Kommunismen, Georg Floyd og opptøyene i USA, 1 av 4

Forord

Å kjenne historien er avgjørende. Det gjelder å ha orden på tingene, betydningen av å kalle et avkom med sitt rette navn, i dette tilfelle den fascistiske kommunisme, er vidtrekkende. Kommunistene skjulte seg bak slagord om sosiale forbedringer, vakre fortellinger og glanspapir i mange år, mens det i virkeligheten var et ekstremt brutalt tyranni.

Var ikke de fulle fengsler og mange konsentrasjonsleire, den utstrakte bruk av tortur og utenomrettslige henrettelser tegn på at noe var forskrekkelig galt? For kommunistene hadde en stri strøm av død og fordervelse i sine fotspor, store utryddelser. Men det sto det ingenting om i skolebøkene, ingen hadde sagt noe og lærebøkene hadde blitt omskrevet for å skjule sannheten.

Kommunismen er statssystemet som er iferd med å bli tredd nedover våre hoder, akkurat nå. Et statssystem med fine skuffer, blanke skap og dype arkiv. Men det de byr på er maktmisbruk og løgn. Dette ble satt ut i livet av folk helt uten skrupler; de samme står nå utenfor og banker på våre dører.

Lovløse, ukristelige tilstander er det de bringer med seg. Får vi innsikt i dette og begriper alvoret, forstår vi at Georg Floyd-opptøyene i USA, men også Lockdown og Covid19-virus-affæren sprang ut fra det samme miljø. Hadde kommunistene fått blod på tann?

Faschistene, Georg Floyd og opptøyene i USA

Covid19, har kommet, har den kommet for å bli? Nedstengning har kostet milliarder. Et stort antall små og mellomstore bedrifter balanserer økonomisk på en knivsegg. En rekke har allerede falt utfor kanten og har låst dørene, er dette bare begynnelsen? Vår generasjon har alltid opplevd en rik stat, Norge hadde flust med penger, oljen strømmet opp og pengene strømmet inn i statskassen. Det speilet seg i de mange sosiale goder våre landsmenn kunne nyte godt av. Men var det ikke mange årene siden Norge var et av de fattigste land i Europa? Kan det hende vi kommer dit igjen? Kan det hende at statskassen blir tom igjen (Oljefondet i praksis brukt opp, Nettavisen, her)?

Er vi vitne til at noen vil kjøre Norge ned på sine knær? Så langt ned at det ikke lenger kan reise seg opp igjen ved egen hjelp?? Ingen penger igjen til kommunene, ingen penger til lærerne, ingen penger til sykepleierne, leger og sykehus? Ingen lånekasse for studentene. Kanskje kan det hende at de arbeidsløse og deres familier må sulte? Kan det hende at NAV må lukke dørene? Kan det hende at pensjonistene ikke lenger får sine månedlige utbetalinger?

For så vi ikke at Erna Solberg strødde omkring seg med milliarder fra felleskassen både til mangemilliardæren Bill Gates og hans mange, store vaksinefabrikker og skrøt av det i offentligheten? For var det ikke FN og WHO som hadde makten i Norge nå, via de medisinske unntakslovene? Var det ikke WHO som i realiteten sørget for nedlukningene av Norge? Selv om det ikke fantes medisinske grunner for dette, fantes det kanskje andre grunner?

Vår egen statsminister skrøt åpenlyst av at hun var en betydelig leder i FN-systemet. FN har vært kommunistenes verdenssentrum fra grunnleggelsen av. Var de blitt snille kommunister og gode sosialdemokrater som ville innbyggernes ve og vel? Trodde vi andre det, var det derfor våre stortingspolitikere var passive ovenfor dette faktum og sto der med henda i lomma? Mens statsministeren gav vekk store summer til uvedkommende av de norske skattebetaleres penger!

Ble nasjonen Norge utsatt for undergraving innenfra? Var det ikke slik at hvis statskassen tømtes, kunne store finansinstitusjoner som Verdensbanken komme inn og overta, få eierskap til alle nasjonale ressurser og styre landet på sine betingelser? Hadde ikke det samme skjedd i Hellas? Det gikk rykter om at Gro Harlem Brundtland i sinne etter EU-folkeavtemmingen i 1994, skulle ha sagt følgende: “Vil dere ikke, så skal dere.”

Skal vi få innblikk i fascistisk kommunisme, er det nærliggende å se tilbake på forspillet til den russiske revolusjon i 1917, for hvem var egentlig hovedmennene Stalin, Lenin og Trotsky? Hva hadde disse støttet av US-bankfolk forårsaket i Russland; hvorfra kom deres brutalitet, deres hevn-, blodtørst og hensynløshet? Hvorfor endte alt de berørte med den fullstendige ødeleggelse? Så vi ikke med egne øyne at mens det Kong Midas berørte forvandlet seg til gull, forvandlet det kommunistene berørte seg til det motsatte, til ødeleggelser og død. Så vi ikke at der hvor de hadde gått frem etterlot de seg smerter, sårede og lemlestede, endeløse strømmer av blod fra døde? Var det tilfeldig?

