Uncle Sam i Oslo: Statuer, illusjoner og fakta

At FDR etter dette historiske sviket fikk beholde sin mytiske tittel som ”den frie verdens fyrtårn” er noe nær en absurd illusjon, og mildt sagt en gåte. Landene i Øst-Europa som ble ofret til Stalin hadde vært akkurat like frie før krigen kom som landene i Vest-Europa.

17.  FDR ville overlate mesteparten av Europa, inkl. Norge, til sovjetisk innflytelse etter krigen

I september 1943 hadde FDR en samtale med sin venn Vatikanets kardinal Spellman. Her forklarte FDR hvordan han ville dele opp Europa etter krigen:

«Stalin would certainly receive Finland, the Baltic states, the eastern half of Poland and Bessarabia (Romania)…Britain and Russia get Europe and Africa. But as Britain has predominating colonial interests, it might be assumed that Russia will predominate in Europe…The European people, which includes France, Belgium, Holland, Denmark, and Norway and of course our wartime enemies Germany and Italy, will simply have to endure the Russian domination in the hope that in ten or twenty years they will be able to live with the Russians.»
(Se “The Cardinal Spellman Story”  av Robert Gannon s 222-24)

Etter Jalta-konferansen sa FDR til Averill Harriman at han ikke brydde seg om landene som grenset til Sovjet endte opp som kommunistiske.

FDRs ord om at intet skjer tilfeldig i politikken

Et av FDRs mest kjente sitater lyder:

“In politics, nothing happens by accident. If it happens, you can bet it was planned that way.”

Mao. bør det legges til grunn, at FDRs gjerninger som er beskrevet i punktene 1-17 skjedde akkurat slik, fordi at noen ville det slik. Noen kan i denne sammenhengen tolkes som THEY – FDRs overordnede puppet masters i Illuminati.

Look to Norway

”Look to Norway” er et begrep fra en tale av FDR, som ble holdt i september 1942. Hovedinnholdet  lyder:

«If there is anyone who still wonders why this war is being fought, let him look to Norway.

If there is anyone who has any delusions that this war could have been averted, let him look to Norway;

and if there is anyone who doubts the democratic will to win, again I say, let him look to Norway.»

FDR fremholdt Norge og det norske folks demokratiske sinnelag som et eksempel til inspirasjon.

Dette tilsier vel at en statue av en aktverdig nordmann med demokratisk sinnelag burde ha blitt  skjenket til nasjonen USA som et eksempel til inspirasjon og etterfølgelse. Hvilken logikk er det i at det var det motsatte som skjedde – at en statue av det udemokratiske og svikefulle makt-monsteret FDR dukket opp midt i Norway, hvor den befinner seg den dag i dag ?!

Strengt tatt burde en statue av Josef Stalin eller Den Røde Armé’s Marshall Sjukhov ha vært reist på Kontraskjæret, dersom hensikten med valget av statue var å hedre den viktigste bidragsyteren til nedkjempelsen av nazi-Tyskland og frigjøringen av Norge i 1945.

Den nye statuen av George Marshall

Ved foten av Marshall-statuen som ble reist i 2008 står det ”Reist av takknemlige nordmenn”.  60 år etter Marshall-hjelpen hevdes det at nordmenn ennå er ”takknemlige” overfor den for lengst avdøde Marshall. Som om den godeste Marshall hadde bladd opp hjelpen som bar hans navn fra sin egen lommebok.

Under avdukingen av Marshall-statuen 15. juni 2008 bidro utenriksminister Jonas Gahr Støre til myte-vedlikeholdet ved bl.a. å si at:

«As Chief of Staff of the US armed forces from 1939 to 1945 George C. Marshall was one of the main architects of the allied victory in the Second World War.”(Se: http://www.norway.org/policy/news/Marshall.htm)

11 av 10 uavhengige krigshistorikere vil vel hevde at russiske Marshall Sjukhov og Den Røde Armé bidro vesentlig mer til nazi-Tysklands nederlag enn George Marshall.

Krigs-strategisk var det ikke helt…smart…å ankomme Normandie sjøveien lenge etter at USAs styrker hadde bitt seg godt fast på fastlandet i det nordlige Italia. Normandie – ”lengst vekk fra Stalin” – ble valgt som landgangssted fordi det ikke forstyrret Stalins planer i det østlige og sentrale Europa. George Marshall begrunnet valget av Normandie slik overfor britene: “It would be ‘more satisfying to the Russians’.» I Normandie-året 1944 gikk Churchill ut og klaget offentlig over at USA behandlet Storbritannia verre som alliert enn Sovjet. Churchill  har påpekt at Normandie-invasjonen var den eneste muligheten til å tape krigen.

