John F. Kennedys kamp mot oligarkiet

John F. Kennedy (JFK) sin korte tid som president, på to år og ti måneder, var fra første til siste måned en vedvarende kamp for å avvikle USAs kriminelle og hemmelige oligarksjikt.

Da dette oligarksjiktet sto bak CIA og Federal Reserve, tok JFK på seg den utfordringen å innskrenke CIAs og Federal Reserves makt og egenrådige posisjon. CIA hadde etablert et langvarig og intimt samarbeid med den amerikanske mafiaen, et samarbeid som ble styrket under deres felles interesser i å styrte Castro. JFK valgte broren sin Robert F. Kennedy til justisminister, som gikk til krig mot mafiaen. Kennedy-brødrenes krig mot mafiaen satte FBI-direktør J. Edgar Hoover i forlegenhet, da Hoover hadde etablert en ukultur der FBI lukket øynene for CIAs kriminelle aktiviteter og lot mafiaen få utfolde seg i fred. Pentagon, representert ved Joint Chiefs of Staff (JCS), hadde sammen med det militærindustrielle kompleks etablert en patologisk ”mindset” for uberettiget ekspansjon og krigføring. Oligarksjiktet hadde store økonomiske interesser i å vedlikeholde og eskalere krigen i Vietnam, som under Eisenhower-perioden hadde vært et CIA-styrt prosjekt utenfor presidentens og Kongressen kontroll. Kennedy hindret en vellykket invasjon av Cuba, og rakk å begynne på en tilbaketrekning av styrkene fra Vietnam.

Ti dager før JFK ble skutt, sendte han ut to bevarte memoer: ett til NASA-direktør James E. Webb der han beordret Webb til å ta umiddelbart initiativ til å innlede et romfartssamarbeidsprogram med russerne, og ett til CIA-direktør John A. McCone der han beordret McCone til snarest å gå gjennom CIAs UFO-rapporter og overlevere disse til NASA, slik at NASA hadde mulighet til å dele disse med russerne. JFK ønsket også å revidere FN og FN-pakten, som skritt på veien til genuin verdensfred.

Dersom JFK hadde fått virke ut én eller to presidentperioder, og hadde greid å temme og bringe CIA, Federal Reserve og det ultra-hemmelige MJ-12 under presidentens og Kongressens kontroll, ville oligarksjiktet langt på vei ha blitt avviklet og USA ville ha blitt et genuint demokrati. Dette ville i så fall ha bragt verden inn på en helt annen fremtidskurs.

1961

President Eisenhower og avskjedstalen. Dwight David “Ike” Eisenhower (1890-1969) var en femstjerners general og USAs president fra 1953 til den 19. januar 1961. Den 17. januar 1961 holdt han en fjernsynsoverført avskjedstale (online) direkte fra Det ovale kontor i Det hvite hus. I denne talen nevner han ikke oligarkiet, men advarer mot hva han kaller ”det militær-industrielle kompleks”, som kan ha sin egen dynamo og agenda som kan true nasjonens og demokratiets interesser. Deretter advarer han mot farene ved en ”vitenskapelig-teknologisk elite” som synes å stå bak en stadig mer institusjonalisert og formalisert forskning (Big Science). ”Det er blant statsmannskunstens oppgaver å forme, balansere og integrere disse og andre krefter, nye og gamle, innenfor prinsippene av vårt demokratiske system – og alltid sikte mot vårt frie samfunns overordnete mål”. Eisenhower advarte til slutt mot et hemnings­løst totalkonsum av Jordens ressurser, da dette kan gå på bekostning av fremtidens generasjoner gitt at Jordens ressurser og årlige fornyelsesevne er begrenset.

Robert F. Kennedy

20. januar. John F. Kennedy (JFK) innsettes som USAs 35. president. Den offentlige seremonien der JFK avgir presidenteden, ledes av Earl Warren som senere skulle lede Warren-kommisjonen. I en alder av 43 år blir JFK den yngste valgte president. Han blir også den rikeste president i USAs historie, med en formue på ca. 2,5 millioner dollar i 1961-verdi. JFK velger som justisminister sin yngre bror Robert F. Kennedy (RFK). De to Kennedy-brødrene ble et meget handlingskraftig par.

