Evidensen for reinkarnasjon er én av mange typer evidens på at bevisstheten er tilværelsens primære dimensjon. Den canadisk-amerikanske psykiater Ian Stevenson fikk en avdelingsdirektørstilling spesielt opprettet for seg, så han kunne fortsette sin reinkarnasjonsforskning. Dette resulterte i reiser verden over, totalt 14 akademiske bøker, over 200 fagartikler, og ca. 3000 godt dokumenterte tilfeller som indikerer reinkarnasjon.
Reinkarnasjon vil aldri kunne ”bevises” på en slik måte at dem med et dogmatisk materialistisk-naturalistisk grunnsyn blir overbevist, men Stevensons samlede verker gjør reinkarnasjonsprinsippet så akademisk overbevisende som overhodet mulig.
Biografi
Ian Stevenson ble født i Montreal (Canada) i 1918, og studerte medisin ved St. Andrews University i Skottland (1937-39) og McGill University i Montreal (1942-43). Han hadde turnustjeneste og trening ved sykehus i Montreal (1944-45) og Arizona (1945-46), for så å bli assisterende professor i psykiatri ved universitetet i New Orleans i årene 1946-57. Tidlig på 1950-tallet møtte han Aldous Huxley, og ble en av de første akademikere i USA til å studere virkningene av psykedeliske stoffer i en psykiatrisk kontekst. Da han en gang selv prøvde LSD, resulterte det i en mystisk opplevelse der han i tre dager opplevde ”den fullkomne fredfullhet” og en fornemmelse av at han aldri mer kunne bli sint.
I årene 1957-67 var han sjefspsykiater og professor i psykiatri ved University of Virginia (UV) i Charlottesville. Hans første forskningsartikkel om reinkarnasjon ble publisert i 1960, The Evidence for Survival from Claimed Memories of Former Incarnations. Chester Carlson (1906-68), som hadde tjent 150 millioner dollar på oppfinnelsen av kopieringsteknologien som ligger til grunn for dagens kopimaskiner, fant artikkelen interessant og kontaktet Stevenson. Carlson finansierte Stevensons første studiereiser til India og Sri Lanka. I 1964 ble Carlson med Stevenson på en studiereise til Alaska, der de samlet inn historier fra Tlingit-indianerne. Stevensons første bok, Twenty cases suggestive of reincarnation (1966), ble en øyeblikkelig klassiker.
I 1967 finansierte Carlson opprettelsen av et særskilt professorat i psykiatri ved UV, som Stevenson ble utnevnt til. Med dette professoratet etablerte Stevenson samme år Division of Personality Studies, med seg selv som avdelingsdirektør. Dette var da den eneste akademiske avdeling i verden dedikert til studiet av minner om tidligere liv, nær-døden-opplevelser og andre parapsykologiske fenomener. Da Carlson døde i 1968 mottok Stevenson i testamentert gave 1 million dollar slik at han kunne fortsette sin reinkarnasjonsforskning. Stevenson forble professor og avdelingsdirektør ved Division of Personality Studies i 35 år frem til 2002, da han trakk seg tilbake og overlot stillingen til Dr. Bruce Greyson. Avdelingen heter i dag The Division of Perceptual Studies (DOPS).
Stevensons studiereiser bragte ham over hele Sørøst-Asia, Sør-Amerika, Libanon og Vest-Afrika på jakt etter barn som syntes å erindre tidligere liv. Han dokumenterte i alt ca. 3000 tilfeller som indikerer reinkarnasjon. Til tross for sitt eksotiske og unike forskningsfelt, var Stevenson utad en typisk konservativ og formell professor som foretrakk å gå i grå flanell og blazer. Tilsynelatende hadde han ikke det minste behov for å provosere akademia eller oppnå media-oppmerksomhet. Akademia hadde således ingen vansker med å ignorere hans arbeid fullstendig.
Stevenson døde av lungebetennelse i 2007, 88 år gammel. Han var gift to ganger; med Octavia Reynolds som døde i 1983, og med Margaret Pertzoff som han giftet seg med i 1985. Han etterlot seg ingen barn.