Skulle vi ikke ha fått bange anelser da vi så at en tyrann og terrorist fra Etiopia, med tusenvis av egne landsmenn på samvittigheten, ble plassert som leder i en av FNs sentrale organisasjoner, Verdens Helseorganisasjon? Skulle ikke Lockdown og virus bli en vei inn i et verdensdiktatur, en ny tyrannisk verden? Kunne vi iaktta paralleller mellom revolusjonsforberedelsene i Russland i 1905 og 1917 og hvordan Kalifornia i USA idag langsomt blir hamret i stykker bit for bit av agitatorer, provokatører og opptøyer?

Finner vi paralleller mellom 1905-revolusjonen i St Petersburg og de meget voldelige Georg Floyd-opprørene i over 140 byer i USA? Kanskje finner vi også paralleller mellom 1905-revolusjonen og Lockdown i Europa i 2020?

Statsminister Erna Solberg og hennes regjering støtter akkurat i disse dager FNs forsøk på å danne en verdensregjering. Gro Harlem Brundtland har flere ganger understreket at bare en verdensregjering kan løse de utfordringer vi nå står ovenfor. Det synes også som om våre stortingspolitikere ser på dette med velvilje. Ser vi en fremtid imøte hvor gjennomkorrupte politikere i EU skal komme til å dra nytte av vårt lands mange ressurser? Ser vi en fremtid hvor landets egne befolkning skal sitte igjen med lite og ingenting? Er det dette som er deres arbeidsplan? Dreier det seg om de fascistiske kommunisters verdensovertagelse, under kommando av en nådeløs terrorist og brutal slakter, en marxist fra Ethiopia?

Et skjeldent godt bidrag til å forstå hvem kommunistene var, er boken Under skorpionens tecken, skrevet av Jüri Lina. Herfra har jeg sitert hendelser fra rett før 1905-revolusjonen. Det er ikke tilfeldig at dagens leder av WHO, Tedros Adhanom Ghebreyesus har de samme depotiske og tyranniske trekk som Vladimir Lenin og Lev Trotskij. Vi skal ikke være i tvil: Han ble også plassert i sin stillingen fordi man skal komme til å trenge slike egenskaper som han besitter, slik man også dengang plasserte Lev Trotskij og Vladimir Lenin i disse posisjoner nettopp fordi de hadde de nødvendige egenskaper.

Også Kina hadde blitt besatt av kommunister. Dengang et gigantisk jordbruksland, som har måttet tåle alle de lidelser det har vært å bli tvunget i kne av brutale, grusomme og samtidig virkelighetsfjerne kommunister. Opptøyene i USA i kjølvannet av George Floyd hadde nøyaktig de samme mekanismer som 1905-revolusjonen i Russland. Og helt sentralt i gjennomføringen av 1905-revolusjonen sto tre ting; grådighet, brutalitet og løgn.

Kanskje var ikke Vladimir Lenin en stor politisk strateg, men en grådig, brutal og kortsynt kjeltring som ble ført av andre? Kanskje hadde han blitt plassert i sin stilling fordi han ikke bare var brutal, men også en simpel tyv som stjal de rike russeres penger, deres smykker og malerier?

«Som diktator viste Lenin tydelig sine verste egenskaper. Han oppbevarte sine penger, penger han hadde fått for plyndrede kunst-, verdigjenstander og edelstener i en bank i Sveits. Lenin lot bare under året 1920 overføre 75 mio sveitserfranc til sin konto. Dette ble bekreftet i New York Times allerede da det hadde skjedd» ( Jüri Lina, s. 164 i boken Under skorpionens tecken).

Fikk også Lenin råd om å bruke løgn for å forvirre? Bruke følelser for å skjule det de hadde fore? For å splitte familier, slekt og venner og sette dem opp mot hverandre? Ble han fulgt tett opp av folk som holdt seg i bakgrunnene og rådet ham hvordan kuppet av den russiske nasjon skulle gripes an? Noen som visste hvordan man skulle ta kvelertak på en stor nasjon? Noen som gjennomskuet mekanismene? Hvem var det som stadig snakker om hat? «Lenin betonte: Vi må utnytte all list og ulovlige metoder, benekte og skjule sannheten» (Jüri Lina s. 166).

«Vi må lære menneskene å hate. Vi skulle begynne med de unge. Barn må lære seg å hate sine foreldre. Vi kan og må skrive på ett språk som vekker hat, avsky og lignende mot alle dem som ikke er enige med oss» (Lenins utsagn, Jüri Lina, s. 167). Har vi ikke hørt slikt snakk, før? Hadde de ikke et ømt punkt, en fellesnevner? Var ikke dette at de alltid brukte de samme metoder; den som oppdaget at ulykkene de arrangerte alltid bar det samme ansikt, skjønte også at de kom fra samme hold?

