Du leser nå
En hyllest til Zecharia Sitchin

12 minutter lesetid



En hyllest til Zecharia Sitchin

Sitchin, 89 år gammel, intervjues av The New York Times i januar 2010. Det forstørrete seglet viser en ”gud” fra Nibiru som via en mindre ”gud” overfører plogen og jordbruksvisdom til mennesket.

Sitchins intervensjonsteori er basert på en bokstavlig tolkning av oldtidskulturenes skrifter, særlig de sumeriske, om humanoide ”guder” som vandret og fløy omkring her på Jorden, og som skal ha gitt oss sivilisasjonen. Ifølge skriftene tok disse ”gudene” æren for å ha skapt mennesket som en genetisk hybrid. ”Gudene” hevdet at de kom fra planeten Nibiru, som skal passere gjennom ekliptikken hvert 3600 år.

Introduksjon

Den 8. januar 2010 sto et intervju med den kontroversielle forfatteren og fortidsforskeren Zecharia Sitchin i The New York Times. Sitchin er nå 89 år gammel, han bor fortsatt i sin gamle leilighet i Manhattan, New York, og er fortsatt produktiv. Hans hustru døde i 2007. Det er på tide med en aldri så liten hyllest fra Norge, som ennå ikke har oversatt en eneste av hans bøker.

Sitchin er kjent for sin bestemte versjon av intervensjonsteorien – den idé at mennesket har fått genetisk og/eller kulturell bistand av utenomjordiske humanoider i fortiden. Sitchins første bok kom ut i 1976; den er nå i sitt 45. opplag og har blitt oversatt til 25 språk. Flere av hans bøker har blitt oversatt til koreansk, hebraisk, russisk, spansk, polsk, tysk, gresk, kinesisk… Bortsett fra min egen web-bok, Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk, finnes ikke en eneste web-omtale på norsk av hans forfatterskap som er lengre enn 2-3 avsnitt.

Sitchin er verken den første eller den mest kjente talspersonen for intervensjons­­teorien på 1900-tallet. Dén æren går til Erich von Däniken som i 1968 debuterte med boken Tilbake til fremtiden. Problemet med Dänikens nå ca. 30 bøker er mangelen på utvikling i dem. Det virker som om han aldri kommer videre enn til å konstatere på sitt journalistiske vis at her og der er det ingen tvil om at utenomjordiske har vært. Så spekulerer han litt rundt deres intensjoner og deres virkninger på lokalbefolkningen. Med Sitchin er det ander­ledes, han har gitt oss en akademisk tilfredsstillende ny versjon av menneskets opprinnelse og av hele verdenshistorien frem til 550-tallet fvt. (før vår tid).

 

Biografisk skisse

”Jeg ser som min oppgave, eller kanskje min misjon, å gjøre folk idag kjent med hva de gamle folkeslagene visste og trodde på. Jeg gjør dette ved å gå til deres kilder, deres skrifter og avbildninger, og behandler dette materialet ikke som myte men som sann for­telling.” [Sitchin i intervju fra 1993]

”Faktum er at overalt hvor lommer av primitive samfunn (som lever av jordbruk) har blitt funnet i fjerne deler av verden, har de levd og ernært seg selv gjennom generasjoner uten astronomer og en presis kalender. Det er også et etablert faktum at kalenderen i oldtiden ble skapt av et urbant samfunn, ikke av et jordbrukssamfunn… Likevel studerte oldtidens menneske nattehimmelen og orienterte sine templer mot stjernene og planetene, og knyttet sin kalender og sine festivaler ikke til grunnen han sto på men til himmelens bevegelser. Hvorfor? Fordi kalenderen ikke var skapt for jordbruksformål men for religiøse formål. Ikke for å tjene menneske­heten, men for å ære gudene. Og gudene, ifølge den aller første religion og folket som ga oss kalenderen, kom fra himmelen.” [Sitchin, The lost realms, s. 156].