Forskningsresultater
I 1997 fikk Stevenson utgitt sitt største og kanskje viktigste akademiske verk, en medisinsk avhandling på over 2200 sider, Reincarnation and biology: a contribution to the etiology of birthmarks and birthdefects. Her rapporteres 225 tilfeller der barn har fødselsmerker eller fødselsmisdannelser som korresponderer med erindringer om traumatiske begivenheter i forrige inkarnasjon, og disse erindringer bekreftes i tilfredsstillende grad ved personlig og forskningsmessig oppfølging. Samme år fikk Stevenson utgitt en popularisert utgave på 220 sider, Where reincarnation and biology intersect (1997), som det her gis et kort sammendrag av. Boken er skrevet for den alminnelige leser som ikke vil bli brydd med enkelttilfellenes mange medisinske og metodologiske detaljer.
La oss innlede med følgende spørsmål: er det mulig å gi et definitivt bevis på reinkarnasjon, et bevis som er så vanntett at selv den mest fordomsfulle materialist vil bli tilfredsstilt? Svaret er selvsagt nei. Selv de mest overbevisende enkelttilfeller vil alltid kunne bortforklares ved å henvise enten til parapsykologi eller til tilfeldigheter. En skeptiker kan f.eks. innvende at et barn kan komme i telepatisk kontakt med hukommelsessenteret til en avdød og fullstendig ukjent person, og feiltolke disse minnene som sine egne fra et tidligere liv. Dette er jo en forklaring som i seg selv er temmelig fantastisk, men skeptikere bortforklarer gjerne noe de ikke ønsker å tro på med noe som for folk flest er vel så mirakuløst. Barnets opplevelse av sammenhengen mellom fødselsmerkene i denne inkarnasjon og de traumatiske skader fra forrige inkarnasjon kan videre forklares som ”fantasi og tilfeldigheter”. Er en slik forklaringsmodell bedre og mer sannsynlig enn en forklaringsmodell basert på reinkarnasjonsteorien? Stevenson hadde ikke behov for å tvinge oss til å trekke bestemte konklusjoner. Han presenterte nøkternt sine tilfeller, poengterte tilfellenes forskningsmessige sterke og svake sider, og overlot dommen til oss.
La oss komplementere det innledende spørsmålet med et annet spørsmål: Hvor overbevisende kan et tilfelle som indikerer reinkarnasjon overhodet bli, fra et rent teoretisk perspektiv? Hvis man velger å svare at man ikke kan forestille seg noe som helst indikasjonsmateriale som vil være overbevisende, da kan man like gjerne avstå fra å studere og kommentere Stevensons tilfeller.
Det typiske tilfelle i Stevensons bok har følgende mønster: Et barn i to- til fireårsalderen med fødselsmisdannelser eller oppsiktsvekkende fødselsmerker begynner spontant å prate om sin forrige inkarnasjon, som gjerne fikk en dramatisk og voldelig utgang. Foreldrene er som oftest negative eller likegyldige til slike ”erindringer” fra barnets side, selv i kulturer der reinkarnasjonslæren står sterkt. Men barnet gir seg ikke, og nevner en rekke eksakte detaljer som sitt forrige navn; navnene på sine tidligere foreldre, søsken, samboer og barn; samt detaljer om sitt tidligere yrke og om hvordan døden inntraff. Barnet insisterer så på å oppsøke sin tidligere familie. Som regel har barnet en grei bestemor eller onkel som til slutt gir etter og blir med på ferden til en by eller en landsdel hvor barnet aldri tidligere har vært. På dette nye stedet må som regel en del undersøkelser gjøres før den tidligere familien (som fortsatt lever) blir oppsport. Barnet gjenkjenner dem straks, samt mange av sine tidligere eiendeler. Den skeptiske familien blir som regel fort overbevist av barnets karakter, utseende og prestasjoner. Nære bånd knyttes som varer noen få år, før barnet mister interessen for sitt tidligere liv. Barnet viser typisk ”voksen adferd” overfor tidligere søsken og barn som nå er voksne. De fleste av dem godtar dette. I de tilfeller der barnet i sitt forrige liv ble drept, og morderen fortsatt er i live, blir forholdet mellom dem naturligvis meget anstrengt.
På dette tidspunktet, eller mange år senere, kom Ian Stevenson inn i bildet og intervjuet alle parter. Han var særlig opptatt av å finne frem til medisinske dokumenter, som regel postmortem-rapporter, som beskrev den forrige inkarnasjonens dødsårsak og eksakt hvor på kroppen skadene skjedde. De medisinske dokumenter (eller hvis slike mangler, familiens beskrivelse av legemsskadene) ble så sammenlignet med barnets fødselsmerker eller misdannelser. Spesielt imponerende er de tilfeller der flere fødselsmerker var i overensstemmelse med den medisinske rapporten. Stevenson kom over hele åtte tilfeller (!) der den avdøde ble drept av en kule som gikk gjennom hodet, og hvor barnet har to matchende fødselsmerker, ett som korresponderer med der kulen gikk inn og ett som korresponderer med der kulen gikk ut.
Tilfellene med fødselsanomalier (anomali, avvikelse fra det normale) er gjerne mer imponerende enn dem med fødselsmerker. For det første er minnene betydelig mer dramatiske, og korrelasjonen mellom de traumatiske skader i forrige inkarnasjon og anomaliene i denne inkarnasjon er langt tydeligere. Interessante eksempler på anomalier er tvillinger, albinisme, barn født uten fingre, og barn født med merkelige ”innsnøringer” (konstriksjonsringer) på armer eller ben, fingre eller tær.
* * *
De fleste barna begynner som nevnt å prate om sine tidligere liv i to- til fireårsalderen. De fortsetter med dette frem til fem- til åtteårsalderen, enten foreldrene prøver å stoppe dem eller ikke. I India blir opptil 40 % av barna som erindrer tidligere liv hysjet ned av foreldrene. Det skaper ofte problemer både for foreldrene og for barnet dersom barnet erindrer at det i sitt tidligere liv tilhørte en lavere eller høyere kaste. Ofte har moren til barnet hatt en varseldrøm før barnets fødsel om hvem som ville komme. I 51 % av tilfellene av barn som erindret sitt tidligere liv, var dét livet knyttet til et voldelig eller dramatisk dødsfall.
I mange tilfeller har fødselsmerkene vært relatert til slangebitt, kulesår, kniv- og øksesår, samt operasjonssår i forrige inkarnasjon. I 35 % av tilfellene har barna fobier relatert til den erindrete traumatiske dødsårsaken; det være seg ild, vann, slanger, spesielle typer våpen, eller f.eks. uniformerte menn. Dersom også dyr utvikler slike fobiske tendenser overfor fatale begivenheter fra tidligere inkarnasjoner, må en slik tendens kunne betraktes som én av flere evolusjonsstyrende faktorer. Mange av barna har filier (usedvanlig tiltrekning) til et eller annet relatert til erindringene om forrige inkarnasjon, f.eks. spesielle typer mat, klær, nasjonale vaner og karaktertrekk. Interessant her er de mange jenter som erindrer at de i sitt forrige liv var menn, og som i dette livet er svært gutteaktige (eng.: tomboys). Noen går i gutteklær, og noen identifiserer seg sterkt med det å være gutt. Ved puberteten avtar som regel disse maskuline karaktertrekkene, kombinert med at minnene går tapt eller mister sin betydning.
Noen kulturer er så godt innforstått med reinkarnasjonslovens finere detaljer at lik blir merket eller mutilert for at personen skal kunne gjenkjennes i sin neste inkarnasjon. Tibet har siden 1100-tallet hatt den tradisjon at lamaer på sitt dødsleie gir eksakte instrukser for hvor deres neste inkarnasjon vil finne sted.
Ian Stevenson hevdet aldri at hans bevismateriale gjorde det tvingende nødvendig å akseptere reinkarnasjonsprinsippet. Men han konstaterte at i mange av hans beste tilfeller var reinkarnasjonsteorien den mest sannsynlige og enkleste forklaringen. Den ”essensen” i oss som overlever døden og inkarnerer på ny, kan da betraktes som den tredje faktor i forklaringen av individets karakter. Altså: essens, arv og miljø.
For en analyse og oppsummering av andres kritikk av Stevensons bøker, anbefales Christopher Baches bok Dark night, early dawn (2000). Carol Bowman presenterer i boken Return from heaven: beloved relatives reincarnated within your family (2001) et tredvetalls tilfeller som indikerer reinkarnasjon, og som videre indikerer at det kan være meget vanlig at avdøde slektninger blir født på ny i samme slekt. Også i denne boken har mange av barna oppsiktsvekkende fødselsmerker som best kan forklares med fatale begivenheter i deres forrige liv.