For det var en nådeløs brutalitet som hersket, det var makt, blod, ødeleggelser og død. Det fantes ingen heltestatus, ingen heltedåder, slik som de utrettelig siden dengang hadde prøvd å lyve seg igjennom med. Var de ikke hardskårne kriminelle, grådige og hensynsløse, lignende åtselsfugler som værer den søtladne blodlukten, som haier, gribber og hyener? Og kuppet måtte forberedes, dette kostet store penger. Bakmennene hadde tenkt på alt.

«Det var Jacob Schiff, som allerede år 1890 hadde begynt å arrangere og finansiere kurs for internasjonale revolusjonære fra Russland. Årene 1900-1902 ble 10 000 revolusjonære utdannet. Deres oppgave var å knuse Tsarens Russland. Det var B’nai B’rith som hadde ansvaret for undervisningen i disse kurs. Den samme orden spilte en aktiv rolle i den såkalte 1905-revolusjonen» (Jüri Lina s. 200).

Idag må denne iskalde råskap som ledende folk som Vladimir Lenin og Lev Trotsky viste, beskrives tydelig og klart. Bare slik kan vi begripe at ingenting har forandret seg. Disse folkene bærer den samme ånd den dag idag; blodet, smertene og tårene som ligger etter dem der de har gått, kommer til å bli akkurat de samme, også idag. Vet vi dette, vet vi hva fremtiden skal måtte bringe, da kan vi forberede oss. Og det kan skje igjen: «Disse abnorme omstendigheter fikk frem helt sinnsforstyrrede personer – massemordere. Kommunismen ble som en politisk rabies. I denne ødeleggelsesprosess gjorde til og med de gode seg medansvarlige, for de grep ikke inn for å stoppe denne forbrytermafiaen, som grunnla sine formuer og privilegier på plyndring og mord» (Jüri Lina, s. 333).

Fra 1905-revolusjonen i Russland: At dette maleri ble malt med lyse og gledelige farver, var et resultat av hjernevask, mente Jüry Lina, som hadde hatt oppveksten under kommunismen, han svarte pr epost mitt spørsmål; kanskje har han rett? Også jeg i mine skoledager lot meg innbille at den russiske revolusjon var fylt av modige, fanesvingende helter, av sang og latter. Også jeg trodde lenge at det var arbeiderne som etter år i fattigdom fikk tilkjempet seg levelige kår. Først meget senere fikk jeg erfare at virkeligheten var den stikk motsatte; arbeiderne betydde ingenting, arbeidsløse ble på Trotskijs ordre drept nettopp fordi de var unyttige arbeidsløse.

Lenin var ingen helt, han var en brutal kjeltring, en notorisk løgner som hadde mistet fotfeste i virkeligheten, Trotskij var en psykopat, en rabiat og hensynsløs morder som sørget for sin egen formue, Stalin var ingen lederskikkelse, men en råskåren kriminell, en slu orm som visste å vri seg, som etterlot seg like mange døde i sine fotspor, tusenvis. Som om de døde var selve hensikten (Store norske leksikon om 1905-revolusjonen, her). “Fra 1929 til Stalins død i 1953 fikk atten millioner oppleve dette jordiske helvetet (sovjetiske Gulags, fangeleire, min bemerkning). Ytterligere seks millioner ble sendt i indre eksil. Hvor mange som døde får vi aldri vite” (Torbjørn Færøyvik i boken Maos rike, s.526).

Knyttnever, pøbel og gatejustis

Hadde vi ikke lært at samtalen var veien til å løse problemer, snakke om dem og formulerer våre opplevelser? Hadde vi ikke lært å finne veier sammen for å løse utfordringene som kom imot oss? Var det ikke slik vi tok vare på menneskeverdigheten, underveis? Var det ikke slik vi hadde etablert våre institusjoner, vårt landbruk, våre pleiehjem og sykehus? Likedan våre skoler og universitet? Var ikke fag og kunnskap, virtuositet og kunst, jobb, ferie og fritid, byggestenene i vårt samfunn?

Men hadde ikke noen sneket seg ubemerket inn og forskanset seg i de øverste etasjene? Skuet ikke disse skjevt ned på oss med frykt og skrekk, og utstyrte politiet med skuddsikre vester og køller? Var det ikke rart? For ingen av oss hadde tenkt på det? Hvorfor det skulle være nødvendig? Vi var jo fredelige, banket ikke vi på dørene deres for å spørre hvordan de hadde det, der inne? Var ikke luften forferdelig dårlig, hadde de ikke lukket alt som kunne åpnes?

