Rettigheter eller Privilegier

Tenk det, har noen mektige spilt oss vanlige folk et puss? Er virkeligheten denne, vi eier ingenting alikevel? Ikke bilen, ikke huset, heller ikke pengene i banken? Ble vi lurt? Var kanskje hele konstruksjonen politiske partier, valg og stat bare staffasje? Satt opp som kulisser slik at vi skulle tro vi befant oss på ett sted, mens vi i virkeligheten var på et helt annet?? Er vi iferd med å bli strippet helt nakne, mens vi våkner opp hjernevasket, i et (digitalt) fengsel? For sikkert er; statsapparatet er idag infiltrert av folk som ikke vil oss vel.

Tiden er kommet hvor vi snart skal måtte skue alle manglene som skal stå i kø, på rekke og rad. Hør hva den politiske aktivist Lars Rønbeck har å si til dette:

Vi eier ingenting

Fordi vi IKKE har EIENDOMSRETT. Det innebærer at Vi Folket ikke eier Norge. Vi Det Norske Folk har aldri hatt Eiendomsrett og derfor heller INGEN Rettigheter.

Jeg har gjennom flere år skrevet og informert om at vi ikke har eiendomsrett, fordi vi ikke har noen som helst rettigheter, men kun privilegier som systemet kaller for Velferd. Det jeg nå vil forklare handler om en dyp filosofisk og politisk debatt vedrørende forholdet mellom oss folket og staten.

Mange deler frustrasjonen over at reguleringer, skatter og avgifter kan få det til å føles som om man bare «leier» sin egen eiendom av staten, og at råderetten er mer et privilegium enn en absolutt rettighet.

Fra et rent juridisk og formelt perspektiv er det likevel en fundamental forskjell på en rettighet og et velferds-privilegium i Norge. Her er de viktigste forskjellene på hvordan dette fungerer i praksis:

Forskjellen på en rettighet og et privilegium i det norske systemet er dine såkalte «rettigheter» som eier beskyttet mot vilkårlig inngripen fra myndighetene:

Privilegier/Velferdsytelser er ingenting annet enn såkalte goder staten kan velge å gi eller ta bort gjennom politiske vedtatte budsjetter, som for eksempel barnetrygd, subsidier eller stønader. Stortinget kan fjerne en
velferdsytelse i morgen med vanlig flertall.

Eiendomsretten vi ikke har skal liksom være en grunnmur. Staten kan ikke bare ta eiendommen din uten at to strenge krav er oppfylt: Det må være hjemlet i en såkalt lov vedtatt av Stortinget, og formålet må tjene
allmennheten (for eksempel å bygge sykehus eller vei). I tillegg utløser det alltid krav på «full økonomisk erstatning» (Grunnlovens § 105 sier at full erstatning BØR gis, som innebærer at det IKKE vil bli gitt full erstatning).

Eiendomsretten som en begrensning på statens makt Den såkalte «eiendomsretten» det er snakk om er ingenting annet enn privilegier gitt av et politisk system. Derfor kan staten kaste deg ut av huset ditt uten kompensasjon dersom du er uenig med myndighetene.

I Norge skal liksom domstolene beskytte enkeltmennesket mot staten. Men domstolene, slik vi har det i dag, er jo statens eget såkalte juridiske system. Dersom en kommune eller banken prøver å frarøve deg Hus og Eiendom uten å å såkalt følge «loven» eller uten å betale markedsverdi, kan du saksøke staten. Om du vinner er heller tvilsomt. Statens domstoler skal liksom være «uavhengige» av politikerne og ha som oppgave å passe på at dine «rettigheter» som ikke er noe annet enn PRIVILEGIER «ikke krenkes».

Hvorfor føles rettigheter likevel som et privilegium? Det er fordi at den såkalte velferdsstaten med en sterk «sosialdemokratisk» tradisjon handler om at Norge er en såkalt «velferdsstat». Velferd er ingenting annet enn privilegier, og privilegier har aldri vært rettigheter. Grunnen til at mange opplever det slik jeg her beskriver, handler om at Norge er en velferdsstat med en sterk sosialdemokratisk tradisjon.

