”Om å delta eller ikke” – Dualitetens drama skjult i ”SAMARBEID”

Min forrige artikkel på Nyhetsspeilet tok for seg et tema som jeg ønsker å fortsette med også her. Jo mer jeg selv setter fokus på essensen og betydningen av ordene ”samarbeid” og ”konkurranse” desto mer oppdager jeg. Den første artikkelen tok for seg hvordan disse ordene skjuler atferd som er klare motsetninger til hverandre.

I all enkelhet er alle forhold som er konkurrerende av en slik art at hensikten er å ”vinne” på den andres bekostning. De praktiske konsekvensen av konkurranseforhold står i relasjon til hva det konkurreres om. Resultatet av å spille Ludo på hyttetur er veldig annerledes enn resultatet av å konkurrere om hvordan verdens ressurser skal brukes. Konkurransefenomenet rommer alt fra spenning og underholdning i spill og sport til potensiell selvutslettelse i krig. Likevel er prinsippet som ligger bak alltid det samme – ”Å tjene sin egen agenda på andres bekostning”.

Prinsippet med samarbeid uten konkurranse er en motsetning fordi atferd styres etter en helt annen intensjon – ”Å tjene selv og andre i fellesskap”. Det vil si lage vinn-vinn løsninger som alle tjener på og ingen taper på. Det er ikke alltid opplagt hvordan det kan gjøres men det er faktisk mulig. I tillegg er det ingen ”plikt-løp” men en fornøyelse når prinsippet er forstått.

Jeg ser behovet for å belyse disse forholdene fordi den globale situasjonen på vår Jord i menneskets forhold til seg selv, hverandre og miljøet er prekær. Konkurranse er et forhold vi har vendt oss til som ”naturlig”. Effekten har spist seg inn i alle av våre personlige, mellommenneskelige og praktiske infrastrukturer. Den er i ferd med å ta livet av oss alle. Slik jeg ser det er konkurranse en form for sykdom som en aldri kan bli kvitt før den blir forstått i sin helhet.

Vitenskapen begynner nå å tre støttende til

Jeg har nylig blitt oppmerksom på noe oppløftende vitenskapelig forsknings resultater som fullt ut støtte mine påstander om de negative effektene av konkurranse. Disse er utført i tiden mellom 1970 og 2000. De ble til for å finne svar på spørsmålet om hvor mye konkurranse et system bør ha for å oppnå optimale resultater. Antagelsene har alltid vært at konkurranse i naturen og blant mennesker er nødvendig for å få systemet å gjøre sitt beste. Vi har alle hørt at ”konkurranse” er bra for oss.

Konsensus enighet fra disse forsøkene forbløffet både forskergruppene så vel som de som bestilte undersøkelsen. Den mest optimal prestasjon i et hvert system regnes til å måtte være NULL. Optimal prestasjon forutsetter optimal flyt av alle funksjoner i et system. En hver grad av konkurranse skaper friksjon og hemninger i systemet som gjør den ut av stand til å gjøre sitt beste. Kort sagt – konkurranse går i veien for alle optimale prestasjoner. Konkurranse i et system er systemets ”flaskehals”.

Det er alltid en viss grad av treghet i innføring av nyere vitenskapelig innsikter slik at disse settes ut i praksis. Konkurranse er fortsatt en del av vår daglig virkelighet, ikke minst fordi hele verden er fortsatt utsatt for konkurranse om penger, makt og innflytelse mellom hverandre. Følgelig er de aller fleste forhold på Jorden som mest er utsatt også er i ferd med å kollapse av de selvdestruktive kreftene som konkurransen forårsaker. Situasjonen er prekær.

I dag spiller det ingen rolle om du er blant de som kalles ”1” eller ”99” prosent gruppen i befolkningen. Den eneste veien fremover er ved å etterlikne naturens åpenbare måte å ivareta seg selv på – ved selv å legge forholdene til rette for at fremtidens generasjoner i økende grad er i stand til å vedlikeholde en bærekraftig utvikling. Det er evolusjonens utviklingsprinsipp som kommer til uttrykk i, ”survival of the fittest”. Biologisk mangfold og samarbeidsprinsipper uten konkurranse er naturens oppskrift på bærekraftig utvikling. Det har ingenting å gjøre med ”styrke” slik som ofte oppfattet blant enkelte i dag. ”Den sterkes rett” er den ”sterkes” død fordi den ”sterke” er alene til slutt.

Noen kilder til disse studier er:

Optimal experience: psychological studies of flow in consciousness
Av Mihály Csíkszentmihályi, Isabella Selega Csikszentmihalyi – noe av innholdet er tilgjengelig på Internett. Boken er ikke utgitt som E-bok så vidt jeg vet. Denne henviser til mange tverrfaglig forskningsmiljø som er involvert i likelydende studier.

I boken ”Deep Truths” av Gregg Braden referer han til over 400-studier utført i 1990-tallet om optimale konkurranseforhold. Braden ble nylig intervjuet på Coast to Coast radio om bokens innhold. Du finner intervjuet ved å søke på Internett. Intervjuet dekker aspekter av temaet som kompletterer denne artikkelen.

Økende utfordringer i fremtiden

Inngangen til 2012 representer et år med store utfordringer for mange mennesker. Konkurransens effekter har ført til en enorm fragmentering av samfunnet lokalt og globalt. Fraksjoner av mange lag i samfunnet er i konkurranse med hverandre for å beskytte hver sine særinteresser, behov og ønsker. En passende metafor hadde vært å sammenlikne samfunnets nåværende tilstand som en auto-immune sykdom som skaper kronisk utmattelse.

Vi har store sosiale utfordringer og vi har i tillegg en del som berører selve Jorden og vårt Solsystem. Et stort antall astrofysikere fra mange land har påpekt energetiske galaktiske forhold som tyder på større forandringer som vil påvirke alt som lever på vår planet. Kjente forhold med Jordens magnetisk polarisering antyder en nær foranstående og kanskje dramatisk magnetisk pol skifte. Jordens magnetisk felt har de siste 2,000-år blitt stadig svakere. Samtidig forventes det stor økende aktivitet på Solens overflate. Høyenergetisk stråling har varmet opp Jorden fra innsiden ut og magma strømmer er stadig mer aktive. NASA har lenge varslet om ekstreme Solstormer i tiden vi nå går inn i. Et svekket magnetisk felt rundt Jorden betyr også en svekkelse av beskyttelsen som magnetfeltet tilbyr fra Solens mer skadelig strålingsformer.

Disse endringer har vi for lenge siden blitt kjent med som ”klima-endringer”. De er ikke skapt av mennesker og har heller ikke noe med utviklingen av CO2 å gjøre. Super-stormer som har feiet over meste parten av Jorden de siste årene har også gjort seg bemerket her til lands. Vi kan forvente en periode med klimatisk og geologisk uro i tiden som kommer. Etter min forståelse vil denne uroen bli relativ kortvarig før en ny ”standard” stabiliserer seg.

Jeg spår ikke dommedag som en virkning av disse kjente forholdene. Jeg spår derimot en tid der våre infrastrukturer vil bli utsatt for en hard prøve – slik som de allerede har begynt å gjøre. Atom anlegg og våpen, infrastrukturer for oljeboring, strømnettet, telekommunikasjoner, satellitter og selvfølgelig bygninger er alle utsatt. Det igjen gjør mye med våre evner til å dyrke og transportere mat og produsere varer og tjenester.

Ingen ”forsikring” som du kan kjøpe i dag vil kunne møte disse utfordringer på en tilstrekkelig måte. Den eneste forsikringen vi har er ved å mobilisere alle våre krefter i et felleskap uten konkurranse slik at vi seirer alle sammen gjennom vinn-vinn løsninger. Samfunnet vil neppe overleve seg selv under slike forhold så lenge vi lever i konkurranse med hverandre.

Forstår du hvorfor tiden er knapp?

Monokulturer kontra kulturell mangfold

Utviklingen av monokulturer er et symptom på et miljø som er preget av konkurranse. Forholdene finnes i naturen og de finnes i menneskets konkurranse utsatt kultur. Det kalles ”standardisering”, masseproduksjon, fabrikk produksjon av mat og mat produkter og ikke minst utdanning.

Under slage ordene, ”Alt går bedre med konkurranse” starter en prosess som går i sykluser rundt hverandre. I den første runden av konkurranse har du en stor grad av mangfold. Noen av disse er alltid mer ”konkurranse innstilt” enn andre og disse kjøper opp og utkonkurrerer de som er nærmest. Da forsvant ”nærbutikken”. Neste runde begynner ved at de som mest er konkurranse innstilt blir enda større og lager ”kjeder”. I neste runde blir disse til ”superkjeder”, så blir de internasjonale, så globale. Da opphører konkurranseforholdene og en ekstrem form for monokultur tar sin form. Vi er nær ved slike forhold nå med bedriften Monsanto – som også lager RoundUp. De har snart monopol over frøbankene, patent på disse og rettigheter til produktet i all tid. Frøene er sterile og bønder i India i hopetall har begått selvmord etter å ha blitt fullstendig økonomisk ruinert av Monsanto maskineriet. Monsanto representer monokulturer på sitt verste.

Mat produksjon mange steder i verden har blitt til enorme fabrikkområder med kunstig tett kontakt med like dyrearter. Disse forholdene leder alltid til sykdom og fabrikkløsningen er å medisinere dyrene med høye doser medisin som introduserer det inn i maten vi spiser. Dyrene blir foret med mat som er svært ensartet og behandlet for å fremme vektøkning så fort som mulig. Kjemisk industri har tett samarbeid med matindustrien. Disse hører ikke sammen i naturen.

Oppskriften er dødelig for menneskeheten på lang og kort sikt. Bruk av monokulturer har tvunget matprodusenten til giftfatet for å holde fabrikken gående. Vi forgifter oss selv mer og mer for hver dag som går.

Matproduksjon gjennom dyrking av biologisk mangfold viser seg å bringe hele systemet tilbake til balanse. Jordsmonnet og alle delene av dette mangfoldet ser ut til å legge forholdene til rette slik at fremtidens generasjoner med liv også er sikret muligheten til bærekraftig vekst og utvikling. Den som vil bruke tid til å sette seg inn i prinsippene vil finne tilstrekkelig med informasjon på Internett. Søk gjerne på  ”Biodiversity”, ”Biologisk mangfold” som stikk ord.

I en moderne konkurranse kultur har vi former for monokulturer som er svært utsatt for endrede forhold. Det gjelder særlig produksjon av mat. Globalisering av industri produksjon har skapt forholdene som også er svært utsatt for endring. Flom-forhold i Østen påvirker prisen på computer harddisker fordi et stort antall produsenter har ligget under vann.

Vi vil ikke bli kvitt våre utsatte monokulturer før vi etabler en grunnleggende endring av konkurransekulturen. Spørsmålet blir om vi rekker det i tide.

Hvordan vi lurer oss selv inn i konkurranse forhold

De fleste har et forhold til konkurranse som er nokså avslappet. Konkurranse hører helst til i spill, lek og sport. Det er en fritids og overskuddsaktivitet som vi kaster oss frivillig inn i og når en blir lei, så kan man slutte. Ellers i livet er vi veldig oppmerksom på hvordan konkurranse forhold tapper oss for energi og bruk av vår potensiale. Alle som har sagt en gang, ”Det handler bare om penger for tiden”, har erfart prinsippet jeg omtaler.

Selv med et overveldende antall borgere i samfunnet som vet at konkurranse i livet blir bare feil for seg selv, sier vi alle, ”Ja, takk” til å delta aktivt i et samfunn som ser ut til å presse oss stadig dypere inn i konkurranse. Jeg er neppe alene om å føle meg som jaktet vilt som en ”forbruker” i et konkurranse utsatt samfunn. Hvordan blir det slik at vi finner oss i denne måten å leve på med hverandre?

Jeg tror at en del av årsaken ligger i hvordan begrepet ”samarbeid” brukes i dag. Er du ikke samarbeidsvillig så er det implisert at du er en ”fiende” av det store flertallet. Det er i hvert fall en underliggende implikasjon. Manglende evne eller vilje til å samarbeide (non-complience) i et konkurransesystem er et intelligent valg. Responsen som oppnås av systemet er beregnet til å gi dårlig samvittighet i beste fall. I verse fall tvang. Denne kommer som følge av en emosjonell respons til, ”Vil du ikke samarbeide”? Vi hører bare ordet ”samarbeide” når det egentlig heter, ”konkurrere”.

Oppmerksomhet på fenomenet kan hjelpe stort til å rydde opp i konflikter der samarbeid er blitt forvekslet med konkurranse. Det er en misvisende, feil representasjon av fakta.

Utviklingen av konkurranse i Norge

Da jeg først kom til Norge i 1969 var landet lite utsatt for konkurranse sammenliknet med USA. Jeg kom fra Detroit, Michigan – en by som har gått fra 2-millioner til noen få hundrede tusen siden den gangen. Den har utkonkurrert seg selv. Og er en død ”ingen manns land”. Allerede i 1967-hadde jeg opplevd de verste raseopprør i USAs historie. Jeg har sett på nært hold regelmessig og unødvendig bruk av grov vold fra politiet. Jeg fikk nokk da jeg fikk en jeep montert maskin gevær rettet mot meg mens jeg satt i vindusposten på kontoret og drakk morgn kaffe der jeg jobbet. Derfor var jeg i ”himmelen” i Norge i 1969.

Den gangen var jeg veldig ubevisst hva ”problemet” var. Jeg forsto bare at symptomene var livsfarlige. Intetanende gikk jeg selv inn i konkurransens høyborg som stimulerer til konsumsamfunnet. Jeg ble reklamefotograf og fikk folk til å sikle over ting de verken trengte eller var tjent med å bruke. Jeg var på vei til å finne veien ut da jeg kom ut for en bilulykke på veien hjem fra et oppdrag. Helt siden den gangen har jeg forsøkt å navigere rundt konkurransens tentakler uten å lykkes.

I 1969 var nøkkelinfrastrukturer i Norge ivaretatt av den ”Norske Stat” som fritatt for konkurranse utsatt næringsvirksomhet. Det var en tilstand som bit for bit ble borte så fort Norge gjorde sin entre inn i Olje utvinningsvirksomheten på Nordsjøen. Da ble Norge ”modernisert” og vi bli forespeilet at allting skulle bli så mye bedre med konkurranse.

Da var Postvesenet, Vannverket, Jernbaneverket, Televerket, Veivesenet, Elverket og sikkert flere jeg ikke har fått med meg skapt, finansiert og vedlikeholdt for å ivareta det norske folkets beste interesser. Disse ble levert til ”kostpris”. I dag er disse gjenstand for profitt og fortjeneste til eiene. Følgelig er kvaliteten på tjenestene i forhold til menneskevennlighet sterkt forringet. Disse er til for å tjene mer penger nå og i fremtiden til evig tid. Det merker vi forskjellen på. Det koster en ”middag” bare for å parkere bilen din i de fleste byer i dag. Parkeringsvakter jakter på deg så fort du bryter spillereglene du aldri har bedt om å delta i.

Oljevirksomheten har åpenbart tvunget Norge inn i et utvidet konkurransespill vi ikke har helt forstått konsekvensene av. Det tror jeg nesten ingen helt hadde sett for seg den gangen da. I 1987 ble jeg oppmerksom på noe som kalles for ”0”-Punkts energi/fri energi/implosjonsteknologi– i en norsk tidsskrift for petroleum industrien. Jeg ble da oppmerksom på at det fantes flere metoder for å hente fullstendig forurensningsfrie og ubegrenset energi fra Jorden og luften over alt. Problemet er at teknologien er motarbeidet direkte og indirekte av kraft kartellene. Det førte meg inn i en aktiv og passiv søk etter praktisk realisering av denne kunnskapen som pågår fortsatt i dag.

Jeg ble også den gangen oppmerksom på arbeidet til Nikola Tesla som åpenbart lært å beherske denne formen for energi allerede for hundrede år siden. Hans innovative løsninger ble først undertrykket av J.P. Morgan og senere stjålet av F.B.I. like etter han døde – gammel, forlatt og utslitt – mannen som elektrifiserte vår verden – drept av konkurranseånden. Tesla burde ha vært en verdens helt. Hans bidrag som fremmet verdens teknologisk utvikling er uten sidestykke i historie. Konkurransens krefter gjør han til en ukjent helt for det store flertallet.

Vår avhengighet til olje og atomindustrien for kraft produksjon er åpenbart en konspirasjon som eksisterer for å vedlikeholde et konkurransespill gående så lenge som mulig. Vestens bank eiere har åpenbart styrt begivenheter til deres fordel slik som de alltid har gjort. I konkurranse er det penger som styrer, forhøyet over mennesker.

Det er en alvorlig brist i logikken. Penger sies å være en begrenset gode. Men så er det også slik at penger er bare en overført verdi. Den opprinnelig verdien besto av varer, tjenester eller noe annet som var verdifull for en annen. I så måte er det som skaper verdi en ubegrenset ressurs. Vi samarbeider og arbeider for hverandre – ikke for penger. I dag gjør vi det motsatte. Vi arbeider for penger i konkurranse mot hverandre.

For ti år siden gikk Norge inn i en samarbeidsavtale med EU. Denne kalles EØS-avtalen. Den markedsføres som en ”samarbeidsavtale”. I løpet av disse ti årene har det blitt hundredevis av nye lover, regler, påbud og forbud som gjør et direkte inngripen i våre privatliv. Nye lover kommer så fort at den enkelte trenger snart sin egen personlig advokat bare for å følge med. I konkurransefri samarbeid er det aldri mer enn en intensjon å forholde seg til, ”Tjeneste til selv og andre i fellesskap” og under felles agenda som er trivsel og positiv utvikling. Konkurransefri samarbeid er fri for regler.

Når en begynner et konkurransespill, da trenger man spille regler som er detaljerte og dekkende for hele spillet. Ellers blir spillet kaotisk. Det er opplagt at vi har en ”Konkurranseavtale med EU” med EØS-avtalen. Derfor har vi alle disse reglene.

I dag er Norge et lite land men rik nasjon. Staten har 30% sameier innflytelse i IMF så vidt jeg forstår. Norsk politisk ledelse har for lenge siden vandret inn i konkurranseåndens tempel. Denne kalles for Council of Foreign Relations, Club of Rome, Presidentskap i WHO, Bilderburger klubben, Rockefeller Foundation, NATO også videre. Jeg antar at en må være nokså beklemt som Norsk i denne løvens hule. Her er spillereglene dødelig. Har norske representanter for Norge følt seg manipulert til å takke ja til konkurranse avtaler som ikke er i Norges beste interesser? Antagelig, ”Ja”. Kan dette gå bra for Norge til slutt? ”Aldri i verden”.

Vil det norske folket noen gang ha sagt ja til å få mer konkurranse i sitt liv om de visste at det var det de fikk? De aller fleste samarbeidsavtaler er egentlig konkurranseavtaler. Derfor burde vi kalle disse for det de er. Andre avtaler burde hete ”konkurransefri samarbeid” slik at man vet hva man sier, ”Ja-takk” til.

Hvordan blir vi fri for konkurranse?

Slik jeg ser det er alle som bor i Norge like utsatt for konkurransens destruktive krefter. Det gjelder fra Kongen og nedover til Jørgen hattemakker.

For øyeblikket er den globale økonomiske situasjonen veldig uoversiktlig. Dens endelig kollaps har blitt stadig utsatt med juridiske krumspring og kriminelle handlinger få er oppmerksomme på. Stoltenberg snakker om å låne store beløp av den Norske Oljefondet til å refinansiere og sikre EU-konkurranseavtalens fremtid. Det kan ikke gå bra.

Det er like før mange av disse forholdene blir kjent for de fleste. Sentralen for makten ligger hos ”The Federal Reserve” – De har retten til å trykke så mye penger de bare vil og det har de gjort. Verdiene har etter hvert blitt meningsløse. Gjeldsbeløpene er så fantasifulle at de er hinsides vår forstand. Det er bare tull alt sammen.

Dette pengespillet er så høyt som konkurranse spillet går. Det er Banken i Monopolspillet. I dette tilfelle er banken også en av spillerne. For hver dag som dette spillet fortsetter er det mange millioner – milliarder mennesker som lider unødvendig. Deres smerte er også vår smerte. Deres død er vår død. I øyeblikket er krefter i USA – i sin iver til å konkurrere videre – i ferd med å true Iran med krig. China og Russland har svart at de vil forsvare Iran med atomvåpen om nødvendig. Spillet handler bare om kontroll over en illusjon. Dette pokker spillet kan ikke fortsette.

Vi har mye større konstruktive oppgaver foran oss dersom vi skal komme gjennom fremtidens planetariske endringer inn til en fremtid som er forbi dine villeste fantasier. Det kreves stor politisk mot til å trykke på denne knappen og som et samlet folk, øyeblikkelig snu denne utviklingen. Konsekvensen av å vente er dessverre verre enn konsekvensen av å si i fra. I så måte er det vel en kattepine for en hver politikker som er bevisst det som foregår. Dessverre er det kanskje enkelte som er blitt blindet på veien og de ser bare seg selv på seiers pallen – som har en bombe under seg.

Så vidt jeg forstår er det stor internasjonal deltakelse i sammensetning av et nytt økonomisk system som vil snu opp ned på det som har vært. Et debet basert økonomisk system blir erstattet med et kreditt basert økonomi. Denne vil ha gull som dekning. Det er den eneste bærekraftig formen for økonomisk styring som finnes. Dette er en overgang til et fullstendig pengeløst samfunn som lever i overflod og i samarbeid med naturen. Overgang vil gi et ”kick-start” til en ny alder av styring gjennom visdom og overflod. Det er slutten på forbruker alderen. Du og verden er best tjent med produkter og varer som er så mye som mulig evigvarende.

Jeg ser absolutt all grunn til å igangsette denne snuoperasjonen umiddelbart. Eksisterende infrastrukturer og arbeidsplasser kan raskt og enkelt transformeres til oppgaver og teknologiske løsninger som forløser eksisterende forurensningsproblemer og behovet for tilstrekkelig tilgang til ny energiteknologi. Det samme gjelder for landbruk som trenger å bli lokal og basert på økologisk biologisk mangfold.

I Norge er det rikelig med ressurser og intelligente, informerte mennesker som ser behovene og måtene å løse disse på. Det eneste som kreves er co-ordinert samarbeid. I så måte må ting skje ovenfra og ned samtidig som de skjer fra innsiden og ut.

Selv de mest hardbarkede konkurransefantomer må kunne puste en lettelsens sukk i det øyeblikket det går opp for dem at de ikke trenger å konkurrere. Det er greit nok bare med å leve og skape eller gjøre noe av verdi for deg selv og andre. Sett deg inn i tanken og la det motivere deg til å skape den virkeligheten nå i dag. Alle har ting de har en medfødt og naturlig lidenskap for. Ofte ligger det skjult talent her som ingen vet om. Tenk på hva du liker å gjøre. Tenk grundig over verdien det representer for deg selv, andre og miljøet. Finn frem til noe som tilfredsstiller alle disse kriterier. Så sett i gang og gjør det. Når du gjør det så smitter det videre til andre.

Uansett hvem du er og hva du gjør; uansett hvor mye eller lite penger du har, er du et åndsvesen skapt for å gjøre noe godt for deg selv og andre. Konkurranse er et valg. Når du vet det er et valg, er det ditt ansvar å gjøre noe med det. Situasjonen minner meg om en beskrivelse av forskjellen mellom helvete og himmelen. Begge stedene besto av like landskap og rikelig med mat over alt. Alle sammen hadde like forutsetninger. En arm var surret fast bak ryggen og den andre var festet til en gaffel på to meters lengde. I helvete var det bare grining, sult, smerte og sorg. I himmelen var det latter og glede. Der matet de hverandre mens ingen på den andre siden hadde drømt om noe slik.

Med det ønsker jeg godt Nytt År til det norske folk  – og resten av verden inn i året 2012.