Om man er syk, fysisk eller psykisk, så velger de fleste av oss å gå til legen for å få hjelp til å bli frisk. Om det gjelder gjentatte hodepiner, angst, søvnproblemer, leddsmerter, fordøyelsesproblemer, depresjon etc etc…så er løsningen å gå til legen.
Kommer man til legen med for eksempel søvnproblemer, vil man få råd om å bevege seg mer, og få mye frisk luft. Samt utskrevet tabletter som skal hjelpe. Legen spør ikke utforskende spørsmål som; Hva skjer i livet ditt for tiden? Har du mye å tenke på? Hvordan er kostholdet ditt? Har du selv tenkt over hva dette kan skyldes?
Man ser sjelden etter roten av problemet. Man ser etter en hurtig løsning på symptomene. Man kan jo strengt tatt ikke bruke mer enn 15 minutter på èn pasient, kan man det?
Kommer man så til legen og sier at man føler seg deprimert, vil man i 9 av 10 tilfeller få utskrevet “lykkepiller”. Som igjen, ikke løser problemet, kun symptomene.
http://www.klikk.no/helse/doktoronline/psykiskhelse/article241349.ece
Sannheten er at over halvparten av Norges befolkning til enhver tid går på en eller annen form for medikamenter. Men er det virkelig slik at vi ikke KAN kurere sykdom, eller ligger det andre grunner bak denne bevisste over-medisineringen av folket?
http://www.nrk.no/norge/nordmenn-bruker-stadig-mer-medisin-1.6451035
Hva skulle grunnen være, til å sykeliggjøre befolkningen? Til hvilket formål?
En syk person blir ofte borte fra jobb osv, og koster dermed staten penger. Men på den annen side, er denne personen, om han/hun lider av fysiske eller psykiske plager, eller begge deler, stort sett opptatt av sin egen sykdom. Det er dette som er mest prekært for individet selv.
Den som sover synder ikke, sies det. Men den som lider, synder også heller lite. Når man har det vondt, kroppslig eller sjelelig, har man en tendens til å holde for seg selv. Og det mentale fokus dreier seg om problemet man plages av.
Da har man vanskelig for å tenke på hva som skjer rundt seg. Hva som skjer i samfunnet, eller resten av verden. Man bli mer mottakelig for – og aksepterende – overfor statens massepropaganda, overvåking, absurde regler osv. når man ikke makter, eller har energi til, å tenke selv.
Etter min (og sannsynligvis de fleste andres erfaring) så er det slik at intellektet og kreativiteten blomstrer når man har det godt. Man får gjort ting man har tenkt på lenge, reflekterer mer over seg selv og andre, utfordrer gamle tankemønstre, og rett og slett vokser som person, på alle måter.
Når man setter dette i perspektiv er det ikke vanskelig å se en sammenheng mellom et ønske om å holde befolkninger “litt syke” og en voldsom redsel for fri utfoldelse fra styresmaktenes side. Det finnes svært mange mind-control prosjekter. Men dette må vel kunne kalles det største, som har pågått over lengst tid, med tanke på det globale omfanget?
Den som har det greit, tenker på andre. Den som har det godt, tenker på alt rundt seg. Den som er lykkelig, tenker på hele verden.
Hei. Interessant problemstilling, men jeg tror mange leger har blitt flinkere til å se helheten i mange tilfeller. I min jobb som fastlege diskuteres selvsagt bakenforliggende årsaker. Ofte kan man ta seg tid utover 15 min eller sette opp ny tid til gjennomgang.
Overmedisinering, særlig blandt den eldre delen av befolkningen er problem…og der har vi en lang vei å gå.