Intervju med NWO-forskeren Will Banyan

Will Banyan avviser mange myter og hardcore-meninger blant NWO-forskere, men gir samtidig det innhold som gjenstår en solid akademisk plattform. Hans arbeid går i retning av en integrasjon av de beste innsiktene fra NWO-forskere med de beste analysene fra venstresiden.

Will Banyan

Will Banyans online-artikler ligger på web-siden The Third Section, sammen med følgende presentasjon (her oversatt): 

“Will Banyan – BA (Hons) & Grad. Dip. (Information Science) – er en forfatter med globaliseringens politiske økonomi som spesialitet. Han har arbeidet for lokale og nasjonale myndigheter, samt for noen internasjonale organisasjoner og for den private sektor. Han har skrevet mye for NEXUS Magazine, inkludert en serie i seks deler om Rockefeller-dynastiet og en serie i fire deler om the Round Table. Hans artikler har også blitt publisert i det California-baserte Paranoia Magazine. Han arbeider for tiden med en revisjonistisk historie av the New World Order og med en analyse av anti-FN-ideologien bak ”Krigen mot terrorisme”.”

1) Når og hvorfor begynte du å studere NWO-litteratur, og spesialisere deg som en NWO-forsker?

WB: Jeg begynte å undersøke NWO-litteraturen tidlig på 1990-tallet. Noe av det første lesestoffet jeg gikk gjennom var magasiner som Nexus, Spotlight og International Currency Review. Jeg ble fengslet av påstandene i noen av artiklene i disse magasinene, hvilket fikk meg til å oppsøke enkelte av de lengre presentasjoner der disse påstander ble fremsatt, f.eks. bøker som Gary Allens None Dare Call It Conspiracy og Gary Kahs En Route to Global Occupation. I min personlige samling har jeg nå rundt 200 bøker om konspirasjoner og NWO-temaet.

Mitt forskningsarbeid var en naturlig fortsettelse av min opprinnelige nysgjerrighet omkring påstandene som ble fremsatt i disse bøkene, påstander som i stor grad var i konflikt med det jeg hadde lært på universitetet og med hva jeg privat leste. Jeg leste mye av Noam Chomsky på den tiden. Problemet, slik jeg så det, var at de fleste av påstandene fra disse hovedsaklig amerikanske konspirasjonsforfatterne hadde blitt svekket av det faktum at Den kalde krigen plutselig hadde kommet til en brå stopp med Sovjetunionens endelikt. Denne begivenheten hadde spesiell betydning gitt at mye av anti-NWO-litteraturen  fra 1960-årene frem til slutten av 1980-tallet konsekvent hadde forutsagt det eksakt motsatte: en harmonisering mellom Øst og Vest på kommunismens, ikke kapitalismens, vilkår. Noe annet som slo meg, var besett­elsen til disse i hovedsak amerikanske forfatterne i å bevise at de største kapitalistene i hemmelighet finan­sierte og støttet kommunistenes ”omveltning”. Den faktiske hovedkursen i USAs økonomiske politikk, og i tiltagende grad i det vestlige Europa, gikk imidlertid i stikk motsatt retning: Mot mindre markedsregulering; kontinuerlig svekkelse og sammentrekning av velferdsstaten; og stadig nye initiativer for regional og global frihandel. Samtidig var jeg av den oppfatning at noen av disse forfatterne, til tross for større brister i betydningsfulle deler av deres økonomiske og geopolitiske analyser, sto nærmere sannheten ang. hvordan eliten gjennom organiserte og samkjørte initiativer undergraver demokratiet.

Det er denne konklusjonen som har vært drivkraften i min forskning. I hovedsak har jeg prøvd å trekke sammen disse hovedsakelig amerikanske NWO-forskernes funn om atferden til eliter og deres overordnete mål, med konklusjonene fra venstreorienterte forklaringer på globalisering og US-imperialisme fra forfattere som Noam Chomsky, George Monbiot og Andrew Bacevich. Mitt mål har vært å forene disse ellers så motgående idé-strømninger fordi de på hvert sitt vis er på det rette sporet, men som pga. ideologisk forutinntatthet er uvillig til å akseptere visse konklusjoner. Min første artikkel, om Rockefeller-dynastiet, ble trykt i Nexus Magazine i 2003. Siden da har jeg fått publisert flere andre artikler i Nexus, Paranoia og helt nylig i Lobster. Samtidig har jeg arbeidet sporadisk på et mye større verk der jeg prøver å integrere all min forskning til en sammenhengende helhet. 

