Du leser nå
Ukrainas uunngåelige nederlag

14 minutter lesetid

https://worldview.stratfor.com/


Ukrainas uunngåelige nederlag

Virkelighetens korrigerende kraft.
En kommentar fra Rainer Rupp, fra apolut.de

Oversatt og bearbeidet av Bjørn Christer og Timm Lemcke


Dagens tema handler om hvordan systemet med negativt utvalg for toppjobber i politikken og mediene i de amerikanske vasalldemokratiene har lagt til rette for krigshysteri mot Russland og ubetinget underkastelse til amerikanske diktater. Dette inkluderer også det faktum at Zelenskys vrangforestillinger om virkeligheten om krigens sanne kurs i Ukraina også har tåkelagt hjernene til politiske- og medieledere i Tyskland.

Krig er bare noe de politiske sionister (Israels grunnleggere) tror på, mye tyder på at de er fullstendig alkterutseilt…de har for lengst mistet kontakten med virkeligheten…og ofrer barn…

Men den korrigerende kraften til det faktiske, i dette tilfellet i form av Ukrainas uunngåelige nederlag, har nå gjort det klart for de vestlige krigshisserne at de helt har feilberegnet med sin dobbelte, militære og økonomiske krigføring mot Russland. Russland har ikke – som vesten håpet – blitt sittende fast og tapt i Ukraina, men er på vei mot en ustoppelig seier der, som ikke bør være langt unna i lys av den økende oppløsningen av de ukrainske væpnede styrkene. Økonomisk også den styrkede rubelen, den sterke gjenopptakelsen av veksten i industriell produksjon, de fulle hyllene i supermarkeder og den raskt fallende inflasjonen vitner om at det ikke er Russland som er på bakken, men snarere Vesten, hvor utviklingen går i motsatt retning.

Russland har steget som en føniks fra asken av de verste sanksjonene Vesten noensinne har pålagt et land. I dag står det russiske folket samlet bak det politiske lederskapet rundt president Putin. Alle vestlige forsøk på å så uenighet med sanksjoner og destabilisere landet politisk og økonomisk, og å gjøre det modent for regimeendring har vist seg å være illusoriske.
Vestlige land har imidlertid gjentatte ganger skutt seg selv i foten med sine antirussiske sanksjoner. Årsaken: De politiske dilettanter har tatt sine sanksjonsbeslutninger på sparket utfra sine egne ekspers magre økonomisk kompetanse, etter det fantasifulle mottoet om at vilje beveger fjell, selv uten gravemaskiner og diesel som drivstoff.

Den arbeidende befolkningen i Vesten må betale dyrt for denne åpenlyse dumheten til US/NATO/EU-lederne. I tillegg har den destruktive boomerangeffekten av sanksjonene, som har vokst til en alvorlig krise i Vesten, blitt utløseren for ytterligere kriser. Fordi de latent ulmende problemene med en giftig cocktail av selvpåførte, alvorlige økonomiske, monetære og økonomiske feil har blitt dratt sammen uløst fra år til år av vestlige politikere i nesten to tiår, i håp om at problemene på en eller annen måte vil forsvinne.


I stedet ser alt nå ut som om dagens energi-, råvare-, forsyningskjede- og inflasjonskrise vil bli forverret av et aksjemarkedskrasj og en ny finanskrise.


Russland vil neppe bli berørt av alt dette. Det er i stor grad løsrevet fra de vestlige finans- og pengemarkedene, og også i bevegelsen av varer det allerede reorienterer seg på lang sikt, mot de ekspanderende og lovende eurasiske og asiatiske markedene, der Russland og Kina samarbeider mer og mer i sensitive områder til solid forskrekkelse hos vestlige politiske idioter. Fremtidige russiske generasjoner kan være takknemlige ovenfor Vesten for det totale bruddet med Russland, fordi landet deres på denne måten ikke har blitt dratt inn i virvelen der Vesten, spesielt EU, forlengst har mistet styringen.

I løpet av de siste 30 årene har nyliberalismens ideologi gjennomsyret alle områder av livet i de vestlige samfunn som et virus, og dermed oppfylt kriteriet om totalitarisme. Som en bivirkning av denne totalitære sosiale ideologien har det vært en utvikling i valg av ledere, uansett hvilke samfunnsområder, som prioriterer et negativt utvalg: Bare de verste, mest korrupte og profesjonelt inkompetente ja-menn, men de største frase-makere kommer inn i topp-posisjonene. Hvis du tviler på dette, bare ta en titt på regjeringsrepresentantene i de vestlige statene og hvilke glattlakerte udugeligheter som er på toppen av slike hellige, men alt annet enn demokratiske institusjoner som EU, NATO eller Den europeiske sentralbanken (ECB).

