HPV-vaksinen mot livmorhalskreft og kjønnsvorter

4.7K visninger
21 minutter lesetid
5

Denne artikkelen gir en oppdatert oppsumering av følgende fire temaer: a) Teorien om at virus kan forårsake human kreft. b) HPV-infeksjon. c) Livmorhalskreft. d) HPV-vaksinen.

Sammendrag:

Teorien om at virus kan forårsake human kreft:

Evidensen for en årsakssammenheng (i motsetning til bare en korrelasjons­sammenheng) mellom HPV (Humant papillomavirus) og livmorhals­kreft kan opp­summeres som noe mellom mulig og sannsynlig. At det er en årsakssammenheng er definitivt ikke vitenskapelig etablert, og det finnes alternative årsaksforklaringer til livmor­halskreft.

 

HPV-infeksjon:

Av de ca. 170 HPV-typene som foreløpig er oppdaget, kalles 15 av dem for «høyrisiko-HPV» fordi hver av dem angivelig kan forårsake kreft i ett eller flere av følgende vev og organer: livmor, vulva, vagina, penis, anus, og midtre del av svelget bak munnhulen. Noen HPV-typer er også assosiert med kjønns­vorter hos begge kjønn.

De aller fleste infeksjoner av høyrisiko-HPV er subkliniske og forårsaker ikke noen symptomer. Av de infeksjoner som er kliniske, vil 70 % forsvinne av seg selv innen ett år, og innen to år vil hele 90 % av de kliniske infeksjoner ha forsvunnet av seg selv. HPV-typene 16 og 18 står angivelig for 70 % av alle tilfeller av livmorhalskreft, 80 % av alle tilfeller av analkreft, 60 % av alle tilfeller av vaginalkreft, og 40 % av alle tilfeller av vulvakreft.

 

Livmorhalskreft i Norge:

HPV antas å være årsak til 99,7 % av alle tilfeller av livmorhalskreft. Utvikling av livmorhals­kreft tar i de fleste tilfeller 10-30 år. I Norge får årlig ca. 300 kvinner diagnosen livmorhalskreft; i 2011 fikk bare fem kvinner under 25 år diagnosen. Ca. 3000 norske kvinner opereres årlig på grunn av forstadier til livmorhalskreft. I perioden 2006-2012 døde gjennom­snittlig 77 kvinner pr. år av livmorhals­kreft. Dødeligheten i 2011 var mer enn 50 % lavere enn i perioden 1990-1994, så insidensen har vært jevnt nedadgående.

 

HPV-vaksinen:

HPV-vaksinen Gardasil-4 (Merck) beskytter mot HPV-typene 16 og 18 (som angivelig forårsaker 70 % av alle tilfeller av livmorhalskreft) samt mot HPV-typene 6 og 11 (som angivelig forårsaker 90 % av alle tilfeller av kjønnsvorter). Gardasil-4 ble innført i det norske barnevaksinasjons­programmet høsten 2009 for jenter på 7. klassetrinn. Pr. mars 2015 har totalt 157.118 jenter i Norge fått HPV-vaksinen.

HPV-vaksinen har for 99,9 % av de vaksinerte kommet meget godt ut, og regnes som meget trygg for det store flertall. Både i Japan og i Danmark har imidlertid et nytt nevropatisk syndrom knyttet til HPV-vaksinasjon blitt dokumentert i 2014-2015, og synes å ramme 1-2:10.000 vaksinerte tenåringsjenter. Syndromet er så alvorlig at jentenes generelle funksjonsevne og livskvalitet har blitt drastisk redusert, muligens for resten av livet.

I april 2015 ble et abstract presentert som viser at Gardasil4-vaksinerte bare fikk sannsynligheten for å bli infisert av de fire HPV-typene halvert, samt at Gardasil4-vaksinerte har ca. 40 % høyere forekomst av høyrisiko-HPV-typer som ikke inngår i Gardasil4 [Guo et al., 2015].

Antall vaksinemottaker-rapporterte bivirkninger sendt inn til den offentlige VAERS-databasen (USA) er rekordhøy når det gjelder HPV-vaksinen. Fra Tomljenovic et al. (2013): «…sammenlignet med alle andre vaksiner i det amerikanske vaksinasjons­programmet, er Gardasil alene assosiert med 61 % av alle alvorlige bivirkninger (inkl. 63,8 % av alle dødsfall og 81,2 % av permanent funksjonshemning) i kvinner yngre enn 30 år».

Først ca. 2030 vil man kunne se om HPV-vaksinen har hatt noen effekt på forekomsten av livmorhalskreft.

 

a) Teorien om at virus kan forårsake human kreft

Evidensen for en årsakssammenheng (i motsetning til bare en korrelasjons­sammenheng) mellom HPV (Humant papillomavirus) og livmorhals­kreft kan opp­summeres som noe mellom mulig og sannsynlig. At det er en årsakssammenheng er definitivt ikke vitenskapelig etablert, og det finnes alternative årsaksforklaringer til livmor­halskreft.