2) Flere elitefraksjoner, hver med sin NWO-visjon

RKM: I dine artikler skiller du mellom minst fem større elitære grupper som i løpet av 1900-tallet har snakket om, og arbeidet for, hver sin spesifike NWO-visjon. Disse visjonene skiller seg fra hverandre både i strategier og i mål. Nedenfor har jeg prøvd å sortere ut fra dine artikler hvem disse elitære gruppene er, hva deres NWO-agendaer er, samt nevne noen av deres viktigste talspersoner.

a) Den elitegruppen som arbeidet for en konsolidering av Det britiske imperiet, med eller uten hjelp fra USA, diskutert i din artikkel A Short History of the Round Table – Part 1 (rev. 2005). Du skriver at selv innen denne gruppen rådet betydelig splid om det ultimate målet: 

“Innenfor the Round Table, en organisasjon som ble dannet i 1909 for det eksplisitte formål å føderalisere Det britiske imperium, oppsto splid mellom imperialistene og tals­personene for en verdensregjering. Noen medlemmer av Round Table, særlig Lionel Curtis, trodde at et føderalt imperium kunne bli et viktig skritt mot dannelsen av en ”verdensstat”. Andre medlemmer betraktet imidlertid et føderalt imperium som et mål i seg selv, et mål som ville konsolidere imperiet og beskytte det mot den tiltagende konkur­ransen fra USA, Tyskland og Russland. Denne spliden toppet seg under fredskonferansen i Paris [i 1919], der den imperialistiske fraksjonen prøvde å svekke Folkeforbundet mens talspersonene for en verdensregjering gikk i motsatt retning”. (The Illusion of Elite Unity) 

b) De “liberale (eller Wilsonske) internasjonalister” som ønsker et demokratisk og sterkt transnasjonalt organ, i det minste mer demokratisk og sterkere enn dagens FN. Du har identifisert noen av de viktigste talspersonene i denne gruppen:

• President Woodrow Wilson og Rockefeller Foundations president Raymond B. Fos­dick, diskutert i dine artikler The Invisible Man of the New World Order: Raymond B. Fosdick (1883-1972) (rev. 2008) og Rockefeller Internationalism: The New World Order Vision of the Rocke­fellers 1920-2006: Part 1 Origins: John D. Rockefeller Jr. and the Legacy of of Woodrow Wilson (rev. 2005).
• President John F. Kennedy, diskutert i din artikkel The Illusion of Elite Unity (2008), s. 29-30.
• Den amerikanske bankieren og statstjenestemannen John C. Whitehead, diskutert i din artikkel The quiet globalist: John C. Whitehead. Part One: Portrait of an Insider (2008).

c) Den gruppen som arbeider for en USA-dominert plutokratisk-oligarkisk New World Order, eller en økonomisk Pax Americana, der: Global og regional frihandel og nyliberalisme vil være den økonomiske lov; multinasjonale selskaper vil kunne virke fritt; og hvor bare de ”filantropiske” institusjoner og NGO’er som danser i takt med nyliberalismen vil få offentlig støtte. Trans­nasjonale organer (som FN) vil bare oppnå autoritet og makt i den grad de har blitt formet til å støtte og vedlikeholde denne nyliberale agenda. Denne NWO-agendaen har blitt kalt Den kalde krigen-konsensusen (“The Cold War Consensus”) fordi den var etablisse­mentets konsensus fra 1940-tallet og frem til 1960-tallet. Agendaen var basert på Council on Foreign Relations’ War and Peace Studies Project (1939-1945), og agendaen ble senere støttet i rapporten Prospect for America (1961) som ble skrevet og utgitt av Rockefeller Brothers Fund.

