EU vil ha mer overvåking

EUs Datalagringsdirektiv mye mer alvorligt og skremmende en først antatt.

Arbeiderpartiet har for lengst sagt at de er tilhengere av direktivet, og har tidligere vist at de kan kjøre gjennom forslag i regjeringen, til tross for at både SV og Sp er motstandere.

Mange har fortsatt ikke helt forstått hva direktivet går ut på, og forsøkene på å vri litt på sannheten er relativt betydelige fra både de som er tilhengere og motstandere.

Hva er egentlig essensen?
Hvis vi skjærer direktivet helt til beinet, så er det dette direktivet handler om:

1. Det står i klartekst i direktivet at direktivet er et forsøk på å få like rutiner for lagring av trafikkdata i hele EU-området.

2. Videre er hensikten med hva som skal lagres begrunnet med bekjempelse av alvorlig kriminalitet.

3. Helt konkret pålegger direktivet alle teleoperatører å lagre en lang rekke typer informasjon for å hjelpe politiet i sitt arbeid.

Les mer om detaljene her.

Det er disse tingene direktivet altså grunnleggende består av. Alt annet er egentlig utfoldende detaljer.

Dette diskuteres
Diskusjonen så langt har i stor grad bestått av enkelte misforståelse i forhold til tolkningen av detaljene i direktivet, skrekkscenarioer og ikke minst i forhold til hvordan andre land allerede har implementert direktivet.

Det har i stor grad handlet om sikkerheten på dataene som lagres, hvor lenge dataene skal lagres, hvem som skal ha tilgang og om det eventuelt er pålegg for om det skal være en rettslig prosess for politiet å få ut informasjon.

En av de mye omdiskuterte temaene tidligere i år var om det var en misforståelse eller ikke om det skulle lagres hvilke nettsider du besøkte.

Det er irrelevant
Og la meg bare slå det fast først som sist:

Mesteparten av disse spørsmålene er egentlig totalt ubetydelige. Det som virkelig betyr noe her, er det som de færreste diskuterer, nemlig det mest grunnleggende: Reglene skal være like for alle EU-land, og tiltakene gjennomføres i den hensikt å hjelpe politiet med sin etterforskning.

Eller rettere sagt: Konsekvensen av disse grunnleggende faktaene.

La meg forklare:

«Innhold skal ikke lagres»
Alle tilhengerne av direktivet, enten det er i Arbeiderpartiet, folk i forskjellige politiavdelinger eller andre tilhenger, fremholder at mesteparten av informasjon som direktivet pålegger at skal lagres, allerede i stor grad i dag blir lagret. Det gjelder alt fra hvilken IP-adresse du har hatt på internett, til hvilken basestasjon du var koblet til da du snakket i mobiltelefonen.

Dette er langt på vei korrekt. Og som Helga Pedersen så greit skrev til undertegnede på Twitter, etter at hun irriterte seg over en spissformulering i min forrige kommentar om temaet: «DLD gir en noe lengre lagring av trafikkdata. Med annen begr.»

Men i denne sammenhengen er det et lite problem:

Målet til Datalagringsdirektivet er å ha like regler i hele EU. Men blant annet Danmark og England har allerede innført løsninger der det skal lagres hvilke nettsider du besøker.

Det vil si at om Norge innfører direktivet slik EU i dag krever, så vil vi likevel være i den situasjonen der reglene ikke er like i alle land. Det må på et eller annet tidspunkt rettes opp, og siden intensjonen med direktivet er å forenkle politiets arbeid, sier det seg selv i hvilken retning det vil justeres.

Det er altså ikke spesielt relevant hva som direktivet i dag sier skal lagres, da det ligger i kortene at dette bare er første steg.

«Politiet må til retten for å hente ut informasjonen»
Denne påstanden kan du igjen hente fra nærmest en hvilken som helst tilhenger, nemlig at dette ikke er informasjon som politiet skal ha fri tilgang til, men der retten må være enig i at det er en reell mistanke.

Her er det også et lite problem: Direktivet sier ikke noe om at rettssystemet må være involvert. Dette er derimot noe mange har påstått er en selvfølgelig forutsetning i Norge.

Og tar vi igjen en titt over til England er de i ferd med å innføre en utvidet lov i forhold til Datalagringsdirektivet, som har fått navnet Regulation of Investigatory Powers Act (RIPA). Denne loven gjør at totalt 653 offentlige institusjoner i England skal ha tilgang til all informasjonen som Datalagringsdirektivet krever at skal lagres, samt hvilke nettsider som er besøkt.

Alt som skal til for at disse skal få utlevert denne informasjonen er at en avdelingsleder eller en høytstående politimann sier at det er greit.