 

1965-1980: Retrovirologene gjør både kreftforskningen og virologien til pseudovitenskap

På 1930-tallet gikk æraen for medisinens bakterie-jegere mot sin slutt. De gikk da over til å jakte på virus. Tidlig på 1960-tallet gikk krigen mot polio mot sin slutt, som var den siste virale og infeksiøse epidemien i den vestlige verden før HIV/AIDS-dukket opp. En tropp av desperate virusjegere var i ferd med å bli klinisk irrelevante. Det var denne troppen som sørget for at retrovirus-kreftforskning kom til å dominere biomedisinsk forskning på 1970-tallet, og som omgjorde virologien til en korrupt pseudovitenskap.

 

Elektronmikroskopist-veteranen Etienne de Harven beskriver i en erindringsartikkel – Retro­viruses: The recollections of an electron microscopist (1998) – den mislykkete jakten på 1960-tallet i laboratorier verden over for å finne onkogene (svulstfremkallende) virus i kreftceller fra mennesker. de Harven sluttet selv å lete etter slike virus i elektronmikroskop i 1965 pga. alle de negative rapportene. Selv så han aldri snurten av dem. Troppen med virusjegere ga imidlertid ikke opp. Fra midten av 1960-tallet begynte de å vende ryggen til elektron­mikroskopet, og istedet lete etter ”markører” på onkogene virus. Dette gjorde det lettere for dem å fantasere at de fortsatt hadde en fremtid.

 

I 1970 ble enzymet revers transkrip­tase (RT) oppdaget i kreftcellekulturer. Forskerne antok at cellene hadde blitt cancerøse fordi de hadde blitt infisert av ”RNA tumor virus”, og at det var fra disse virus RT-enzymet kom. Oppdagelsen av RT-enzymet hadde tre betydnings­fulle konse­kvenser:

 

* RT-enzymet utfordret molekylærbiologiens sentrale dogme, at informa­sjon bare kan overføres fra DNA til RNA, ikke omvendt. Oppdagelsen av dette enzymet resulterte i at Howard Temin og David Baltimore i 1975 ble belønnet med Nobelprisen.

 * Da forskerne antok at RT-enzymet kom fra ”RNA tumor virus”, ble disse vira fra nå av kalt retrovirus. Hver gang RT-aktivitet ble funnet i en cellekultur, antok man at et retro­virus sto bak.

 

* Oppdagelsen av RT-enzymet ga ny næring til virusjegernes våte drøm om eksistensen av ”onkovirus” som kan forårsake kreft i menneskeceller. Retrovirus-kreftteorien ble ”hot news” verden over.

 

Oppdagelsen av RT-enzymet i 1970, samt molekylærbiologiens fremmarsj og president Nixons erklæring av ”Krigen mot kreft” i januar 1971, resulterte i et usunt forskningsskifte som bragte den biomedisinske forskningen på avveie. Ved å henvise til ”virale markører” ble virus­jegerne istand til å forklare alt mulig rart. ”Krigen mot kreft” resulterte i enorme føderale forsknings­bevilgninger som ikke bare reddet retrovirologene fra arbeidsledighet, men som fremmet dem til å bli krigens frontsoldater og den biomedisinske forskningens elitegruppe. Hele ”krigen mot kreft” skulle kjøres på ett togspor: å finne onkogene virus. Dette til tross for at kreft aldri har vært kjent som en infeksiøs sykdom. Peter Duesberg (1996), en av retrovirologiens gullgutter på den tiden, skrev i sin selvbiografi:

 

”Som gruppe har retrovirologene hatt større innflytelse enn noen andre når det gjelder å styre vitenskapspolitikk, inkludert hvilke retninger biomedisinsk forskning bør ta og hvilke forskere som bør støttes og belønnes. De har redefinert det vitenskapelige fore­tagendet, og med det vår populærkultur. Deres stemmer tillegges enorm tyngde og autoritet, og når de velger å gi skylden til et nytt retrovirus for kreft, AIDS, eller en annen sykdom, går denne verdens regjeringer og nyhetsmedia inn i et respektfullt samarbeid.» [s. 120]

 

Før AIDS-æraen ble innledet i 1981 hadde retrovirologene rukket å gjøre virologien om til en pseudo­vitenskap der vira ble tillagt alle tenkelige og utenkelige evner. I virologiens «nye verden» kan vira ”slumre”, de kan være ”langsomtvirkende”, og de kan ”slå til og stikke av” før deres skadefulle virkninger oppdages… Dersom ingen av disse forklaringene tilfreds­stilte publikum eller oppdragsgiverne i lengden, kom virologene gjerne drassende med ”cofactor”-forklaringen. Denne forklaringen går ut på at viruset er en reell årsaksfaktor til en bestemt sykdom, men at også andre faktorer må til for at sykdommen skal bryte ut. Med ”cofactor”-forklaringen ble virusets betydning beholdt, samtidig som virologene ble istand til å forklare alt som ikke passet inn med virusteorien. Virologenes nye teorier om virusatferd hadde alle den samme overordnete intensjon: Befolkningen skulle overbevises om at livs­truende virale epidemier når som helst kunne bryte ut, og da gjelder det å ha en tropp av retrovirologer i topp beredskap.