Noen av de viktigste mennene bak denne NWO-agendaen har vært:

• “De seks vise menn”, beskrevet av Isaacson og Thomas i deres bok The Wise Men (1986). De seks vise menn var: George Kennan, Dean Acheson, Charles Bohlen, Robert Lovett, Averell Harriman, og John McCloy.
• Nelson Rockefeller, diskutert i din artikkel Rockefeller Internationalism: The New World Order Vision of the Rockefellers 1920-2006: Part 2: The Publicist: Nelson Rockefeller (1908-1979) (2003).
• David Rockefeller, diskutert i din artikkel The ”Proud Internationalist”: The Globa­list Vision of David Rockefeller (2006).

d) Pragmatisk realpolitikk: å akseptere og tilpasse seg “en multipolar maktbalanse”. Du har diskutert hvordan Henry Kissinger og Richard Nixon representerte denne ideologien, som ikke ble ønsket velkommen og som var ganske upopulær hos etablissementet, i din artikkel Nixon, Kissinger and the New World Order: A Revisionist History (2007).

e) Forskjellige elitegrupper som har arbeidet for at et totalitært Pax Americana skulle bli realisert på en aggressiv og militær måte:

• gruppen av “konservative internasjonalister” som sto nære Theodore Roosevelt (1858-1919) og som helst ville være alliere seg med britene, diskutert i din artikkel The Illusion of Elite Unity (2008, se s. 8-10).

• de nykonservative (“the neocons”) og den israelske lobbyen, diskutert i din artikkel The ‘Israel Lobby’ Controversy: Elite Factionalism or Elite Conspiracy Theory? (2006).

Banyan, vil du kommentere denne oppsummeringen?

WB: Jeg vil ikke si meg uenig med denne oppsummeringen av de temaer som dukker opp i mitt arbeid. Jeg tror at nøkkelpunktet, som ikke vil komme som en stor overraskelse på lesere utenfor USA, er at USAs lederskap er av overordnet betydning for NWO, uansett hvilken form det måtte ta. Denne innsikt står i kontrast med de syn som har blitt popularisert av amerikanske forfattere som ser deres land som hovedofferet for en snikende globalisme, mens det bare er USAs lederskap, mer enn noe annet, som på dette tidspunkt kan fremme denne kurs. Behovet for USAs lederskap, først i samarbeid med britene, og senere som den suverene supermakt, har vært tilstede i minst et århundre. I mine artikler prøver jeg å fremheve dette, samt hvordan forskjellige fraksjoner innenfor den amerikanske maktelite har stått frem over årene med forskjellige visjoner av hvordan USA bør bruke sin makt globalt. Det som amerikanske forfattere identifiserer som en bastion som arbeider for en verdensregjering, vil jeg karakterisere som ”liberal internasjonalisme”, fordi det er dette begrepet som dens tals­personer selv bruker. Det er imidlertid en tendens blant amerikanske analytikere å tildele de liberale internasjonalister ideologiske mål til felles med de sosialdemokratiske og sosialistiske partier i Europa, mens de fleste liberale internasjonalister i virkeligheten deler målene til den amerikanske business-eliten, som i USA har lykkes i å drive tilbake de fleste marginalt sosial­demokratiske reformer. Teltbyene, den voksende underklassen, det bedrøvelige offentlige helse­tilbudet, samt det generelle forfallet av infrastrukturen i USA, er bekreftelser på dette.

Målet til de liberale internasjonalister er hovedsakelig å overføre USAs makt til et kompleks av internasjonale institusjoner som vil organisere verden både økonomisk og politisk, for slik å redusere presset på USA. Disse institusjoner skal fungere delvis som et dekke for USAs hegemoni, men på lengre sikt skal de fungere som en struktur som den globale eliten kan utøve deres makt igjennom i tilfelle USAs hegemoni svekkes, hvilket kommer til å skje da alle imperier har denne skjebnen.