Når man ser seg rundt, kan man tro at i landene i NATO-imperiet kvalifiserer en politiker bare for en høy stilling i et regjeringskontor gjennom en åpenbar inkompetanse og/eller en sterk kriminell energi. Men hvorfor er dette forutsetningen for en politisk karriere? Fordi det USA-ledede nyliberale systemet for den «regelbaserte verdensordenen» ikke har bruk for mennesker med integritet, fordi de ikke eller bare i en liten grad er korrumperbare. Men hvem skal korrumpere dem? Dette er menneskene Kurt Tucholsky mente da han skrev om politikerne: «De trodde de hadde makten, men de var bare i regjering.» For hvem nøyaktig politikerne gir regjeringsmakten, sa Tucholsky ingenting om.

Men det er absolutt ikke menneskene som har makten, for her gjelder også den gamle politiske ligningen av borgerlige demokratier med matematisk presisjon, nemlig: penger = makt og mye penger = mye makt. Og bare 0,01 prosent av befolkningen har mye penger. Og likevel lurer vestlige politikere og media oss hele tiden til å tro at vi lever i et demokrati.
Fordi vi lever i et så utmerket demokrati, har det store flertallet av de nyliberale tyske elitene, det vil si de verste av de dårligste fra alle områder av samfunnet, uten å spørre det tyske folket som er imot krig, lykkelig hoppet på amerikanernes krigstropp mot Russland.


Som villige hjelpere var De Grønne klare, fremfor alle andre, til å etterkomme Washingtons ønsker med tyske våpenleveranser til Ukraina for å «blø russerne ut» der. Dette er nøyaktig hva USAs krigsminister Lloyd Austin uforsiktig hadde uttalt under sitt besøk i Kiev som USAs/NATOs sanne krigsmål.


I de første to eller tre månedene trodde de selvrettferdige vestlige «elitene» seg å ha tatt det riktige valg, fordi media var overfylte med overskrifter i denne stilen:

«Ukraina vinner», «Ukraina vinner», «Ukraina vinner», «Russerne har forsyningsproblemer», «Russerne har store tap», «Russerne går tom for raketter», «Russerne må trekke seg fra et angrep fra Ukraina», «Ukraina er sterkere enn antatt», «Putin må og vil tape denne krigen». Så lenge slike overskrifter dominerte mediene og den politiske diskursen i Vesten, hadde de herskende krigshisserne i Berlin-regjeringen den gode følelsen av at de endelig var på vinnersiden i denne nye krigen mot Russland. Men det hadde vært bedre hadde de husket bedre advarselsordene som daværende rikskansler Otto von Bismarck allerede hadde ytret for over hundre år siden, nemlig ikke under noen omstendigheter å gjennomføre en krig mot Russland.

Ansiktene utad, politiske sionister (Israels grunnleggere, som har skjult seg bak jødene i Israel) innad.

Etter den tredje måneden av Russlands spesielle operasjon i Ukraina, begynte virkelighetens korrigerende kraft sakte å reise seg mot nettet av falske seierskunngjøringer fra Kiev, næret av Washington Empire of Lies.
Selv såkalte lenestolsstrateger, som for bare noen uker siden tok Ukrainas seier for gitt på TV-nyheter og talkshow, var nå bekymret for et nært forestående sammenbrudd av de ukrainske væpnede styrkene, da deres nedbrytningsprosess ikke lenger kunne overses. Følgelig kom det flere oppfordringer i NATO-kretser om våpenhvile med russerne. Imidlertid blir en slik forespørsel strengt avvist av Zelensky propagandafilm-avdelingen i Kiev, fordi filmmanuset ennå ikke er omskrevet av produsenten i Washington, og regissør Boris Johnson i London ennå ikke hadde gitt sine skuespillere i Kiev nye instruksjoner.

I Berlin ser det imidlertid ikke ut til at virkeligheten har kommet ennå. Her er det fortsatt konkurranse både mellom partiene og i partiene om hvem som er den tøffeste kriger mot russerne. På den annen side har Paris og Roma allerede begynt å tenke på hvordan ting skal fortsette i Europa hvis – som det nå begynner å vise seg – Russland vinner. Alt tyder på at Ukraina i sin post-sovjetiske form ikke lenger vil eksistere. Regionene, og dette betyr ikke bare Donbass, som har vært en del av Russland i århundrer, ikke lenger vil ønske å leve under veiledning av Kiev-regimet etter alt som har skjedd siden Maidan-kuppet i 2014.

Da Sovjetunionen ble grunnlagt, hadde Lenin annektert disse allerede delvis industrialiserte opprinnelige russiske regionene til den nye ukrainske sovjetiske sosialistiske republikken. Målet var å gi den nye republikken bedre økonomiske utviklingsmuligheter ved å skape et mer balansert forhold til den store vestlige delen av Ukraina, som var preget av bakover-orientert landbruk. For russerne spilte det ingen rolle på den tiden om de bodde og jobbet i den russiske eller ukrainske sovjetrepublikken. Det var bare et administrativt spørsmål. Dette endret seg etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 og Ukrainas uavhengighet, som ganske enkelt beholdt de opprinnelige russiske områdene uten folkeavstemning.

Situasjonen til russerne i Ukraina fikk ble dramatisk etter nazi-kuppet i 2014, som USA hadde forberedt i mange år med fem milliarder dollar. Med de påfølgende antirussiske lovene vedtatt i Kiev, ble russere som bodde i Ukraina forbudt å bruke sitt eget språk, sin kultur, bøker og aviser, og alle andre ytre tegn på deres tilknytning til Russland. Det var de frivillige nazi-bataljonene som håndhevet disse lovene med brutal vold og vilkårlighet i Donbass, men også i Mariupol og Odessa, ofte med mord og drap. Dette førte til opprøret i Donbass og separasjonen av de to selverklærte folkerepublikkene.

For tiden skjer politiske endringer i to av de fortrinnsvis russiske regionene frigjort av den russiske hæren, Kherson og Zaporozhye, som, selv etter en våpenhvile eller en fredsavtale med en rest av Ukraina høyst sannsynlig neppe ville bli reversert fordi lokalbefolkningen ville være imot det i en folkeavstemning. Fordi Russland ikke bare har overlegent militært potensial å tilby, men også mye «myk makt», spesielt sammenlignet med staten Ukraina, som har blitt brutt ned i årevis, hvor levestandarden til arbeidende mennesker er mange ganger lavere enn i Russland.

Ifølge lokale kilder bygger Russland allerede en fullverdig sivilmilitær administrasjon i Kherson- og Zaporozhye-regionene, inkludert konvertering av betalingstransaksjoner til rubler, tilknytningen til russisk tv og internett, og konvertering av SIM-kort til russiske mobiloperatører. Russiske bilskilt utstedes, symboler på ukrainsk statstilhørighet fjernes, og en akselerert prosedyre for å søke om russiske pass er innført. Alt tyder på at Russland mener alvor om dette territoriet og har til hensikt å bli der i lang tid. I motsetning til de russisk-kontrollerte distriktene i Kharkov-regionen, hvor ingenting av lignende forordninger har blitt observert så langt.

Samtidig opplever Vladimir Zelensky ekte motvind fra alle kanter, fra inn- og utland, for første gang. Den russiske hærens nylige fremskritt og de vanvittige ordrene om å kjempe til siste mann i regionene som er omringet av det russiske militæret, minner ikke bare om nazistiske slagord om utholdenhet i den siste fasen av andre verdenskrig, men de har også kostet det ukrainske samfunnet mye i form av skadede, lemlestede og døde, men også ødelagt infrastruktur. Samlet sett representerer den siste utviklingen et ubestridelig alvorlig tilbakeslag for den veststøttede regjeringen.

Krig er offer av barn, unge, familier og hjem…

Samtidig synes det som om den mediehypede påståtte nasjonale konsensus i Ukraina at alle politiske grupper må samle seg bak den seirende ukrainske hæren i stedet for å kritisere president Zelenskys beslutninger, har forsvunnet. Det er klart at Zelensky og hans produksjonsteam i Kiev nå er i store problemer. Appeller til ukrainsk enhet blir spisset stadig skarpere. Kravene til enda flere vestlige våpen, ofte ledsaget av uforskammede ord, blir stadig mer presserende.