Kilder og ressurser
- Artikkelen er en web-tilpasset versjon av kap. 7 i boken Åndsvitenskapelige visjoner (2008) av Rolf Kenneth Aristos.
-
Stevenson, Ian (1997): Where reincarnation and biology intersect. Praeger Pub., Westport. 203 sider.
-
Stevenson, Ian (1997): Reincarnation and biology: a contribution to the etiology of birthmarks and birthdefects. Praeger Pub., Westport. To bind. 2268 sider.
-
Bache, Christopher Martin (2000): Dark night, early dawn: steps to a deep ecology of mind. State University of New York Press, Albany. 336 sider.
-
Bowman, Carol (orig. 2001): Return from heaven: beloved relatives reincarnated within your family. HarperTorch, 2003. 288 sider.
*******************************************************
Hallo dette er jo nonsens !!!! Det finnes faen ikke grunnlag i Kristendommen for Reinkarnasjon
Hvorfor husker noen tidligere liv?
Spørsmålet gjelder den 11-årige James Leininger som husker at han ble skutt ned som jagerflypilot over Japan under Den annen verdenskrig (se YouTube-snutt). Når han får møte slektningene til sin forrige inkarnasjon, gjenkjenner han dem og kaller dem ved deres rette navn.
https://www.youtube.com/watch?v=Y3XZey4tJM8
Zetaene kommenterer:
“The soul remembers all lives, all details, though what it shares with a new incarnation varies. In most cases, what the soul shares is limited to the current mission, and the human consciousness is only vaguely aware of that mission during the decisions the human makes many times a day. Thus the soul directs the incarnation with no need to spell out past lives in detail. Why then are there instances where past lives are recalled with specifics? There must be a nexus with the current mission of the soul, where details of the past life will motive the current incarnation to fulfill the mission. Or there is a lingering matter that needs correction, amends to be made, and the soul is in essence explaining to the new incarnation why these efforts should be made.”
Noen er vel flinkere til å snike i køen enn andre. Forutsatt at vi er en gitt mengde sjeler, befolkningmengden har eksplodert, hvis ikke ville store deler av befolkningen i dag vært sjele-løse.
“Schrödingers katt: liv etter livet?
Kan noen av oss ha levd før? Programleder Hanne Kari Fossum tar oss med til Eric, som begynte å snakke om sitt tidligere liv allerede som toåring. Så detaljert, at foreldrene kan finne en død person som passer til beskrivelsen.”
Schrödingers katt 05.05.11
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/736611/
Nok en særdeles interessant dokumentar om mulig reinkarnasjon;
http://watchdocumentary.com/watch/extraordinary-people-the-boy-who-lived-before-video_b916db561.html
Dette er spennende saker!
Denne dokumentaren vist nylig på Schrödingers katt på NRK bør man få med seg;
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/736611/
En liten gutt som fra 2-års alderen begynner å snakke om detaljer fra et mulig tidligere liv.
Tankevekkende og fascinerende, og helt i tråd med innholdet i artikkelen.
Har egentlig ikke lyst å si så mye mer enn at dokumentaren anbefales sett:o)
Hei Vandalf,
Jeg så ikke programmet, men kom til å tenke på da NRK 2 for første gang sendte 911-dokumentaren “Loose Change”, UTEN etterfølgende diskusjon. Som om programmene er for farlige til å diskutere, til å følge opp, til å være utgangspunkt for en transformasjon av kultur og kosmologisk forståelse.
Hvilke vitenskapelige institusjoner i Norge burde føle seg forpliktet til å ta denne evidensen om reinkarnasjon og bevissthetens overlevelse av døden alvorlig? Som kultur kommer vi jo ikke videre hvis statskanalene er så pissredde at de “stikker av” umiddelbart etter å ha sendt programmet. Til sammenligning, se hvordan Grand Prix hauses, omtales og diskuteres i alle statskanaler både FØR og ETTER showet.
Jeg trodde en gang at Senter for Vitskapsteori var det rette stedet å henvende seg, men der tok jeg feil. Der driver de bare med irrelevant tull:
http://www.uib.no/svt
” UTEN etterfølgende diskusjon”
Ja, det er merkelig at ikke et såpass kontroversielt tema, og med såpass oppsiktsvekkende påstander som fremsettes i beste sendetid ikke vekker større oppmerksomhet, herunder etterfølgende diskusjon med relevante deltakere fra akademia.