De liberale internasjonalister, som dukket opp som en maktfaktor under Woodrow Wilson, har imidlertid ikke lykkes i virkelig å dominere den amerikanske maktelitens tankegang om utenriks­politikken. De har måttet konkurrere med andre fraksjoner over årene, som: Theodore Roosevelts konservative internasjonalister, som var forløperne til Den kalde krigens ”Vise menn”; Nixons og Kissingers realpolitikk; og dagens nykonservative. Man skal heller ikke glemme at inntil 1941 dominerte isolasjonistene den offentlige debatt om USAs utenriks­politikk. Det måtte Den annen verdenskrig til for effektivt å bryte ned deres kvelertak. Eksklusjonen av isolasjonisme har fortsatt frem til i dag, hvilket er tydelig i den marginale posisjonen til såkalt ”paleo-konservative”, best representert av Ron Paul.

3) Myter og hardcore-meninger blant NWO-forskere

RKM: I bøker og artikler som prøver å eksponere “NWO-agendaen” blir leseren ofte konfrontert med et kompleks av forskjellige idéer, påstander og ”fakta” som over tid og av forskjellige forfattere blir repetert igjen og igjen, og som slik etter hvert utvikler seg til å bli dogmer til tross for svært lite (eller overhode ingen) hard evidens som støtter dem. Mange eksempler på slike hardcore-meninger, som synes å mangfoldiggjøres i forskjellige versjoner på Internet, kan gis:

• at et nettverk overlevde oppløsningen av Adam Weishaupts Illuminati-orden (1776-1785), og at dette nettverket i dag er høyt oppe eller på toppen av den skjulte maktpyramiden i Vesten;
• at Rothschild-patriarken på 1770-tallet i hemmelighet møtte en mektig gruppe, og at de sammen planla strategien til dannelsen av en verdensregjering (en påstand fremført av William Guy Carr);
• at “NWO-agendaen” er en jødisk konspirasjon;
• at frimurerne generelt støtter og deltar i “Det store arbeidet” for en totalitær ny verdensorden;
• at Sions Vises Protokoller (1905) var et genuint dokument som beskrev en jødisk plan for verdensherredømme (fremfor å være et antisemittisk bedrag);
• eksistensen av ”Illuminati blodlinjer” (Fritz Springmeier);
• at noen av oss Homo sapiens, særlig blant de kongelige og makteliten, er “shape-shifting reptilians” (David Icke).

For å gjøre det lettere for de av leserne som ikke er familiære med Banyans artikler, har jeg nedenfor oppgitt i hvilke artikler Banyan kritiserer diverse ”pet ideas” og hardcore-meninger: 

a) Den antatte enhet av “NWO-nettverket”, diskutert i artikkelen The Illusion of Elite Unity. 

b) Flere hardcore-meninger om Rothschild-dynastiet, diskutert i The ‘Rothschild Connection’: The House of Rothschild and the Invasion of Iraq (2012). 

c) Enkelte av David Ickes teorier, samt hvordan han responderer på kritikk, diskutert i Research Note: The Irrelevant Reptilians (2008) og i The Sin of Disbelief… David Icke vs. “Forum Man” (2011). 

d) Den antagelse at å være medlem av en bestemt eliteklubb, eller bare å deltatt én gang på et møte arrangert av en slik elieklubb, automatisk impliserer at man arbeider for en totalitær ny verdensorden. Banyan skriver [kilde]: 

“Den typiske deduksjonsprosess for de fleste populistiske redegjørelser av NWO, er å identifisere deltakerne i konspirasjonen gjennom deres medlemskap i suspekte organisa­sjoner, samt gjennom deres øvrige forbindelser til eliten. Det som ligger under her er antagelsen – som generelt aldri har blitt testet, men som likevel tas for å være en selv­innlysende sannhet – om at visse forbindelser uunngåelig betyr eller avslører visse ting. Medlemskap i Council on Foreign Relations, for å nevne det vanligste eksempelet, blir typisk betraktet som bevis på ens delaktighet i et komplott om dannelsen av en verdens­regjering.”