Selv i ørene til sine tidligere beundrere høres Zelensky stadig mer hul ut med sine ofte gale, urealistiske forklaringer. På bakgrunn av hærens og samfunnets overskuelige sammenbrudd er det klart for alle: Zelenskiy er ingen statsmann, men en skuespiller i en rolle der han har glemt manuset og hans sufflører i London og Washington er selv i villrede. Propagandamaskinen satt i gang av Kiev med aktiv angloamerikansk assistanse var i utgangspunktet enormt effektiv. Deres mantram var: «Vi er under angrep, det kollektive Vesten støtter oss, fordi vi er bulwarken som beskytter Europa mot barbarene. Sammen har vi hevdet oss, og med vestlig hjelp vil vi tvinge fienden til å trekke seg tilbake og gjenerobre Donbass og Krim.»

Lesemaskinen har for lengst begynt å stamme, og i lys av den nåværende utviklingen kommer mer og mer sand inn i girkassen. Dette har også å gjøre med det faktum at de vanlige ukrainske soldatene nå har forstått at selv nazibataljonen Azov, beundret i stil med Waffen-SS, ansett for å være spesielt hard og modig, bare ble brukt som kanonføde i stålverket med samme navn i Mariupol. Men hvis de berømte Azov-heltene ikke ønsket å kjempe som beordret til siste mann i stålverket i Mariupol, hvorfor skulle da de vanlige soldatene det, de ble som oftest tvangsrekruttert fra gatene, satt i uniformer og, etter en kort skytetrening, sendt til fronten i kampen mot fiendens profesjonelle soldater?

Dette er en sikker forklaring på det faktum at kort tid etter Mariupols fall begynte fronten i Donbass også å smuldre. Konfrontert med trusselen om å bli omringet, trekker Kievs soldater seg nå oftere og oftere tilbake, gir opp hele byer og landsbyer uten kamp, eller overgir seg og sine regimenter til russerne, som tilbyr dem mat, behandling av sine sår, varsling av deres familier og en sikker overlevelse av galskapen.

Når det gjelder våre politiske «eliter» i Berlin, er det farlig å forvente at de tar beslutninger basert på fornuft. Alt er mulig. Innsikt som hadde dannet et solid grunnlag for Tysklands sikkerhetspolitikk i flere tiår, uansett hvilken regjering, blir kastet over bord for å bli erstattet av forvirret blabla. For mindre enn ti år siden forsto og understreket folk i Berlin gjentatte ganger at «uten Russland er det ingen sikkerhet i Europa. Og absolutt ikke mot Russland.» Denne formelen er nå erstattet av «Ukraina må vinne».

Samtidig ser Tysklands eliter i politikken og mediene ut til å fortsette å patologisk nekte virkeligheten at de seks EU-sanksjonspakkene mot Russland alle førte til forstoppelser. Fremfor alt har Tyskland hele tiden skutt seg selv i foten. Denne erkjennelsen har for lengst kommet til den tyske befolkningen, og folk gnir øynene i forbløffelse og spør hvorfor det er de som hovedsakelig skal lide av sanksjonene rettet mot Russland. Og de lider virkelig, og de vil komme til å lide mye verre hvis den tyske regjeringen forfølger sine vanvittige sanksjoner og grønne omstillingsplaner.

Russland har alt Tyskland og andre industrialiserte nasjoner trenger for å fungere. Det er sannsynligvis det mest selvforsynte landet i verden, selv innen landbruk og mat er det en av verdens største eksportører. Å prøve å begrense eller til og med stoppe eksporten av disse russiske råvarene, som er ettertraktet over hele verden og ikke er i overflod, og veldig konkurransedyktig, kan sammenlignes med Don Quixotes kamp mot vindmøller.

Men selv om denne erkjennelsen snart vil nå det politiske Berlin, nemlig at Russland kan gjøre det ganske bra uten EU og uten Tyskland, men Tyskland ikke uten Russland, er det tvilsomt at Berlin vil trekke den eneste riktige konklusjonen fra dette. Dette vil være: å umiddelbart komme seg ut av EU og NATO for å redde Tyskland, å trekke seg fra sanksjonsregimene og gjenoppta normale diplomatiske forbindelser med Russland.