Til og med på skepsis er det merkelig stille omkring saken (det er riktignok opprettet en tråd, men den er det ikke mye fart i):
http://skepsis.no/forum/index.php/topic,2861.0.html
Herfra linkes det til dansk fjernsyns referanseliste for det som tydeligvis er en programserie om “metafysiske” emner:
http://www.dr.dk/DR2/S/Sjael_videnskab/20110106102638.htm
Forskere diskuterer villig vekk muligheten for tidsreiser, for å ta et eksempel, men vegrer (?) seg altså for å ta for seg temaer som tidligere enkelt kunne avfeies som trosspørsmål.
Skepsis’erne foretrekker nok å ignorere/fortrenge dette emnet fullstendig, for de kan ikke komme med deres sedvanlige hjernepatologi-forklaring. Da har de heller ikke andre bortforklaringer å komme med (som har et snev av troverdighet).
Tidsreiser er ikke så skummelt for Skepsis’erne, for det er bare en lek med tanker og ideer uansett, en lek som til og med Einstein og Hawking har flørtet med.
På FB-siden til Schrødingers katt prøver skepsiserne febrilsk å komme med avledningsmanøvre, av typen “Dette er ikke vitenskap”.
http://www.facebook.com/pages/Schr%C3%B6dingers-katt/189573915632
Her kommer to YouTube-klipp om Stevensons forskning:
1) Reincarnation – Ian Stevenson – Children’s past life memories
http://www.youtube.com/watch?v=VZTtU7akrfQ
2) Reincarnation Evidence: Stevenson’s Research
Reinkarnasjon, først som teori, så mulighet, sannsynlighet og absolutt sannhet, er hoved terskelen til en hver utvidet forståelse av meningen med tilværelsen, hvorfor ting er som de er, hvilken muligheter du har, evner, tillatelser og myndighet. Forståelsen av hele dynamikken med reinkarnasjon gir både gjenklang til enkelte religiøse budskap, mens den avslører den delen som fører til frykt og avhengighet. Dernest er det å ta inn over seg hvor mye vitenskapen ikke forstår og hvorfor det er slik, så politikken og så videre.
Fint at du skriver om noe så grunnleggende. For meg, etter 21 år med erfaring med den hypnotiske regresjonen, har jeg aldri fått med meg at en eller annen spesiell person har posisjon som “Far” rundt temaet da innsikten er jo i så å si alle religiøse trossystemer, selv om det er godt skjult fra tid til annen. Uansett hvem som har fått startet det hele – er bølgen med bieffektene for lenge siden blitt grunnfestet, særlig i den generasjonen som er rundt 68 generasjon fordi vi ble “utsatt for” alt som skjedde den gang, en form for rennesanse i bevissthet tror jeg.
Det ligger mange bøgetasser av ny forståelse i vente for den som utsetter sin selvinnsikt til siste liten. Jeg har vanskelig å forestille meg hvor mye kaos det vil være i boksen den dagen en blir nødt til å ta stilling til forholdet mellom livet på jorden og resten av universet.
Dette er interessant… Har du innsikt i noen av dine tidligere liv RK? :)
Innsikt, men ikke konkrete minner.
Som en eksperimenterende lek, prøvde jeg og to venninger regresjon ved hjelp av en kasset der det var lest inn en veiledning. Jeg var skeptisk, men vi satte oss ned og mediterte over det vi hørte.
Etter noen minutter, begynte jeg å skrike, og fikk et veldig detaljert bilde (og følelse) av å sitte i en brennende cockpit. Jentene vekket meg, og fikk meg tilbake til nåtiden.
Jeg hadde inget ubehag, men jeg ble veldig nyskjerrig på hva jeg hadde opplevet. Opplevelsen var veldig konkret og det var første gangen jeg opplevde noe slikt. Fly har alltid interessert meg, og jeg gjenkjente cockpiten fra et jagerfly fra WW2.
Senere har mediet Iliuka bekreftet at jeg ble skutt ned av en engelsk jager i 1942, slaget om Storbritania. Jeg satt i en Messerschmitt 109 modell K, som jeg “tilfeldigvis” holdt på å bygge som byggesett før jeg fikk vite dette.