/

Når myndighetene gir faen!

3397 visninger
3 minutter lesetid
13

I 2011 fikk Lise Bangsbo, etter neste 20 års arbeid, endelig utgitt boken «Når myndighetene gir faen!» Så lang tid kan det ta å skrive 150 sider når myndighetene har ødelagt en.

«Når myndighetene gir faen!» er en selvbiografi, der Lise Bangsbo gjennom snaue 150 sider forteller sin historie. Etter å ha fått tre harde slag mot hodeskallen; det første som liten jente mellom to trikkevogner, det andre etter et overfall bakfra i utlandet og det tredje etter å ha sklidd på isen utenfor eget hjem i Asker, følte hun behov for å oppsøke lege.

Legen mente hun hadde fått hjernerystelse, og innvilget 2 ukers sykemelding. Bangsbo, som da var gift Smedal, ønsket røntgen, men det anså legen som bortkastet, da «hjernerystelse vises ikke på røntgen-bilder». Så hun fikk sovemedisiner og smertestillende tabletter, og da symptomene ikke forsvant, økte doseringene. Etter å ha mast videre på andre leger, ble det til slutt tatt bilder av hodeskallen hennes, fem måneder etter fallet, som viste fraktur på 8 cm. Istedenfor at legene erkjente skyld, og satte Bangsbo på adekvat behandling, ble hun nå ansett som et mulig psykiatrisk tilfelle.

Det er denne runddansen i psykiatrien hun i stor grad beskriver i boken, med tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering, hemmeligholdelser, yrkes- og profesjonsstolthet, falske underskrifter, forvrengning og sletting av rapporter, ansvarspulverisering, bortføring av politiet, overdekking av feilbehandling, bivirkninger, kameraderi, kamp mot og i systemet – og til slutt rettsaker. Som om ikke det var nok ble også ekteskapet med sin mann gjennom 24 år oppløst.

Bangsbos kamp i systemet har mange likhetsstrekk med Raymond Johansens kamp, beskrevet i hans bok «NAV – Samfunnets utstrakte hånd?». Begge to var friske i hodet, og oppegående, engasjerte mennesker, men gjennom slurv, feil og mangler i systemet, ikke minst gale råd og beslutninger av fagpersoner, som i utgangspunktet skulle hjelpe, endte de opp med psykiatriske diagnoser, medisiner og påfølgende sykdommer og tragiske mentale bivirkninger. Dessuten slet de begge med å få nullet den feilaktige psykiatriske diagnosen, for den forfulgte dem gjennom ALLE offentlige instanser.

Som leser blir man ganske oppgitt og frustrert, faktisk av og til sint, over den behandlingen Bangsbo og Johansen fikk – og de er langt ifra særtilfeller. Det er vel ingen land i verden som har så mange tvangsinnlagte og selvmord i forhold til folketallet som Norge? Det samme gjelder vel antall barn som omplasseres av Barnevernet, som er uten sidestykke i verden? Ser man dette på litt avstand; antall tvangsinnlagte, selvmord og omplasseringer; burde de fleste spørre seg: hva er galt med dette landet? Er det systemet det er noe galt med, eller er folk i Norge mer mentalt skjøre, sykelige og dårlige foreldre enn i andre nasjoner? Men dette er altså et system mange av oss hyller, feirer og jobber for, noen er til og med villige til å dø for det. Da verken media eller politikere ønsker å gripe fatt i slike saker vil det fortsette, inntil mange nok er tråkket på eller misbrukte. Vi er ikke der ennå, men fortsetter beist-systemet i samme fart og retning, kan det ikke være snakk om mange ti-år.

