En ung modig avisredaktør med samvittighet og integritet, og hva som ble konsekvensen for henne og andre på grunn av det. Hør hvordan en ung journalist og redaktørs høyeste drømmer ble knust, å jobbe i Akersgata, fordi hennes samvittighet og journalistiske integritet ikke lot henne få lov til å se en annen vei.
Noen kan bli redd av å lese dette, og velge å ikke tørre å gjøre noe, publisere noe, på grunn av konsekvensene, som historien om denne unge idealistiske journalist viser.
Nyhetsspeilet med denne vinkling ønsker å understreke med artikkelen hvordan det dermed er frykten som gjør at mange ikke vil eller tør å publisere saker og ting. Vi håper noen vil si, som vi gjør; “Søren også, frykten skal ikke få styre mitt liv!”. Slik håper vi denne erfaring nedfelt i denne historie ikke bare formidler kunnskap om media, men også om hvordan frykten styrer våre liv og våre handlinger.
Serien ‘Det Skjulte Norge’ gikk på Radio Modum i år 2000, på bakgrunn av en artikkelserie i avisen Bygdeposten. Bygdepostens redaktør var Irene Mjøseng, som også er intervjuet i denne radioserie, om hva hun og andre ble utsatt for, bare fordi de satte søkelyset på lysskye aktiviteter fra lysskye krefter i Norge.
Ikke lenge etter fikk Irene Mjøseng beskjed om at hun ikke lenger hadde jobb i Bygdeposten av sin styreformann. Så mye for den journalistiske integritet.
Som Radio Modums redaktør Magne Grønlund i program 2 nedenfor minner om, så har vi ikke bare en rett til å publisere hva vi vil, men vi har også en plikt til å få frem hva som folk gjerne vil formidle, og trenger å gjøre offentligheten oppmerksom på.
Følgende programmer er tatt opp fra eteren. Etter Nyhetsspeilet.no sin mening setter vi lys på utilbørlig press ovenfor journalister til å bli konforme. Og at vi bruker disse program til å bevise vår påstand. Vi mener det går under pressefrihetens rammer å bruke programmene for å vise den avsatte redaktørens ‘forbrytelse’.
DSN1.mp3 – Irene Mjøseng og Dag Hiåsen
|
Erik Strand gir oss en kortfattet innføring:
”Det skjulte Norge” er tittelen på en serie som ble sendt av lokalradiostasjonen Radio Modum i 2 000. Serien omhandlet forhold som ikke hører hjemme i et demokrati, og som er egnet til å gi hvem som helst frysninger. Som et eksempel nevner jeg at Radio Modum i en sending avspilte en tape som viste hvorledes Kåre Torvholm ble møtt da han ringte statsministerens kontor for å fortelle om drapstrusler mot seg og sin familie.
Torvholm (1941-2000) var den som i fremste rekke kjempet for å avdekke økonomisk kriminalitet innen norsk fiskerinæring. Tidligere stortingsrepresentant Marie Lovise Widnes (SV) skrev i sin bok ”Fragler, finst dei?” omfattende om Kåre Torvholm og hans arbeide. Og tidligere statssekretær Oddmund Hammerstad skrev i boken ”Oppgjør” – i avsnittet ”Stay behind i fiskarlag og bonde- og småbrukarlag” om trusler mot Torvholm.
I tillegg til at Radio Modum sendte ”Det skjulte Norge”, skrev den lokale avis, Bygdeposten, om ikke-rettsstatlige forhold i Norge – i hvert fall inntil redaktøren ble først suspendert og så oppsagt høsten 2 000. I artikkelen ”Den siste sovjet-staten” skrev redaktør Irene Mjøseng om at Sunnmørspolitiet krevet Kåre Torvholm og Oddmar Remøy, begge med plettfritt rulleblad, underlagt mentalobservasjon.
Slik begrunnet kommunelege i Herøy, og tidligere statssekretær (AP), Bjørn Martin Aasen tvangsinnleggelsen av Oddmar Remøy: “Han høyrer til eit sivilt nettverk av både lokal, nasjonal og internasjonal tilknytning som har som formål å avdekke kriminelle ting som foregår i det offentlege for å få ting over i meir produktiv lei. Etter mi meining er krava i lph 3 [paragraf brukt for å hjemle tvangsinnleggelse] innfridde“ [Denne Herøy-legen var selv med på utforme loven under sitt arbeid i Gro-regjeringen].
Tenk å være så syk at man arbeider for å avdekke kriminelle ting som foregår i det offentlige! Å stemple som psykisk syke de som står frem og forteller om korrupsjon og brudd på menneskerettighetene i Norge, er et usympatisk, men velbrukt virkemiddel. ”Hjernevasket” er diagnosen undertegnede og Bygdepostens tidligere redaktør Irene Mjøseng har fått tildelt av Venstres organisasjonssjef Runolv Stegane. ”Paranoia” kunne flere partifeller stemme i.
Over 10 000 mennesker tvangsinnlegges i Norge hvert år, noe som medfører at Norge er det land i Vest-Europa som tvangsinnlegger suverent flest mennesker i forhold til folketallet. Konkrete saker menneskerettighetsorganisasjonen FAMPO har arbeidet med, viser at rettssikkerheten er fraværende for de som skal tvangsinnlegges og dopes ned.
En sak som fortjener spesiell oppmerksomhet (og som man kan lese om på http://home.no.net/fampo) er saken til Torbjørn Rustan fra Nøtterøy, som ble stemplet som evneveik og plassert i spesialskole. I voksen alder gjennomførte og bestod den evneveike på eget initiativ videregående skole… 25. januar i år stilte Rustan, undertegnede og FAMPOs leder Dag Hiåsen til et møte med bl.a. fylkesmann Mona Røkke. ”Tror det er vesentlig at de får tømt seg for aggresjon” tilhører hva vi innledningsvis ble møtt med av den tidligere justisministeren. Trenger jeg si mere?”
DSN2.mp3 – Stortingsrepresentant Marie Lovise Widnes’ bok “FRAGLER – finst dei?”
(Med bl.a. Dag Hiåsen -psykiatriske overgrep i Norge og Oddmar Remøy – økonomisk kriminalitet i fiskerinæringen)
|
Ja, gjett om dei gjør!
I denne boken retter Marie Lovise Widnes søkelyset mot en ukultur få aner finst. Forfatteren har i politisk arbeid, som visediktar, sanger, kåsør og stortingsrepresentant fått en bred kontaktflate.
Gjennom innsikt i folks gleder og sorger har ho på nært hold sett korleis “samfunnstopper” missbruker si makt til å gjøre seg selv og sine like rikere. Det er derfor ikke dei “skumle” vesener frå barne-TV vi følger gjennom boken. Det underjordiske nettverket vi blir stilt ovenfor, får leseren til å få frysninger nedetter ryggen og bli fly forbannet, men også å le og iblant tørke ei tåre fra øyekroken.
Last ned her FRAGLER – finst dei?
Vi trenger å bli forbannet; “Mad as hell, i aint gonna take this any more !!“, som Howard Beale oppfordrer til i filmen ‘Network‘.
Dag Hiåsen er forfatter av den omfattende rapporten; “Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge – Det etablerte Norge, En stat i staten.” er et 157 sider langt dokument fra Folke-Aksjonen Mot Psykiaternes Overgrep, skrevet av Dag Hiåsen, med under tittelen “En dokumentasjon av korrupsjon, konspirasjon og mened. Diskreditering, stigmatisering og diagnostisering av de som måtte våge å tenke sjæl.” som ble utgitt i 2004.
DSN3.mpg – Torstein Leon Hansen, hovedoppgave i fiskerinæringen.
|
Redaktør Magne Grønlund i Radio Modum avslutter med et dikt av pastor Martin Niemûller. Han var en tysk prest og fredsforkjemper under og etter Hitlers nazi-regime:
“Først kom de for å ta kommunistene, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke kommunist. Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke fagforeningsmedlem. Så kom de for å ta jødene og sigøyerne, men jeg protesterte ikke for jeg var ikke jøde eller sigøyner. Så kom de for å ta Katolikkene, men jeg protesterte ikke for jeg var Protestant. Så kom de for å hente meg, og da var det ingen lenger igjen som kunne forsvare meg.”
Everything is OK :)
Hm. Jeg ser at mine kommentarer her er litt på siden av temaet i artikelen. De hadde passet enda bedre under Mikes: Det ”gode” og det ”onde” – hva betyr det egentlig? Beklager Jarle. Er det mulig å få flyttet det?
Får la det gå for denne gang
:)
Om den legges ut på nytt igjen under Mikes artikkel, så kan den jo slettes her.
Imagine – if you can – not having a conscience, none at all, no feelings of guilt or remorse no matter what you do, no limiting sense of concern for the well-being of strangers, friends, or even family members. Imagine no struggles with shame, not a single one in your whole life, no matter what kind of selfish, lazy, harmful, or immoral action you had taken.
And pretend that the concept of responsibility is unknown to you, except as a burden others seem to accept without question, like gullible fools.
Now add to this strange fantasy the ability to conceal from other people that your psychological makeup is radically different from theirs. Since everyone simply assumes that conscience is universal among human beings, hiding the fact that you are conscience-free is nearly effortless.
You are not held back from any of your desires by guilt or shame, and you are never confronted by others for your cold-bloodedness. The ice water in your veins is so bizarre, so completely outside of their personal experience, that they seldom even guess at your condition.
In other words, you are completely free of internal restraints, and your unhampered liberty to do just as you please, with no pangs of conscience, is conveniently invisible to the world.
You can do anything at all, and still your strange advantage over the majority of people, who are kept in line by their consciences will most likely remain undiscovered.
How will you live your life?
What will you do with your huge and secret advantage, and with the corresponding handicap of other people (conscience)?
The answer will depend largely on just what your desires happen to be, because people are not all the same. Even the profoundly unscrupulous are not all the same. Some people – whether they have a conscience or not – favor the ease of inertia, while others are filled with dreams and wild ambitions. Some human beings are brilliant and talented, some are dull-witted, and most, conscience or not, are somewhere in between. There are violent people and nonviolent ones, individuals who are motivated by blood lust and those who have no such appetites. […]
Provided you are not forcibly stopped, you can do anything at all.
If you are born at the right time, with some access to family fortune, and you have a special talent for whipping up other people’s hatred and sense of deprivation, you can arrange to kill large numbers of unsuspecting people. With enough money, you can accomplish this from far away, and you can sit back safely and watch in satisfaction. […]
Crazy and frightening – and real, in about 4 percent of the population….
The prevalence rate for anorexic eating disorders is estimated a 3.43 percent, deemed to be nearly epidemic, and yet this figure is a fraction lower than the rate for antisocial personality. The high-profile disorders classed as schizophrenia occur in only about 1 percent of [the population] – a mere quarter of the rate of antisocial personality – and the Centers for Disease Control and Prevention say that the rate of colon cancer in the United States, considered “alarmingly high,” is about 40 per 100,000 – one hundred times lower than the rate of antisocial personality.
The high incidence of sociopathy in human society has a profound effect on the rest of us who must live on this planet, too, even those of us who have not been clinically traumatized. The individuals who constitute this 4 percent drain our relationships, our bank accounts, our accomplishments, our self-esteem, our very peace on earth.
Yet surprisingly, many people know nothing about this disorder, or if they do, they think only in terms of violent psychopathy – murderers, serial killers, mass murderers – people who have conspicuously broken the law many times over, and who, if caught, will be imprisoned, maybe even put to death by our legal system.
We are not commonly aware of, nor do we usually identify, the larger number of nonviolent sociopaths among us, people who often are not blatant lawbreakers, and against whom our formal legal system provides little defense.
Most of us would not imagine any correspondence between conceiving an ethnic genocide and, say, guiltlessly lying to one’s boss about a coworker. But the psychological correspondence is not only there; it is chilling. Simple and profound, the link is the absence of the inner mechanism that beats up on us, emotionally speaking, when we make a choice we view as immoral, unethical, neglectful, or selfish.
Most of us feel mildly guilty if we eat the last piece of cake in the kitchen, let alone what we would feel if we intentionally and methodically set about to hurt another person.
Those who have no conscience at all are a group unto themselves, whether they be homicidal tyrants or merely ruthless social snipers.
The presence or absence of conscience is a deep human division, arguably more significant than intelligence, race, or even gender.
What differentiates a sociopath who lives off the labors of others from one who occasionally robs convenience stores, or from one who is a contemporary robber baron – or what makes the difference betwen an ordinary bully and a sociopathic murderer – is nothing more than social status, drive, intellect, blood lust, or simple opportunity.
What distinguishes all of these people from the rest of us is an utterly empty hole in the psyche, where there should be the most evolved of all humanizing functions. [Martha Stout – The Sociopath Next Door] – Anbefales!!!
Så sinnsykt bra at det er noen som har skjønt det!! Dette varmer mitt hjerte! Sitter å kverner på den boka nå faktisk,begynner å nærme meg slutten. Hele greia er stappfull av understrekte sitater og kommentarer nå. Har en svær feit English Dictionary og går grunndig til verks. Anbefaler alle denne boka selv!
Helt siden jeg leste Bjørneboe for første gang har jeg vært på søken etter skjulte sannheter og svar på menneskets ondskap, (som han også lette så desperat etter). Bjørneboe hang seg etter sitt dypdykke i mørket, men andre skal finne vei! Kanskje man kan få til en artikkel om “Political Ponerology” her på Nyhetsspeilet?
Hei Jarle
Det finnes noen gode artikler på nett som oppsummerer Lobaczewski´s “Political Ponerology: A Science of Evil Applied for Political Purposes”
Den beste innføringen finner du her:
http://www.sott.net/articles/show/152452-Political-Ponerology-A-Science-of-Evil-Applied-for-Political-Purposes
Disse artikelene er diskuterer også psykopati og samfunn med utgangspunkt i Lobaczewski´s bok:
The Trick of the Psychopath’s Trade: Make Us Believe that Evil Comes from Others
http://ponerology.blogspot.com/2008/02/trick-of-psychopath-trade-make-us.html
How Societies Regress to Become Pathocracies
http://www.sott.net/articles/show/153239-How-Societies-Regress-to-Become-Pathocracies
Og til slutt et intervju med Lobaczewski rett før han døde i november 2007:
In Memoriam: Andrzej M. Łobaczewski
http://www.sott.net/articles/show/159686-In-Memoriam-Andrzej-M-obaczewski
Jeg er også overbevist, som SirLancelot, at dette er essensiel kunnskap for å forstå sentrale exoteriske problemer her på planeten. Mye av kreden for å grave opp denne kunnskapen må gjengen bak http://www.sott.net få.
Jeg glemte å legge til at hvis dagspressen ikke ser sitt samfunnsansvar, da har vi ikke bruk for denne info-kanalen i det hele tatt. Taushet om disse sakene er verre enn ingen informasjon. Dette er et godt eksempel på at avisene graver sin egen grav.
Hvis de ikke endrer sin praksis, vil jeg påvirke politisk til at det dagspressen mister sitt eksklusive momsfritak, og at ingen statsstøtte blir gitt. La avisene kjenne sin egen sensur på pungen, der det svir mest. Fører dette til en omfattende avisdød, ja så vet man hvorfor – at folket ville ha sannheten i stedet for svada…
Takk for det SirLancelot,
Jeg begynte en gang å lese den for å prøve å forstå disse mekanismer.
Jeg fant den tung å lese, så jeg kom aldri til enden dessverre.
Skal prøve igjen ved anledning.
Kan noen hjelpe meg med en artikkel / rewiev av den boken,
så send meg gjerne en email med sammendrag av poengene.
Ja, å tie er desverre en del av den mindre heldige arvesynden.
For å forstå hvordan en slik ondskap kan bre seg som en psykologisk kreft i alle samfunn er det viktig å lære om den. Jeg anbefaler alle som er interessert i dette å lese boken til Andrew Lobacewski, politisk ponerologi, som dreier seg om ondskapens opphav og psykopatologi.
http://www.ponerology.com/
erms;
Takk for det. Din reaksjon er lignende min jeg hørte om dette første gang.
Jeg synest bare at vårt samfunn har blitt slik er veldig leit.
Og det tristeste av alt er alle som tier, fordi det ikke gjelder dem selv eller sine nærmeste……….
Kudos og ære til disse personene for å dra slike saker ut i lyset!
Jeg leste artikkelen med interesse og lyttet til de vedlagte klipp fra radioprogrammet. Jeg visste det var snusk i det norske systemet, men dette ga et mye sterkere inntrykk enn forventet. Her har vi en veldig uheldig kobling mellom næringslivsinteressene og dagspressen. De norske dagsavisene har sviktet sitt samfunnsansvar og det ettertrykkelig. Dette kan sammenlignes med den rene mafiavirksomheten som oppleves i mange andre land. Takk til de personer som risikerer liv og helse for å få disse sakene fram i lyset. Det er på tide å våkne opp for dagspressen og det norske folk…
Vi må også få et bedre vern mot psykiatrisk tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering. Tenk på alle de som i dag er tvangsinnlagt og neddopet for at de er en “fare for systemet”…