Libya i sort og hvitt

Første del av artikkelen (frem til USA ønsker Gaddafi død, og hyller rasedrap og Jihadister) er en kronikk av OLA TUNANDER- seniorforsker, Fredsforsknings- instituttet (PRIO), som er hentet i fra Aftenposten 17.09.11. Kronikken forteller oss ikke bare om situasjonen i Libya, men den sier også en god del om den Norske stats slette menneskesyn og demokratiforrakt, og at olje nå som siden første verdenskrig er tykkere enn blod.

http://www.youtube.com/watch?v=7AXjipjX6lU&feature=results_main&playnext=1&list=PLB0C5B43685B3A595

At NATO gikk til angrep mot dette folket er like drøyt som om Israel hadde fosforbombet rose-sermonien i Oslo etter terrorangrepet 22. Juli, og erstattet regjeringen med  Anders Behring Breivik-kloner og kristensionister.

Samtidig som vestlige medier rapporterte om sivile som hadde blitt skutt i Benghazi, henrettet de libyske opprørerne et stort antall svarte libyere og svarte innvandrere. Amnesty International klaget på at opprørene henrettet tilfeldige svarte innvandrere. Filmer viser hvordan man skar halsen av levende mennesker og hvordan man hengte dem mens massen av hvite libyere viste sin entusiasme og filmet opphengte lik med sine mobilkameraer. Rasismen som den viste seg i Benghazi og Misrata var blodig og grusom, og Den afrikanske union uttalte at de var utelukket at man skulle anerkjenne overgangsrådet i Benghazi.

http://www.youtube.com/watch?v=M1mw7rbckUA

Fordi de er svarte

http://www.youtube.com/watch?v=KXv_VTk6NbE

Den afrikanske union uttalte 30. august at overgangsrådet har forvekslet leiesoldater med svarte afrikanere: «De dreper alminnelige arbeidere», fordi de er svarte. For Den afrikanske union er denne rasismen uakseptabel, og man er svært kritisk til overgangsrådet. Mange libyere har sort hud, først og fremst sør i Libya, men også i visse byer i nord. Den britiske avisen The Daily Telegraph skriver at «Misrata-brigaden for utrensning av slaver og sort hud» hadde brent deler av byen. 10–20 prosent av Libyas befolkning har sort hud, og mange er nå redde for å bli henrettet.

Stanset menneskesmuglingen

Mange svarte libyere kommer fra slavefamilier, og Muammar Gadafi har søkt en libysk identitet i det svarte Afrika. Han har bidratt med økonomisk støtte til mange afrikanske land, mens hvite familier i nord identifiserer seg med Middelhavskulturen. De står nærmere Europa, og de har ingen følelse for sine tidligere slaver. Denne konflikten er blitt forsterket i Benghazi, fordi byen har spilt en viktig rolle for menneskesmugling til Europa, først og fremst til Italia. Mafiaen i Benghazi har tjent milliarder på menneskesmugling, men disse inntektene forsvant i 2008, da en avtale mellom Silvio Berlusconi og Gadafi satte stopp for mafiaens transporter. Avtalen har vært et dobbelt problem for Benghazi. Byen har ikke lenger de samme inntektene, og svarte afrikaner er blitt stoppet i Libya uten å komme videre til Europa. Dette har trolig forsterket den tradisjonelle rasismen.

Når overgangsrådet i Benghazi har profittert på disse konfliktene har dette vært uakseptabelt for Den afrikanske union. Overgangsrådets samarbeid med Al-Qaida i Libya har også blitt oppfattet som uforsvarlig. Opprørsleder Abdel Hakim al-Hasidi har bekreftet at hans styrker har bånd til Al-Qaida. Al-Hasidi hadde erfaring fra krigen i Afghanistan og han var et ledende medlem av Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). Al-Hasidi har uttalt at målet med krigen «var å skjære halsen av Gadafi og etablere en islamsk stat».