Og brutalitet, vold og tyveri hadde ingen grenser: “Situasjonen for de kristne på denne tiden i Russland var katastrofal. På slutten av året 1919 hadde omkring 60 000 forsamlings-prester blitt myrdet. I nr. 1 av Perms fylkesavis 1919 ble en liste av prester og munker offentliggjort, som hadde blitt myrdet av bolsjevikene. Etter hvert navn ble dødsårsaken angitt; druknet, gjennomborret av bajonetter, slått ihjel med geværkolber, skutt og siden frosset ned, hugd ned med sabel. Som forbrytelse ble angitt at den døde hadde holdt en preken i kirke eller ringt med kirkeklokkene, eller hadde protestert mot å delta i den røde armé. Samtidig ble kloster og kirker revet, og pøblene solgte hva som kunne selges av tyvegodset, altså heleri” (Newsvoice, her).

Merket vi oss at de hadde ført opp dødsårsakene og forbrytelsene som ekte embeds- og statstjenestemenn? Mens ofrenes blod dryppet av deres hender? Fulgte de iskalde, hjerteløse og i troskap sin store leder Vladimir Lenin?

Volden, de forferdelige uniformene, ofrenes blod, det var brutale folk som tok seg til rette. De fjernet folk de ikke likte. Hvor kom de fra? Hvem hadde funnet dem frem? Vi hadde aldri sett dem før, de var som fremmede. Men slå og sparke kunne de, å sparke en liggende direkte på hodet, kunne de. Var det ikke merkelig, som et språk fra eldgamle tider, brutaliteten, et språk som var fremmed og kaldt, som om de fysiske smertene betydde så mye.

«Selvstendig tenkende mennesker vet at det sovjetiske kommunispartiets grove brudd mot menneskeheten aldri kan sones. Det er like umulig å rettferdiggjøre «enkelte kameraters» – bl.a. Lenins – hårreisende gjerninger. Lenin var egentlig særlig begeistret for bruk av vold. Da han snakket om den såkalte franske revolusjon, hyllet han først og fremst all vold i forbindelse med den. Lenin var liksom forhekset av volden – han hadde en vane å slikke seg om munnen, når han fikk mulighet å bruke vold» (Jüri Lina, s. 165).

Hva hadde skjedd på veien? Hvorfor sto vi plutselig der, med hele den vestlige verdens høytutviklede samfunn som tillitsfullt hadde bygd både på filosofer, kunstnere og de mange sosialt engasjerte politikere; hvorfor sto vi nå på avgrunnens rand og så ned i et forferdelig mørke? Hadde vi ikke pleiet våre egne familier, våre møteplasser i foreninger og kommuner, hadde vi ikke pliktoppfylt utført vårt daglige arbeid, hadde vi ikke fortjent vår fritid med ferier, spill og lek? Kunne vi ikke løse problemene på en sivilisert måte? «Det gamle testament er samtidig bolsjevismens lærebok, som inneholder instruksjoner om hvordan man kan gjøre et helt folk til slaver ved hjelp av hungersnød» (Jüri Lina, side 212). «Jødiske ‘revolusjonære’ visste, at man meget effektivt kunne ødelegge enhver stat ved hjelp av sosialisme og borgerkrig. Gjennom å skaffe seg kontroll over matvareproduksjon, helsevesenet og energi kunne man styre alt» (s. 214).

Hadde vi fått noen folk inn i verdenen som rev ned, som spredte død og ødeleggelse der hvor andre hadde brukt år av sine liv for å bygge opp? Folk som spredte den golde ørken rundt seg hvor enn de kom, fordi det kanskje var ødeleggelsene de så som sin oppgave? Så vi ikke det med egne øyne? For selv om vi kunne tale med hverandre, formulere våre motiver og ønsker, løse våre tvister og floker, fikk vi nå alikevel opptøyer i gatene, en kortpustet gatejustis, sårede og skadede, pøbelvelde, knuste butikkvinduer, bygninger og parkerte biler som brant. Hadde vi bedt om det? Var ikke dette som dårlig ånde fra forlengst gjenglemte demoner, fra noen som hadde samlet seg, skulende i en mørk krok?

«Parvus og Trotskij anslo tiden som moden i januar 1905, da russerne den 20 desember 1904 hadde tapt Port Arthur. Parvus og Trotskij begynte straks å organisere større provokasjoner, streiker og opptøyer. De sosialrevolusjonære hadde allerede terrorisert befolkningen side 1904» (Jüri Lina, s.186). For var ikke demonstrasjoner gammeldagse? Hvem hadde vel tvunget oss ut i gatene? Var det ikke de samme som hadde satt seg øverst? Ville de av en eller annen grunn ha oss nederst, ute på gateplanet? Var ikke opphissede og aggressive folkemasser noe vi forlengst hadde lagt bak oss?

Var dette tilfeldige opptøyer, var det spontane, tilfeldige grupper av illsinte ungdommer som løp gjennom gatene og slo rundt seg? Eller var det kanskje et apparat bak, noen som hadde samlet trådene i sine hender, som hadde organisert alle oppløp, alle ødeleggelser, utstyrt ungdommene med det de trengte? Fikk kanskje ungdommene betalt, en godtgjørelse? Utgifter dekket? Kanskje var det nøyaktig slik tidligere tiders revolusjoner hadde begynt? Kanskje hadde vi beskrivelser av dette fra Russland? Hvem husker ikke opptøyene i mange lands islamske miljøer rundt Muhammed-karikaturene? Hvem husker Flemming Rose i Jyllandsposten og hans Muhammed-karikaturer fra 2005?

