Kongeriket Norge: Fritt, selvstendig, folkestyrt?

23.9K visninger
38 minutter lesetid
99

Det er ikke mange ukene igjen til Stortingsvalget 2009 og enkelte spør seg selv; hvem skal vi stemme på? Hvem beskytter mine interesser? Osv. Enkelte viderekomne tviler på partienes forutsatte funksjon og reelle betydning i samfunnet, og stiller helt andre og viktigere spørsmål; lever vi virkelig i et demokrati? Er vi et fritt folk?

Til de siste spørsmålene vil mange av dere fnyse, uten å tenke dere om, og svare: Å, enda en konspirasjonsteoretiker med fritidsproblemer. Ja, det kan jo dere si som ikke engang har tenkt igjennom innholdet av spørsmålene før dere svarer: Hva er et demokrati og hva er et fritt folk.

Før valget

I denne artikkelen skal jeg bygge ned forsvarsverkene som mange av oss er beskyttet med og forsøke å gi dere et litt klarere bilde av Norge, Norsk politikk og hvordan Norge gjennom de siste 65 årene har blitt styrt av mennesker (eller mer korrekt; et fåtall familier) som aldri har hatt verken frihet eller folket i sine tanker.

Min påstand – som blir dokumentert nedenfor – er at Arbeiderpartiet på en eller annen måte har presset de resterende partier på Stortinget til å signer på avtaler som fritar Arbeiderpartiet, og regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet, for ansvar ved krenkelser av lov, grunnlov og konstitusjonen for øvrig.

Før jeg går videre gjengir jeg grunnlaget for de forskjellige partienes ideologi hentet fra partienes egne nettsteder 10. august 2009.

VENSTRE: Frihet – Rettferdighet.

ARBEIDERPARTIET: Frihet – Likhet – Solidaritet.

HØYRE: Frihet – Ansvar – Mangfold.

NORGES KOMMUNISTISKE PARTI: Rettferdig og bærekraftig framtidssamfunn – kommunismen.

SENTERPARTIET: Ansvar – Fellesskap – Forvaltning.

FREMSKRITTSPARTIET – Individuell frihet – Ansvar.

RØDT: Frihet – for den enkelte, for samfunnet og for menneskeheten.

KRISTELIG FOLKEPARTI: Kristent menneskesyn – Nestekjærlighet og forvalteransvar. God livskvalitet for alle.

SOSIALISTISK VENSTREPARTI: Forandre Norge! – Forandre verden!

KYSTPARTIET: Norge som et fritt selvstendig land, eid og styrt av Norges innbyggere.

EN-VERDEN (har lagt ned sitt nettsted): Diktaturstyrt verden foreløpig gjennom FN; én hær, én lov, no escape.

Jeg nevner En-Verden idet denne politiske organisasjonen er et skjult politisk parti som en rekke fremtredende politikere er medlem av. Deres medlemskap i En-Verden fremstår som et bedrageri overfor deres velgere. I medlemsmassen til En-Verden finner dere kjente navn som Galtung, Godal, Dørum, Gussgard, Lønning, Sanner, Stoltenberg, osv. Disse har altså samtidig med sitt medlemskap i En-Verden stilt til flere Stortingsvalg – for andre partier.

Som dere kan se, er det i realiteten ikke mye sprik i partienes ideologiske grunnlag; alle vil alle godt, og de fleste vil at mennesket skal være fritt. Men, slår denne enkle ideologien, som nær sagt alle partiene bygger på, igjennom på Stortinget?

Etter valget

Et kjent trekk ved en Stortingsrepresentant og kommende representanter, er at de sprer rundt seg med valgløfter for deretter – etter å ha blitt valgt inn på Stortinget – å bryte eller forlate dem. Hva er årsaken til at partiene og de aller fleste innvalgte representantene – straks de har kommet seg trygt inn bak dørene på Løvebakken – forlater sine valgløfter, forlater det grunnlaget de ble valgt inn på og vender sine velgere ryggen? Hva skjer egentlig med de som velges inn på Stortinget, som politikere og som mennesker? Og hvorfor tar ikke velgerne tilbake den fullmakt de har gitt sin ”representant” når det viser seg at vedkommende villedet sine velgere?

Det norske demokratiets mørke side

Et ganske kjent trekk ved månen er at vi aldri får se dens bakside som ligger svøpt i et evig mørke. Jeg skal her gi dere et lite innblikk i Norsk politikk og Stortingets og Regjeringens misbruk av det mandat de har fått av landets velgere, et forhold som har blitt holdt skjult for menigmann.

Stortingsrepresentantene er – uten at de på forhånd er blitt gjort kjent med det – nemlig bastet og bundet til gamle avtaler inngått mellom Arbeiderpartiet og de resterende partier på Stortinget. Jeg skal selvsagt utdype og dokumentere påstanden nærmere nedenfor, men først et lite tenkt eksempel omkring et Stortingsvalg.

Stortingsvalget 19XX

La oss forestille oss at et parti – som har brukt ”Mer penger til helse og omsorg” som valgkamp sak – vinner Stortingsvalget. Under valgkampen har partiet altså lovet å øke sykehjemsplasser osv. (slik Arbeiderpartiet har gjort denne sommeren), noe som under valgkampen har blitt fremhevet av alle partiets medlemmer både på gaten så vel som i aviser og TV.

Når representantene tar fatt på sitt verv i Stortinget tror antakeligvis de fleste av disse virkelig på sin egen valgkampsak og at de skal få dette til. Men det er før de møter veggen, eller rettere sagt; pisken fra partiets ledelse.

Hvordan disse representantene får introdusert realitetene innenfor Stortingets murer, vet jeg egentlig lite om, likevel er det helt klart at de på ett eller annet tidlig tidspunkt i sitt verv blir gjort kjent med forholdene (det ukjente indre liv), og godtar vilkårene.

Vi holder oss til eksempelet ovenfor. Før representantene for partiene har fått satt seg skikkelig til rette i sin stol, får de vite følgende av partiets ledelse: Greit nok at vi er valgt inn på disse og disse løftene, men her er realiteten; Norge har så og så mye midler til rådighet. Det finnes ikke penger til disse valgløftene, ikke er de gjennomførbare heller. -Ja, men, vi gikk jo til valg på dette, utbryter en av representantene. -Ja, ja, men nå befinner vi oss i virkelighetens verden, og da gjelder det helt andre regler. Hør her, nå får dere gjøre som partiledelsen sier. Blir dere spurt om valgkampsaken og valgløfter så får dere svare vagt og tvetydig. Prøv heller å male videre på at våre motstanderes valgkampsaker var uoppnåelige fantasier, at vi er realister og at vi selvsagt har til hensikt å holde det vi lover, så lenge vi får gjennomslag for det på Stortinget. Dette er nok et bilde som blir malt for alle partienes representanter etter valget.

Den ukjente avtalen som virkelig binder

Kanskje en av representantene for regjeringspartiet forsiktig vil spørre; -Jo, men da vi regnet på dette så var det jo penger til en slik helse- og omsorgsreform? -Ja, vil partiledelsen si, det er for så vidt riktig, men vi har altså ikke fortalt dere alt. Vår forrige regjering har nemlig låst store beløp i en hemmelig subsidiering av rederinæringen og verftsindustrien. Pengene det her er snakk om er tatt av landets valutabeholdning i Norges Bank og er plassert inn i tre brittiske banker til en meget lav rente, mye lavere enn markedsrenten. Det vil si at store deler av valutabeholdningen i realiteten ikke lenger er til rådighet og den gir for øvrig en forferdelig avkastning. Landet taper store penger på dette her, men rederinæringen og verftsindustrien opprettholdes, noe vi som parti tjener godt på, og det er tross alt det viktigste for oss. Ordningen er for øvrig helt ulovlig og den er konstitusjonelt rettsstridig, dvs., ordningen strider mot grunnloven og vår konstitusjon for øvrig. Slik er det, altså, men ta det rolig, selv om ordningen er rettsstridig har vi sørget for å inngå en avtale med alle partiene på Stortinget. Avtalen sikrer oss mot angrep fra resten av Stortinget dersom vi skulle krenke loven, noe vi altså har vært nødt å gjøre for å sikre denne skjulte subsidieringen. Jeg håper dere forstår at dette er til landets beste, og at dere lar denne saken ligge.

Den broilervarme stortingsrepresentanten må dermed resignere og føye seg inn bakerst i rekken av de eldre representantene som kan dette spillet. Her er det bare å sette seg ned, glemme demokratiske prinsipper og lære spillets regler først som sist. Reglene går på ingen måte ut å sikre et fritt land, et fritt folk og deres rettigheter. Tvert imot går spillets regler ut på å sikre egen posisjon og eget politisk liv, men ikke minst partiets fortsatte maktposisjon, i realiteten; Status quo. Det foregår en kontinuerlig maktkamp på Stortinget mellom de ledende dynastier. Det er denne som utkjempes, ikke en kamp mellom forskjellige ideologier (de er jo i hovedsak likevel sammenfallende) eller for å fremme og beskytte velgernes interesser og rettigheter.

Det sies blant den eldre garde på Stortinget at det mest brukte møbelet på Stortinget er søppelbøtta. Tenk på dette neste gang du skriver til din representant, for med stor sannsynlig er det nettopp der ditt brev havner.

De nye stortingsrepresentantene er altså bundet på hender og føtter av gamle avtaler inngått av deres forgjengere mange tiår tilbake i tid. Som vi skal se nedenfor ble det innrømmet at Arbeiderpartiet og dets regjering hadde krenket lov og grunnlov, likevel ble avtalen jeg har nevnt ovenfor overholdt hvilket dokumenteres med det nakne faktum at det aldri ble reist mistillit eller riksrettssak mot representantene for den regjeringen som brøt mot loven og konstitusjonen gjennom flere tiår. Et av de verst tenkelige straffbare forhold – representantenes svik mot sitt eget folk – har altså ingen fiende i Stortinget, og vi vet jo hva det betyr.

For å gi det inn med teskje: Folket kan velge hva og hvem de vil inn på Stortinget. Det vil likevel ikke få noen betydning for landet, spesielt ikke mht den viktigste kampen; maktkampen i Stortinget, hvor enkelte dynastier for lengst har slått rot. Et lite eksempel som gir signaler om at demokratiske prinsipper ikke helt virker som de skal på Stortinget: Siden 1971 og frem til dagens regjering er det kun Kåre Willochs samlingsregjering (1982-85) som har hatt flertall i Stortinget. Dvs at landet har blitt styrt av mindretallets ideer, hvilket er oppsiktsvekkende rent demokratisk sett (folkestyre, flertallsstyre).

Ta for eksempel Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997-2000. Her styrte Krf (13,7%), SP (7,9%) og V (4,5%) Norge med til sammen 26,1% av velgerne i ryggen. Venstre, med støtte fra bare 4,5% eller ca 115.000 stemmer av de ca 3.5 millioner stemmeberettigede ved stortingsvalget høsten 1997, ble eksempelvis sittende å styre viktige departementer som justis, samferdsel, handel og skipsfart, kommunal, arbeid, administrasjon, og miljø. Det var kanskje ikke et slikt ”flertall” demokratiets gründere hadde i tankene da de lette etter en rettferdig ordning som folket kunne lede sitt land igjennom.

Det er ikke mulig, vil nok de fleste tenke, at Arbeiderpartiet kan ha tvunget seg til en slik beskyttelse. Det kan ikke være sant at alle landets partier har inngått avtaler som i realiteten gir Arbeiderpartiet amnesti mot forfølgelse av konstitusjonelt rettstridige handlinger. Vel, jeg skal nå bringe dere kort inn i forhistorien til dette scenarioet, og så får vi jo se, da.

Før jeg går videre bør dere være kjent med begrepet konstitusjonelt rettsstridig, altså; handlinger i strid med konstitusjonen. I forfatningsretten, den delen av jussen som omhandler en stats grunnleggende rettsregler, betyr ”konstitusjon” – i vid forstand – landets grunnlov og den konstitusjonelle sedvanerett.

