De sovendes gud

For ikke så lenge siden var det en kamerat som sendte meg en filmsnutt med den nå avdøde standupkomikeren George Carlin. Mye av det Carlin deler i sine opptredener er både alminnelige lettkjennelige temaer, og noen ikke så alminnelige, men det er ofte temaer som opptar den generelle hop. Det er temaer som er vanskelig å snakke om og diskutere for mange. Veldig ofte fordi det handler om tro.

Å ta opp religion på standup-scenen er kanskje ikke noe nytt fenomen, men det er et populært tema som har mange interessante poeng og de fleste standup komikere vet å utnytte dette. Det at religion er så sårbart er at det handler om denne troen. Det å ha en overbevisning er veldig personlig. Men det mangler selvstendighet og selvsikkerhet i religion. Fordømmelse av andre ytringer enn sine egne er et klart tegn. Visse unntak finnes selvfølgelig der autoriteter har erfaring med andre tankesett og respekterer dette.

Religion er et viktig tema å stille spørsmål ved siden det er en så stor del av hverdagen og gjør en livstil til folk. Humoren river ned den psykologiske og sosiale brannmuren som hver av oss har reist i forhold til det å stille kritsike spørsmål til autoriteter. En komiker på jobb bruker et annet «språk» som er lettere å akseptere og det fungerer som et slag gjennom røykteppet for videre diskusjon og forståelse. Den dagen menneskene slutter å stille spørsmål til seg selv, autoriteter, verden, universet og kosmos er den dagen vi alle er fortapt. Å ikke stille spørsmål vil gjøre en slutt på utviklingen, en stagnering i bevisstgjøring og begrensning av seg selv og alt som er.

Hva er det som er så respektfullt med religion? Jeg tror det er mange som frykter å si mot denne strenge veggen av religiøse symboler og autoriteter, fordi det har opparbeidet en enorm makt. Kirken, en maktborg der selvopphøyde menn ytrer det såkalte eneste «ekte» budskap. Det er en arrogant påberopelse i kirken, i det å ha monopol på sannheten.

Bort med religiøse ledere?

Trenger man virkelig mellomledd mellom gud og mennesket lenger? Religiøse ledere viser ofte en dobbeltmoral, som også diverse religiøse samfunn til en stor grad følger. Viljen til å forandre det fundementale feilene strekker ikke til, om ikke viljen kommer fra toppen. Denne åpne alliansen mellom politikk og religion har bevist en bruk av liberal imperialisme, altså en aktiv kamp for å omvende «de Andre» med en snikinnføring av sine agenda.

Mye kan settes spørsmålstegn ved, for eksempel hva som egentlig er hensikten med budskapet som kommer fra toppen. Det finnes en god gammel formel som heter «orden ut av kaos». For å lage kaos, så tilsettes pågående frykt og trusselelementer til komfortsonen. Egoet føler seg ikke komfortabel med så store endringer. Egoet tillater derfor designede «pakkeløsninger» for å få tilbake komfortsonen. Er det en trussel mot liberalismen å ikke ta inn slike gjenstander for drøfting?

For eksempel disse kjente kjære organiserte versene, de ti bud, som skulle hjelpe menneskene til gud. Er det et forbrytersyndikat som utnytter denne alliansen av prester og politikere til å få det som de selv vil? Og om det er slik, hvem er de få ansvarlige?

Noen religioner har en fin evig human misjon også, og det er å støtte svake og utsatte i samfunnet. Å kunne hjelpe trengende ut av vonde situasjoner er fantastisk Men det virker heller ikke uten penger, masse penger. Svake eller trengede føler seg kanskje forpliktet til å betale og støtte menigheter og kirkesamfunn som om det skulle være et idrettslag, der kontigent og generell kronerulling blir sett på som veldedighet til gud. Tankene går til de som virkelig trenger bistand kontra pavens gullslott. Det er jo klart man lurer på hva slags motiv og agenda en religion har når materialismen, spredningen av frykt og maktmissbruk står så sterkt.

Kontroll over fri vilje

De selvopphøyde forteller menneskene at de har syndet, og tar fra dem fri vilje. Og ved å kontrollere så blir frelse brukt. Er frelse egentlig bare tomme ord og løfter? Hvordan kan et annet menneske ordne opp med karmaen til et annet. Det minner heller mer om ansvarsløshet. Å ikke ta ansvar for sine egne handlinger.