 

Zecharia Sitchin ble født i 1920 i Russland. Foreldrene hans emigrerte snart til det daværende Palestina (dagens Israel), hvor han vokste opp. Zecharia var en begavet student som ville lære seg sin regions gamle og moderne språk sammen med dens historie og myter. Han fortsatte sin utdannelse i London, der han avla eksamen i økonomisk historie ved University of London. Zecharia vendte så tilbake til Palestina, og ble redaktør og artikkelforfatter for økono­miske og historiske fagtidsskrifter. 28 år gammel, i 1948, flyttet han til New York og ble ameri­kansk statsborger. Han fortsatte sin karriere som journalist og redaktør mens han i fritiden skrev bindstore notatsamlinger om sivilisa­sjonenes begynnelse. Disse notat­samlingene kom til å danne grunnlaget for hans hovedverk, The Earth Chronicles bd. I–VII.

Sitchin liker å fortelle om den begivenhet som ledet ham inn på hans livsbane. Som gutt i Palestina, ti eller elleve år gammel, studerte han det Gamle testamente på originalspråket, hebraisk. Da de på skolen hadde kommet frem til kapittel 6 i 1. Mosebok, om tiden før syndfloden, leste læreren høyt om de dager da ”kjemper vandret på Jorden”. Unge Sitchin løftet hånden og spurte: ”Unnskyld meg, lærer, men hvorfor kaller du (det hebraiske ordet) Nefilim for ”kjemper”, da dets egentlige mening er ”de som har kommet fra Himmelen ned til Jorden”?” Læreren ba ham om å holde munn og aldri være kritisk til Bibelen. Dette var heller ikke Sitchins intensjon, han ville bare rydde opp i en opplagt oversettelses­feil. Etter denne reprimanden ble det nærmest en besettelse for Sitchin å finne ut hvem disse Nefilim var. I siste utgave av den norske oversettelsen av Bibelen (1978/85) står fortsatt følgende (1Mos:6,4):

”På den tiden, og siden også, var det kjemper på jorden. For gudesønnene levde sammen med menneskedøtrene og fikk barn med dem. Det var de veldige menn fra eldgammel tid, de navngjetne.”

 

Som ung voksen kunne Sitchin lese flytende de gamle semittiske språkene som mye av den eldste litteraturen var skrevet på. Ved å lese de hellige skriftene på originalspråket kom han til å utvikle en unik kompetanse i ordenes valører og nyanser, og han kunne sammenligne over­settelsene til forskjellige språk med hverandre. Han så mange eksempler på hvordan tilsyne­latende uskyldige eller trivielle oversettelses­feil kunne resultere i alvorlige avsporinger fra original­tekstens betydning. Mye i Bibelen fant han gåtefullt og selvmotsigende, hvilket ledet ham til å studere enda flere eldgamle språk, bl.a. egyptiske hieroglyfer og akkadisk kileskrift. Til slutt gjensto bare den sumeriske litteraturen på original­språket, som er verdens eldste og skrevet med kileskrift på håndstore leirtavler. Der opplevde han at pusle­bitene falt på plass.

Etter tredve år med omfattende og intense studier opplevde Sitchin å ha gjort mange definitive gjennombrudd i sin forståelse av menneskehetens opprinnelse og fortid. Han følte at tiden var moden for å dele disse innsiktene med verden. Den første boken i hans verk The Earth Chronicles kom ut i 1976, The 12th planet. Den fortid han her beskriver virker som en blanding av eventyr og science fiction. Pr. 2010 har han skrevet tretten bøker: The Earth Chronicles som er på syv bind; tre supplementerende bøker; to bøker hvor han tar utgangs­punkt i sine ekspedisjoner verden over (som regel som reiseguide for sine fans); og ett alfabetisk oppslagsverk til sine bøker.

