Er Oljefondet basert på en fagøkonomisk kortslutning?

Det er enighet om at overskuddet på statsbudsjettet skal spares. I dag foregår dette i form av massive og ukritiske overføringer til petroleumsfondet. Det er all grunn til å stille spørsmål ved forutsetningene for denne mega-milliard praksisen, ikke bare de politiske, men også de fagøkonomiske.

Norske sentralbanksjefer og politikeres bruk av frykten for inflasjon som påskudd for å flytte alle statlige overskuddsmidler ut av landet har bidratt til at nødvendige realinvesteringer i offentlig regi er blitt forsømt. Dette er i beste fall dårlig fagøkonomisk fundert, i verste fall korttenkt, gjerrig og uansvarlig.

Oljefondet og handlingsregelen er en unødig tvangstrøye

Nå som Norges oljeformue på kort tid har vokst til uhørt størrelse, og det er lite som ser ut til å stoppe den pågående pengestrømmen inn i pengebingen, kan det være på tide å stille noen grunnleggende spørsmål til måten det hele foregår på.

”Hvis de enorme inntektene fra petroleumsaktiviteten i slutten av 1990-årene og i begynnelsen av neste århundre blir forbrukt innenlands, vil det føre til et slikt press i økonomien at resultatet vil bli en inflasjon som vil være ødeleggende for landets folk og verdier.”

Omtrent slik må en oppvakt økonomiprofessor eller sentralbanksjef ha uttalt seg for mellom 10 og 20 år siden en gang. Det oppsiktsvekkende ved utsagnet er ikke det faglige innholdet, men at det i en slik grad – på nærmest fundamentalistisk vis – er blitt etterlevet i alle årene som er gått siden, og helt uavhengig av hva den økonomiske utviklingen i mellomtiden skulle tilsi.

Den hule begrunnelsen for at oljepengene plasseres utenlands

Mottoet ”vi må ikke bruke oljepengene, for da får vi bare inflasjon”, er blitt terpet og terpet in absurdum, slik at enhver norsk politiker nå går god for det uten å blunke. Den mest populistiske opposisjonspolitiker tør bare å foreslå økte investeringer i sykehusutstyr under henvisning til at det kan skaffes fra utlandet, og derfor ikke vil bidra til å øke den hjemlige inflasjonen. Den sittende regjering på sin side foreslår betydelige innsparinger i revidert nasjonalbudsjett, til tross for at det tradisjonelt sett er vesentlig lettere å «spare inn» på investeringer enn på løpende utgifter som automatisk videreføres i år etter år.

Det kunne vært interessant å vite hvor stor del av folket som undres over om den offentlige hodeløsheten ikke kjenner noen grenser, selv om den praktiseres under det hellige mottoet om å holde inflasjonen nede.

Likheten med Onkel Skrue fremstår som stadig mer åpenbar, slik overskuddet på statsbudsjettet nå pumpes rett inn i Petroleumsfondets Pengebinge, godt beskyttet bak Norges Banks tykke murer.

Statsbudsjettet skiller ikke mellom utgifter til investeringer og til forbruk!

Av teksten til statsbudsjettet for 2010 fremgår det at: ”Statens samlede inntekter i 2010 er beregnet til 974 milliarder kroner og samlede utgifter til 907 milliarder kroner.»

Dette er en forflatet begrepsbruk, som implisitt likestiller statlige midler til investering med statlige midler anvendt til forbruk, begge deler omtalt som «utgifter». Er dette bare tilfeldig statssjargong, eller kan det tenkes å romme en dypere sannhet ?

Noe av det første en sosialøkonomistudent lærer er at investeringer i en økonomi er lik sparingen, og at sparing kan foretas som finansinvesteringer eller som realinvesteringer.

Statens nåværende praksis innebærer at hele overskuddet på statsbudsjettet blir spart som finansinvesteringer i utlandet. Realinvesteringer foretatt i Norge, i form av oppføring eller fornyelse av bygg, etablering og vedlikehold av infrastruktur som veier, utvikling av utdanning osv. vil være en annen form for sparing.

Det ser ut til at de som har utformet ordningen med Oljefondet har likestilt statlige midler anvendt til forbruk med statlige midler anvendt til realinvesteringer, slik betegnelsen statens utgifter i statsbudsjettet indikerer.

Hvorvidt noe av den statlige sparingen burde foretas i form av økte realinvesteringer i Norge fremfor at hele overskuddet investeres som finansplasseringer i utlandet ser ikke ut til å ha blitt vurdert som en særskilt problemstilling. Høyst sannsynlig er vurderingen feiet vekk ved hjelp av inflasjonsspøkelset, basert på resonnementet om at økte realinvesteringer i Norge ville gi økt forbruk, som i sin tur ville føre til økt inflasjon. Og med det klimaet som er skapt tør ikke norske politikere lenger å foreslå økte realinvesteringer for å vinne flere velgere, til tross for at det ville være i alles interesse, også pga. den realøkonomiske avkastningen dette ville gi.

Hva er hensikten med en investering ? Det er ikke nødvendig å være utdannet sosialøkonom for å vite at investerte kroner i dag vil gi en økt verdi i morgen. Denne fordelaktige fremtidige verdien kan komme, direkte eller indirekte, i form av økte inntekter, økt eller forbedret produksjon, reduserte kostnader, økt kompetanse, et mer estetisk miljø eller andre former for verdiskaping. De som bygget landet gjennom å legge sten på sten erfarte selv i praksis gyldigheten av denne økonomiske sannheten.