Hvordan kan den godeste Støre, som går for å være en av de mest opplyste politikere i dagens Norge, snakke til de grader mot bedre vitende, etter å ha studert så vel historie som statsvitenskap i Frankrike ?

En logisk, men overraskende forklaring, er at Støre er en Illuminati-puppet. Kan hende er det Illuminati-puppet og tidligere visepresident Walter («næmen så kozelig at du har norske forfedre») Mondale som er Støre’s mentor i de skjulte maktsirkler. Det er i hvert fall et faktum at Støre oppsøkte Mondale i USA like før NATO-møtet i Romania våren 2008. For å motta hemmelige instrukser fra sine puppet masters…?

Norge mottok om lag 460 millioner dollar i Marshall-hjelp i årene etter 1947.

Det finnes et folkelig uttrykk som sier at ”Du skal ikke ta imot noe – fordi det er ikke gratis”. Før krigen hadde Norge vært et fattig, men fritt, stolt og selvstendig land, slik det bl.a. er påpekt i FDRs ”Look to Norway”-utsagn.

Hvorfor ble det ikke vurdert om Norge burde motta Marshall-”hjelpen” som et lån til kommersielle betingelser, med renter og avdrag som måtte betjenes inntil lånet var tilbakebetalt ? Ville ikke dette ha vært en grei pris for å beholde Norges selvrespekt ? Norge lå tross alt ikke i ruiner, slik tilfellet f.eks. var med Tyskland.

Spørsmålet om hvordan Marshall-hjelpen ble finansiert burde også ha vært et naturlig element i vurderingen før ”hjelpen” ble besluttet mottatt. Før USA gikk med i krigen utgjorde USAs nasjonalgjeld 49 milliarder dollar. Da krigen var over hadde gjelden økt til 258 milliarder.

Hvordan klarte USA å skaffe pengene til veie – hvordan ble ”hjelpen” finansiert ? Ble bistandsmidlene lånt i kommersielle banker mens den amerikanske staten selv forestod betaling av renter og nedbetaling, med skattepenger innkrevd av amerikanske borgere som dengang hadde mer enn nok med seg og sine ? Eller ble de bevilget direkte over det amerikanske statsbudsjettet, som ble gjort opp med et stort underskudd ?

Hvorfor måtte norske politikere den gang som nå oppføre seg som tiggergutter som kaster seg over noen sølvpenger som blir kastet til dem av en tilsynelatende rik, men i virkeligheten dypt forgjeldet onkel ? En tiggerholdning som ble uttrykt slik av Støre i 2008:

”Vi snakker om et hjelpeprogram av inntil da ukjente dimensjoner. For Norge betød dette blant annet en mulighet til å prioritere industrireisning. Til å tenke langsiktig. For den jevne amerikaner kunne det ikke være åpenbart at USA skulle bruke nye milliarder av dollar i Europa.”

Industrireisning ved hjelp av ”gaver” med mange strings attached. Hva slags holdning er det ? Holdningen til Norge som USAs evig lydige puddel. Hva om Norge hadde tatt opp lån og inngått strategiske partnerskap med kommersielle partnere slik Norge hadde utviklet seg økonomisk før krigen ? Og hva med det faktum at en stor del av Marshall-hjelpen var nettopp  – lån ? Marshall-hjelpen var ikke gratis, snarere en høy pris for å dømme seg selv til varig takknemlighet og underkastelse.

Marshall-hjelpen bør betales tilbake i sin helhet

Strengt tatt bør vel Marshall-hjelpen betales tilbake i sin helhet og med renter. Ikke som en ”gave” til den fryktelig forgjeldede Uncle Sam anno 2009, men som en rimelig pris for at Norge omsider kan få tilbake sin uavhengighet og selvrespekt som land og folk ved å kutte båndene og omsider bli fri fra Uncle Sam-komplekset. Hvilken rolle spiller det vel om beløpet vil utgjøre 3 eller 5 milliarder dollar i dagens valuta ? Det vil ikke engang merkes om det besluttes at Oljefondet skal foreta denne tilbakebetalingen som en innfrielse av gjeld som forlengst er forfalt.

NATOs Atlanterhavskomite reiste statuen  anonymt

Hverken Marshall-statuens tekst eller noen av de mange talerne under den rituelle avdukingen navnga statuens opphavsmenn og sponsorer, slik det naturlige ville ha vært. Litt pussig er det jo.