e) Den antagelse at det å være superrik i seg selv er evidens på at man støtter og deltar i arbeidet for en totalitær ny verdensorden. Spørsmålet er heller hvordan de superrike bruker sin formue, innflytelse og makt; og spesielt hvordan de er istand til å involvere staten til å arbeide for sine mål. Banyan skriver (kilde): 

“David Rockefellers strategi avslører også noe fundamentalt om rikdom og makt. Det avgjørende er ikke hvor mye penger man har. Dersom pengene ikke brukes til å engasjere og kontrollere de organisasjoner som produserer idéene og politikken som brukes som guide av regjeringer og av folket som evt. tjener dem, vil den store formuens virkelige makt aldri bli realisert. Som Gary North minner oss om: ”Selvfinansierte konspirasjoner oppnår sjeldent noe. De har verken lederskap eller støttespillere til å produsere noe av betydning. Det er først når disse personer får staten involvert at deres planer blir en større trussel for det almene vel”.”

Banyan, vil du kommentere punktene ovenfor?

WB: For å gi et enkelt svar, så liker jeg verken slurvete forskning eller dårlig resonnering. Mye av anti-NWO-lektyren bader i dette, og fremsetter evidensløse beskyld­ninger uten den minste skamfølelse eller selvbevissthet. Jeg stikker hull i slike teorier som en del av mitt arbeid. Jeg mener at man bør prøve å presentere en så ærlig og nøyaktig rede­gjørelse som mulig for leserne, basert på den tilgjengelige evidens. Noen ganger betyr dette at man må ta for seg hva andre har sagt, og peke på bristene i deres resonnement.

Som et eksempel kan jeg nevne min seneste artikkel, trykt i Lobster Magazine, The ‘Rothschild Connection’: The House of Rothschild and the Invasion of Iraq (2012). I artikkelen ser jeg nærmere på påstander fremsatt av Henry Makow, David Icke og Nicholas Hagger, som alle kom med beskyld­ninger om at Rothschildene var delaktige i avgjørelsen om å invadere Irak, men uten å presentere evidens for dette. Icke og Makow hevdet sågar at opp til ni medlemmer av George W. Bush-regjeringen var ”Rothschild-agenter”. Slike beskyld­ninger kan fungere som propagandataktikk, men de representerer ikke seriøs forskning. Jeg søkte i de offentlige arkiver om det var hold for deres beskyldninger. Leserne kan selv sjekke artikkelen min og gjøre opp sin egen mening. Selv om jeg fant antydende materiale, var der ingen rykende pistol.

Ved å undersøke kritisk disse [konspirasjons]teorier kan vi også komme frem til svar og innsikter som ellers ville ha gått tapt. Når det f.eks. gjelder David Rockefeller, gikk jeg bakom de mer ekstravagante mytene om hans politiske makt for å kunne analysere den nærmere, for å oppdage opprinnelsen til hans makt og hvordan han utøvde den, samt hva hans visjon gikk ut på. Så, fremfor å være en fjern Rothschild-brikke, eller en ”reptilsk hybrid” eller et annet mystisk vesen, er David Rockefellers politisk makt i hovedsak et resultat av hans egne anstreng­elser der han har bygget videre på sin finansielle og politiske arv. Hans makt er i stor grad en frukt av hans deltakelse i, lederskap og finansiering av en serie elitære politikk­planleggende organisasjoner så som CFR, Trilateral Commission og Bilderberg-gruppen. David Rockefeller brukte effektivt og behendig sin formue til å oppnå politisk innflytelse. Han ble godt kjent med personene som arbeidet i Det hvite hus. Han hadde gode forbindelser innad i Utenriksdepartementet, hvilket ga ham kanaler til å kunne pushe frem sine syn. Det han gjorde var å innta en sentral rolle i å organisere elitene som sirkulerte gjennom USAs føderale regjering, særlig i utenrikspolitikken og i den økonomiske politikken, slik at han fikk innflytelse. Innflytelse som var langt mektigere enn den alminnelige velgers, og som videre unndro seg offentlig granskning. Det finnes noen transkripsjoner av telefonsamtaler som ble frigitt noen år tilbake, der David Rockefeller pratet med Henry Kissinger da sistnevnte var Nixons sikkerhetsrådgiver. De pratet som gode venner, og de pratet om utenrikspolitikk. Rockefeller var ikke medlem av Nixon-regjeringen, han var en privat borger, men han hadde tilgang, og det er dét som teller.  

