Operasjon knivdesperado

Våre europeiske samfunn lar seg forvirre og kastes inn i uro, frykt og redsel over de mange rare og tilsynelatende uforklarlige hendelser. Men hvordan kan vi egentlig forstå disse? Er folk flest iferd med å gå fra sans og samling, likegyldig hva slags nasjonalitet de måtte ha? Vi vet at afrikanske familier holder sammen som erteris, og hjelper hverandre hvor det måtte trenges. Alikevel skjer tragedier som dette. Hvorfor? Jakob Nilsen kaster et analyserende lys over knivdrapene i Southport, England.

Artikkel skrevet av Jakob Nilsen

Verdensstjerne Taylor Swift er i sjokk. Som mange andre. Knivdrap i Southport av barn på dansekurs. Ligger det mer under enn det mediene forteller oss?

Et stikkord er bruk av kniv, omtalt i mediene som «knivdesperado». Slik det har vært i forbindelse med mange voldshendelser, også i Norge de siste årene. Unge tar kniven i bruk, og resultatet er blodige hendelser og ikke sjeldent død. De som stikker er i flere tilfeller koblet til psykiatrien, og er du koblet dit er det et stort apparat i sving som inkluderer helseinstitusjoner og politi.

Igjen: Hvem tjener på det?

Spørsmålet vi må stille oss når en slik brutal forbrytelse inntreffer, slik flere artikler her inne peker på: Hvem tjener på ugjerningen?

Ja, det er et ubehagelig spørsmål, spesielt når den offisielle forklaring så langt er at det er en 17-åring med foreldre fra Rwanda som står bak. Det foreligger også en del annen informasjon om hans bakgrunn, men la oss ta utgangspunkt i det som er offisielt.

Hør nyheter om hendelsen, her.

Svar på spørsmålet: Ingen tjener på forbrytelsen, det er tap for alle – jentenes foreldre, 17-åringens foreldre, nærmiljøet og så videre.

Eller vent nå litt. Hva er det de store mediene eller våre fremste politikere aldri forteller oss? De forteller oss ikke om hva som foregår dypest inne i det etterretning-militære-industrielle kompleks. Forklaringen er jo at etterretningstjenester som CIA i stor grad styrer mediene og kanskje også presser politikerne:

Kilde: https://www.nyhetsspeilet.no/2015/12/tysk-redaktor-avslorer-media-infiltrert-cia-boka-kjopt-journalistikk/

Så svar på spørsmålet med dette som bakgrunn – hvem tjener på ugjerningen i Southport?

Svar: Det er de som styrer etterretningstjenestene og som ønsker uro i befolkningen.

Og sannelig, hva skjedde i Southport etter at hendelsen var kjent? Jo, samme kveld dukket en stor mengde opp ved en moske og kastet stein og flasker. En politibil ble satt i brann. Videre ble det uro i London, Manchester, Hartlepool og Aldershot.

European Defence League (EDL) dukket opp og var med, i det minste er den høyrevridde organisasjonen mistenkt. Og hvem peker EDL på som skurker? Det er muslimer og deres lover.

Så her har vi en klar indikasjon på en sammenheng. Hvite jenter (i alle fall en eller to av dem) blir myrdet av en mørk innvandrer (les muslim). Uro i gatene og spenning mellom folkegruppene. Dermed har vi en operasjon gående for splitt og hersk. Vi får kaos og opprør – og dermed simsalabim innføring av fascistiske lover.

Hvem trekker i trådene?
Og dermed bør vi spørre, med all respekt for ofrene: Hvem trekker egentlig i trådene? I denne omgang henter vi svaret fra Dr. John Coleman og hans klassiske bok “Conspirators Hierarchy: The Story of the Committe of 300” fra 1992. Her påpeker Coleman: Gjengkrigene i USA på 50- og 60-tallet var planlagt av Standford Research Institute, i samme gate som Tavistock Institute for Human Realtions i London.

Kilder:
https://en.wikipedia.org/wiki/SRI_International
https://en.wikipedia.org/wiki/Tavistock_Institute

Det handlet om “social engineering”. Definert slik (Wikipedia):
“Sosial ingeniørkunst er et begrep som har blitt brukt for å bety ovenfra og ned innsats for å påvirke bestemte holdninger og sosial atferd i stor skala – oftest utført av myndigheter, men også utført av media, akademia eller private grupper – for å produsere ønsket egenskaper i en målpopulasjon.”

Når Standford og Tavistock produserer slike begivenheter, med etterretningsorganisjoner som nyttige medhjelpere, deler de operasjonen opp i ulike faser:

1. Den rammede befolkningsgruppen begynner å forsvare seg med slagord.
2. Fragmentering – folk som ikke er rammet: “Takk for at det ikke skjer i vårt område”.

Så hva er hensikten med det hele?

1. Det å vise den angrepne delen av befolkningen at “du er ikke trygg”, altså en skaper usikkerhet.
2. Den viser at det organiserte samfunnet er hjelpeløst når det gjelder slike forbrytelser.
3. Vår sosiale orden går i oppløsning.

En trøst er, ifølge Coleman, at når disse tre fasene er fullført stopper operasjonen like fort som den startet. Men en opplevelse er at vi står overfor noe permanent i England – og kanskje også i Norge.

“En spenningsstrategi (italiensk: strategia della tensione) er en politisk politikk der voldelig kamp oppmuntres snarere enn undertrykkes. Hensikten er å skape en generell følelse av utrygghet i befolkningen og få folk til å søke trygghet i et sterkt styre.”

Det leder oss avslutningsvis over til “Stratgy of Tension”, omtalt flere ganger her inne:

Har du hørt britiske, amerikanske eller norske medier si noe om denne strategien? Neppe. Derimot får vi høre om unge menn, ikke sjelden fargede, som slår til som lyn fra klar himmel og gjør de frykteligste ting, ofte uten et klart motiv. En del er innskrevet i psykiatrien, som nødvendigvis må holde nær oppsikt med dem.

En ser et mønster her om en vil. Men det vil verken mediene eller folk flest.

Den blinde leder den halte.

Og ærlig talt, at verdensstjernen Taylor Swift uttaler seg dagen etter, er ikke det et dårlig tegn? Når reagerte hun sist på noe som helst? Det er en indikator som peker på at vi står overfor noe langt større enn en 17-åring som har en dårlig dag. Men kanskje han hadde hørt hiten (det skjedde jo på en mandag) «I Don’t Like Mondays»? Så kan du jo spørre deg om hva denne sangen var inspirert av.

Mer info: https://en.wikipedia.org/wiki/2024_Southport_stabbing