Påvist Konstitusjonelt ansvar betyr at ansvar kan gjøres gjeldende mot medlemmer av Stortinget, Regjeringen og Høyesterett for straffbare forhold (krenkelser mot konstitusjonen) de har begått under sin virksomhet som medlem av et av disse organer. Slike handlinger blir etterforsket påtalt og dømt i Riksrett, se grl §86

Et brudd mot konstitusjonen kan ved domfellelse gi opp til ti års fengsel, se Ansvarlighetsloven kapittel 2. Vi snakker her altså om alvorlige straffbare handlinger, mot landets grunnleggende lovverk.

Norge, krigen og profitt

Under den andre verdenskrig tjente den norske stat enorme penger på sin rederivirksomhet gjennom Nortraship, ”krigsrederiet” som ble styrt av skipsreder Øivind Lorentzen, far av SOE-spionen Erling Lorentzen (Kong Olavs svigersønn). Jeg har gjort noen grove kalkuleringer i min artikkel om Nortraship og antar at Norge må ha tjent over 13 milliarder kroner, og ikke i overkant av 2 milliarder kroner, slik Arbeiderpartiregjeringen har forledet det norske folk til å tro på. Pengene er blitt plassert i utlandet, hvor mesteparten høyst sannsynlig er plassert i Sveits, noe jeg kommer tilbake til nedenfor.

Jeg lar disse milliardene ligge, foreløpig, og legger i stedet til grunn den offisielle versjonen; at Norge ikke hadde penger etter krigen, hvilket også var årsaken til at Norge ble tilført store beløp – omtrent 3 milliarder kroner (eller ca 50 milliarder kroner i dagens verdi) – gjennom Marshall-planen. Jon O. Egeland fortalte meg under et møte på hans kontor den gang han var sjefredaktør i Dagbladet at dersom USA hadde blitt gjort kjent med hvor mye penger rederne hadde gjemt i utlandet, ville Norge aldri ha fått Marshall-hjelp. Egeland har veldig rett i sitt resonnement idet mye tyder på at Norge – da man mottok denne hjelpen – hadde saltet ned mer enn fire ganger dette beløpet i Sveits.

Denne artikkelen dreier seg bl.a. om subsidier av redernæringen og verftsindustrien. Alle stater subsidierte sine viktige industrier, også Norge. Forutsetningen for en subsidiering er at Stortinget har godkjent en slik ordning. Norge har ikke subsidiert noe som helst dersom det skulle vise seg at eksempelvis Norges Bank i all hemmelighet har ”subsidiert” en industri, en næring eller et par familier. Å subsidiere, betyr at staten yter et tilskudd eller en stønad. Dersom staten – dvs. Stortinget – ikke har medvirket, står vi i realiteten overfor plyndring av statskassen.

La oss nå forsøke å nærme oss kjernen i artikkelen, hvor jeg straks skal lede dere inn i en sentral del av etterkrigstidens spesielle økonomiske politikk, en politikk som ble planlagt, vedtatt og iverksatt, ikke av folket eller av Stortinget, men i all hemmelighet av sentrale personer i Arbeiderpartiet. Demokratiske prinsipper ble den gang som nå kun benyttet ved behov, når maktstrukturen de bygger sin makt på ble angrepet.

Norway Scheme/Hambro-ordningen – en innledning

Innledningsvis nevner jeg at jeg i artikkelen bruker ”Hambro-ordningen” og ”Norway Scheme” om hverandre, og gir ordene den samme betydning. Det er ikke dermed utelukket at Hambro-ordningen kan være et opplegg underordnet et større svindelopplegg som man kaller ”the Norway Scheme” og at min bruk av ordene derved kan være noe misvisende. Dette har dog ingen betydning for poenget med denne artikkelen.

Som følge av en eskalerende amerikansk proteksjonisme som vanskeliggjorde eller umuliggjorde finansiering av bygging av norske skip fra amerikanske finansinstitusjoner, inngikk Norges Bank tidlig på 1960-tallet avtale med brittiske Hambros Bank og Lazard Brothers om å plassere deler av valutabeholdningen i disse bankene til en lav rente, 6,3%. Bankene forpliktet seg i sin tur til å låne ut penger – til en rente som ble låst på 6,3% og som på tidspunktet for inngåelsen av denne ordningen lå under den alminnelige markedsrente – til norske redere og verft som ønsket å bygge skip. Etter hvert som markedsrenten steg, ble tapene for Norges Bank naturlig nok større, samtidig som rederi- og verftsinteressene fikk en tilsvarende gevinst.

Dersom verftene eller rederne kom i problemer/krise, forstår en raskt hva som ville skje med nedbetalingen og derved sikkerheten for disse lånene; valutabeholdningen, ja, den ville ha vært tapt.

Krisen for rederne og verftene åpenbarte seg midt i Yom Kippur krigen (6 – 26. oktober 1973), først ved at OPEC den 16. oktober 1973 økte oljeprisen med 70%, deretter ved at de arabiske OPEC-medlemmene dagen etter nedla forbud mot eksport av olje til USA for deretter å nedlegge lignende forbud mot eksport til Japan og de vesteuropeiske land.

Etter hvert som skipene utover 1960-årene ble større, ble også kontraktbeløpene større, og derved Norges Banks forpliktelse og risiko (dersom Hambros og Lazard ble spurt om å låne ut kr 100 millioner til en norsk reder eller et norsk verft for et nybygg, måtte Norges Bank plassere 100 millioner i disse bankene, til den fastlagte renten som etter hvert ble liggende langt under markedsrenten).

Rentetapene ble store for Norge. Norges Banks sjef i 1970, Erik Brofoss, anslo et gjennomsnittstap på 20 millioner kroner pr. år frem til 1970. Forutsetter vi at ordningen varte fra 1964 til 1982, vil rentetapet ha vært på 360 millioner kroner. Den gang var dette enorme beløp for Norge. Sannsynligheten for at rentetapene var enda større er stor, men noe regnskap for denne hemmelige ordningen – og som kunne ha avklart en rekke spørsmål, deriblant tapene – er selvsagt ikke å oppdrive. Men en ting er likevel sikkert; rentetapet for Norges Bank korresponderte med gevinsten rederne og deres verft fikk. Og gevinsten, den gikk ikke til arbeiderne, men derimot til redernes konti i Sveits, dette – som dere skal få se – etter ordre fra Einar Gerhardsen.

I februar 1970 reiste tidligere finansminister og daværende medlem av Norges Banks Representantskap, Andreas Cappelen, skarp kritikk mot Hambro-ordningen. Han ønsket den avviklet idet den stred mot konstitusjonen. I april 1970 ble ordningen utvidet til å gjelde også den amerikanske Chemical Bank, og den som reiste kritikken noen måneder tidligere ble sparket oppover i banksystemet, fra å være medlem av Representantskapet til å bli medlem av bankens Direksjon (Hovedstyret, etter dagens terminologi). Norges Banks direktør (sentralbanksjef, etter dagens terminologi) Erik Brofoss, ble i samme vending flyttet til ny stilling som direktør i IMF, Washington. Jeg kommer tilbake til alt dette nedenfor.

Subsidieordningen som i realiteten gikk ut på å fylle opp de sveitsiske kontiene til de store rederfamiliene og derigjennom kjøpe velgere til Arbeiderpartiet, ble avviklet, påstås det, i 1982. Men, i 1984 da Cappelen og Gerhardsen – de ansvarlige for Hambro-ordningen – av Dagbladet og Klassekampen ble konfrontert med ordningen, benektet de ethvert kjennskap til den. Fine greier.

[1] Enkelte har gitt uttrykk for at det var snakk om Norges Banks gullbeholdning som her ble deponert.

Norway Sceme består under alle regjeringer

Hva er årsaken til at Norway Scheme kunne leve og ikke minst overleve det ene regjeringsskiftet og Stortingsvalget etter det andre?
Gjennomgangen nedenfor er for det meste basert på en brevveksling som foregikk på senvinteren 1970 mellom representantskapsmedlemmet Andreas Cappelen og direksjonssjef Erik Brofoss.

I 1950 kom en rekke lover – Beredskapslovene – som skulle gi Arbeiderpartiet kontroll over landets pengevesen og til å ved behov ta det de måtte ønske fra norske borgere for derved å kunne sikre Norge mot den røde horde fra øst. Valutaloven fra 1950 hører inn under disse lovene og skulle hindre infiltrasjon fra utenlandske kapitalinteresser og derved tjene som en slags beskyttelse av norske næringsinteresser. Loven ble – som Brofoss innrømmer – misbrukt av Arbeiderpartiet og deres regjering.

Allerede tidlig på 1950-tallet hadde Norges Bank disponert over deler av valutabeholdningen på en konstitusjonelt rettsstridig måte. Norges Bank hadde nemlig plasserte deler av sin valutabeholdning i enkelte Amerikanske banker, til en lav rente, mot at bankene skulle gi norske redere og verft billige lån. Vi står her overfor en ulovlig overføring av statlige midler til rederstanden og verftsindustrien hvor Stortinget var blitt holdt utenfor, hvilket bl.a. er i strid med grunnloven.

Som følge av Amerikansk proteksjonisme på begynnelsen av 60-tallet, ble Norway Scheme flyttet til England. Dette etter at reder- og verftsinteressene, et par banker og Arbeiderpartiet hadde stukket hodene sammen og kommet frem til en ordning hvor man skulle fortsette hva jeg må omtale som plyndringen av norske borgere slik at rederne og verftene, samt Odelstingspresident Carl Joachim Hambro’s nære slekt i London – Hambros Bank – skulle få overført penger, mye penger. Ordningen kan ha vært en del av den skjulte tilbakebetalingen som fant sted etter krigen fra Nortraships og Øivind Lorentzens krigsprofitt plassert i Sveitsiske banker.

For Arbeiderpartiet var Hambro-ordningen et instrument ment for å opprettholde arbeidsplassene spesielt i verftsindustrien, noe som i sin tur – og som var det sentrale – nær sagt automatisk ga Arbeiderpartiet kontroll over den industrielle velgermassen. ”Subsidieringen” gjennom disse bankene var i realiteten en gedigen korrupsjonssak, hvor Ap på denne måten indirekte fikk kjøpt seg velgere på bekostning av skattebetalerne, slik de også gjorde det under Ap’s neste velgerkrise på 70-tallet da de gjennom store utenlandslån forsøkte å kjøpe den norske bondestanden ved å heve deres lønninger med 60-70% på få år.

Hambro-ordningen har nok vært mer omfattende enn kun å skulle subsidiere norske redere og verftseiere, og har uansett ført til at Arbeiderpartiet har hatt kontroll, ikke bare over den industrielle velgermassen, men også – og kanskje like viktig – over de skjulte milliardene etter krigsprofitten fra Nortraship-virksomheten.

Jeg går nå over til brevvekslingen mellom Cappelen og Brofoss som forteller om konstitusjonelle lovbrudd, Arbeiderpartiets diktatur og et Storting – eller rettere; et folk uten makt.

Cappelens brev til Brofoss av 10. februar 1970

Det er nok ikke tvil om at Andreas Cappelen under sin tid som Ap-finansminister tidlig på 1960-tallet hadde medvirket til at denne ulovlige subsidieordningen fikk fortsette sitt rettsstridige liv. Av den grunn står vi overfor en absurd situasjon da Cappelen i sitt brev av 10. februar 1970 til Erik Brofoss starter sin kamp mot ordningen, hvor han synes å gi uttrykk for at han plutselig har blitt gjort kjent med ordningen og dens ulovlige grunnlag.

Cappelen er på dette tidspunktet medlem av Norges Banks Representantskap, det kollegiet som skal holde kontroll med Norges Banks Direksjon (Hovedstyret, etter dagens terminologi). I brevet gjennomgår han Hambro-ordningen, dens historikk som går helt tilbake til begynnelsen av 1950-tallet, hvor stort beløp av valutabeholdningen som er bundet til ordningen (nær 100 millioner dollar), samt rentedifferansen hvor han derved informerer om rentetapet, m.v.