Fra den norske Wiki-artikkelen om JFK:
”Så snart Kennedy var på plass i presidentstolen i Det hvite hus utnevnte han en dynamisk regjering som var utvalgt blant dem han kalte «de smarteste og de beste». Det var den yngste regjeringen i det 20. århundre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Men til tross for at Kennedy nøt stor popularitet, oppfattet mange i USA ham som svært liberal.

I løpet av den korte tiden Kennedy var president – tilsammen 2 år og 10 måneder – satte han i verk en rekke tiltak som han selv aldri fikk se virkningene av. Et av hovedmålene var å avskaffe fattigdommen. I 1961 ble det vedtatt en lov om økt minstelønn, men forslag om gratis legehjelp for eldre ble nedstemt i kongressen. Etter at USA hadde tapt kappløpet om å bli det første landet til å sende et menneske ut i verdensrommet, tok Kennedy i 1961 initiativet til det amerikanske romfartsprogrammet, og erklærte målsettingen om at USA skulle sende et menneske til Månen innen tiåret var over.”

15. april. Under president Eisenhower hadde CIA i samarbeid med mafiaen og anti-Castro-eksilkubanere lagt storslagne planer for å styrte Cubas president Fidel Castro. Disse planlegningsprosjektene rullet av sted med stor kraft og høyt trykk da JFK tok over som president. Han kunne ikke bare stoppe dette ”lokomotivet” ved å si ”Stopp!”. Den 15. april begynte CIA sin invasjon av Grisebukta [Wiki-artikkel: Bay of Pigs Invasion]. To dager senere hadde invasjonen blitt en total fiasko for CIA, hvilket JFK fikk mye av skylden for fordi han ikke tillot Flyvåpenet og Marinen å støtte invasjonen.

18. april. Brookings-rapporten overleveres Kongressen [Wiki-artikkel: Brookings Report]. Rapporten anbefaler på det sterkeste at oppdagelser av eventuelle utenomjordiske artefakter i verdens­rommet eller på andre planeter bør hemmeligholdes for folket.

27. april. JFK holder en tale for The American Newspaper Publishers Association, en tale han selv gir tittelen The President and the Press (online). Her indikerer han i forsiktige ordelag at den virkelige fienden til USA, folket og demokratiet ikke er en bestemt nasjon eller politisk bevegelse, men en hemmelig maktstruktur som utfolder sin agenda i det skjulte. For mange er det opplagt at det er oligarkiet han retter pekefingeren mot, ikke russerne eller kommunistene.

“Jeg ønsker å snakke om vårt felles ansvar i møtet med en felles fiende. De siste ukers begivenheter kan ha belyst denne utfordringen for noen, men dimensjonene av denne trusselen har blitt gradvis mer fremtredende over mange år. Uansett hva våre håp for fremtiden måtte være – å redusere denne trusselen eller leve med den – kan man ikke flykte fra verken alvoret eller totaliteten i denne utfordringen for vår overlevelse og vår sikkerhet, en utfordring som konfronterer oss på uvante måter i alle sfærer av menneskelig aktivitet.

Selve ordet ”hemmelig” er frastøtende i et fritt og åpent samfunn. Som et folk er vi både av natur og historisk i mot hemmelige samfunn, hemmelige edsavleggelser og hemmelig møtevirksomhet. Vi bestemte oss for lenge siden at farene forbundet med overdreven og uberettiget hemmeligholdelse av relevante fakta i høy grad oppveier fordelene som angis for å rettferdiggjøre hemmeligholdelse… Det har lite verdi å sikre vår nasjons overlevelse dersom våre tradisjoner ikke samtidig overlever. Det er meget stor fare for at et erklært behov for økt sikkerhet vil bli utnyttet av dem som er ivrige på å utvide dets mening til de ytterste grenser for offentlig sensur og hemmeligholdelse. Dette vil jeg ikke tillate i den grad dette er under min kontroll. Ingen som er tilknyttet min regjering, enten i høy eller lav posisjon, sivil eller militær, skal tolke mine ord her i natt som en unnskyldning til å sensurere nyheter, eller til å kvele uenighet, eller til å dekke over våre feil, eller til å skjule for pressen og almenheten de fakta som de fortjener å kjenne til.

