Nyhetsspeilet trenger deg

«Nasjonal Samling» – sannelig, det er vel det Norge trenger nettopp nå. Ikke minst fordi Norge er i den heldige «Askeladd»-situasjon ikke å være medlem av EU. Men det er det vel ikke lov til å si fordi det lukter tabu og upatriotisk eller noe sånt. Det er vel bare såvidt det går å forkorte Nyhetsspeilet til NS uten at det vekker anstøt. Så sterk er den kollektive programmeringen vi har vært gjennom.

Seierherrene skriver historien, men Vidkun Quisling var faktisk en ekte patriot og et medmenneske i mange år før krigen:
«Vidkun Quisling var den begavede offiser som virket som internasjonal hjelpearbeider i 1920-årene…»
http://www.snl.no/.nbl_biografi/Vidkun_Quisling/utdypning

Quisling var av de nordmenn som mest aktivt advarte mot den ytre fare som truet Norge i forkant av krigen. Aftenposten var f.eks. mistenkelig taus dengang, noe de har fått mye pepper for siden, uten at det ser ut til at de har lært noe særlig av det. Frimurerne som hadde infiltrert og «overtatt» store deler av toppsjiktet blant Norges offiserer hadde gjort mange av våpnene til Norges forsvar ubrukelig, trolig for å legge Norge åpent for engelsk takeover.

Visstnok hadde England planer om å invadere Norge, som ikke var mer enn en uviktig brikke med uviktige menneskers liv (eller død) dengang. Quisling’s tilnærming til Tyskland før krigen hadde visstnok noe med en aversjon mot England å gjøre (en holdning han delte med Knut Hamsun, som så på Tyskland som en kulturnasjon, noe Tyskland var inntil Illuminati’s Hitler ødela landet som en del av datidens NWO-aktiviteter).

Også Quisling’s radiostatskupp kan – med litt velvilje, jeg har ingen formening om det – ses på som en patriotrisk handling hvor han kan ha tenkt noe i retning av at «Bedre at jeg bestyrer Norge enn at tyskerne gjør det direkte og med jernhånd.»

En rød tråd i forbindelse med Quislings «landssvik» er at Norge måtte forholde seg til fremmede makter som øvet sterkt militært påtrykk utenfra (dette gjelder England på lik linje, hadde tyskerne utsatt 9. april-invasjonen en uke så hadde Norge like fullt vært okkupert, men av England, med City, Rotschild, Grand Lodge frimurere osv.)

Med tanke på at dagens Norge ikke står overfor militære eller økonomiske trusler eller press fra andre land gir det grunnlag for en objektiv sammenligning av hvilket landssvik som var verst, landssvik definert som et ønske om å legge Norge inn under fremmede makter. Quisling var en realpolitiker som måtte forholde seg til at Norge kom til å bli eller var okkupert; «enten Norge vil eller ikke».

Bilderbergerne Stoltenberg den eldre og den yngre lefler med David Rockefeller og andre mørke NWO-krefter som ønsker én verdensregjering, mer enn en halvering av jordens nåværende befolkning og de gjenværende som microchippede slaver. Med tanke på at dette skjer «frivillig» fra de norske maktpolitikernes side, uten at det foreligger noe ytre press, og uten at dette er noe nordmenn ønsker, så anser jeg det som en grovere form for landssvik enn Quisling, som på en eller annen måte ønsket å gjøre det beste ut av situasjonen, trolig for å hjelpe en stor del av sine landsmenn til sikkerhet.

Rettssaken mot Quisling var en tragisk farse, en rekke lover ble brutt, og nye provisoriske lover vedtatt for anledningen slik at Quisling kunne henrettes lik et rituelt offerlam. Prosessen mot Quisling skjedde samtidig med at Norge de facto var okkupert av britene (i perioden mai til desember 1945 ifølge jurisk/historiker Synnøve Fjellbakk Taftø, hun har sett dokumenter om dette), til tross for at hverken britiske eller amerikanske soldater hadde bidratt til å befri Norge.

Så i «støvskyen» rundt Quisling-prosessen som avledet den norske opinionen begynte en ny etappe av landssviket som har pågått helt frem til i dag i regi av Arbeiderpartiets lille elitebande.