Du leser nå
Nibiru mars 2003 – mars 2010

15 minutter lesetid

Nibiru-1


Nibiru mars 2003 – mars 2010

Nibiru har vært i den indre delen av vårt solsystem siden mars 2003, som allerede har resultert i en rekke virkninger for Jorden.

Ifølge ZetaTalk nådde Nibiru den indre delen av vårt solsystem i mars 2003, og har allerede resultert i en rekke virkninger for Jorden: geofaglige, platetektoniske, meteoro­logiske, elektromagnetiske og biologiske. Konse­kvenser herav er bl.a. naturkatastrofer, ekstrem­­vær, klimakaos, alvorlige ulykker med tap av menneskeliv, og alt dette har naturligvis medført enorme økonomiske tap. En gigan­tisk dekkoperasjon som springer ut fra USAs innvidde elite, som nå også involverer store deler av den globale eliten, NASA og Russlands romfartsmyndigheter, er i utfoldelse for å holde Nibirus nærvær lengst mulig hemmelig for verdensbefolkningen.

 

ZetaTalks syn på vårt solsystem og Nibiru

Ifølge ZetaTalk har Solen en dobbeltstjerne. Den er sammenlignbar med Solen i størrelse og masse, og ligger 18,72 Solen-Pluto distanser fra Solen. Den ligger i den sydlige himmel­sfæren, i 11° vinkel under ekliptikken, i retning Orion. Denne stjernen er mørk da den ikke har noen fusjonsprosess.

ZetaTalk sine opplysninger om planeten Nibiru er imponerende presise:

  • Volum: 4 x Jordens diameter [Jupiter: 1321 ganger x Jorden]
  • Masse: 23 x Jordens masse [Jupiter: 317 x Jorden]
  • Tyngdekraft: ca. 1,6 ganger Jordens.
  • Omløpstid rundt sine to soler: gjennomsnittlig 3.657 år.

Nibiru er hovedsakelig en vannplanet. Planeten er sin egen lys- og varmekilde for sitt organiske liv. Lyset og varmen kommer fra planetens indre, og slipper opp gjennom sprekker i havbunnen. Lyset og varmen belyser og varmer havet, og lyset trenger videre opp i atmosfæren for så å bli reflektert tilbake. På Nibiru er det altså permanent dag. Nibiru har et imponerende haleheng av måner og ”planetarisk skrot” fra imploderte planeter. Nibirus tyvetalls måner har den ”kapret” fra andre planeter når den har krysset ekliptikken.

Ifølge ZetaTalk går Nibiru nærmest i et lineært ”togskinnespor” mellom Solen og dens mørke tvillingstjerne. Denne ferden er i hovedsak en langsom og enslig odyssé ute i det mørke og kalde verdensrommet. Det er først når Nibiru nærmer seg én av de to stjernene at dens fart tiltar betydelig pga. stjernens tiltrekningskraft. Nibiru har sin høyeste fart i dét den farer gjennom ekliptikken omtrent halvveis mellom Jorden og Solen. Når Nibiru så har lagt begge stjernene bak seg, og deres samlede tiltrekningskraft virker i ”ryggen”, får Nibiru en kraftig oppbremsing som resulterer i full stans. Nibiru blir så liggende og ”henge” i tre år og seks måneder, før den begynner på tilbaketuren [ZetaTalk-notat: ZT-150895]. I denne ubevegelige endepunktstilstanden er Nibiru på sitt mest sårbare, for den kan da bringes ut av likevekt og havne i en helt ny bane dersom sterke krefter eller store, massive objekter skulle befinne seg i nærheten. Det er de forskjellige muligheter i denne endepunktstilstanden som er forklaringen på Nibirus varierende omløpstid, hvilket gjør at man ikke kan være mer eksakt enn å si at den gjennom­snittlige omløpstiden er på 3.657 år.