Disse betraktninger krever et nytt perspektiv, en endring av taktikk, en endring i vår misjon – av staten, av folket, av alle handelsmenn og arbeiderforeningsledere, og av pressen. For vi møter en motstand verden over av en monolittisk og hensynsløs konspirasjon som hovedsakelig benytter seg av skjulte metoder for å ekspandere sin innflytelsessfære – gjennom infiltrasjon fremfor invasjon, gjennom samfunnsnedbrytende virksomhet fremfor ved politisk valgdeltakelse, gjennom trusler fremfor å appellere til den frie vilje, gjennom å foretrekke geriljaen om natten fremfor hæren om dagen. Dette er et system som har bundet opp enorme menneskelige og materielle ressurser for å bygge et solid og høy-effektivt apparat som kombinerer militære, diplomatiske, etterretnings­messige, økonomiske, vitenskapelige og politiske operasjoner.

Dette apparatets forberedelser holdes skjult fremfor å bli offentliggjort. Deres tabber begraves fremfor å bli førstesidestoff. Deres motstandere bringes til  taushet fremfor å bli hyllet. Deres forbruk og utgifter unnslipper kritiske spørsmål; ingen rykter trykkes; ingen hemmeligheter avsløres. Dette apparatet styrer Den kalde krigen, for å si det kort, med en krigsdisiplin som ikke noe demokrati ville håpe eller ønske å kunne matche…”

25. mai. JFK holder en tale (online) til Kongressen der han erklærer at USA skal ha en bemannet månelanding innen utgangen av tiåret, og at de skal komme dit før russerne. Project Apollo ble unnfanget under Eisenhowers presidentperiode, men fikk sin fødsel først med denne støttetalen fra JFK.

28. juni. JFK står bak utsendelsen av tre uhyre betydningsfulle National Security Action Memoranda (NSAM):
* NSAM nr. 55: Relations of the JCS to the President in Cold War Operations (online).
* NSAM nr. 56: Evaluation of Paramilitary Requirements (online).
* NSAM nr. 57: Responsibility for Paramilitary Operations (online).

L. Fletcher Prouty

JFK signerte selv NSAM nr. 55, de to andre ble signert av National Security Advisor McGeorge Bundy (1919-96). JFK har blitt tillagt uttalelsen at han ønsket “å smadre CIA i tusen biter og spre dem for vinden” (New York Times, 25. april 1966). Oberst, forfatter og forbindelsesoffiser mellom CIA og Pentagon L. Fletcher Prouty (1917-2001) betraktet de tre memoene som Kennedys krigserklæring mot CIA [Wiki-artikkel: L. Fletcher Prouty]. De tre memoene tar opp USAs ”kald krig-operasjoner”, ”ukonvensjonell krigføring” og ”para­militære operasjoner”, hvilket var eufemismer for CIAs selvinitierte, hemmelighetsfulle og illegale militære og paramilitære operasjoner i utlandet. Prouty forklarer at det Kennedy gjorde gjennom disse tre memoene, var å overføre det overordnete ansvaret for CIAs hemmelige paramilitære operasjoner i utlandet i fredstid fra CIA til styreformannen for Joint Chiefs of Staff (JCS). JCS er et stabsråd bestående av Pentagons øverste militære ledere. Etter en slik ansvarsoverføring kunne CIA ikke lenger gjennomføre egne paramilitære operasjoner i utlandet uten å komme i direkte konflikt med Pentagon og presidenten!

[Kilde: I følgende foredrag/artikkel-samling av Prouty, se Interview with Joseph Spieler fra 1976. Prouty omtalte den transnasjonale New World Order-kabalen som ”the secret team”, men antok at dette nettverket først oppsto sent på 1950-tallet. Han antok videre at 1960 U-2 episoden var NWO-kabalens første større operasjon (Wiki-artikkel: 1960 U-2 Incident)].