For å gjøre dette må vi imidlertid ha smarte og selvsikre patrioter i spissen for staten vår. Selv i opposisjonen er det bare noen få av dem. I stedet har vi et negativt utvalg av feilbesetninger i topp-posisjonene som utgir seg for å være eliter, og som under amerikansk overoppsyn er fast integrert i det nyliberale nettverket av Washingtons «regelbaserte verdensorden». Dette nettet kan unnslippes gjennom politisk selvmord. Så vil det førerløse toget Tyskland fortsetter å løpe mot den kollapsede broen; bremsene er defekte, og det er ingen bryter for å få toget over i en annen retning.


En kommentar fra Rainer Rupp, originaltekst fra 17. juni 2022, her.

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
67%
Opplysende
22%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
11%
Om forfatter
Sven-Inge Johansen
Bidrag: Vipps gjerne til 41743388 eller konto 9722 17 58963, med takk for støtte.

2
Kommentarer

avatar
1 Comment threads
1 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
2 Comment authors
Sven-Inge Johansenken Recent comment authors
  Abonnere  
Nyeste Eldste mest stemt
Varsle om
ken
Anonym
ken

Følgende (siste link) understøtter denne gode artikkelen. Håper du er enig, Sven-Inge, og takk for nok en knallgod artikkel :-)

Målet med denne mediekrigen er å oppfordre til hat i verdensbefolkningen mot Russland. Plutselig er Russland det store, mørke monsteret som aldri før! Men … brydde folk seg (som er rasende nå) noen gang om noen av krigene som skjedde nylig? USA har sluppet minst 337 000 bomber de siste årene. De bombet eksempelvis:
Syria i 5 years.
Yemen i 7 years.
Somalia i 15 years.
Irak i 16 years.
Pakistan i 18 years.
Afghanistan i 21 years.

Ingen brydde seg. Ingen store selskaper ba om medfølelse med noen av disse landene. Det var ingen boikott mot USA. Ingen nettsteder, kjendiser, teknologiselskaper, restauranter (etc.) ba om støtte for noen av disse landene. Så… hvorfor er «hele verden» nå plutselig opprørt over Ukraina?

Putin kan ha blitt opplært som en ung global leder av WEF. Han kan være involvert i frimureriet, som er obligatorisk for å innta den slags regjeringsposisjon. Det betyr ikke at han har omfavnet deres onde agenda i sitt hjerte . Noen veldig gudfryktige mennesker har dukket opp fra noen av de mørkeste omgivelsene. Hør bare på på erkebiskop Carlo Maria Vigano, som er et sterkt lys i Vatikanet (som er hodet til den verdensomspennende kabalens slange!) Denne menneskehetens helt har avslørt intens barnemishandling og økonomisk korrupsjon i Vatikanet, og kjemper nå hardt mot den nye verdensordenen, der Vatikanet spiller en nøkkelrolle.
Archbischop Carlo Maria Vigano warns humanity for New World Order (13 min): https://stopworldcontrol.com/vigano/

Tilsvarende har Putin også tatt et dristig standpunkt mot den nye verdensordenen. Talene hans er over hele internett (med unntak av msm som forfalsker oversettelsene til kabalens fordel), hvor han advarer menneskeheten for den sataniske «én verdensregjering»/NWO. Han har offentlig avslørt kriminelle som George Soros, Bill Gates og Rothschilds, samt fjernet deres innflytelse så mye han kan fra Russland.

I alt Putin har gjort og sagt det siste tiåret, har det blitt klart at han ikke er en venn av kabalen, men faktisk er sterkt imot dem.
Det blir desto tydeligere av måten kabalen prøver å ødelegge Russland på nå. Dusinvis av deres store selskaper forlater nå Russland, og prøver å kaste Russland tilbake inn i den mørke middelalderen med fravær av de beste vestlige tjenestene, løsningene og teknologiene.
Det de ikke forstår er at dette vil oppmuntre russiske folk til å bygge sine egne systemer, noe som vil gjøre Russland enda sterkere mot kabalen, fordi de ikke lenger vil stole på deres tjenester.

Den eneste måten å forstå det nåværende verdensomspennende angrepet på Russland, er å forstå hvordan denne nasjonen er en stor hindring for én verdensregjering, som kan leses mer om her på engelsk (hvorfra nevnte er hentet og oversatt fra). Meget oversiktelig og lettleselig med illustrerte bilder og videoer som garantert vil gi en aha-opplevelse for en god forståelse av denne ekstreme konflikten vi blir feilinformert om fra msm sin side (som er en del av kabalen). «What nobody told you about Ukraine – Mindblowing!» https://stopworldcontrol.com/ukraine/