 

Retrovirologene og det offentlige overvåkingsorganet Centers for Disease Control (CDC) hadde mange og store fiaskoer på 1970-tallet. Virus ble ”funnet”, for så å bli ”begravd” i all stillhet hver gang det viste seg å være tull. CDC så truende epidemier høyt og lavt, som de med krigsoverskrifter advarte befolkningen mot. Disse truende epidemiene var ikke annet enn kreativ lek med tall og statistikk. Vaksiner ble laget for dyr og mennesker som ingen hadde nytte av, og som til og med gjorde en god del skade. Menneskeliv gikk tapt. Ved inngangen til 1980-tallet hadde virologene gjennom et tiår brukt over 20 milliarder dollar til ingen annen nytte enn å holde seg selv i arbeid i den mislykkede ”krigen mot kreft”. Virologene og CDC trengte sårt, meget sårt, en ny type krig.

 

1983-2008: Harald zur Hausens gjennombrudd

Én av dem som aldri ga opp teorien om at virus kan forårsake kreft, var den tyske virologen Harald zur Hausen (f. 1936), som fra 1983 til 2003 var professor i medisin ved Universitetet i Heidelberg. I 1983-84 oppdaget han korrelasjonen mellom livmorhals­kreft og HPV-typene 16 og 18. Korrelasjon er imidlertid ikke det samme som årsaks­sammenheng. Hausen mente imidlertid at han hadde funnet årsaken til 70 % av alle tilfeller av livmorhalskreft, hvilket utløste en større vitenskapelig kontrovers.

Harald zur Hausen
Harald zur Hausen

 

Fra 1980-tallet og frem til i dag har Hausen vært en av de ledende skikkelser innen tysk kreft­forskning. Han er forfatter av boken Infections Causing Human Cancer (2006). Det er Hausens forskning som ligger til grunn for introduksjonen av de to HPV-vaksinene Gardasil (Merck) som ble godkjent i USA i 2006, og Cervarix (GlaxoSmithKline) som ble godkjent i EU i 2007. I desember 2008 mottok han Nobelprisen i medisin for sitt arbeid, dog sammen med den franske virologen Luc Montagnier som gis æren for å ha oppdaget HIV-viruset i 1983.

 

I 2002 kunne May Wong og hennes forskningskollegaer slå fast i en medisinsk artikkel at:

“Ca. 15 % av all kreft på global basis synes å være assosiert med virale infeksjoner, og en rekke humant DNA-vira er nå akseptert som kausale faktorer i spesifikke maligniteter.»

Wong et al. (2002): New Associations of Human Papilloma­virus, Simian Virus 40, and Epstein-Barr Virus with Human Cancer. JNCI J Natl Cancer Inst (2002) 94 (24): 1832-1836.

 

Legg merke til den nye medisinske lingoen: … synes å være assosiert med

 

Gamle og nye postulater for å finne årsakssammenhenger

Spørsmålet om hvorvidt HPV kan forårsake livmorhalskreft er knyttet til det overordnete spørs­målet om hvilke kriterier som skal brukes for å fastslå en årsakssammenheng mellom en mikrobe og en sykdom. Mange mikrober er statistisk og epidemiologisk assosiert med forskjel­lige sykdommer; de er sykdoms­markører uten dermed å måtte være årsak til sykdommene. Forsøk på å sette opp gode kriterier for å kunne fastslå årsakssammenheng mellom mikrobe og sykdom går tilbake til Robert Kochs fire postulater, som ble formulert på 1880-tallet. Koch selv formulerte visst bare de tre første postulatene, det fjerde ble tilført av andre. Koch betraktet ikke disse postulatene som «hellige prinsipper» som måtte oppfylles for å kunne fastslå en årsakssammenheng, han betraktet dem mer som en oppfordring til vitenskapelig rigorøsitet. Koch greide ikke selv å oppfylle sine postulater da det gjaldt bakteriesykdommene kolera og tyfoid­feber.

 

Mens Koch-postulatene fortsatt har en viss verdi, men begrenset, når det gjelder bakterie­sykdommer, er de nærmest verdiløse når det gjelder virussykdommer. Fredericks og Relman har i en artikkel fra 1996 gått gjennom utviklingen på 1900-tallet når det gjelder å etablere mer oppdaterte kriterier for å kunne fastslå årsakssammenheng mellom mikrobe (inkludert virus) og sykdom, Sequence-based identification of microbial pathogens: a re­conside­ration of Koch’s postulates (Clinical Microbiology Reviews). De avslutter artikkelen med å sette opp sine egne kriterier, som er oppdatert med moderne teknologi og innsikter.

 

Et hopp 14 år nærmere nåtiden bringer oss til en lignende artikkel fra 2010 av Ian Lipkin, Microbe Hunting (Microbiology and Molecular Biology Reviews). Lipkin skriver i sammen­draget at arbeidet med å finne årsakssammenhenger mellom mikrober (fortrinnsvis virus) og sykdommer vil bli stadig vanskelig­ere, av den grunn at de enkleste tilfellene allerede har blitt «plukket». Lipkin foreslår en prosedyre i fire trinn for å kunne bevise en årsakssammenheng, der tredje og fjerde trinnet er:

 

“Trinn 3. Demonstrér at en endring i konsentrasjonen av agens [mikroben som er under mistanke], eller at en endring i en faktor som kan tilskrives nærværet av agens (f.eks. et antistoff), påvirker tilstedeværelsen eller alvorlighetsgraden av sykdommen.