Lockdown, opprør og revolusjon

«Den 7. oktober 1905 stanset togene overalt. Den 8. oktober lamslo generalstreiker St.Petersburg og den 12. oktober også andre større steder. Kraftverk, butikker banker, restauranter og sykehus ble stengt. Ingen aviser utkom. Ingenting fungerte.

Opphissede folkemasser presset seg frem i alle større byer, viftet med sine røde flagg og sto på gatehjørnene og lyttet til jødiske agitatorer som krevde en slutt på tsarveldet. Siden Trotskij allerede i januar 1905 hadde vendt tilbake fra Sveits, var han flittig igang med sin undergravende virksomhet akkurat i oktober. Han hadde allerede i april samme år utgitt et flyveblad der han oppfordret til å styrte tsarregimet» (Jüri Lina, s. 191/192).

Ligner ikke dette på Covid19-nedstengningen? Å stenge ned et helt samfunn? Samfunnet som vi alle var en del av, som vi levde i og som vi levde av? Hvem kunne ha kommet på noe slikt? Hva slags hensikter kunne det ha? Hadde vi med noen å gjøre som hadde gjort dette før? Noen med erfaring? Dengang gjaldt det Russland. Gjelder det kanskje idag langt flere land? Skal det idag koste de samme antall liv som dengang? Som i Russland, Ukraina, Kambodja og Kina? Som de mange fattige land i Sør-Amerika? Fordi noen skal tvinges i kne? Hvem sto egentlig bak dette?

«Bak disse aksjoner sto altså B’nai B’rith, som hadde sitt hovedkvarter i Washington og som også har en pampig representasjon i Chicago. Organisasjonen hadde sin grunnleggelse den 13. oktober 1842 i New York av 12 jødiske menn, som symboliserte de 12 jødiske stammer som skulle regjere verden. Mange ledende figurer i denne bevegelse var militante forsvarere av slaveriet, deriblandt stormesteren Simon Wolf. B’nai B’riths første losje i Tyskland ble grunnlagt i Berlin i 1885. Året 1932 hadde B’nai B’rith 103 losjer i Tyskland. B’nai B’rith var den eneste frimurerorganisasjon som fikk fortsette sin virksomhet under nazitiden fra og med 1933. Først i november 1939 stengte Hitler B’nai B’rith og beslagla alle deres dokument. B’nai B’rith er verdens største jødiske organisasjon. Den har 500 000 mannlige medlemmer (Encyclopedia Judaica) i 1700 losjer i omkring 50 land og 210 000 kvinnelige medlemmer i 600 losjer. Det offisielle budget lå i 2003 på 14 millioner US dollar. B’nai B’riths hemmelig etterretningstjeneste ADL (Anti defamation Leage) ble kalt for de extremistiske jøders KGB» (Jüri Lina, s. 190).

AIPAC og ADL var ofte ute i media. Slagordene de brukte var fremfor alt antisemittisme, men begrepene hat og rasisme var de heller ikke gjerrige med (artikkel, her). De hadde også en rekke metoder de aldri snakket høyt om. De kokte i sitt infiltrasjons-, utpressings- og spionasjekjøkken og hadde alltid en omfattede samling av alle slags redskaper og kokker. Jeffrey Epstein sørget for videoer til bruk i utpressing av US Congress’ politikere, han hadde tentakler langt inn i det norske Storting og kongehus. Jeffrey Epstein var AIPACs og ADLs viktigste mann. Han var riset bak speilet.

AIPAC og ADL hadde i en årrekke plukket ut de som skulle få sitte i US Kongressen, men også hvem de ikke vil ha der (se historien om tidl. medlem av US Congress, Cynthia McKinney, video, her). Slik oppnådde ADL og AIPAC (American Israel Public Affairs Committee) å styre den politiske utvikling i USA. AIPAC var en kjempe-blekksprut med mange, lange armer. Mange personligheter prøvde forgjeves å få Israels nakkegrep på USA opp i den offentlige bevissthet uten å lykkes. I 2006 klarte professorene John J. Mearsheimer og Stephen M. Walt å vekke allmenheten med boken The Israel Lobby and US Foreign Policy. Folk var rystet og forskrekket over det som kom frem. Man åpnet avgrunnene meget forsiktig (video, her). Hør og se Netanyahus tale til US Congress i 2015, legg merke til antall standing ovations som understreket His Excellency’s Prime Minister Netanyahus usedvanlig store betydning for US Congress, video, her.

«De jødiske ekstremisters maktovertagelse i Russland i 1917 ble den største sosiale katastrofe i menneskehetens historie. De nye makthavere stjal alt de de fikk tak i fra det russiske folk, også deres historie» (Jüri Lina, s. 334). «De politiske bandittene som herjet i Russland var dessuten helt hensynsløse og umenneskelige» (s. 337). «På tross av at kommunismens ideologi som var bygd på hat og mobbing, og var rettet mot samtlige intelligente mennesker, ville ingen av den vestlige verdens ledere stoppe dette. Alt var bare et eneste stort sirkus av prat» (s. 522).

Forfatteren og kunstneren Jüri Lina hadde hatt oppveksten i Estland, født 4 år etter Andre verdenskrigs slutt og 4 år før Stalin ble myrdet, i et land okkupert av dengang Stalins Sovjet. Jüri Lina fikk føle falskheten og løgnen på huden, så virkningen av dette på nært hold i familie, i slekt og blandt venner. Han har i sin bok beskrevet en tid uten fjernsyn, uten biler, uten vaskemaskiner, uten datamaskiner. Dengang veide bøker tungt i mange henseender for de fleste, kristendommens livsritualer og høydepunkt preget det daglige liv for folk flest, barn ble født, vokste opp, ble gift, fikk barn og døde, alt ble markert med kristelige tradisjonelle feiringer, med sammenkomster og sorg. Det å være offiser i Tsarens garde var langt større enn å være administerende direktør i vår tid. Avisene var for de rike; bønder som ikke hadde fått hjulene til å gå rundt hjemme på gårdene, utgjorde det man kalte arbeidere. De tjente dårlig.

Jüri Lina skriver i etterordet: Boken «kunne endre leserens oppfatning av vår tids historie. Leseren kunne komme til insikt om en annen virkelighet, hvorfra man ennå styrer oss med usynlige tråder». «Jeg har delvis forsøkt å gi oss tilbake historien som de mørke makter hadde stjålet ifra oss. Jeg er sikker på at det material som jeg har lykkes samle for denne bok, bare er toppen av isberget. Jeg er videre overbevist om at vi med tiden skal få ta del i mange uhyggelige hemmeligheter. Denne boken er et bevis på at man ikke kan myrde historien» (s. 524). Jeg mener han har rett. Hans bok er idag forbudt i svenske bibliotek og svensk bokhandel.

For å få et glimt av stemningen som rådet, leser vi hos Jüri Lina: «Jødiske terrorister hadde allerede tidlig vært aktive i Russland. Året 1905 fikk terroren en uventet utbredelse. Fanatikerne begynte å myrde uten å bestemme seg for hvem som var venn eller fiende» (s. 190). Sovjeten i Moskva hadde den 7. desember forbudt utgivelse av alle ikke-sosialistiske aviser. Blodige opptøyer brøt ut og varte i 9 dager. Den 3. desember 1905 myrdet terroristene bare i Moskva 80 personer og såret 320. Den 16. desember ble minst ett tusen personer skadet» (s. 193). «Total hadde man under året 1905 organisert 14000 streiker i Russland. Tre millioner arbeidere hadde deltatt. Oppviglerne var overalt judaitter, som på manipulerende vis hadde utnyttet det avsluttende nederlaget i krigen mot Japan», skriver Jüri Lina (s. 194).

George Floyd døde i Minneapolis

Den svarte amerikaner George Floyd døde mens han ble holdt i bakken med en politimanns kne over nakken i Minnesota den 25. mai 2020. Som troll av eske dagen etter strømmet rasende demonstranter ut i gatene i over 140 amerikanske byer, på engang, helt plutselig. Hva hadde han gjort? Han hadde forsøkt å betale med en falsk 20 $-seddel. En stor og sterk kar, med en fortid som kriminell, narkoman og pornostjerne. Han var nok langt nede; at han hadde truet en gravid kvinne med en pistol mot hennes mave for å få seg litt penger, tyder på det. Han døde under forvaring. Hans død ble åpningen på opptøyer i over 140 amerikanske byer, det var helt utrolig, som om alle hadde avtalt tid og sted (A Time Line, New York Times, her).

En tidligere hendelse kom meg i hu. Kulturredaktøren i en liten, ubetydelig lokalvis på Jylland i Danmark, Flemming Rose, hadde bestilt noen tegninger til sin avis. Det var sommeren 2005. Tegningene ble levert av forskjellige tegnere, en av dem var Kurt Westergaard, hans tegning var Muhammed sittende på en bombe med påtent lunte. De ble offentliggjort den 30. september 2005, like etter ble en faksimile (kopi) av dette offentliggjort av Aftenposten, fulgt opp av Dagbladet den 8. januar 2006, over 3 måneder senere. Kristenavisen Magazinet under redaktør Selbekk gjorde det samme den 10. januar 2006 (Øgrim artikkel, her). Først da begynte det å komme vind i seilene. For også her oppsto det plutselige opptøyer i Midtøsten med flaggbrenning og drap av tilfeldige forbipasserende, selv om det var 3 måneder etter offentliggjøringen i Danmark, så skjedde det også plutselig, overalt på engang, som om man hadde slått på en bryter. Og kanskje var det nettopp det som hadde skjedd, i begge tilfeller; at noen hadde slått på en bryter.