Les mer om RIPA her.

Politiet klager allerede i dag om at de ikke har like gode muligheter som sine utenlandske kollegaer, og det vil vel neppe bli bedre i denne sammenhengen.

Og kanskje enda viktigere: Saken fra England viser hvordan det er veldig enkelt å tilby denne typen informasjon til flere enn de egentlig var tiltenkt til. Hvorfor ikke skatteetaten? Hvorfor ikke forsvaret? Hvorfor ikke lokale antimobbetiltak som vil undersøke påstander om mobbing? Hvorfor ikke utenlandske myndigheter i forbindelse med visumsøknader?

«Det er dette, og ikke alt det andre, som skal lagres»
Diskusjonen om Datalagringsdirektivet blir ofte en pirkete diskusjon om nøyaktig hva som skal lagres og hvordan. Men eksemplene fra blant annet England og Danmark viser en gjerne vil gå litt lenger.

Selve intensjonen med avtalen er nettopp å gjøre politiets oppgave enklere, og det trengs ikke mye oppfinnsomhet for å tenke seg situasjoner der politiet ville hatt betydelig hjelp av å vite for eksempel nøyaktig hva som ble skrevet i en tekstmelding, eller sagt i en samtale – ikke bare at det ble sendt en melding eller avholdt en samtale.

Eller som Helga Pedersen så fint sier om direktivets konsekvens for personvernet:

– Redder vi ett barn, er det verdt det.

Direktivet åpner allerede i dag for at en skal kunne spore alle bevegelsene til en person som har datatrafikk aktivert på mobilen. Et godt tips vil være at noen raskt vil mene at det er veldig rart at bare de som har avanserte telefoner skal spores hele tiden, mens de som skrur av skal slippe unna med å bli sporet så lenge mobilen er aktiv.

Men nøyaktig hva som er neste steg er også uinteressant. Det vesentlige er at datalagringsdirektivet er et veldig prinsipielt direktiv, med tanke på at det pålegger teleoperatører å lagre informasjon utelukkende i den hensikt å hjelpe politiet.

Det er en så grunnleggende forandring i forhold til myndigheters kontroll på enkeltmennesker at det bør få noen til å tenke to ganger – selv om den grunnleggende endringen ikke i første omgang umiddelbart etterfølges av andre grove tiltak.

Jeg er i bunn og grunn ikke bekymret for hva Datalagringsdirektivet gjør i dag, men hva det åpner for at kan skje om noen år.

«Datalagring er ikke overvåking»
Dette diskusjonstemaet er kanskje det minst interessante av de alle, men assisterende politidirektør Vidar Refvik brukte nylig et langt leserinnlegg på å opplyse denne siden av saken.

Les: Datalagring er ikke overvåking

Han skriver følgende: «Det er ikke riktig, slik mange har hevdet, at hele befolkningen vil bli mistenkeliggjort og overvåket. Lagring av data skal omfatte alle, men vil bare eksistere som rådata i tilbydernes systemer.»

Det tekniske bak dette er igjen ganske uinteressant. Hvis politiet kan få vite hvor jeg har beveget meg, hvem jeg har kommunisert med, hvordan jeg kommuniserte og når jeg gjorde det… Da vil jeg si at jeg har blitt overvåket, selv om ingen har fulgt etter meg med bil.

Eller er det slik at et overvåkingskamera ikke bedriver overvåking før noen setter seg ned og ser på opptakskassetten etterpå?

«Overvåking er ikke et problem hvis du ikke har noe å skjule»
Dette argumentet brukes som regel av dem som ikke har tenkt spesielt gjennom hva demokratiet er bygget på. Og det er et tegn på at en er villig til å ofre alle sine rettigheter for å få en slags følelse av trygghet.

Et helt grunnleggende fundament i det samfunnet vi lever i er retten til et privatliv. Så grunnleggende er det at det står i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen:

«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.»

Regjeringen selv utdyper dette fundamentet på følgende måte: «Bestemmelsen verner om den enkeltes rett til hemmelighold av personlige opplysninger.»

En trenger ikke å være kriminell for å ikke ønske å legge ut hele sitt liv til offentlig skue. Når jeg går på do, så lukker jeg døra, selv om det neppe er noen hemmelighet hva som skjer der. Når jeg snakker med samboeren min, så er det ingen som har noe med hva som blir sagt, selv om det meste sannsynligvis er totalt uten interesse for de aller fleste. At jeg i det hele tatt snakker med henne er det ingen som har noe med – da det motsatte kanskje ville få folk til å tenke sitt.

Og når jeg har telefonsamtaler med hemmelige kilder er det ingen som bør kunne gå inn i telefonregisteret å se hvem jeg snakket med.