Sitchin har generelt holdt en lav profil og gitt svært få intervjuer. Han foretrekker å bli oppdaget i det stille av dem som kan verdsette ham, fremfor høylydt å kreve sine fagfellers oppmerksomhet. Han holder imidlertid studie­seminarer i New York, fra intensive helger og opp til én uke, der deltakerne får sertifisert diplom etter gjennomført kurs. Han har også arrangert gruppereiser eller ”ekspedisjoner” til forskjellige kultsentre i verden som har hatt en sentral rolle i hans bøker. Hans mest personlige bok er The Earth Chronicles Expeditions: Journeys to the Mythical Past (2004), der han omtaler de oppdagelsesmessige høydepunktene under disse ekspedisjonene. Dette er også den første boken hans med mange og flotte fargefotografier. På sin offisielle web-base legger han av og til ut kommen­tarer til relevante verdens­begivenheter, men han oppgir ikke sin private epost-adresse.

Alle Sitchins bøker er fascinerende for den historisk interesserte, men de er såpass akademisk tunge at han aldri kommer til å bli en bestselgende forfatter som f.eks. Däniken. Men så er jo Däniken tidenes mest solgte non-fiction forfatter; hans 29 bøker har solgt i over 63 millioner eksemplarer og har blitt oversatt til 32 språk.

Sitchin har aldri hevdet at han sitter inne med den hele og fulle forståelse av menneskehetens opprinnelse og utvikling. Han presenterer sine funn, tolk­ninger og konklusjoner, og han forankrer mest mulig av det han skriver ved å referere til vitenskapelige og historiske fakta. Det blir så opp til leseren å vurdere om den helhet Sitchin presenterer er mer overbevisende enn den helhet som de akademiske lærebøker tilbyr. Som historikeren Martin Bernal uttrykker det: det er et spørsmål om konkurrerende plausibilitet. Sitchin poengterer at han aldri har henvist til tvilsomt kildemateriale, f.eks. til eventuelle egne funn av leirtavler eller skrifter. I alle sine bøker dokumen­terer han sitt kilde­materiale:

”En leirtavle finnes i British Museum, med katalognummer dét og dét; teksten ble første gang offentliggjort av arkeolog X, og her er hva leirtavlen sier”.

 

Et unntak fra denne regelen er hans rekonstruksjon av Enkis selvbiografi, som har blitt til boken The lost book of Enki: memoirs and prophecies of an extraterrestrial god (2001). Enki var den ene av de to lederne for Nibiru-ekspedisjonene til Jorden, og selvbiografien hans er reell nok. Fragmenter av selvbiografien har blitt funnet i biblioteket i Nippur, en tekst som strekker seg over minst tolv leirtavler. I rekonstruksjonen av Enkis biografi har Sitchin tatt seg visse litterære friheter, til gjengjeld har han klart å skape et mesterverk, noe helt unikt som ingen andre i verden kunne ha gjort. Dette er et spennende verk som kanskje kan bli døråpneren til Sitchins verdensbilde for det brede folk.

Bokomslaget til "The Lost Book of Enki", med gammelt segl av Enki øverst.

 

Stadig flere akademikere erkjenner at Enki mytologisk sett var en transnasjonal guddom som går igjen i mytologiene i Mesopotamia, Levant, Egypt, Kreta og Hellas. I alle disse mytologiene gjenkjennes han ved adjektivnavn som uttrykker at han var dyktig, talentfull og evnerik som skaper.

  • I Egypt ble Enki kjent som gudene Ptah (”Utvikleren”, ”Skulptøren”) og Khnum (”Formgiveren”). Khnum ble gitt æren for å ha skapt mennesket ut av leire.
  • I Ugarit var Enki kjent som Kothar-wa-Hasis (”Den dyktige og vise”)
  • Blant fønikerne gikk Enki under navnet Khousor (”Den listige”)
  • I gresk mytologi var han kjent under navnet Hefaistos og adjektiv­navnet Daidalos (”Den listige/talentfulle formgiver”). Det eldste funnet av navnet Hefaistos er på Kreta; navnet er trolig den greske uttalen av det egyptiske navnet Ptah (som kan ha blitt uttalt Apaito).

Arkeologen Sarah P. Morris er ett eksempel på en akademiker som mener at den samme personligheten var opphavet til alle de forskjellige mytologiske navne­formene nevnt ovenfor. Hun har utgitt boken Daidalos and the Origin of Greek Art (1992). Journalisten Richard Poe argumen­terer i den meget kompetente boken Black spark, White fire (1999) for at Enki i rollen som Daidalos var opphavet eller inspirasjonskilden til frimureriet.