Forfatteren James Petras, professor emeritus, Binghampton University New York, USA, kunne gi oppsiktsvekkende opplysninger om forløpet og hovedaktør bak Muhammed-karikaturene i sin bok The Power of Israel, 2006 (kan lastes ned, her). Disse informasjoner kastet også et lys på George-Floyd-opptøyene i USA i Juni 2020. Hadde Muslimsk broderskap dengang også hatt en finger med i spillet? Fantes det også en forbindelse mellom karikaturene og til Charlie Hebdoe-affæren og dermed også til halshuggingen av den franske lærer Samuel Paty (se karikaturstriden, Store norske leksikon; her og foto, Flemming Rose, Fredrikstad Blad her)?

Forfatter James Petrus skrev: “Gitt Mossads mangeårige infiltrasjon av de danske etterretningsbyråene, og et tett samarbeid med det høyreorienterte media, er det ikke overraskende at en ukrainsk jøde, som opererte under navnet “Flemming Rose” og hadde et tett samarbeidsforhold med den israelske stat (og særlig det høyreekstreme Likud-regimet), skulle være sentrum for de kontroversielle karikaturtegningene. Mossads politikk var å skape et påskudd for å polarisere opinionen mellom Midtøsten og Vesten for å eskalere spenninger og demonisere islamske motstandere og deres meninger om Midt-Østen. Rose-tegningene passet Mossad perfekt.

Prosjektet kunne rammes inn som et spørsmål om ytringsfrihet, en konflikt mellom verdier og ikke interesser, mellom et demokratisk Vest og et fundamentalistisk, totalitært Islam. Karikaturene, de påfølgende skjellsord og bakvaskelser som angrep de islamske troende og deres trosbrødre i hele Afrika, Midtøsten, Asia og Europa, provoserte til slutt store fredelige og deretter voldelige protester fra millioner av mennesker. Foto og video fra voldelige protester og demonstrasjoner ble vist i vestlige massemedia, noe som med stor suksess skapte den ønskede redsel og frykt for muslimske land og minoritetene i Europa. Islamofobi skjøt plutselig løs med rakettfart.”

Teatermakerne var slue, sleipe og glatte som åler, de lurte sitt publikum opp i stry, satte selv scenen med fargerike kulisser, prangende lys- og lydsetting, scenetepper av kostbart materiale, passende bakgrunnsmusikk og blikkfang. Og det hele så ut som om det var helt ekte. De pisket opp stemingen ved hjelp av avisene de kontrollerter; store overskrifter, fjernsynets avgrensede vinklinger og kjekke kvinnelige og mannlige reportere. Hundretusener oppfattet hendelsene slik eierne av media ville. De førte hundretusener bak lyset, løy dem uten å nøle et sekund rett i ansiktene. Men de forfulgte alle med avvikende oppfatninger med kampanjer av bakvaskelser og skjellord som håpløst realitetsfjerne konspirasjonsteoretikere.

Candace Owens om George Floyd: «Det jeg sier er ikke til forsvar for (politimannen) Derek Chauvin; jeg håper Derek Chauvin får den rettferdigheten han fortjener» og George Floyds familie også for måten han døde på. Men, «George Floyd er ikke min martyr. Han kan være din.»

Som bemerket av ærlige observatører, har Big Tech gjort seg til venstre-ekstrem, de blokkerer og fjerner alt som ikke samsvarer med The Democrats’ anskuelser. Som private selskaper har de en lovlig rett til å gjøre dette, men som monopol på informasjon i det offentlige rom, har de det ikke. Owens fortsatte, “Men jeg kommer heller ikke til å akseptere troen på at dette er det beste de svarte blandt oss har å tilby. Av en eller annen grunn har det blitt interessant for mange av oss de siste årene å gjøre kriminelle til helter, over natten. Og, “jeg kommer ikke til å spille en rolle i det spillet, uansett hvor stort press kommer fra svarte liberale og svarte konservative.”

Politimannen Derek Chauvin blir fremstilt av media “som den djevel han er” og ble ikke opphøyet eller forsvart av hvite amerikanere “mens George Floyd blir opphøyet som et fantastisk menneske,” som han faktisk ikke var. På tidspunktet for arrestasjonen var han høy på fentanyl og metamfetamin, ifølge begge obduksjonsrapportene. Nødtelefonen 911- rapporten fra politiet beskrev noen som ropte på hjelp “beskrev en som var så høy på noe at han hadde mistet bakkekontakten fullstendig”, og at de var redde for oppførselen hans både under hans forsøk på å bruke “en falsk pengeseddel for å kjøpe noe” og helt frem til politiet ankom (fra Eagle Observer, her).

Den japanske journalist Yoichi Shimatsu skrev den 6. juni 2020, han antydet at systematisk bruk av falske penger som laget forråtnelsesprosesser i samfunnet, kunne være en del av krigsinstrumentene for å slå ut en nasjon, han antyder dermed at kanskje også hele George Floyd-affæren kunne ha vært iscenesatt fra samme hold, nemlig det kommunistiske:

«Å herliggjøre gatevold og plyndring i dag er hinsides latterlig, det er intet mindre enn å forsvare forbrytelser mot samfunnet og oppmuntre til et forskrudd tankesett hos den yngre generasjonen som forherliger antisosial vold. Etter å ha forsvart sirkulasjonen av made-in-china falske dollarsedler, som kanskje bare stammer fra en helt ordinær kriminell virksomhet og forhåpentligvis ikke en strategisk økonomisk krigføring mot den amerikanske økonomien, fortsatte tilhengerne av George (Floyd, min tilføyelse) å brenne ned lokale forretningsbygninger, akkurat når de ansatte forventet å kunne gå tilbake for å jobbe da lockdown akkurat skulle avsluttes.

Å ødelegge kjøpesentrene, brenne ned de små mum-and-pap-butikkene og restauranter var rett og slett hensynsløst hærverk, var et ondt angrep på den amerikanske økonomien i dets mest ømfindtlige øyeblikk, og det knuste manges håp om noen gang å kunne reise seg opp, igjen. Enhver pøbel og looter som ikke straks blir skutt på stedet under portforbudet, skulle kastes i fengsel i mange tiår for deres eget beste, og forhåpentligvis måtte vedkommende utføre et hardt arbeid for å lære om språkets moralske innehold i stedet for de simple tyveri» (Shimatsu, original artikkel, her).

Som om nedbrenning, tyverier, knust glass, pøbelverk skulle kunne forandre noe til det bedre. Alle skjønner det, også de som planla dette. Hensikten var heller ikke å forandre noe til det bedre. Hensikten var på den ene siden ødeleggelsene og på den andre, skrekk, frykt og redsel. Vi skal ikke glemme at hele Covid-historien i USA, et land med 328 mio mennesker, seilte fra den ene redselshistorien inn i den andre, helt i hendene på de som trakk i trådene. Men det var som et langsomt dalende høstblad, det var som et heksebrygg det gjaldt å holde varmt. De hvites høyborg i Nordstatene, hvor amerikanere med dype røtter i Europa og Skandinavia utgjør en merkbar brorpart av innbyggerne, var sentrum i det hele. Mye taler for at det var nettopp derfor at demokratisk styrte Twin Cities hadde blitt valgt.

Ble demonstrantene betalt? Reporter Michael Tracey intervjuer “a paid protestor”,video, her, talsmann for politiet Mr. Todd i byen Charlotte: “disse er fremmede folk, de kommer reisende til byen vår for å lage bråk, 70% av alle arresterte hadde identifikasjonskort fra andre stater”, var de profesjonelle rioters? (1:05) video, her. I byen Bethel, Ohio forberedte innbyggerne seg på å ta imot BLM-looters og -rioters som var på vei mot byen i reisebusser (video, her). Ivan Hunter hadde reiste helt fra Texas opp til Minneapolis (ca 1600 km) for å lage bråk, han skjøt skarpt (13 runder) mot døren på politistasjonen med en AK 47; enten var han mindre intelligent eller så ønsket han å bli tatt hånd om; han ble arrestert og identifisert, ble han også betalt? video, her og artikkel, her.

Som i Europa, så også USA, var de mange etterretningstjenesters provokatører, profesjonalle bråkmakere ute på tokt for å se om de kunne klare å få mediaoverskriftene til looting, protestors og riots på sine side. Kjennetegn på at de er deltagende er overalt de samme; vold, brutalitet, brannstiftelser og ødeleggelser, video, her.

Ekteparet Mark and Patricia McCloskey fra St Louis, forsvarte sitt hjem mot mobben med skarpladde automatvåpen (fra Fox News, her). Mobben, Antifa, rioters, looters og arsonists (av noen demokratiske politikere og statsadvokater kalt peaceful protesters), hadde gjennomgående støtte i stater styrt av demokratiske guvernører.

Antifa var marxistenes gatepøbler. De ble kalt ut til volds- og brutalitetsaksjoner. Deres oppgave var å skremme vettet av folk som krysset deres veier. Mobbing var deres spesialitet, men de kunne også banke deg og din familie opp, hvis du turte opponere; ofte var små trusler nok. Demokratiet kunne ikke yte dem alle tjenestene de trengte, det var derfor de hadde holdt Antifa i livet i så mange år. For direkte kriminelle behov hadde de andre svin på skogen. De hadde ingen tillit til verken demokrati eller rettsvesen, videoer, her og her.

I del 2 (her) av 4 har jeg tatt for meg følgende: Om rasistbeskyldninger, Black Life Matter, hva skal vi med venner, brev fra erkebiskop Viganò til Trump og halshuggingen av den franske lærer Samuel Paty.