En viktig grunn til at det er dyrt å være fattig er at fravær av tilgjengelig kapital til investeringer medfører at anlegg og utstyr blir forbrukt uten å bli forbedret og fornyet.

Norge er et rikt land, målt etter fyllingsgraden i pengebingen

Situasjonen innenfor store deler av offentlig sektor i dag er at forfallet er fremherskende, til tross for at Norge er et rikt land, målt etter f.eks. fyllingsgraden i Pengebingen. Selv ikke Onkel Skrue har påstått at det er av hensyn til livsvilkårene for befolkningen i Andeby for øvrig at hans egen kombinasjon av gjerrighet og rikdom er til det beste for alle.  Men norske politikere og økonomer forventer at folket skal godta  at det bare er slik det er, selv om det strider mot sunn fornuft. Ved at nødvendige eller lønnsomme investeringer i statlig regi unnlates gjennomført i dag oppstår en kostnad knyttet til forsømmelsene som vil måtte betales i morgen.

Det ser ut til at denne kostnaden er blitt utelatt fra alle regnestykkene som ligger til grunn for investeringene av statens sparte kapital slik dette foregår i dag med Oljefondet som den store gullkalven som ingen får glede av bortsett fra fett betalte forvaltere med gode bonusordninger også etter giga-tap.

Den selvpåførte offentlige fattigdommen i Norge i dag er et håndfast bevis på den stadig økende graden av forsømte realinvesteringer i offentlig regi. Det kan være et politisk tankekors at dette særlig ser ut til å gå utover svake grupper: De unge (nedslitte skoler og dårlige utdanningstilbud), syke (helsefarlige sykehus med mangelfulle fysiske fasiliteter) og eldre (uverdige livsforhold for mange som gjennom sine realinvesteringer har bidratt til å skape grunnlag for dagens pengebingerikdom).

Inflasjonsfrykten knyttet til økt forbruk innenlands stammer fra 1980-årene, da inflasjonsøkonomien var en problemskapende realitet i Norge og i verden for øvrig. Det som skjedde gjennom 1990-årene var imidlertid at inflasjonen praktisk talt fordunstet som et samfunnsøkonomisk problem. Med andre ord er situasjonen i dag vesentlig forskjellig fra den gang. Den økende internasjonaliseringen og internettiseringen av Norge er også viktige forhold som bidrar til at prisene holdes nede eller endog reduseres.

En inflasjonsoversikt for mai 1999 – mai 2000 viser at alle områdene med inflasjon som ligger over totalinflasjonen på 2,8% (f.eks. alkoholdrikker og tobakk, transport, utdanning, bolig, lys og brensel), er områder hvor myndighetene hvis de hadde ønsket det ville hatt gode muligheter for å redusere prisstigningen, gjennom f.eks. avgiftsreduksjoner. Områdene som ligger lavere enn den totale inflasjonen (f.eks. møbler, klær, restauranter og annet) har det til felles at de hovedsakelig domineres av markedsaktører som er utsatt for konkurranse. Dette bekrefter den nevnte utviklingen i retning av varig lavinflasjon.

Svekkede offentlige standarder pga. forsømte realinvesteringer

De markante prisøkningene for utdanning og helsepleie er imidlertid verd et nærmere studium. Hva kan tenkes å ligge bak økt inflasjon for helsepleie med over 3 prosent og for utdanning med over 5 prosent ? En nærliggende forklaring er simpelthen at skranglende offentlige tilbud har ført til at flere nordmenn som foretrekker kvalitet på disse livsviktige områdene velger dyrere, private løsninger, fordi de offentlige tilbudene ikke holder mål. Det kan spørres om hvorfor så mange offentlige helse- og utdanningstilbud er blitt for dårlige.

Rettes spørsmålet til dem som har sitt virke innenfor disse sektorene, vil det unisone svaret være at de svekkede standardene er et direkte resultat av for lave offentlige realinvesteringer gjennom en årrekke – bl.a. fordi at ”noen” har bestemt at statens sparing i sin helhet skal foregå som finansinvesteringer i utlandet på bekostning av realinvesteringer i hjemlandet.

Teorien som sier at prisen for manglende realinvesteringer i dag må betales som økte kostnader i en eller annen form i morgen, ser ut til å gjelde i praksis.

Mer realinvesteringer i Norge er å foretrekke fremfor mer papirinvesteringer utenlands

I Norge er det titusener av høyt utdannede økonomer. Det er nå på tide at noen av dem frigjør seg fra den offentlige massepsykosen og de mentale tvangstrøyene rundt inflasjonsfare og handlingsregelen knyttet til Oljefondet og heller stiller enkelte enkle spørsmål. Dette vil være anvendt bedriftsøkonomi i teori og praksis, hvor enheten for fokuset må være nasjonen Norge.

– Hvordan bør det egentlig husholdes med Norges fellesressurser ?

– Hvis fellesskapet får mer igjen for realinvesteringer hjemme enn for papirinvesteringer ute, bør ikke dette da underkastes en konkret vurdering ?

– Hvordan er det mulig at Norges statsbudsjettfinanser helt siden 1840-årene ikke har fått seg til å skille mellom utgifter anvendt til forbruk og utgifter anvendt til realinvesteringer ?!