Trinn 4. Demonstrér at det å forhindre infeksjon forhindrer sykdom.

Dog, da det er usannsynlig at mange kandidater vil kunne fullføre denne spissrotgangen innenfor en tidsramme som er relevant for klinisk medisin og folkehelsen, foretrekker jeg å tenke i termer som nivåer av tiltro i etableringen av en forbindelse mellom kandidaten og sykdommen, der evidensen oppsummeres som mulig, sannsynlig, eller definitiv. Tidlig i løpet av et prosjekt der et patogen skal oppdages, vil en kandidat nærmest garantert dukke opp som en mulig årsak-agens. Etter hvert som evidens vokser og tiltroen øker, vil legitime kandidater skifte status fra sannsynlig til definitiv.

Profylaktisk evidens. Profylaktisk evidens viser at bruken av en vaksine eller et lege­middel som er spesifikk for en agens som er assosiert med sykdommen, hindrer sykdommen. HPV-sekvenser kan identifiseres i nær 100 % av alle tilfeller av livmorkreft. Dog, mange kvinner kan bli infisert av HPV og aldri utvikle livmorhalskreft.»

 

 

Når det gjelder en evt. årsakssammenheng mellom HPV og livmorhalskreft, er altså verken trinn 3 eller trinn 4 demonstrert. Eventuell «profylaktisk evidens» får vi først demonstrert ca. 2030 (Kreftregisteret, sep/2014).

 

Den 31. august 2010 forbød de franske myndigheter at Merck markedsførte Gardasil som en preventiv metode mot livmorhalskreft. Begrunnelsen var at den preventive virkningen ikke er dokumentert. Media har vært så musestille om dette forbudet at det tok vaksine­organisasjonen SaneVax et halvt år å komme til bunns i saken, “Gardasil, One Less Victim of Cervical Cancer?” France says ‘NO’ as they ban Gardasil ads (4. januar 2011).

 

I 2013 ble en forskningsartikkel publisert som hevder at numeriske kromosomavvik i kreftcellen er den under­liggende årsaken til livmorhalskreft, ikke HPV; McCormack et al. (2013): Individual karyotypes at the origins of cervical carcinomas. Blant de fem forfatterne er bl.a. Duesberg Sr. og Duesberg Jr. For en folkelig forklaring på dansk av argumentene i den akademisk temmelig krevende artikkelen, se Hvad nu hvis HPV ikke forårsager livmoder­halskræft? (HPV Vaccine Info, 23. mars 2015).

 

b) HPV-infeksjon

HPV (Humant papillomavirus) er en stor og mangfoldig virusgruppe der litt over 170 distinkte typer foreløpig har blitt identifisert; de refereres til ved nummer (Wiki: Human papilloma­virus). HPV overføres primært seksuelt mellom mennesker, men kan også overføres fra mor til nyfødt barn, selv når moren er asymptomatisk (LaCour, 2012).

 

15 av HPV-typene blir kalt «høyrisiko-HPV» fordi disse betraktes som kapabel til å forårsake kreft i et eller annet spesifikt organ eller vev (Muñoz et al., 2003). Disse organer og vev er: livmor, vulva, vagina, penis, anus, og midtre del av svelget bak munn­hulen. Noen HPV-typer er også assosiert med kjønns­vorter hos begge kjønn.

 

De aller fleste infeksjoner av høyrisiko-HPV er subkliniske og forårsaker ikke noen symp­tomer. Av de infeksjoner som er kliniske, vil 70 % forsvinne av seg selv innen ett år, og innen to år vil hele 90 % av infeksjonene ha forsvunnet av seg selv.

 

HPV-typene 16 og 18 står angivelig for 70 % av alle tilfeller av livmorhalskreft, 60-80 % av alle tilfeller av analkreft (Frisch et al., 1997), 60 % av alle tilfeller av vaginalkreft (Alemany et al., 2014), og 40 % av alle tilfeller av vulvakreft.

 

c) Livmorhalskreft

Medisinske forskere antar at HPV er årsak til 99,7 % av alle tilfeller av livmorhalskreft (Walboomers et al., 1999). Som nevnt, HPV-typene 16 og 18 betraktes som årsak til 70 % av alle tilfellene av livmorhalskreft. Videre er det fem andre HPV-typer som sammen antas å være årsak til 20 % av alle tilfeller.

 

Norge er et foregangsland når det gjelder forebygging av livmorhalskreft. Derfor er statistikk for livmorhalskreft både i Europa og i verden generelt lite relevant for forholdene i Norge. I 1995 ble Masseundersøkelsen mot livmorhalskreft etablert, som er et kontor hos Kreftregisteret. Dette kontoret kobler folkeregisteret til registrene fra laboratoriene som analyserer slike kreftprøver, slik at alle kvinner i Norge mellom 25 og 69 års alder som ikke har tatt kreftprøve i løpet av de siste 3 årene får brev med oppfordring til å henvende seg hos fastlegen for å få tatt prøven. Det anbefales at kvinner i aldersgruppen 25-69 år tar slik celleprøve hvert 3. år, eller oftere om de har plager fra underlivet. Fra oppstarten i 1995 og fram til 2012 har det vært en nedgang i forekomsten av livmorhalskreft på 25 %, og dødelig­heten er redusert med hele 55 %.