Lise Bangsbos bok plages med litt for mange skrivefeil, noe som selvfølgelig skyldes at hun egentlig er dansk, men også slurv. Det er en del gjentakelser i boken, noe Bangsbo også beklager i bokens forord. Velger man å se bort i fra dette, men heller ser på boken som en reise i et destruktivt system, der selv de mest uheldige kan bli rammet, er dette ganske så interessant. Hun prøver ikke å være forfatter, som briljerer med ordkløverier, metaforer og analogier, men forteller beint frem hva som skjedde og hva hun følte. Sånn sett virker hun svært ærlig i sin fremstilling, nesten som å lese en dagbok. Mot normalt i slike bøker oppgir Bangsbo navn på leger, advokater, psykiatriskere, byråkrater og andre som ødela (for) henne, hvilket er et stort pluss. Et slikt grep ansvarliggjør de med makt, istedenfor å gjøre de ansiktsløse i et system. For leserne kan det faktisk føles godt at disse blir hengt på knaggen, og spesielt psykiatrien får sin profesjon delvis radbrekket, også av psykiatrikerne selv. Et stort pro med boken er dokumentasjonen som fremlegges, der vi får lese kopier av journaler og korrespondanse, samt en del avisutklipp, da hennes sak vekket pressens interesse. Spesielt Per Egil Hegge engasjerte seg i saken, noe også Datatilsynet gjorde, da de mente at psykoseregisteret måtte bli tilgjengelig for dem som befant i registeret; omkring 200.000 mennesker er havnet der de siste drøye 100 år.

«Når myndighetene gir faen» er en bok som burde lede til endringer, ikke minst debatt i både medier, hjem og på arbeidsplasser, for bokens innhold gjør det umulig å forholde seg kjølig og nøytral. Dette er med andre ord en bok samfunnsinteresserte bør få med seg.

Hovedbildet er av Blakstad sykehus, der Lise Bangsbo oppholdt deg to ganger, mot hennes vilje.

Boken ble utgitt på Kolofon forlag, som nå er utsolgt, og det skal visst ikke trykkes flere. http://www.eldo.no/produkt/9788230008003

http://www.spartacus.no/index.php?ID=Bok&ID2=651

http://www.dagbladet.no/2012/08/22/nyheter/bok/nav/22889020/

 

Samfunnsinteressert akademiker i 40-årene, som vet at "noen" endrer terrenget for at virkelighetens kart skal stemme. Samtlige artikler er opphavsrettbeskyttet/copyright. Alle kan kopiere deler av mine artikler, så lenge det henvises til denne nettsiden og forfatter. Ønskes en hel artikkel publisert på trykk eller annen nettside, vennligst kontakt forfatter.

Abonnere
Varsle om
guest

13 Kommentarer
Eldste
Nyeste Mest populær
Inline Feedbacks
View all comments
MortenB
MortenB
6 år siden

Mitt inntrykk av spesielt psykiatri og barnevern er at det er myndighetenes organ for å ta borgere som ikke “underkaster” seg. Når myndighetene vil ha noe av det, enten det er opplysninger, taushet eller lignende og du føler det er helt urimelig og umoralsk å gi dem det de ønsker, da starter de gjerne med disse to side de andre krever mere korrupsjon for å bruke.
Ut fra det jeg har lært om sykdommer de siste ti åra vil jeg faktisk påstå at alle de som er innlagt på psykiatriske institusjoner i Norge (på grunn av sykdom og ikke straff) egentlig lider av kraftig infeksjon i hjernen og tilknyttede organer. Enten det er borrelia som Eric Traub designet av syflus bakterien , eller det er et eller flere virus som har infisert hodet som direkte årsak av vaksiner eller langvarig bruk av mobil som begge åpner hjernebarrièren slik at slikt kan angripe hjernen. I tillegg inneholder vaksiner nagalese som slår av kroppens forsvar mot virus. Det er kanskje slik at før var det borrelia, nå er det oftere virus.

Lars
Lars
6 år siden

HVORFOR skulle myndighetene ønske å holde denne kvinnen “nede”? Hva er det med henne som gjør henne så spesiell at “norske myndigheter” kjemper mot henne? Jeg sliter rett og slett med å forstå hvem hun er og hvorfor hun skal være forfulgt av myndighetene?

Martin
Martin
6 år siden
Svar til  Lars

Frykt for at helsevesenets inkompetanse skal komme frem? Hallo????
Det blir ikke satt pris paa skjønner du vel?