 

ZetaTalk om interstellare og interplanetariske krefter

ZetaTalks astronomiske forståelse synes å ligge langt nærmere plasma­kosmologien enn Big bang-kosmologien. I Big bang-kosmologien er tyngde­kraften (G) nærmest enerådende i makrokosmos, mens de elektro­magnetiske (EM) krefter har en ubetydelig rolle. Det virker som om astrofysikerne og kosmo­logene som forsvarer Big bang-kosmologien ikke har klart å ta innover seg at tyngdekraften bare kommer til utfoldelse for de tre aggregattilstandene fast stoff, væske og gass. Plasmakosmologene har i stedet forankret seg i det faktum at 99,999 % av universets observerte materie er i plasmatilstand. Plasma er ionisert (elektrisk ladet) gass, og har helt andre egenskaper enn elektrisk nøytral gass. Plasma er styrt av EM-krefter. G og mekaniske krefter har en ubetydelig rolle for plasma. Plasma er universets primære aggregattilstand, og har sine egne lover, prinsipper og særfenomener som vi ikke gjenfinner blant de tre G-styrte aggregat­tilstandene. For Jordens vedkommende begynner plasma­universet med ionosfæren 80 km over jordskorpen. Mennesket, med jordskorpen under seg og ionosfæren over seg, bor i den 0,001 % region av universet der plasma ikke forekommer naturlig, med unntak av lynnedslag og polarlys.

ZetaTalk hevder at vår vitenskap har en dårlig forståelse av tyngdekraften, da vitenskapen bare erkjenner dens tiltrekningskraft. Tyngdekraften skal også ha en iboende frastøtnings­kraft, men denne kan bare oppdages når to jevnstore legemer er på kollisjonskurs mot hverandre og begge er fri fra omgivende krefter. De to legemene vil da nærme seg hverandre men vil tett inntil hverandre unngå kollisjon ved å vike unna. Frastøtningskraften er langt svakere enn gravitasjonskraften ved store avstander, men har en skarpere kurve slik at den ved avstand = 0 har samme styrke som tiltrekningskraften. Frastøtningskraften kan ikke observeres naturlig innenfor Jordens atmosfære, da frastøtningskreftene som oppstår mellom to legemer som nærmer seg hverandre vil bli overskygget av Jordens tiltrekningskraft.

Frastøtningskraften skal spille en betydelig rolle i dynamikken mellom planetene, og mellom planetene og Solen. Vår vitenskap mener å ha forklart planetenes baner rundt Solen som et samspill mellom Solens tyngdekraft og den sentrifugalkraft som planetenes hastighet gir dem. ZetaTalk avviser denne forståelsen som uhyre overforenklet, og hevder at flere momenter kommer inn. Planetenes ellipseformete baner skal bl.a. skyldes at de er tiltrukket av noe som ligger utenfor Solsystemet. ZetaTalk hevder også at Solens kjerne ikke er homogen, og at kjernens rotasjon medfører at ut fra Solen går en sveipende arm av et kraftfelt. Dette kraftfeltet drar planetene foran seg, og påvirker deres hastighet.

Nibirus bane ligger ikke langs ekliptikken slik de andre planetenes baner gjør. Den mørke tvillingstjernen ligger, som nevnt, i den sydlige himmelsfæren, ca. 11° under ekliptikken i retning Orion. En matematisk beskrivelse av bevegelsesmønsteret som Nibiru følger når den nærmer seg Solen, må i det minste inkludere de tre kreftene nevnt ovenfor: EM-krefter, frastøtnings­kraften, og Solens sveipende kraftfelt-arm. For en mer detaljert beskrivelse av Nibirus sving utenom Solen, henvises til boken ZetaTalk (1999, s. 202-03).

 

Nibiru mars 2003 – mars 2010

Ifølge ZetaTalk nådde Nibiru den indre delen av vårt solsystem syd for ekliptikken våren 2003. Nibirus ankomst og virkning på Jorden ble registert av seismografer verden over i mars 2003 (kilde). Tidlig i 2004 skal Nibirus nærvær ha resultert i at Jorden begynte å slingre i sin døgnrotasjon ved at Jordens nord-syd-akse slingret litt østover og vestover. Slingringen tiltok i 2005 med en helning på 4-21°, og tiltok ytterligere i 2007 med en helning på 19-38° (ZT News­letter Nov 25, 2007). Det er denne slingringen som ifølge ZetaTalk er årsaken til det eskalerende ekstremværet og ekstrem­temperaturene verden over, som igjen gir seg utslag i fallende matproduksjon og global matmangel. Slingringen skal også være årsak til at GPS-utstyr ikke lenger fungerer skikkelig, da GPS-satelittnettverket ikke tar slingringen i betraktning.

