Du leser nå
Lederskap: Roald Amundsen 1911 og Eskil Pedersen 2011

10 minutter lesetid

Roald_Amundsen_Eskil_Pedersen_1911_2011


Lederskap: Roald Amundsen 1911 og Eskil Pedersen 2011

Det er nå 100 år siden polfareren Roald Amundsen og hans mannskap kom frem til Sydpolen. Det er lite hyggelige likheter mellom måten Amundsen håndterte en kritisk situasjon som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare og hvordan AUF-lederen Eskil Pedersen snudde ryggen til de som befant seg i livsfare på Utøya og i det iskalde vannet i Tyrifjorden.

Idag, 14. desember er det 100 år siden de norske polfarerne under ledelse av Roald Amundsen nådde Sydpolen. Den hemningsløse hyllesten av Roald Amundsens bragd som finner sted på Sydpolpunktet idag ledes av statsminister Jens Stoltenberg som har tatt turen ned til Sydpolen for anledningen. Litt emmen bismak ville naturlig hørt med.

Jens Stoltenberg på Sydpolen 2011

 

Roald Amundsens sydpolekspedisjon

Roald Amundsens sydpolferd startet etter at han hadde fått låne Fridtjof Nansens polskute «Fram» og utrustet den for en nordpolsferd. Etter at Amundsen fikk vite at Robert Peary hevdet å ha nådd Nordpolen valgte Amundsen å satse på Sydpolen i stedet. Amundsen fryktet at Nansen ville ta tilbake Fram hvis han fikk vite at Nordpolen-planen var erstattet av Sydpolen-planen, derfor holdt Amundsen tett om dette. Det var bare Frams kaptein Thorvald Nilsen som fikk vite hvor kursen gikk, naturlig nok ettersom det var kaptein Nilsen som tok ut kursen for skuta. Først da Fram hadde passert Madeira (som er på høyde med ekvator) som et slags point of no return fikk resten av mannskapet vite hvor ferden bar. Det ble ingen sure miner, alle ville være med videre sørover til polen. Nansen der hjemme var derimot heller skuffet over Amunsen, da han som den gentleman han var anså et ord for å være et ord og en avtale for å være en avtale. Amundsen var mer av det praktiske slaget, og en kløpper på logistikk, en nøkkel til den videre ferdens suksess.

 

Amundsens triumfferd til Sydpolen begynte med "en bløff" (også kjent som "løgn" eller "bedrag"). (Faksimile fra All Verdens Historie)

Fram ankret opp ved i Hvalbukta ved sydpolisens utkant i januar 1911, og det ble etablert en base som ble døpt Framheim. Månedene som fulgte ble bl.a. benyttet til å utplassere depoter, forbedre utrusningen (særlig sledene) og å venne seg til temperaturen og forholdene i isødet.

Den mislykkede «tjuvstarten» i september og Amundsens retrett i panikk

Amundsen forsøkte første gang å nå Sydpolen den 8. september 1911. På grunn av at temperaturene hadde steget, mente Amundsen at våren var kommet, noe som skulle vise seg ikke å stemme. Den erfarne polfareren Hjalmar Johansen var kritisk til at ekspedisjonen skulle starte så tidlig og hadde sagt fra om dette til Amundsen. Kort tid etter avreise sank temperaturene betraktelig, til -51°C. Den 12. september ble det bestemt at de skulle fortsette til depotet som lå på 80 grader syd for å lesse av forsyninger og deretter sette kursen tilbake til Framheim.

De nådde depotet den 15. september og gjorde deretter en rask retrett tilbake til Framheim. Tilbaketuren var preget av dårlig organisering, særlig den siste dagen. Om dette skyldtes dårlig ledelse fra Amundsen, eller var et resultat av at man ikke hadde mulighet til bedre organisering på grunn av forholdene, er usikkert. Prestrud og Hanssen fikk frostskader på hælen, og flere av mennene måtte hvile i flere dager etter den strabasiøse tilbaketuren på grunn av skader og sykdom. Den tidlige starten kunne ha blitt katastrofal på grunn av kulden og det dårlige været, men ekspedisjonen slapp unna alvorlige skader. Prestrud kunne særlig takke Johansen for hjelpen på veien tilbake til Framheim etter at Amundsen hadde tatt den beste hundesleden på tilbaketuren. Uten Johansens hjelp ville Prestrud mest sannsynlig omkommet, noe som kunne ha satt hele ekspedisjonen i fare.

Hentet fra Wikipedia.

Løytnant Kristian Prestrud, den yngste deltageren, hadde fått forfrysninger og var svært forkommen. Han fikk hjelp av Hjalmar Johansen som praktisk talt slepte og bar Prestrud de mange kilometrene som retretten varte.

