Døden er bare en synsrand

Opp gjennom årene har to svært nære venninner hatt så mange gode stunder, så mange turer i lag og så mange samtaler hvor alt mellom himmel og jord ble utforsket. Gjennom deres tette vennskapsbånd var fortrolighet og alltid å være der for hverandre en selvfølge, men samtidig som alle verdensproblemer ble løst under koselige pratestunder visste begge at en dag ville den ene bli igjen, mens den andre la ut på sin reise uten returbillett. Det ble derfor inngått en avtale om at den som reiste først skulle ta kontakt fra andre siden, døden skulle ikke skille oss.

Som man skjønner er det jeg som ble igjen, min beste venninne som bodde mye hos oss og var som en søster for meg, reiste 6. desember i fjor og det har vært et tøft år for meg som ble tilbake. Jeg savner våre samtaler på telefon og over bordet, savner den trillende latteren hennes, savner hennes hjelpsomhet hver gang jeg behøver hjelp, savner å prate sammen som før om den andre siden, diskutere healing og klarsyn som begge delte interesse for. Jeg har tatt til tårene da hun fysisk ikke er her lenger som før, men heldigvis har vi hatt åpninger mellom dimensjonene. Etter at hun reiste har vi vært på samme frekvens hvor vi har snakket og ledd, og midt i sorgen har dette vært veldig oppløftende.

Min søster og venninne holdt altså ord og allerede i kirka under begravelsen var hun her for meg. Mens jeg satt der, når det var som vanskeligst å takle bortgangen, følte jeg plutselig hennes nærvær og ved å justere meg om frekvensmessig så jeg henne to ganger i kirka.

Da gravfølget skulle bortover til kirkegården bar ikke føttene mine så jeg satte meg i bilen, hvorfra jeg så et sterkt lys som svevde med gravfølget. Jeg tok et bilde og når jeg kom hjem forstørret jeg det og fikk se at lyset er hjerteformet. Sjela er lys og min venninnes sjel viste meg et vakkert lys formet som et symbol på det største av alt – kjærligheten. Dette var den beste avskjedshilsen hun kunne gitt meg, og det visste hun.

Kort tid før min venninne reiste satt vi oppe nesten ei hel natt og innerst inne må begge ha visst dette var siste gangen vi skulle ha en samtale over bordet bare vi to. Jeg tenkte ikke på det da, men etterpå har jeg skjønt hvor mye vi egentlig sa til hverandre de timene. Samtidig var den lange samtalen vår en avskjed og et løfte, en slags gjensidig forståelse uten ord.

Hun sa at hun husket meg som ei søster fra et annet liv og vi begge kunne minnes det stedet hvor vi bodde. Vi beskrev det helt likt, utfylte hverandres beskrivelse av en plass hvor fjord og høye fjell møttes. Noe av det siste jeg sa til henne den natten var et budskap fra min venn på andre siden som ønsket at hun skulle få høre disse ordene. Han sa at det spiller ingen rolle om man dør og forlater kroppen for å skifte frekvens, eller om vi først endrer frekvens som sørger for dimensjonsovergangen, hvor vi får en fornyet utgave av samme kropp som vi har nå. Uansett går vi videre til et bedre sted, jeg vet det for jeg har sett bortenfor horisonten, jeg har vært der.

Telepati er ord og bilder – et billedspråk

Dere som har lest artikkelen Microchip er dyrets merke vet at jeg har fortalt om hvordan andre siden ofte kommuniserer med oss gjennom hendelser man møter i hverdagen, hvis man lurer på noe kan faktisk svaret komme i det vi opplever. Svar på forhold man vil stille spørsmål ved i fremtiden kan også komme før tiden, altså før det skjer og før vi er bevisst på at disse spørsmålene vil dukke opp. Derfor kan det lønne seg å skrive ned sterke drømmer, indre opplevelse og notere seg forhold i hverdagen man stiller spørsmål ved, det kan være små detaljer som liksom bare ikke skal være der. Det kan ta flere år før man får vite hva hendelsen egentlig betyr, så notater er til stor hjelp.

Telepati foregår gjennom ord og bilder, men både indre bilder og drømmer må tolkes. Siden jeg vet at mange andre kan oppleve tilsvarende, særlig i forbindelse med sykdom og død, vil jeg fortelle om min venninnes telepatiske billedspråk. Jeg forklarer også hva hun ville si, med andre ord jeg oversetter det hun sa med bilder til et språk, til ord som blir forstått av alle.