Nibiru, eller mer presist den tykke støvskyen som alltid ligger rundt Nibiru, kunne ses på kvelds­himmelen nær Orion våren 2003. Sommeren og høsten 2003 kunne Nibiru ses som en dramatisk ekstra sol da støvskyen reflekterte sollyset tilbake til Jorden. Offentlig ansatte astronomer skal ha fått oppgaven med å bortforklare synet av Nibiru med et optisk fenomen kalt bisol og solulv (på fagspråket: parhelion) [Wiki-artikkel: Sun dog]. Bisol er refraktert lys fra iskrystaller. Bisol dannes ofte parvis på hver side av solen i en horisontal linje, med rødskjær på solsiden og skjær av orange, blå og hvit på motsatt side. Ifølge Nancy Lieder blir bisol (refraktert lys) ikke reflektert i vann, mens det reflekterte lyset fra Nibiru blir reflektert i vann. Nibiru kan bare ses på høyre side av Solen i den nordlige hemisfæren, og på venstre side av Solen i den sørlige hemisfæren. Etter høsten 2003 endret Nibiru posisjon og vinkel slik at den fra et jordisk perspektiv kom så nærme Solen at den sjeldent kunne skilles ut.

En opplagt bisol, fra North Dakota

Ifølge Nancy ser vi refleksjonen av Nibiru til høyre for Solen. Fra Sverige 4. juli 2006.

 

Mens Jorden og de andre planetene i vårt solsystem roterer rundt egen akse mot klokken og går i bane rundt Solen mot klokken, roterer Nibiru med klokken og beveger seg gjennom ekliptikken i klokkeretningen. Dette er årsaken til at vi i den nordlige hemisfæren vil se Nibiru til høyre for Solen; og i den sydlige hemisfæren til venstre for Solen. I mars 2009 begynte Nibiru å distansere seg fra Solen, sett fra et jordisk perspektiv. Den 27. mars 2009 tok det rombaserte solobservatoriet SOHO (et samarbeidsprosjekt mellom NASA og ESA) med sin LASCO-koronografs C3-detektor bilder av et objekt mellom Solen og Merkur. Dette objektet hadde det karakteristiske ”vinge­mønsteret” til Nibiru, der illusjonen av vinger som står ut fra planeten gis av de største månene som er knyttet til Nibiru.

SOHO/LASCO-bilde av Nibiru-komplekset 27. mars 2009

 

Vingeklode-symbolet (eller “The Winged Sun”) går igjen i alle de gamle kulturene i Det nære Østen, fra sumererne til egypterne. Moderne religionsforskere har feiltolket dette symbolet til å representere Solen.

Vingeklode-symbolet for Nibiru i Midt-Østens eldste kulturer

 

Også den 19. april 2009 tok SOHOs LASCO-koronografs C3-detektor bilder av et objekt med det karakteristiske vingemønsteret til høyre for Solen. På dette tidspunktet var ingen av de andre planetene i vårt solsystem i denne himmelsonen. I april og mai 2009 tas nye amatør-fotografier og video-opptak av en ”ekstra sol” ved soloppgang og solnedgang. Noen av dem legges ut på YouTube. [Her kan man se et video-opptak av den ekstra solen, tatt i nærheten av Svartehavet (Chkalovsky) den 21. april 2009.]

SOHO/LASCO-bilde av Nibiru-komplekset 19. april 2009

 

Sitchin har i flere av sine bøker – se f.eks. Divine Encounters (1990, s. 29) – identifisert sumerernes symbol ”kors med stråleglans eller utgående stråler” med Nibiru.