Amundsen tok det beste hundespannet og satte kursen mot Framheim. Til tross for at Amundsen var ekspedisjonens leder og hovedansvarlig for organiseringen dro han fra de andre og lot dem klare seg som best de kunne - til tross for at to av dem allerede var hemmet av frostskader. (Bildet er fra en av sydpolekspedisjonene i 2011)


Samtalen ved frokostbordet i Framheim neste dag

Johansen og Prestrud hadde kommet forkomne tilbake til Framheim klokka ett om natta etter å ha funnet veien tilbake på ski, uten drahjelp fra noe hundespann.

Ved frokostbordet i Framheim neste morgen falt replikkene slik:

Amundsen: – Og hva har så dere bedrevet tiden med?
Johansen: – Dette kaller jeg ikke en ekspedisjon. Dette kaller jeg panikk.

Amundsens reaksjon på at Hjalmar Johansen hadde reddet både en deltager og ekspedisjonen fra katastrofe før den var kommet ordentlig igang, var voldsomt provoserende for den vanligvis så sindige og ydmyke Johansen.

Resultatet av denne replikkvekslingen var at Roald Amundsen nektet Hjalmar Johansen, deltageren som trolig mestret de ekstreme polforholdene aller best, å bli med inn til Sydpol-punktet.

Amundsen hadde ansett Johansens svar på tiltale i en samtale mellom barske mannfolk om en situasjon som handlet om liv og død for å være «mytteri», og brukte dette som begrunnelse for å vrake Johansen fra de utvalgte til pol-laget.

Dette var “takken” fra lederen Amundsen for at Johansen hadde reddet en av deltagernes liv og ekspedisjonen fra å bli en skandale, i det første møtet med sydpolisen. Hadde Johansen overlatt unge Prestrud til sin egen skjebne i isødet ville Johansen utvilsomt ha fått være med Amundsens utvalgte frem til polpunktet.

Hjalmar Johansen ble sviktet og såret av Roald Amundsen på Framheim i september 1911 og nevnes ikke i forbindelse med "Amundsens formidable Sydpolen-bragd" som nå markeres ettertrykkelig. Denne statuen av Hjalmar Johansen er reist i Skien, Johansens fødeby.

Dette var et tungt slag for Hjalmar Johansen. Johansen gikk fra borde ved første anledning (i Australia) under tilbaketuren med Fram  og unnvek å delta på ”hyldningsferden” tilbake til Norge, etter den ydmykelsen han var blitt utsatt for. I januar 1913, mindre enn et år etter at sydpol-ekspedisjonen var fullført, valgte Hjalmar Johansen å ta sitt eget liv. (For mer info om Hjalmar Johansen og Sydpolferden, se f.eks. her, her eller her)

 

Eskil Pedersens flukt fra Utøya

AUF-lederen Eskil Pedersen var på AUF-leiren på Utøya den 22. juli da massemorderen Anders Behring Breivik ankom øya med sine håndvåpen og en blytung koffert full av ammunisjon.

Pedersen har selv fortalt om sin flukt gjennom media, bl.a. i Nettavisen:
«På øya var Eskil Pedersen med to andre medlemmer i huset nede ved brygga.

– Det er en TV på øya som fungerer, og den er i annenetasje på bygget nede ved brygga. Så husker jeg lyden av at noen slår inn en spiker, så ser de to andre på hverandre og på meg. Først går den ene ned, og deretter den andre, sa Pedersen.

– En av dem kommer opp igjen og sier at Marit sier at noen skyter. Jeg husker blanding av frykt og at jeg ikke vil bli lurt. Han låser døren og jeg åpner verandadøren, og jeg hører helt tydelig skudd.

Etter hvert får Pedersen en telefon om at han må løpe mot fergen. Han løp i sokkelesten over grusen.

– Jeg løper forbi to personer som er skutt. Jeg visste ikke om de var døde. Det var helt stille på øya. Det var døden som hadde lagt seg over Utøya. Jeg løp inn på båten og bak der førerhuset der flere ligger helt flate på dekk. De skriker til meg at jeg må legge meg ned.

Pedersen ringte 112 og fikk vite at de allerede hadde fått beskjed. Han sier det er vanskelig å huske alt som skjedde. Han husker han måtte ringe alle han kan for å få hjelp.

– Jeg svarte at folk på øya måtte svømme vekk fra øya

Med åtte andre AUF-ungdommer, deriblant Pedersens rådgiver, båtens matros og skipper ombord forlot Utøya-ferga MS Thorbjørn Utøya litt etter kl. 17.30.