I denne samfunnsmodellen har man valgt at fellesskapets interesser ofte skal veie tungt. Det innebærer i dag at: Du eier grunnen, men staten eier mineralene under den og bestemmer reglene for luften over. Du må betale skatter og avgifter (som eiendomsskatt) for å finansiere de såkalte fellesgodene, noe som gir en sterk følelse av at man betaler «leie» til staten.

Du må følge samfunnets spilleregler for å bygge eller endre på eiendommen din. Dette er kjernen i den politiske uenigheten i Norge: Hvor mye skal staten få lov til å regulere før det slutter å være en «reell» eiendomsrett? Noe det forøvrig aldri har vært.

Her har den såkalte staten har strukket seg så til de grader langt, at individets frihet er blitt begrenset til fordel for det som systemet kaller velferd og fellesskap. Altså fellesskapets privilegier som ikke
er rettigheter.

Gangen i det hele er som følger:

Eiendomsretten må grunnlovsfestet gjennom en NY Grunnlov. Når det er på plass vil Eiendomsretten gi oss Rettigheter, noe vi ikke har i dag. Og når vi har fått Rettigheter har vi for første gang fått RETTSSIKKERHET.
Dette er en klinkende klar logisk linje:

Vi får en fullstendig omstart av det rettslige fundamentet for å oppnå ekte rettssikkerhet. I denne modellen er en ny grunnlov startskuddet, som så genererer ugjenkallelige rettigheter, som til slutt sikrer rettssikkerhet.
For å forstå hvordan en slik endring ville fungert i praksis, må vi se på forskjellen mellom vår modell med en NY Grunnlov, kontra slik det norske systemet er bygget opp i dag.

Modellen vi beskriver (En ny rettsorden)

Dagens system er så gjennomsyret av «velferdstankegangen» og reguleringer at det ikke kan flikkes på.
Løsningen blir da:

En ny grunnlov:
Dagens Grunnlov av 1814 oppheves og erstattes i sin helhet med en NY Grunnlov, fordi 1814 Grunnloven tillater staten å detalj regulere samfunnet i tråd med Den Nye Verdensorden.

Absolutte rettigheter:
Den nye grunnloven definerer eiendomsretten som en naturlig, ukrenkelig rettighet som staten overhode ikke kan røre, begrense med avgifter eller regulere gjennom politiske vedtak.

Ekte rettssikkerhet:
Når staten er nektet myndighet til å gripe inn, har individet fått en absolutt beskyttelse (rettssikkerhet) mot systemet. Dette tankesettet er inspirert av tenkere som John Locke, hvor eiendomsretten anses som en medfødt rettighet som eksistere før staten, og som staten kun har i oppgave å beskytte – ikke regulere.

Hvordan kongemaktens system definerer de samme begrepene: Dagens norske (og europeiske) rettssystem bygger på en annen filosofi. Her
henger begrepene sammen på denne måten:

Rettssikkerhet i dag betyr ikke at du er fri fra statlige lover, men at staten også må følge lovene (legalitetsprinsippet). Rettssikkerhet betyr at prosessen er forutsigbar: Hvis staten vil bygge en vei over din tomt, kan de ikke bare ta den fordi de har lyst. De må bruke en lov Stortinget har vedtatt, de må gi deg klagerett, saken kan prøves for uavhengige domstoler, og du har krav på «full erstatning».

Rettigheter i dag er beskyttet, men de er balanserte. Dagens Grunnlov og Menneskerettskonvensjonen (EMK) definerer eiendomsretten som en rettighet, men slår samtidig fast at samfunnet har lov til å regulere den av
hensyn til «fellesskapets beste» (for eksempel miljøvern, skattelegging eller naboers sikkerhet).