Flere sumeriske symboler for Nibiru

 

Sitchin har i flere av sine bøker – se f.eks. Divine Encounters (1990, s. 29) – identifisert sumerernes symbol ”kors med stråleglans eller utgående stråler” med Nibiru. I oktober 2006 innledet NASA STEREO-prosjektet, et rombasert sol­observatorium for å observere Solen i 3D (Wiki-artikkel: STEREO). STEREO består av to satelitter (Ahead og Behind), hver utstyrt med to koronografer (COR1 og COR2) med forskjellig synsfelt. Ahead/Behind COR1 ser den innerste delen av koronaen, mens Ahead/Behind COR2 den ytterste. Ahead ligger foran Jorden i omløpsbanen, mens Behind ligger bak Jorden i omløpsbanen. Den 4. og 5. desember 2009 filmet STEREO Ahead COR2 et lysende kors som minnet svært om det eldgamle symbolet for Nibiru. ZetaTalk bekreftet at det var Nibiru-komplekset som hadde blitt filmet [se ZT-notatet SOHO says so (5. desember 2009)]. Så vidt jeg vet har ingen offisiell forklaring blitt gitt. Se også Nancys video-presentasjon (YouTube, 18. desember 2009) for en gjennomgang av mange av Nibirus symboler og av enkelte relevante SOHO/STEREO-bilder.

STEREO Ahead COR2-bilde 4. desember 2009

 

I januar 2010 filmet STEREO-teleskopet EUVI en rekke mystiske kuleformete objekter rundt Solen. Ifølge ZetaTalk var disse ”kulene” noen av Nibirus måner. Joseph B. Gurman, STEREO prosjektforsker, forklarte ”kulene” som bildekompresjonsartefakter, sterkt forstørret, av kosmiske stråler som hadde truffet CCD-detektoren (se ZetaTalks og Gurmans uttalelser).

Nibirus måner filmet i januar 2010 av STEREO-teleskopet EUVI.

 

Den 10. februar 2010 filmet STEREO Ahead COR1 og COR2 noen lysende punkter som kunne minne om perler på en usynlig tråd. De dukket først opp den 3. februar, men disse bildene ble fort fjernet og erstattet med et annet bilde. De dukket også opp den 5. februar. Ifølge ZetaTalk er disse ”perlene” identisk med noen av Nibirus måner (se ZetaTalk nyhetsbrev 172). [For mer konvensjonelle forklaringer på SOHOs og STEREOs bilder av det ZetaTalk hevder er Nibiru-komplekset, se astrofysiker Terje Fredviks artikkel Det er ikke Nibiru alt som glimrer (med sitt fravær) (Skepsis, den 4. oktober 2010). Se også etterfølgende diskusjon her].

Nibirus måner filmet den 10. februar 2010 av STEREO Ahead COR1 og COR2

 

Ved slutten av februar 2010 hevdet Nancy i sitt nyhetsbrev at SOHO-bildene var manipulert ved at en film med stjernehimmelen i bakgrunnen gikk i loop, og at dette hadde blitt avslørt av flere ved måten Venus hoppet frem og tilbake på. Zetaene bekrefter omfattende manipulering (se ZetaTalk nyhetsbrev nr. 174).

I mars 2010 bekreftet ZetaTalk at Jordens avstand til Nibiru og Venus er omtrent den samme, og Nibiru er altså fire ganger større enn Venus. Det er imidlertid flere faktorer enn en planets størrelse og avstand som avgjør hvor synlig den er fra en annen planet. I dette tilfellet må vi også ta i betraktning refleksjonsevnen til det permanent tykke støvlaget som omgir Nibiru. Nibiru kan nå muligens identifiseres med gode teleskoper som en tåkeflekk, hvis man sikter teleskopet riktig inn og tolker riktig.

Nibirus ankomst siden våren 2003 har resultert i en rekke virkninger for Jorden: geofaglige, platetektoniske, meteoro­logiske, elektromagnetiske og biologiske. Disse konse­kvensene er nærmere omtalt i min artikkel Virkninger av Nibiru-komplekset: den store sammenhengen som media ikke gir deg. Noen av disse virkningene holdes hemmelige for befolkningene, eller gis en helt annen forklaring i media. Flere av virkningene presenteres i media som isolerte hendelser, hvor man ikke en gang prøver å se dem i sammenheng med noe som helst.