Faktum er at initiativtager og sponsor for statuen av fredsprisvinner Marshall var Atlanterhavskomiteen, som er noe i retning av en overbygning eller et underbruk av NATO. Et NATO som fremstår som stadig mindre fredselskende og desto mer fokusert på god gammeldags krig i form av invasjon og okkupasjon.

Atlanterhavskomiteens hjemmesider inneholder bl.a. informasjon for skoleelever om hvorfor det er nødvendig at NATO, både USA og Norge, er nødt til å føre en årelang krig i det ikke helt atlantiske Afghanistan.

Informasjonen ”Afghanistanpakken – en undervisningsressurs” er myteskapende propaganda for skoleelever (se: http://www.atlanterhavskomiteen.no/afghanistan). Innledningen på propaganda-løgnen for de aller minste lyder :

”11. september 2001 kapret selvmordsterrorister fire passasjerfly og styrtet dem inn i viktige bygninger i USA. Aksjonene var planlagt av folk som gjemte seg i Afghanistan…”

Legg merke til hvordan en snedig hyklersk symbolikk er flettet inn i teksten for Marshall-statuen. Ord som ”Fredsprisvinner” og ”Takknemlige nordmenn” brukes som plattform for å indoktrinere en ny generasjon nordmenn med Uncle Sam-myten. Myten om at Norge er forpliktet til å støtte Uncle Sam’s kriminelle militære operasjoner helt hinsides Norges egne sikkerhetsbehov (var Afghanistan noen gang en militær trusel mot Norge…?) kommuniseres som en selvfølgelighet.

Atlanterhavskomiteens hyklerske intensjoner i form av ”okkupasjon kalt demokratisering” ble tydelig artikulert av assisterende viseutenriksminister i Clinton-regjeringen og forsker ved The German Marshall Fund of the United States og Council of Foreign Relations, Ronald D. Asmus, i et foredrag i Oslo i regi av Atlanterhavskomiteen i 2004.

I godt selskap blant meningsfrender ble NATOs hyklerske silkehanske tatt av og NATOs kriminelle jernhånd vist frem med stolthet og selvfølgelighet :

”Poenget til Asmus er at NATO fortsatt er en ytterst relevant organisasjon. Ikke som en forsvarsallianse av vestlig territorium – i første rekke europeisk – men som et demokratiseringsprosjekt for hele Midtøsten… Det nye paradigmet innebærer intet mindre enn transformasjon av samfunnene i et utvidet Midtøsten.”
Se  www.nytid.no/arkiv/artikler/20040318/en_ny_transatlantisk_masterplan

Mer enn 1 million døde irakere har allerede erfart hvordan ”demokratisering” utført ved hjelp av USAs væpnede styrker oppleves, en prosess som pågår i Afghanistan og for tiden spiser seg innover i et Pakistan som opplever økende destabilisering som følge av USAs og NATOs trigger-happy nærvær i området.

Statuene av Roosevelt og Marshall bør fjernes

Hvis historiske fakta og ikke godt innarbeidede myter skal være kriterier for hvem som fortjener plass på sokkel  på norsk jord, bør statuene av FDR og Marshall fjernes.

For å fylle tomrommet på FDRs nåværende paviljong-plass på Kontraskjæret kan f.eks. en statue av en nordmann plasseres der FDR er nå.  Dette kan f.eks. være en norsk politiker, gjerne en demokratisk hedersmann av den støpning som FDR hadde i tankene da han uttalte ordene:

”… if there is anyone who doubts the democratic will to win, again I say, let him look to Norway.”

At Norge ble frigjort fra de tyske okkupantene ga slett ingen garanti for at Norge igjen ville bli demokratisk. Den norske juristen og historiekjenneren Synnøve Fjellbakk Taftø har anført at Norge i perioden 8. mai til 13. desember 1945 juridisk sett var okkupert av de allierte nasjonene USA og Storbritannia (”Nornens beretning” av Synnøve Fjellbakk Taftø s. 44).

I Johan J. Jakobsens bok ”Makten og æren” gjøres det rede for hvordan det ble forsøkt begått et statskupp mot det norske demokratiet mens Norge var okkupert av de allierte i 1945:

”Som aktiv motstandsmann hadde Trædal kjent godt til den bitre konflikten mellom Hjemmefrontens ledelse og de delene av motstandsbevegelsen som var kritisk til at ledelsen i Hjemmefronten ville sette både Stortinget og de valgte kommunestyrene til side og etablere et overgangsstyre, uten konstitusjonell og demokratisk forankring.”
(”Makten og æren, biografien om Nils Trædal” av Johan J. Jakobsen s. 14)

Det var ikke minst takket være Bondepartiets formann Nils Trædal og hans politiske alliertes iherdige innsats for å berge det norske demokratiet etter krigens slutt at Stortingets makt og det norske demokratiet ble reddet i 1945 og gjennom de kritiske årene som fulgte.

En statue av Nils Trædal bør erstatte FDR

Vilje, mot, prinsippfasthet og en god porsjon tradisjonell norsk hederlighet var viktige egenskaper hos Norges store politiker Trædal. Politikeren og forfatteren Johan J. Jakobsen har sagt om Trædal: «Trædals demokratiske sinnelag og rettferdighetssans går som røde tråder gjennom hans aktive liv.» («Makten og æren» s. 20)

For biografisk info om Nils Trædal, se f.eks. http://www.regjeringen.no/nb/om_regjeringen/tidligere/oversikt/departementer_embeter/embeter/statsminister-1814-/nils-tradal.html?id=463386
Trædals vilje til å kjempe for det han hadde kjært kom til uttrykk i hans minnetale over Tsjekkoslovakias utenriksminister Jan Masaryk våren 1948, som var blitt accidented (dvs. drept på en måte som var kamuflert som ulykke) i et fall ut av sitt kontorvindu i Praha. Trædal sa dette om drapet på Masaryk: ”Slike hendingar fortel vel utan ord meir enn noko anna kva det stundom kostar å gå inn for det ein er overtydd om !”

Da Stortinget kom sammen i oktober 1948 var saken som trolig engasjerte Trædal mest den såkalte ”Hvitboken” til undersøkelseskommisjonen av 1945, hvis offisielle navn var ”Regjeringen og hjemmefronten under krigen”. Hvitboken inneholdt bl.a. dokumentasjon om den kontroversielle og sensitive korrespondansen mellom Hjemmefront-ledelsen og London-regjeringen under krigen.

Få dager før ”Hvitboken” skulle fremlegges og debatteres i Stortinget ble Trædal accidented ut av et vindu i bygården i Oslo hvor han bodde. Trædal falt ut av et vindu i en trappeoppgang på en måte som praktisk talt ikke hadde vært mulig uten at noen hadde ”hjulpet” ham til å falle. Som det heter på godt norsk:

I politikken skjer ingenting tilfeldig. Hvis det skjer, vær sikker på at det ble planlagt slik.

Som en kuriositet kan det nevnes at James Forrestal, som var USAs forsvarsminister da Marshall var utenriksminister (1947-49) ble accidented fra 16. etasje noen måneder etter Trædal, i mai 1949. Open window accidenting av patriotiske politikere grep om seg i årene etter krigen. Er det mulig at accidentingen og andre mafiametoder hadde sin effekt, og at dette er noe av grunnen til at norske politikere har vært så ivrige med å logre etter USA og EU og så tafatte med å knesette norske interesser i etterkrigstiden, et faktum som i 2009 er mer åpenbart enn noengang ?

Statuene av Franklin D. Roosevelt og George C. Marshall bør fjernes fra norsk jord, og erstattes av en statue av Norges store politiker Nils Trædal. En norsk politiker som utviste sann patriotisme og uredd sto for sine prinsipper da demokratiet var som mest truet, for så å miste sitt liv for Norges demokrati, fortjener virkelig sin  statue i maktens by Oslo.

Hvorfor er norske politikere så happy med å ta imot almisser i enhver form fra Uncle Sam, og så fremmede for å skjenke gaver til USA, gitt mellom likemenn ?

Hva med å rette ryggen og opptre med litt ekte selvrespekt på vegne av Norge?

En ny praktstatue av Nils Trædal bør lages i to like utgaver. Den ene kan plasseres der hvor FDR-statuen nå befinner seg. Den andre kan skjenkes som en gave til USA og sendes til Washington D.C. for plassering på et dertil egnet sted. På denne måten behøver ikke USAs politiske ledelse ”to look all the way to Norway” for å få litt forbilledlig inspirasjon knyttet til hederlighet, prinsippfasthet, rettskaffenhet og ekte demokratisk sinnelag hos politikere.

Et Norway som etter å ha tilbakebetalt sin mottatte Marshall-hjelp med renter pluss litt til og har klart å løsrive seg fra sine myter nok til å bli i stand til å rykke opp de to Uncle Sam statuene  i Oslo med sokler og symbolikk vil ha en bedre mulighet til å fungere som et fritt og selvstendig land, uten å føle hverken plikt eller trang til å underkaste  seg Uncle Sam-illusjonen.