CIA-direktør Allen W. Dulles

31. juli. Det hvite hus annonserer at CIA-direktør Allen W. Dulles (1893-1969) kommer til å trekke seg fra stillingen ved slutten av året. Dulles hadde sittet som CIA-direktør siden 1953, og det var via han at CIA hadde fungert som en tjener for Kabalen fremfor å tjene Kongressen og folket.

28. november. En avslutningsseremoni holdes for Allen W. Dulles da han går av som CIA-direktør. JFK hadde valgt John A. McCone til å ta over som ny CIA-direktør, en republikaner og meget rik industrileder. JFK innvier CIAs nye hovedkvarter i Langley, Virginia.

29. desember. Pressen annonserer at JFK aksepterer avskjedssøknaden til CIAs visedirektør, general Charles P. Cabell. Han hadde vært visedirektør siden 1953. Også Cabell hadde blitt tvunget av JFK til å gå av.

1962

Lyman L. Lemnitzer

Februar. Richard M. Bissell Jr., CIAs visedirektør for planlegning, tvinges til å gå av. Han erstattes av Richard Helms.

13. mars. De rabiate og krigsglade medlemmene i Joint Chiefs of Staff (JCS), ledet av styreformann og general Lyman L. Lemnitzer, legger frem et memorandum for forsvarsminister Robert McNamara. Memoet inneholder planer for en formidabel falsk flagg-operasjon, Operation Northwoods, som skal rettferdiggjøre for omverdenen at USA invaderer Cuba [Wiki-artikkel: Operation Northwoods]. Planen inkluderer simulerte og reelle terror­handlinger både innenfor USAs egne grenser og i utlandet. Fly skulle kapres, båter skulle senkes, uskyldige sivile skulle skytes ned på gatene, og et fly med amerikanske passasjerere skulle skytes ned. Det var til og med planer om å arrangere et uhell med raketten som skulle ta astronauten John Glenn opp i verdensrommet. Castro skulle gis skylden for alle disse terrorhandlingene. JFK stoppet disse ville planene. JFK mistet tilliten til Lemnitzer og JCS, og brukte general Maxwell D. Taylor som mellommann. Lemnitzer ble snart tvunget til å gå av, og Taylor ble satt inn som ny styreformann for JCS den 1. oktober 1962.

30. mars. Pressen annonserer at Robert Amory Jr., enda en CIA-visedirektør, har valgt å gå av. Han hadde hatt denne stillingen siden 1953.

19. mai. JFKs 45-årsdag feires med galla, der skuespillerinnen Marilyn Monroe temmelig beruset synger “Happy Birthday” til ham. De to hadde i lengre tid hatt et seksuelt forhold, men antagelig ser han henne ikke igjen etter denne natten.

27. juni. Robert F. Kennedy (RFK) har overtatt brorens seksuelle forhold til Marilyn Monroe, og besøker henne en rekke netter.

20. juli. Marilyn Monroe foretar abort ved Lebanon Hospital, der hun blir i fire døgn.

3. august. Et CIA-memorandum diskuterer Marilyn Monroes seksuelle forhold til Kennedy-brødrene. Blant uttalelsene i memoet: “Subject [Monroe] threatened to hold a press conference and would tell all.” “Subject [Monroe] made reference to her ‘diary of secrets’ and what the newspapers would do with such disclosures.” Memoet nevner også at Monroe hevdet at JFK tok henne med til en hemmelig flybase hvis formål var å observere ”things” fra verdens­rommet.

5. august. Marilyn Monroe, 36 år gammel, blir om natten funnet død av sin psykiater etter at Monroes hushjelp hadde tilkalt ham. Den offisielle dødsattesten lød ”akutt barbiturat­forgiftning” og ”muligens selvmord”. Sersjant Jack Clemmons var den første offiseren som kom til åstedet. 25 år senere hevdet han fortsatt: ”Dette var det mest opplagte mord jeg noensinne har sett. Alt var arrangert”.

Ifølge ZetaTalk ble Monroe drept fordi JFK hadde fortalt henne for mye av statlige UFO-hemmeligheter som hadde blitt lekket til ham. MJ-12 kunne ikke være trygg på hva Monroe ville hviske videre til neste mann som delte hennes seng (kilde: ZetaTalk-notat 151196: President Kennedy).

16.–28. oktober: Cuba-krisen! Fra den norske Wiki-artikkelen Cuba-krisen:
”Bakgrunnen var Sovjets utplassering av raketter med atomladninger på Cuba. Den mest anspente perioden begynte den 16. oktober 1962, da president John F. Kennedy fikk se fotografiske bevis av sovjetiske installasjoner for avfyring av atomvåpen, og varte i 13 dager til den 28. oktober 1962, da den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov beordret at installasjonene skulle demonteres. Denne krisen oppfattes som den perioden hvor den kalde krigen var nærmest å utvikle seg til en atomkrig. En viktig faktor for å forstå alvoret i Cubakrisen, var den USA-støttede invasjonen i Grisebukta (Bahia de Cochinos) 17. til 19. april 1961. Invasjonen ble slått tilbake, men det cubanske lederskapet med Fidel Castro og Che Guevara i spissen, var overbevist om at USA ville slå til med et nytt og langt større angrep. Av denne grunn knyttet Cuba sterkere bånd til Sovjetunionen.”

Cubas import av raketter med atomladninger må ses på som en fair respons på CIAs godt utviklete planer om en ny invasjon av Cuba, samt CIAs mange forsøk på å likvidere Fidel Castro.

Desember. Ved utgangen av 1962 hadde Kennedy-brødrene rukket å utrette mye i deres krig mot mafiaen. 101 personer hadde blitt dømt, og flere hundre sto tiltalt. Deres innsats på dette området var muligens hovedgrunnen til at den vennskapelige kontakten med Frank Sinatra ble brutt.

1963

J. Edgar Hoover

29. mai. FBI-direktør J. Edgar Hoover (1895-1972) var overbevist om at JFK ville bruke loven om tvungen pensjonering ved fylte 70 år til å få Hoover til å trekke seg fra stillingen i 1964. Hoover samlet derfor på snusk og sladder, samt brukte ulovlige avlyttingsmetoder, på Kennedy-brødrene, samt alle andre personer i maktposisjoner som han av personlige grunner ikke likte. Denne dagen ber han Kenneth O’Donnell om å grave litt i det gamle forholdet mellom JFK og Jacqueline Kennedys pressesekretær Pamela Turnure. Hoover greide å beholde stillingen som FBI-direktør helt frem til sin død i 1972. For å hindre at noe slikt skulle gjenta seg i fremtiden, ble det etter hans død bestemt at man maksimalt kan sitte som FBI-direktør i ti år.

4. juni. JFK signerer Executive Order 11110, som gir USA som stat retten til å utstede sin egen valuta uten å måtte gå via Federal Reserve [Wiki-artikkel: Executive Order 11110]. Dannelsen av Federal Reserve er en av de virkelig store konspirasjoner i USAs historie. Noen vil hevde at det nettverket av internasjonale bankierer som sto bak dannelsen av Federal Reserve, var identisk med den opprinnelige kjernen i NWO-kabalen. Federal Reserve har aldri vært en offentlig, føderal sentralbank. Den er i virkeligheten privateid og privatstyrt, og har alltid prioritert sine private eiere på bekostning av staten og folket. For litteratur, se bøkene The Creature from Jekyll Island (4. utg. 2002) av G. Edward Griffin, og Secrets of the Federal Reserve (online) (1991) av Eustace Mullins. Executive Order 11110 ble trukket tilbake da president Ronald Reagan den 9. september 1987 signerte Executive Order 12608.

10. juni. JFK holder en tale (online) ved American University i Washington, som av historikere regnes som en av de beste talene han holdt i sin tid som president. JFK snakker om muligheten for genuin verdensfred, med hvilket han mener noe helt annet enn en verdenstilstand påtvunget Pax Americana. JFK sier at forutsetningen for genuin verdensfred ikke bare er gjensidig nedrustning, men også at enhver amerikansk borger endrer sitt syn på Sovjetunionen og Den kalde krigen. ”[Genuin fred] må være dynamisk, ikke statisk, og må være fleksibel nok til å kunne møte utfordringene til hver ny generasjon. For fred er en prosess, en måte å løse problemer på.”

5. august. USA, Storbrittania og Sovjetunionen signerer i Moskva et begrenset forbud mot kjerne­fysiske prøver. JFK oppdager at den nye CIA-direktøren John A. McCone motarbeider ham og fortsetter den CIA-tradisjonen som JFK ønsker å rive ned.

18. september. JFK har et møte med NASA-direktør James E. Webb, der han kunngjør sin vilje til å samarbeide med russerne om romfartsprogrammet om en bemannet ekspedisjon til Månen. JFK ønsket Webbs støtte, for å forhindre et opprør innad i NASA.

20. september. JFK holder en tale (online) for FNs generalforsamling der han overrasker stort med sitt tilbud om et utstrakt romfartssamarbeid med russerne. JFK betraktet et slikt samarbeid som et viktig skritt i retning av genuin verdensfred. JFK nevner også behovet for en reorganisering av FN. ”FN kan ikke overleve som en statisk organisasjon. Organisasjonens forpliktelser øker, så vel som organisasjonens størrelse. FN-pakten må endres såvel som FNs rutiner. Forfatterne av FN-pakten hadde ikke som intensjon at pakten skulle fryses for evig.”

11. oktober. JFK sender ut, via McGeorge Bundy, National Security Action Memorandum 263 (online), som bekrefter at 1000 militære personer i Sør-Vietnam skal trekkes ut innen årets utgang. JFK hadde indikert at mesteparten av amerikansk militærpersonell skulle være ute av Vietnam ved slutten av 1965.

12. november. JFK signerer to memoer:
1) Memo til NASA-direktør James E. Webb: National Security Action Memorandum # 271: Cooperation with the USSR on Outer Space Matters (online). Memoet beordrer Webb til personlig og umiddelbart ta initiativ til å innlede et omfattende romfarts­samarbeid med Sovjetunionen. Webb bes om å avlevere statusrapport innen 15. desember 1963.

2) Memo til CIA-direktør John A. McCone: Classification review of all UFO intelligence files affecting National Security (online). JFK gjør først CIA-direktøren oppmerksom på memoet han nettopp har sendt til NASA-direktøren. Han ber så CIA-direktøren om å foreta en opprydning av CIAs UFO-rapporter, med det formål at disse skal overleveres NASA/Webb som igjen skal kunne utveksle disse (eller diskutere informasjon heri) med russerne i deres kommende romfartssamarbeidsprogram. JFK ber CIA-direktøren å avlevere status­rapport senest 1. februar 1964.

22. november 1963. Under en politisk kampanje blir JFK og Jacqueline Kennedy kjørt i åpen limousin i en bilkortesje gjennom byen Dallas (Texas). Da bilen ankommer Elm Street ved Dealey Plaza, blir JFK utsatt for triangulert kryssild der han treffes av minst tre skudd fra tre forskjellige vinkler: i strupen, i ryggen og til slutt i høyre tinning. Skuddet i høyre tinning med en ekspanderende dum-dum kule ble fatalt pga. store hode- og hjerneskader. Skuddet ble avfyrt bak stakittgjerdet ved ”Grassy Knoll”. Snikskytteren har med meget stor sannsynlighet blitt identifisert: Lucien Sarti (1931-72), en korsikansk leiemorder. Sarti og to andre korsi­kanske leiemordere hadde blitt leid inn av den amerikanske mafiaen, som sammen med celler innad i CIA og anti-Castro-eksilkubanere utgjorde feltoperasjonsteamet som sto for det praktiske arrange­mentet i drapet av JFK. Skuddet i høyre tinning (der hodet kastes til venstre) går klart frem av Zapruder-videoen, og burde være grunn nok til at det amerikanske folket og hele den øvrige verden uten videre burde ha avvist Warren-kommisjonens rapport om drapet som en farse. Ifølge rapporten ble JFK kun truffet av ett skudd, og det skuddet skulle ha kommet bakfra, avfyrt av en 24-åring fra sjette etasje i den bygningen der han selv arbeidet.

Denne artikkelen blir fulgt opp av artikkelen
Oligarkenes drap av JFK og cover-up.