 

Ca. 3000 norske kvinner opereres årlig på grunn av forstadier til livmorhalskreft. Utvikling av livmorhalskreft tar i de fleste tilfeller 10-30 år. Antall kvinner i Norge som årlig får diagnosen livmorhalskreft er ca. 300. I 2011 fikk bare fem kvinner under 25 år diagnosen. I perioden 2006-2012 døde gjennom­snittlig 77 kvinner pr. år av livmorhalskreft.

 

 

 

d) HPV-vaksinen

Pr. 2015 er tre merker av HPV-vaksine ute på markedet:

Gardasil-4 (Merck) ble godkjent i USA i 2006, og har siden blitt godkjent i 120 andre land. Gardasil-4 skal forhindre infeksjoner av de fire HPV-typene 6, 11, 16 og 18. HPV-typene 6 og 11 påvises hos 90 % av dem som har kjønnsvorter. Som antigener brukes DNA-frie viruslignende partikler, altså ikke levende, svekkede virus (Wiki: Virus-like particle). Som adjuvant brukes aluminiumsalt («amorphous aluminum hydroxyphosphate sulfate»). Gardasil inneholder også fem andre tilleggsstoffer.

 

Cervarix (GlaxoSmithKline) ble godkjent i Australia og i EU i 2007, og i USA i 2009. Cervarix skal bare forhindre infeksjoner av HPV-typene 16 og 18, og gir således ikke beskyt­telse mot kjønnsvorter. Antigenene i vaksinen er proteiner fra den ytre proteinkappen til de to HPV-typene. Som adjuvant brukes aluminiumsalt (AS04).

 

Gardasil-9 (Merck) ble godkjent i USA i desember 2014, og inneholder de samme fire HPV-typene som i Gardasil-4 samt fem andre HPV-typer som sammen skal være årsak til 20 % av alle tilfeller av livmorhalskreft (FDA pressemelding). Vaksinen skal altså beskytte mot HPV-typer som totalt er ansvarlig for 90 % av alle tilfeller av livmorhalskreft.

 

HPV-vaksinen settes som injeksjon intramuskulært i overarmen. Doseringsregimet består av tre doser som skal gis i løpet av seks måneder. Gardasils beskyttelse har foreløpig vart i fem år, og for Cervarix i over seks år. Man antar at oppfriskningsdoser ikke vil være nødvendig.

 

HPV-vaksinen ble registrert som legemiddel i Norge i november 2006. Fra høsten 2009 ble vaksinen (Gardasil-4) inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet der alle jenter i 7. klasse (alder 12 år) får tilbud om gratis vaksine.

 

Siden vaksinen ikke dekker alle HPV-typer, anbefales det at også vaksinerte 25-69 år gamle kvinner følger anbefalingene om å ta celleprøve hvert tredje år. Helsemyndighetene anbefaler videre at jenter vaksineres før de er blitt seksuelt aktive, slik at de ikke kan være smittet med HPV når de får vaksinen. Vaksinen har liten eller ingen fore­byggende virkning for dem som har hatt sin seksuelle debut. FHI anbefaler ikke generell vaksinasjon av gutter/menn, selv om også de kan få sykdom som er assosiert med HPV. Menn som har sex med menn er spesielt ivrige etter å bli vaksinert med Gardasil, selv om de trolig har blitt infisert med de fleste HPV-typer for lenge siden.

 

Gardasil: Legedokumenterte bivirkninger

Per april 2014 hadde over 170 millioner doser av Gardasil blitt distribuert verden over, og blitt godkjent for bruk i over 100 land. De fleste industrialiserte land har gode overvåknings­systemer der både legedokumenterte og vaksinemottaker-rapporterte bivirkninger blir registrert. Når det gjelder legedokumenterte bivirkninger har Gardasil generelt kommet meget godt ut, og regnes som trygg for det store flertall.

 

– Svensk-dansk studie 2013. En dansk-svensk studie som ble publisert i 2013 inkluderte 997.585 danske og svenske jenter i alderen 10-17 år, der 296.826 jenter hadde mottatt minst én dose av Gardasil-4 i tidsrommet oktober 2006 – desember 2010; Arnheim-Dahlström et al. (2013): Auto­immune, neurological, and venous thromboembolic adverse events after immunisation of adolescent girls with quadri­valent human papilloma­virus vaccine in Denmark and Sweden: cohort study. Ingen alvor­lige bivirkninger eller sterke negative assosiasjoner ble oppdaget.

 

– Norge 2014. Legemiddelverket utgir en oppdatert rapport over bivirk­ninger to ganger i året. Den fore­løpig siste er:

«Totalt er det gitt 404.999 doser HPV-vaksine til jenter født fra og med 1997 til og med 2002… I all hovedsak (94 %) betegnes bivirkningene som lite alvorlige.

Totalt antall rapporter, inkludert alvorlige bivirkninger: 553. Antall rapporter med mistenkte alvorlige* bivirkninger:  33.»