4) Hvordan eliten i USA i løpet av kun fem år radikalt endret holdning til FN

RKM: Jeg finner svært interessant din diskusjon av hvordan eliten i USA, samt den ameri­kanske regjeringen, i perioden 1943-47 radikalt endret sin strategiske tenkning omkring rollen til og nytteverdien av FN (fra et amerikansk perspektiv). Du diskuterer dette i din artikkel The Illusion of Elite Unity, under undertittelen “6. The Mask of Containment?” (s. 22-28).

Hvis jeg forstår deg rett, så var den dominerende holdningen blant eliten i USA i årene 1943-45 at FN kunne være et nyttig instrument som et fredsbevarende transnasjonalt organ, hvilket ville tillate USAs finansielle elite å erobre verden økonomisk på en diskret måte ved å etablere global og regional frihandel. Men så, i årene 1945-47, ble den elitære gruppen rundt ”De seks vise menn” stadig mer overbevist om, og argumenterte stadig sterkere overfor Truman-regjeringen, at FN på alle måter ville bli en hindring for realiseringen av deres egen visjon om en USA-dominert nyliberalistisk New World Order. De ideologiske, politiske, militære og økonomiske sfærer av den internasjonale verden med sine forskjellige allianser hadde ganske enkelt blitt for integrert til at ”fredsbevarende virksomhet” kunne bli et ”isolert prosjekt” som kunne overlates til FN. 

Den elitære gruppen rundt ”De seks vise menn” nådde den konklusjon at de ønsket å erobre verden på en mer aggressiv måte enn det som ville være mulig med et effektivt og mektig FN. Denne konklusjonen ble til slutt uttrykt av en av de “vise menn”, George Kennan, i hans berømte artikkel The Sources of Soviet Conduct. Artikkelen ble trykt i CFRs tidsskrift Foreign Affairs, i juli 1947. Denne kyniske politiske holdningen krevde en vennlig og altruistisk maske som kunne vises utad både til det internasjonale samfunnet og til den amerikanske befolkningen. Det var dette behovet for en maske som resulterte i utenriks­politikken kjent som ”oppdemming mot kommunismen” (eng.: “containment of Commu­nism”), og som videre resulterte i produk­sjonen av sterk anti-kommunistisk propaganda rettet mot den amerikanske befolk­ningen. Denne masken har blitt grundig avslørt av Noam Chomsky i hans bok World Orders Old and New (1996) og av Andrew J. Bacevich i hans bok American Empire (2002).

WB: Det jeg prøver å vise er at idéen om en elitær enhet som arbeider for å realisere en verdensregjering, er en illusjon. Jeg nevner så skiftet i den strategiske politikken i USA etter Den annen verdenskrig som et klassisk eksempel på dette. Den opphøyde statusen som de liberale internasjonalister hadde når det gjaldt USAs store strategi, ble underminert av andre medlemmer av makteliten som med stor suksess utnyttet Sovjettrussel-kortet maksimalt. Slike kamper fortsetter til denne dag, og er nå er tydeligst mellom de liberale internasjonalister og deres nye fiender: De nykonservative hvis visjon er utilslørt globalt hegemoni for USA, uten dekke fra et kompleks av internasjonale institusjoner, og frigjort fra en hver restriksjon. For de liberale internasjonalister, som forblir overbevist om at USAs fall er faretruende nærme, er dette en kortsiktig politikk som kan skade elitens interesser, som heller vil være tjent med å bli forent med sine likemenn utenfor USA og med å forankre deres felles interesser i et system for globalt styre. Men bare amerikansk lederskap kan effektivt etablere et slikt globalt styre, og der finner vi kampens nøkkeltema, som faktisk begynte rett etter Den første verdens­krig med disputten om USAs medlemskap i Folkeforbundet. 

5) Verdensbildet til John Birch Society

RKM: Den sterke anti-kommunistiske propagandaen som USAs politiske elite skapte, resul­terte i en meget besynderlig og uventet frukt, nemlig dannelsen i 1958 av John Birch Society (JBS), stiftet av Robert W. Welch Jr. (1899–1985) [Wiki-artikler: Robert W. Welch, Jr.; John Birch Society]. JBS-verdensbildet var i de første årene politisk sett “Radical Right”, ved å være anti-kommunistisk; ved at sosialisme ble betraktet som kommunisme light; og ved det sterke konspirative perspektivet som så skjulte kommunister og hemmelige kommu­nistiske komplotter overalt. Welch, et paranoid offer for etablissementets anti-kommunistiske propa­ganda, nådde den dramatiske konklusjon at nærmest hele det amerikanske etablisse­mentet var dypt involvert i en kommunistisk konspirasjon hvis formål var å de-suverenisere USA for å kunne inkludere landet i en kommunistisk verdensregjering.  

 I 1966 publiserte Welch essayet The Truth in Time [se Welchs foredrag fra 1966]. Med dette essayet ble JBS-verdensbildet utvidet i sitt historiske perspektiv, og verdensbildet ble hva Michael Barkun vil kalle superkonspiratorisk (Wiki: Conspiracy theory #Types). Ifølge dette utvidete JBS-verdensbildet begynte Den store konspirasjonen med Adam Weishaupts Illuminati-orden (1776-1785). Et hemmelig nettverk av ”innvidde” overlevde Ordenens oppløsning, og etterfølgerne av dette nettverket arbeider fortsatt bak kulissene i dag. Dette nettverket har, ifølge Welch, altså dominert Vestens historie i litt over 200 år, og de arbeider for dannelsen av Én verdensregjering. Kommu­nisme, sosialisme, fasisme og mange andre politisk-økonomiske –ismer som i Welchs syn tjener kollektivisme og globalisering på bekostning av individualisme og isolasjonisme, har bare vært forskjellige masker og feller for å lure befolkningene, for ifølge Welch leder de alle frem til akkurat det samme: en totalitær verdensregjering. Rothschild-dynastiet og Rockefeller-dynastiet, samt elitære private klubber som Council on Foreign Relations, Bilderberg-gruppen og Trilateral Commission, betraktes som “fronter” for dette superprosjektet.

JBS-verdensbildet har vært inspirasjonskilde for en hel skole av konspirasjonsforfattere som for kortere eller lengre tid har vært JBS-medlemmer. Eksempler på slike forfattere er Gary Allen, G. Edward Griffin, James Perloff, Phyllis Schlafly og Alan Stang. Forfattere som Antony C. Sutton, Jim Marrs og Daniel Estulin synes også å ha vært inspirert, i noen av deres tolkninger av Vestens historie, av dette verdensbildet. De fleste av disse forfatterne har også tillagt professor Carroll Quigley mye autoritet i hans tolkninger av formålet til The Round Table i hans bok Tragedy and Hope (1966). Mens JBS-verdensbildet ganske visst synes paranoid i dens tolkninger av forskjellige “deep events”, samt i å se sammenhenger mellom disse ”deep events”, så blir ikke den nåværende konvensjonelle akademiske fortolkning av disse ”deep events” mer korrekt av den grunn. 

WB: Jeg liker karakteriseringen av JBS som en ”besynderlig og uventet frukt” av Den kalde krigens propaganda. Dette er riktig, men i deres entusiasme greide de også å eksponere visse aspekter av det amerikanske regjeringssystemet som etablissementet hadde foretrukket ikke ble gjenstand for offentlig granskning. De stadig mer skandaløse og fantasirike vurderingene fra JBS har bidratt mye til at når andre enn ”seriøse” forskere gir etablissementet intens oppmerksomhet, blir deres verk marginalisert som paranoid og sinnsforvirret.

Likevel er jeg enig i at den konvensjonelle akademiske fortolkningen kommer til kort når det gjelder å forklare elitens atferd. Men ikke fullt så kort som mange vil anta. I deres iver etter å ignorere akademiske verk, da disse ikke kommer til de samme konklusjoner som dem selv, har mange konspirasjonsforfattere ignorert en god del utmerket arbeid. Dette inkluderer en del pionérarbeid om makteliten på 1970-tallet, og en del nylige verk av flere nye akademikere om CFR, Round Table og om medlemmer av eliten i Europa og USA. 

6) Hvem og hvilke mål arbeider CIA for?

RKM: I dine artikler har du sagt svært lite om CIA. Men CIA arbeider også for en eller annen ny verdensorden, som synes å være USA-imperialistisk og totalitær. Og CIA – i motsetning til de enkelte politikerne og regjeringene som bare sitter i 1-2 perioder – har vært i kontinuerlig virksomhet siden dens dannelse i 1947. Vil du si noe om hvilken rolle CIA spiller i Det store bildet av amerikanske NWO-visjoner? Hvilke forfattere og bøker vil du anbefale?

WB: CIA er uten tvil viktig både som kilde til strategisk etterretning til Det Hvite hus og for USAs nasjonale sikkerhetsetablissement, samt som spydspiss for hemmelige operasjoner for USA. Likevel unngår jeg å fokusere på CIA, delvis fordi jeg ser organisasjonens rolle som et instrument for USAs hegemonisk makt, fremfor å være dets kilde. Min fokus er på de forskjel­­lige kildene til USAs makt, dem som er opphavet til strategiene for en ny verdens­orden, og hva deres visjon er. Den andre grunnen [til at jeg ikke fokuserer på CIA] er at et slikt arbeid ville bli enda mer krevende og kompleks enn min nåværende fokus. Kort sagt, å fokusere på CIA ville distrahere meg fra hva jeg betrakter som Det store bildet. Men jeg tror at andre forfattere, som f.eks. Peter Dale Scott, har bidratt til å kaste mer lys over den hemmelige siden ved USAs hegemoni. 

7) Bok fra Banyan?

RKM: Hvordan går det med ditt arbeid med å skrive en revisjonistisk historie av the New World Order? Vil det bli en tykk bok, og når forventer du at den blir ferdig? 

WB: For tiden foregår arbeidet med boken sporadisk. Hvis og når boken blir ferdig, vil den bli stor, trolig mer enn ett bind. 

8. Visjoner for en ny verden?

RKM: Vil du kommentere omkring noen visjoner eller idéer om en eutopisk ny verdens­orden som du sympatiserer med; eller hva de første skrittene i riktig retning etter din mening vil være? 

WB: For å være helt ærlig, så har jeg ikke noen visjoner eller idéer for øyeblikket. Det var en gang jeg hadde dette, da jeg var yngre og mer idealistisk, men nå har jeg ingen klar visjon av hva slags ”New World Order” jeg ville være sympatisk til. Jo mer jeg studerer de forskjellige forsøkene på å bygge en eutopia, dess mer pessimistisk blir jeg ang. evnen til dem som tar makten i humanitetens navn til å si nei til autoritetens fristelser og ikke misbruke den til sine egne formål. Jeg tror også at mens moderniseringens og utviklingens tempo aksellererer i mange deler av verden, særlig i Kina og India, vil utfordringene for å oppnå global stabilitet trolig øke. Mens det er noe håp for at teknologisk innovasjon vil løse noen av disse problemene, er det bekymringsfullt med den voksende verdensbefolkningen; avtagende natur­ressurser, særlig billig energi for transport; og den kontinuerlige drivkraften mot en høyere, dog ikke bærekraftig, levestandard for en stadig større andel av verdensbefolkningen. Å løse disse problemene vil være en utfordring for et hvert forsøk på å skape en bedre verden å leve i.

Kilder

* Den engelske versjonen av intervjuet.

* Will Banyans online-artikler ligger på web-siden The Third Section.

* Rolf Kenneths temaside Oligarkhistorie [web-portal]

**************************************************