Noen kvelder før min venninne forlot oss hadde jeg en sterk opplevelse i mitt indre, vi var sammen i en stor bygning, oppe i etasjene var vi og jeg så hun lå på gulvet. Det føltes kaotisk der, men det var jeg som kavet rundt mens hun lå helt rolig,

Det betyr at hun hadde det fredfullt og skulle få det godt, mens jeg blir igjen her i kaoset i denne verden hvor jeg fortsetter i livets skole.

Det var en merkelig tilstand der i rommet, jeg følte det var skjedd noe galt med henne, men mest av alt reagerte jeg på at hennes svarte hår var blitt helt hvitt. Jeg forsto heller ikke hva hun gjorde der nede på gulvet for hun skulle jo hente noe oppå et bord eller ei hylle. Når jeg skulle hente det for henne var det ikke mulig, jeg fant det ikke. Mens jeg strevde med dette kom en mann som sa at nå var alt i orden så jeg kunne bare gå ned trappene. Jeg valgte i stedet å gå for å se på den fantastiske utsikten, men det gikk heller ikke bra for noen kom og trakk for gardinene så det ble helt mørkt inne. Da oppdaget jeg hvordan det hvite håret til min venninne skinte som lys, det var et nydelig syn og all min bekymring for at hun hadde fått hvitt hår, at jeg ikke fikk hentet det jeg skulle og det ble mørkt, disse bekymringene var som blåst bort.

I begravelsen fortalte hennes søsken til meg og mamma at noen kvelder før hun døde hadde hun kommet seg ut av sykesenga og falt, de på sykehuset fant henne liggende på gulvet attmed senga. De skjønte ikke hvordan dette kunne skje, og at hun i det hele tatt hadde forsøkt å forlate senga for den tiden var hun ikke i stand til å gå. Hun var mer eller mindre i koma på slutten, viste lite eller ingen tegn til respons på noe.

Hun hadde gitt meg svar, hun hadde hatt et lyst øyeblikk, derfor det hvite håret som lyste. Mange opplever å bli kvitt smerte, føler seg plutselig veldig bra og de har gjerne fantastiske syner kort tid eller dager før de dør.

Min venninne fortalte meg altså at hun hadde et sånt lyst øyeblikk og hun forteller også hvorfor hun lå på gulvet, hun skulle hente noe på bordet som sto litt langt fra og da hadde hun falt ut av senga. Mens hun lå på gulvet har hun tenkt på meg også for hun behøvde hjelp, måtte løftes opp fra gulvet. Hun sa en gang at den som eventuelt prøvde å voldta meg han ville få seg litt av en overraskelse, en så liten og tynn skapning skulle normalt ikke kunne ta tak i ham og slenge ham handfritt av gårde.

Jeg er så glad jeg fikk vite det som min venninne fortalte meg i billedspråk på slutten av sin jordiske vei, at hun hadde fått et glimt forbi synsranden som ga henne trygghet. Den tiden opplevelsen kom tenkte jeg mye på det hun sa veldig ofte, at hun ville leve her, hun ønsket ikke å gi slipp på dette livet. Det var tydelig at hun ikke følte seg helt trygg før denne reisen, derfor ba jeg Gud om å hjelpe henne så hun fikk ro. Hun lå så rolig der på gulvet mens jeg kavet rundt – ja det gjør godt i hjertet å vite at Gud hadde vært hos henne, noe som gir meg også fred. Det at alle bekymringene mine forsvant til slutt i den indre opplevelsen forteller meg at under det lyse øyeblikket hun opplevde forsvant hennes siste rest av angst for døden (mørket).

Hun så sin mor i lyset, så nå behøver hun ikke låne min mamma mer.

Min venninne mistet sin mor i ung alder og hun sa at derfor var mamma blitt som en mor for henne. Dette nære båndet er grunnen til at samme natt som min venninne døde hadde mamma en uvanlig sterk drøm.

Mamma var på et fremmed sted, bakom et nes hvor hun skulle henge opp hvite gardiner eller et hvitt flagg, eller kunne det være begge deler. Hun strevde og strevde med dette, men fikk det ikke til så hun valgte å gå til andre siden av neset for å prøve der. Da gikk det helt knirkefritt og hun fikk dette opp med en gang.

Den usikkerheten om det var gardiner, man heiser jo normalt ikke opp gardiner ute, men fordi min venninne hadde fortalt mamma at hun skulle henge opp nye gardiner til jul brukte hun gardinene som symbolsk bilde for å fortelle hvem hun var. Strevet med å henge dem opp var min venninnes kamp og gardinene hennes kom dessverre ikke opp til jul, derfor var det heller ikke mulig å få dem opp der på baksiden av neset.

Mamma hadde ikke vært på min venninnes hjemsted før, så når vi kjørte dit i begravelsen fikk hun seg en overraskelse. Det viste seg at hjemstedet hennes så nøyaktig ut som mamma hadde sett plassen i drømmen og det var på denne siden av neset alt gikk så enkelt uten strabaser av noe slag.

