Sigr`s Yule-evangelium Del 1 av 4

«Det er mye om vår gamle fortid, tro og feiring av dager som står igjen i dag. Men ikke så klart anerkjent og forstått er at mye av den kunnskap og forståelse har blitt endret og endret. Feiringer av gamle hedenske dager og det hedenske samfunnet som fantes mange steder rundt om i verden har blitt forandret og forandret til å representere kristne og jødiske verdier og trossystemer. Den hedenske kulturen representerte ikke bare et system, men inneholdt også kunnskap og visdom til å skape et langt og sunt liv. Å arbeide med lys av Odin ga forståelsen av at alt var koblet. Å være i ett med alle ting er et system som også skapte friske mennesker inn i fremtiden. Denne kunnskapen og forståelsen var tanken for menneskeheten.»

Historie ble til legender. Legendene ble til myter, og mytene ble til misantropiske trosystemer.

Julemiks

Julenissen og fluesoppen er noe som står julen nært, og har tilknyttning til sjamaniske tradisjoner som fremdeles praktiseres hos korjakkene. Rød fluesopp er den eneste vanlige veksten i nordboreale strøk som har evne til å framkalle hallusinasjoner. Man svelget soppen hel uten tygging. Den ble også  kokt i suppe eller blandet med saft av blokkebær. Man samlet også urin (av noen som har spist soppen) i spesielle lærkar eller sekker, og drakk urinen. Det har noe med å unngå bad trip å gjøre. Det sies også at de spiste og drakk avføring og urin fra rein etter de hadde foret den med sopp, og spiste seg høy av kjøttet, siden russtoffene passerer uforandret gjennom nyrene. Når en mann hadde spist rød fluesopp, kunne andre more seg med å legge en liten pinne i vegen for ham. Han ville da stoppe opp og eventuelt hoppe over den som om hindringen skulle ha vært voldsom.

Vinterboligen til de sibirske nomadene, yurten, hadde en ljore i taket som var støttet opp med en kraftig påle av bjørk. Under midtvintersfestene krabbet shamanen ned gjennom ljoren. Med seg hadde han en sekk med tørket fluesopp eller et lærkar med urin fra folk som allerede hadde spist soppen. Etter å ha forestått seremonien klatret han opp pålen og forlot yurten. Forestillingen om julenissen som klatrer ned og opp pipa kan forklares her, men det er viktig å påpeke at julenissen er en sammensatt skikkelse. Enkelte steder i Mellom-Europa har feier-lauget en fluesopp i emblemet, som har røtter i de sjamaniske ritualene. Julenissen er kledd i rødt og hvitt; fluesoppens farger. Han flyr gjennom lufta ved hjelp av sine reinsdyr, noe nomadene også trodde shamanen gjorde. Fluesoppen som juledekor har eldgammel rot i Europa. For eksempel tror folk i Kocevje at gudenes konge, Wotan, rider på en hvit hest gjennom skogen julenatta, forfulgt av djevelen. Den røde og hvite fråden fra mulen faller på bakken og vokser opp til frodige fluesopper.

Julenek ble satt ut som et offer til Odin og fruktbarhetsgudinnen Frøya for å sikre neste års avlinger.  Andre tradisjoner var at neket ble satt ut til Odins hest Sleipner. Neket måtte være av det beste slaget. Juleneket plasseres gjerne i et tre som symboliserer at Odin ofret seg i verdenstreet Yggdrasil. Julenek var også utformet som en bukk av samme format som halmbukken som nå brukes som juledekor under treet, og som symboliserer bukken til Tor, og/eller Tor. Halmbukken skulle æres og traktes hele julen.

Av julefargene er det rød som er mest brukt og har røtter til fluesoppen og Bock (julenissen). Rød er også en alternativ farge til solen og ilden. Grønnfargen er eviggrønne planter og evig liv. Hvitt står for renhet, gjenfødelse av solen, en ny start, et nytt år, og den hvite fargen i fluesoppen. Fiolett står for advent (ventetid), da man venter på at solen skal vokse seg sterkere. Gull står for Odin (solen), mens sølv står for liv i døden, regenerasjon, og månen.

Julegrøten kommer av at festmaten i gamle dager besto av kjøtt og grøt. Mandelen i grøten er derimot en sydlandsk tradisjon som vi har plukket opp i seinere tid, for mandler var ikke vanlig i Norge den gang. Smørøyet i grøten står for solen, og mandelen for fruktbarhet og gjenfødelse.

Klementiner og mandariner har også i senere tid fått sin plass i julen. Med sin runde utforming og farve, representerer de solen. Dette har sitt motstykke med appelsinen (en større sol) som knyttes til påske og vårjevndøgnet.

Julekranser har en sirkulær form som er et solsymbol. Den er også som oftest laget av eviggrønne planter, som gir en dobbelt betydning av evige liv.Tilsvarende kranser med tilsvarende symbolikk, men med sommerlige farver brukes ved begravelse, som trolig symboliserer at den avdøde skal vandre videre (etterliv/evig liv).

Store bål ble tent for å feire solens tilbakekomst. Julekubben, som fremdeles holdes i hevd noen steder i Norge, er det siste sporet etter denne skikken. De tok den største de kunne finne, enkelte ganger en hel trerot. Den ble trukket hjem i spissen for en hel prosesjon og lagt i den store, åpne peisen for å gi varme og lys under festen. Den ble tent på selve julaften, og brente i flere dager. Noen tok til side et stykke av julekubben hvert år og brente det på peisen året etter. Å tenne bål ved vintersolvervet, hadde også sitt motstykke ved sommersolvervet, som i ettertid har blitt endret til å omhavne den katolske Sankt Hans (sankthansaften). Ilden (brísingr) skal tennes ved sommersolverv på berg og fjell langs kysten, og disse skaper i nattens mørke mange avbrutte rekker med skinnende lyspunkter i havet – som godt kan likne Freyjas (månens) smykke (gjenskinn).

Lussi Langenatt

Julen startet ved Lussi natten 13 Desember som regnes som den lengste natten i året, og julen varte i 12 dager.  Man sa også at de tolv juledagene spådde været for de 12 kommende månedene i året. Det var tradisjon at hele familien badet da alt arbeidet var ferdig og huset var klart til julaftenen, alle i samme badestampen etter tur. Julebukken var først kun bukken som ble slaktet til jul, men seinere oppstå skikken med å kle seg i skinnfeller og dra på uventede besøk hos folk. Alle fikk mat og drikke, for noe annet ville bringe ulykke over julefeiringen i huset. Det gamle norrønske kvinnevettet lussi, mor til de underjordiske, og passet på at juleforberedelsene ble gjort i tide. Lussi langnatt var 13. desember.

I Sverige oppstod Luciatoget slik vi kjenner det: En ung kvinne eller ei jente i familien går som Lussi-brud, kledd i hvitt og med lyskrans i håret, gjerne med et følge av andre hvitkledde familie- medlemmer. Sangen er vakker og lussikattene gode. Og slik feirer/feiret vi Sankta Lucia (og gamle Lussi) i våre dager. Lussi var tenkt som en kvinne, og i etterkristelig tid ofte ond, en slags kvinnelig demon som kom kjørende eller ridende om natten og straffet folk som slurvet unna juleforbredelsene. I Norge var natten spesielt farlig for både mennesker og dyr, for tradisjonen sa at i denne natten drev de avdødes ånder, Åsgårdsreien (også kjent som Julereia), sitt spill. Denne natten kunne dyrene i fjøset snakke og beklage seg over at hun var lang som to (natten var lang som 2 korte sommernetter). Når man med dette i bakhodet leser Lucia-sangen med åpne øyne, kan det nesten se ut som om dette opprinnelig var en hedensk sang om den lange mørke natten 13 desember/ Lussi langenatt.

Melodien til Lucia-sangen som i dag er forbundet med Lusse-toget  ble derimot laget i moderne tid, og den har vi innført fra Italia. Komponisten het Teodoro Cottrau og året var 1848. Sangen handler slett ikke om helgenen St. Lucia, men om havneområdet i Napoli som er oppkalt efter henne. Det var først mange år senere, etter århundreskiftet, at svensken Gunnar Wennerberg kom til Napoli og fikk høre sangen. Det slo ham at den skulle egne seg godt som Lucia-sang. I 1927 ble den for første gang sunget i Sverige i forbindelse med første kåring av lussebrud. Det finnes to svenske dikt til melodien, ett av Sigrid Elmblad fra 1924 og ett av Arvid Rosén fra 1925. Roséns er best kjent og mest sunget, men Elmblads er vakrere og mer opphøyet:

Svart senker natten seg i stall og stuer.
Solen har gått sin vei, skyggene truer.
Inn i vårt mørke hus stiger med tente lys
Sancta Lucia, Sancta Lucia

Natten er mørk og stum. Med ett det suser
i alle tyste rum som vinger bruser.
Se på vår terskel står hvitkledd med lys i hår
Sancta Lucia, Sancta Lucia

«Mørket skal flykte snart fra jordens daler.»
Slik hun et underfullt ord til oss taler.
Dagen skal atter ny stige av røde sky
Sancta Lucia, Sancta Lucia.

Den eldste og ekte romerske kult omkring lysfesten var imidlertid viet en annen guddom, nemlig gudinnen Lucina. Alt i 735 f.Kr. ble hennes tempel reist på høydedraget Esquilin i Rom. Hun var en latinsk og sabinsk lysgudinne, og navnet er avledet fra det latinske ord for lys: lux (italiensk: luce). Hennes symboler var en lampe og en offerskål (patera) med kaker. Hun åpnet øynene på nyfødte og skjenket dem synet, og hun hadde helbredende kraft. Senere ble hun oppfattet som en fremtredelse av Juno (den ypperste gudinne og Jupiters viv), der som sådan ble kalt Juno Lucina (eller Lucetia). Den romersk-katolske kirke feirer den kristne helgen St. Lucia på den 13. desember. Dette er etter den gamle julianske kalender årets korteste dag og lengste natt; den dag da man feiret Lucina og lysets gjenkomst.

Legenden om jomfruen (santa lucia) som ikke lot seg flytte har derfor rot i virkeligheten. Den skriver seg tilbake til et Lucetia-tempel der katolske vandaler forsøkte å ødelegge og drepe gudinnen (statuen) ved å plukket ut juvelene som var øynene hennes. Noe tilsvarende skjedde i Egypt, da man ripet vekk øynene til statuer av faraoer for å forhindre dem et etterliv. Det skulle vise seg at statuen var langt vanskeligere å ødelegge enn å fjerne. Det endte med at den ble hakket i stykker og båret ut stykkevis. Historien rundt dette gjorde det til at den katolske kirke anså det som nødvendig å innlemme «Lucia» inn i helgenflokken slik at alt annet enn den romerske versjonen av historien ble blasfemi og kjetteri. Men parallelt med dette ble hun fortsatt tilbedt av vanlige mennesker som den hun en gang var – lysets gudinne, den som åpnet barns øyne og gav dem synets gave.

Det må understrekes at folketro og hedendom levde i beste velgående sammen med kristendommen til langt inn i middelalderen. Etterhvert kom mange til å se Lucia-figuren som en slags kvinnelig Kristus og mange av de samme mirakler som Jesus gjorde kunne hun også gjøre. Hun kunne lege sjuke, og særlig kunne hun gi blinde synet tilbake. Den norske feiringen kommer i all hovedsak fra de svenske tradisjonene nevnt ovenfor, og er en ganske vakker tradisjon. Men det er kanskje på tide å se den virkelige Lucia i øynene? Hun som ble drept ikke av hedninger, men av Katolske tempelrøvere.

Juleøl

Kvad fra 900-tallet.

Úti vill jól drekka,
Ef skal einn ráða,Fylkir enn framlyndi
Ok Freys leik heyja;

Ute på sjøen vil kongen drikke jul
om han får råde selv
den framlynte fyrsten
og leike Frøys leik

9. Desember er dagen bryggingen av Juleølet begynner. Alle brygget sitt eget øl til julen i gamledager. Dette for å legge sin ætts sjel i ølet. Ved julebordet skal det drikkes til minne om de døde og for æsene, og gude- og fedrebilder skal settes frem i høysetet. Dette skal gjentas når de døde skal reise hjem igjen. Da drikkes det til minne igjen og det sies takk og farvel til de besøkende. Slik drikkes julen ut. Deretter renses gården med sopelime, stokker og pisker og utjaging av alle dem som ikke hører hjemme. Huset renses ved at det brennes einebær, pors, gran og rogn – luften kan ogsa renses med tjærelukter. Ingen skal være ute på julenatten, mens katten ikke får være inne i huset; det får heller ikke noen andre klovdyr eller pelsdyr. Disse skal sammen med Åsgarðsreien se til at julefreden overholdes og at de som bryter den straffes.

Sigrid Strætkvern er stemningsskaper og leder Ringnes Ølsenter. Hun sier at ”de kristne” kuppet skikkene da kristendommen ble innført. Det var påbud om å brygge øl til jul, og folk skulle drikke ”jol”.  Da skulle minst tre naboer komme sammen til et gilde, og julenatt skulle de drikke og skåle for gudene Frøya og Odin. De skålte for godt år og fred. Denne skikken ble overtatt også under kristningen av Norge. Olav Trygvason drømte at St. Martin – skytshelgen for bordets gleder – kom til ham og bad ham holde fast på de gamle øl-skikkene. Da skulle man til hver jul lage så mye malt på hver gård som mannen og kona veide til sammen.

Det var egne kontrollører som passet på at dette ble gjort, og en kontrollør kunne oppsøke opptil tre gårder på en dag. Og på den siste gården hadde han rett til å få overnatting. Det han kontrollerte, var om ølet var sterkt og godt. Det skulle velsignes julenatt til ære for Krist og St. Maria. Det var en kristenplikt å brygge øl, og den som ikke gjorde det, kunne bli forvist fra landet, sier Sigrid Strætkvern. De som ikke ville delta i drikkegildet, kunne få bot. Og en bonde som ikke ville brygge, fikk større bot. Dersom bonden unnlot å brygge øl tre år på rad, ble gården tatt fra ham og delt mellom andre, mens bonden selv ble forvist fra landet. Begrepet at drekka jol var det faste uttrykket for julefeiring til ut på 1500-tallet. Julens gud bar navnet Jolne, og det var Odin. Dette navnet finner vi i et skaldekvad som Jolna sumbl. Det betyr Odins rus eller Odins rusdrikk. Øldrikkingen ga menneskene mot til å henvende seg til gudene. Det skulle skje i rus, for da kom man nærmere gudene.

Vi avslutter med litt tradisjonell Trøndersk førjulstemning

Hovedresurser:

• Varg Vikernes Germansk mytologi og verdensanskuelse
• Grimnesmål
• Perheen saaga Väinämöisen mytologia, av Juha Javanainen
• Bock saga
• Finnish paganism (wikipedia)
• kalevala
• Ár nDraíocht Féin: A Druid Fellowship (ADF)
• Thomasevangeliet
• Bibelen