Videre går han inn på det forhold at ordningen i realiteten er en subsidiering av bestemte norske bedrifter hvor Norge reduserer sine inntekter til fordel for disse bedriftene, at Stortinget ikke har gitt sitt samtykke, og at han finner hele saken meget delikat.

Det er åpenbart at Cappelen ønsket ordningen avviklet, og første skritt i denne prosessen var å få Erik Brofoss til å redegjøre for Hambro-ordningen i det kommende representantskapsmøtet.

» Se Cappelens brev til Brofoss av 10. februar 1970.

Brofoss’ brev til Cappelen av 13. februar 1970

Brofoss besvarte brevet dagen etter, 13. februar 1970. Brofoss gir klart uttrykk for at han og direksjonens medlemmer misliker ordningen og røper bl.a. at det var han selv som i sin tid, på oppfordring, ”…forsøkte å komme med et opplegg til Regjeringen…”

Arbeiderparti-regjeringen hadde altså selv bedt Norges Banks sjef om å pønske ut et opplegg i strid med den norske konstitusjon. Personlig mente Brofoss at dersom ”…skipsverkstedene måtte ha subsidier, skulle det gjøres i en åpen form…” Edle tanker, altså. Einar Gerhardsen har på sin side åpenbart ønsket å skjule den ulovlige subsidieringen og stemmekjøpsordningen for Stortinget, hvilket han da også fikk gjennomslag for.

Videre forteller Brofoss at Norges Bank, og derved Norge, har tapt omkring 20 millioner kroner pr år på denne ulovlige subsidieringen av norske redere og verft. Jeg minner her om at Fred. Olsen, hans rederi og hans verft er en av de familiegrupperingene eller dynastier som har deltatt aktivt i denne – hva det i realiteten skal vise seg å være – plyndringen av Norge.

På side 2. i brevet kommer det frem at det var (Arbeiderparti-) Regjeringen som hadde bedt Norges Bank om å etablere denne konstitusjonelt rettsstridige subsidieringen. Like nedenfor røper arbeiderpartimannen Brofoss at saken også har andre sider, den politiske, hvor ”…hensynet til sysselsettingen og fagorganisasjonen kommer inn.” Velgerne, altså.

Man må opprettholde sysselsettingen for å kunne opprettholde pengestrømmen (fagforeningskontingent) og stemmeviljen fra de ansatte, og for å nå sine mål – med alle midler – bruker altså Arbeiderpartiet Norges Banks og det norske folks penger.

Nå nærmer vi oss kjernen av saken i denne artikkelen, hvor jeg har påstått at Arbeiderpartiet på en eller annen måte har klart å tvinge de andre partilederne på Stortinget til å inngå en (tidsubegrenset) avtale om at Arbeiderpartiet skal kunne få lov til å bryte loven uten at dette skal få konstitusjonelle konsekvenser, dvs at det ikke skal kunne reises riksrettssak av noen av stortingets representanter mot noen i Arbeiderpartiets regjering/dets stortingsrepresentanter dersom en eller flere av disse finner på å bryte lov eller grunnlov.

Øverst på side 3 i brevet sier Brofoss at det var Regjeringen som ba Norges Bank om å få gjennomført Hambro-ordningen, og at Regjeringen hadde skaffet seg dekning i vedkommende komité på Stortinget for denne ordningen. Politisk dekning i Stortinget, uten å involvere Stortinget. Dette er meget alvorlige uttalelser.

”Dekning” i dette tilfellet må bety vanntett avtale med forsikringer fra alle stortingets partier. Intet regjeringsmedlem ville nemlig med vettet i behold ha tatt risikoen med å bruke Norges Bank og Norges valutareserver til å fremme egne ”politiske mål” uten å sikre seg 101%. Som dere skal få se lenger nede, er slike avtaler en realitet.

Et annet interessant spørsmål oppstår som følge av Brofoss’ uttalelse midt på s. 3: ”Som du selv nevner, plasserte vi i 1950-årene en del midler i amerikanske banker, hvor formålet var å agne slik at bankene gav ønskede lån til norske redere.”

Spørsmålet mitt er: Hvilke midler? Norge hadde ikke midler til å plassere i amerikanske banker. Norge var jo tømt for valuta. Det var mangel på nær sagt alt i Norge i den tiden, også valuta. I hvert fall er det det Arbeiderpartiregjeringen har forsøkt å forlede nordmenn til å tro på.

Hvilke midler er det da han viser til? Antakelig beskriver Brofoss her krigsprofitten fra driften av Nortraship, en profitt som Arbeiderpartiet hadde skaffet seg på bekostning av norske sjøfolk som hadde ofret liv, helse og familie under krigen.

Arbeiderpartiet påstår at Regjeringen hadde et netto overskudd på sin ”rederivirksomhet” på i overkant av 2 milliarder kroner. Store deler av dette beløpet måtte tilbakebetales til rederiene. I følge Arnljot Strømme Svendsen, ”Skipsfartspolitikken i Norge etter krigen” s. 22, holdt Regjeringen tilbake omkring 700 millioner kroner. Men, disse midlene måtte gå til oppbyggingen av Norge. Det var ikke offisielle penger igjen til å ”subsidiere” rederne. Hva med uoffisielle midler? Jeg har regnet grovt på hva statens ”krigsrederi” kan ha tjent på driften i de over 5 år de hadde hånd om Norges handelsflåte, og jeg har kommet frem til at det kan dreie seg om mer enn 13 milliarder kroner, og da har man jo midler til rådighet, uoffisielt. Se min artikkel om Nortraship.

Det må være disse midlene Brofoss beskriver, hvilket ikke akkurat er usannsynlig. Rederne mente at hele nettoinntekten fra rederivirksomheten under krigen skulle tilbakebetales. Staten på sin side nektet. Rederiene ga seg overraskende fort uten særlig kamp, og fikk i følge Strømme Svendsen tilbakebetalt halvparten av hva de krevde. Sjøfolkene, de som hadde slitt og gitt mest for Norge, fikk bare smuler. Dersom rederne offisielt hadde fått viljen sin og fått tilbakeført hele profitten, hvilket for så vidt ville være en korrekt løsning vis a vis staten, ville det blitt et om mulig enda større gap mellom det rederne fikk og de smuler sjøfolkene måtte lide seg igjennom for å få.

Det var altså utelukket at tilbakebetalingen til rederne av profitten fra krigsinnsatsen kunne gjøres offentlig. Det ville rett og slett ha sett for rått ut. I stedet ble det ordnet på en slik måte at pengene ble puttet i Sveitsiske banker og sakte men sikkert tilbakeført rederne, med en god slump profitt i lomma til kaksene i folkets parti; Arbeiderpartiet, kakser som allerede før krigen hadde opprettet hemmelige konti i Sveits, så som Jens Christian Hauge med sine 100.000 kroner!, en historie fortalt av varsleren i Ditlev-Simonsen-saken (august 2007), bankmannen Arne Dag Andersen.

På side 4 forsøker Brofoss seg på en ansvarsfraskrivelse og legger både skyld og ansvar på Regjeringen:

”…det er meget vanskelig for Norges Bank å si at vi ikke vil medvirke til en ordning som Regjeringen ønsker, og som den har politisk dekning for…”

Det går frem av brevet at saken aldri ble diskutert åpent på Stortinget. Konstitusjonell dekning hadde Regjeringen altså ikke. I det skjulte derimot, har den ikke bare blitt diskutert, men også blitt godkjent og vedtatt, men da ikke etter de demokratiske regler, men etter ett eller annet diktat fra Arbeiderpartiet. Det er på dette tidspunkt jeg antar at Arbeiderpartiet har viftet med avtalen fra tidlig på 1950-tallet, avtaleverket som jeg fikk se spor av i Stortingets arkiver i 1998, hvor partiene hadde erklært at de ikke skulle forfølge Ap-regjeringen ved lovbrudd.

Mot slutten av brevet signaliserer Brofoss at Regjeringen på ingen måte har i tankene å avvikle ordningen, men tvert imot ønsker å utvide den, og det fortsatt i all hemmelighet – uten å involvere Stortinget:

”Det Getz Wold og jeg er redd for, er at vi får en anmodning om å gå enda lengre…Vi i direksjonen trenger støtte for å stå imot det press som jeg regner med at vi blir utsatt for.”

Brofoss avslutter med å gi uttrykk for at Cappelen bør fortsette sin kamp mot ordningen, og at representantskapet bør stå fritt til å

”…kritisere direksjonen for hva den har vært med på, eller rettere sagt har bestemt etter press fra Regjeringen (min utheving).”

Brofoss legger intet i mellom; Norges Bank ble i all hemmelighet for Stortinget presset til å iverksette denne planen hvor realiteten var at Arbeiderpartiregjeringen – i samarbeid med de sterkeste reder- og verkstedfamiliene samt Hambro-familien – med Norges penger skulle finansiere redernes lån samt å kjøpe seg velgere for flere år fremover.

Jeg legger det frem på denne måten for dersom Arbeiderpartiet virkelig mente å ha et grunnlag som holdt vann mht å subsidiere rederne og deres verft (de største verftene i Norge etter krigen var i realiteten eid av skipsredere som; Fred. Olsen (Akers Mek), Hilmar Reksten (BMV), Sigval Bergesen D.Y. (Rosenberg) m.fl.), så tilsier alle demokratiske regler at saken ville ha vært tilrettelagt og presentert for Stortinget. Det ble den ikke, og vi vet hvorfor:

”Det var et forslag industriens egne folk likte svært dårlig…” se brevets første side nederst.

Regjeringen har altså vurdert Brofoss’ forslag til en åpen subsidiering, hvor regjeringen til og med (kanskje ikke så merkelig, alt tatt i betraktning) har snakket med industriens folk, det vil bl.a. si; Fred. Olsen, Hilmar Reksten og Sigval Bergesen D.Y. Alle var selvsagt den gang klar over at dersom regjeringen hadde forelagt forslaget om å subsidiere disse rederne og deres verft, ville en rekke av stortingsrepresentantene protestert og spurt; ja, men hva da med mine velgere og deres interesser? Det ville selvsagt ikke ha blitt mulig å gjennomføre en slik subsidiering, hvilket altså var grunnen til at Arbeiderpartiregjeringen i sedvanlig stil; i all hemmelighet for folket styrte og stelte med folkets penger for egen vinning, til det beste for seg selv og dem som det måtte dryppe på, eksempelvis rederne.

» Se Brofoss’ brev til Cappelen av 13. februar 1970.

Cappelens brev til Brofoss av 14. mars 1970

Det skulle gå en måned før Andreas Cappelen besvarte brevet til Brofoss. Denne gangen er Cappelen mer direkte og rett på sak, hvor han i klartekst sier hva han er opptatt av: De konstitusjonelle sidene av saken.

Han gir i sitt brev uttrykk for at Regjeringen ikke kan pålegge Direksjonen å gjennomføre disposisjoner (eksempelvis å ”subsidiere” enkeltfamilier) som Norges Bank selv ikke har hjemmel (dvs; lov) til å gjennomføre.

Videre gir han uttrykk for at Regjeringen ikke kan pålegge Norges Banks ledelse å gjennomføre disposisjoner hvis hensikt og formål ligger utenfor bankens oppgaveområde (eksempelvis å subsidiere en del av industrien eller enkeltfamilier).

Subsidieringen ligger åpenbart utenfor det som er Norges Banks oppgave, mener Cappelen, hvilket etter hans syn må føre til den slutning at Arbeiderpartiregjeringen ikke hadde rett til å pålegge Norges Banks ledelse å gjennomføre dette.

Cappelen så det slik at Regjeringen er å bebreide om den retter en slik anmodning til bankens ledelse om å disponere deler av valutabeholdningen på denne måten.

Loven om Norges Bank er blitt gjennomhullet, men, sier Cappelen, ”Man kan jo ikke av den grunn anse hele loven og de rammer den setter for bankens virksomhet og oppgaver, som bortfalt, slik at man kan gjøre nesten hva som helst.” Det var nettopp dette som for lengst hadde skjedd.