AUF-lederen Eskil Pedersen var rask til å komme seg vekk fra Utøya ombord på båten MS Thorbjørn da skytingen hadde begynt på øya

Vel ombord på MS «Thorbjørn» og trygt ute i Tyrifjorden mottok Eskil Pedersen fortvilte SMS-meldinger på sin mobil, som rapporter i Nettavisen:

«Underveis fikk AUF-lederen sms-er fra panikkslagne ungdommer på Utøya. Flere spurte hva de skulle gjøre. «Legg på svøm utover», svarte Pedersen.»

Pedersen syntes det var for farlig at ferga kjørte den vante ruta over til Utøykaia på fastlandet. Dette hadde vært den raskeste måten for Pedersen og de andre ombord til å komme seg i sikkerhet på trygt land og samtidig frigjøre fergen til redningsarbeidet. Ifølge Pedersen hadde han fått inntrykk av at det var rapportert om flere skyttere / flere politimenn i uniform som han fryktet ville stå på fastlandet og skyte på ham.

Liggende på gulvet i båten bak tykke stålplater var Pedersen blant de få som hadde kommet seg i praktisk talt absolutt sikkerhet på et tidligst mulig tidspunkt etter at skytingen hadde begynt.

Erkjennelsen av at øya & fastlandet var farlig mens det ombord i båten var trygt kunne ha avstedkommet en tanke i Pedersens for anledningen spinnville sinn om å tenke på de andre AUF-erne og deres behov for å komme seg i sikkerhet.

Pedersen hadde selv gitt instrukser om at ungdommene som var på øya burde legge på svøm. Vannet var ikke særlig varmt, svømmeferdighetene kunne være så ymse og det var nærmere en kilometer til land fra øya.

Hvis Eskil Pedersen der og da hadde hatt så mye som én tanke i hodet om at lederansvar også er noe som praktiseres i kritiske situasjoner – og særlig da – ville det ha vært naturlig at MS Thorbjørn ble benyttet til å bringe svømmende ungdommer i sikkerhet. Dette på basis av Eskil Pedersens erkjennelse av at han selv hadde overlevd og kommet seg i sikkerhet; «after saving his own ass«. Og når primærbehovet ikke lenger er egen overlevelse, ville det naturlige ha vært å gjøre alt, eller ihvertfall å gjøre noe, for å medvirke til de andres overlevelse.

Dette skjedde ikke. MS Thorbjørn med AUF-leder Eskil Pedersen ombord plukket ikke opp så mye som en eneste svømmende AUF-ungdom.

[Forøvrig er informasjon om antallet ungdommer som døde av drukning alene, uten samtidig å ha skuddskader i kroppen ikke blitt offentliggjort.]

"Eskil - my precious". Eskil Pedersen omfavnes av statsminister og tidl. AUF-leder Jens Stoltenberg på Sundvollen 23.07.11. Forøvrig ble Eskil Pedersen valgt til AUF-leder med knappest mulig margin (175 mot 173 stemmer) i oktober 2010, etter å ha vært nestleder i AUF i fire år.

Lederskap: Roald Amundsen i 1911 og Eskil Pedersen i 2011

Det er klare likhetstrekk i adferden mellom Roald Amundsen i 1911 og Eskil Pedersen i 2011, da de kritiske situasjonene inntraff.

Roald Amundsen kapret det beste hundespannet og satte kursen mot Framheim uten å se seg tilbake; de andre fikk klare seg selv.

Eskil Pedersen kapret den eneste og tryggeste båten på Utøya og satte kursen vekk fra øya, uten å ense hverken båtens potensielle verdi som redningsfartøy eller AUF-ungdommer som svømte vekk fra Utøya og risikerte å drukne i den kalde Tyrifjorden.

Hva innebærer lederskap; noe om å dele risiko når en kritisk situasjon oppstår, noe om å bidra til å sørge for grunnleggende sikkerhet for dem man er satt til å lede; i det minste når lederens eget behov for sikkerhet er ivaretatt…?

Tre generasjoner Ap-ledere dagen etter at de overlevde terroren med brukbar margin; forholdene tatt i betraktning: Gro Harlem Brundtland hadde forlatt Utøya noen timer før Anders Behring Breivik ankom, Jens Stoltenberg holdt seg hjemme fra sitt statsminister-kontor som ble ødelagt dagen bomben smalt og Eskil Pedersen hev seg på den første (og eneste) redningsturen som Utøya-ferga foretok.

 

Hold deg oppdatert sammen med 111.000 månedlige lesere

Hva føler du om denne forfatterens artikkel?
Topp
0%
Opplysende
100%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Hans Gaarder
Hans Gaarder
Hans K. Gaarder er utdannet siviløkonom og svært tverrfaglig av legning; "mest interessert i det som ikke har med økonomi å gjøre".Hans har arbeidet i mange år med etterforskning i det offentlige og med fri og uavhengig forskning i privat regi. Er frontlinjeforsker på ulike fagområder, bl.a. hemmeligholdt høyteknologi og utenomjordisk liv.

47 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *