Tilblivelsen av GTs historiske bøker (850-450)

7.3K visninger
27 minutter lesetid
13

Oppdatert: 10. mai 2011

Fire anonyme dokumenter ble skrevet i løpet av perioden 850-600. Disse dokumentene gikk gjennom to større fusjons- og redigeringprosesser; den første kort etter 722 f.Kr., den andre ca. 450 f.Kr. De to fusjons- og redigeringprosessene av de fire dokumentene resulterte i Toraen: 1) som man i over 2000 år tok for gitt ble skrevet av én person (Moses) som levde minst 500 år før det første av de fire dokumentene ble skrevet, 2) som bibelvitenskapen har brukt over 150 år på å forstå tilblivelsesprosessen av, og ennå er langt fra ferdig.

Da profeten Jeremia og hans skrivervenn Baruk – som trolig var forfatterne av Femte Mosebok, Josvas bok, Dommernes bok, Samuels­bøkene 1-2 og Konge­bøkene 1-2 – døde i landflyktighet i Egypt på 570-tallet f.Kr., opphørte også Yahwehs eksistens i samtidshistorien. Fra da av ble ”Yahweh” fortid, og 600 år senere erstattet av idéen om en allkjærlig Allgud.

I denne artikkelen gis først en kort oppsummering av de bibelvitenskapelige høyde­punkter i utforskningen av tilblivelsesprosessen av GTs historiske bøker, dvs. de 17 første av de 39 GT-bøkene. Vi fokuserer på arbeidene til GT-forskerne Julius Wellhausen, Martin Noth og Richard Elliott Friedman. Deretter gis en kronologisk gjennomgang av tilblivelsesprosessen av GTs historiske bøker.

Bibelvitenskapelige høyde­punkter

Det gamle testamente er trolig verdens mest redigerte verk, og de fem Mose­bøkene har vært igjennom en uhyre komplisert skrive-, fusjons- og redigeringsprosess i de 400 årene fra ca. 850–450 f.Kr. De fem Mosebøkene kalles på hebraisk for Toraen (”instruksjoner”) og på gresk for Pentateuken (”boken som opp­bevares i fem beholdere”).

I over 2000 år fram, frem til 1800-tallet, har den vestlige kultur tatt for gitt at Moses var forfatteren av de fem Mosebøkene. En av de første som argumen­terte mot at Moses kunne ha forfattet hele Toraen, var den engelske filosofen Thomas Hobbes i boken Leviathan (1651). Flere kritikere fulgte opp utover på 1600- og 1700-tallet. Noen av dem ble fengslet og fikk skriftene sine fordømt. Den tyske teologen Johann Gottfried Eichhorn konkluderte i 1823 at Moses ikke kunne ha hatt noe med Toraen å gjøre, hvilket var et nytt dristig skritt fremover.

Utover på 1800-tallet begynte GT-forskerne å utvikle innsikter og teorier om at Toraen var en sammensetning av fire forskjellige kildedokumenter, og at disse kilde­dokumentene så hadde blitt gjenstand for omfattende klipp/lim-redigeringer hvis formål var å skape ett helhetlig verk. Forskerne fikk innsikt i at Toraens forfattere og redaktører hadde levd i forskjellige århundreder, og at de hadde vært geografisk spredd fra Judea og Israel til Babylon og Egypt. Hver av forfatterne og redaktørene hadde sine verdslige og religiøse agendaer. Formålet med deres historie­skriving dreide seg mer om å vinne eller legitimere makt og autoritet i deres samtid, enn å gi en mest mulig objektiv redegjørelse av fortiden.

De akkumulerte innsikter fra bibelforskningen utover på 1800-tallet ble så samlet og integrert av den tyske teolog og professor Julius Well­hausen (1844-1918) i hans mesterverk av en bok Prolegomena zur Geschichte Israels (1882). Wellhausens bok representerte et gjennombrudd for firekildeteorien, som fikk navnet Dokumenthypotesen (Wiki-artikkel: Documentary hypothesis). Doku­menthypotesen ble den rådende akademiske oppfatning og standard­fortolkning i litt over ett hundre år, med tilvekst av stadig mer nyanserte innsikter.

Julius Wellhausen (1844-1918)

 

De fire kildene har blitt kjent som Jahvisten (J), Elohisten (E), Deuteronomisten (D) og Prestekilden (P). Enkeltbokstavene J, E, D og P brukes både om forfatteren og kilde­dokumentet; konteksten viser hva det siktes til. Well­hausens bidrag var å ordne disse kildene kronologisk som JEDP, og å sette dem på en meningsfull måte inn i konteksten for hvordan Israels religiøse historie utviklet seg. Jahvisten (J) regnes som den eldste kilden; den rådende oppfatning er at dette var en enkeltperson som skrev under kong Salomo (971-931). Prestekilden (P) regnes som den yngste kilden; den rådende oppfatning er at dette var en skole av prester som skrev under Det babylonske fangenskap (597-538). Dokumentene fra J og E skal først ha gått igjennom en omfattende klipp/lim-fusjonsprosess som resulterte i dokumentet J/E. Senere ble J/E og P fusjonert gjennom en tilsvarende klipp/lim-redigeringsprosess. Det nye produktet, J/E/P, er identisk med hva vi i dag kaller de fire første Mosebøkene. D var et eget dokument som ble plassert etter J/E/P, og som vi nå kaller Femte Mosebok. Det var trolig den mektige Esra på 450-tallet f.Kr., utnevnt av perserkongen Artaxerxes I, som fusjonerte J/E med P samt plasserte D rett etter. Esra antas derfor å være den siste store redaktøren i den tilblivelses­prosess som resulterte i Toraen.

Det neste store gjennombruddet i bibelvitenskapen kom på 1940-tallet fra den tyske GT-forskeren Martin Noth (1902-1968). Han konkluderte at D (Femte Mosebok) opprinnelig var første bind eller bok i det syvbindsverk som i dag kalles Det deutero­nomistiske historieverk (DtrH). DtrH består av Femte Mosebok, Josvas bok, Dommernes bok, Samuels­bøkene 1-2 og Konge­bøkene 1-2 (Wiki-artikkel: Det deutro­no­mistiske historie­verk). Noth konkluderte at DtrH utgjorde et helhetlig og selv­stendig verk, skrevet av en og samme forfatter-redaktør.

Martin Noth (1902-1968)

 

Noths innsikt står fortsatt ved lag i dag, men noen mindre nyanseringer har kommet til. De første 95 % av DtrH røper flere steder at denne tekstdelen ble skrevet mens Judea fortsatt var en selvstendig stat under kong Josjia (641-610), mens de siste 5 % av DtrH avslører å ha blitt skrevet etter at Judea-kongen Sidkia hadde blitt avlivet i Babylon i 587. Frank Moore Cross, amerikansk professor i GT og hebraisk, lanserte derfor i 1973 den teori at DtrH1 (første del av DtrH) ble skrevet i en optimistisk stemning under kong Josjia; mens DtrH2 (andre del av DtrH, som er de to siste kapitlene i Andre Kongebok) ble skrevet i tragiske omstendig­heter etter Jerusalems fall for Babylonia. Friedman (2. utg. 1997) har konkludert at både DtrH1 og DtrH2 ble skapt av profeten Jeremia og hans skrivervenn Baruk.

I 1987 kom to betydningsfulle bøker ut, som gikk i hver sin retning. Den britiske teolog og professor Roger Norman Whybray (1923-1997) fikk utgitt boken The Making of the Pentateuch, der han utfordret Dokumenthypotesen i sin helhet. Whybrays bok utløste en egen trend av nye og særdeles komplekse teorier som distanserte seg fra Dokument­hypotesen.

Richard Elliott Friedman, amerikansk GT-forsker og professor i jødiske studier, kom i 1987 ut med boken Who wrote the Bible (2. utg. 1997). Boken har solgt i over 250.000 eksem­plarer, og er kanskje tidenes første bestselger innen bibelvitenskapen. Boken gir en glimrende innføring i Dokument­hypotesens hovedteorier, men er først og fremst forfatterens personlige syntese av hvem som skrev GTs historiske bøker. Denne syntesen er basert både på hans egne og andres arbeider. Friedmans syntese støtter og holder seg innenfor firekilde­hypotesen, men reviderer enkelte av dens komponenter, som kildenes rekkefølge, datering og historiske kontekst.

Richard Elliott Friedman

 

I 1998 kom Friedman ut med boken The Hidden Book in the Bible. Friedman argumenterer godt for at Jahvistens kildedokument er fire ganger lengre enn den rådende oppfatning, på bekostning av DtrH. Han hevder at kildedokumentet nå er spredd over ni GT-bøker, fra Første Mosebok til de to første kapitlene i Første Kongebok. Dette er i seg selv en ualminnelig dristig teori. Men det virkelig sensasjonelle er at når bitene av J gjenforenes, kommer et unikt psykologisk og litterært mesterverk til syne, som pga. fragmentiseringsprosessen har vært skjult i over 2500 år. Dette mesterverket er fullt på høyde med det beste av både Shakespeare og Dostojevskij når det gjelder kreative ordspill, karakterdybde og kompleks drama. Men det mest spesielle er hvordan Js overordnete tema er karma-loven, årsak-virkning, hvordan denne på subtilt og ytterst finurlig vis utfolder seg innen familien, og videre gjennom generasjoner, og videre gjennom tusener av år fra Adam og Eva helt frem til kong Salomo! Det er ingen tvil om at bibelvitenskapen har tatt mye av helligheten ut av GT, men med oppdagelsen av Js fulle verk gis noe stort tilbake! Friedman har selv oversatt det gjenforente verket til engelsk. The Hidden Book in the Bible fortjener en lengre bokanmeldelse, men i denne artikkel må vi sette en stopper her.

I et vedlegg i The Hidden Book in the Bible diskuterer Friedman de siste tiårenes angrep på Dokumenthypotesen, samt enkeltes forsøk på å gjøre J-kilden langt yngre og å eliminere E-kilden. Friedman nevner bl.a. arbeidene til GT-professorene John Van Seters og Erhard Blum. Friedman forklarer disse initiativene med en kollaps eller sviktende evne til å integrere alle de forskjellige typer av forskningsmessig evidens, og at særlig den lingvistiske evidensen har blitt ignorert. Under denne sviktende evnen har noen forskere i stedet hengitt seg til ”enhets­analyser” der de velger ut spesifikke tekster eller temaer, som de så analyserer isolert og trekker konklusjoner som ikke er holdbare fra et total-integralt perspektiv.

I Friedmans bok The Bible with Sources Revealed (2003) kan man lese isolert tekstene til hver av de fire kildene samt de to redaktørenes bidrag slik de opprinnelig ble skrevet, eller så nærme originalen som Friedman har kommet frem til. Han har personlig oversatt tekstene fra hebraisk til engelsk. Friedman spesifiserer syv hovedargumenter, i form av typer av evidens, for sine konklu­sjoner. Han mener at enhver forsker av kildene bak GTs historiske bøker må forholde seg til disse typer av evidens (Wiki-artikkel: The Bible with Sources Revealed). Når det gjelder arkeologien i Bibelens land og periode, er boken til Israel Finkelstein og Neil Asher Silberman verdt å nevne, The Bible Unearthed: Archaeology’s New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred Texts (2001) [Wiki-artikkel: The Bible Unearthed].

 

Tilblivelsesprosessen av GT-bøkene: kronologi

Friedman hevder at Toraens to eldste kildedokumenter, J og E, på mange vis avslører at de ble skrevet etter at Det forente kongedømme av Judea og Israel ble splittet i to i 930 f.Kr. Splittelsen av kongedømmet kom til å få store konsekvenser for forholdet mellom to preste­grupper. Det er i forholdet mellom disse to prestegruppene at vi finner konteksten for å forstå hvorfor Jahvisten og Elohisten skrev hver sine dokumenter, samt hvorfor hver av dem valgte å inkludere og ignorere forskjellige biter av historisk informasjon fra den muntlige forteller­tradisjonen som de hadde felles.

 

Aron/Kohen-presteskapet kontra levittprestene

Levi var en av de tolv sønnene til Israel/Jakob, og hans etterkommere ble derfor kalt levitter (Wiki-artikkel: Levite). Som oldebarn av Levi var både Moses og hans bror Aron levitter. Da den semittiske slave­befolkningen vandret inn i Kanaan, var levittene den eneste stammen som ikke fikk utdelt land. Levittene ble ikke en gang regnet som en av de tolv stammer. Til gjengjeld fikk de monopol på presteprofesjonen, som ble inndelt i to klasser. Den mest priviligerte klassen var etterkommerne av Aron, som utgjorde det vi her vil kalle for Aron/Kohen presteskapet (Wiki-artikkel: Kohen). En Kohen er en prest som er en etterkommer av Aron. Ordet ”Kohen” har blitt et vanlig etternavn i mange euro­peiske land, i navnevarianter som f.eks. Cohen, Cahn og Kuhn. Bare fra dette presteskapet kunne ypperste­presten velges. De andre levittene, de som ikke var etterkommere av Aron, vil vi her kalle levittprester. Disse var tempeltjenere, og fungerte ofte som assistenter for Aron/Kohen-prestene. Levittprestene fikk en tiende av folkets inntekter, og måtte selv gi en tiendedel av dette til Aron/Kohen-prestene.

Artisten Leonard Cohen har blitt fortalt at han er etterkommer av Aron/Kohen-presteskapet.

 

Forholdet mellom Aron/Kohen-presteskapet og levittprestene fungerte antagelig tilfreds­stillende og normalt under Saul og kong David. Davids valg av jebusittenes by Jerusalem som hovedstad for Det forente kongedømme av Judea og Israel, var strategisk sett bra. For det første fordi Jerusalem lå geografisk fint plassert mellom tostammeriket Judea i sør og tistammeriket Israel i nord; for det andre fordi Jerusalem ikke tilhørte noen av de tolv stammene. David valgte også en forenende strategi ved å opprette to administrative preste­seter i Jerusalem, ett for dem i Israel og ett for dem i Judea. Presten som representerte Israel var Abjatar, mens presten som representerte Judea het Sadok. Abjatar var trolig en levittprest fra byen Sjilo, mens Sadok tilhørte Aron/Kohen-presteskapet. David, som selv tilhørte Juda-stammen, sto altså for flere gode sjakktrekk som styrket de politiske og religiøse båndene mellom Judea i sør og Israel i nord. Han gjorde Jerusalem til både det politiske og det religiøse senteret i Det forente kongedømmet.

Da David sto for døden, gjorde to av hans mange sønner krav på å bli hans etterfølger: Adonja og Salomo. Av en eller annen grunn støttet de to preste­administratorene hver sin kandidat. Abjatar fra nord støttet Adonja, mens Sadok fra sør støttet Salomo. David valgte til slutt Salomo som sin etterfølger. Da Salomo også hadde hæren bak seg, vant han uten kamp. Det første han gjorde var å få sin rivaliserende halvbror Adonja avlivet. Abjatar ble forvist fra Jerusalem til en ubetydelig landsby noen kilometer borte.

Tross all den visdom som kong Salomo i ettertid har blitt tillagt, var han alt annet enn vis der det virkelig gjaldt. Å holde riket sammen. Hans innenriks­politikk var å utnytte alle ressursene i Israel – arbeidskraft, skatteinntekter og landeiendommer – til å sikre og berike Judea og Jerusalem. Utgiftene til hans eget hoff og hans ekstremt luksuriøse liv med angivelig 700 prinsesser som hustruer og 300 konkubiner, var formidable. Salomo var en tyrann, og det var antagelig bare frykten for hans reaksjoner som hindret Israel fra å løsrive seg fra Det forente kongedømme under hans styre.

Ett eksempel på Salomos Judea-sentriske og arrogante holdning overfor Israel, var hans forretning med den fønikiske kongen Hiram for å motta leveranser av trær og gull for å besmykke tempelet i Jerusalem samt et palass til seg selv. Hva fikk fønikerkongen tilbake som betaling? En del av landet lengst nord i Israel som omfavnet ikke mindre enn tolv byer!

”Da de tjue årene var gått som Salomo brukte til å bygge de to husene, templet og slottet, gav han Hiram, kongen i Tyrus, tjue byer i Galilea. For Hiram hadde hjulpet ham med sedertre, sypresstre og gull, så mye han ville ha.” [Første Kongebok, 9:10-12]

 

930-722: Kongedømmene Judea og Israel; J og E skrives

Første Kongebok kap. 12 skildres Israels løsrivelse fra Det forente kongedømme umiddelbart etter Salomos død. Salomos sønn og etterfølger, kong Rehabeam, utviste dårlig forstand da han fortalte folket i Israel-byen Sikem at han ville fortsette sin fars hårde Israel-politikk. Dermed var det gjort! Israels ti stammer valgte Jero­boam fra Efraim-stammen til sin nye konge. Sikem ble Israels nye hovedstad. Konge­dømmet Israel eksisterte som selvstendig stat i 210 år, 930-720 [Wiki-artikkel: Kingdom of Israel (Samaria)]. Tilbake sto Rehabeam som konge over Judea med Jerusalem som hovedstad, bestående av de to stammene til Juda og Benjamin (Wiki-artikkel: Kingdom of Judah).

Israel-kongen Jeroboam (931-910) så det som tvingende nødvendig for den nasjonal­religiøse identiteten at Israel etablerte sine egne religiøse sentre, sine egne helligdager, sine egne prester, og egne nye religiøse symboler. De to nye religiøse sentrene, som skulle erstatte Jerusalem i Judea, ble lagt til Dan (Israels nordligste by) og Beth-El (Israels sørligste by). Dette betydde at byen Sjilo ble vraket som religiøst senter. Levittprestene derfra måtte altså finne seg arbeid andre steder. Jeroboam inkluderte også ikke-levitter i det nye israelske preste­­skapet. Dette brøt med en lang tradisjon, og forarget levittene som betraktet preste­profesjonen som deres privilegium.

De opprinnelige dokumentene til Jahvisten og Elohisten kan beskrives som to historisk-religiøse eposer om den samme folkegruppen, men skrevet fra perspektivene til to konge­dømmer som oppsto i ettertid. Begge kildedokumentene viser påfallende lite interesse for de personer, stammer og byer som etter adskillelsen av de to kongedømmene ble assosiert med det andre kongedømmet. Med andre ord: J skrev om hebreernes historie fra et judeisk perspektiv, mens E skrev om hebreernes historie fra et israelsk perspektiv. J identifiserte seg med Aron/Kohen-presteskapet, og fremstilte Aron som minst like betydnings­full og feilfri i Yahwehs øyne som Moses. E identifiserte seg med levitt­prester som trolig hadde Moses som stamfar, og fremstilte derfor forholdet mellom Moses og Yahweh som historiens store vendepunkt. E fremstilte Moses som Yahwehs eneste utvalgte og direkte kontaktledd. E skildret flere episoder hvis eneste formål syntes å være å gi Aron noen ”riper i lakken”.

 Se oversiktstabell 1

Jahvisten (J) (Wiki-artikkel: Jahwist). Friedman setter de ytterste tidrammene for Jahvistens forfattervirksomhet til perioden da Judea og Israel var selvstendige kongedømmer (922-722), og innenfor disse tidsrammer antar han at Jahvistens verk ble til etter at Edom hadde løsrevet seg fra Judea ca. 848 f.Kr. J identifiserte seg med Aaron/Kohen-presteskapet. Friedman er den første som har lansert den mulighet (men ikke teori eller påstand!) at J kan ha vært en kvinne, for gitt datidens patriarkiske samfunn virker J ualminnelig sensitiv til kvinnenes perspektiv og positiv til deres selv­stendighet.

Jahvistens opprinnelige dokument gir konsentrerte sammendrag av: 1) Jordens og Himmelens skapelse (anunnaki-sagaer), 2) Menneskets skapelse og tidligste historie (anunnaki-sagaer), 3) Hebreernes historie fra et senere judeisk perspektiv (patriark-sagaer).

Ifølge den rådende oppfatning innen Dokumenthypotesen finner vi tekstfragmentene fra Js opprinnelige dokument fordelt utover i Første, Andre og Fjerde Mosebok. Når disse frag­mentene settes sammen, leser man en sammenhengende historie uten avbrudd. Navnet Jahvisten kommer av at J alltid omtalte guddommen med navneformen Yahweh, hvilket i den norske Bibelen har blitt oversatt med ”Herren”. Yahweh fremstilles med menneskelige karakteregenskaper, hvilket reflekterer sumerernes fremstilling av anunnakiene. J var en leken og kreativ forfatter, med stor sans for ordspill og med mange diskrete hint om hvordan tilsynelatende ubetydeligheter i fortiden ble reflektert mange århundreder senere. Som et eksempel på det siste, er måten han beskrev karakterene og småhendelser til opphavs­personene til senere stammer og slektslinjer. Karakteren og småhendelsene blir så reflektert på makronivå århundreder senere når J beskriver skjebnen til den gjeldende stamme eller slektslinje.

Elohisten (E) (Wiki-artikkel: Elohist). Den rådende oppfatning innen Dokumenthypotesen er at Elohisten skrev sitt dokument i perioden da Judea og Israel var selvstendige konge­dømmer (922-722). Friedman (2. utg. 1997) skriver i en fotnote at hans nåværende arbeid indikerer at E ble skrevet i perioden 750-722. E var trolig en levittprest fra Israel-byen Sjilo. E angriper Judeas religiøse etablissement for å ha kastet ut levittprestene, og angriper Israels religiøse etablissement for å ha inkludert ikke-levitter i presteskapet samt for å ha vraket Sjilo som religiøst senter.

Navnet Elohisten kommer av at denne forfatteren i fortellermodus konsekvent omtaler gud­dommen som Elohim, hvilket i den norske Bibelen har blitt oversatt med ”Gud”. Elohim betyr ”guder” (endelsen –im er en flertalls­endelse), så det er entalls- eller flertalls­endelsen på det etterfølgende verbet eller adjektivet som forteller leseren om forfatteren med Elohim mener Yahweh eller ”guder”. Vi har ennå ingen god forklaring på dette navnevalget. Friedman nevner at navnet kan ha vært uttrykk for en fusjon mellom nord-kanaanittenes øverste gud El og Yahweh som ble importert sørfra.

Elohistens dokument er skrevet i opposisjon til Jahvistens. E begynner imidlertid sitt epos med patriarksagaene. E-fragmenter utgjør 1/3 av Første Mosebok, samt finnes i andre halvdel av Andre Mosebok og i Fjerde Mosebok.

 

721-687: Judea under kong Hiskia; J/E og P skrives

Da assyrerne erobret Israel i 722 og deporterte befolkningen slik at Israels ti stammer gikk tapt for alltid, begynte et nytt kapittel i Judeas historie. De måtte nå klare seg uten sitt søsterkongedømme i nord. Og de måtte leve med den konstante trusselen at assyrerne når som helst kunne erobre Judea, og da muligens ville tilintetgjøre nasjonen og befolkningen på samme grusomme måte som med Israel. Judeerne behøvde ikke å vente så lenge. Tyve år senere, i 701, beleiret assyrerkongen Sankerib (705-681) og hans hær Jerusalem. Judea-kongen Hiskia (715-687) slapp antagelig unna ved å måtte betale en meget høy pris til Sankerib, som bl.a. inkluderte hans harem og to døtre. I 687 beleiret Sankerib Jerusalem for andre gang, men da ble Hiskia og byen reddet av at Sankeribs hær på mirakuløst vis ble utryddet, trolig av en naturkatastrofe. Hiskias sønn Manasse (687-643) og sønnesønn Amon (643-641) ga imidlertid etter for presset, og valgte (antagelig uten kamp) å la Judea bli assyrisk vasallstat.

Det assyriske riket på 700-tallet f.Kr.

 

RJE. Ifølge Friedman var det i løpet av de 35 årene 721-687 at en redaktør (RJE) fusjonerte J og E til J/E, og at en Aron/Kohen-prest skrev Presteskriftet (P). Friedman finner det mest sannsynlig at da assyrerne erobret Israel i 722, greide mange israelere (inkludert levittprester) å flykte til Judea. En levittprest fra Sjilo kan således ha bragt E-dokumentet til Jerusalem. Kort tid etterpå må en redaktør ha fusjonert J og E til J/E. Fusjonen ble gjort ved at J fungerte som basisdokumentet, så ble supp­lerende setninger og avsnitt fra E klippet og limt inn. Det er enighet om at fusjonen er dyktig og elegant gjennomført. I flere av tekstavsnittene i J/E er det ikke mulig å avgjøre hva som kommer fra J og hva som kommer fra E.

Prestekilden (P) (Wiki-artikkel: Priestly source). Prestekilden står bak Preste­skriftet, som opprinnelig var et selvstendig og uavhengig dokument. P er omtrent like langt som J, E og D til sammen. Den rådende oppfatning innen Dokument­hypotesen er at P ble skrevet etter at Det andre tempelet i Jerusalem sto ferdig i 516 f.Kr. Denne oppfatningen går tilbake til professor Eduard Reuss i 1833; ble så videreutviklet av hans student Karl Graf; for så å bli omfavnet og velsignet av Julius Wellhausen. Deretter fikk denne troen stå uten angrep i nærmere 100 år.

Siden 1980-tallet har imidlertid lingvistiske studier vist at språket i P er eldre enn perioden for Det babylonske fangenskap (597-538). Friedman (2. utg. 1997) viser til seks slike studier. Et av stridsemnene når det gjelder dateringen av P, er hva P mener med tabernakelet. P nevner nemlig tabernakelet over 200 ganger. Tabernakelet var det møteteltet som ble brukt som tempel av Moses under ørkenvandringen. Den rådende oppfatning innen Dokument­hypotesen er at når P refererte til tabernakelet i samtid, siktet han til Det andre tempelet i Jerusalem (men da var tabernakelet forsvunnet og tapt for alltid). I GT finner man flere tekster som uttrykker at det opprinnelige tabernakelet ble tatt inn i Salomos tempel, og satt opp i Det aller helligste der paktens ark ble oppbevart. Da P referererte til tabernakelet i samtid, kan han derfor ha ment Salomos tempel. Flere andre argumenter, for kompliserte til å gjengi her, har fått Friedman til å konkludere at P ble skrevet i årene under Judea-kongen Hiskia (715-687). Hiskea var en religiøs reformator, og den første som innførte tempelsentralisering. Dette gikk ut på at prestene bare skulle tjene ved Salomos tempel, og bare der skulle dyr ofres eller slaktes før de ble spist. P var meget opptatt av tempel­sentralisering.

P tilhørte, eller i det minste representerte, Aron/Kohen-presteskapet. Friedman mener at P-fortellingene mest trolig ble forfattet av én person, ikke av en ”presteskole”. P-lovene kan imidlertid ha kommet fra flere kilder. P kjente til J/E i detalj. Friedmans påstand er at P først og fremst var en respons på J/E i form av et alternativ der Aron/Kohen-perspektivet er langt mer fremtredende og positiv vinklet. Det var særlig innholdet i E-komponenten i J/E som P skal ha funnet uakseptabelt og provoserende:

  • I E-komponenten favoriseres Moses på bekostning av Aron. Det er interessant at P var den første som spesifiserte at Moses og Aron var biologiske brødre, og videre hevdet at Aron var den førstefødte. J og E hevdet bare at Moses og Aron var levittbrødre, hvilket ikke trenger å bety mer enn at de tilhørte samme stamme.
  • I E-komponenten favoriseres levittprestene på bekostning av Aron/Kohen-presteskapet.
  • I E-komponenten er det mye fokus på profeter, hvilket svekker autoriteten til preste­skapet. I P blir profetene knapt nevnt.

 

Generelt er det Jahvisten som står for de gode og underholdende fortellingene i Toraen, mens Prestekilden står for de lange, kjedelige partiene som alle hopper over og som dreper lesergleden. Den tyske professor Theodor Nöldeke (1836-1930) beskrev stilen til P i følgende orde­lag, ”en utpreget omstendelighet sammen med hyppige gjentagelser. Grunn­dokumentet, hele veien gjennom, mangler vitalitet, livlighet, detaljerte beskriv­elser og varme i språket… Personene som dukker opp på scenen blir bare skisseaktig beskrevet; ingen detaljerte karakteristikker blir gitt”. De aller fleste lovtekstene og preste­instruksene i Toraen kommer fra P. Generelt er P meget opptatt av å komme med eksakte tallangivelser: livslengder, varig­heter og måltall (f.eks. dimensjonene på Noahs ark). De lange og svært så presise ættetavlene i Toraen kommer fra P. Man kan lure på hvor P fikk alle disse eksakte tallangivelsene fra, som var ukjente eller uinteressante for J og E.

Prestekilden fortsatte praksisen til Elohisten ved å kalle guddommen konsekvent for Elohim. Ps Elohim er imidlertid ganske annerledes enn Js Yahweh og Es Elohim. Ps Elohim er mer kosmisk, abstrakt og transcendent, og viser aldri nåde, barmhjertighet eller anger. De eneste karaktertrekkene ved Ps Elohim, er strenghet og rettferdighet.

Ps skrivestil og portrettering av guddommen bringer imidlertid en sublimitet til Ps versjon av skapelsesberetningen. Skapelsesberetningene til P og J er plassert rett etter hverandre i Første Mosebok. De varierer både i sekvensen av det som ble skapt og i hvordan menneskeheten ble skapt. Først kommer skapelsesberetningen til P (1Mose1-2:3). Her skaper Gud (Elohim) dyrene før menneskeheten. Adam og Eva nevnes ikke. Denne skapelsesberetningen synes å være inspirert av det babylonske skapelses­eposet Enuma Elish. I Js etterfølgende skapelses­beretningen (1Mose2:4-25) er det Herren (Yahweh) som skaper (ikke menneske­heten, men) to personer: Adam og Eva. Først skapes Adam, deretter dyr og fugler, til slutt Eva. Denne skapelsesberetningen synes å være basert på sumerisk mytologi der anunnakiene hadde rollen som ”guder” overfor mennesket.

Herren anklager Adam og Eva. Tysk bronseplakat fra 1015. Denne versjonen av Yahweh er basert på J, ikke P.

641-610: Judea under kong Josjia; D skriver DtrH1

Judea var assyrisk vasallstat i de 46 årene 687-641 under Judea-kongene Manasse og Amon. Amons sønn Josjia ble konge bare 8 år gammel, og satt som konge i 31 år frem til sin død. I sitt 18. regentår ba Josjia høyesteprest Hilkia om å foreta en fornyelse av Salomos tempel. Hilkia hadde en sønn som het Jeremia, som kan ha vært profeten Jeremia. Under fornyelsen av tempelet skal Hilkia tilfeldigvis ha funnet en rull med en samling lover nedskrevet. Dette er den såkalte Lovboken, som nå utgjør kap. 12-26 (”kjernen”) i Femte Mosebok. Hilkia bragte lovboken frem for Josjia, som ble så imponert at han umiddelbart gjennomførte omfatt­ende religiøse reformer basert på lovboken. Dette skjedde i år 622 f.Kr.

Både religiøst og politisk var Josjia en verdig etterfølger av sin oldefar Hiskia. Josjia gjeninnførte tempelsentraliseringen, og han sto imot presset å la Judea bli en vasallstat for den assyrisk-egyptiske alliansen. I utenrikspolitikken gjennomførte han faktisk flere ekspan­sive og provoserende mottrekk. Da han i 610 f.Kr. prøvde å blokkere den egyptiske hæren til farao Necho II på deres gjennomreise nordover for å assistere den assyriske hæren, ble han drept av en egyptisk pil.

Deuteronomisten (D) (Wiki-artikkel: Deuteronomist). Når det gjelder forstå­elsen av Deutero­nomisten (D) og Det deuteronomiske historieverk (DtrH), følger vi her utviklingslinjen av konklusjoner og nyanseringer som går fra Martin Noth til Frank Moore Cross til Friedman (Wiki-artikkel: Det deutro­no­mistiske historie­verk). Martin Noth konklu­derte som nevnt at D (Femte Mosebok) opprinnelig var første bind eller bok i syvbindsverket Det deutero­­nomistiske historieverk (DtrH), som består av Femte Mosebok, Josvas bok, Dommernes bok, Samuels­bøkene 1-2 og Konge­bøkene 1-2. Frank Moore Cross foreslo at DtrH1 (første del av DtrH) ble skrevet i en optimistisk stemning under kong Josjia, mens DtrH2 (de to siste kapitlene i Andre Kongebok) ble skrevet i tragiske omstendig­heter etter Jerusalems fall for Babylonia. Tekstanalyser av DtrH1, DtrH2 og Jeremias bok indikerer sterkt at samme forfatter sto bak. Det er ingen god grunn til å anta at en ”skole av forfattere” sto bak. Det finnes heller ingen øvrige indikasjoner på at en slik skole skal ha eksistert. Friedman (2. utg. 1997) konkluderer derfor at både DtrH1 og DtrH2 ble produsert av profeten Jeremia og hans skrivervenn Baruk.

Deuteronomisten er særdeles sympatisk til Moses, til tempel­sentralisering og til kong Josjia. D betraktet faktisk Josjia-styret som Judeas historiske høydepunkt, som innfrielsen av alle løfter som hadde blitt gitt av Moses. Friedman viser at Ds sympatier og antipatier, perspektiver og agendaer, var en direkte videreføring av dem til Elohisten. Friedman konkluderer derfor at D kom fra eksakt det samme miljøet, levittprestene fra Sjilo i det tidligere Israel. Mens Elohisten indirekte gjennom sitt folkeepos jamret og klaget over den urettferdige skjebnen til hans preste­­­familie, som fra hans perspektiv var den sanne represen­tant for Yahweh og Moses, var Deuteronomisten i jubelstemning over at nå gikk endelig alt så mye bedre, takket være Josjia.

Friedman argumenter for at selve lovteksten i Femte Mosebok, dvs. kap. 12-26, kan ha vært et eldre dokument som kom nordfra i den tiden da Israel var et selvstendig kongedømme, men at introduksjonen (kap. 1-11) og avslutningen (kap. 27-28) ble skrevet av D. Det meste av innholdet i Femte Mosebok presenteres som direkte tale fra Moses, hvilket innen bibel­vitenskapen gjerne blir omtalt som et ”fromt bedrag” fra forfatterens side. Det ”fromme bedraget” fra D slutter imidlertid ikke med Femte Mosebok, det fortsetter gjennom hele DtrH. Var Hilkias funn av Lovboken også et ”fromt bedrag”?

DtrH-forfatteren har flere referanser til P, hvilket impliserer at DtrH ble skrevet etter P, i motsetning til den rådende oppfatning. Friedman mener at Jeremia i verset nedenfor anklager P for å ha forfalsket Herrens lov (Jeremia 8:8):

”Hvordan kan dere si: «Vi er vise,
vi har Herrens lov hos oss»?
Skriverne har jo forfalsket den
med sin løgngriffel.”

DtrH dekker 1000-årsperioden fra ca. 1580-tallet (Moses’ siste år) til 580-tallet (drapet på Gedalja, og judeernes flukt til Egypt). DtrH er vel så mye en tolkning av denne historien som et forsøk på å skildre episoder og enkelte hovedtrekk i denne historien. Mens den historiske beskrivelsen må karakteriseres som svært mangelfull og subjektiv fra en faghistorikers perspektiv, kan den teologiske tolkningen av denne historien sies å være ganske tung og overskyggende. Det er nettopp denne kombinasjonen av svak historieskriving og formidabel teologisk tolkning som gjør disse syv GT-bøkene så overbevisende for den naive og den uforberedte leser.

Gjennom hele DtrH1 blir Israels og Judeas historie tolket som et resultat av Yahwehs vekslende belønninger og straffer av kongenes atferd. Hver eneste konge blir evaluert, tilsynelatende fra Yahweh selv, ved at leserne får vite hvorvidt den enkelte konge gjorde det som var ”godt” eller ”ondt” i Yahwehs øyne. Det var særlig de enkelte kongenes lojalitet eller illojalitet til Moseloven og til budet om Yahweh som eneste guddom, som var Ds overordnete kriterium for å bedømme hvorvidt Yahweh straffet eller belønnet nasjonen på den eller annen måte. Den faktamessige historien som presenteres i DtrH drukner i Ds subjektive evalueringer og teologiske tolkninger. Som historiker var D også en ”from bedrager” når det gjaldt å fabrikere forutsigelser som tilsynelatende gikk i oppfyllelse. I ettertid av flere store begivenheter i Israels og Judeas historie fabrikerte D forutsigelser av disse begivenhetene. Disse forutsigelsene ble tillagt Yahweh og profetene århundreder før begivenhetene inntraff.

 

Judea som babylonsk provins (587-538): D skriver DtrH2

Babylonerkongen Nebukadnesar II (605-562) beleiret og erobret Jerusalem første gang i 597 (Wiki-artikkel: Babylonian captivity). Judea-kongen Jojakin, hans hoff og mange andre ble da deportert til Babylon. Nebukadnesar utnevnte Sidkia, Jojakins onkel, til vasallkonge. Etter et par år gjorde Sidkia opprør mot babylonerne, hvilket resulterte i at Nebukadnesar erobret Jerusalem for andre gang i 587. Han rev da ned bymuren, Salomos tempel og husene til de mest prominente innbyggerne. Judea ble omgjort til babylonsk provins, kalt Yehud Medinata. Sidkia ble straffet ved at han først måtte se sine sønner bli avlivet, deretter ble hans egne øyne stukket ut, og så ble han ført som fange til Babylon der han tilbragte resten av sitt liv i fengsel. Nebukadnesar utnevnte judeeren Gedalja til guvernør over Judea-provinsen. Ca. 582 f.Kr. ble Gedalja myrdet av en slektning av Sidkia. I frykt for forferdelige represalier fra Nebukadnesar flyktet mange judeere til Egypt, inkludert Jeremia og Baruk. Nebukadnesars straff var å depor­tere enda en stor gruppe av judeere til Babylon.

Nebukadnesars transformasjon av Judea fra selvstendig kongedømme til babylonsk provins, samt hans terminering av Davids konge­lige og uavbrutte ættelinje ved å drepe Sidkias to sønner, smadret verdensbildet til D, som vi heretter identifiserer med Jeremia og Baruk. Ikke bare var deres nåtid og fremtidsdrømmer lagt i ruiner; deres store historiske verk som kulminerte i Yahwehs velsignelse av Judea gjennom kong Josjia, fremsto nå som forvirret og absurd. Det var tvingende nødvendig å skrive en ny avslutning (DtrH2), samt å revidere enkelte tekstbiter i DtrH1. Den nye avslutningen besto av de to siste kapitlene i Andre Kongebok.

Jeremia og Baruk. Av Gustave Doré.

 

I Andre Samuelsbok kap. 7 hadde Jeremia & Baruk skrevet om Guds løfte til kong David og hans ætt: ”Ditt hus og ditt kongedømme skal alltid stå fast for mitt åsyn, og din trone skal stå støtt til evig tid.” Så, bare 30-40 år etter at dette hadde blitt skrevet, faller Davids trone og hans ætt avsluttes! Løsningen de valgte var å gjøre Yahwehs løfte til David underordnet Yahwehs løfte til Moses (se Femte Mosebok, kap. 28). Med andre ord: selv om kongen gjør det som er godt i Yahwehs øyne, er ikke Yahwehs velsignelse garantert dersom folket synder! Judeas fall kunne således forklares med folkets ulydighet og troløshet mot Yahweh.

Jeremia & Baruk fabrikerte så en aller siste forutsigelse fra Yahweh som de plasserte inn i Femte Mosebok 28:68. Denne forutsigelsen kan kalles Yahwehs siste forbannelse, og ble altså skrevet mens de selv befant seg i Egypt!

”Herren skal føre deg på skip tilbake til Egypt, den veien jeg sa at du aldri mer skulle se. Der skal dere by dere fram til å bli solgt til fiendene som treller og trellkvinner, men det er ingen som vil kjøpe.”

Så gjensto det for Jeremia & Baruk å avslutte deres syvbindsverk med å vise hvordan Yahwehs siste forbannelse hadde gått i oppfyllelse (Andre Kongebok 25:25):

”Da brøt hele folket opp, både små og store, og hærførerne med dem. De drog til Egypt, for de fryktet for kaldeerne.”

Syvbindsverket til Jeremia & Baruk ble således en fortelling som begynte med det hebraiske folkets flukt fra Egypt med Moses på 1600-tallet, og som ironisk avsluttes med det samme folkets flukt tilbake til Egypt på 580-tallet!

Da Jeremia & Baruk døde i landflyktighet i Egypt på 580/570-tallet, forsvant samtidig Yahweh fra den skrevne samtidshistorien! Yahweh ble til… fortidshistorie. Identitetsforholdet mellom Yahweh og den generaliserte universalguddommen Elohim som dukket opp i Det nye testamente over 600 år senere, tar vi ikke opp her. Vi velger her å datere opplevelsen av Yahweh som levende nasjonal­gud til perioden 1630-580 f.Kr.

Mynt fra Gaza fra 300-tallet f.Kr. Trolig Yahweh som er avbildet. Yahweh var da fortidshistorie.

538-333: Judea som persisk provins. Ca. 450: Esra skaper Toraen

Keiser Kyros den store (559-529), grunnleggeren av det persiske riket som da var tidenes største, erobret Babylon i 538 f.Kr. Samme år tillot han judeerne å vende tilbake til Jerusalem. I 521 f.Kr. begynte judeerne å bygge Det andre tempelet i Jerusalem. Tempelet sto ferdig i 516 f.Kr., og eksisterte frem til 70 e.Kr. Tempelet var uten tabernakelet, uten paktens ark, uten kjerubene, og uten den hellige ild. Disse hellige relikviene hadde gått tapt under destruk­sjonen av Salomos tempel. Det babylonske fangenskap hadde avsluttet æraen for Judea som selv­stendig kongedømme. Da fangenskapet var over, begynte en ny æra for Judea som persisk provins. Judeas periode som persisk provins (538-333) er den vi vet aller minst om, pga. minimalt med funn av samtidslitteratur og arkeologiske artefakter. Det var i denne nye æra at Toraen ble til, og at syvbindsverket til Jeremia & Baruk fikk status som standardversjonen av judeernes Yahweh-styrte historie.

Ifølge Esras Bok (kap. 7) utnevnte den persiske keiser Artaxerxes i sitt syvende regentår Aron/Kohen-presten Esra til å reise til Jerusalem i stillingen som ”presteminister” eller øverste administrator av Judeas religiøse liv. Dersom dette skjedde under Artaxerxes I (465-424), kom Esra sammen med en flokk av judeisk opphav fra Babylon til Jerusalem i år 458 f.Kr. (Wiki-artikkel: Ezra). Som utnevnt presteminister og lovgiver av verdens mektigste mann, i tillegg til at han var Aron/Kohen-prest og skriftlærd, var Esras autoritet enorm. Han hadde tilgang til alle relevante religiøse og historiske dokumenter.

Esra antas å være redaktøren som fusjonerte J/E og P, ved å klippe og lime setninger og avsnitt fra de to dokumentene og sette dem sammen til J/E/P. Esra innledet alltid hovedsektorene med P, som ble brukt som ramme og basis. Som eksempel kan nevnes at skapelsesberetningen fra P har blitt plassert først, deretter kommer skapelsesberetningen fra J. Det fusjonerte J/E/P-dokumentet kjenner vi i dag som Første, Andre, Tredje og Fjerde Mosebok. Esra plasserte så syvbindsverket DtrH etter J/E/P. For å skape overganger mellom enkelte hovedsektorer, partier og episoder i den nye, fusjonerte teksten, skrev han inn et par forklarende kommentarer. Disse overgangskommentarene har blitt identifisert. Slik ble Toraen skapt og ferdiggjort. Esras primære agenda var å forene og harmonisere tekstene i J/E, P og DtrH til et helhetlig verk, noenlunde fri for indre motsetninger. Esra var stor nok til å la mange opplagte motsetninger stå tilbake; han utelot minst mulig.

Esra var den første som holdt Toraen i sin hånd, og den første som leste den høyt for folket. Gjennom Esra og presteskapet rundt ham ble jødedommen dogmatisert.

Se oversiktstabell 2

Avslutningsvis…

GT-professor Werner H. Schmidt diskuterer i sin bok Old Testament Introduction (2. utg. 1995, kap. 31) den ødeleggende virkning som bibel­forskningens innsikter i GT-religionens historie har hatt på troen på GT-teologien. På 1890-tallet kom flere verk – som f.eks. av R. Smend (1893) og K. Marti (1897) – som hevdet at GT-religionens historie viste at GT-teologien varierte for mye i de forskjellige perioder til at man kan snakke om en perma­nent underliggende GT-teologi. Det oppsto akademisk splid mellom studiet av GT-religionens historie og studiet GT-teologi. Det ble gjort forsøk på å gjen­forene de to, men dette var i hovedsak mislykket. ”Katten hadde sluppet ut av sekken, og ville ikke tilbake”. I den grad de kristne inkorporerer GT i sin egen teologi eller kosmologi, blir de også berørt av denne spliden.

At bibelvitenskapens innsikter i GT-religionens historie virker ødeleggende for troen på bibel­teologien, er kanskje forklaringen på hvorfor bibelvitenskapens innsikter de siste 130 årene er så lite kjent, både i den jødisk-kristne kulturen og i folkekulturen generelt. Hvor mange uten teologisk utdannelse har hørt om Julius Wellhausen, eller kan presentere en eneste bibel­vitenskapelig innsikt fra de 130 siste årene? På Internet finnes knapt en eneste fagartikkel om Dokumenthypotesen på norsk; man finner heller ingen diskusjon av den.

 

Kilder

 

*************************************************************

 

Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

13 Kommentarer
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
Einar
Einar
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
6 år siden

Ja, Rolf, jeg var en kristen i mange år, litt for mange faktisk, og jeg kan bare bekrefte at de troende ikke er ute etter fakta. De (jeg snakker nå om de som tar relgionen sin høytidelig) klynger seg til Bibelen som det eneste hellige Guds Ord som en overhodet ikke kan sette spørsmålstegn ved. Der finner de mantraer som de gjentar hver søndag i kirken. Det er et tomt rituale som ikke har noe med søken etter sannheten eller virkeligheten å gjøre. Alt de vil høre er at Gud skrev Bibelen gjennom “inspirerte” menn og kvinner (hvis det var noen) og hvem er vi som kan sette spørsmålstegn ved Guds verk?
Når det gjelder Det nye testamentet anbefaler jeg Joseph Atwill som du kan finne mye av på Youtube. Caesar’s Messiah vil etter hvert bety good bye til alt som heter kristendom. Vi er blitt grundig lurt alle sammen.
Når det gjleder GT så er det liten grunn til å anta at det noe mirakuløst ved den delen av boken. Den er forfattet av mennesker med en agenda og tåler nok ikke en objektiv litteraturkritisk gjennomgang. Arkeologiske undersøkelser har spvidt jeg har skjønt bragt på det rene at hele den gamle hebraiske historien er en samling myter og eventyr. Sikkert effektivt når det gjelder å forstre patriotisme og samling om en Gud, men sannhetsgehalten er nok svært liten, hvis den eksisterer i det hele tatt.

BelzeBob
Abonnent
12 år siden

For meg er det åpenbart at guden det snakkes om i GT ikke er denne samme guden som Jesus snakker om i NT. Om GT har jeg følgende spørsmål:

1. Hvilken gud, eller guder, er det sannsynligvis snakk om? Var det

A. Guder som tilhørte gude-hierarkiet til forskjellige primitive paganistiske grupper? Eller kanskje bare én slik gruppe?

B. En såkalt “alien”? En gud, eller flere guder, som kom i romskip?

2. Disse som skrev GT, eller gav opphav til historiene i GT, var disse jøder, eller var det andre folk?

3. Nøyaktig hvem hadde interesse av å ta vare på disse GT-bøkene og formidle de, og hvorfor?

4. Hva er forholdet mellom GT og kabbala?

5. Hvordan har det seg at kristne aksepterer en bok som kun har en liten kristen del (NT) og en mye større jødisk, muligens paganistisk del (GT), som “sin bok”?

6. Jeg forstår det slik at skrifter forbundet med Kristus’ virksomhet/lære ble sensurert vekk fra Bibelen. Var dette også tilfelle med GT? Jo, jeg vet jo om Enoks bok, det er riktig. Har vi flere slike “mystiske ” GT-bøker?

bardun
bardun
Abonnent
12 år siden

Hvis vi snakker om skapelsesberetningen i GT – om menneskenes tilblivelse – om Adam og hans kone Eva, kan det nesten se ut for, fra andre kilder, at Adam hadde en kone før henne; Lilith.

Den samme Lilith er også så vidt nevnt i bibelen.

I følge jødiske myter var hun skapt av jord, som Adam og de skulle derfor være likeverdige og like perfekte. Problemet ble at Lilith satte seg selv høyere enn sin mann og dette ble ikke tatt nådig opp av Gud. Hun ble kastet ut av Edens hage, og ble dømt til å være mor for alle demoner og onde ånder …

http://no.wikipedia.org/wiki/Lilith

gudfrid
gudfrid
Abonnent
Svar til  bardun
12 år siden

I Ben Siras alfabet står det om Lilith at hun ble sint da hun ble tvunget til å innta den underste stilling når de hadde sex, hun ville være øverst. Derfor begynte de å krangle, og da Adam forsøkte å tvinge henne til lydighet med makt, ble hun rasende og fløy gjennom luften til Rødehavet. Fordi hun nektet å komme tilbake, ble hun straffet av Gud med at hundre av hennes barn/demoner skulle dø hver dag.

Sigr Huginsson
Forfatter
13 år siden

Selvsagt må den eldste daterte skriften regnes som den mest troverdige i forhold til å beskrive hva som virkelig skjedde. Bibelforskningen er ganske samstemt i at edens hage var i Sumeria/Irak. Og da hjelper det også på at de eldste beskrivelsene faktisk er Sumeriansk.

Sumeriansk flood
http://history-world.org/sumerian_floor_story.htm

Her har du også steintavlen:
http://www.historywiz.org/gilgamesh.htm

Alt handler om å kapre andres religion og historie til å omhavne seg selv, og dette har mange gjort. Ipuwer beskriver også “the 10 plauges in Egypt”, men på en totalt forskjellig måte enn GT. I hans berettelse er det ingen vred krigsgud, og ingen hebreere som truer farao. Skulle nestet tro at han hadde fått med seg det om det virkelig var tilfelle. Hvorfor er det negativt at den spesifikke guden ikke var en misantropisk krigsgud som angrep det Egyptiske folk med død og terror?.

Solskinn
Solskinn
Abonnent
13 år siden

GT må forstås åndelig, og ikke intellektuelt. Echart Tolle om GT’s sannhet.

Folk burde ikke uttale seg om ting de har hverken forutsetninger eller kunnskap for å vite noe om, men alle er like skråsikre.
:)
utrolig!

Alle vil helst tro de er perfekt skapt i utgangspunktet, samme hvor dum de er. Spesielt de som kaller seg skeptikere og kommer fra NTNU ser ut til å tro at de er de klokeste som finnes, toppen av evolusjonen tror de med sin ‘intelligens’. I virkeligheten er de vel nærmest de største idioter en kan finne, endimensjonale som de er. Nettopp, – som Darwins apekatter.

Echart Tolle – En ny jord

s. 19:

Vår nedarvede funksjonsfeil
“Hvis vi gransker menneskenes gamle religioner og åndelige tradisjoner nærmere, finner vi at under de mange overfladiske forskjellene er det to grunnleggende innsikter de fleste av dem er enige om.

Ordene de bruker til å beskrive disse innsiktene varierer, men alle peker på en todelt fundamental sannhet. Den første delen av denne sannheten er erkjennelsen av at den «normale» sinnstilstanden til de fleste mennesker inneholder et sterkt element av det vi kunne kalle funksjonsfeil eller til og med galskap.

Visse læresetninger i kjernen av hinduismen går kanskje lengst i å se denne funksjonsfeilen som en form for kollektiv, mental sykdom. De kaller den maya, selvbedragets slør. Ramana Maharshi, en av de største indiske vismennene, sier rett ut: «Sinnet er maya.»

Buddhismen bruker andre betegnelser. Ifølge Buddha produserer menneskesinnet i sin normale tilstand dukkha, som kan oversettes med lidelse, utilfredshet eller bare ren elendighet. Han ser det som en av menneskeskjebnens karakteristiske egenskaper. Hvor du enn går og hva du enn gjør, sier Buddha, kommer du til å møte dukkha, og den vil før eller siden gjøre seg gjeldende i alle situasjoner.

Ifølge den kristne lære er menneskeslektens normale kollektive tilstand preget av «arvesynden».

Synd er et ord som i høy grad er blitt misforstått og feiltolket. Direkte oversatt fra gammelgresk – språket Det nye testamente ble skrevet på – betyr å synde å bomme på målet, som en bueskytter som ikke treffer blinken, så å synde betyr å gå glipp av poenget med mennesketilværelsen. Det betyr å leve klønet, blindt, og av den grunn lide eller forårsake lidelse. Igjen er det slik at hvis vi renser betegnelsen for dens kulturelle bagasje og alle feiltolkninger, peker den på den funksjons-feilen som er nedlagt i menneskene.

Det menneskeheten har oppnådd, er imponerende og ubestridelig.

Vi har skapt enestående verker innenfor musikk, litteratur, malerkunst, arkitektur og skulptur. I det siste har vitenskapen og teknologien ført med seg radikale forandringer i måten vi lever på, nyvinninger som ville ha blitt ansett for mirakuløse for bare to hundre år siden.

Det finnes ingen tvil: Menneskesinnet er meget intelligent.

Men nettopp denne intelligensen er belastet med galskap. Vitenskapen og teknologien har forstørret den destruktive innflytelsen menneskesinnets funksjonsfeil har på planeten, på andre livsformer og på menneskene selv. Det er derfor det er lettest å gjenkjenne denne funksjonsfeilen, denne kollektive galskapen, i det tyvende århundres historie. En annen faktor er at denne funksjonsfeilen nå er i ferd med å skyte fart og bli mer intens.”

Frankensteiner’s århundre med andre ord.

Merzarzt
Merzarzt
Abonnent
Svar til  Rolf Kenneth Myhre
13 år siden

Det hjelper jo svært lite når det er på det rene at hele store deler av både det gamle og nye testamentet er tuftet i plagiat fra tidligere sivilisasjoners skapelsesberetninger og “profetier”. Det er bare tilfeldigheter og bevisst sosiopolitisk styring fra den allmektige kirken som har gjort den kristne trosretning så innflytelsesrik.

Ingen kristne mennesker vil se dette for det det er heller. Ville selv synes det var kjipt å vite at bibelens originale “forfattere” plagierte fra en stor mengde tidligere kilder og bidro til å skape en kollektivisert løgn uten sidestykke i verdenshistorien.

Derav følger at alle som sitter og piller fra hverandre skriften som om den var historisk sannhet i grunn farer med løgn og viderefører idiotiet.

Strålende egentlig.

Julia
Julia
Abonnent
13 år siden

Det ligger mye interessant historie i gamle skrifter og slik kan man pusle fortiden sammen og danne seg bilde av hva som egentlig foregikk.

Flott artikkel Rolf Kenneth!!

Julia
Julia
Abonnent
13 år siden

Å ta Bibelen bokstavelig og å tro at alt som står der er Guds ord er jo litt drøyt. Men kjernehistoriene som går igjen i mange andre skrifter må jo ha et snev av sannhet i seg.
Jesus kalte Gud for sin far – er han ikke da en sønn?

Guds vrede??

“Det finnes dem som vil gjøre meg til en sjalu Gud. Men hvorfor være sjalu når jeg har og er alt?
Det finnes dem som vil gjøre meg til en vredens Gud. Men hva kan gjøre meg vred når jeg ikke kan såres eller ødelegges på noen måte?
Det finnes dem som vil gjøre meg til en hevngjerrig Gud. Men hvem skal jeg hevne meg på siden alt eksisterer gjennom meg?”
(Himmelske samtaler 2)

Jeg tror nok at disse lederne på den tiden hadde noe å stri med i folket, opprørsk og umoralsk som de var og har brukt Gud som trussel for å få orden. Litt som vi foreldre rett før jul: Husk å være snill så kommer julenissen med gaver til deg….

« Forrige artikkel

Den nordiske modellen for verden?

Neste artikkel »

Angiversamfunnet – big sister – er her

13
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x