Oi
Oi
6 år siden

Ikke så rent sjelden vil enkelte absolutt ikke innse at de er syke. De vil ikke ta ansvar for eget liv og handlinger. De vil heller skylde på systemet og uteforliggende. Ikke sjelden er folk skikkelig psyke! Jeg undres i likhet med Lars på hva denne kvinnen tror hun betyr for myndighetene…

Oi
Oi
6 år siden

Hvor ble det av kommentaren min ? Jeg undres i likhet med Lars på hva denne kvinnens betydning for myndighetene skulle være? Jeg vet av erfaring at folk kan være alvorlig ute å kjøre psykisk uten at de vil innrømme eller forstå det selv. Da er systemet godt å skylde på. Imidlertid er det få som drar det så langt som denne kvinnen.

Evi
Evi
6 år siden

Jeg fikk borret hull gjennom kjevebenet av Helsfyr tannklinikk. Når jeg ringte etter uante smerter, forsto jeg at de bare prøvde å komme seg unna ved å være arrogante. Slik er mennesker med høy utdannelse ofte, de er arrogante, og ser på andre som lavere enn dem selv. Leger og psykiatere også. De eksperimenterer med folk som om de var dukker, og har et morbid forhold til virkeligheten. Advokater er også groteske. Det har helt sikkert noe å gjøre med at hvis man er full av teori, så er det ikke nødvendigvis lett å tenke selv. Man tror at man er så glup, men samtidig er man kanskje blitt for selvgod, og har for store forventninger til hva en utdannelse skal kunne gjøre, annet enn status-messig. Jeg tror mange utdanner seg, fordi de ikke er så nyttige i utgangspunktet, og så får de masse lønn, og mister all bakkekontakt.
Men jeg syns det er bra at vi får høre om det, det er slik vi lærer! Tenk på hvilke mengder med skadelige medikamenter de får betalt for å prakke på folk!
Syns alle som forteller sin historie, om David mot Goliat, er veldig tøffe! Og ingen kan begynne å hamre på henne, uten i det minste å ha lest boken!
Og sist, men ikke minst, de knasker piller fra morgen til kveld, de som jobber i helsevesenet, de er jo paranoide, og syke i hodet selv! Det kommer til å ende opp som et galehus, hele samfunnet.

Oi
Oi
6 år siden

Wow, Evi. Vet ikke om jeg skal le eller gråte… se forøvrig mine forrige kommentarer and do the math!

Radiv
Radiv
6 år siden
Svar til  Oi

Håper ikke karma tar å biter deg nå! Du er blind. Godta det og gå videre i ditt supre liv.

Oisann så dum man kan bli ikke sant Oi? Dette har du erfaring med..

Evi
Evi
6 år siden

Oi! Jeg syns du skal le. En god latter forlenger livet.

Evi
Evi
6 år siden

Forresten, syns jeg at alle som lager seg alter egoer, ved å kalle seg andre navn, være seg balle clorin, eller smurfen, eller alt annet, som oi, er ganske kleine. Det er greit å være på karneval, men da har alle kledd seg ut. Er ikke et sekund i tvil om at det er rimelig spaltet, og sikkert ikke har noen god konsekvens å operere under pseudonavn. Hvis en person tror han eller hun er noe, som ikke bare er ens navn, så er det en egotripp. Er ikke det riktig? Tør du å mene noe om det?

Oi
Oi
6 år siden

Det er meg revnende likegyldig hva folk kaller seg. Det er meningene som er interesserer meg mest. Nå forlenger jeg livet, takk skal du ha !

Evi
Evi
6 år siden

Bare hyggelig!

Takk til artikkelforfatter, for god informasjon. Skal finne boken, og lese og videreformidle. Håper at hun har det bedre nå, Lise B.

Kate
Kate
5 år siden

Kunne ha skrevet samme bok om mitt liv.
kampene mot staten får du hele livet.

« Forrige artikkel

Det skjulte tyranni

Neste artikkel »

5 år siden 22 juli terroren