 

De fleste av de 33 tilfellene av «mistenkte alvorlige bivirkninger» var sykehusinnleggelse pga. reaksjoner som besvimelse, kramper eller allergi. Enhver sykehusinnleggelse blir automatisk definert som «alvorlig», uansett hva den endelige evalueringen eller diagnosen måtte være. Blant de «mistenkte alvorlige bivirkninger» som fortsatt er under utredning, kan nevnes «postviralt tretthetssyndrom» (2 tilfeller), «kronisk utmattelsessyndrom» (1 tilfelle), og «myalgisk encefalomyelitt (ME)» (2 tilfeller). Fraværet av negative erfaringer med HPV-vaksinen i Norge ligger til grunn for overskrifter i media som denne, HPV-vaksinen har vist seg bedre og tryg­gere enn selv de mest optimistiske håpet på (Aftenposten, 20. februar 2015). Harald Moi, professor emeritus og lege ved Olafia­klinikken, Mari Nygård, overlege ved Kreftregisteret, og Ole-Erik Iversen, professor emeritus og overlege ved Haukeland universitetssykehus, ser gjerne at også menn tilbys gratis HPV-vaksinering, samt at Norge erstatter Gardasil-4 med Gardasil-9.

 

– Japan 2013-15. Helsemyndighetene i Japan begynte med tvungen HPV-vaksinering av unge jenter i april 2013, men etter bare to måneder, den 14. juni 2013, valgte de å trekke Gardasil-4 ut av det anbefalte barne­vaksinasjons­programmet. Dette skyldtes en del rapporterte bivirkninger som helse­myndighetene ønsket å undersøke nærmere, som smerte og nummenhet som varte over tid. Dette er fortsatt status pr. mai 2015. Japan trakk imidlertid ikke import­lisensen tilbake, og japanske jenter som ønsker å HPV-vaksinere seg på eget inititativ får gjort det gratis.

 

I 2014 kom en japansk studie av 40 av de vaksinerte jentene, Kinoshita et al. (2014): Peripheral Sympathetic Nerve Dysfunction in Adolescent Japanese Girls Following Immunization with the Human Papillomavirus Vaccine. Dette var den første forskningsartikkelen som antydet at HPV-vaksinene kan utløse et nytt nevropatisk syndrom der POTS, kronisk tretthet, hodepine, muskel- og leddsmerter, er de vanligste symptomene. POTS er en medisinsk tilstand der hjerte­pulsen øker unormalt mye når personen endrer posisjon fra liggende til stående (Wiki: Postural orthostatic tachycardia syndrome).

 

På en internasjonal konferanse om revmatisme i Moskva den 5. juni 2014 holdt den japanske fibromyalgi-eksperten Kusuki Nishioka – fra Institute of Innovative Medical Science and Education, Tokyo Medical University – en presentasjon med tittelen Clinical features and preliminary diagnostic criteria of human papillomavirus vaccination associated with neuroimmunopathic syndrome (HANS). Som det fremgår av tittelen, lanseres her et nevroimmunopatisk syndrom utløst av HPV-vaksinasjon, som gis akronymet HANS.

 

Japan er det land i verden der HPV-vaksinen har utløst mest bråk og krangling – politisk, akademisk og i media. En japansk antivaksinasjonsbevegelse samt foreldre til døtre med nevropati-skader etter HPV-vaksinering ønsker et nasjonalt forbud mot vaksinen, samt erstatning for ødelagte liv. Alt dette oppstyret har resultert i at HPV-vaksinering blant tenåringsjenter har falt fra over 70 % til under 5 %. For mer om dette, se rapporten HPV Vaccination in Japan (Wilson et al., april 2015).

 

– Danmark 2015. Den 26. mars 2015 ble dokumentaren De vaccinerede piger for første gang sendt på dansk fjernsyn (YouTube, 39 min.). Dokumen­taren tar for seg erfaringene ved Synkopecenteret på Frederiksberg Hospital, som har mottatt til utredning 80 jenter som har noenlunde det samme kroniske sykdomsbildet eller syndromet som utviklet seg etter at de hadde mottatt Gardasil-4. HPV-vaksinen ble introdusert i det danske barnevaksinasjons­programmet i 2009, og 480.000 unge kvinner har så langt mottatt den.

 

Syndromets sykdoms­bilde er så alvorlig at tenåringsjentenes funksjonsevne og livskvalitet er temmelig redusert. Skolestudiene må halveres eller avbrytes helt pga. redusert konsentrasjonsevne; de har ikke energi til fysisk aktivitet (ca. 75 % av dem var før HPV-vaksinasjon usedvanlig sportslig aktive, og ca. 50 % av dem var på elitenivå); og senere når de blir voksne kommer de trolig aldri ut i normalt arbeidsliv. De tør ikke tenke på fremtiden. Omtrent halvparten av jentene har POTS. I dokumentaren blir tre av jentene intervjuet. Utredningene ved Synkopecenteret foretas bl.a. av Jesper Mehlsen (forskningsleder og over­lege) og Louise Brinth (lege).