Etter Cappelens syn har Norges Banks direksjon en plikt å opptre lojalt overfor Regjeringens generelle økonomiske politikk, og Regjeringen har en plikt til å opptre lojalt overfor Norges Bank, og som Cappelen konkluderer: ”Det har den i dette tilfellet ikke gjort. Den har misbrukt Norges Bank.”

Cappelen fortsetter:

”Men først og fremst har Regjeringen å opptre lojalt overfor konstitusjonen (dvs Grunnloven/forfatningen/folket, min parentes). Regjeringen har ikke konstitusjonell adgang til ved hjelp av statsmidler å subsidiere bestemte næringer eller bedrifter uten at Stortinget i plenum har gitt sitt samtykke til det. ”

Det er sterke ord dere her får høre/lese, og jeg oppfordrer dere til å lese disse brevene igjen og igjen, helt til dere ser hvor alvorlig dette er mht spørsmålene stilt innledningsvis i artikkelen: Fritt – selvstendig – folkestyrt?

Cappelen understreker at selv om Regjeringen skulle ha hatt adgang til å iverksette en slik subsidiering av rederifamiliene (han sier; bestemte næringer, jeg sier rederifamilier, hvilket er mer presist og korrekt);

”…kan Regjeringen dog ikke bruke en slik myndighet uten på forhånd å ha innhentet Stortingets samtykke. I denne forbindelse vil jeg straks bemerke at det selvsagt ikke er tilstrekkelig å ”orientere” Stortingets Industrikomite (hvor Direksjonsmedlemmet Hans Borgen (SP) satt som leder og som naturlig nok var kjent med ordningen og det press Norges Bank ble utsatt for mht å fortsette ordningen. Min parentes).”

Cappelen konkluderer med at det å lage denne subsidieordningen, Norway Scheme, representerte en åpenbar illojalitet overfor konstitusjonen. Man kan liksom ikke si det stort sterkere, i hvert fall ikke som norsk politiker.

Videre konkluderer Cappelen med at Regjeringen (det må gjelde alle regjeringene som har styrt landet under den periode hvor Hambro-ordningen har eksistert) har ført Stortinget bak lyset. I realiteten sier han altså at Arbeiderparti-Regjeringen har lurt, villedet, forledet m.v. hele Norges Storting. Som vi kan se brygger det opp til uvær, ikke bare politisk uvær. Hva skjedde etter dette, da, vil dere sikkert spørre. Vent og se.

Som en oppfølging stiller Cappelen det retoriske spørsmålet hvorvidt Hambro-ordningen noen gang ville kunne ha blitt lovlig gjennomført, selv med en plenumsbehandling på Stortinget, idet en slik subsidiering uansett ikke kan hjemles i loven om Norges Bank. Cappelen mente med dette at det måtte en lovendring til før man kunne iverksette en slik spesiell type subsidiering av rederfamiliene.

Det må absolutt nevnes her at i 1970, da denne lille angivelige krigen mellom representantskapsmedlemmet Cappelen og direksjonssjefen Brofoss oppstod, var Norge styrt av Per Borten og hans koalisjonsregjering (SP, H, V og Krf). Arbeiderpartiet satt altså ikke i regjering. På den annen side var det Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen som unnfanget og fødte Hambro-ordningen, og sikret at den skulle kunne leve videre selv med noe så usannsynlig som en ikke-Ap-regjering ved roret. Dette ble gjort gjennom den tidligere nevnte avtalen mellom Ap og resten av partiene på Stortinget. At Bortens regjering nær sagt styrte skuta for Arbeiderpartiet fremgår også av Tore Jørgen Hanisch’ omtale av regjeringens finanspolitikk i ”Om valget av det gode samfunn, artikler om økonomi og historie” (1996), side 176:

”Borten-regjeringen klarte ikke i særlig grad å gi statsbudsjettet for 1966 en borgerlig profil.”

Det er for øvrig nærmest usannsynlig at et fritt Storting og en fri ikke-sosialistisk regjering ville ha iverksatt eller fortsatt en slik konstitusjonelt rettstridig ordning.

Borten-regjeringen har gjennom den nevnte avtalen blitt påtvunget denne ordningen (eller gjøkungen) og har gjennom hele sin regjeringstid måttet leve med dette i det skjulte, hvilket for så vidt gikk greit for Per Borten. Ingen som ikke burde vite om Norway Scheme fikk vite noe om ordningen heller. Taushetsregimet og pisken på Stortinget, overfor alle partimedlemmene, har virket usedvanlig godt. Riset bak speilet må ha vært fryktinngytende.

Som dere vil se øverst på siste side i dette brevet, refererer Cappelen til en samtale med professor Arnljot Strømme Svendsen, og at Strømme Svendsen var kjent med ordningen til tross for at Stortinget ikke var det. Kjenner man litt mer av historien om hva som foregikk bak folkets rygg under og etter krigen, vil dere vite at Strømme Svendsen var første formann i Beredskapsutvalget. Dette utvalget – etablert av ”landsfaderen” Einar Gerhardsen – var omtrent superhemmelig, og hadde som oppgave å bl.a. planlegge store øvelser med handelsskipene. En annen oppgave som Beredskapsutvalget hadde var nok, selv om det ikke ble sagt klart av Strømme Svendsen i intervjuet med NRK 25. august 2007, å ha kontroll over og holde orden på profitten som norske redere ble pålagt å salte ned i Sveits:

NRK: ”Regjeringen Gerhardsen lot rederne nærmest operere fritt. Og rederne fikk beskjed om hvor de store inntekter skulle plasseres.

Strømme Svendsen: ” Skipsfarten fikk til dels pålegg om å ikke trekke midlene hjemme, men ha de ute, og plassere de på best mulig måte. Norges Bank var selvfølgelig vel vitende om dette arbeid, og de var også vel vitende om eh, midlene som ble disponert ute av Norske rederier”.

NRK: ”Svære formuer havnet i Sveits.

Hambro-ordningen var en del av dette ulovlige økonomiske opplegget mellom Sveits og Norge som Strømme Svendsen refererer til, og da er det jo ikke så merkelig at Strømme Svendsen – lederen for det utvalg som førte kontroll med den ulovlige utenlandsformuen til rederne – selvsagt var godt informert om Hambro-ordningen, en ordning som jeg tidligere har signalisert kan ha vært underordnet et større Norway Scheme.

En kan, uavhengig av dette, konkludere med at Cappelen virkelig var på krigsstien og ville – tilsynelatende – ha denne Hambro-ordningen avviklet, hvilket kommer klart frem av hans utkast til forslag til det neste Representantskapsmøtet som skulle holdes senere i april 1970.

» Se Cappelens brev til Brofoss av 14. mars 1970.

[2] Landeveisrøveren er en mer passende beskrivelse av Einar Gerhardsen og hans ugjerninger.

Brofoss brev til Cappelen av 3. april 1970 – Diktaturet fremtrer

Etter en gjennomlesing av dette brevet kan det se ut for at Brofoss har fått nok av Cappelen, eller at spillet nå har toppet seg og nærmer seg slutten. Det kan også synes som om Brofoss har snudd mht sitt syn på Hambro-ordningen, idet han nå forsvarer den selv om han igjen gjentar at han og de andre medlemmene av Direksjonen misliker ordningen.

Kritikken fra Cappelen tok han ganske tungt, og hva er da bedre enn å ta frem ett av trumf kortene, nemlig at Cappelen selv var finansminister den gang ordningen ble knesatt, som han sier, hvilket snur opp ned på hele denne fighten.

Jeg er enig med Brofoss; Cappelen kan da ikke ha vært uvitende om denne ordningen? Han satt jo selv som finansminister og må ha vært den som tvang Norges Bank til å gjennomføre ordningen, dersom ikke Einar Gerhardsen personlig og/eller i samarbeid med Arbeiderpartiets sentralstyre, eller en enda mindre men mer sentral krets (hvor Jens Christian Hauge satt i midten) har presset Norges Bank inn i dette opplegget.

Brofoss plasserer altså mye av ansvaret og skylden for ordningen på Cappelens egne skuldrer.

La oss se litt på hvem som visste hva om ordningen. I følge Brofoss var Einar Gerhardsen (Ap), Hans Borgen (SP) og Erling Petersen (H) medlemmer i Norges Banks Direksjon da denne rettsstridige subsidieordningen ble diskutert i 1967. De to sistnevnte var samtidig medlemmer av Stortinget; Borgen som Odelstingspresident (vise-) samt formann i Stortingets Industrikomité, og Petersen som medlem av Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité. Alle disse personene, som skulle være av de ypperste mht forståelse og utøvelse av Norges konstitusjon, deltok i diskusjonen om Hambro-ordningen og var naturlig nok godt kjent med presset fra Arbeiderpartiregjeringen om å gjennomføre ordningen. De visste altså det som var nødvendig å vite, og skulle selvsagt ha protestert. Hvorfor protesterte de ikke? Var det igjen denne evinnelige avtalen mellom Arbeiderpartiet og resten av partiene på Stortinget som avgjorde alt? Høyst sannsynlig.

Brofoss argumenterer på side 4 i brevet for at det ikke ville gjort noen forskjell om subsidieordningen var forelagt for Stortinget; Stortinget ville uansett ikke ha gjort noen innvendinger, mente han, for det sto jo om sysselsetting av 30.000 mann. Ja vel, men kunne man ikke bare ha forelagt saken for et åpent Storting, da? Det ville jo ha vært konstitusjonelt korrekt. Så, hvorfor gjorde man ikke det? Svaret er allerede gitt ovenfor.

Som dere husker fra Cappelens forrige brev, ga han uttrykk for at selv om Stortinget i plenum hadde godkjent ordningen, ville den likevel ikke ha kunnet blitt gjennomført uten lovendring av lov om Norges Bank.

Nå viser Brofoss sin uenighet gjennom en meget alvorlig forklaring som samtidig avdekker den hemmelige avtalen mellom Arbeiderparti-Regjeringen og Stortingets partier.

Han starter med å redegjøre for at valutaloven av 1951 (1950 er det korrekte årstallet):

”…er blitt brukt til andre formål enn dem den egentlig tok sikte på.”

Dette er gjort, sier Brofoss, etter at det i sin tid ble drøftet med representanter for de forskjellige politiske partier i Stortinget om hvorledes en skulle kunne bruke denne loven.

La dere nå endelig ikke lure av en slik forklaring. Ingen stortingsrepresentant kan i ettertid drøfte med regjeringen hvordan en lov skal kunne brukes, og deretter falle ned på en bestemt bruk som faller utenfor lovens intensjon. Slike drøftinger oppstår logisk nok lenge før loven blir vedtatt, ikke etterpå, og har for øvrig ikke noe med demokratisk lovgivning å gjøre. Lovens forarbeider og formål gir greie føringer mht hva loven gjelder. Dersom man ønsker en annen bruk av loven, får en sette seg ned og foreslå lovendringer, eller ny lov for det gitte rettsområdet.

Og så sier Brofoss de forløsende ord:

”Partiene kan også forplikte seg til å avstå fra å øve kritikk eller gjøre politisk ansvar gjeldende.”

Forstår dere hva Brofoss her sier? Forstår dere de videre konsekvenser dette får for dem som signerer og ikke minst for de stakkars nyinnvalgte Stortingsbroilerne som tenker: ”Ah, endelig, nå har jeg virkelig sjanse til å kjempe for dem som valgte meg inn og for de sakene jeg ble valgt inn på. Dette skal bli spennende.” ?

Før disse tanker får slå rot, får den nyinnvalgte representanten på en eller annen måte grei beskjed om å avstå fra slike ville tanker samt å høre godt etter (lystre) hva lederen sier. Og hva han sier er fremdeles en hemmelighet, dog vet vi resultatet: En representant, bundet på hender og føtter.

Jeg minner igjen om hva Brofoss flere ganger har gitt uttrykk for tidligere; at Regjeringen hadde skaffet seg politisk dekning. Dette sammenholdt med hans uttalelse om at ”Partiene kan forplikte seg til å avstå fra å øve kritikk eller gjøre politisk ansvar gjeldende”, må få som konklusjon at det er inngått bindende – og nødvendigvis konstitusjonelt rettsstridige avtaler mellom Regjeringen og stortingets partier.

Erik Brofoss var ingen hvem-som-helst innen norsk politikk. Han var økonom, jurist, og ikke minst Arbeiderpartipolitiker. Han var tilknyttet London-regjeringen fra 1942 og ble finansminister i Gerhardsens første regjering i 1945. I 1947 ble han satt inn som landets første minister i det nyopprettede Handels- og skipsfartsdepartement, et departement han i følge Wikipedia selv foreslo opprettet. Her satt han som minister frem til 1954 da han ble utpekt som Norges Banks nye direktør (sentralbanksjef), en stilling han hadde helt frem til ”krigen” mellom ham selv og Cappelen ble avsluttet.

Brofoss var altså godt kjent med norsk politikk, konstitusjonen, og hva som i virkeligheten utspant seg i og mellom regjering og storting. Når han da uttrykker seg så klart, at partiene kan forplikte seg til å avstå fra å øve kritikk eller gjøre politisk ansvar gjeldende (hvilket betyr å avstå fra å reise riksrettssak), så mener han det også. Han refererer fra sannheten på Stortinget, sannheten i det spill som foregår mellom storting og regjering. Dette er rått, og man befinner seg vel så langt fra de demokratiske prinsipper som dere velgere noen gang har kunnet tillate dere å fantasere om. Dette er virkeligheten, og det er intet som peker i retning av at forholdene er blitt bedre.

» Se Brofoss brev til Cappelen av 3. april 1970 – Diktaturet fremtrer.

Hva skjedde?

Hva som skjedde i detalj etter denne brevvekslingen har jeg ikke fått helt klarhet i. Dog er det klart at Hambro-ordningen ikke ble avviklet. Tvert imot ble den senere i april 1970 utvidet til å også gjelde Chemical Bank. Cappelen ble etter god tradisjon sparket oppover fra sitt verv som medlem av Representantskapet til å bli medlem av Norges Banks Direksjon (Hovedstyret).

Erik Brofoss ble utnevnt til direktør for IMF (det internasjonale pengefondet i Washington), og forlot Norge for noen år.

Ser vi nå bort fra at det hele – denne lille krigerske brevveksling – har vært et spill for å skjule en mer alvorlig sannhet, er det opplagt at Arbeiderpartiets ledelse har snakket med Brofoss og bedt ham om å reise bust og stoppe Cappelen. Brofoss gjør da som enhver politiker ville gjøre, han begynner å true, på sin spesielle måte. Han forteller Cappelen at dersom Cappelen ønsker å gå videre med saken, føler Brofoss seg tvunget til å legge frem denne brevvekslingen (mellom ham og Cappelen) til Einar Gerhardsen, slik at Gerhardsen derved skal kunne ha et: ”…grunnlag for en samtale med deg om håndteringen av denne saken.”, se brevet side 6, hvor Brofoss følger opp med å si til Cappelen at det beste for alle parter vil være at han ikke fremla noe forslag til Representantskapet som de skulle stemme over. Deretter avslutter han sin trussel med en klar advarsel hvor kanonene rettes mot Cappelens hode:

”De faktiske opplysninger som jeg har gitt i begynnelsen av dette brev, kunne gi en kraftig baksmell.”

Brofoss snakker her om det faktum at Cappelen (som finansminister) var med på å få tvunget igjennom Hambro-ordningen, hvilket åpenbart – slik Brofoss minner Cappelen om – ville slå tilbake på Cappelen selv.

Etter dette representantskapsmøtet i april 1970 skjedde altså følgende: Hambro-ordningen ble utvidet til å gjelde enda en bank. Brofoss sluttet som direktør i Norges Bank. Cappelen ble ”flyttet” oppover fra Representantskapet til Direksjonen.

Denne lille krigen mellom disse to politiske kjempene åpner opp for flere spørsmål enn brevene gir svar: Hvorfor tok Cappelen den vanvittige sjansen det var å søke å avvikle Hambro-ordningen på det grunnlag; at Stortinget var blitt lurt; at Norges Bank var blitt presset; at Arbeiderpartiregjeringen hadde opptrådt illojalt mot konstitusjonen, den norske grunnloven? Cappelen var jo selv klar over at han var medansvarlig for ordningen. Han var jo den aller første som ville få hodet sitt lagt på huggestabben dersom det ble ført et offentlig lys over saken. Hvorfor snudde Brofoss under fighten? Hvorfor ble Hambro-ordningen utvidet i stedet for å bli avviklet? Hvorfor ble Cappelen sparket oppover i Bankens ledende organer mens Brofoss ble overført til Washington? Hvorfor ble saken hemmeligholdt for Stortinget, eller ble den i realiteten bare hemmeligholdt for velgerne, det norske folk? Og endelig; hvordan kan det ha seg at den borgerlige Borten-regjeringen trumfet igjennom en utvidelse av en ordning som han og koalisjonsregjeringen åpenbart har vært imot? Hva slags press og trusler har Borten vært utsatt for? Jeg tør gi et delvis svar på det siste spørsmålet: Arbeiderpartiets avtale med partiene fra 1950-årene, og deres riis bak speilet, har vært mer enn tilstrekkelig til å styre de stakkars borgerlige partiene i akkurat den retningen Arbeiderpartiet ønsket. Neste spørsmål blir da: Hvem er Arbeiderpartiet? Hvem står egentlig bak dette diktaturet og styrer Norge?

Som med alt annet: Dersom du skal holde sannheten skjult, så skal du fortelle halve sannheten. Det er nok antakelig denne politiske tommelfingerregel Arbeiderpartiet har fulgt i denne saken. Sannheten, som skulle holdes skjult, ville kanskje fått det norske politiske system til å kollapse. Det var kanskje en politisk/konstitusjonell skandale av uante dimensjoner som skulle holdes skjult ved å la disse to løpeguttene for Gerhardsen spille det spillet Arbeiderpartiet er blitt så gode i, å lure det norske folk.

1984 – Dagbladet graver i Norway Scheme

I en avisartikkel av Kåre Verpe i Dagbladet 14. april 1984, blir Gerhardsen og Cappelen spurt om Hambro-ordningen. De svarer – og lyver som bare en politiker, minister og statsminister kan – at de overhodet ikke har kjennskap til denne ordningen. Se på den graderte brevvekslingen ovenfor og sammenlign med Dagbladets artikkel: Ikke kjennskap til ordningen? Her har de gjennom nærmere 40 år plyndret det norske folk, overført pengene til enkelte rederfamilier, og så har de altså mage nok til å si at de ikke kjenner til denne ulovlige ordningen.

Verpe hadde åpenbart ikke tilgang til de dokumenter som jeg sitter på da han skrev artikkelen idet han konkluderer med at verken Stortinget eller Regjeringen kjente til ordningen, og at ordningen derved må ha vært et solo-løp fra Handelsminister Trygve Lies side med Norges Bank som utøver. Som det fremgår av brevvekslingen ovenfor er dette ikke korrekt.

Uansett. Denne Arbeiderpartigjengen skulle selvsagt ha blitt stilt for Riksrett, ansvarlig for forræderi mot fedrelandet, jf grl §85, for å ha forbrutt seg mot kapittel 9 i straffeloven – Forbrytelser mot Norges Statsforfatning, og for å ha forbrutt seg mot kapittel 2 i ansvarlighetsloven – Særlige bestemmelser om straffansvar for medlemmer av Statsrådet og Stortinget. De har plyndret folket, ført pengene ut av Norge og har derved rent faktisk tappet landet for store ressurser.

Disse utførte midlene tilhører ikke lenger det norske statsregnskap, noe Kristin Halvorsen for så vidt har innrømmet til meg i et brev 31. oktober 2007. Og som dere ser vil hun ikke ha noe med denne saken, eller disse enorme midlene å gjøre. Pengene skal fortsatt få ligge til redernes og Arbeiderpartiets disposisjon i Sveits, unntatt offentligheten.

» Se Dagbladets artikkel om Norway Scheme fra 14. april 1984.
» Se Brev fra Finansdepartementet ved Kristin Halvorsen av 31. oktober 2007.

Skatte- og straffeforfølgelser fra Norske myndigheter mot enkelte redere

Høsten 2007 ble skipsreder og Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen og hans familie utsatt for en liten kampanje. Det ble kjent at han hadde noen få kroner liggende i en hemmelig Sveitsisk bankkonto. Mange mente sikkert at han og hans familie hadde opptrådt på straffbart vis idet familien Ditlev-Simonsen hadde skjult penger for norske skattemyndigheter. Det samme skjedde for så vidt med Hilmar Reksten mot slutten av 1970-årene, Bergesen-familien, Jahre-familien, samt Fred. Olsen. Til forskjell fra Ditlev-Simonsen, skulle Reksten slaktes. Skatteetterforskningen mot Fred. Olsen ble stoppet på politisk plan i 1974 og alle dokumentene forsvant. Han gikk fri og vi vet jo de fleste av oss hvordan det har gått med ham og hans familie.

Isolert sett har verken Ditelf-Simonsen familien, Reksten-familien, Bergesen-familien, Fred. Olsen-familien, Staubo-familien, Olsen & Ugelstad-familiene, O.A. Knudsen osv. opptrådt i strid med straffeloven eller skatteloven. De har bare gjort det de har blitt pålagt å gjøre av Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen, nemlig å salte ned all profitt utenfor Norge, og utenfor norsk statsregnskap. Slik den rettslige og påtalemessige situasjonen er i Norge i dag, er det nok ganske så usannsynlig at de kan straffes for sine handlinger, all den tid nedsaltingen av profitten (og bruken av den) er gjort etter ordre fra Arbeiderpartiet. Selvsagt kunne rederne ha protestert mot ordningen, men på den annen side: Money talks.

En helt annen situasjon kunne nok tenkes å oppstå dersom det norske folk kanskje skulle mene at dette ikke helt er i tråd med verken grunnloven eller straffeloven, slik de ser på det. I så fall er det bare å skaffe seg et demokratisk flertall og sette i gang med å spore opp pengene og få dem inn til Norge igjen, hvor midlene tross alt hører hjemme. I samme slengen må det iverksettes adekvat etterforskning mot både Arbeiderpartiet og de redere/verftseiere saken gjelder.

Valget 2009 – hva nå?

Det er for sent å etablere et nytt politisk parti foran dette valget, så, dersom dere kan finne et nytt parti som allerede er registrert, men som aldri har vært på Stortinget før, så kan dette partiet – om det finnes – være løsningen for dere.

Uansett: Valgkampen i dag er et skuespill. Våkn opp! Gjør krav på deres rettigheter, få tilbake deres rettigheter. Sett dere sammen og få sannheten på bordet. Deretter kan dere bygge opp et parti som dere er sikre på at vil fremme deres interesser, ønsker og vilje, og som dere kan stole på.

Dersom dere vil sette det hele på spissen, så kan dere stoppe valget og be om utsettelse til forholdene er brakt på bordet. Tross alt er det her tale om folkets land, og hvordan det har blitt vannstyrt av et parti og en regjering hvis handlinger Cappelen selv beskriver som konstitusjonelt rettsstridige og illojale mot selve konstitusjonen.

Dere har en selvsagt rett til å kreve svar av dagens politikere om hva som egentlig skjer i Stortinget og i Regjeringen. Intet skal holdes skjult for dere. For hvordan ellers skal dere kunne gjøre dere kjent med hva disse folkevalgte egentlig driver med bak stortingets og regjeringens alt mer lukkede dører? At alvorlig gale ting skjer, forhold som egentlig har pulverisert landets demokratiske pilarer, gir denne artikkelen et klart eksempel på. Dere må bare venne dere til en ny hverdag, dersom dere da ikke vil ha det slik, da. Jeg kan jo ikke akkurat prakke på dere frihet og rettferdighet, men døren til frihet og rettferdighet, den er fremdeles åpen og jeg oppfordrer dere til å bruke den. La dere for all del ikke lure av Arbeiderpartiets mulige svar på denne artikkelen: Det var før det. Nå driver vi lovlig.

Og endelig: Ser vi på det absurde angrepet Cappelen reiste mot Hambro-ordningen, Brofoss’ beinharde kritikk og trusler mot Cappelen som endte med at det ikke ble reist kritikk mot ordningen, men hvor ordningen tvert imot ble utvidet og Cappelen ble forfremmet, smaker dette av god gammeldags korrupsjon med innbakt utpresning. Dette er norsk politikk, og det er dette spillet dere velger deres representanter til å delta i, ikke for å tjene deres interesser, frigjøre Norge eller å gi folket tilbake deres frihet, men for å la familieklanene som for lengst har slått rot få lov til å fortsette å utbytte folket.

Slik jeg ser det, etter å ha satt meg inn i brevvekslingen ovenfor og de forhold som der belyses, har Norge vært styrt av et diktatur (Arbeiderpartiets) siden senest etter den andre verdenskrig, skjult bak og ikke minst beskyttet av demokratiske prinsipper som egentlig var der for å beskytte og sikre borgerens rettigheter. Norge er verken fritt, selvstendig eller folkestyrt. Norge er intet demokrati, men du kan fremdeles gjøre noe med det.

Herman J Berge
Luxembourg

Herman Berge

Forfatteren er jurist. Artikkelen er Copyright © Herman Berge / RettsNorge.no 2009 http://www.rettsnorge.no/

Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

99 Kommentarer
Eldste
Nyeste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
arifkarim
arifkarim
Abonnent
14 år siden

WoW, for en avslørende artikkel! Og vi utlendinger som trodde at vi endelig hadde kommet til et folkestyrt demokrati-land! Så mye løgn og falske opplysninger ble gitt til norske folk via parti-ledelsen i AP og Stortinget i så mange er «hårresisende».
Konklusjonen her blir at få «rike rederi familier» egentlig styrer Norge på vegne av folkevalgte, akkurat som få rike olje-giganter egentlig styrer USA på vegne av amerikansk folkevalgte.
Brudd på grunnloven er helt uakseptabelt og må derfor tåle dagslyset!

trackback
14 år siden

[…] Høyremannen Rolf Presthus sier i Dagbladet artikkelen fra 14. april 1984, at han allerede har satt igang arbeid i forbindelse med saken om Norway Scheme, hvor norske redere med myndighetenes velsigelse ble tillat å salte ned store pengebeløp i utenlandske banker utenfor det norske nasjonalregnskap (svarte budsjetter). http://www.nyhetsspeilet.no/2009/08/kongeriket-norge-fritt-%E2%80%93-selvstendig-%E2%80%93-folkestyr… […]

J.Johansen
Forfatter
14 år siden

I forbindelse med denne artikkel er det nærliggende å spørre:

Jfr Dagblad artikkelen som Herman Berge referer til:
http://www.rettsnorge.no/Sakslinker/Norway%20Scheme/140484%20Dagbladet%20artikkel%20Norway%20Scheme.pdf
For HVA ble handelsminster Trygver Lie beæret med å være den første generalsekretær i FN?
Våre penger, da som nå drysset over verden, for å kjøpe internasjonale posisjoner for våre ‘folkevalgte’ ? Reinspika korrupsjon med andre ord…

Presthus sier i Dagbladet artikkelen fra april 1984, at han allerede har satt igang arbeid på saken om Norway Scheme. Den 1. januar 1988, døde han av ‘hjerneslag’:
http://www.dissident-net.info/rolf-presthus/

Alt kan skje, “I et land hvor hjerneblødning kan fremstå som en nærmest politisk epidemi etter krigen“, sier sjefsredaktør Norulv Øvrebotten, statssekretær for Johan Jørgen Holst og kollega av Anne Orderud Paust.
http://www.oevrebotten.com/Etblikkoverskulderen.html

HVA innholdt den hemmelige avtalen som d.s. Trygve Lie gjorde med Storbritanias utenriksminister Eden ved krigsavslutningen, som ennå ikke har blitt offentliggjort?
‘Frigjøringen 1945; Norge solgt til England’
http://www.riksavisen.no/?p=394

Se forvørig ‘Rettstatens Historie
http://www.riksavisen.no/?p=402
Grunnlaget for de rettsløse tilstander i vårt land, ble lagt noen sommermåneder i 1945.

Magic
Abonnent
14 år siden

Et etterlengtet bidrag til informasjonskampanjen!
Det har vært alt for lett å distansere seg fra korrupsjon og ikke-demokratisk styring i Norge. Det har tilsynelatende vært et problem andre land sliter med, men ikke i gode gamle Norge.

Det er synd hjernevasking gjennom alle nivåer i samfunnet vårt gjør det nødvendig å starte en artikkel med «Til de siste spørsmålene vil mange av dere fnyse, uten å tenke dere om, og svare: Å, enda en konspirasjonsteoretiker med fritidsproblemer.».
Men vi er desverre der, forhåndsprogrammert til å bortforklare kritisk tenkning. Når våre trossystemer blir utfordret, absorbere vi normen og tankesettet den sosiale gruppen rundt oss har, den vi er oppdratt til å være en del av.

Med slike tankemønster er det ikke rart vi som individer vanskelig lar oss overbevise om noe gruppen ikke har godkjent som allmenn akseptert sannhet.

evilbug
evilbug
Abonnent
14 år siden

Takker så hjertelig for en opplysende artikkel.
Det forundrer meg, merkelig nok, at det fortsatt finnes for mange naive mennesker i Norge som hiver seg på »parti»-debattene rundt omkring i samfunnet, på alle plan. At de gidder, skjønner ikke jeg..
Det burde ikke være vanskelig å se at Norge er gjennomkorrupt, når selv den lokale søplekjøreren skaffer seg monopol gjennom sine kontakter blandt lokalpolitikerne. Man kan jo bare ved slike enkle eksempler, ane hvor stort omfanget er på nasjonalt plan. Omfanget av korrupsjonen har nok enorme proprorsjoner med »tråder» rundt omkring over hele verden
.
Så kommer spørmålet: Hva kan vi gjøre med dette?

Jeg tror løsningen er å være like slu, like slu som dem som sitter i styre og stell i dag, og rett og slett kapre systemet tilbake, på tilsvarene måter som »de» har gjort det. Så se til å kom dere inn i lokalpolitiken folkens, og deretter på nasjonalt plan. Har vi nok ærlige, ærefulle og rettskaffne mennesker innenfor systemet. har de ikke noe annet valg enn å bukke under, både psykisk og fysisk. Og det beste er: Ikke ett eneste skudd blir avfyrt, i allefall ikke fra vår side.

ye
ye
Abonnent
Svar til  evilbug
13 år siden

«Våkn opp! Gjør krav på deres rettigheter, få tilbake deres rettigheter. Sett dere sammen og få sannheten på bordet.» sier artikkelforfatter.

Ja, hva med konsekvensene av EØS-avtalene? Sa vi nei til EU eller ikke?

Enten i egenskap av privatperson, selvstendig næringsdrivende eller ansvarlig i et firma influeres EØS avtalen i vår hverdag.

Når det er fortløpende endringer i regler og direktiver som får innvirkning på vår hverdag og vi skal holde tritt med informasjonen om dette, sier det seg selv at det er en uoverkommelig oppgave for mange.

Direktiver innføres så raskt at norske myndigheter ikke vet mer enn bransjen det gjelder, i næringslivet i Norge. Dokumenter på engelsk fra EU er ikke rukket oversatt til norsk før direktivets implementering i Norge har trådt i kraft og norske myndigheters representanter går gjerne på samme kurs samtidig som bransjefolk.

Sannheten på bordet om den skjulte EU-agendaen innført i Norge anført av visse politikere er av stor interesse.

Takk for denne artikkelen, Berge.

Vandalf
Vandalf
Abonnent
14 år siden

Takker for en strålende, lærerik og ikke minst tankevekkende artikkel!

Utvilsomt det beste som er publisert på Nyhetsspeilet så langt…

Jeg er rimelig sikker på at folk flest ville blitt rystet dersom man fikk fullt innsyn i norsk politikk og alle de lovstridigheter og tvilsomme «hestehandler»som der er bedrevet opp i gjennom.

Det du belyser er helt klart i strid med våre konstitusjonelle lover og regler, og det overrasker meg ikke at man har skaffet seg ryggdekning for evt fremtidige konsekvenser.

Etter å ha lest dette melder deg seg flere spørsmål enn svar;

Det mest sentrale for meg er;

Hvorfor la man ikke dette frem for Stortinget når det likevel mest sannsynlig ville fått stor oppslutning?

Hadde man hastverk? Fryktet man opinionen? Var det hemmelighold av hensyn til fremmede makter? Hvorfor skipsverftsindustrien? Hvilken rolle spilte næringslivet selv i dette? Press? osv…

Denne perioden av norsk politikk må helt klart sees i lys av de samfunnsforhold som rådet på den tiden; Norge var et fattig land, riktignok i vekst. Den kalde krigen var på sitt kaldeste og paranoiaen over landegrensene var enorm.

Og vi kommer heller ikke utenom det faktum at det var i denne perioden at grunnlaget for velferdsstaten, slik vi kjenner den i dag, ble lagt.

En velferdsstat som de fleste andre mennesker på denne planeten bare kan drømme om.

Grunnen til at jeg sier dette er at vi må ikke bli så ensporet i vår søken etter sannheter at vi mister av syne det ubestridelige faktum at vi gjennom våre folkevalgte, industri og næringsliv faktisk har bygget det som mange mener er verdens beste land å bo i.

Slik jeg ser det er innholdet i artikkelen meget alvorlig og vitner om våre politikeres manglende forståelse for, eller respekt for konstitusjonen, noe som er et alvorlig tillitsbrudd i forhold til folket som har valgt de, og ikke minst straffbart etter norsk lov.

Politikere er sjelden jurister og mangler derfor også ofte den grunnleggende forståelsen av og respekten for lover og regler som hjemler deres eget virke. Noe vi ser en rekke eksempler av i våre dager også…

Men noen avgjørende innvirkning på rettsstaten som såden, ei heller samfunnsutviklingen (annet enn positiv, faktisk) kan jeg ikke se at disse forholdene har hatt, uten at det nødvendigvis gjør saken mindre alvorlig.

Jeg tror det er viktig å ta med seg at for de fleste politikere i norsk etterkrigstid har det meste handlet om å gjenreise nasjonal stolthet og gjøre Norge til et godt land å bo i for folk flest.

At mange her på forumet vil være uenige med meg i det siste tror jeg så gjerne, men det gjør det ikke mindre sant av den grunn…

White Rose
White Rose
Abonnent
14 år siden

Meget bra artikkel. Takker.
De kan ta kroppene våre og pengene , men sjelen og friheten? Niks…

Den Lille Snille Ulven
Den Lille Snille Ulven
Abonnent
14 år siden

3 store hindre for at Norges folkevalgte igjen skal kunne fungere som det de er valgt for er såvidt jeg kan se at:

1. Partipisk og interne forhold i partiene
Dette hindrer den enkelte folkevalgte fra å fungere som folkets representant. Her syndes det trolig over en lav sko i dagens partier, ikke minst i SV, som raskt fikk merkelappen SVik etter at de ble med i regjeringen. En viktig forklaring på denne ikke-demokratiske tvangstrøyen er de hemmelige avtalene mellom Arbeiderpartiet og de øvrige partiene på Stortinget som er beskrevet i Herman Berge’s avslørende artikkel.

Disse skitne, mafia-lignende avtalene setter demokratiet ut av spill i og med at Arbeiderpartiet er blitt lovet ”blanco” adgang til å bryte Norges lover inkl. grunnloven etter eget forgodtbefinnende uten fare for riksrett eller å bli stilt til ansvar på andre måter.

Disse avtalene må nå frem i lyset og annulleres en gang for alle uansett hvor pinlig dette måtte være for de involverte. En mulig måte å gjennomføre dette på vil være at det opprettes en sannhetskommisjon etter modell fra Sør-Afrika. I praksis vil dette fungere ved at den enkelte politiker (tidligere eller nåværende) får amnesti (straff-frihet) mot å fortelle hva han og hun vet om avtalene og deres praktisering, inkl. egne bidrag.

2. Mangelen på åpenhet og den klamme ”tabu-tema-kulturen” som råder på Stortinget nå.

Dette er et merkelig faktum som blir mer og mer merkbart (til tross for media’s tildels krampaktige forsøk på å fiske frem ”utsagn og utspill” fra diverse politikere om uvesentlige nøtte-saker).

Selv nå som det er valgkamp må det letes med lys og lykte etter en opposisjons-politiker som kaster ut et velfundert utspill, i håp om å kapre flere velgere. (Dette innbefatter ikke patetiske påfunn av typen Erna’s utsagn om at ”Arbeiderpartiet gjør ikke nok for å få Norge inn i EU – det vil derimot Høyre gjøre”. (Hallo Erna – det norske folk har sagt NEI til EU 2 ganger – didn’t you notice ?)

Et eksempel på et slikt utspill kunne være at en politiker står frem og forlanger tiltak for å få den elektromagnetiske strålingen i Norge under kontroll, gjerne redusert og inn i former som tar hensyn til folkehelsa (noe som nå skjer i mange andre land).

En sikker vinner vil det kunne være å forlange stans i utbygging og drift av det kostbare og helseskadelige TETRA-systemet, som nå bygges ut i det stille som en trojansk hest ved navn ”nytt nødnett”.

Det er på tide at en politiker står frem og påpeker at ”Nødnett-keiseren har ingen klær på”, mao. at systemet er komplett overflødig og bør skrotes jo før jo bedre. Ganske enkelt fordi løsningen på ”nødnett”-problematikken simpelthen vil være å la all ”nødkommunikasjon” foregå via det ordinære mobilnettet (noe som også vil omfatte innringninger fra mobil-bærende personer som er i nød…).

3. Litt for mye tyder på at norske politikere i lengre tid er blitt ”terrorisert til taushet” av en makt-mafia som er utstyrt med strålevåpen.

Sannsynligvis fungerer dette ved at en strike force av hitmen, tilkalles til norsk territorium for å «ta ut» en hederlig folkevalgt fra tid til annen. Ved å statuere et eksempel til skrekk og advarsel fra tid til annen terroriseres de øvrige politikerne inn i folden. Dette har foregått helt siden drapet på Bondepartiets Nils Trædal ble utført i CIA-stil i 1948.

Strålevåpen kan fremkalle hjerneblødning, kreft og hjertesvikt. Nyere norsk politikk er stinn av rettryggede norske politikere som er blitt ofre for hjerneblødning: Olaf Thommessen, Steinar Bastesen, Jan P. Syse, Rolf Presthus, Johan Jørgen Holst, Knut Frydenlund osv.

Dette er helt uakseptable forhold. Det er nå viktig å bringe på det rene hvem som organiserer og lønner ”the hitmen” og å få pågrepet og avvæpnet denne banden jo før jo heller om det så vil kreve at det tales NATO («nazi-NATO») midt i mot, f.eks. i form av en utmeldelse.

Ivaretagelse av norske folkevalgtes sikkerhet må være en prioritert oppgave for Politiets SikkerhetsTjeneste – PST. Hvorfor klarer ikke PST å utføre denne delen av jobben sin ?! Er det fordi PST ”ikke får lov” av sine «overordnede storebrødre» i CIA/MI6/NATO/MOSSAD/NSA ?

Uansett bør det slås fast at strålevåpen-angrep mot norske politikeres liv og helse utgjør den største terror-truselen mot Norge og Norges demokrati, dvs. mot oss alle, den dag i dag.

Den 6 oktober sto Kystpartiets Steinar Bastesen på Stortingets talerstol og talte for å sikre Norges interesser i møtet med de mangslungne globalistene med disse ordene:

”Som et sentrumsparti med konservativt verdisyn vil Kystpartiet forsvare nasjonalstaten. Uten nasjonalstaten vil det bli umulig å sikre en god fremtid for den enkelte familie og det enkelte lokalsamfunn. Vi mener at et likeverdig samarbeid mellom selvstendige nasjonalstater er en forutsetning for et reelt folkestyre både på internasjonalt og lokalt nivå.

På globalt plan er det mange aktører som bidrar til å styrke den internasjonale storkapitalens makt. Verdens Handelsorganisasjon er organisert på en slik måte at den fungerer som en pådriver for nedbygging av nasjonalstaten. Men i denne debatten vil jeg sette fokus på en annen global aktør som opererer mer i det stille. Jeg snakker her om de såkalte Bilderbergerne. Her møtes ledere fra mange nasjoner på lukkede møter for å diskutere den internasjonale situasjonen. Vi i Kystpartiet mener at det norske folk har krav på å få vite hva som foregår på disse møtene.

Jeg vil derfor utfordre de norske politikere som har deltatt på slike møter til å opplyse om hva som er den egentlige agenda for Bilderbergerne. Er det nedbygging av nasjonalstatene? Den fremste trusselen mot nasjonalstatene i Europa er EU. ”

Fra Bastesens ord falt til han ble angrepet med et strålevåpen under et restaurantbesøk i Oslo tok det ca 1 uke. For det norske demokratiets fremtid er det av stor viktighet å få klarlagtt hvordan aksjonskjeden bestående av:
Rapportering ut fra Stortinget – mottak av info i kommandosentralen – beslutning om hit og hitsquad aktivering – planlegging – utkommandering av the hitmen – utførelse faktisk fant sted.

Hvem deltok egentlig i de ulike fasene, og hvem av dem var norske ?!

arifkarim
arifkarim
Abonnent
14 år siden

JEG tror PST kunne like gjerne ha jobbet sammen med eller deltatt i «hitman» laget for å sikre makt-elitens interesser. Har hørt om flere utenom faglige (anti-mainstream) oppfinnere, tenkere, politikere som enten ble forgiftet, skadd eller drept / kjøpt av hemmelige eliter rett og slett bare fordi «De» visste for meget!

Kjetil Dreyer
Skribent
14 år siden

Flott artikkel Herman. Jeg ser du er jurist, ønsker du å bistå i saken som nå bygges opp rundt Svineinfluensa vaksinen? Vi har en rekke beviser og dokumentasjon på korrupsjon og forsøk på å skjule avtaler og fakta.

Send email til kjetdrey@start.no og les også artikkelen jeg har skrevet her på nyhetsspeilet om massevaksinasjon. «Nordmenn skal massevaksineres unødig.»

Jeg venter spent på din tilbakemelding.

Singoalla
Singoalla
Abonnent
Svar til  Kjetil Dreyer
14 år siden

Denne artikkelen hadde tyngde, konstruktive synspunkter og var skrevet av en person med juridisk utdannelse.. Den er blitt godt motatt og mange her er glad over å ha en dyktig jurist som deler vårt syn :-)

Kjetil venter på tilbakemelding, sier han her, jeg stilte også et spørsmål, ang lovgivningen når det gjaldt kvikksølv, noe som også henger litt sammen med det som Kjetil Dreyer snakker om her. Vet ikke om han har fått tilbakemelding, men jeg har ikke fått det og jeg ser ingen svar eller tilbakemeldinger fra artikkelforfatteren i kommentarene her overhodet.. det ønsker vi oss :-)

Det som er så fint og konstruktivt, med Nyhetsspeilet og de nye mulighetene nettet gir er bl a mulighetene for dialog, f eks med en som har skrevet en artikkel.. så hvis det er mulig at du kunne ta deg tid til litt dialog med dine lesere her, så er jeg sikker på at det blir verdsatt og konstruktivt..

Jeg vil stille et par spørsmål til:

Stortingsvalget ble ikke utsatt, det er gjennomført..
Sendte du denne henstilling/anmodning om utsettelse noe sted?
Kom det i så fall svar? Er det mulig at det samme juridiske grunnlag kan brukes til å sette tilside dette valget? Om vi belyser tingene rett juridisk?
——————————————————————————–
Juridiske regler og syn er i endring, det er noe av problemet..

Er ikke jurist, men jeg tror det finnes interessante ting, ang selve begrepet rettsprinsipp i en forklaring jeg fant på Wikipedia, som vi alle bør tenke litt gjennom og se over.. les her før det eventuelt redigeres bort av systemets folk, wikipedia redigeres stadig.. Er det noe av dette som kan brukes, eller noe av det som du skrev i din artikkel – til å kunne få innført reelt demokrati?

http://no.wikipedia.org/wiki/Rettsprinsipp

Rettsprinsipp
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et rettsprinsipp er en rettsregel som synes selvinnlysende for alle berørte og som ikke trenger bevis. Ulike rettssystemer har ulike rettsprinsipper.

Naturrett

Naturrettens rettsprinsipper er Individets fire friheter: personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og avkallsfrihet samt den grunnleggende menneskerett: Ethvert individ har rett til å være i fred, psykisk, fysisk, økonomisk og familiemessig.

Allmenningsrett

Allmenningsrettens grunnprinsipper er: Bare levende vesener kan ha rettigheter. Ethvert individ har sin arts fulle og udelte rettigheter. Bare mennesker kan ha plikter. Ethvert individ har de plikter han eller hun har påtatt seg ved løfte, avtale, seksuelt samkvem eller skadegjørende handling. Allmenningen skal bevares for kommende generasjoner. Bare avkastningen kan forbrukes. Det skal være fri konkurranse. Redskapsbegrensninger og tidsbegrensninger kan settes. Reglene fastsettes veed flertallsvedtak av dem som deltar i et tiltak.

Romerrett

Romerretten har et utall rettsprinsipper, fastlagt ved vedtak i det romerske senat. Det viktigste er In dubio pro reo.

Statsrett

Alle statsdannelser bygger enten på anmeldelsesprinsippet eller inkvisisjonsprinsippet. Norsk statsrett bygger på anmeldelsesprinsippet, EU-retten bygger på inkvisisjonsprinsippet. Statenes grunnlover inneholder normalt også prinsipper som forteller hvilket formål statsdannelsen har eksempelvis vern om sannhet, vern om religionen, vern om institusjonene, vern om retten til liv vern om individets rett til selvbestemmelse. I mangel av slike prinsipper i grunnloven regnes samfunnet for å være primært til vern om sannheten eller til vern om individets rett til selvbestemmelse, aldri begge deler.

Videre bygger de fleste stater, men ikke Sveits, på representasjonsprinsippet.

Norsk rett

Norges konstitusjon bygger på alle kjente rettsprinsipper, men de har ulik trinnhøyde. Allmenningsrettens regler kan ikke endres. Innskrenkninger i Naturrettens rettigheter og friheter krever grunnlovsbestemmelsens formmens endringer i Romerretten normalt krever formell lovbestemmelse. Dette gjelder ikke uskyldspresumsjonen som antas å være en uforanderlig del av norsk statsrett.

Gjennom tidene har det utviklet seg mange statsrettslige regler ved konstitusjonell sedvane. De fleste av disse har sin basis i allmenningsretten og regnes som uforanderlige, såsom parlamentarismen og domstolenes prøvelsesrett. Det har vært antatt at det er en regel med samme trinnhøyde at statsregnskapet skal gå i balanse og at eventuelle reserver skal holdes i realverdier, men folket har gjennom flere valg gitt uttrykk for at dette er en regel som er dem revnende likegyldig.

Ved grunnlovsbeslutning 20. februar 2007 er det vedtatt at statsråder alltid må gi sanne opplysninger. Sannhetskravet har sin rot i religionen, mens grunnloven bestemmer innskrenkninger i den grunnleggende rett og de fire friheter. Bestemmelsene tolkes strengt, etter sin ordlyd. Ved konstitusjonell sedvane med basis i Grunnlovens § 2 har domstolene antatt at både offentlig ansatte og borgere plikter å gi riktige opplysninger også utenfor lovbestemt tilfelle. Den nye § 82 må på denne basis forstås derhen at statsråder alltid må gi riktige opplysninger til Stortinget, mens lovbestemmelser som setter straff for uriktige opplysninger i andre lover enn Straffeloven anses som bortfalt.

Singoalla
Singoalla
Abonnent
Svar til  Singoalla
14 år siden

Jeg la kommentarer to steder i denne artikkelen i går, hentet opp igjen denne viktige artikkel. Ser at kommentarene til gode folk fortsatte på den andre kommentaren min – ingen her, tror at ikke mange har lest kommentaren min ovenfor, så jeg legger inn denne fordi det som står der er viktig.

Artikkelen inneholdt ting som fikk meg til å lure på om noe faktisk kan gjøre, juridisk, helt konkret.. og jeg venter spent på svar på mine spørsmål fra artikkelforfatter og evt fra andre jurister.
Les min kommentar ovenfor, om den er oversett:
Jeg stilte der noen spørsmål:

Stortingsvalget ble ikke utsatt, det er gjennomført..
Sendte du denne henstilling/anmodning om utsettelse noe sted?
Kom det i så fall svar? Er det mulig at det samme juridiske grunnlag kan brukes til å sette tilside dette valget? Om vi belyser tingene rett juridisk?

Ståle Johansen
Abonnent
Svar til  Singoalla
13 år siden

Ble ikke Norges gullreserve flyttet til Rotschild`s bank i London, da han startet WW2 ,
så ikke nevøen hans Adolf skulle få tak i det?
Vil konstitusjonell sedvanerett si at siden det norske folk har blitt svindlet så lenge, vil denne gi rett til og fortsette svindelen?
Det vil si at siden det norske folk alltid har kjørt ca 10 km/t over fartsgrensen, har de en sedvanerett til 15km/t sikkerhetsmargin!
Så det er i Sveits bom og fotoboksinntekter havner altså.
Fra USA går bominntektene fra ferdig skattebetalte veier til kongen av Spania, på 50 års kontrakt, uten øvre prisbegrensning.
Folkevalgte har ikke lov og møte andre lands folkevalgte i hemmelighet. §logisk :)

Singoalla
Singoalla
Abonnent
14 år siden

Har ikke fått lest denne lange artikkelen ennå, men gleder meg til å gjøre det, og unnlater å kommentere innholdet før det er lest.

Følte bare for å si at det gleder meg veldig å lese det du her skriver, Kjetil, at noen står på med dette og har beviser og dokumentasjon.
Dette ber jeg dere bare om å stå på videre med og handle så raskt dere kan. Dere har iallfall min fulle støtte, dersom det betyr noe.
Dette er en svært viktig sak å ta tak i, for å advare folket mot noe jeg tror kan være en større fare en svine-influensa. Forsøker selv i det små.

Om du har mulighet til å lage en artikkel, eller opprop eller noe hvor vi på noen måte kan vise vår støtte, tror jeg at mange støtter.
Det viktigste er å få info ut til så mange som mulig, raskest mulig.
Stå på, godt å høre at dere jobber med dette :-)

Gunghoo
Gunghoo
Abonnent
14 år siden

En veldig bra artikkel dette, jeg er veldig spent på hva som sjer når Frp.Vinner valget, vil de da automatisk skli inn i politikken som alt er på stotinget ? eller vil wi få store forandringer?

Jeg tror wi ikke får se noen stor forsjell uansett hvew som styrer i statsministerens kontor.

Ang. Trygve Lie og arbeiderpartiet, så leste jeg i går en artikkel i Dagbladet som viser at de allerede i 1940 drev med undergraving og annsvars fraskrivelse

http://www.dagbladet.no/2009/08/16/nyheter/innenriks/historie/den_andre_verdenskrig/7073191/

Gunghoo
Gunghoo
Abonnent
14 år siden

sorry for skrivefeilene, noen har flyttet på tastene mine (PST ?)

utdann deg selv
Anonym
14 år siden

Når man har gravd i møkk å gått i dybden en stund, så kommer jo ikke noe av det som står i artikkelen som en overraskelse, men nesten som en selvfølge. De fleste politikere er og blir korrupte og maktsyke mennesker uansett hvilket nasjonalitet de har, og flesteparten av dem burde vært diagnosert som psykopater. Hvordan kan man ellers forklare at de ikke mister nattesøvnen sin med alt det sinnsyke de utfører via sine embed. I 1934 skrev Bertram Dybwad Brochmann en bok som har tittelen Fandens efterlatte papirer. I boken beskriver han politikere, slik som de virkelig er, på en utmerket og fremsynt måte, som ingen andre i 1934 våget å tenke på engang. BDB var en genial og fremsynt politiker , religion og økonomi analytiker. Fandens efterlatte papirer ble av de fleste sett på som en gal manns verk da den ble gitt ut, men i dag så har den blitt profetisk. Alt det BDB tar for seg i boken er nå igang med å skje i hele verden. Man kan trekke paraleller mellom denne boken og Spillet, Skjult agenda og Livets håndbok, da BDB framsynhet allerede i 1934 mente at vi mennesker må få til et godt samarbeide mellom høyre og venstre hjernehalvdel, for å oppdage den egentlige virkeligheten og hvem vi virkelig er. Hvis noen er intresser i å lese den, så har jeg scannet den inn, og kan maile den gratis.

arifkarim
arifkarim
Abonnent
14 år siden

Takk utdann deg selv! Du bør også lese på den berømte boka til industrialist Henry Ford: The International Jew:
http://www.biblebelievers.org.au/intern_jew.htm

Her tar han opp generelt Zionist-agenda og viser hvorfor politikere verden over har blitt sitt lands svikere.

Thor
Thor
Abonnent
14 år siden

Kjempeartikkel fra Herman og Lille snille ulven..:) Partienes og regjeringspolitikernes løgner og bedrag ovenfor folkevalgte må fram i lyset!!

Mike Cechanowicz
Forfatter
14 år siden

Takker for en flott artikkel – komplisert stoff for en tidligere amerikaner å sette seg i uten Norsk historie men likevel særdeles avslørende hvordan tosidigheten i politikken faktisk skryter bare av reklamen mens virkeligheten er som the dark side of the moon.

Jeg gleder meg til den dagen Bush Sr. s sitat kommer til å bli virkeliggjort – «If they ever found out what we have done they would have chased us down the streets». Jeg er for min del dritt lei av politisk dupering, løgn og manpulasjon.

Bjorn
Bjorn
Abonnent
14 år siden

Lille Snille Ulven: «Fra Bastesens ord falt til han ble angrepet med et strålevåpen under et restaurantbesøk i Oslo tok det ca 1 uke.»

Det ville i så fall vært veldig oppsiktsvekkende, men ifølge Wikipedia er det helt på jordet. Der står det nemlig at han ble rammet av hjerneslag i 2001, mens det var i 2003 at han sto på Stortinget og spekulerte om Bilderbergerne. (http://no.wikipedia.org/wiki/Steinar_Bastesen)

Beklager å måtte spolere en ellers flott konspirasjonsteori ;-)

BelzeBob
Abonnent
14 år siden

Enig. Kan noen dokumentere dette med «strålevåpen»?

Bushi
Bushi
Abonnent
14 år siden

Jeg likte denne artikkelen veldig godt for den setter fingeren på noe jeg syntes er uhyre spennende. Tidligere inngåtte avtaler og hva de betyr for dagens Norge er noe som ikke har kommet så mye frem.

Det ble etter krigen inngått en mengde avtaler mellom Norge og andre nasjoner, en del av dem er strengt hemmelige den dag i dag. Mange av dem er Norge fremdeles er bundet av, uansett hvem som sitter ved roret så kan ikke disse brytes uten at det nesten blir internasjonal krise.
Man er i stor grad styrt av disse gamle avtalene også i fremtidige bestemmelser. Et eksempel er Pensjonsfondet og dens verdier, mange som tror Norge kontrollere verdiene fritt. Det kan jeg bare si er helt feil. Man kan jo spørre seg hvorfor Pensjonsfondet vårt i så stor grad kun benyttes i eller via USA og Storbritannia. Hvorfor har man ikke alt eller i det minste deler av det på Norsk jord for nasjonale investeringer? Joda, man bruker midler som er hentet fra oljeinntekter men midler direkte fra oljefondet finnes det ikke dokumentasjoner på. Det man har «tillatelse» til er å hente ut litt ekstra fra dagens inntekt men det er kun ifra de ekstrainntektene man får ved økte oljepriser. Når oljeprisen øker går samtidig enkelte produkter opp i pris, som f.eks. bensin og andre oljeprodukter, med den følgen at staten får inn mer i avgifter. Sånn sett så betaler alle for de økte investeringene og ikke på oljeinntektene i seg selv. Konklusjonen kan da være at man ikke rører oljeinntekten heller antagelig. Nå er ikke jeg en regnskapsmann så jeg sier ikke at det er slik men sammenligner jeg dette med mitt private budsjett blir det litt slik i mine øyne.

Pensjonsfondet investerer der man kan tjene penger riktig nok men ser man på USA og Storbritannia rent økonomisk er ikke disse landene «mulighetenes land» lengre for å si det slik, er flere land som er bedre egnet og antagelig sikrere men som artikkelen nevner så kan man ikke gå rundt gamle og bindende avtaler inngått av sine forgjengere. Man kan jo prøve i beste fall å reforhandle en avtale, les om olje- og gassrettigheter så ser man slike avtaler eksisterer ganske klart, men det er som oftest umulig eller i beste fall utrolig vanskelig å omgjøre tidligere inngåtte avtaler.

Kan jo nevne at rådgivere til en regjering er ansatte og er ikke en del av de folkevalgte, det betyr at tidligere regjeringers rådgivere er også dagens. Disse sitter inne med kunnskaper om slikt som avtaler og lignende, dette for at en politiker skal føre sin politikk i tråd med fastsatte rettningslinjer. Glem politikere og politikk i seg selv, se heller på personer som er bak en regjering for det er de som i praksis styrer Norge. Man er jo nødt til å føre en viss form for lovet politikk etter et valg men det er vanskelig å følge lovnader hvis dette ikke er i tråd med eksisterende avtaler/rettningslinjer, fortrinnsvis økonomiske og internasjonale avtaler. Spesielt er det vanskelig hvis garantiene ved et valg koster mer penger enn ett lovet budsjettet kan klare, da har man et stort problem for man kan ikke hente midler sånn uten videre. Det er ikke uten grunn at Pensjonsfondet ikke benyttes i større grad enn det faktisk gjør. Det handler ikke om inflasjon liksom, men heller at man «ikke får lov» til å bruke våre penger som man vil.

Bare vent, skulle FRP komme til makten vil de også se grunnen til at man ikke kan benytte mer av oljefondet (bare se på SV og lovnadene til de fattige, slo rimelig feil for å si det mildt) og vil garantert bryte like mange lovnader som deres forgjenger. Ene og alene fordi man ikke kan bruke mer penger enn det som «tillates» går mange lovnader helt feil, tross alt er mange av avtalene hemmelige så man får ikke innsyn i dem før man ev sitter ved makten.

I teorien kan man ende opp med å føre en politikk som er stikk i strid med det man gikk til valg på fordi man i utgangspunktet ikke visste om enkelte avtaler (tenker på hemmelige avtaler).

Nå skal det sies at dette kun er min teori og jeg legger ikke dette frem som dokumentert fakta så jeg vil tro at mange vil arrestere meg i det jeg sier, like fullt påstår jeg dette. Jeg sier bare at utifra de dokumentene jeg har lest de siste årene i ulike arkiver så fornemmer jeg at Norges økonomi i stor grad er styrt av grupperinger (eliten om du vil) gjennom gamle inngåtte avtaler med andre nasjoner.

BelzeBob:
En slik dokumentasjon vedr. strålevåpen skulle jeg likt å se:-)

« Forrige artikkel

Stevia vs Aspartam

Neste artikkel »

Fascisme overtar for demokrati i Norge

99
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x