller University], som var den største sponsoren av medisinsk utdannelse… Medisin hadde aldri før vært lukrativ forretning, og plutselig var den besvangret med nok løfter til å tiltrekke seg ”gummi-baronene” fra slutten av 1800-tallet. De anvendte masseproduksjonens industrielle logikk på frembruddet av medisinske behandlinger. AMA kastet seg på hjulene til disse overveldende finansielle kreftene for å transformere medisin om til en industri. Formuene til Carnegie, Morgan, Astor og Rocke­feller finansierte kirurgi, strålebehandling og legemidler, som ble de lukrative hjørne­steinene til den gryende medisinske økonomi.”

Alliansen mellom biomedisin, farmasøytisk industri og Wall Street-eliten resulterte idet vi i dag kaller skolemedisin. Da det er skolemedisinen som nå har det medisinske hegemoniet, og det er skolemedisinens forsvarere som forfatter lærebøkene om medisinens historie, har kulturen blitt indoktrinert til å tro at skole­medisin er objektiv medisinsk vitenskap til pasi­entens beste. Kjernen i skolemedisin er: 1) biomedisin der psyke, sjel og ånd er uten betydning, 2) all medisinsk pseudo­vitenskap som er profitabel for den farma­søytiske industri og for Wall Street-investorene blir beholdt og forsvart. 

Kirurgi, strålebehandling, legemidler og vaksiner har det til felles at alliansepartene bak skolemedisinen tjener på det. For biomedisinen er disse metodene bare en videreføring av deres tradisjon med macho-heroiske symptom­­bekjempelsesmetoder. Skolemedisinen sørget for at farma­kologi (viten­skapen om legemidlers egenskaper og virkning) ble et obliga­torisk primærfag i den medi­sinske utdan­nelsen, mens ernæringsterapi og natur­medisin ble fjernet fra medisinsk utdannelse og fjernet som komponenter i medisinsk behand­ling. Slik er det hoved­sakelig ennå i mange av de nasjonale variantene av skolemedisin i Europa og Nord-Amerika. Ernærings­medisin har riktignok rykket opp i status til å bli et valgfag (se Poleszynskis bok fra 2001, Framveksten av medisinske alternativer). Den farma­søytiske industri klarte noen tiår senere å erobre psykiatrien, hvilket resulterte i dagens psykofarmaka-dominerte psykoterapi (se min bokanmeldelse av John Virapen 2009). 

Det er verdt å nevne at under AMA/Fishbein-epoken ble flere vellykkete kreftbehandlings­former stemplet som kvakksalveri først etter at Fishbein personlig hadde prøvd å kjøpe eneretten på dem og fått avslag. To eksempler er urtekuren til Harry Hoxsey og Rife-generatoren til Royal Raymond Rife. Den italienske dokumentarfilmprodusenten Massimo Mazzucco lanserte i 2010 dokumentarfilmen Cancer: The forbidden cures (YouTube, 1t:32min), som dokumenterer hvordan det medisinske etablissementet automatisk avviser en hver kreftkur, uansett hvor gode og omfattende erfaringer både legepersonell og folk har med dem. 

Morris Fishbein (1889-1976): medisinsk mafia-boss

 1978: Alma Ata-erklæringen gjør skolemedisin til global standard

I september 1978 ble en ukelang internasjonal konferanse om primær helseomsorg for hele verden holdt i regi av WHO. De største sponsorene var Rockefeller Foundation, Verdens­banken og UNICEF. Konferansen munnet ut i Alma Ata-erklæringen (Wiki-artikkel: Alma Ata Declaration). Den canadiske legen Ghislaine Lanctôt, i hennes online-bok The Medical Mafia (2. utg. 2002, s. 127), betrakter denne erklæringen som en videreføring av Flexner-rapporten, og at skolemedisinen med dette ble opphøyet fra å være europeisk og nord-amerikansk standard til å bli global standard. Hun hevder også at WHO i dette tiåret ble opphøyet til verdens øverste helsemyndighet, riktignok innsatt av det skolemedisinske etablisse­mentet og underordnet dette. 

Dagens ”helsevesen”

En gruppe respekterte forskere har gjennomført den første studien der all statistikk over iatro­gene (lege/sykehus-forårsaket) dødsfall har blitt samlet [Gary Null et al. (2003): Death by Medicine Part I & Part 2]. Studien viser at feil fra helsevesenets side nå er den desidert hyppigste årsaken til død og skade i USA. I 2001 ble 699.697 dødsfall relatert til hjerte-kar-sykdom, 553.251 dødsfall ble relatert til kreft, mens 783.936 dødsfall ble relatert til medisinsk intervensjon. Fem uavhengige undersøkelser viser at bare 5-20 % av iatrogene dødsfall rapporteres, hvilket innebærer at [783.936 x 5 (20 %) =] 3.919.680 iatrogene dødsfall pr. år trygt kan angis som et minimumstall! Antall dødsfall pga. bilulykker i USA er til sammenligning bare på 45.000 pr. år. De farmasøytiske selskapenes enorme innflytelse over medisinsk utdanning, forskning, behandling og publisering, gis hovedskylden for denne medisinske dyptgående krisen. 

Hvis vi for USA setter minimumstallet for iatrogene dødsfall for år 2001 til 3.919.680, og setter befolkningsstørrelsen pr. 2000 til 281.421.906, så får vi ca. 1,4 % [Wiki-artikkel: Demo­graphics of the United States]. Feilbehandling tar altså livet av minimum 1,4 % av befolk­­ningen i USA hvert år, og i tillegg kommer alle skadene. I Norge synes situasjonen å være betydelig bedre, i hvert fall hva angår antall dødsfall. Fra web-basen til Advokatfirmaet Nidaros DA: 

”Feil begått på helseinstitusjoner må sies å være et ganske omfattende samfunnsproblem i Norge i dag. Det dør ca. 2-4000 mennesker som følge av feilbehandling ved norske sykehus hvert år og ca. 15.000 får varige mén! Dessuten legges det inn ca. 100.000 nordmenn på sykehus årlig pga. feilmedisinering. Tallene varierer en del fra ulike kilder, men dessverre er det for mange mennesker i Norge som opplever nedsatt livskvalitet og arbeidsevne som følge av feil gjort ved ulike helseinstitusjoner. Feilbehandling i helse­vesenet er vanligere enn det vi liker og tro og skulle du bli rammet er det viktig å informere seg om hvilke regler og muligheter som eksisterer for å sikre seg en bedre fremtid!”

Hvis vi sier at gjennomsnittlig dør 3.000 mennesker hvert år i Norge pga. feilbehandling, og vi setter Norges befolkning pr. år 2000 til 4,5 millioner, så gir dette 0,06 % (SSB: Et aldrende samfunn). 

* * *

Gitt de aktørene som har dominert skolemedisinen fra dens fødsel – der såkalt ”objektiv medisinsk vitenskap til pasientens beste” i virkeligheten styres av et partnerskap mellom biomedisin, farma­søytisk industri og Wall Street-investorer – er det lettere å forstå:

• hvorfor kirurgi, strålebehandling og kjemoterapi i dag er de eneste tillatte kreft­behandlings­metoder, til tross for at de ikke helbreder og i hovedsak gjør vondt verre. 
• hvorfor farmakoterapi (behandling med legemidler) har den opphøyde posisjon som den i dag har innen medisin og psykiatri, til tross for at farmakoterapi ikke helbreder og i hovedsak gjør vondt verre. 
• hvorfor ikke-biomedisinske kreftterapier og kreftterapi-komponenter som tilsyne­latende fungerer langt bedre enn de tre konvensjonelle metodene blir stemp­let som kvakksalveri og forbys; og hvorfor leger som anbefaler disse forfølges, fengsles og risikerer å få lisensen inndratt.

Som alternativ til skolemedisin anbefales terapier og behandlingsmetoder som velges ut fra en holistisk-integrativ forståelsesmodell. I min artikkel Holistisk modell for helse, sykdom og helbredelse presenteres en helhetlig modell som gjør det mulig å integrere innsikter fra hele værenkjeden: Ånd, psyke, sinn, emosjoner, kropp. 

Kilder:

Cancer: The forbidden cures (YouTube, 1t:32min). Dokumentarfilm fra 2010, produsert av Massimo Mazzucco.  

Ausubel, Kenny (2000): When Healing becomes a Crime. Hovedsaklig om skolemedisinens kamp mot Hoxsey-kuren, men også mye om den medisinske mafiaen som sto bak skolemedisin.  

Felter, Harvey Wickes (1912): John Milton Scudder, M.D. Biografi om en av de store innen eklektisk medisin.  

Hume, Ethel Douglas (1923): Bechamp or Pasteur: A Lost Chapter in the History of Biology. Boken viser hvordan skolemedisinen har fortrengt innsiktene til Bechamp og gitt en oppskrytt og falsk versjon av Pasteur. 

 Jones, Eli G. (1911): Cancer: Its Causes, Symptoms and Treatment. Klassiker om kreft og kreftbehandling fra en eklektisk utøver.  

Jones, Eli G. (1991): Definite Medication: Containing Therapeutic Facts Gleaned from Forty Years Practice. Medisinsk erfaring fra en eklektisk utøver. 

Lanctôt, Ghislaine (2002, utg. 2): The Medical Mafia (online, pdf). Denne boken er skrevet av en radikal og sterk ånd som går helt til bunns i vårt nåværende ”helse”system. Skole­medisinen er styrt av en medisinsk mafia avsløres som intensjonelt sykdoms­fremmende, ikke bare i valget av terapeutiske metoder, men også i biomedisinens reduksjonisme av mennesket som hjelpes­løse og svake organismer omgitt av farlige mikrober. Skolemedisinen fremmer den holdning at vi ikke har indre ressurser, eller at de er ubetydelige hva sykdom angår, og at vi derfor må overlate beslutningsprosessene og behandlingen av et hvert symptom til skolemedisinens utøvere. Lanctôt avslører skole­medisinens tre store bløffer: det gjeldende synet på vaksinasjon og vaksinasjonens historie, det gjeldende synet på kreft og kreftterapi, og HIV=AIDS-dogmet. Lanctôt fremmer i stedet en ånds­vitenskapelig medisin basert på Værenkjeden. Eldre litteratur og innsikter som skolemedisinen har prøvd å undertrykke, som f.eks. Béchamp og Rife, hentes frem.  

Myhre, Rolf Kenneth: Bør vaksine­paradigmet og Folkehelseinsituttet gravlegges?. Sammen­drags­artikkel om vaksinasjonens historie og om vaksineparadigmet.  

Myhre, Rolf Kenneth (2012): Holistisk modell for helse, sykdom og helbredelse [artikkel]

Myhre, Rolf Kenneth: Bokanmeldelse av John Virapen (2009) / Side effects: Death (2009).  

Null, Gary; et al. (2003): Death by Medicine part I & part 2. 

Poleszynski, Dag Viljen (2001): Framveksten av medisinske alternativer. Dyptgående analyser av forholdet mellom skolemedisin og alternativ medisin.  

Rolf Kenneths helseside 

*************************************************************