 

Dagen etter at dokumentaren ble sendt på dansk fjernsyn, opplevde Synkopecenteret en telefon­storm fra tenåringsjenter og deres foreldre som fortalte om lignende erfaringer («over 50 henvendelser fra bekymrede familier, der ønskede hjælp»). Se kronikken Telefon­storm på HPV-center. TV2Danmark har fulgt opp dokumentaren med å legge ut sykehistoriene til 47 av jentene, med bilde og fullt navn; Piger bliver syge: I Japan anbefaler de ikke længere HPV-vaccinen.

 

I april 2015 fikk fire av de ansatte ved Synkopecenteret publisert en forskningsartikkel som beskriver et nevropatisk syndrom utløst av Gardasil-4:

Brinth et al. (2015): Suspected side effects to the quadrivalent human papilloma vaccine (Danish Med. Journal) [PubMed-ref]

 

Studien omfatter 53 unge kvinner som har blitt utredet ved Synkopecenteret. Sykdomsbildet er til forveksling lik de syndromene som året før ble beskrevet av Kinoshita-teamet og Nishioka-teamet. Over halvparten av dem hadde POTS. I mai 2015 kom den andre forskningsartikkelen fra Synkopecenteret, med spesiell fokus på sammenhengen mellom HPV-vaksinasjon og POTS:

Brint et al. (2015): Orthostatic intolerance and postural tachycardia syndrome as suspected adverse effects of vaccination against human papilloma virus.

 

Nishioka-teamet har nå etablert et forskningssamarbeid med sine danske kollegaer, hvilket fremgår i en dokumentar som ble vist i Japan den 12. januar 2015 [YouTube, 14 minutter].

 

– Andre land. I rapporten HPV Vaccination in Japan (april 2015) kan man i vedleggene lese om motstanden mot HPV-vaksinen i flere andre land, bl.a. Colombia, New Zealand og India. India innledet i oktober 2009 et offentlig demonstrasjonsprosjekt for HPV-vaksinasjon, men dette ble avbrutt i april 2010 pga. folkelige protester. For tiden pågår Høyesterettshøringer og parlamen­tariske gransk­ninger.

 

– Guo-studien: HPV-vaksinasjon øker risikoen for infeksjon av andre høyrisiko-HPV-typer. Den 19. april 2015 ble et sammendrag av en kommende artikkel presentert, Guo et al. (2015): Comparison of HPV prevalence between HPV-vaccinated and non-vaccinated young adult women (20-26 years). Presentasjonen inneholder to interessante punkter (se også  omtale i livescience):

 

* Kvinner som hadde mottatt Gardasil-4 hadde 11 % sannsynlighet for å bli infisert av en av de fire HPV-typene som vaksinen beskytter mot, mens ikke-vaksinerte hadde 20 % sannsynlighet.

* Gardasil4-vaksinerte hadde ca. 40 % høyere forekomst av høyrisiko-HPV-typer som ikke inngår i Gardasil-4, enn ikke-HPV-vaksinerte.

 

Dette er dårlige nyheter. For det første er vaksinen altså ikke særlig effektiv i sin beskyttelse mot de HPV-typer man vaksineres mot, og for det andre øker vaksinen risikoen for infeksjon av andre høyrisiko-HPV-typer. Pro-vakserne vil sikkert bruke dette som et argument for hurtigst mulig å erstatte Gardasil-4 med Gardasil-9. Kvinner som har mottatt Gardasil-4 og som ennå ikke har hatt HPV-infeksjon, bør nå logisk sett også ta Gardasil-9 for å unngå den økte risikoen for de fem ekstra HPV-typene, selv om det ikke er noen garanti for at denne logikken stemmer med virkeligheten eller at dette vil være fordelaktig ut fra en total risiko/gevinst-analyse.

 

Gardasil: Vaksinemottaker-rapporterte bivirkninger (VAERS-databasen)

I USA blir vaksinemottaker-rapporterte bivirkninger sendt inn til den offentlige VAERS-databasen (Vaccine Adverse Event Reporting System). Når det gjelder vaksinemottaker-rapporterte bivirkninger – som altså ikke er legedokumenterte, og som kan ha og ofte har helt andre årsaker enn vaksinen – ligger HPV-vaksinene ekstremt dårlig an i forhold til alle andre vaksiner. Her nevnes to artikler fra 2013-2014.

 

Tomljenovic et al. (2013) skriver i artikkelen HPV vaccines and cancer prevention, science versus activism:

 

“… sammenlignet med alle andre vaksiner i det amerikanske vaksinasjonsprogrammet, er Gardasil alene assosiert med 61 % av alle alvorlige bivirkninger (inkl. 63,8 % av alle dødsfall og 81,2 % av permanent funksjonshemning) i kvinner yngre enn 30 år [12].

Selv om en rapport til et vaksine-sikkerthetsovervåkingssystem ikke i seg selv beviser at vaksinen forårsaket en bivirkning, peker den usedvanlig høye forekomsten av bivirkninger relatert til HPV-vaksiner som rapporteres verden over, så vel som deres konsistente mønster (dvs. nervesystemrelaterte forstyrrelser som det er høyest forekomst av), mot en potensiell årsakssammenheng [2]. Videre, dataene fra vaksineovervåkings­databaser matcher et stigende antall kasusrapporter som dokumenterer lignende alvorlige bivirk­ninger assosiert med HPV-vaksinasjon, der nervesystemforstyrrelser og auto­immune sykdommer er de hyppigst rapporterte i den medisinske litteraturen [15-24].”

 

Geier & Geier (2014) har sett på rapporter sendt inn til VAERS-databasen i tidsrommet fra januar 2006 til desember 2012; A case-control study of quadrivalent human papillomavirus vaccine-associated autoimmune adverse events. Fra sammendraget (litt forenklet):

“Vi fant at tilfeller av alvorlige autoimmune bivirkninger som gastroenteritt, artritt, systemisk lupus erythematosus, vaskulitt, håravfall, og sentralnervesystemtilstander, var signifikant overtallig hos dem som hadde mottatt HPV4-vaksinen sammenlignet med kontrollgruppen (median debut for alvorlige autoimmune bivirknings­symptomer var fra 6 til 55 dager etter HPV4-vaksinasjon).»

 

Kilder og ressurser

Arnheim-Dahlström et al. (2013): Auto­immune, neurological, and venous thromboembolic adverse events after immunisation of adolescent girls with quadri­valent human papilloma­virus vaccine in Denmark and Sweden: cohort study (BMJ, 2013;347:f5906)

 

Brinth et al. (2015): Suspected side effects to the quadrivalent human papilloma vaccine (Danish Med. Journal) [PubMed-ref]

 

Brint et al. (2015): Orthostatic intolerance and postural tachycardia syndrome as suspected adverse effects of vaccination against human papilloma virus. See comment in PubMed Commons belowVaccine; 2015 May 21;33(22):2602-5.

 

Folkehelseinstituttet: Temaside HPV, humant papillomavirus.

 

Geier & Geier (2014): A case-control study of quadrivalent human papillomavirus vaccine-associated autoimmune adverse events. Clin Rheumatol; 2014 Dec 23.

 

Guo et al. (2015): Comparison of HPV prevalence between HPV-vaccinated and non-vaccinated young adult women (20-26 years). American Association for Cancer Research.

 

Haug, Charlotte (2011): We need to talk about HPV vaccination – seriously. Opinion-innlegg i New Scientist, sep/2011. Haug er redaktør av Tidsskrift for Den norske legeforening, og er i dette innlegget skeptisk til mange sider ved HPV-vaksinering. For balansens skyld tar vi med Gunnar Tjomlids blogginnlegg HPV-vaksinen: Svar til Charlotte Haug og alle usikre foreldre (Saksynt, 27. september 2011).

 

HPV Vaccine Info: Til Kamp for Retfærdig Oplysning. En web-basert forening som er sterkt kritisk/negativ til HPV-vaksinen.

 

Kinoshita et al. (2014): Peripheral Sympathetic Nerve Dysfunction in Adolescent Japanese Girls Following Immunization with the Human Papillomavirus Vaccine. Intern Med; 2014;53(19):2185-200.

 

Legemiddelverket (2015): Bivirkninger av HPV-vaksine – oppdaterte tall per 31. desember 2014.

 

Nishioka et al. (2014): Clinical features and preliminary diagnostic criteria of human papilloma­virus vaccination associated with neuroimmunopathic syndrome (HANS) [abstract].

 

Tomljenovic et al. (2013): HPV vaccines and cancer prevention, science versus activism. Infect Agent Cancer; 2013 Feb 1;8(1):6.

 

TV2Danmark:

* De vaccinerede piger. Dokumentar, 2014. YouTube, 39 minutter.

* Piger bliver syge: I Japan anbefaler de ikke længere HPV-vaccinen. Sykehistoriene til 47 danske jenter presenteres, med bilde og fullt navn.

 

Wilson et al. (2015): HPV Vaccination in Japan (CSIS Global Health Policy Center, april 2015). 28 sider.

 

* * *

Denne artikkelen er et kapittel fra min web-bok

Vaksineparadigmet og vaksiner.

(ikke alt som er ferdig har blitt lagt ut).

* * * 

Rolf Kenneth Myhre

Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

5 Kommentarer
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
Mole
Mole
Abonnent
8 år siden

Regje­rin­gen høster ros for HPV-forslag… foreslår å gi HPV-vaksinen gratis til alle jenter og kvinner under 26 år over neste års statsbudsjett. Kreftforeningene jubler over nyheten.
– Menn bør få samme tilbud
http://www.abcnyheter.no/nyheter/2015/09/07/194870959/regjeringen-hoster-ros-hpv-forslag

Det europeiske legemiddelkontoret vil avklare om HPV-vaksinene har gitt økt risiko for to syndromer.
http://www.dagensmedisin.no/artikler/2015/07/14/avklarer-om-hpv-vaksinen-har-gitt-bivirkninger/

HPV-vaksinerte norske jenter undersøkes for ny sykdom
45 danske jenter kan ha fått lidelsen
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/helse-og-medisin/hpv-vaksinerte-norske-jenter-undersoekes-for-ny-sykdom/a/23476511/

« Forrige artikkel

Hvem stod bak 11. september?

Neste artikkel »

Hva har skjedd med været? – Del 1

5
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x