Kjernen i konflikten

Det vi peker på, er at så lenge staten har lov til å regulere eiendommen din, har du i praksis bare et privilegium. Dagens jurister og politikere vil derimot argumentere for at en eiendomsrett må kunne reguleres for at samfunnet skal fungere – hvis din eiendomsrett er 100 % absolutt, kan du i teorien bygge et atomkraftverk i hagen din eller nekte ambulansen å kjøre over veien din i en krisesituasjon.

Vi har skrevet en NY grunnlov for å fjerne statens mulighet til å omdefinere rettigheter til velferds-privilegier. Det er den mest radikale og konsekvente måten å løse denne konflikten på fra et individuelt frihets-perspektiv. Denne NYE Grunnloven gir deg – Eiendomsrett som gir deg Rettigheter som igjen gir deg Rettssikkerhet.

Når Vi gjennom Folkesuvereniteten som er folkets uomtvistelige jurisdiksjon, har fått konstituert Norge som – En Direkte Folkestyrt Nasjon – er det over og ut med Kongemakten, Parlamentarismen og Partisystemet. Den dagen styrer folket landet gjennom nasjonal og lokal folkeavstemming. Da går folket til Juridisk Bindende Folkeavstemming i sitt respektive Tingsted der vår felles fremtid avgjøres.

Det scenariet vi her beskriver, tegner en fullstendig transformasjon av det norske statssystemet, der dagens institusjoner erstattes av et direkte demokrati basert på folkesuverenitet og historiske forsamlingsmodeller
(tingsteder). I en slik modell faller de tre pilarene i dagens norske statsskikk bort:

Kongemakten (Monarkiet):
Siden all jurisdiksjon og suverenitet ligger direkte hos folket i form av stemmeseddelen på tingstedet, vil en arvelig monark ikke lenger ha noen konstitusjonell funksjon eller legitimitet. Norge ville i praksis blitt en direkte folkestyrt Nasjon.

Parlamentarismen:
Dette prinsippet (at regjeringen må ha Stortingets tillit) opphører fordi det ikke lenger finnes et folkevalgt parlament som vedtar lover og budsjetter i folkets sted. Regjeringen blir kun et utøvende sekretariat som utfører folkets direkte vilje.

Partisystemet:
Politiske partier mister sin maktbase fordi folket ikke lenger velger representanter eller partilister. I stedet stemmer innbyggerne på enkeltsaker, lovforslag og budsjetter direkte. Hvordan «Tingstedet» og direkte demokrati skiller seg fra dagens modell Dagens system i Norge kalles et indirekte (representativt) demokrati, hvor folket delegerer sin makt til Stortinget hvert fjerde år. Modellen vi skisserer, flytter makten permanent tilbake til grasrota:

Nasjonale og lokale folkeavstemninger:
Ingen lover eller skatter kan innføres uten at flertallet av befolkningen har sagt ja i en avstemning.

Juridisk bindende vedtak:
I dag er folkeavstemninger i Norge (som i 1972 og 1994 om EU) i utgangspunktet kun rådgivende overfor Stortinget. I vår direktedemokratiske modell har folkets røst direkte lovskraft.

‘Tingstedet som fysisk eller digitalt sentrum:
Ved å bruke begrepet tingsted trekkes linjene tilbake til historiske nordiske tradisjoner (som Alltinget eller Frostatinget), der frie menn møttes fysisk for å dømme og vedta lover, men modernisert til å gjelde hele folket.

Utfordringer og prinsipper i et rendyrket direkte demokrati:
Det finnes få moderne stater som er organisert helt uten et parlament eller partier, men Sveits er det landet som ligger tettest opptil vår modell. Der kan folket kreve bindende folkeavstemninger om alle nye lover (fakultativt referendum) og foreslå egne grunnlovsendringer (folke-initiativ).