Kjempet i Irak

En studie fra 2007 fra det amerikanske militærakademiet West Point mente at LIFG (Libyan Islamic Fighting Group) i praksis er en del av Al-Qaida. Av de 600 utenlandske Al-Qaida-krigerne som kjempet i Irak etter 2003 skal de fleste ha kommet fra Saudi-Arabia og Libya. De libyske byene Darnah og Benghazi bidro med flest krigere. For Nato og det libyske overgangsrådet har det ikke vært mange krigserfarne styrker å bruke. Der er antagelig forklaringen på at opprørerne har brukt al-Qaidas/LIFGs kamperfaring, og det har også gjort disse styrkene til sentrale aktører. Al-Qaida er neppe ansvarlig for alt de er blitt beskyldt for, men å la dem ha det høyeste befalet for opprørsstyrkene er problematisk.

Ingen vet

Den nåværende lederen for militærrådet i Tripoli, Abdel Hakim Belhadj, var tidligere leder for LIFG. Han har nå sagt at han støtter et demokratisk styre. Alle kan skifte mening, men han har også skrevet under på at han ikke skal bruke vold mot regimet i Libya. Hva som kommer ut av dette vet ingen. Da Belhadj med støtte fra britiske, franske og qatarske spesialstyrker inntok Tripoli, ble fengslene åpnet. Mange fanger fra Al-Qaida/LIFG ble sluppet fri. Ingen vet om Belhadj tar ordre fra Benghazi.

Stamme mot stamme

Mens Gadafi sies å ha brukt svarte leiesoldater fra andre afrikanske land, skal overgangsrådet ha brukt islamistiske leiesoldater fra arabiske land. Og mens overgangsrådet og opprørerne har hatt støtte fra flertallet av arabiske ledere – de ledere som Den arabiske våren var rettet mot – har Gadafi hatt støtte fra mange afrikanske ledere og fra Den afrikanske union. Konflikten i Libya handler også om Libyas tilhørighet, og den viser seg i stammekonflikter, mellom stammer i sør som står mot stammer i Misrata og Benghazi. Den største stammen, Warfalla, som omfatter mer enn en million av Libyas syv millioner innbyggere, støtter fortsatt Gadafi. Sirte, der Gadafis egen stamme Gadafa er sterk, er blitt bombet i flere uker, og kanskje forsøker man å redusere antallet Gadafi-lojale før et kommende valg. Men vi får ikke vite noe om dette, ettersom det ikke finnes noen journalister i de bombede byene.

Interne konflikter

Opprørernes tidligere leder, general Abdel Fatah Younis, tilhørte en annen stor stamme, Obeidi. Denne stammen støtter Benghazi. Men mange mener at Abdel Hakim Belhadj var involvert i islamistenes henrettelse av general Younis i august. Overgangsrådet har ikke villet granske hvem som sto bak mordet, og dette har ført til stammekonflikter internt blant opprørerne. Obeidistammen vil neppe samarbeide med islamistene. Den svart-hvite beskrivelsen om hva som skjer i Libya stemmer ikke.

Blood and (s)oil

http://www.youtube.com/watch?v=VrQNwrmBXrw

En krig mellom stammer blir nødvendigvis blodig, og spesielt når det handler om Afrikas største oljereserver. Etter at den franske avisen Libération skrev at rebellene hadde lovt Paris 35 prosent av den libyske oljen, sa utenriksminister Alain Juppé at den som bidro [bombet] mest også burde få uttelling for det. Frem til august bombet Nato mange militære mål med sivile tap. Deretter har man også bombet sivile mål i Gadafi-lojale områder for å svekke disse stammenes motstand. Det er en meget trist utvikling. Det handler ikke om kirurgiske operasjoner, hvis man da ikke snakker om hvordan man skjærer halsen av levende mennesker.

Utslettelse av Gaddafis blodslinje og sivile

USA ønsker Gaddafi død, og hyller rasedrap og Jihadister

USAs utenriksminister Hillary Clinton overrasket alle da hun tirsdag 18.10.2011 dukket opp i Tripoli for å besøke de libyske Islamistiske rebellene. Clintons tur til Libya var ikke varslet på forhånd, og det er første gang siden 2008 en amerikansk minister besøker landet. Hovedformålet med oppholder var å møte rebellene for landets kuppmakere NTC, Mustafa Abdel Jalil, og det nye regimets selvutnevnte statsminister, Mahmud Jibril. Men i løpet av turen holdt hun også en tale for en rekke studenter ved universitetet i Libyas hovedstad. Der sa Clinton at USA gir sin fulle støtte til landets kuppmakere dersom de velger å drepe den tidligere lederen Muammar Gaddafi.

– Vi håper han enten blir fanget eller drept slik at dere ikke lenger trenger å frykte ham, sa Clinton. – Dette er Libyas øyeblikk. Dette er Libyas seier. Fremtiden tilhører dere, sa Clinton videre til NTCs ledere.

Hun roste dem (Libyan Islamic Fighting Group) også for å ha kjempet kampen for «rettigheten og verdigheten til et fritt folk».

Libyan Islamic Fighting Group (også kjent som Al-Jama’a al-Islamiyyah al-Muqatilah bi-Libya) er den sterkeste radikale fraksjonen som fører jihad mot oberst Moammar Abu Minyar al-Qadhafi som ble leder i Libya etter et kupp i 1969. Kort tid etter angrepene den 11. september 2001 ble gruppen forbudt over hele verden på grunn av deres forhold til Al-Qaida) Gruppen ble grunnlagt høsten 1995 i Libya. De fleste av de første medlemmene hadde slåss mot de sovjetiske styrkene i Afghanistan. Formålet til gruppen er å etablere en islamsk stat i Libya som skal styrte dagens regime som ifølge gruppen er undertrykkende, korrupte og anti-muslimske. Gruppen påtok seg ansvaret for et mislykket attentat mot Qadhafi i februar 1996, som ble delvis finansiert av det britiske MI6. Den 10. oktober 2005 ble gruppen forbudt i Storbritannia hjemmekontoret sammen med fjorten andre militante grupper som opererer i Storbritannia. Medlemmer av en gruppen blir straffet med 10 år i fengsel.

– USA er stolt over å stå ved deres (Libyan Islamic Fighting Group) side i deres kamp for frihet, og vi vil fortsette å støtte dere mens denne ferden fortsetter, ved å respektere deres suverenitet og ære vårt vennskap, sa Clinton. Libyas NATO-støttede jihadister har tidligere fått besøk av Frankrikes president Nicolas Sarkozy og Storbritannias statsminister David Cameron.

Skal man tro dette bildet, så er Gaddafi død, men hans arv vil fremdeles være i det Libyske folk som det fortvilte barnet på videoen ovenfor viste. Den grønne bok vil alltid være Libyas frihetsbrev, som grunnloven er vårt frihetsbrev. NRK kunne melde at Gaddafi levde da de fikk tak i han, og at han ble slepet langs gatene av rebelske Islamister mens de mishandlet og trampet på han, mens de ropte og skrek «Allah akbar», og viftet med våpen. Gaddafi døde av skader han pådro seg under pågripelsen, som det så fint har blitt gjengitt i Norsk media. Det er ikke vanskelig å se for seg at hatet til de rebelske Islamistene nærmest må beskrives som et berusende hat, et hat som tipper over fra å være en følelse fundamentert i frustrasjon og ubehag, til en følelse av ekstrem velbehag ved å hate, drepe, mishandle, og ødelegge.

http://www.youtube.com/watch?v=dfyuiLGrLus

Amnesty International ber på bakgrunn av denne videoen om at omstendighetene rundt Gaddafis død får en uavhengig granskning. De internasjonale kollonistene har gjort Gaddafi til martyr og til et ikon mot undertrykkelse, ekstremisme, og kollonisme. Som følge av dette er det ikke umulig at vi får se bevegelser også i vesten som nettopp blir basert på hans grønne bok som på mange er mere demokratisk, realistisk og rettferdig enn vårt vestlige sosialdemokrati og vår folkekjære grunnlov.

Hillary Clinton gapskratter av drapet på Gaddafi

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=fxNeW9UhhO0