Er det ikke en universal lov som heter loven om tiltrekning? Det du søker får du, altså den erfaringen du søker etter for å lære, får du. Så om man handler med hjertet så kan man ikke synde.Ved å komme med guds ti begrensende bud handler det heller om at de forskjellige trosrettningene ønsker å binde og kontrollere, en å vise til en individuell frihet og muligheten til springe ut i full blomst.

For mange er religion synonymt med krig, penger, frykt, og makt. Ingen åndelig bevisste mennesker ønsker å ha en dømmende gud som den ypperste gud – den største skaperen av alt. Det er også utenkelig. Hvordan kan gud mangle noe, hvordan kan gud være misunnelig og kreve hevn. Hvordan kan gud som skapte alt, godta bare noen raser, bare noen land og kjønn og ikke alt og alle?

Mange av de store organiserte religionene er sydd sammen av menn for å kontrollere, og det har de klart i lange tider, med makt og trusler. Egoet har tolket guds ord slik at det passer perfekt inn i kirkesamfunnets fire rammer, og slik er det blitt. Religion har blitt brukt som et våpen for å rettferdiggjøre drap og krig, til å splitte og undertrykke grupper og skape hat på jorden. Hvordan kan man fortsette å akseptere og rettferdiggjøre dette? Hvordan kan man si at bibelen er basert på fakta og leve etter den og tro at verden vil bli et bra sted å leve med dette øvrige som de konstante sykdomstegn de er?

Lev fritt og i harmoni

Jeg kunne ønske at menneskene kunne viske ut kontrollen. Og leve fritt sammen i harmoni med alle raser, kjønn og land. Leve samlet gjennom en fullkommen gudeforståelse som elsker alt og alle like mye. En gud som ikke er hevngjerrig og krigersk. Å leve sammen med en gud som ikke er materialistisk – siden gud har og er alt. En gud som ikke er tolket opp og ned eller forvridd til fordel for noe eller noen. Å leve sammen med en gud som ikke nødvendigvis trenger å bli forstått av menneskesinnet.

Å prøve å forstå alt med egoet, begrenser heller menneskenes utvikling en å bevissgjøre. Ved å si at slik er det og ikke noe annet er riktig blir å begrense og ikke inkludere. Ingen kan eie sannheten.

Å tolke guds vesen ned til det tredimensjonale med kun mennesesinnet som verktøy er mildt sagt naivt og arrogant. Forskere og vitenskapsmenn som prøver å tolke noe gudommelig med egoet gir kun begrensede frukter. Egoet vil alltid være i høysetet for å kontrollere, forgifte og forbanne menneskegrupper over hele verden. Å rettferdiggjøre drap og krig i hundrevis av år i gudsnavn er feil. Det gjøres bare for egen vinning og er med på å forsterke illusjonen om at mennesket er separert fra gud. Denne seperasjonen skaper mye mørke.

Tenk selv

Gamle fortellinger om mennesker som i en fjern tid hadde et liv sammen med Jesus eller andre mestere er fasinerende lesning. Men livet er ikke mindre fantastisk i dag. En bok trenger heller ikke være to tusen år gammel for å være troverdig. Det finnes faktisk mange nye bøker i dag som man også kunne klart å levd etter om man ville det.

Det å kunne bestemme over sin egen sjebne gir livet mere innhold. Hvorfor la seg tøyle og bli fortalt hva som er riktig og galt. Er det ikke meningen vi mennesker nettopp skal gå igjennom erfaringer i rett og galt for å utvikle oss og bli bevisste på hva som er riktig for kun oss selv? Å bli vis har med egne erfaring å gjøre, og man blir ikke det av å kun bli fortalt hva man skal tenke eller gjøre. Det har også med å tørre å akseptere seg selv for den man er, å søke ut av boksen og tenke fritt. Ikke la seg manipulere og styre av noen som sitter på toppen av en pyramide. Gud trenger faktisk ikke være en mann som sitter oppe i himmelen og dømmer. Gud kan også være en energi som er alt.

Å følge en selvopphøyd og arrogant mester er uheldig og falskt fordi ingen mester med sann visdom setter seg høyere en noen, men ser at alt og alle er en del av det samme.