Når min venninne kjørte hjem herfra pleide hun å ringe når hun kom fram sånn at vi skulle få vite at alt var ok. Heller ikke døden var et hinder for å si fra at nå var hun kommet seg hjem, det var bare for oss å forstå det telepatiske budskapet hennes.

Drømmen var min venninnes farvel til mamma, med billedspråk sa hun at nå var hun dratt hjem og der var intet strev mer. På hjemstedet til min venninne ble det hvite flagget heist til topps uten problemer av noe slag, reisen hennes gikk bra og hun var kommet seg velberget hjem.

Dyr ser og forstår mer enn man tror

Min venninne var veldig glad i hunden min Kella og omvendt, Kella pleide å hyle av glede når hun kom, bare jeg sa nå kommer tante … så var en spetakkel uten like i gang her. Når vi møttes i byen var det faktisk noen som trodde vi drev med dyremishandling når min venninne kom bort til oss, før de kom bort til bilen kunne de jo ikke vite at dette var gledeshyl.

Dyrene har følelser og de forstår mer enn mange tror, de har tydeligvis sanser og forståelse for liv og død som overgår de fleste mennesker. Det er et faktum at Kella og min venninne har beholdt kontakten de også, samt at Kella forstår at hun ikke kommer til oss som før. Etter at min venninne reiste har ikke Kella løftet på hodet en gang når jeg har sagt at tante … kommer. Denne manglende reaksjon i forhold til tidligere når jeg sa de samme ordene betyr at Kella vet at min venninne har endret form og ikke kommer hit mer som før.

På kvelden etter begravelsen tok jeg Kella med og kjørte bortover til gravstedet. Kella var veldig trist, men etter det som hendte på kirkegården så jeg at hunden fikk en fred over seg. Det som forbauset meg mest da vi kom dit var at Kella gikk rett bort til min venninnes grav, hvordan kunne hun vite, hvem viste henne veien, for på det tidspunktet kunne jeg ikke føle min venninnes nærvær.

Etter ei stund så jeg Kella begynte å følge noen med øynene, i begynnelsen kunne jeg ikke se noe, men jeg følte nå at min venninne var der. Kella, som først satt lenge, la seg etter hvert ned og la den skadde foten sin oppå graven. Hun hadde et dypt sår på ene foten, denne foten strøk min venninne på fra en annen frekvens rett etter at hun døde. Jeg så at Kella lå i senga si og plutselig rykket hun til og så på foten sin, så la hun seg rolig ned igjen. Dette hendte flere ganger, og jeg kunne føle min venninnes nærvær når det skjedde. Og der på kirkegården fikk Kella mer healing, det var så rørende å se hvordan de to ikke lot døden være et hinder for å vise tillit og omsorg som før.

Bilder fra kirkegården

Jeg tok bilder på kirkegården den kvelden og her er noen av dem hvor vi kan se litt bortenfor synsranden.

Bildene er tatt med et Sony Cyber-shot DSC-W17 digitalkamera. Det var omtrent 5 varmegrader og oppholdsvær denne kvelden.

Vi møtes igjen

Jeg deler denne personlige historien for jeg vet at de aller fleste opplever stor sorg når den de er glad i blir borte og mange lurer på om de skal få møte sine kjære igjen, eller om døden er endelig. Jeg kan forsikre deg om at død som noe endelig eksisterer ikke, som min venn på andre siden sa før min bror reiste fra oss, livet er evig vi bare endrer frekvens.

Broren min døde i 2001 og han har også vært tilbake som en bevissthet, jeg fikk energien hans på et bilde hvor han beveger seg raskt til siden akkurat i det jeg knipser. Jeg finner det egentlig ikke merkelig i det hele tatt at han gjorde det, for mens han var her prøvde han bestandig å stikke av fra å bli fotografert. Personligheten tar man med seg, det er bare kroppen som blir igjen i denne dimensjon.

Se bilde av min bror som orbs her. Klikk på bildet, deretter ‘View Raw Image’ for å se det i full størrelse. Høyreklikker man på bildet og deretter ‘Lagre bilde som…’ lastes det ned på pc’en og kan forstørres derfra.

Min søster og venninne er nå sammen med vår bror der bortenfor horisonten, og en dag reiser jeg og Kella dit vi også. Det vil bli en fantastisk dag med gledeshyl og hjertelige gjensyn. Presten leste disse ordene fra sløyfa til bårebuketten, det var min avskjedshilsen til henne og den kom fra det innerste i hjertet mitt.

Vi møtes igjen!