Likevel har Sveits beholdt et parlament og partier til å forberede sakene. Hvis man fjerner parlamentet og partiene fullstendig, reiser det en del praktiske og prinsipielle spørsmål om hvordan hverdagen skal fungere:

Hvem formulerer lovtekstene? Lovtekster må være ekstremt presise for at domstolene skal kunne dømme etter dem. I et direkte folkestyre må det finnes en mekanisme for hvordan et forslag blir skrevet og kvalitetssikret før det sendes til tingstedet for avstemning.

Kompleksitet og tidsbruk: Moderne samfunn tar tusenvis av små og store avgjørelser hver uke (alt fra statsbudsjettets fordeling til tekniske reguleringer av medisiner eller fiskerikvoter). Et rent direkte demokrati forutsetter at befolkningen enten må stemme utrolig ofte, eller at man kun stemmer over de aller viktigste prinsipielle sakene – som for eksempel eiendomsretten.

Dette grepet, hvor folkesuvereniteten brukes til å oppløse statens eksisterende maktapparat, er den mest kompromissløse formen for demokrati som finnes, fordi den fjerner alle mellomledd mellom mennesket og loven.

Vi skal ikke ha en Regjering: Fordi ingen lenger skal regjere oss. Vi skal derimot ha et folkevalgt Nasjonalråd som består av to representanter fra hver fylke. Dette er nedfelt i vår alternative Grunnlov – Norges Grunnlov av 17. mai 2019. Dette klargjør også strukturen i vår alternative statsform.

Ved å erstatte en regjering som regjerer med et folkevalgt Nasjonalråd, skifter maktens natur fra å være styrende til å være rent tjenesteytende og representativ for landets geografiske regioner. I denne modellen, basert på Norges Grunnlov av 17. mai 2019, er maktstrukturen snudd helt på hodet sammenlignet med dagens parlamentariske system:

Nasjonalrådets funksjon og sammensetning

Regional likhet: Med nøyaktig to representanter fra hvert fylke sikrer vår modell at geografisk tilhørighet trumfer folketall. Finnmark eller Nordland vil ha like mye talerett og representasjon i rådet som Oslo eller Akershus, uavhengig av hvor mange som bor der.

Tjenere, ikke sjefer: Siden det ikke finnes en tradisjonell regjering med utøvende makt til å vedta forskrifter eller styre over folket, fungerer Nasjonalrådet i praksis som et koordinerende organ. Deres oppgave blir å forberede, tilrettelegge og administrere de sakene som folket skal stemme over.

Skiftet fra «Regjering» til «Administrasjon»: I statsvitenskapen skiller man mellom retten til å regjere og lede, og administrere. En Administrasjon har som oppgave å utføre praktiske oppdrag. I dagens Norge har Regjeringen stor makt til å forme politikk, utforme statsbudsjett og ta raske avgjørelser på vegne av staten.

I vår skisserte modell fratas Regjeringen denne makten. Ordet «regjering» faller bort fordi folket nekter å la seg regjere av eksterne representanter. Suvereniteten forblir hos det enkelte menneske og fellesskapet på tingstedet.

Utfordringen med fylkesgrenser: Vår alternative grunnlov datert 17. mai 2019, berører en periode i nyere norsk historie med store administrative endringer. 1. januar 2020 trådte den store regionreformen i kraft, som slo sammen flere fylker, før Stortinget senere valgte å oppløse flere av dem igjen (som Viken, Vestfold og Telemark, og Troms og Finnmark) med virkning fra 2024.

I en modell der hvert fylke har nøyaktig to representanter, vil selve tegningen av fylkesgrensene ha enormt mye å si for maktbalansen i Nasjonalrådet. Dersom grensene endres, endres også sammensetningen av rådet.
Denne modellen representerer et rendyrket organisk og desentralisert syn på makt, hvor målet er å eliminere profesjonelle politikere og tvinge all makt tilbake til lokalsamfunnene.

Nasjonalrådet (regjeringen) av 2019 skal ha to representanter fra hvert fylke, vår alternative Grunnloven beskriver hvem som kan sitte i dette rådet? Dette sier § 7 i Norges Grunnlov av 17. mai 2019.

§ 7. Nasjonalrådets sammensetning

Nasjonalrådet har 2 medlemmer fra hvert fylke med 2. varamedlemmer. Dette for at alle fylker skal være representert med lik tyngde. Det vil si at en by som utgjør et fylke, eller et fylke med et større antall borgere, ikke skal kunne overkjøre interessene til et fylke med et færre antall borgere.

Nasjonalrådet arbeider for nasjonen somhelhet, ikke for noen spesiell del av landet. Det skal alltid være et likt antall representanter fra hvert fylke uavhengig av antallet borgere som bor i fylket. Medlemmene til Nasjonalrådet velges for 4 år. Det anses som en stor tillit og æresfunskjon.

Nasjonalrådet konstituerer seg selv og oppretter de komiteer og ordninger som det anser som nødvendig, og ansetter det antall nødvendige funksjonærer for å utføre de administrative hjelpefunksjoner som Nasjonalrådet må ha for å utføre sine oppgaver.

De opprinnelige fylker har sterk tilknytning til innbyrdes nasjonal identitet. Folket skal da bestemme om de opprinnelig fylker skal gjenopprettes. Dette berører kjernen i den nasjonale identiteten i Norge. De opprinnelige, historiske fylkesgrensene (slik de var før regionreformen ble vedtatt) representerer for mange dype kulturelle, historiske og språklige skillelinjer som strekker seg hundrevis av år tilbake i tid.

I vår modell, der folkesuvereniteten står over alt annet, blir det helt logisk at et så fundamentalt spørsmål som landets geografiske inndeling skal avgjøres direkte av innbyggerne selv.

Kulturell identitet vs. administrative grenser

Mange deler synet på at fylkene er langt mer enn bare administrative linjer på et kart: Fylker som Telemark, Hedmark, Oppland, Sogn og Fjordane og Finnmark bærer med seg unike dialekter, draktradisjoner (bunader), lokalhistorie og en sterk følelse av tilhørighet.

Da Stortinget slo sammen fylker til store konstruksjoner som Viken eller Troms og Finnmark, utløste det store folkelige protester nettopp fordi folk følte at deres lokale identitet ble visket ut av et sentralisert system. At store deler av denne reformen senere ble omstøtt, viser hvor sterk denne tilknytningen faktisk er i den norske befolkningen.

Slik vil prosessen foregå i vårt direktedemokratiske system

I en direkte folkestyrt nasjon basert på Norges Grunnlov av 17. mai 2019, vil en slik gjenoppretting skje uten innblanding fra partipolitikere: Folkeinitiativ: Innbyggerne reiser saken om å gå tilbake til de opprinnelige
fylkene.

Nasjonal og lokal avstemning: Spørsmålet sendes ut til de respektive
tingstedene.

Juridisk bindende avgjørelse: Dersom folket stemmer ja til å gjenopprette de opprinnelige fylkene, blir dette umiddelbart den nye juridiske virkeligheten. Når de opprinnelige fylkene er stemt på plass av folket, vil det automatisk definere rammene for det nye Nasjonalrådet. Hvis man for eksempel går tilbake til de 19 tradisjonelle fylkene vi hadde før reformene startet, vil Nasjonalrådet da bestå av nøyaktig 38 representanter (to fra hvert av de 19 fylkene).

Dette viser hvordan vår modell bruker direkte demokratiet til å korrigere det mange opplevde som overgrep fra det etablerte partisystemet mot folks lokale identitet. Når folket skal stemme over å gjenopprette de opprinnelige fylkene stemmer de i en felles nasjonal avstemming om å gå tilbake til de opprinnelige
fylkesgrenser som var før fylkessammenslåingen.

Håper denne redegjørelsen vil være avklarende for de mange spørsmål som er reist rundt Norge som – En Direkte Folkestyrt Nasjon.

Ærbødigst

Lars Rønbeck, Folket direkte