 

Nibiru

Sentralt i sumerernes kosmologi og fantastisk imponerende astronomi var troen på planeten Nibiru, som deres humanoide ”guder” hevdet de kom fra og som de til slutt vendte tilbake til. Navnet Nibiru betyr ”Den kryssende planet”, for når den passerer gjennom ekliptikken (sørfra) er det i retning med klokken, mens de øvrige planetene i vårt solsystem går i omløp rundt Solen mot klokken.

Den eneste andre kilden vi så langt kjenner til som bekrefter Sitchins fortelling om planeten Nibiru og at en gruppe derfra lekte ”guder” her på Jorden, er zeta-webbasen ZetaTalk. Det er imidlertid en ”liten” konflikt mellom Sitchins konklusjoner og ZetaTalks påstander, men betydningen av denne konflikten kan vanskelig overdrives. Sitchin er overbevist om at Nibirus gjennomsnittlige omløpstid på 3.600 år har resultert i nær­kontakt med Jorden på omtrent følgende tidspunkter:

* ca. 11.000 fvt – 7360 fvt. – 3760 fvt. – ca. 556 fvt. – [neste: ca. 3044 e.Kr.]

ZetaTalk opererer med en gjennomsnittlig omløpstid på 3.657 år, og hevder helt andre tidspunkter for nærkontakt, med globale kataklysmer på Jorden som konsekvens:

* ca. 12.400 fvt. – ca. 8800 fvt. – ca. 5200 fvt. – 1628 fvt. – [neste: senest 2011]

 

Hvem skal vi tro på? Er vårt neste nærkontaktmøte med Nibiru senest desember 2011 som ZetaTalk hevder, eller først om ca. 1034 år som Sitchin hevder? Jeg kikket på ny på Sitchins argumentasjon, den var ikke så solid ved ny, kritisk gjennomgang. Han baserer seg på den hebraiske kalenderen som setter år 0 til 3760 fvt. Da den hebraiske kalenderen delvis er basert på den sumeriske kalenderen, har Sitchin gått ut fra at også den sumeriske kalenderen begynner i år 3760 fvt. Da Sitchin er overbevist om at den sumeriske kalenderen identifiserer år 0 med et tidligere nærkontaktmøte mellom Jorden og Nibiru, som ble gjenstand for en stor feiring med celebert besøk fra Nibirus konge og dronning, har han således konkludert at vårt nestsiste nærkontaktmøte med Nibiru var 3760 fvt.

ZetaTalk hevder på sin side at Nibiru nådde den indre delen av vårt solsystem våren 2003, at den nå befinner seg et sted mellom Solen og Jorden, at den filmes daglig av NASAs SOHO-satelittkameraer, og at dens nærvær allerede har hatt en rekke forskjellige virkninger på Jorden. Disse virkningene er nærmere omtalt i min artikkel Virkninger av Nibirus nærvær: den store sammenhengen som media ikke gir deg.

Sitchin ville i dag ha hatt samme status som Charles Darwin fikk etter utgivelsen av On the Origin of the Species (1859), dersom det hadde vært i makthavernes interesse å gå over til et mer modent paradigme. Med Moses fikk vi en kreasjonistisk lære om at en Gud hadde skapt mennesket. Med Darwin fikk vi en hypotese, som altfor raskt ble dogmatisert, om at mennesket var et produkt av naturalistisk evolusjon. Med Sitchins tolkninger av de sumeriske skrifter forenes kreasjonismen (Homo sapiens er en genetisk skapt hybrid) med evolusjontanken (hybrideksperimentet ble utført på noen eksemplarer av Homo erectus eller lignende).

 

En stor takk fra Norge til Zecharia Sitchin for hans fantastiske livsverk!

 

[Etterord: Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet den 4. februar 2010.
Sitchin døde åtte måneder senere, den 9. oktober 2010]

Ressurser:

 

*****************************************************************

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
75%
Opplysende
25%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

31 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *