Det finnes tre typer mennesker i verden

En liten periode da jeg selv hadde noen mer eller mindre blå dager søkte jeg febrilsk og desperat etter svaret på hvorfor jeg følte meg nedfor og nærmest deprimert.

Hva er det som skjer rundt meg som gjør at jeg føler det sånn? Hva slags følelser dominerer mitt indre? Er jeg ensom? Utfordringen var at jeg nemlig ikke hadde lyst til å være med noen, gjøre noe eller skape noe. Jeg fant ut at det var mye enklere å sitte i min elendigheten enn å ta tak på seg selv og gjøre noe med situasjonen.

Det var enklere å innfinne seg med at jeg hadde det trist og mørkt enn det var å reise seg opp og finne gleden. For å være ærlig hadde jeg til og med øyeblikk der jeg tenkte ”jeg kan faktisk gjøre noe med dette”, men den andre siden av meg ville heller ligge sammenkrøllet på gulvet med sangen Superman (It’s not easy) av Five for fighting i bakgrunn. Jeg kan virkelig skrive under på at det er en hel del lettere enn det er å faktisk GJØRE noe og SKAPE noe.

Det er mye enklere enn å sette seg ned og faktisk skrive den artikkelen jeg har ønsket lenge. Eller å rydde den rotete leiligheten jeg har tenkt på i uker. Eller å ta den joggeturen for å få ønskede resultater. Ja, så mye enklere det er å bare gi meg selv fullt ut til det andre har skapt, slik som serier, musikk, filmer. Det å skape noe selv tar jo tid og krever innsats!

Så sitter jeg der foran PC’en, mens jeg prøver å finne noe andre har skapt for å gi meg motivasjon til å skape. Og der, før jeg visste ordet av det (bokstavelig talt) ramler jeg over sitatet til Steve Backley som faktisk ga meg et lite spark i baken. Likeså vel var det ikke slik at sitatet var ukjent, for jeg følte en type gjenkjenning til sitatet, det var bare at denne gangen fortalte den meg det jeg trengte å høre i min aktuelle situasjon. Jeg fikk rett og slett høre det jeg trengte å høre, når jeg trengte å høre det.

“There are three types of people in this world. Firstly, there are people who make things happen. Then there are people who watch things happen. Lastly, there are people who ask, what happened? Which do you want to be?”

Det er så ufattelig sant. Suksess kommer ikke av seg selv. Og da snakker jeg ikke nødvendigvis kun om suksess i den forstand at man har store mengder med materielle goder og en overveldende økonomi. Jeg snakker også om sin personlige suksess. At man virkelig skaper, virkelig gjør noe av seg selv og sitt liv. Reiser seg opp og gjør de tingene som gnager i bakhodet, som man egentlig har så utrolig lyst til å gjøre. Jeg vet det er vanskelig å innse, men de kommer ikke til å bli gjort av seg selv.

Hvor mange har vel ikke sagt at de har lyst til å gå ned i vekt før de setter seg ned i sofaen med sjokoladen i hånda. Snakket om hvor mye de misliker jobben, men står opp 06:30 hver dag for å dra på jobb? Eller ytret om alle de tingene de har lyst til å gjøre hvorimot de ikke gjør noen ting med det?

Om man ser på de menneskene som har utrettet noe i denne verdenen finner man hovedsakelig den første typen av mennesker; de som får ting til å skje. Du finner ikke de som setter seg ned og innser at det er mye mer behagelig å være i sin komfortsone.

Det er enklere å snakke om alle disse ønskene, drømmene og ambisjonene man har, enn å faktisk gjøre noe med det. Altså, gjør man ikke noe ut av seg selv og sitt liv blir man så fort deprimert og dagliglivet mister mening.

Når jeg snakker om å skape ting, mener ikke jeg at man skal skape perfeksjon. Man skal bare skape! Ofte stopper man seg selv fordi man tenker ”det blir ikke bra nok, jeg klarer det ikke”. Men i alle dager! Det viktige er ikke at den kaken er helt perfekt, det viktige er moralen bak det. Du skapte noe, noen lagde noe, du gjorde noe ut av deg selv.

Greit nok, den smakte kanskje litt rart og så litt bisarr ut, men du skal være stolt, du en den første typen menneske, den som får ting til å skje. Du går ikke bare til butikken og kjøper en kake noen andre har skapt.

Ikke misforstå meg. Jeg sier ikke at man ikke skal kunne nyte ting andre har skapt. Det jeg sier derimot er bare at man ikke skal hengi seg til latskap (et meget hatet ord) og stoppe sin egen utvikling. For all del, om du hater å bake, så kjøp deg den kaken! Men skap dine drømmer, utvikle dine potensial, finn dine ferdigheter.

Mennesker har egentlig kun en fiende i hele denne verden. Det er noe svart, noe usynlig, noe skummel og dominerende. Det er frykt. Jeg tenkte ”jeg har ikke lyst til å lage den artikkelen, jeg vet ikke om den blir bra”.

Metaforisk sett sa jeg ”Hei, Frykt, jeg lar deg styre mine handlinger og stoppe min utvikling”. Jeg valgte å ikke gjøre noe i det hele tatt i en frykt av at det kanskje ikke blir perfekt. Observer så idiotisk det høres ut! ”Nei, jeg er tror ikke det blir så bra, så da gjør jeg ingenting i stedet”. Skap det uansett!

Blir det ikke så bra første gang, så kan du i hvert fall være utrolig stolt over at du har utrettet noe! Du gjør langt mer enn alle andre som ikke gjør noe. Ikke la frykt ta et kveletak på deg og beseire deg. La ikke frykt vinne. Jeg tenkte ”jeg skal skrive denne artikkelen uansett hvordan den blir”, for det er en så god følelse etterpå når man faktisk har skapt noe. Når man faktisk har gjort noe.

Du utvikler deg kun når du tar et valg og gjør noe. Mange ganger har jeg nevnt ordene skape og gjøre. Det handler om å faktisk gjøre de tingene du ofte tenker på. Selv om det ikke frister overhode.

Men hvorfor frister det ikke? Fordi du er redd for at du ikke skal klare det, at det ikke skal bli perfekt. Ta hodet ut av stumpen og glem den plettfrie drømmen om perfeksjon. Du skal bare gjennomføre det. Det er det som din skaperutvikling. Når du har skapt det, så kan du skape igjen, denne gangen enda bedre om du vil. Ta den 10 minutters joggeturen og utvid den til 11 minutter. Et steg av gangen.

Det hjelper ikke kun å ha gode intensjoner. Jeg kan løpe inn i en butikk og stjele mens jeg ytrer om hvor gode intensjoner jeg egentlig har og jeg kan for all del mene det også. Jeg kan sitte i sofaen og fortelle om hvordan jeg kun vil det beste for folk mens jeg praktisk sett ikke gjør noe for noen. Hvilken hykler er ikke jeg da? Fortelle at jeg har så mange gode ideer til bøker mens det lengste jeg har skrevet er ønskelista til jul.

Det er så mye vi kan tenke! Vi kan tenke at vi har ønsker om å bli bedre mennesker og utrette ting. Det er jo kjempeflott. Men det er så lite effektivt når det stopper der. Jeg er ikke en person som oppfordrer til vold, men seriøst, gi juling til den frykten som har taket på deg og gjør noe ut av hverdagen. Eller gi juling til, og nå skal jeg bruke det mislikte ordet igjen, latskapen.

For å referere til den elskede wikipedia ”Latskap er det å være lat, det vil si det å ikke ville anstrenge seg og arbeide, men være treg og doven”. Litt interessant er det også at latskap inneholder ordet skap, som i min refleksjon handler om å skape. Fjern ordet lat og bruk heller ordet skap. Skap deg selv, skap ditt liv.

Så hva er det du virkelig vil? Hva har du egentlig lyst til, om du ikke har noen begrensninger? Ingen frykt eller latskap som stopper deg?

Om du ikke vet det, finn det ut. Ikke stopp deg selv fordi det er enklere å la være. Innse at det ikke trenger å være perfekt. Gjør mer enn å bare tenke på det. Det å tenke er en god start, men det er alt det er, kun en god start.

Så nå skal du ut å skape! Enten du skal hjelpe folk, trene, finne drømmejobben, skrive bok, reise verden rundt, bake en kake, smile, endre verden eller eie 30 hoteller.

Gjør noe som kan utvikle deg og føre deg steg nærmere dit du vil. Ikke bli skuffa om du ikke klarer å lage en treetasjes bryllupskake første gang du baker, du skal nemlig bli sinnssykt fornøyd med de 10 snodige, svidde muffinsene du lagde. For de har DU skapt. Det har DU satt ut i verden. Det er prisverdig! Så kan du skape igjen og igjen, utvikle deg selv og gi av deg selv.

Det er akkurat det det handler om. Kanskje det var det Buddy Valastro i realitiyprogrammet  Cake Boss startet med? Svidde muffins. Tro ikke at han har sittet på rompa hele livet. Han har skapt.

Nå er det din tur.

SKAP!