 

Myndighetenes dekkoperasjoner

Myndighetene og akademia hadde planlagt i hvert fall to store forklaringsbløffer på mange av Nibiru-kompleksets virkninger på Jorden. Den ene bløffen var å forklare virkningene som resultat av global oppvarming. Dén bløffen har imidlertid sine begrensninger i hva den kan forklare. NASA fikk i oppgave å utbrodere den andre forklaringsbløffen som de en stund har prøvd å fascinere media med: ”Gi sola skylden!” Hvem kan si imot NASA når de advarer mot økt solaktivitet i form av mulige supersolstormer med sine magnetiske løkker (”flares”) som slynges ut mot Jorden; eller mulige supersolvinder som kan slå ut våre kraftnett, satelitter, kommunikasjonssystem og alle andre elektriske installasjoner; eller når NASA foreslår at slutten på den 11-årige solsyklusen som vi nå er inne i kan bli ekstra kraftig? Forrige solflekk max-aktivitet var i år 2000, så det passet bra for NASA at i tiden frem mot 2011 kunne mye bortforklares med tiltagende solflekkaktivitet. Faktum er imidlertid at i inneværende syklus er dette mønsteret for første gang brutt. Solen er langt roligere enn den burde ha vært. ZetaTalk forklarer dette med virkningen av Nibiru (kilde). [For akademisk skremselspropaganda via media, se artikkel i Aftenposten den 9. januar 2008; og artikkel i VG den 27. mars 2009].

De innvidde som verken ønsker at befolkningene skal forberede seg på jordskorpe­forskyvningen, eller at de overlevende i ettertid skal forstå noe av det som har skjedd, sponser et hvert program, prosjekt, konferanse og filmproduksjon som enten fremmer 2012-endetidsmyten eller som fremmer en annen årsaksforklaring på endetiden enn Nibiru. Det er naturligvis en forutsetning at ZetaTalk ikke blir omtalt. ZetaTalk nevner som eksempler på web-baserte pseudo-avslørings­prosjekter Horizon Project (med mange NASA-folk i teamet) og Project Camelot (som ofte fronter Solen, og intervjuer mange såkalte varslere og tidligere insidere). I tillegg utnyttes også newage-troen på Maya-kalenderen, med sin antatte endetidsdato den 21. desember 2012, for alt den er verdt. Det er ikke noe galt med Maya-kalenderen, men forsøket på å synkroni­sere den med vår egen gregorianske kalender er basert på flere kompetente gjetninger som ikke har vært helt korrekte.

I 2009 hadde filmen 2012 premiere, der en supersolstorm har bombardert Jorden med nøytrinoer. Dette resulterer i oppheting av Jordens kjerne som så utløser jordskorpeforskyvning. I filmen 2012: Seeking Closure, som vil ha premiere i 2010, annonserer den amerikanske presidenten den 21. desember 2012 at om tre timer vil en kjempe-asteroide treffe Jorden og trolig utslette alt liv. Ingen av filmene bidrar med overlevelsesråd til befolkningen.

Astronomer og astronauter har i all hemmelighet blitt engasjert til å studere Nibirus bane mot ekliptikken. De risikerer livet hvis de går ut i media med sine erfaringer. Disse astronomer og astronauter har imidlertid ikke tilstrekkelig forståelse til å forutsi hva som eksakt kommer til å skje. ZetaTalk er derfor en web-base som de innvidde følger nøye med på. Er vår statsminister Jens Stoltenberg uvitende om Nibiru? Eller spiller han bare sin sedvanlige rolle som en konform og uvitende nisse med et anti-konspirativt verdensbilde?

Jens Stoltenberg: uvitende nisse eller medskyldig i hemmeligholdelse?

Kilder og ressurser

 

******************************************************************

 

Hold deg oppdatert sammen med 111.000 månedlige lesere

Hva føler du om denne forfatterens artikkel?
Topp
0%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

244 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *