Du leser nå
De forente nasjoners store konspirasjon

1 timer lesetid

De Forente Nasjoners hovedkvarter
De Forente Nasjoners hovedkvarter. Bilde: Spiff, CC BY-SA 3.0.


De forente nasjoners store konspirasjon

Var det ekstremvær de snakket om, var det folkevandringer og terrorister, var det villbranner, jordskjelv og flodbølger? Kanskje sto det noen i bakgrunnen og holdt oss i sjakk ved hjelp av teknikker de aldri snakket om? Kanskje gikk de veien som skulle gi dem uinnskrenket makt? Ett skritt av gangen, mens vi sov.

Kanskje var de eksperter på redsel, frykt og angst? Og blottet for moral? Bare den som er orientert, vet hvorfra vinden blåser.

Forord

I den følgende artikkel brukes betegnelsen jøde. Men også judaitt, talmudist (inspirert av deres hellige bok, Talmud) eller sionist, den gruppe som sto bak etableringen av Israel. Hvis det ikke er nevnt, har jeg ment østjødene, de bosatt i  Østeuropa, Ukraina og Russland. Den andre hovedgruppe har jeg omtalt som sefardiske (fra Spania). Den tredje gruppe er Sabbatai Zevi-jødene som aldri nevner sitt opphav, de ser ut som europeere, har kristne navn og virker i det skjulte. Først i etterkant av det brutale overfallet på Utøya den 22. juli 2011 begynte min beskjeftigelse med dette tema.

I den følgende tekst om FNs store konspirasjon viser jeg til tingenes tildragelser og deres forskjellig forgreninger, og til de som står bak og trekker i trådene, i form av skisser. Teksten bygger på mitt nuværende kunnskapsnivå og er fortsatt et ufullstendige innblikk i et komplisert landskap, men hvor jeg alikevel tror jeg har funnet et spor. Det er ikke snakk om jødene som sådanne, men om deres rabbier, i dette tilfelle, om rabbiene fra Østeuropa, som i virkeligheten visstnok ikke engang var jøder.

De var konvertitter. Khazarene konverterte til jødedommen som et helt folk i sin tid, sies det. Personlig er jeg skeptisk til alle forklaringer de selv varter opp med; denne ble etablert av forfatter Arthur Koestler (1905-1983) gjennom hans bok The Thirteenth Tribe (1976). Men den er nevnt i den russiske forfatter Aleksandr Solzjenitsyns (1918-2008) bok om jødene i Russland (Zwei hundert Jahre zusammen; finnes fullstendig i tysk oversettelse), i så tilfelle har han gått god for den.

Men det var den samme vi så under den første Irakkrigen, the Gulf War, beordret av jødiske krigshauker i Pentagon, og som vi også idag ser igjen i IDF-soldatenes behandling av palestinske barn og ungdommer. En forbløffende brutalitet.

Khazarene går under navnet slangefolket (her). Men de oppviste mot i kamp bare hvis de var sikre på å vinne. De skal ha blitt slått sønder og sammen av nordiske vikinger på reisefot omkring år 900 e.Kr.; der hvor det ikke var elver å reise på, måtte vikingene skyve sine flatbunnede skip over land og strand. Da de kom til Khazaria forlangte khazarene tollavgift for å la de nordiske handelsmenn passere deres grenser. Det skulle de ikke ha gjort, for det var grunn nok til at vikingene trakk våpen (se her, her og her). Navnet slangefolket er beskrivende for deres list, sluhet og løgnaktighet som er det de omgir seg med, også idag (se her). Det er deres rase som er herrefolket, et tyrkisk folkeslag, opprinnelig. De kalte seg jøder, men var det ikke. Idag vil de herske over alle på jorden, noe de i det stille har arbeidet for i flere hundre år, koste hva det koste vil.

Kan hende at østjødene, som fra første øyeblikk da de begynte å strømme inn i det tyske riket, gjorde seg upopulære, for det de ville var kun å berike seg selv. Da de kalte seg jøder, kunne de lenge godtgjøre seg den kreditt de sefardiske jødene hadde opparbeidet i løpet av flere hundrede år. Men også de etablerte sefardiske familier i det tyske riket følte seg fremmed ovenfor de som nå flommet inn over grensene fra øst, de som stakk seg fram på en ubehagelig måte. De sefardiske jøder hadde nemlig gjennom betydelige personligheter opparbeidet et meget godt rykte i det tyske riket og trivdes godt der i sine omgivelser. Gjennom folk som historiker Egon Fridell, forfatter Stephan Zweig, en rekke fremragenden komponister, som Felix Mendelsohn Bartholdy, Gustav Mahler, Ernst Bloch og Sergei Prokofiew og ikke minst, dyktige politikere som den engelske Benjamin Disraeli og den tyske utenriksminister som ble myrdet i 1922, Walther Rathenau var de respekterte borgere, levde fornuftige liv og tjente til sine livsopphold. Til og med engasjerte folk som tidl. Bundeskanzler Helmut Schmitt og den tyske advokat og aktivist Horst Mahler (se her) fortalte om jødiske aner i sine familiehistorier, men det krevdes en jødisk mor for å kunne kalle seg jøde.

Dette er folk som alle har virket sterkt pregende på europeisk kulturliv. De har gitt vesentlige bidrag til den kulturelle grunnmur vi idag bygger på. De tok opphold i alle europeiske land, også Norge. Det var lenge stor avstand mellom de vel etablert sefardiske og de østfra. Jeg har inntrykk av at det kanskje var de sistnevnte som gjorde alt de kunne for å komme i maktposisjoner. Jeg har hatt den store glede av å få møte og lære flere, særlig sefardiske jøder personlig å kjenne. Noen av dem kjemper for sannheten.

 


 

NGO og den gode moral

https://www.klassekampen.no/62111/article/item/null/bruker-millioner-pa-pr

Oslo Universitet og Hill & Knowlton inngikk i 2013 et tett samarbeid, som skal vise seg å gå langt utover et rent PR oppdrag; om ikke dette var begynnelsen på slutten av den stolte intellektuell høyborg, hvor viten og kunnskap var sentrum? For hvem hadde de egentlig sluppet innenfor dørene? (kritikk; her)

Husker noen glansen fra Amnesty International, en NGO som stilte seg i bresjen for sann nestekjærlighet, hjelpsomhet og giverglede. Som hjalp de fattige og syke, som var den skarpe, blanke spydspiss i kampen for det gode og sanne. Grunnlagt i 1961 av den engelske judaitt Peter Benenson ble de, som en krone på verket, tildelt Nobels fredspris i 1977. Men det skulle vise seg at nettopp Amnesty kunne bli nyttig i draps- og krigsoperasjoner for den jødisk styrte stat, USA. Nettopp fordi de hadde opparbeidet sitt gode rykte.

Da PR-firmaet Hill & Knowlton spredte løgnhistorien om de irakiske soldater som kastet spebarn ut fra kuvøsene og ned på sykehusgulvet, var krigen mot Irak et faktum.

Kuvøseløgnen ble behørlig bekrevet i AIs årsrapport desember 1990, slik at President George Walker Herbert Bush utad fikk noe moralsk i hende å støtte seg til for sin kommende Irakkrig. I Januar 1991 erklærte så US Congress Irak krig. Hill og Knowlton har idag et eget kontor i Oslo og åpnet sin karriere i landet med et større oppdrag fra UiO. Hill og Knowlton ble viden kjent gjennom kuvøseløgnen. Den gav dem også medansvar for begge krigene i Irak og for de millioner av drepte. Antall drepte var tilsammen over halvparten av Norges befolkning, 2,6 mio mennesker (se her og her), og langt flere lemlestede, sårede og traumatiserte.

Hill og Knowlton har også medansvar for omkring 300 tonn utarmet uran-ammunisjon som ble lagt igjen i landet etter første krig og noe mer i den andre. Dette har siden vært årsak til en sterkt økning av misdannelser hos nyfødte og av sykdommen kreft (se her). Hadde de øverste ledere i Hill og Knowlton hatt ryggrad, ville de for all evighet ha gitt alt overskudd av virksomheten til helsevesenet i Iraq. For all evighet.

Amnesty International som siden i omfattende grad har latt seg misbruke i jødiske krigspropaganda-kampanjer, skulle i skam over bare det de har vært med på i Irak, forlengst ha stengt dørene. Husker vi de flere tusen flyktende irakere på motorveien på vei fra Basra til Bagdad. Ramsey Clark rapporten beskrev det slik: «US jagerfly bombet kjøretøyene foran og bak i konvoien, slik at alt ble stående fastlåst; så bombet og beskjøt de trafikk-kaoset som oppsto i timesvis».

På omkring 100 km motorvei, sto vrakene igjen av bortimot 2000 kjøretøyer og titusener av forbrente, istykkerskutte, istykkersprengte og lemlestede menneskekropper lå spredd omkring. «Det var som å skyte fisk i en tønne,» sa en av de amerikanske pilotene (se lenke nedenfor til avisartikkel). Det ble brukt napalm, hvit fosfor og andre typer brannbomber; alt forbudt etter Geneve konvensjonen fra 1977 (fra boken Gerhard Wisnewski, Verheimlicht, Vertuscht, Vergessen 2013), jagerpilotene måtte ha følt seg som tanketomme, råe overfallsmenn, blodtørstige og mordlystne villdyr. Nettavisen liberationnews.org skrev følgende:

«Om George H. W. Bush var en statsmann og amerikansk helt? For en løgn! Da George H.W.Bush var president beordret han massakren av irakiske soldater etter våpenhvilen i 1991, etter at han hadde lovet dem en sikker tilbaketrekning ut fra Kuwait» (se her). I dette løgnaktig- og æreløshetens hav er det nyttig å ha med seg noen som lyser opp den moralske himmel: Å sørge for den gode moral ble oppgaven til NGO’en Amnesty International.

Aryeh Neier fra Human Right Watch begynner hos George Soros’ Open Society fra grunnleggelsen i 1993 og til 2012 (intervju Aryeh Neier her).

Det kristne Europa hadde vært den bærende og inspirerende kultur for hele verden i mange år (om kristendom, nedlastning, se her). Men kanskje var den tid snart over. Kanskje hadde den kristne idealisme ikke klart å slå dype nok røtter, for vi kunne iaktta at det vestlige samfunnet var som et gigantisk skip som langsomt var i ferd med å snu i retning av Talmud, av alle ting. De sikre tegn på dette var sionistenes kriger, deres brutale begjær, menneskeforakt og uinnskrenket pengemakt.

De ikke-statlige organisasjoner, som Open Society, Human Right Watch og Amnesty spilte en viktig rolle i dette. Georg Soros og hans NGO Open Society stiftelse var blant de rikeste og en avgjørende brikke i de store spill. Fra Gerhard Wisnewski om Soros’ stiftelser: «Mine stiftelser bidro avgjørende til regimeskiftene i Slovakia (1998), Kroatia (1999) og Jugoslavia (2000) og mobiliserte sivilsamfunnene for å kaste Wladimir Meciar, Franco Tudjman og Slobodan Milosevic fra sine posisjoner.

Dette var bare noen av de viktigste suksesser. Oppgavene til mine stiftelser besto i å følge, men også å støtte overgangene fra lukkede til åpne samfunn» (Ukraina – et ledd i farverevolusjonene i drømmen om US-verdensherredømme, fra www.zeitenschrift.com, 2007), fortalte George Soros åpenhjertet. Open Society stiftelsen til George Soros er blant de ledende aktører når det gjelder å kaste andre lands regjeringer gjennom å bruke de egne lands befolkning til å lage uro og opprør. Stiftelsen for et åpent samfunn bekjenner ærlig sine målsettinger å omforme både nasjoner og regjeringer:

«Open Society arbeider på oppbyggingen av levende og tolerante demokratier, hvis regjeringer er ansvarlige ovenfor sine borgere». Dette som høres så fint ut, betyr åpenbart at de uten invitasjon går inn i andre nasjoners innerste gemakker, for å omforme politikk og regjeringer etter sin egen smak», skriver Wisnewski under overskriften Den globale opprørs-industri, i sin bok Das andere Jahrbuch 2014, side 164.

FN er også opptatte av NGOer. I sin Agenda21 skriver de: «Ikke-statlige organisasjoner og større grupper er viktige partnere i gjennomføringen av Agenda 21 (dvs en global verdensorden, min tilføyelse). Relevante ikke-statlige organisasjoner, inkludert det vitenskapelige samfunn, den private sektoren og kvinnegrupper, bør gis muligheter til å gi sine bidrag og etablere et passende forhold til FNs system. Det bør gis støtte til utviklingslandenes ikke-statlige organisasjoner og deres selvorganiserte nettverk» (Kpt L. 38.42).

 

NGO, ødeleggelse og kaos

Mens bak glansbildene skjer noe helt annet. NGO’ene skal gies kraft og makt (statsstøtte) til å kunne gripe virkningsfullt inn i samfunnsprosesser, i alle FNs medlemsland. Mens de er utenfor statlig kontroll og offentlig innsyn. Virkningen av statsstøtte er at pengene vil være som en magnet og tiltrekke seg folk med de riktige ambisjoner. Folk som klarer å se «virkeligheten» i øynene, folk som ikke nøler med å knuse eggene for å lage omelett; slik vi blant annet kan se hver gang NGO’ene med sine prektige skip finner frem til flyktninger i Middelhavet.

Får FN satt igjennom sin globalistiske vilje vil oppdrag av større tvilsom karakter også gå til NGO’er, de ubehagelige og skitne oppdrag. For eks mobbeoppdrag av folk som ikke viser de rette politiske holdninger, slik at de besinner seg og finner veien tilbake. Det man idag kaller sosialistenes Antifa eller Antirasistisk forening, men i utvidet omfang? Kanskje med egne (svarte) uniformer. At det hele er tenkt som et omfattende apparat, er det ingen tvil om, de skal bli satt inn i mange slags statlige oppgaver: Om NGO i Afghanistan, se her. Det ble drept mennesker i Kiev under det planlagte opprør i 2014, et opprør som hadde Open Societys fingeravtrykk hele veien. En av hovedarkitektene bak dette, USAs Victoria Nuland hadde fått støtte til aksjonene der fra de fleste vestlige land; men man merket at politikerne ikke ville snakke høyt om det (se her). Et tydelig skittent oppdrag for en NGO, et oppdrag hvis konsekvenser regjeringene selv ikke ville ha på sin kappe.

De siste årene har NGO’ene vært de som har fått innvandrere fra Afrika og Mellomøsten inn i Europa. At de var fattige, sultne på velstand, av muslimsk bakgrunn, gjorde at vi selvfølgelig ikke ville unnslå dem hjelp. At de ble utstyrt med gratis smart-telefoner, slik Wisnewski beskriver det i sin bok (Das andere Jahrbuch, 2016) spilte faktisk en mindre roll enn måten dette skjedde på: «Da i begynnelsen av september 2015 mange tusener samlet seg ved den ungarske EUs yttergrense, inviterte Merkel dem likegodt til Tyskland. Oppmuntret av dette, sendte de gledesmeldinger via sine splitter nye smart-telefoner de hadde blitt utrustet med, til sine familie, slekt, venner og bekjente i hjemlandene.

Tyskland sugde gjennom dette som en støvsuger store menneskemengder til seg. Dette vokste fra 400′, til 500′, til 800 000 og dabbet noe av etterat over 1 mio nye landsmenn var kommet.» Det var måten dette hadde skjedd på, det hadde vært en slags ulovlig unntakstilstand. Ulovlig i den forstand at ingen hadde tenkt igjennom dette på forhånd. Ingen forordninger, ingen forslag, ingen instrukser eller veiledninger.

Unntakstilstand i den forstand at noe lignende aldri hadde skjedd før. Bare de ledende som hadde fått åpnet grenseportene visste at større mengder landsfremmede mennesker var på vei til, EU-kommisjonen, tyske Angela Merkel og hennes nærmeste. Men ingen synlige forholdsregler ble truffet. Orden og struktur var et resultat av at man hadde tenkt igjennom problemene på forhånd. Statsapparat og lovverk var omfattende byggverk som tjente reguleringene, som hadde utviklet seg fordi menneskene ville ha det slik. Det var å kaste kjepper i hjulene å ignorere lover og regler. Ville de det?

Paradise City, California, foto offentliggjort i Guardian, fra 20. desember 2018 (se her), intet skaper slike ødeleggelse og kaos som en brann; en kvinne som hadde mistet alt hun eide etter å ha bodd der i 30 år, mente at det var ødeleggelser som i en krig, 86 mennesker omkom. Kan det være noen som har bemektiget seg krigsvåpen, laser pr fly og satelitt og driver krigføring på vegne av en egen gruppering; et miljø som ser mening i å forårsake kaos og ødeleggelser for andre?

President Jair Bolsonaro fra Brazil uttalte den 23. august 2019 til journalistene at regjeringen hadde undersøkt hvem som sto bak brannene og hadde funnet «that non-governmental organisations may have been behind them», altså NGOs, se her.

Villbrannene i California i 2018 hadde en totalt ødeleggende virkning man ikke hadde sett før (se brannene i Paradise city). Ved studium av brann-tomtenes rester (foto) etter Paradise-brannene, slår de mange motsetninger i øynene; det ble i media hevdet av det var skogbranner; men ved nærmere studium av fotoene kunne man se fullstendig oppbrente boliger, mens trær rett i nærheten kunne være helt uskadde; det manglet veier brannene skulle ha gått (branngater) inn til boligområdene. Utfra dette var det korrekt å slutte seg til at brannene må ha startet ovenfra. Brannene har så og si kunnet konsentere seg om ett enkelt bolighus av gangen, og brent opp det ene efter det andre til det ugjenkjennelige, etter restene å dømme med meget høye temperaturer, meget høyere enn vanlige skogbranner.

For meg var det ikke viktig om det var NGOer eller ikke, hvilket det selvfølgelig kunne være, men at de var påsatte. Hvor vanskelig var det ikke å kunne ta slikt alvorlig? Har vi ikke de siste årene oftere måtte erfare at vi har miljøer blant oss som arbeider for ødeleggelse? Ødelegger disse for egne formål og har en maktposisjon som gjør at de føler seg beskyttet? Hadde vi med infiltrerte statsapparat å gjøre?

Peker disse merkelige «villbranner» hen på at dette kan være konsentrert i California nettopp rundt guvernøren, demokraten Jerry Brown? Noen mener det. Brannene sør i Europa, i Spania, Portugal og Hellas og også noen få i norske skoger har også hatt en slik alt-ødeleggende karakter. Men kanskje også den uforståelige brannen i gamlebyen i Lærdal i Sogn- og Fjordane (se her)? Kan det hende at brannen ble brukt for å presse lokalpolitikere til lydighet? Var de påsatte (se her)? Har vi miljøer som har begynt å ta seg til rette og bruker brann som terror? Som utpressing? Som ikke nøler med å brenne opp hus, hjem, boligområder og skoger?

 

Snu stenene, finne sannheten

Den som studerer fotoene fra Paradise city-brannene blir slått av hvor systematisk brannen hadde gått frem. Hadde vi her med en ødeleggelsesstrategi å gjøre som skjulte seg bak en skogbrann, men som ikke var det? Ingenting skaper et slikt kaos som en brann. Hvis det står en politiske gruppering bak, er det folk som ser seg tjent med ødeleggelser? Kan det være at disse kjeltringer bare har spillerom til å gjøre dette, sålenge folk tror at ingen finner på noe sånt? Kan det være at disse ser sine hensikter oppfylt gjennom å skape kaos, slik at vi kunne kalle dem et kaosmiljø? Det er uomtvistelig at Georg Soros er en tydelig talsmann for kaos. Fikk slike katastrofer skje, fordi de øverste ledere hadde satt døren på gløtt?

Var Angela Merkel i Tyskland så oppsatt på å få fremmedelementer inn i sine egen befolkning at hun lot store mengder afrikanere bli fløyet inn på noen tyske lufthavner skjult av nattens mulm og mørke. Det er ikke mye vi andre kan gjøre når statens egne ledere går inn for oppløsning, vi blir tvunget til å bli en del av den. Georg Soros og hans folk lagde sine planer for å oppnå visse mål, som regelrette angrep mot det bestående, som et infanteri som ble satt inn etterat bombene hadde falt, byene, havnene og infrastrukturen var ødelagt. Målet var kaos og ødeleggelser. Men Soros fikk aldri noe gjennombrudd.

Hans folk ble til og med kastet ut av Ungarn, fordi de hadde gjennomskuet hans destruktive virksomhet . Fordi folk flest viste massiv motstand mot en slik måte å gå frem på, har Soros ikke funnet mange tilhengere blant vanlige folk. For de som la stor vekt på å bevare sine plettfrie fasader, passet det som hånd i hanske at NGO’ene kunne overta ubehagelige og skitne oppgaver; om vestlig innblanding i Ukrainas politiske liv, om deres roller under Den arabiske våren.

Bemerkelsesverdig var at de kom til maktposisjoner, rikelig finansiering og nødvendig utstyr for å gjøre innvandringsveienes porter inntil de europeiske nasjonalstater både høye og vide. For som det het «i virkeligheten er det ofte frivillige organisasjoner som finner en synkende båt og tar kontakt med kystvakten selv.» Vi fikk høre at de var snille og gode, at de reddet flyktningers liv. Det var det som sto i avisene. Kanskje så virkeligheten annerledes ut?

Nattens mulm og mørke, se her og her, kastet ut av Ungarn, se her, vestlig innblanding i Ukraina, se her, den arabiske våren, se her, rikelig finansiering, se her, NGOer finner sine flyktninger selv, se artikkel her, se liste NGOs liste her, reddet flyktninger liv, se her, så virkelighetens annerledes ut, se her.

Folkeretten, avtaler og traktater er for vår alles, for oss borgeres beskyttelse. Samfunnets lover og regler skal regulere det daglige liv slik at det er levelige kår. Når store lands ledere begynner å sette rettslivets dører på gløtt, betyr det at lover og regler for et kortere øyeblikk blir erklært ugyldige. Straks slike dører åpnes, vil lysskye elementer straks se sitt snitt til å snike seg inn til oss; drapene på Majdanplassen i Kiev i 2014 var alvorlig (her). Den dramatiske økning av overfall, drap (se her) og voldtekt (her og her) i Sverige som politiet ikke klarer (eller ikke får lov til) å håndtere, er av samme alvorlige karakter. Det er lovløsheten som banker på døren. Videoen under viser en situasjon som bare kunne oppstå fordi det var gitt politisk åpning fra høyt hold for lovløse tilstander, dvs kaos.

En video om frakt av afrikanere til Italia i en fiskebåt fra Tunis, gjort av Frontex, den europeiske grense- og kystvakt agentur; videoen er fra 22. juni 2019.

Legg merke til at de bytter transportmiddel rett før de når den italienske kysten, over i en falleferdig og ubrukelig farkost. Fiskebåten ble tatt i arrest i italienske Lampedusa på vei hjem til Tunis.

 

Religion og rase

En tydeligere manøvrering rundt alle demokratiske skjær i skjærgården av et internasjonalt miljø som var stinne av penger og hadde makt utover regjeringsnivå, skulle man lete lenge etter. De var åpenbart rasebevisste, for de ville på død og liv ha store mengder afrikanere inn i de vesteuropeiske land. Afrikanere som var blitt holdt nede av undertrykkelse, kriger og fattigdom i hele slektsledd, skapt av pengebaronene fra vesten. Men pengebaronene var ikke bare raseorienterte, de var også religionsorienterte. Det var like maktpåliggende for dem å innføre store mengder av muslimer inn i nasjoner med kristen kultur (se her).

De muslimer som så dette som interessant, hadde også blitt holdt stengt inne bak undertrykkelse, kriger og fattigdom i mange, mange år. Også dette skapt av de samme pengebaroner. Da tiden var moden, fikk baronene åpnet slusene, stengslene ble tatt vekk, de tunge stenene ble rullet bort og portene satt på vidt gap. Veiene ble jevnet ut , gjort rette og brede rett inn i hjertet av de vesteuropeiske, kristne land. Det kunne ikke være tvil. Det var rase det gjaldt. Rase og religion.

At vi mennesker er inndelt i folkslag med forskjellige hudfarver og raser, behøver vi ikke å skamme oss over. Her er vakre Yai fra Sudan, hun er nå college student i England. Å forstå idéene bak jordens forskjellige raser, er avgjørende. Da skjønner vi også hvorfor et utvalgt miljø er så oppsatt på å dra rasespørsmål ned i skitten. De tar i bruk media, mobbing og utpressing for å nå frem. Vi kan bare overse dem. De fleste av oss har daglig omgang med mennesker med andre hudfarver og av andre raser. Vi synes det er både interessant og spennende (fra avisen Boston Globe, se her).

Problemene ved rasespørsmål begynner i samme øyeblikk noen mener de er bedre enn andre. Dette var utgangspunktet for at rase ble et hett, men også at det tvang seg ut i offentligheten i hele Europa fra før århundreskiftet og frem til siste verdenskrig. Det var vanskelig å håndtere, det måtte bli utbalansert mellom raskt skiftende hender som en glovarm potet.

Håkon C. Pedersen skriver i Stavanger Aftenblad 6. juni 2015: «Scharffenbergs partifelle (Ap) og helsedirektør gjennom en hel mannsalder, Karl Evang, var en meget mer moderat og forsiktig eugeniker, med skarp brodd mot nazistisk rasehygiene. I ‘Rasehygiene og reaksjon’ (1934) skriver han imidlertid: «… den tanke f. eks. å begrense dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke som socialismen alltid har gått for.» Evang argumenterte for legalisering av sterilisasjon og kastrering av individer med dårlige arveanlegg, basert på frivillighet, som ledd i kampen mot genetisk, reproduktiv sosial nød blant de lavere sosiale klasser, og han var tilhenger av provosert abort av samme grunn» (se her).

Det var mange i Norge i mellomkrigsårene som tenkte i de samme baner. Men da krigen var over og seierherrene hadde samlet troppene i det sivile statsapparat, stilnet det offentlige ordskiftet om rase litt etter litt. Vi skjønte at det fantes forskjellige raser, men skrittet å behandle dem som bikkjer tok vi aldri, i hvert fall ikke offentlig.

Hadde vi forstått når det var naturlig å bremse? I USA var det et mindre miljø av rike, ledende folk som ikke hadde de innebygde bremser som stoppet dem selv om de var iferd med å utløse en sosial katastrofe. Var de fanget av en virkelighetsfjern intellektualitet?

Disse fantes i et rikt, elitært miljø som møttes regelmessig i California, USA, på et sted som het Bohemian Grove. Når det gjaldt deres holdning til eugenikk var de seg imellom enige om å parre ulike raser med hverandre utifra samme betraktning som man ser hunders forskjellige raser. Underforstått, sett fra eierens ståsted. De så seg selv som skapere av en mindre, underdanig menneskehet. En befolkning som var lett å føre og enkel å beherske. Denne målsettings grunnmur kunne kalles en destruktiv raseideologi. Den ble hogd ut i steinskrift i noe som anonymt dukket opp ingenstedsfra som skulptur i 1980 under navnet Georgia Guidestones (se her).

Her hadde de øverst på sin ønskeliste formulert den forbløffende erklæring at vi er for mange mennesker på jorden, at vi ikke hadde mat nok til alle, at vi måtte finne veier å redusere antallet fra 8 milliarder og ned til en halv milliard. Vi måtte kvitte oss med 7,5 milliarder av våre brødre og søstre.

Disse rikeste i verden som sto bak Georgia Guidestones’ filosofi som i sine liv hadde karret til seg i bøtter og spann alt av rikdommer de kunne få fatt i, hadde ikke engang tenkt tanken at deres penger var mer enn nok til å betale for mat til alle. Men kanskje dypt inne i hjertene, skammet de rike de seg over sine synspunkter? Var ikke disse ønsker med de forferdeligste ringvirkninger et utslag av et massivt mindreverdighetskompleks? For faktum er at de som sto bak Georgia Guidestones var anonyme. De hadde ikke hatt mot til å underskrive. Det var så å si deres meninger i hageselskapene og på soverommene.

De hadde ikke stått frem og tatt ansvaret for sine menneskefiendtlige holdninger, men gjort det anonymt. De unnlot å si at det var oss fra Bohemian Grove, oss fra Council of Foreign Relation, familien Rockefeller, familien Rothschild, familien Clinton og oss fredsduer i FN. Men det var åpenbart at de var rike og mektige, fordi de kunne gjøre Georgia Guidestones kjent via media, de sørget for oppslag.

Skal man kunne imøtegå slike holdninger, kan det best gjøres med kunnskap. En nordamerikansk forskergruppe som skjønte at det foreliggende ufortjent hadde fått for mye oppmerksomhet, tok tak i dette; deres konklusjon etter å ha gjennomarbeidet temaet var:

«Antagelsen om at menneskeraser er det samme som hunderaser er en rasistisk strategi for å rettferdiggjøre sosial, politisk og økonomisk ulikhet.» «Å rettferdiggjøre ulikhet«, er ikke det spesielt? Om det kanskje er de ekstremt superrike som trenger det? Dette er bakgrunnen for at den slags intellektuelle eksperimenter som oppsto gjennom raseteoriene aldri kunne ende godt for noen. Ganske enkelt fordi det ikke lå verken kjærlighet eller respekt for menneskene bak, men en sterk menneskeforakt (se artikkel om forskningsresultatet fra 9. juli 2019 her).

 

Israel og rase

Israel er den eneste stat i verden, hvor rasespørsmål er et offentlig anliggende. Dette er et ansikt som har kommet tydelig til syne de siste årene; et talmudsk ansikt. Dette er ikke en tilfeldighet, men en del av en større plan. De talmudske rabbier mener at bevissthet om den egne rase er helt avgjørende for at de skal lykkes; f.eks. kjemper de innbitt for at giftemål kun skal skje innenfor den egne rase. Det er rabbienes meninger som sørger for at politikere i Knesset offentlig støtter at mennesker av andre raser enn den jødiske skal bli brutalt undertrykt, hundset og drept. Dette er måten de ivaretar sin egen rase på. Det er gjennom tolkninger av Talmud de finner motivene til å ville utrydde andre.

Om giftemål, se her og her, om fiender, se her, her og her og om utryddelse, se her.

Israelsk militærhistoriker Martin Van Creveld til en hollands avis i 2003: Vi besitter flere hundre atomare raketthoder og vi kan skyte dem mot mål i alle retninger, til og med mot Roma. De fleste europeiske byer er innen rekkevidde av vårt luftvåpen. La meg sitere General Moshe Dayan: «Israel må oppføre seg som en gal hund, altfor farlig å tirre.»

I mange år trodde jeg på bortforklaringene av drapene i Gaza, på rakettene fra Hamas i Gaza, på Israels rett til å forsvare seg; bare fordi jeg aldri tok meg tid til å undersøke dette nærmere. Jeg var overfladisk og det beklager jeg dypt. I dag ser jeg at Israel ble født ut av løgn og bedrag. Siden landet ble opprettet har khazarene på de styggeste måter tatt livet av palestinere og arabere, av barn, kvinner og menn.

De har jevnet landsbyer med jorden, revet hus og hjem, i et antall av 48 488 siden 1967 (her), altså på størrelse av en norsk mellomstor by. De har ødelagt tusen år gamle oliventrær, gjort det umulig for folk å bo i omgivelsene der de har bodd i århundreder. Nasjonen Israel har vist sitt sanne ansikt som en sykelig parasitt som har vokst seg stor og fet på andres bekostning, har kun sådd død, fordervelse og fortvilelse rundt seg. Likud har ansvaret for å ha gitt makt, muskler og skarpe våpen til tankeløse, råe og enfoldige guttunger som har glede av med skarpskyttergevær å skyte i stykker kneskålene til fotballspillende barn og ungdommer på en kilometers avstand. Rabbiene har langsomt villet gjøre landet om til en ren jødisk stat,  uten å bli forstyrret for mye av protesterende som aldri har kunnet aksepterer de hensynløse drap, lemlestelser og død for så mange. Men ikke alle jøder støtter dette Hør Member of Parliament (MP), den britiske jøde Gerald Kaufmann om Israel, her.

IDF-soldat Ido Gal Razonar oppdaget i 2007 at han var blitt narret opp i stry, at han var blitt kynisk utnyttet og brukt til noe han ikke ønsket å være med på. Hør hans forklaring her:

«Han hjemsøker meg om natten og spør hvorfor drepte du meg» (se her)?

Det var som om det ikke var til å tro det vi så og hørte. Brutalitet og vold, blod og lemlestelse. Det ble ikke brukt språk, det ble ikke samtalt med ord og begrep, ikke formulert idéer, tanker eller motiver. Nei, her gjaldt det trusler, frykt og angst. Her sto blodutgydelse, fordervelse og død i sentrum (se her). Det var som om judaittene og deres rabbier var en gjenglemt folkegruppe som dukket opp med urgammelt støv på ermene etter å ha vært forsvunnet i mange tusen år. Som om de kom inn fra de dypeste ørkener, forbauset over at de fant en sivilisasjon, en levende kultur hvor folk var opptatt av sannhet, samtaler, av filosofi og pedagogikk.

Syreren som hele sitt liv har elsket det kultiverte liv, de greske og romerske filosofers samtaler, den europeiske barokks kunst og vestens teknikk, den opphøyede engelske gentlemans tidsepoke, Mohammed Mohiedin Anis, midt oppe i judaittenes meningsløse ødeleggelser i Aleppo, 15. mars 2017 (se her).

Hvor gutter ble forelsket i jenter og jenter i gutter. Hvor folk levde for å omgåes med kunst, litteratur og musikk. Hvor vi ved hjelp av teknikk og jordbruk livnærte oss, hvor alkohol, narkotika (her) og pornografi var uinteressant. Hvor status homofile (her) og tvekjønnede (Dr. Michelle Cretella, her ) var en sosial ulykke for folk som hadde snublet. Hvor vi ved hjelp av teknikk kommunisterte og transporte. Judaittene og deres rabbier trodde ikke sine egne øyne.

Dette hadde de ikke sett før, men valgte alikevel i denne nye, ukjente verden å holde fast på det de kjente fra eldgamle tider; drapsvåpnene, sin hensynsløshet, brutalitet og sine dødsritualer. De valgte å beholde sin tørst på sine fienders blod, sult på sine fienders hjerter og nyrer, akkurat slik det hadde vært siden tidenes morgen. Alle de andre var deres fiender, alltid. Som de selv uttrykte det; «vi er i besittelse av en utemmelig ærgjerrighet, en brennende havesyke, en skånselsløs hevngjerrighet og et sammenbitt hat» (fra Protokollene, pdf nedlastning, se her, side 41). Judaittene og deres rabbier var et dødens folk, deres budskap var død, deres budskap var fordervelse. Om rabbinsk judaisme, hør den jødiske forfatter Yossi Gurvitz (her).

Eller lå det en ren erkjennelse bak at mennesker flest måtte styres med hård hånd, for det var det menneskene forsto? Talmudisten Asher Ginzberg, født i Skvira, nær Kiev, Ukraina i 1856 uttrykte det slik, nedskrevet i boken Water Flowing Eastward, side 24 (om forhistorien til den bolsjevistiske russiske revolusjon, med utdrag av Sions vises protokoller, nedlasting her):

«Vi får ikke glemme at folk behersket av de grunnleggende instinkt er langt flere i antall enn de med ærverdig og adelig oppførsel. Derfor, hvis man vil styre dem, vil man oppnå best resultat gjennom vold og frykt og ikke gjennom faglige samtaler og diskusjoner. Enhver mann søker makt; enhver mann vil gjerne bli en diktator hvis han får sjansen, skjeldne er de som ikke straks ofrer allmennhetens goder for å oppnå personlige fordeler. »

 

Ginzberg og fanatismen

Forfatteren av boken, Paquita Louise de Shishmareff (L.Fry, se her) hadde vært gift med en russisk offiser og aristokrat under 1917-revolusjonen. Hun mente at Ginzberg var mannen bak den kjente judaittiske fanatisme, bak drapslystens villskap: «Hvis Herzl bestrebet seg på å modifisere og forene judaittene og de kristne, hadde Ginzbergs satt seg fore å gi deres ambisjoner en ny form og en ny kraft i uttrykk av fanatisme (s. 23 i Waters Flowing Eastwards).

Asher Ginzberg skulle få en stor innflytelse i det som siden skulle bli de revolusjonæres holdning, også for slakteren Leo Trotsky, født 23 år senere i samme region. L. Fry antydet at Ginzberg kunne ha vært forfatteren av Sions vises protokoller. Men kunne han også ha gitt av fanatismens ild til andre? Hadde mannen innsikt i fanatismens mysterier? Var det han som hadde funnet ut hvordan man kunne slå på fanatismens redselsfulle bryter?  Som fikk judaittene til å drepe for fote, myrde tusener på tusener, med glødende øyne, beruset av en flammende begeistring?

Om ikke den flammende fanatisme kommer fra de rødes mor, og er den samme som inspirerer kommunismen, sosialismen, liberalismen, terroristene og de venstreekstreme, samt familien Rockefellers monumenter; om ikke det er den samme som krever blod- og dødsoffer? Ginzberg sto nært kilden. Protokollenes store tyngdepunkt som hadde fjetret og forbauset så mange, var å forutse avgjørende politiske hendelser, langt inn i og også utover vår egen tid. Sto A. Ginzberg og T. Herzl bak dette? En artikkel i Judisk Tidskrift (nr. 6, 1929) skrevet av Dr. Ehrenpreis, Sveriges øverste rabbiner, inneholdt ifølge den svenske avisen Nationen dette:

Ungareren Theodor Herzl 1860-1904, ble han drept som takk for innsatsen, 44 år gammel?

«Jeg deltok med Herzl i den første sionistkongressen som ble holdt i Basel i 1897. Herzl var den mest fremtredende skikkelsen under den første jødiske verdenskongressen. Han jobbet med oppnå et mål som var fastsatt på forhånd. Akkurat som Jesaja forutså, flere tiår før hendelsen skjedde, denne fasinerende begavelse som Kyros hadde, så kunne også Herzl se tyve år inn i fremtiden, før vi andre hadde opplevde det.

Revolusjonene som fulgte Den store krig; han forberedte oss på det som skulle skje. Han forutså delingen av Tyrkia og han forutså at England ville få kontroll over Palestina. ‘Vi kan forvente oss en viktig utvikling i verden.’ Dette var ordene som ble uttalt av Herzl tjue år før Den store krigen. Han la til at hendelsene ville gi det jødiske folk nye muligheter (side 22 i Waters Flowing Eastwards).»

Theodor Herzls begavelser hadde gjort dypt inntrykk på deltagerne på den jødiske verdenskongress, han ble mottatt som en kongelig av de rike og mektige i alle vestlige land. Men han overlevde ikke de russiske rabbiers manipulasjoner. Douglas Reed skriver: «Sett fra det russisk-talmudiske rabbinats synspunkt stilte saken seg ganske annerledes. De hadde også bygget opp legenden om «forfølgelse i Russland», mens de motarbeidet emansipasjonen der, det var med det formål å oppfylle den eldgamle lov, som betydde besittelsen av Palestina og alt det andre, som Loven foreskrev.

Å akseptere Uganda ville ha betydd dommedag for den talmudiske jødedom.» Jeg tror Reed hadde rett. Arbeidet for at Uganda skulle bli judaittenes nye hjemland, ble Herzls død (fra boken The Controversy of Zion i norsk språkdrakt av Ingrid Berg, nedlastning her). Også krigene i Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Somalia var sionist kriger som sørget for at utallige familiers tilværelser ble hensynsløst rykket opp med roten.

Dette kunne bare skje fordi verdensøkonomien var blitt manøvrert dithen at den skapte en sykelig overflod i noen få utvalgte vestlige land, mens de store folkemengder fra Tyrkia til India og deler av det afrikanske kontinent ble knuget ned av en helt urimelig fattigdom. Verdensøkonomiens ubalanse ble skapt for dette formål, slik at humanisten og velgjøreren» Georg Soros sammen med FN fikk åpnet sperrene i de europeiske land for store mengder av «flyktninger» (se her) kunne strømme inn i Vest-Europa, så tallrike at de skulle kunne knuse all velferd på sin vei. I en velbalansert verdensøkonomi hadde ingen noen gang villet ha hatt en eneste grunn til å forlate familie, venner og hjemland. Men ubalansen var villet, de styrende brukte den; penger i omløp skapte et trykk på ett sted, mangel på penger skapte et sug på et annet sted, i tillegg var det et viktig anliggende å kunne henvise til de mange slumstrøk rundt de store byene (her).

De ville kunne påvise at vi var for mange folk på jorda, for mange til at vi kunne brødfø dem alle. Men det var usant, det var en løgn, et bedrag med forferdelige konsekvenser. For kunne vi ikke dele på jordens ressurser? Var ikke spørsmålet om glasset var halvtomt eller halvfullt? For verden ser annerledes ut hvis vi snur oss. Da sørger vi for å ta vare på alle som ikke har det de måtte trenge.

Kanskje var det slik at de fattige ikke fikk nok mat å spise fordi et lite miljø av styrtrike var så uhemmet selvopptatte, utilfredse og grådige? En elite med vrangforestillinger og menneskeforakt som forsøkte å vinne tilhengere for utryddelser av mennesker. Men ta dem ikke på deres ord. Ta dem på deres gjerninger og deres hjerter. De er steinhårde og iskalde. Tar vi ikke aktivt del i motstanden mot dette, kan vi være sikre på at også vi skal bli en del av ekstermineringen (se her).

Om sionistenes kriger, se her, her og her, om ordnede samfunnsforhold, se her, her og her, om befolkningsforskning, se her.

 

Infiltrasjon av staten

Benjamin Netanyahu i 2018 mot infiltratører fra Afrika (se her) Ingen er større eksperter på infiltrasjon enn sionistene. Men også de er engstelige: Prevention of Infiltration Law er en israelsk lov som ble vedtatt i 1954, som definerer lovbrudd av væpnet og ikke-væpnet infiltrasjon i Israel. Loven bemyndiger forsvarsministeren til å pålegge utvisning av en infiltratør før eller etter domfellelse. «The flood of illegal infiltrators from Africa»…Israel var ikke glad i afrikanske flyktninger.

Det gikk rykter på gatene i Oslo om infiltrasjon i statsapparatet på 70-tallet. Det syntes meg dengang meget fremmed, uinteressant og særegent å ville infiltrere et statlig byråkratisk organisasjonsapparat. Papirer, støv, skuffer og binderser. Aldri noensinne hadde jeg kunnet tenke meg å bruke tid på slikt.

Ringpermer, dokumentmapper, forordninger, forskrifter og paragrafer. Nei, det fikk være grenser for å kaste bort tid på tullete ting. Men det fantes noen som mente at statsapparatet var som et pumpende, varmt hjerte, selveste sentralen i det viktigste i verden. De var folk av betydning, de hadde en ideologi. For det gjaldt styringen, det å få være kaptein og ha hånd på roret, å styre en hel stat. Den romerske statsmann Marcus Tullius Cicero (106-43 f. Kr), en elsket advokat, en framoverlent retoriker og handlingskraftig konsul som kjente sine pappenheimere i det romerske statsapparat sa det slik:

«En nasjon kan overleve sine mange idioter, til og med de ærgjerrigste av dem. Men nasjonen kan ikke overleve forræderi innenfra.»

Infiltrasjon i statsapparatet var altså interessant for noen. Da jeg fikk høre at det nederlandske AKP-ml var stiftet av CIA, skjønte jeg at oppdraget gjaldt ideologi og infiltrasjon. Etter min forståelse gjaldt det også for AKP-ML, de røde marxist-leninistene i Oslo. Ryktene ville ha det til at det var de som var opptatte av å infiltrere statsapparatet. Først meget senere skjønte jeg at AKP-ML ble brukt som lynavleder, de ble brukt som lokkemat for oppmerksomheten, som lokkeduer. Så ble kanskje ryktene om dem satt i omløp for å beskytte den største og viktigste mulvarp i det norske statsapparat, noensinne? Det tok meg mange år å begripe at en slik tenkning var virkelighet for noen: Bare folk som står oppe i infiltrasjon, folk som bruker mye av sine tid på nettopp slikt, kommer på slike idéer.

For få år siden fikk jeg vite at det var en mindre stat i Midtøsten som hadde vedtatt en lov mot dette. Ikke verst, tenkte jeg, men var nå det særlig intelligent (?); for infiltrering var jo nettopp noe som skulle skje i det skjulte, noe som skulle være hemmelige, noe som ikke under noen omstendigheter skulle røpes, så ville de forsikre seg mot dette ved en lov, en paragraf, som skulle kunne forhindre flittige og ærgjerrige muldvarper mot å grave sine mange underjordiske nettverk på usynlig vis?? Hvordan kunne det gå an?

Var det de samme som hadde kastet sine lange, klebrige infiltrasjons-tentakler over statsapparatet i USA? Vi skjønner at dette var en omfattende og systematisk oppbygget infiltrasjon. Den våkne skribent og radiovert amerikaneren Jeff Rense skrev i 2004 følgende under tittelen Den sionistiske, kommunistiske overtakelsen av Amerika (se her) :

«10. januar 1963 begynte Representantenes hus og senere Senatet å gjennomgå et dokument med tittelen ‘Kommunistiske mål for å ta over Amerika.’ Den inneholdt en agenda med 45 separate saker (angrep og teknikker) som i ettertid var ganske sjokkerende da og likeså forbausende i dag. I løpet av de siste 50 pluss årene siden denne listen ble introdusert i Huset, har mange ting endret seg, blant dem at Sovjetunionen er borte og kommunismen ikke lenger er nevnt av den kontrollerte MSM-pressen. Hvorfor?

Fordi grunnleggerne av kommunismen, verdenssionismen, nå er den dominerende kraften i den vestlige verden og kontrollerer praktisk talt alle store geopolitiske, sosiale, kulturelle og kommersielle aspekter av vår eksistens.

Viktigst av alt er at omkring 27 av de 45 kommunistiske (sionistiske) målene på den opprinnelige listen allerede er oppnådd eller oppnås i nærmeste fremtid (utviklingen selv har stort sett trukket tilbake de andre 18). Disse resterende 27 målsettinger vil, eller burde, sjokkere deg. Det er viktig å også forstå at verdenssionismen SKAPTE kommunismen, rev ned Russland, satte opp Sovjetunionen og forårsaket to verdenskriger der over 100 millioner døde. Enten begrepene er ‘kommunisme’ eller ‘bolsjevisme’ eller ‘sosialisme’ eller ‘marxisme’ stammer de alle fra én kilde – nemlig verdenssionismen. Det må aldri glemmes.»

Etter siste verdenskrig ble forandringer av statsapparatene i Europa tydelig. Tilhengerne av multikultur, globalistene, ble konsentrert i de høyeste statsposisjoner, i NGOer og de mange tenketanker. Det vi så var en ideologisk infiltrasjon av våre statlige og kommunale strukturer hvor aktørene kunne kaste ballene til hverandre. Var dette gjort for å skjule hensikter som ikke uten videre tålte dagslys? Ble disse plassert i sine posisjoner slik at føringen av staten kunne gjøres utenfra av et lite miljø, av en liten gruppen som trakk i trådene? Hvordan havnet vi i denne situasjonen?

Hvem var ansvarlig for dette? Det finnes nøkkel-hendelser som kan kaste lys over det som har skjedd. Jeg var alltid imponert over at Trotsky kom til det ubetydlige, lille land Norge. Hva skulle han vel gjøre her?

Leon Trotsky (Lev Davidovich Braunstein), masseslakteren fra den russiske revolusjon, ville aldri ha kommet til Norge (1935/36), hvis det ikke hadde vært for de nære bånd mellom sentrale personer i Arbeiderpartiet, norsk presse, det norske statsapparat og den russiske revolusjons indre kjerne. Så har det Arbeiderpartiet helt fra grunnleggelsen av stått skulder til skulder med de revolusjonære i Sovjet. De har delt samme oppfatninger, samme idealer, samme fanatisme og samme hensynsløshet. Den politiske slugger, en rå, brutal, hardtslående person, var opprinnelig en revolusjonær judaitt som utad opptrådte som politiker, men partiskiltet var bare et skalkeskjul. De arbeidet helt fra begynnelsen av for en internasjonalisering av verden, men under deres makt og styring. Også Leon Trotsky mente lenge at den globale verden under kommunistenes styre måtte være rett rundt hjørnet.

 

Bløffmakere og lurendreiere

Frankfurterskolen ble av denne grunn opprettet, skulle ved hjelp av presse, radio og fjernsyn og film få en helt avgjørende innflytelse på utviklingen i det 20. århundrede i Europa. Det var sammen med Tavistock Institute (her) utenfor London med psykiater Sigmund Freud som sentral bidragsyter at deres store 68-revolusjon med sex, drugs og rock’n roll, skulle ta helt av.

Et gedigent prosjekt, hundretusener av ungdommer ble revet med. Ingen kunne noen gang ha truffet en spiker bedre på hodet enn de traff tidsånden, hatten av for det. The Beatles’ Sgt Peppers Lonely Heart Club Band gjorde at en hel generasjon himlet med øynene. Det var sex og narkotika så langt skuta kunne gå. 1968-revolusjonen forvandlet tusenvis av ungdommer til langhårede venstrevridde og sosialistiske hippier. Var det tilfeldig at mange hippier til og med fikk utseende av talmudske rabbier? Et genialt konsept, formet, planlagt og utført med stor kløkt og innsikt; det perfekte åndelig grunnlag for den senere politisk bevegelse man kalte Miljøpartiet de Grønne (MdG). Det var disse som senere skulle komme i ledende posisjoner i Norges land og rike og skulle la seg bruke.

De skulle gjøre det lettere å ta de vanskelige politiske avgjørelser som var avgjørende for den ønskede utvikling, for den ‘anonyme’ gruppe som styrte NRK, norsk våpenindustri og oljeproduksjon. I løpet av de siste årene hadde disse begynt å gripe sterkere inn i de politiske beslutningsprosesser, da tiden var moden for det. Derfor kom de mange merkelige avgjørelser, som f.eks. en flod av veibommer for innkreving av ekstra-skatt.

Hvor kom nå dette initiativ virkelig fra? Kom den ikke fra samme kanten som hadde bygd opp murene omkring Gaza? Gjaldt det ikke forberedende å avgrense områder, lage grenser og sørge for avgifter? Det var så unorsk som det kunne ha blitt. Fri ferdsel var et prinsipp vi alle nøt av i det norske kultursamfunn og med et pennestrøk skulle det fra nå av være borte? Var det ikke merkelig?

Overfladisk betraktet så det ut som om politikerne hadde mistet virkeligheten av syne, den virkelighet som tidligere alltid hadde vært avgjørende for politiske vedtak. Men det var ikke slik. Det var noen som sto i skjul i den halvmørke oppgangen og hadde makt til å gripe inn. Det var derfor de mange uforståelige og rare ting skjedde; som de omfattende ødeleggelser av naturen for å bygge vindmøller, disse forferdelige monstre, til tross for at vindmøller var fullstendig overflødige. Det gjaldt utryddelsen av ville reinsdyr på Hardangervidda, hvor skrantesyke ble brukt som påskudd for helt andre motiver. Det gjaldt mattilsynets herjinger med bøndene med et rigid regelverk som brekkstang. Det gjaldt bevilgninger fra felleskassen til clintonfondet, noe selv barn skjønte måtte være kriminellt. Det gjaldt bistand av store dimensjoner. Det gjaldt u-hjelp til ISIS-terrorister i Syria og gigantiske gaver til andre land fra vår felleskasse. Det gjaldt barnevernets herjinger i Norge (se lenker nedenfor).

Om vannkraft istedenfor vindmøller, se her, sterke miljøer vil utrydde villdyrstammer, se her, her og her, om mattilsynet, se her og her, om clintonfondet, se her, om bistand, se her, her og her, om uhjelp til terrorister, se her og her, om gigantiske gaver til andre land, se her og her, om barnevernet, se her og her.

Tro bare ikke at tingene skjedde tilfeldig. Skatte- og bomavgiftsfritak for el-biler er regelrette overtramp, et misbruk av statsapparatet, da statsapparatet ikke er ment brukt til å legge noen slags føringer for befolkningen. Staten skulle være et objektivt, et organisatorisk, regulerende organ, ikke en part i en sak, slik venstreradikale og andre infiserte som selv hadde latt seg fornedre til å bli et verktøy, hadde gjort det til. De misbrukte statsapparatet. Den som leste mellom lingene, så skriften på veggen: Noen var iferd med å ta makten i statsapparatet. De sørget for de mange merkelige bevilgninger til de underligste formål. Det var tilsynelatende meningsløst og ikke-til-å-begripe, som om de som hadde besluttet dette hadde mistet bakkekontakten. Det kunne se ut som om sannheten var blitt borte fra deres øyne; de trodde, de antok, de kunne ikke se og de visste ingenting sikkert (om el-bilene, se her og her, om rare bevilgninger, se her og her).

Men dette var en villet utvikling. Det som skulle skje var dette; de statsbærende strukturer slik vi kjente dem, skulle smuldre bort sammen med vårt rettsvesen, skoleverk og ikke minst, den politiske arena. Dette var begynnelsen på et villet forfall. Og tok vi dette på alvor så så vi at det nærmet seg et diktatur, seilende på ei fjøl rett imot oss, bygd på ruinene av det vi hadde.

 

FN globaliserer

De forente nasjoner ble skapt for å være sentrum. FN skulle bli den nye verdensregjeringen i en Ny verdensorden – a New World Order. Det lå i kortene fra begynnelsen av. Men man måtte få alle med på det. Russland, det mektige bondeland, hadde mange fattigslige bønder som på slutten av det 19. århundrede strømmet inn til byene for å jobbe for en slikk og ingenting; fabrikkeierne tjente grovt.

Det var skismaet mellom fabrikkeierne og de fattige, rabbiene kunne utnytte, de strømmet inn i Russland fra de øst-europeiske land og propagerte ovenfor russiske arbeidere om likhet, frihet og bedre økonomiske vilkår. Det var de talmudske rabbier som trakk i trådene. De opptrådde som våkne, interesserte, levende opptatt av mellom-menneskelige forhold, men det var lokkemat, honning for fluene, slik at russere flest skulle føle seg tiltrukket. Hensiktene var noe ganske annet, men det visste bare noen ganske få. Etter 1917 revolusjonen hvor talmudistene hadde erobret sentrale posisjoner i den russiske statsapparat, begynte tingene å falle på plass; der hvor de venstreekstreme østrabbier, ville ha dem. Langsomt dukket da også virkeligheten opp i både Petrograd (St. Peterburg) og Moskva.

Fra Agenda 21, Kapittel 7.19, …hvor forsiktig begrepsbruken er; should istedenfor shall og absolutt ikke must; merk også «transition from rural to urban lifestyles», som i overført betydning gir nedleggelsen av distriktene. Småskala matproduksjon; hvilket kan bety potetdyrking i en 8,3 m² bærekraftig blokkleilighets verandakasse, for da er jo alle bondegårder avviklet.

Standrett på gatehjørnene, vilkårlige henrettelser i bakgårdene, fengslinger, blodutgydelser og tortur. Siden kom Øst-Tyskland som et ektefødt barn av talmud med sin totalitære, minutiøse overvåkning og et omfattende system for bekymringsmeldinger, det samme system som de i dag har etablert i det norske barnevern og mattilsyn.

De grusomme forfølgelser av kritikere i bl.a. Polen, Tsjekkia og Ungarn var også ektefødt av talmud. Av den enkle grunn at de fra begynnelsen av var ekstremt opptatt av makt og kontroll. De manøvrerte igjennom hele det 19. århunderede med sine manipulasjoner, revolusjoner og kriger inn mot grunnleggelse av FN som skulle bli verdens sentrum, verdensregjeringen, deres sentrum for makten.

Gjennom en av deres disipler, FNs Generalsekretær Trygve Lie, ser vi at Norge som nasjon sto sentralt. Den lille menighet hadde det norske statsapparat og storting i et jerngrep. Planleggingsarbeidet må ha foregått skjult for offentligheten. Når Jonas Gahr Støre og tidl. finansminister Kristin Halvorsen på Dagsrevyen før katastrofen på Utøya omtalte en FN-ledet verdensorden, var det et resultat av en lang prosess som hadde foregått på bakrommene. De fleste visste ingenting. Men det gikk ikke helt knirkefritt. Straks ånden i flasken viste seg, strittet til og med innbarkede politikere imot. Planene møtte motstand hvor de enn snudde seg. De var tvunget til å manøvrerte utenom. Det har alltid hatt en avgjørende betydning hva folk mente.

Ingenting gjorde tilhengerne av disse stormannsgalskaps-planene mere nervøs enn motstand. Dette var bakgrunnen for at de skjulte mest mulig av det, lengst mulig. De bare slapp ut litt av gangen som ut av en mørk sekk. De var tvunget til det. Siden dengang har de skiftet ut og byttet, byttet ut og skiftet ledere til de endelig de siste år hadde fått samlet de mannskaper de mente var føyelige nok;

myke som gummihansker, veike som bukseseler og formløse som bringebærgelé. Man skal ikke se langt, for å se at det stemmer. Planene ble opprinnelig betegnet som NWO: The New World Order. Dette ble meget sannferdig og detaljert beskrevet av George Orwell (her) i boken 1984. Hans bøker om dette var ikke planlagt av dem, flere mente han måtte bøte med livet for det.

Bøkene 1984 og Animal Farm slo ned i den vestlige verden med stor sprengkraft. Her ble det beskrevet som mange ledende intellektuelle allerede hadde iakttatt; et talmudsk-kommunist forsøk på å lage en fullstendig kontrollert og overvåket global verden. Nå er det i år, i 2019, akkurat 70 år siden boken 1984 ble utgitt. Han har hatt lesere nesten på høyde med Knut Hamsun. Men ikke et ord i offentligheten om et 70-års jubileum og festligheter. Han var nok ikke særlig godt likt av de styrende kretser, George Orwell.

Vi vet i dag fra det som kalles Sions eldstes lærde protokoller, at allerede i 1905 ble New World Orders verdensregjering, altså FN, omtalt som «super-regjeringen». Og hvis dette skulle kunne bli en realitet, hvilket de på alle bauger og kanter arbeidet for, måtte de organisere hele verden som ett eneste land. Her har de allerede kommet langt; det er derfor vi idag har verdensbanken, verdens domstol og riset bak speilet som verdenspoliti og verdensarmeen, sistnevnte klare i emningen for å fange terroristene.

FN ble etablert rett i forkant av opprettelsen av Israel, med nordmannen Trygve Lie i spissen. Israel og FN var som tvillingbrødre, født av samme røde mor. Det var aldri verdensfreden, som FN forsøkte å vinne venner med, men Den nye verdensorden det gjaldt. Fra begynnelsen av måtte man holde den reelle hensikt skjult. For å få de forskjellige land til å støtte opprettelsen av FN og bli en del av dette, ble begrepet «verdensfreden» et tyngdepunkt i propagandaen. Men det var bare propaganda og hadde ingen rot i virkeligheten.

 

Edderkoppen og det klebrige nett

Fra Sions vises protokoller: «Med alle midlere vi har for hånden må vi styrke vår super-regjerings betydning og popularitet idet vi fremstiller den som en beskytter og belønner alle dem som frivillig underkaster seg vår makt.»

FN og dets planer er hovedmotivet idag (2019) i det norske samfunnsliv. Det kommer tilsyne på alle bauger og kanter, i kommunestyre, fylker og i de politiske partiers programm. Det er som om vi sitter sammen i en kjempesklie; hundrevis holder vi oss fast i hverandre og sklir nedover i en rasende fart; det er såvidt vi kan holde oss fast, og nederst står rabbiene, Rockefellers FN og NWO og tar oss imot. Vi seiler hjelpeløse ned mot den fulle kontroll og fullstendige overvåkning; vi ser at deres folk får mere og mere makt og at de oftere og oftere misbruker den. I dette lys skinner FN annerledes, vi ser klarere enn før at det er kommunisme og talmudsk kontroll (fra utviklingshistorien, se her). De har tenkt å bli meget mere brutale og meget mere hensynsløse enn i gamle DDR, men nå i verdensmålestokk. Et helvete av maktmisbruk er i ferd med å tårne seg opp foran våre øyne.

Visste Joe McCarthy (1908-1957) allerede i 1950 at noen hadde infiltrert statsapparat og presse? At FN var et apparat for et kommende jødisk kupp av all makt i hele verden?

Kommunistene hadde i kjølvannet av 1917, på rabbienes oppfordringer, flyttet fra Russland og Østeuropa til USA og etablerte seg etter hvert i viktige posisjoner i det amerikanske statsapparat, godt hjulpet av den mektige kommunisten Alger Hiss. Han hadde fått foten godt innenfor i State Department (US utenriksdepartement, ca 70 000 ansatte idag) og brukte den som en brekkstang for å få sine åndsfrender fra Europa inn der.

Noen mener at brorparten av «the deep state»-folket var ansatt der, på uoppsigelige livstidskontrakter, akkurat som mange statsansatte hos oss også opptrer som muldvarper (særlig i UDI, Helse-, Utenriks- og Landbruksdepartementet i Norge). Eierskapet av avisene, forlag og ledende posisjoner i industri kom da naturligvis i tillegg.

Alger Hiss ble i 1948 anklaget for å være spion for sovjet. Han blånektet. Senere ble bevisene for sterke, han ble tatt for løgn i retten og dømt til 2 x 5 års fengsel (1950). Han satt 3,5 av dem. Det var Hiss og hans mange venner i Utenriksdepartementet som fikk den irsk-amerikanske kongressmann Joe McCarthy til å stusse og reagere, da han så deres usjenerte antiamerikanske aktivitet. Han skjønte at de var der for å virkeliggjøre sine egne planer. Ennå idag blir Joe McCarthy forfulgt av hevngjerrige for sin rettsforfølgelse av de tallrike muldvarper. Skjeldent har noen fått et så illeluktende ettermæle. Men vi fastslår at han gang på gang traff spikeren på hodet. Alger Hiss var ikke bare i State Department, men også i FN-miljøet en sentral person.

Under et vitnemål i en høring fortalte Fru Brunauer at McCarthy i det minste hadde gjort én feil. Og det var å si at hun hadde jobbet som assistent for Alger Hiss ved FNs grunnleggelsesmøte i San Fransisco 1945: «Det stemte ikke, understreket hun, fordi hun hadde jobbet i den Amerikanske delegasjonen der, mens Alger Hiss hadde vært generalsekretær for hele møtet» (fra e-boken av M. Stanton Evans, Blacklisted by History, om Sentor Joe McCarthy pos. 6937).

Åndsfrender fra Europa, se her, livstidskontrakter, se her og her, irske McCarthy stusset, se her, antiamerikanske aktivitet, se her, grunnleggelsesmøte se her.

David Rivera Allen beskriver i sin bok Final Warning, side 265: «De amerikanske kommunister arbeidet energisk og utrettelig for å legge grunnlaget for de Forenede Nasjoner, og vi var sikre på at vi ville lykkes (skrev Earl Browder, tidl. leder av US Communist Party, i sin bok Victory and After). Det var Hiss og Joseph E. Johnson; Johnson ble senere sekretær i Bilderberger gruppen. Han skrev mye av FN- forfatningen, som ble utformet etter Russlands grunnlov og etter Det kommunistiske manifest. Generalsekretær U Thant lovpriste Vladimir I. Lenin, grunnleggeren av Sovjetunionen, som en stor politisk leder. Lenins idealer hadde de implementert i FN-forfatningen. Den innholdt statuttene som skulle gi verdensregjeringen den nødvendige makt når den skulle trenge den.

Trygve Lie, den første offisielle FN Generalsekretær, var en høytstående medlem av Det norske arbeiderparti, som var en avlegger av den Third Communist Internasjonal (Komintern). Dag Hammarskjöld, den neste generalsekretær, var en svensk sosialist som åpent reklamerte for kommunisme, og U Thant, den tredje generalseketær, var en marxist.»

«Den konstitusjonelle rettighet å erklære krig hadde blitt flyttet fra US Kongressen til FNs militære komité, og denne kan beordre oss til enhver tid, også uten vår tilslutning, å gå ut i krig, slik de gjorde i Korea», skriver Rivera Allen. «USA gjorde ingen avtale med Japan å avslutte Andre verdenskrig, det gjorde FN. Det var FN som nektet å komme Kina til hjelp i 1949, som ignorerte de ungarske frihetskjempere i 1956, som hadde døve ører ovenfor tibetanerne da de ble angrepet av kinesiske kommunister. Tidlig på 60-tallet støttet FN kommunistenes forsøk på å styrte den afrikanske provins Katanga » (side 266).

 

Strittet imot så busta føyk

Men det gikk ikke hele tiden glatt for FNs initiativstagere. Flere som tidligere hadde gitt dem sin støtte, trakk den nå tilbake. Da det ble kjent hva de egentlig hold på med, ble det oppstyr blant vanlige folk. De Liberale trakk sin støtte tilbake. Rep. Bernard W. Kearney (R-New York, side 266) sa det slik: «Vi skrev under på resolusjonen fordi vi trodde vi støttet en bevegelse for å få et sterkere FN som kunne kjempe for verdensfreden.

Men så skjønte vi at forskjellige organisasjoner arbeidet på lovgivningen for en verdensregjering og hele US Regjeringen ville da ha blitt innlemmet i en super-verdensomfattende-regjering. Vi skulle ha lest de små bokstavene aller først, vi ser oss ikke tjent med å støtte noen bevegelse som undergraver Amerikas selvstendighet. Mange kongressmedlemmer føler som meg. Vi kommer til å statuere et eksempel.»

Fra Protokollene; «Istedenfor de eksisterende regjeringer vil vi sette et monstrum, som skal hete Verdensregjeringens Administrasjon. Dens hender vil strekkes ut som langtrekkende fangarmer, den vil ha til sin rådighet en slik organisasjon at den ikke på noen måte kan stanses i sin seiersgang i alle land.» Kanskje skrevet av Asher Ginzberg i 1880-årene, her sitat fra side 36, om den kommende Verdensregjering, New World Order, se boken i Nasjonalbiblioteket: her

Før to år hadde gått, trakk 18 av 23 stater som hadde underskrevet vedtaket, sin underskrift tilbake (dette må ha skjedd under Trygve Lie’s ledelse av FN). Ikke alle støtter FN heller ikke idag (se her). Kanskje hadde de gjennomskuet at det dreide seg om et bedrageri. President Trump talte Rom midt imot da han holdt sin tale i FN den 25. september 2018 (se her).

Først den som skjønner at FN er et kommunistdrevet, jødisk prosjekt for en totalitær global styrt verden, hvor profitt for de aller største står i høysetet betalt av oss andre små og fattige, hvor respekt for lov og rett vil være forsvunnet (struktur og orden) og et forbrytersyndikat vil regjere, skjønner hvorfor noen USA-ledere vil ha minst mulig med dem å gjøre.

Donald Trumps tale til FN den 25. september 2018, se Youtube, her.

Utdrag fra talen: «Som Det hvite hus har vist, vil Amerika alltid handle i den egne nasjons interesser. Jeg talte her ifjor og advarte da mot FNs Menneskerettighetsråd som var blitt en skamplett for FN som institusjon fordi de beskytter de som misbruker menneskerettighetene. Dermed slo FN nasjonen Amerika og dens mange venner, i ansiktet.»

«USA vil aldri støtte den internasjonale domstol ICC. ICC har ingen rettsmyndighet, ingen legitimitet og ingen autoritet. De hevder nær universell rettsmyndighet over enhver borger i alle land, men bryter derved alle rettslige prinisipper, rettferd og garantien for en ordentlig rettsprosess.»

«Vi vil aldri overgi USAs suverenitet til et byråkrati av ikke-valgbare globalister. Amerika er styrt av amerikanere. Vi avviser globaliseringens ideologi, og vi omfavner patriotismens doktrine.»

På det som rører seg i samfunnet idag kan vi iaktta at det er de venstreekstreme som har inntatt de flest ledende posisjoner i det norske samfunn. Det var de som hadde latt seg infisere av det marxistisk-leninistiske tankegods. Det var det forenklede begrep «klasseskillet» de fikk servert for å begripe en komplisert hverdag. Det så ut til at det var meget fristende å ta dette dypt inn. Det var som magisk fristende. Man klarte rett og slett ikke å la det være. De utgjorde flertallet, ikke bare i skoleverket, helsevesenet og departementene, men også i den norske presse, i forlagene og fjernsyn. De var alle kommunismens arvinger, åndelig sett.

 

Joseph Stalin, et nyttig verktøy?

Iosif Jughashvili Stalin 1902

De var som besatte, besatte av en ånd som var vanskelig å forstå, men som alikevel spredte seg rundt som et slags snikende, giftig ugress som uten å spørre om lov, vokste seg dypt inn i betonggulv, grunnmurer og alt som var bærende. Ikke ulikt den giftige og nesten ikke til å bli kvitt igjen, planteveksten Heracleum tromsoensis. For det var de som ble infisert av dette og deres barn som idag ga grunnmuren for at FNs Agenda 21 kunne bli virkelig. De tror på den, Agenda 21 (eller Agenda 2030) er deres troslære, deres bekjennelse og katekisme. Men det de ikke vet er at de øverste ledere, deres førere, har den samme brutale lovløshet in spe i seg som en Hillary Clinton.

For det ligger allerede som en iboende sprengkraft i frøene; brutalitet, hensynsløs- og lovløshet. Den tyske forfatter Georg Büchner traff midt i blinken da han i sitt skuespill fra den franske revolusjon Dantons død, utgitt 1835, formulerte uttrykket «Revolusjonen sluker sine egne barn». Han døde selv rett etter utgivelsen. Mon tro om det var en naturlig død? Han pekte på en lovmessighet, en konsekvens, på hjulet som ruller; og de følgende ble også alle dødelig truffet; Herzl, Lenin, Trotsky og Stalin.

Det var som om det giftige ugress spredte seg over store avstander, ved hjelp av vinden og ryktene. I begeistringens rus trodde man at man kjempet for sosial likeverd, men så havnet man under sverdets skarpe egg som åpnet for strømmer av blod. Hvilket forferdens narrespill. Men det kunne ikke ha vært enkelt å begripe, ikke dengang heller.

Man trengte i dette tilfelle ikke et giftig ugressmiddel, ikke én gift for å utrydde en annen, men man måtte ha sannhet. Sannheten er sterk og dens lys rekker langt i mørket. De fikk et rotfeste i Mellom-Europa allerede i det 19. århundre, i kjølvannet av den franske revolusjon. Den unge Jugashvili måtte ha hatt en affinitet til dette, Iosif Jughashvili var sterk som en bjørn og frekk som en fant. Han banket opp folk han ikke likte, ifølge deres egne kilder. Han hadde hatt arbeid i Tiflis, så han kjente den lille byen godt. I 1907 fikk noen overtalt ham til å robbe banken i Tiflis, en times tid unna fødebyen. Han var 29 år, men ikke et grann klokere av alder og modenhet, en som ikke tok ansvar, en som syntes det var greit å leve på andre. Hvor hadde han fått en slik idé fra? Robbe en bank? Det virker på meg som om noen hadde satt ham opp.

Folk som var utsatt for manglende intelligens forblev gjerne kriminelle hele sitt liv igjennom. Joseph, selv et kristent-judeisk navn hjalp ikke mot det hardbarkede, råe, kriminelle bakgårdsmiljø hvor muskler, makt og stupiditet hersket. Hans familie var lutfattige, kanskje var det bakgrunnen for at de idéer han fikk når Lenin spurte etter penger var overfall, robberi, kidnapping og «protect money» (Stalin slik Wikipedia ønsker at vi skal se ham, se her). Den gang som i dag var det de fattigste som ble oppsøkt og utpresset for beskyttelsespenger. Gav de ingenting, ble det juling å få. Joseph Stalin var en fryktet mann med store muskler, hans intelligens var ikke på samme høyde. Robert Conquest støtter Wikipedias syn, han skriver i boken The Great Terror, side 10, dette om Stalin: «[…] han var den eneste bolsjevikiske lederen man ikke kunne kalle en intellektuell. Men på samme tiden hadde han heller ingen politisk begavelse. Han hadde ingen forståelse for økonomiske problemer. Han var en veldig effektiv taler, men talene hans manglet substans og kunne bare brukes til å vekke folkemassene». Men var det slik det var? Var han en kriminell, brutal, ubegavet og mindre intelligent mann, slik Wikipedia og Conquest skriver?

Kanskje ville de ikke at vi skulle se at det var østrrabbinatet som sto bak ham, pustet ham i nakken og trakk i trådene; som avgjorde hvem som skulle dø og hvem som skulle få leve? For han hadde det felles med kineseren Mao Tse Tung og kambodjaneren Pol Pot at også de drepte for fote. Utrolig særegent og ensidig, som om det skulle kunne hjelpe for noe som helst: «På en dag alene, 8. desember 1938, signerte Stalin 30 dødslister, med tusenvis av navn.

Deretter dro han til Kreml-kinoen for å se en komedie kalt ‘Happy Guys’, noe som forteller mye om hva slags fyr han egentlig var. Eller var det ikke slik det var, alikevel? Kanskje var det ikke han som hadde ansvaret, og det nettopp var derfor kunne han gå på kino og se en eller annen latterlig film. Kanskje manøvrerte han? Kanskje var det derfor han ble drept i 1953? Kanskje passet det rabbiene godt å kunne skyve ansvaret over på ham, særlig etter hans død? Og de som gjorde det beveget seg raskt og ivrig i sine flagrende frakkeskjøter bak i kulissene? Kanskje er det akkurat de samme som beveger seg i skyggene av våre politiske bakrom idag, bare med den forskjell at de nå har tatt av seg kaftan-frakkene? Universitetet i Moskva, i tilknytning til Universitetet i Madrid, satte tallet (som Stalin drepte) til 57 millioner,» skriver Ingrid Rimland, her.

Var Joseph Stalin en tyrann som aldri var interessert i å tenke? Kanskje var han et nyttig verktøy, som lot seg bruke (om de mange drap under den russiske revolusjon, se her)? Kanskje var det de samme folkene bak alle mord i Kina og Kambodja, gjemt bak i skyggene og lot seg beruse av lukten av menneskeblod?

 

Smak på blod

Mon tro om det ikke var den kommunistiske arv fra Stalin som var årsaken til den bandittvirksomhet vi ble vitne til i Libya, da US-statsmyndigheter med Hillary Rodham Clinton i spissen tillot seg å knuse staten Libya, drepe libyere, afrikanere og andre. Hun tillot seg å myrde Muammar Ghadaffi, hans familie, knuse infrastruktur og sprenge det nye, storslagne vanningssystem, som av mange ble sett som et av de store verdensundrene, i fillebiter.

Det forelå ingen legitim grunn til å gjøre noe slikt. Var dette den reneste plyndring og landeveisrøveri (?); et stygt og feigt overfall bakfra, skjult av mørket; for siden å løpe fra ansvaret; stjal de Moammar Ghadaffis private ressurser og det libyske folks gullbeholdning? Det så ut til å være de engelske, franske og amerikanske sionisters røvertokt, brutale og blodtørstige. Kjellermennesker, et uttrykk som Dostojevski tok i bruk. De var som Trotsky og Stalin, følte seg høye i hatten på andre manns vegne. For dem var livet en eneste lang teaterforestilling, hvor man kunne sette inn såkalte «crisis actors» i terrorplott, slik at forestillingen så ekte ut. Så viste også herrene Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre gjennom å sprenge istykker barn, voksne, hus og hjem, sykehus og skoler, infrastruktur og vanningssystemer i den samme nasjon, Libya, at også de var ordinære krigsforbrytere. Den tyske forfatter Gerhard Wisnewski skrev i Das andere Jahrbuch 2012, følgende:

Libya: The Great Man Made River-Project

«Så bygde han (Ghadaffi) et monumentalt bevanningssystem, som kunne hente vann fra store naturlige vannbasseng under Saharas ørkens og lede dette gjennom kunstige pulsårer frem til Libyas kyst; Den-Store-Menneskeskapte-Elv-Prosjektet (GMMRP). Pr 2008 ble det gravd ned 4000 km betongrør med en diameter på 4 meter i ørkensanden, som skulle kunne føre 6 millioner kubikkmeter vann inn til befolkningssentrene ved den libyske kysten.

Det første vannet fra dette prosjektet nådde Tripolis i 1996. Med denne underjordiske elv skulle ørkenområder få vann og man skulle kunne produsere mat ikke bare for Europa og USA, men også for Afrika, f.eks. landområder sør for Sahara. Over 70% av vannet var tenkt å brukes på utvikling av jordbruk, og man forventet at omkring 130 000 hektar (1,3 mio dekar) nye jordbruksområder kunne oppstå» (vi skjønner at her dreier det seg om meget store områder, med dyrking av store mengder mat. Det samlede jordbruksområde i Norge ligger på ca 9,8 mio dekar, se her).

Det ble utført en målrettet og ødeleggende bombing av dette. Den var ikke tilfeldig. Man ville den totale ødeleggelse. Også de norske jagerflyene hadde dette blant sine målområder. Endelig kunne de militære jagerflypiloter få trening, mente Jens Stoltenberg, øverste leder for den norske stat (her). Hensikten var å knuse et selvstendig, lite samfunn med en uavhengig sentralbank og store ressurser fra egne oljebrønner, en liten nasjon som ville kunne bidra til en kraftig oppsving av matforsyning til eget, men også til andre lutfattige afrikanske land.

Wisnewski skriver videre, fra NATO-propaganda på youtube: «Den 22. juli 2011 er datoen menneskeheten ikke skal glemme. På denne dag angrep NATO-koalisjonen det libyske vannrørsystem. Også en (vann-)rørfabrikk som produserte vannrør for det regulære rørservice og fornying av av vannsystemet som leverte drikkevann og jordbruks-vanning til 4,5 mill. mennesker, ble bombet og ødelagt.» Vi nordmenn husker den 22. juli 2011, dagen da så mange ungdommer ble drept på Utøya. Vi vet at avisene, radio og TV på denne og de følgende uker og måneder av naturlige årsaker ikke hadde tid til å fortelle nordmennene noe om ødeleggelsene i Libya.

Libya: The Great Man Made River-Project

Journalist Seumas Milne skrev den 26. oktober 2011 i avisen The Guardian under overskriften Hvis krigen i Libya var for å redde liv, så var den et katastrofalt feilslag (se her): «David Cameron og Nicolas Sarkozy fikk lov til å bruke «alle nødvendige midler» av FNs sikkerhetsråd i mars fordi Gaddafis styrker var i ferd med å begå en massaker i Srebrenica-stil i Benghazi. Naturligvis kan vi aldri vite hva som ville skjedd uten Natos inngripen. Det finnes faktisk ingen bevis – heller ikke fra andre opprørsholdte byer Gaddafi erobret – som antyder at han verken hadde evne eller til og hadde til hensikt å utføre en slik grusomhet mot en væpnet by på 700.000.

Det som imidlertid nå er kjent, er at mens dødsratene i Libya i det øyeblikk da Nato grep inn kanskje var rundt 1 000–2 000 (etter FNs estimater), er det trolig nå, ca åtte måneder senere mer enn ti ganger så mye. Anslag på antall døde de siste åtte månedene – da NATO-lederne nedla veto mot våpenhvile og forhandlinger – varierer fra 10.000 til 50.000. Det nasjonale overgangsrådet legger tapene til 30 000 døde og 50 000 sårede.»

Egentlige skrev Seumas Milne at dette var det verste han hadde sett, det reneste røvertokt, man brukte løgn og bedrag som påskudd for å ødelegge, røve og stjele. De drap innbyggere, barn, kvinner og menn og besøkende gjestearbeidere fra mange land som hadde kommet til det lille, nordafrikansk land for å utføre et arbeide. Det var helt vanvittig å bruke vestlige lands militære styrker til slikt. Ikke engang de løgnaktige påstandene ble sjekket av ansvarlige. FNs sikkerhetsråd, hva hadde vel de å fare med etter dette? Ble de tatt med buksene nede? Hadde de latt seg misbruke? Var dette deres «verdensfred»? Var ikke dette et sikkert tegn på at de politiske ledere verken hadde innsikt eller modenhet til å ta viktige beslutninger? Var det ikke korrekt å betegne disse som kriminelle krigs- og vinningsforbrytere; Nicolas Sarkozy, David Cameron, Tony Blair, Barack Obama og Hillary Rodham Clinton? Det var dette selskapet Norges Storting, 169 folkevalgte politikere, banket på døren hos, ført av Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg, begge fra Det norske arbeiderparti.

Det så videre ut til at andre drapslystne kriminelle fikk fritt spillerom etter at Ghadaffi var blitt drept. Tusenvis av afrikanske fremmedarbeidere og også innvandrere av andre nasjonaliteter, ble hengt opp, lynsjet og myrdet på styggeste vis; våre egne stortingspolitikere valgte med sin beslutning at også disse ofre skulle bli deres ansvarsområde. Så ville det være bare rett og rimelig at det opprettes et (stortingspolitikernes) fond, med innbetalinger fra de politiske folkevalgtes månedlige lønn. Dette kunne garantere en inntekt til familier og etterlatte til drepte, lemlestede og sårede libyere, afrikanere og andre, med faste månedlige trekk i minst 20 år. Det ville vært et fornuftig og et lite bidrag og liten trøst for alle de tragedier våre egne folkevalgte har vært med på å forårsake. Krigen var den rene destruksjon, mottoet måtte ha vært noe sånt som «koste hva det koste vil». Hadde vi ingen selvrespekt? Hadde vi mistet sans og samling, vi som deltok i dette blodbad?

 

Hva hadde han egentlig på brødskiven, Trotsky?

Grev Ottokar Czernin født inn i en adelsfamilie (1872-1932) fra tyske Bøhmen (Chudenice, Bohemia, se her), hans far var en krigshelt fra slaget i Königgrätz i 1866.

Hvem var det som tidlig oppfattet at bolsjevikenes, marxistenes «revolusjonsånd» bare dreide seg om destruksjon? Var det dengang, i den russiske revolusjons kjølvann, politikere som skjønte hvilke omfattende ødeleggelser bolsjevikene hadde i tankene? Den modige kvinne L. Fry, som selv hadde vært tilstede under revolusjonens første tid, men slapp unna fordi hennes mann, en adelig militær offiser, tidlig nok hadde skjønt hvorhen dette bar, mente:

«Hvordan bolsjevikene i løpet av de ti månedene kunne erstatte den foreløpig, valgte regjering, klarte de gjennom å forhindre den konstituerende forsamlingen i å møtes, derigjennom forble de de absolutte herskere av Russland; de forble også trofaste mot sine sionistiske førere (les rabbier), og befestiget sionismens styrke ved å utsette Tsarens imperium for «terror, vold og kriminalitet»; dette kjenner vi alle og skal ikke utdypes videre her.

Tsarriket var svakt i det øyeblikk angrepet kom. Sergei Ivanovich Lukin’s (f.1923) bolsjevik står vakt foran tronen i Vinterpalasset (se her).

Det er nok å si at dette var bakgrunnen for at den østerrikske utenriksminister, grev Czernin, som den 17. november 1917 skrev følgende : ‘Denne russiske bolsjevismen er en fare for Europa, og hvis vi hadde makten, ville vi ved siden av å sikre en tålelig fred for oss selv, tvinge de andre land til lov og orden, for det ville være bedre å ikke ha noe med slike mennesker å gjøre (min uthevning), men å marsjere videre til Petersburg og ordne sakene der.

Deres ledere er nesten alle jøder, med helt livsfjerne (min tilføyelse) og fantastiske ideer. Jeg misunner ikke det land som styres av dem. Den måten de begynner på er denne: Alt som minner det minste om arbeid, rikdom og kultur skal ødelegges (min uthevning), og borgerskapet skal utryddes. Frihet og likhet er ikke engang nevnt i deres programm; bare en bestialsk undertrykkelse av alle, unntatt av proletariatet selv ‘ (side 31, Water Flowing Eastward).»

Livsfjerne og fantastiske ideer, sa utenriksminister Czernin i 1917. Det er 102 år siden. Er vi blitt klokere på ett hundre år? Kunne det være ødeleggelser det dreier seg om? Ødeleggelser skjult bak løftet om et bedre miljø, som AP og MDG snakker om? Så var det ikke bare Brzezinskis livsinnstilling og Council of Foreign Relations-folkene som i sine forestillinger hadde avsporet, men ganske mange flere. Og det ganske heftig. Hadde en vanlig mann formulert noe lignende det Brzezinsky i artikkelen om Easier to kill, hadde vedkommende berettiget blitt satt inn bak lås og slå på lukket avdeling.

Noen katolske paver kommenterte dette da de ble spurt om store forandringer lenger inn i fremtiden. En av disse var pave Pius den 11te, han skrev følgende i 1937: «Bak kommunismen lever okkulte krefter som i lang tid har arbeidet for å ødelegge de kristne sosiale grunnreglene i våre samfunn.» En pave som hadde levd før ham, pave Pius IX, skrev dette i november 1846 om forandringer som ville komme i fremtiden: «Den beryktede doktrine vi kjenner under navnet kommunisme er en absolutt motsetning til naturens egne lover, og hvis den en gang skulle gjøres gjeldende i samfunnet, vil den knuse rettsliv, eiendomsrett, all nåværende eiendom og til slutt også knuse samfunnet selv» (fra boken New World Order av A. Ralph Epperson 1990, side XVI).

Easier to kill: Det er lettere å drepe en million enn å kontrollere dem, sa Brzezinski; disse elitære miljøer mener det alvorlig.

 

Den sionistiske knipetang

Jens Chr Hauge (1915-2006); etter krigen ble Norge styrt fra bakgrunnene av de allierte; hvem var de allierte? Var de sionistister? Var det de som trengte noen sentralt plassert i nasjonen Norge? Var Hauge deres mann? Var det derfor han skjøt helt til topps? Var det derfor han satt i styret av Bilderberger, David Rockefellers (også født 1915) kreasjon for å utstake Vesteuropas sionistiske politikk? Sionistene hadde den begavelse å skjule seg bak det motsatte av det de sto for, som det frie ord; var stiftelsen Fritt Ord (her), med Hauge som medgrunnlegger, et slikt skalkeskjul? Det finnes en mengde stiftelser i de internasjonale sionisters kjølvann skiltet bak høytravende fraser.

Norge var et av de minste land i Europa. Klart at én mann kunne utrette meget. Vel og merke, hvis han kunne få en sentral posisjon og hadde fått vite hvor hovedbryteren var i kongeriket Norges sikringsskap; for det lå en mystikkens stjernetåke omkring Hauge, alle visste at mannen var viktig, men ingen visste hva han holdt på med.

Det var også budskapet mellom linjene i NRKs to dokumentarer om ham (1: her, 2: her); det var nesten som om man hadde sett seg tvunget til å løfte litt på lokket for å lette på trykket. Olav Njølstad gjorde en kjempejobb med sin omfattende bok om Jens Chr (2008), som jeg har hatt mye glede av. Men kanskje måtte han ta turen tversover grøten, utenom smørøyet?

Dagbladet skriver i anledning Njølstads bok om Hauge: Kulturredaktøren oppdaget også, ved å bla seg bakover i Dagbladets arkiv, at Hauge hadde hatt «en finger – eller oftere hele hånda – med i svært mye av det viktigste som har skjedd her i landet fra krigsutbruddet i 1940» (se her). Jens Chr Hauge hadde en tid (1951) kontor sammen med Håkon Lie og Einar Gerharden, noe som bare kunne bety at de var fullt på det rene med hva han holdt på med. Gerhardsen og Lie, begge kloke, våkne og engasjerte menn, måtte fullt ut ha gått god for hans innsats i undergrunnene av det norske samfunn. Selv om han nokså raskt valgte å gå ut av den praktiske politikk, forble han en brutal slugger med betong i knyttneven, og hjalp ikke det, tror jeg også at han skjøt med skarpt. Sionister er kjent for den evnen.

Du mener de er blant dine beste venner, men snur du ryggen til i et gitt øyeblikk, kan det hende at det står en dolk der, før du aner det. «Keiser William II var den første tyske keiseren som tilbød marxistenes ledere vennskap , uten å mistenke dem et øyeblikk for å være de æreløse kjeltringer som de var, for mens de holdt den keiserlige hånd i sin ene, hadde de dolken i den andre.» Denne erfaringen hadde en kjent tysk politiker allerede gjort på begynnelsen av 1920-tallet (se her), han hadde hatt mye omgang med sionistene og deres rabbier gjennom hele mellomkrigstiden.

Fordi Hauge så så snill ut, mente de fleste at han måtte være det, snill og ufarlig. Det var det propagandaen ville formidle. Men man kan også lese andre ting mellom linjene. Hans personlighet syntes å passe i den samme frakken AP hele tiden benyttet i håndtering av sine beste menn og kvinner. Hvis dyktighet ble målt i antall kvestede og døde som lå nede på høyre og venstre siden av veien fremover, blodige og forslåtte, lå nok Jens Chr Hauge langt framme sammenlignet med andre nidkjære. Han var venn med Thorvald Stoltenberg (født 16 år etter Hauge), og Jens (Stoltenberg) fikk visstnok sitt fornavn etter ham. Hauge virket ikke å være særlig opptatt av sannhet, men av fremgang og suksess. Han var ingen selvopptatt narsissist, men hadde en livsoppgave; det så ut til at han ofret hele sitt liv og familie i sionismens tjeneste.

Det har undret meg, for han var meget begavet, våken og intelligent, meget etterspurt og hadde en stor arbeidsskapasitet. Hvordan kunne et slikt menneske havne i sionistenes klør? Det eneste svar på det spørsmål jeg så langt har funnet, er at han måtte ha vært født inn i det, han måtte ha vært født inn i en jødisk eller sionistisk familie. Det betyr at judaismen måtte ha vært hans kilde og forhistorie, akkurat som hos Stoltenbergs.

De sefardiske judaitter i Europa har en dramatisk historie som har innhentet dem med jevne mellomrom. Idéene om abort fikk de med seg av den talmudske lege og abortspesialist Moshe ben Maimon (Maimonides, 1135-1204) som hadde sitt virke i Spania (se her). En gruppering var senere tvunget å flykte fra dronning Isabellas (1451-1504) Spania over Istanbul til Nordeuropa, kalt Sabbatai Zevi-jøder, har pga alt som hadde funnet sted valgt å ville skjule sin fortid (se Sabbatai Zevi, se her og Jacob Frank, her).

Jeg har hørt antydet at også Stoltenbergs tilhører dem. Holdningen å ville skjule noe har aldri blitt forstått av oss kristne, men den som leter finner grunner som gjør at man kan forstå slikt. Dette kan ha vært Hauges motiv for aldri å slippe et ord fra sin munn om dette, selv om andre valgte å være åpne; som høyrepolitiker Jo Benkow (Joseph Elias Benkowitz). AP var som judaittene under den russiske revolusjon, ikke særlig opptatt av ofrene, heller ikke Jens Chr Hauge. «I 1944 var han leder for hjemmefrontledelsens utvalg for forberedelse av Landssvik-lovgivningen. Som Milorg-leder sto han selv for internjustisen. Han avsa selv ca 80 dødsdommer og iverksatte dem også iblant selv (hjemmefronten totalt kan ha utført ca 150 henrettelser, se boken Gro Gate, side 835)». Rett etter krigen ivret han også for å få Knut Hamsun dømt til døden, til min overraskelse.

Heldigvis fikk han ikke stor nok støtte for dette. Han hadde åpenbart også avgjørende medvirkning i spillet om Gro Harlem Brundtlands lederposisjon i AP og posisjon som statsminister (1. periode i 1981), hvor etter min oppfatning av motivene bak å få Arne Treholt dømt, var å få ham og den politiske gruppering han tilhørte ut av veien da de forstyrret Brundtlands eller også Hauges egne politiske intensjoner (arrestert januar 1984, dømt til 20 års fengsel i juni 1985):

«Vi viser (se bok Setsaas/Ramm Gro Gate side 843) her bare kort til striden og opprydningen (min uthevelse) i Ap i slutten av 70-årene og fullført med Gro Harlem Brundtlands maktovertakelse i 1981. Vi minner om at vi konkluderte med at avskaffelsen (min uthevning) av Nordli og Steen – på denne måten, for å foregripe landsmøtet – og innsettelsen av Gro måtte ha bakgrunn i en samordnet planlagt aksjon av noen som hverken var Ap-ledelsen (den skulle kastes) eller LO-ledelsen (den ville ikke ha Gro), men noen ‘høyere makter’. »

Som vi ser var det opprydning, avskaffelse og den som skulle kastes, det gjaldt. Det var aldri spørsmål om den beste egnete, mest begavede eller om lange, inngående samtaler for å nærme seg en felles enighet og konklusjon. Nei, her gjaldt det å knuse eggene, fordi man skulle lage omelett. Mere verdt var de ikke. I Norge var Jens Chr Hauge tilstede når noe viktig skjedde i ledelsen av AP, topp-industrien og det norske statsapparat helt opp i høy alder (Nasjonalbiblioteket, Ask og Westlie, Jens Chr Hauge, se her, s. 216). Slik fikk AP, et politisk parti som aldri så sine kyniske metoder som et hinder, plass til å utføre sine politiske triks og maktspill. Av og til kokte det over og ble synlig for flere (se Kings Bay-saken, Lindstrøm- og Treholtsaken). Jens Chr Hauges nådeløse destruksjon av Vebjørn Tandberg, hans liv og hans verk, er ett stygt eksempel på en umettelige trang til makt.

Jeg har ikke inntrykk av at det var personlig ment, men var et klart (sionistisk) maktgrep fra en gruppe, akkurat som rabbiene virket gennom en mer eller mindre begavet Joseph Stalin. Noen mener at Hauge selv tok livet av Vebjørn Tandberg (kalt «selvmord»), hvilket ikke kan utelukkes. AP var ikke smålige i sin vilje å tilegne seg det de mente de måtte ha. Heller ikke i valg av midler. Løgn og bedrag dugde også (se her), hvis det var nødvendig.

 

Nortrashipfondet og fiskekvoter, svindel?

Fra AP landsmøte i 1953, var AP de norske sionistenes ansikt utad med Einar Gerhardsen i spissen som landsfader? Var det ikke de som fant opp landsmoderen, også? Var det slik de ble solgt ut til befolkningen?

Nortrashipfondet som skulle være en slags sjømannspensjon for den risiko det hadde vært å være sjømann under krigen, stjal AP-regjeringen fra de norske krigseilere, slik at mange av sjøfolkene, som blakke, nerveødelagte og alkoholiserte uteliggere, måtte tigge seg gjennom dager og netter i hovedstadens gater i mange år etter krigen, hete somre som iskalde vintrer, før de syknet hen og døde.

Jeg traff personlig mange av dem. Det var alltid et forskrekkelig syn. Om ikke mange av de alkoholiserte narkomane på 70- og 80-tallet som døde i Oslos gater gikk med i det samme åndedrag? En av mine barndomsvenner var blant dem, et oppriktig, ivrig og fint menneske. Et kaldt, umenneskelig gufs i den norske historie.

Det var ca 27 000 sjøfolk (se her) på norske skip i 1940. For en skam. Jeg forsto aldri hvorfor AP gjorde det (se her). Det var en regelrett hundsing og tyrannisering av folk. Var det det samme vi ser fra AP i dag, et AP som skjuler seg halvt bak de Grønne, kanskje av gode grunner, men som enstemmig gikk inn for å knuse sivilsamfunnet som vi kjenner det? Det var aldri bedre miljø, men den mikrobølgede 5Gs rekkevidde som for Lan Marie Nguyen Berg og Eivind Trædal i MdG var avgjørende for å ville sage ned 340 ærverdige, gamle trær i Oslo? For det er FNs plan som bestemmer de Grønnes politikk (se her).

At Gro Harlem Brundtland på ramme alvor foreslo obligatorisk vaksinasjon (se her), burde få noen og enhver til å heve øyenbrynene. Særlig da Bill og Melinda Gates stiftelsen ble kastet ut av India pga komplikasjoner med vaksineprogrammene de hadde presentert; et omfattende misbruk av fattige barn og ungdommer hadde funnet sted (artikkel fra 2017, se her). Antivaksineaktivister i Italia fant i en undersøkelse ut at det ikke engang var virkestoffer i vaksinene mot de sykdommer barna skulle tvangsvaksineres mot (se her). Om du kan forklare det, Dr. Gro Harlem Brundtland? Ja, hva var det egentlig da obligatorisk vaksinasjon skulle være godt for?

Var det dette Jens Chr Hauge la til rette for? At noen bestemte skulle få bukten og begge endene i de bærende elementer i samfunnet, i de store industriene, hvor det i Hauges tid dreide seg om de store penger som dengang fantes i aluminiumsindustrien, våpenindustrien og oljeproduksjonen, i telekommunikasjon og ikke minst i matproduksjon- og -distribusjonen, som var avgjørende for landets befolkning?

Hadde forfallet vi idag tydelig kan iaktta, allerede dengang begynt fordi utenlandske eiere hadde gjort sitt inntog i de norske markeder? Var det slik at desto mer de sugde til seg av våre ressurser, desto mer forfalt våre byer, slik at de ble blodfattige og bleke, man kunne ikke engang drive et lite landhandleri? Lot vi oss selv avspise med å få drive pølsebod, bruktbutikk og frivillighets-sentral? Var det ikke dette våre godt betalte politikerne kalte en naturlig utvikling? Var det for å sikre ressursene for de rette utvalgte at Jens Chr Hauge satt som Statoils første styreformann (1972-1974)?

Fyllik i Oslo, 1965, han kan ha vært en av samfunnets tilsidesatte krigsseilere (se her); du gjorde en flott innsats for oss alle under krigen, men nå har vi ikke bruk for deg lenger, så vi tok likegodt pensjonen din fra deg (her), også. Hilsen fra Jens Chr Hauge, Einar Gerhardsen og Gudmund Harlem, Arbeiderpartiet.

«Hauge satt vegg i vegg med partisekretær Haakon Lie (1954). Hauge var juridisk rådgiver for bevegelsens økonomiske enheter og for partiet (AP), han var styremedlem og rådgiver for de statlige militære bedrifter og etter hvert for andre selskaper. Han ble oppnevnt som medlem av eller formann i viktige utredningsutvalg. I de aller fleste forhandlinger om større ordrer som statsbedriftene skulle ha i utlandet, var den språkmektige og verdensvante Jens Chr Hauge med» (Ask og Westlie, Maktens ansikt side 117, se her). Var den despotiske behandling av de norske sjøfolk etter krigen bare begynnelsen på den behandling mange foreldrepar i dag opplever fra barnevernets side?

Var ikke det de mange foreldrepar fikk smake på fra barnevernets side det samme som bøndene våre fikk erfare fra mattilsynets side? For det er jo ingen forskjell på ånden bak dette, er det vel? Kan disse rare og for oss fullstendig fremmede hendelser stå i en sammenheng hvor det faktisk er ødeleggelse det er snakk om? En oppløsning av familien og avvikling av det å dyrke jorden og av det å ha husdyrproduksjon (se her)? Er ikke nettopp familien og bonden de to største søylene som bærer gulvet i vårt samfunn? Kan det være den samme idé vi ser virkeliggjøres idag, ført av Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de Grønne som kommunistene allerede uttalte i 1917 under den russiske revolusjon?

Ser vi ikke at også nedrivning av de betydningsfulle kulturbærende institusjoners ånd begynte da marxistene og de venstreekstreme overtok skolene, universitetene og teatrene våre. Se her om Hålogaland teater 1974, den marxistiske kulturforflatning i sin begynnelse i Norge; kan vi se at kultur til folket i virkeligheten betyr kulturens død?

Kan det være fordi vi har kultur i å stå med lua i hånda? Er vi kanskje for snille, for godlynte og i grunn og bunn også for naive? Ser vi at forfallet av de mange hardt fremkjempede og vanskelige byggbare veier som så mange så lenge hadde sloss for i Norge, fremkalte en langsom umuliggjøring av å ha sine hus og hjem i de mange grisgrendte strøk i vårt langstrakte land? Ser vi at det villede forfall av båtruter, livsviktige moloer, havner og kaianlegg i kyststrøkene, som var selve grunnlaget for bosettelsene, tvang folk til å flytte inn i sentra?

Var fiskekvoter en idé som først og fremst skulle få igang fraflyttingen fra Troms og Finnmark, slik at man kunne konsentrere befolkningen i sentra slik FN hadde foreslått? Ble vi noengang spurt? Forsøkte noen å overbevise oss om at dette var de nye tidene? Forsøkte noen å overtale oss om at dette var utviklingens nødvendige gang? Men kanskje var det ikke det, engang? Kanskje skjedde det bare fordi vi ikke sa stopp?

Fra Adresseavisa, hvem har bestemt at distriktsnorge skal legges ned?

 

Nedleggelse av distriktsnorge

Nedleggelsen av Rjukan sykehus (2015) med over 100 arbeidsplasser, selve badekar-proppen i den lille byen Rjukan ved Hardangervidda, så ut for meg til å være en prøvesten i nedleggelsen av de norske distrikt. Metodene også denne gang var løgn, bedrag, utpressing og trusler, her ble det servert høflige smil over bordene når alle så på, straks journalistene hadde gått ble forhandlingene hensynsløse og brutale.

Det var FN som trakk ut proppen. Fordi FN hadde utgitt en plan, en agenda. Dette var planen for vår alles fremtid. Her var det mange ord, men den som studerte den nærmere så at bak dette skjulte det seg en meget mørkladen maktplan. Det var en plan hvis forslag mange i statsapparatet utfra troen på FNs evner (se her) til å gjøre de gode ting (de hadde bitt på agnet), for lengst hadde begynt å implementere i landet; ( se ICLEI, hvor alle byer i Norge som gjør dette er nevnt).

Den ble undertegnet i Rio de Janeiro i 1992, et møte ledet av kommunisten Maurice Strong, en av FNs mektigste bakmenn (se her). Men planen var ikke av det gode, ikke det aller minste, amerikanerinnen Rosa Koire skjønte det på et tidlig tidspunkt. Eiendomsprisene i distriktsnorge kommer til å falle som raset i Tafjord i 1934, i det øyeblikk folk skjønner hva disse miljøene innenfor de sentrale myndighetene har fore.

FNs bønnerom; trodde vi de var kristne siden de snakket så mye om fred over jorden? Mens de kanskje i virkeligheten er en sekt av troende som bøyer seg for en 6,5t sten av jernmalm (her)? Kan dette være et av Rockefeller-familiens mange monumenter man kan kalle lusiferiske (her)?

Rosa Koire, forfatter av boken Behind the Green Mask, om FNs Agenda 21

Selv om vårt langstrakte, smale land består nesten av bare distrikter, skrev Gro Harlem B. på vegne av oss alle andre under på følgende punkter:

Å flytte folk fra distriktene og inn i blokkbebyggelser i bysentrene, gi avkall på privat eiendom, bygge ned veinettene, staten konfiskerer alle eneboliger og eiendommer, si fra oss alle personlige rettigheter og å være fornøyd med å sykle. Bilkjøring vil da bare være tillatt for den politiske og økonomiske elite. Bommene er et ledd i planen å eliminerete de almenne folks bilkjøring og å avgrense områder. Ikke bare dette, også vår industri (oljeproduksjon) som er stålbjelken i vår velstand, er ifølge planen ikke bærekraftig. Den må kjøres ned på et minimum hvilket for oss ganske enkelt betyr tilbake til strieskjorta og havrelefsens tid (se her), fordi en rekke sosiale goder rett og slett må kanselleres.

Høres dette særegent ut? Dette er nærmere oss i tid enn du tror. Avtalen ble underskrevet i 1992 under navnet Agenda 21, senere forandret til Agenda 2030 (kan lastes ned her). Videre står det å lese mellom linjene i planen hva som er bærekraftig og hva som ikke er det:

Det er ikke bærekraftig å spise kjøtt, å ha husdyr (gjelder husdyrbønder og hundeeiere), ha et vannreservoir til strømproduksjon eller å bruke luftavkjøling. Dette skal derfor elimineres.

Rødt kjøtt er ifølge FN ikke bærekraftig, merkelig (se her). Rart at FN vil bestemme hva vi skal spise?! Kanskje vil FN meget mere, også? Er det derfor mattilsynet er så brutale mot husdyrbøndene? Hvem er FN egentlig?

Så skjønner vi hvem som er de egentlige oppdragsgivere til Petter og Gunnhild Stordalens mantram om at rødt kjøtt er ikke bra, men også hvorfor mattilsynet er så brutale i sin framferd overfor husdyrbøndene. Denne plan har stor innflytelse på både barnevernet og mattilsynets maktorienterte handlinger og virkelige motiver idag, selv om de utad ikke sier noe om det. Overskriften på strategien er Sustainable Development, bærekraftig utvikling, og da det er en del samfunnsvirksomheter som etter deres mening ikke er bærekraftige, vil man fjerne disse. Det er en plan for den totale kontroll og omfattende overvåkning av den enkelte borger, hvor alle dens grunnlovsfestede rettigheter vi har idag, langsomt skal utvannes mot «fellesskapets» rettigheter, til enhver tid bestemt av ikke valg- eller utskiftbare kommuneansatte (kalt ‘communitarianism’).

Hvor omfattende medikamentering og tortur igjen kommer på dagsordenen. Dette er virkeligheten bak Agenda 21; om dette står det naturligvis ikke et ord. Forfatterinnen og aktivisten Rosa Koire kaller planen «en resept på den fullstendige ødeleggelse» . Videre sier hun i foredraget:

«Hvis en fiende ville ødelegge oss, kunne han ikke gjøre det mere effektivt enn denne planen. In fact, hva ville en fiende som tok sikte på å ødelegge oss, gjøre? Han ville 1) ødelegge infrastrukturen, 2) ødelegge vannmagasinene, 3) ødelegge skolene, 4) ødelegge energi-systemene. Dette er hva enhver fiende ville gjøre for å ødelegge våre samfunn. De vil ha en global totalitær stat og overtagelsen skjer akkurat nå.»

Rødt kjøtt er ikke bra, her og her, Rosa Koire foredrag youtubevideo (4:36), se her.

FNs fotsoldater fortalte naturligvis ikke noe om dette, men vi fikk merke at de hadde kommet seg inn i sentrale posisjoner i statsapparatet. For mellom linjene kom det noe uuttalt, noe fremmed for vår kultur og omgivelser, en slags uhyggelig kulde, en usedvanlig rå og brutal maktutøvelse fra deres side, særlig gjaldt det mattilsynet ovenfor husdyrbønder, men også barnevernet ovenfor en rekke familier i landet. Rosa Koires advarsler kunne stemme. Mange har det vært som har hevet en alarmerende pekefinger. Hvem hadde gjort denne ødeleggelsenes filosofi kjent i vårt lille land? Hvem var tilhengerne av denne destruksjonens trosretning? Hva var oppløsningenes troslære? Hva handlet det villede forfalls dogmer om? Hvem var ypperstepresten som talte om den kommende tilintetgjørelse?

 

Likvidasjon

Gro Harlem Brundtland (f. 1939) fra AP Landsmøte 2019

AP-lederne har gjennom tidene blitt beryktet for den styggeste mobbing. Ikke minst husker jeg med undring og stor sorg hvordan LO leder Gerd-Liv Valla, som jeg ikke kjente og aldri har møtt, på det styggeste ble mobbet ut i kulden av AP ved bruk av mediene (se her). Var ikke dette metoden Harry Lindstrøm og Arne Treholt light? Bak oss har vi akkurat Me-too-skandalen (se her), brukt av AP-ledelsen for å skyve ut nest-leder Trond Giske.

Det er ikke til å tro. Som om familien internt hadde mistet talens evne, nettopp de som gjerne tar i bruk de store ord. I 1962 ble Harry Lindstrøm av statsminister Einar Gerhardsen fra Stortingets talerstol utpekt som syndebukk for Arbeiderpartiets mange industriskandaler (se filmen Syndebukken her av Sant & Usant/NRK), ni dager etter at han ble arrestert.

Han ble hundset og plaget på verste vis over flere år, bare rettsaken varte 2 år (artikkel Folkefienden, skrevet av Svein Tore Bergestuen, her). Det var et rent helvete for ham. Da rettssaken mot Harry Garman Lindstrøm startet den 1. november 1965, begynte han sin åpningstale slik: «Jeg er den personen i vårt land som har vært sterkest forfulgt av presse, politikere og politi. Jeg har aldri hatt den minste sjanse til å forsvare meg. Jeg har skrevet tusenvis av brev og flere bøker, men det er som å slåss mot gummiballer som bare spretter unna. I min forrige tilværelse hadde jeg visse faste begreper som fedreland, ære og troskap, men alt er blitt borte. Det eneste jeg har igjen nå er retten.»

Harry Lindstrøm (1911-1987), APs syndebukk.

Også hans tillit til rettsvesenet forsvant som dugg for solen. Som politimann og forsker Asbjørn Rachlew sa det (i filmen): «Hvis staten vil, så har vi så mye makt, at da finner vi et eller annet.» Jeg mener dette kunne blii sagt under rettsaken mot Treholt også.

Det er ikke ofte man leser slike sannferdige ord om den godeste landsfader, Einar Gerhardsen. Hjalmar Markussen som skrev boka Prosessen mot Harry Lindstrøm (se her) skrev i avisen: «Det var under Kings Bay-saken at Henningsen ‘for første gang oppdaget at Einar Gerhardsen ikke var noen leder i motvind’. Og vi ser her at når det stormer i koksverksaken tar ikke Gerhardsen ansvar, men later galant byråsjef Harry Lindstrøm i stikken.» Det er meget forfriskende å lese Markussens ord om den politiske virkelighet, noe de færreste politikere ønsker å tale om: «Her kan man blant mye annet lese hvordan kriminalpolitiet er med på industriell spionasje, hvordan en Fleischer-kommisjon uten den fjerneste forutsetning påtar seg å granske Koksverksaken, og om stortingsmann Kristian Asdahl fra Høyre, som er siviløkonom og ikke vet forskjell på kostpris og salgspris.

Jeg får vel også ta med at når stortingsmann Gunnar Alf Larsen (AP) fra Stortingets talerstol forteller at det var begått feil ved planleggingen av Koksverket, får han omgående brev fra Lindstrøm som ber om å få vite hvilken feil etc. Larsen siktet til. Men Lindstrøms spørsmål kunne stortingsmann Larsen ikke svare på. Fra Stortingets talestol bedrev han bare ordgyteri og selvdigging for å være med i hylekoret » (se her).

Arne Treholt (f. 1942), også en syndebukk?

Lindstrøm-saken (filmen) må jo vekke ettertanker hos den spiondømte arbeiderpartimann og statssekretær Arne Treholt, da hans sak lignet mistenkelig meget på Lindstrøms; langt flere sorte hull enn substans. Også Treholt mistet sine opptjente pensjonsrettigheter, tatt av dengang statsadvokat Tor-Aksel Busch. Staten jobbet også i treholtsaken febrilsk for å finne et eller annet (jfr pengebeviset) å ta ham på. Slik blir vi altså behandlet av rettsvesenet; dette skal publikum og det norske folk ha tillit til? Man måtte jo rødme av skam som dommer i en slik sak. Det er meget rystende, vi ser et helt statsapparat i hendene på sjarlataner, despoter og voldsutøvere. Men ved nærmere ettertanke ser vi at dette ikke er av nyere dato. Vi ser at det heller ikke er ukjent.

De som står bak AP har alltid tatt de samme grepene, alltid fokusert på den egne makt, alltid satt inn løgn- og hersketeknikker. Noen ganger i panikk over å miste noe de trodde de hadde, noen ganger som en vel overveid strategi. Den som ser etter dette i sømmene, ser at det er de samme maktmetoder og hersketeknikker som også barnevernet i dag benytter; det er de samme maktmetoder og hersketeknikker som også mattilsynet benytter; er ikke det rart (?), og hvor kan vel det felles multiplum ligge, fellesnevneren, den som gjør at vi skjønner hvem som trekker i trådene? Deres fremgangsmåte har vi lært å kjenne slik:

Herregud, jeg gjør det bedre selv…fra Adresseavisa (se her)

Først skremte de deg så det gikk gjennom marg og bein. Siden tok de i bruk psykisk terror, så du skalv på hendene. De truet, laget gjerne forhåndsdømmende avisartikler og du fikk gratis omtale på Dagsrevyen i NRK, slik at naboene sluttet å låne deg lokalavisen. De skulte bare olmt. De ropte barna sine til seg da du nærmet deg på fortauet, fordi du var dømt til døden i levende livet, en utstøtt, en spedalsk. Slik fikk de deg til å svette av angst, at du mistet både matlyst og nattesøvn, gjerne i ukesvis, helt til du var totalt utslitt av en usynlig forfølgelse.

Såfremt dette ikke det var nok til å falle på kne og be om forlatelse for, så gjorde de deg til hatobjekt, til et fordømt utskudd og en skitten kriminell i folk flests øyne. Til og med venner så en annen vei da du kom, de sluttet å hilse. Før jegerne helt til slutt jaget deg opp på alterplassen for å utføre selve karakterdrapet. Der kom det avgjørende øyeblikk; det øyeblikk hvor de skulle avlive din identitet i samfunnet. Det var som om noen brakk nakken din. Så ble du hengt opp til spott og spe, til almenn forlystelse og advarsel for andre som kunne tenkt å prøve seg, hengt opp i en galge, med hodet på skakke og tomme øyne.

Men de stoppet ikke der. Var ikke karakterdrapet godt nok, gjorde ikke karakterdrapet den planlagte nytte, ble du fortsatt stående oppreist med sammenbitte tenner, så sluttførte de det de hadde påbegynt med det aller ytterste skritt, i deres øyne det aller siste: Det var drapet, de gjaldt. Et mord. De myrdet folk.

De myrdet, men skjulte det behendig bak et arrangert selvmord, et vådeskudd fra ditt eget jaktgevær, en utforkjøring på et øde sted, en kollisjon med en stor trailer eller rett og slett en sprengladning slik den 53-årige journalist Daphne Caruana Galizia fra Malta omkom i 2017 (se her). De mente de dermed hadde løst et problem. Man skulle ikke tro det: De tok faktisk livet av folk som var prinsipiellt uenige med dem, som hadde hatt makt nok til å stikke kjepper i hjulene. De tok faktisk livet av partifeller som turte å være stae og egenrådige. De tok faktisk livet av bekjente som ikke lot seg presse  eller true til lydighet. De tok faktisk livet av vitner som ikke lystret, som sto i en evighet på sitt. De tok faktisk livet av journalister som var ute etter sannheten, som hadde skjønt hva som egentlig hadde skjedd. En forferdens ukultur fra begynnelse til slutt, fordervet og fullstendig ubrukelig.

Attentat pr ad hominem: «Nei, det er ditt ansikt som er en logisk feilslutning» (se her).

«Hvis de bestemmer seg for å knuse deg ved å bruke media, prøver de først å begrave deg levende ved å fjerne enhver gode assosiasjon til ditt navn. Hvis ikke det virker overfaller de deg pr ad hominem – da sprer de løgnaktigheter om deg og blåser opp dine egne argumenter i alle mulige ekstreme retninger. Dette var behandlingen de nylig gav de iranske ledere: Den judeiske presse hevdet at alle judaitter i Iran skulle måtte bære gule stjerner. Overskriftene ble raskt dementert, men dementiene sto i liten skrift på siste side; hvilket betød oppdraget fullført. Amerikanske politikere som ikke straks adlyder rabbienes ordre finner ofte seg selv igjen forlatt, i all ensomhet. Attentat via penger blir brukt like ofte.

Her er det nok å nevne Henry Ford, som satte inn sin store formue for å bekjempe jødene. Beklageligvis var det ikke nok: Siden tilbød de ham en avtale han ikke kunne si nei til. Han unnskyldte seg, han brant sine bøker og angret. Han foretrakk dette i stedet for å måtte se på en fullstendig ødeleggelse av sitt bil-imperium. Attentat pr sverd blir brukt hvis noen er immune ovenfor pengenes fristelser og fryktløse ansikt til ansikt med pressen. Da går tankene mine hen til Lord Moyne, Folke Bernadotte og Sheikh Yassin, for ikke å nevne de hundrevis av palestinske ledere som ble drept av den jødiske stat» (Jøden Israel Shamir, side 33 i boken Masters of Discourse, 2008).

Hos oss i lille Norge ble politikeren Tore Tønne funnet ille tilredt. Halsen hans var skåret over fra øre til øre, ble det sagt. Det skulle fungere som en overtydelig beskjed til de som var igjen (i AP, i regjeringen og/eller på Stortinget). Jens Stoltenberg var hans sjef.

Avisene fikk beskjed om å rapportere et selvmord og de gjorde det de fikk beskjed om. Også tidligere AP politiker og statssekretær under samme sjef, Hans Kristian Amundsen døde plutselig under mistenkelige omstendigheter mens han jogget den 29. juli 2018. Det var rett før utgivelsen av hans bok om Utøya 22. juli 2011 (se her). Vi har hatt mange slike hendelser, også her til lands. En lang liste av gode folk.

Kanskje er jeg sogar på sporet? Var dette en fortsettelse av likvidasjonskulturen i Norge under krigens siste og de påfølgende år (se bok av Egil Ulateig, Med rett til å drepe)? Hadde vi noen blant oss som av et bestemt miljø hadde blitt utstyrt med rett til å drepe? Det samme miljø som hadde ansvaret for de mange likvidasjoner i det offentlige-politiske liv siden krigen? Noen som gjennom sine tradisjoner var overbeviste om at å drepe er en løsning? For vi har vært vitne til en årelang drapskultur, en dødskultur som noen har i knoklene som en skjebnestung arv (se her).

 

Med utsikt til barbari

Abort har ingenting med den enkeltes frihet å gjøre, men med reduksjon av befolkningen. Først fra ca 1970 ble abort i Norge betydelig: Norge mistet ca 15000 gutter og jenter hvert år. Hadde de fått vokse opp og fødslene hadde gått som normalt videre ville vi, 50 år senere, ha hatt omkring 900T flere iblant oss. Logikken er enkel; uten jenter og gutter ingen dans, uten folk ingen kultur, uten folk ingen handel, uten folk som strides intet rettsliv, uten samkvem som trenger regulering intet statsapparat, uten folk finnes ingen nasjon. Selv har jeg også kvænsk blod i mine årer. Kvænene er idag et folk på noen titusener med stort og smått, det sies de dyrket sannheten fremfor noe. Akkurat som jødene Norman Finkelstein, Israel Shamir og katolikken E. Michael Jones. Kvænir bodde opprinnelig i Kvenland i Bottenviken i dagens Sverige. Var de engang et folk på noen hundrede tusener? Idag er de snart borte. For en nasjon er abort en ulykke. Et barn er en gave. Mange barn er en stor gave (foto VG, se her).

Abort solgt ut som kvinnenes personlige frihet var deres konstruksjon (Karin Stoltenbergs sak), Pride solgt ut som toleranse (frontet av AP-mannen Eskil Pedersen), var også deres barn, en skikkelig bytting. De instrumentaliserte terror for å styre den offentlige mening for egne politiske saker og mente lenge at dette var noe av det mest intelligente de hadde brakt på banen (jfr statsminister Menachem Begin intervjuet av Russel Warren Howe, 1974, se Christopher Bollyn, her).

NRK og riksavisene har vært i deres hender (VG, Dagbladet, Aftenposten m.fl.) i en årrekke. De fleste lokalavisene er gjennom Amedia og Schibstedt eid av dem. Mange forlag er i deres hender. Media har siden krigen blitt brukt for å overbevise folk om hva som egentlig er korrekt. Men i alt dette; glemme skal vi ikke at sionistene som til daglig trekker i trådene har en akilleshæl. Og dette er et særs viktig moment: De ville aldri vise hvem de var, men vente til det rette øyeblikk var kommet. Frem til dette skulle inntre, gikk de stille i dørene. De ville være helt sikre på at de ikke kunne bli tatt, ikke skulle bli deportert; det lå som en mange slektsledd gammel redsel, som et DNA-molekyl langt inne i knoklene. Først når det rette øyeblikk var inntrått, skulle de tre frem i lyset. Da skulle også «countdown» begynne. Akkurat som i Russland i 1917.

Jeg ser i dag AP som et skalkeskjul for en helt annen ideologi enn den de hevder å stå for, fordi maktmisbruk parret med brutalitet og hensynsløshet så altfor tydelig har stått i forgrunnen. Det var dette miljøet som i sin tid ønsket Trotsky velkommen til Norge, fordi det var et dypt slektskap mellom dem og Trotsky. Men også Trotsky hadde århundreder med tradisjoner i blod og knokler som kastet ham inn i de skjebnesvangre handlinger. Det gjaldt også for ham å ha tyngdepunktene i de viktigste politiske leire i sin makt, for ifølge tradisjonene var det alltid tryggest å ha den fullstendige kontroll. Kontroll var som en besettelse.

Derfor plasserte de sine menn og kvinner også i de motsatte leire, hos opposisjonen. Av denne grunn sitter sionistene i dag i alle politiske leire og de er ikke engang alle lenger av jødisk opphav (om Joe Biden, her). Sionistene er preget av en grunnsetning og den heter «Israel først». Så ble de forskjellige politiske partier mer og mere like hverandre med årene, og lettere å styre for utenforstående. Tradisjonene foreskrev bruk av frykt og angst som viktig, fordi de derigjennom kunne styre undersåttene slik de ønsket. Ifølge den engelske journalist Douglas Reed ble disse teknikker utviklet av rabbiene nettopp i ghettoene som herske- og kontrollmekanismer fra de tidligste tider, i Babylons og Jerusalems ghettoer. Hans bok The Controversy of Zion, beskriver hvordan det har måttet være å bli oppdratt i en ghetto som stengte omverdenen ute med de høyeste murer. Ingen tvil om at det nok hadde mange likheter med et trangt fysisk, men også åndelig fengsel.

Her ble fra tidenes morgen en streng politisk korrekthet, dyrket. Douglas Reed skriver om ghettoen: «Denne institusjonen er sannsynligvis den mest byrdefulle del av den moderne jødes åndelige arv: ‘Ghettoen, venn, ghettoen, hvor alle håp visner ved fødselen’. Jøder som aldri har sett en ghetto, bærer en halvt bevisst erindring om den i seg som en nagende frykt, og dog var det i bunn og grunn en talmudisk idé, som deres forfedre ga seg inn under. Det var den perfekte måte å holde en spredt menighet sammen på, å skape et åndelig fengsel og få makt over dem» (Fra boken Kontroversen om Sion, side 82).

Israels lover basert på Talmud vil kunne gjøre Israel til et land for jødene, sa Netanyahu i 2015 (se her), skulle det også gjelde globalt, gjennom FN?

Det talmudsk styrte samfunn var et maktsamfunn. Løgn- og hersketeknikker var virkemidlene. Rabbiene så dengang at de kunne skremme sine undersåtter til å adlyde deres minste vink. Sålenge de hadde ghettoene kunne rabbiene se at tvang, brutalitet og maktmisbruk var en vei å gå. Da de hersket med pisk , var det også bare en ting de forventet og det var lydighet. Så brukte de fengsel for å avstraffe ulydige, men også mord av sine egne hvis de så seg tjent med det.

De innså nok aldri at ved å bruke disse virkemidler i lengden sørget for det motsatte resultat av det de ønsket, nemlig at de små samfunnene ble stående i stampe. Var rabbiene fastbundet av sine egne tradisjoner? Bidro de derved til ytterligere sperrer i sine egne samfunn, til nye ufremkommeligheter og nye motbakker; satt tradisjonene så sterkt i sjelen, at de ikke klarte å heve blikket? Kunne de ikke annet fordi de ikke kjente annet? Betraktet rabbiene seg selv som religiøse ledere som satt på pidestaller og så ned på sine små menigheter, mens de kanskje ikke var annet enn smålige, feige og makthungrige som mange andre som også skjulte seg bak makten?

Var dette planen? Ghettoene i Europa skulle oppløses, de jødiske menigheter skulle samles på sentrale steder i verden; var så tiden inne for østrabbiene å etablere et sentrum? Var magnaten David Rockefeller fødselshjelper? Var dette så viktig at de drap mannen som offentlig våget å kritisere dette, kanadieren William Bill Aberhart, den 7ende premierminister av Alberta i Kanada 1943 (se her)?

Skulle FN bli setet for den kommende verdensregjeringen?

Judaittene, ikke bare de smarteste gutta i byen, men over hele verden; bedre enn noen andre, som kan tillate seg hva de vil, når de vil og hvor de vil (se her).

Dommen mot frisøren Merete Hodne fra Bryne i Lagmannsretten i saken mot hijabkledde Malika Bayan (født Charlotte Faviano, som visstnok i etterkant tok ut skilsmisse både fra hijaben og Muhammed), 2017, gjorde det helt tydelig at noen utenforstående hadde fått anledning til å misbruke vårt rettsvesen til egne formål. Var dommen et ledd i forsøk på å få en lovgivning som kunne brukes mot hat, ekstreme- og antisemittiske ytringer eller «kedelige krænkelser», som danskene kaller det (se her)? Skulle slemme uttalelser om andres religioner straffes pr lov, dom, bot og fengsel?

Skulle i dens kjølvann også alt som ellers kunne minne om fornærmelser mot religion eller rase, med særlig henblikk på judasfolket eller mammonittene (Shamirs betegnelse på grådighetens folk)? Det fikk i 2005 stor oppmerksomhet da den danske redaktør Flemming Rose i Jyllandposten offentliggjorde Mohammed-karikaturene som et fremstøt for den demokratisk, allmenne, europeiske ytringsfrihet (se her). Den begavede journalist Christopher Bollyn fant ut at Flemming Rose ikke var det aller minste opptatt av ytringsfrihet, men var en sionist som akkurat hadde pilgrimmet til neocons-paven i USA, Daniel Pipes, skriver Israel Shamir i boken Masters of Discourse 2008 (se kpt om Satanic Pictures, her, tittelen henspeiler til Salman Rushdies novelle Satanic Verses (1988) som var et av de første litterære bidrag til samme konflikt).

 

Revolusjoner og blodbad

De mange sinte og voldsomme opprør og demonstrasjoner, oppsto alle som om én aksjonsleder plutselig hadde trykket på knappen; over 200 ble drept, mange såret og kontorer, flagg og bygninger påtent, ihvertfall var det det som pressen rapporterte. At det i tillegg ble slått stort opp i Europas mange jødisk-eide aviser som under fete overskrifter understreket de fornærmede muslimer, pekte mot aksjonens opphav (11 aviser i 7 land). At dette var planlagt og arrangert, da ukjente, ubetydelig Jylland-posten ikke kunne brukes til å lage riktig stor ståhei, var meg først i ettertid klart. Det var vellykket, vi var mange som gikk på limpinnen. Men ikke James Petras, forfatteren av boken Power of Israel in the US (utgitt allerede 2006):

Flemming Rose (1958), tidl. redaktør for kultursiden i Jyllandposten, prøver så godt han kan å fremstille saken som en kamp om ytringsfrihet og demokrati; sionistene fornekter seg ikke i bruken av store ord i sine teaterforestillinger; han trykket på den utløsende knapp for aksjonen for lover mot ekstrem- og hatytringer; bak ham sto de som sto for regien; stykket het Karikaturene av Mohammed, fra 2005; han var nok stolt over å ha vært den viktigste del av en mossad-aksjon (se her). Victor Ostrovski var ikke stolt av Mossad, han skammet seg dypt.

«Gitt Mossads infiltrering av de danske etterretningsorganene, dets nære samarbeid med høyreorienterte medier, var det ikke overraskende at en ukrainsk judaitt som opererte under navnet «Flemming Rose» med nær kontakt til staten Israel (særlig det ytterste høyre Likud-regimet) skulle være midtpunktet for kontroversen om karikaturene.»

Hyggelig, James Petras (født 1937) var en mann med begge beina på jorda, med respekt å melde, han lot seg ikke rive med. Å så hat og splittelse mellom muslimene og de kristne er det største prosjekt sionistene har gitt seg i kast med. I denne sammenheng blir alle bekker små viktige, for dette tar ikke helt av.

Vi, de vestlige kristne oppdratte borgere er ikke særlig begeistret for idéen. Ikke i det hele tatt. Men det kan ikke sionistene ta særlig hensyn til. Oppdrag er oppdrag. Derfor var det avgjørende også å idømme en liten damefrisør-forretning på Jæren en bot for noe som var fullstendig betydningsløst. Det var ikke verdt en krusning på overflaten, alikevel lagde familiepressen avisoverskrifter av det. For det var planlagt, fremprovosert, tydeligere kunne man ikke ha gjort det. Meget pinlig, jeg skammer meg ennå på vegne av mine landsmenn. Jeg håper at ihvertfall hijabkledde «Malika Bayan» satt igjen med noen kroner, ellers hadde hele oppslaget vært et slag i luften.

Kanskje skulle hun gi pengene (50k?) til Merete Hodne og si unnskyld? Trist at en begavet komiker som Torkelsen falt så langt ned at han lot seg misbruke i en slik sak. Det måtte ha vært riktig fælt å være dommer. Men sionistene har mer å fare med. De har også mer i ermet på vent. Inflasjonen av de hjemlige bilbranner får litt større oppmerksomhet, nå for tiden.

Det er forgården til den kommende borgerkrig. Finner de ingen mørkhudete som for en billig penge utfører dette, stiller selvfølgelig de svartkledde, ungdommelige mossadtropper opp med en gang, forkledd som muslimsk ungdom, håndterende militært utviklede, teknisk lett håndterlige brannbomber. Jeg så dem på ferde i Gøteborg. Man kan gjenkjenne lusa på gangen. Motgiften er oppmerksomhet. Ta dem på fersk gjerning. Hvis folk hadde begynte å bruke øyne og ører og sine kamera, ville sionistene trekke seg tilbake til skyggene sine, igjen. De liker ikke å få søkelyset rettet mot seg.

Enn så lenge har de ikke begynt påtenning av ola nordmanns mange små og store eneboliger, men kommer det, kommer nordmannene til å gå mann av huse. Dette vet sionistene, så de går forsiktig frem. Foreløbig er det; ikke stikke, bare rispe, rispe som finnen gjerne sa det, med kniven i hånda. Også den største delen av alle overfall, voldtekter og drap utført av innvandrere, går på samme konto.

Det gjelder å bygge opp hatet mellom de innfødte kristne og muslimer, skritt for skritt. Da ikke alle muselmenn har særlig sans for bruk av vold, har sionistene funnet frem spesielt utvalgte, krigstrente, så og si. Vi er enn så lenge bare i begynnelsen av den kommende borgerkrig mellom de kristne og muslimer. Krigene var deres verden, alle foregående kriger var også av dem. De mange drap, mord og blodutgytelser i deres fotspor er mange, titusener på titusener.

De dreper folk med et skuldertrekk; det var slik de lot omkring 3 000 mennesker bli myrdet i WTC i New York den 11. september 2001, en ulykke for oss alle. Aaron Katersky skrev pr sep 2018: Pr idag har 20 874 blitt akseptert som støtte-berettigede av fondet (Victim Compensation Fund) som til da hadde delt ut mere enn $4.3 mrd, dvs mere enn 38, 5 mrd kroner. Av dem som har mottatt eller blitt kvalifisert for belønninger som hjelper, redningsmannskap, brannmann, politi, «demolition-cleanup», FBI agenter var omkring 16000 bare ved WTC i New York City (se her). Det forteller noe om størrelsesorden på ulykken og hvor mange mennesker frem til 2018 i USA som hadde blitt sterkt berørt av den. Hva skulle alt dette være godt for? Var det som de hevdet, at det var den evige krigen mot terroristene som skulle begynne?

Eller var det noe annet? Og se, det var noe ganske annet: World Trade Center-prosjektet var det avgjørende, begynnende skritt for judaittenes blodige hevntog mot kristenheten. Krigen mot terroristene betyr i klartekst at judasfolkets utryddelser av de kristne, skal gå sin gang. Siden døden er det verste en talmudist kan tenke seg, er det det han brer om seg. Gir vi oss over i FNs hender, globalistenes fascistiske diktatur; tier vi tilstrekkelig lenge og blir sittende ventende med hendene i fanget og håpe på bedre tider, vil FNs åndelige bror, Israel og Gaza-konflikten etableres i alle Europas land. De skal nikke og smile vennlig til oss, de kommer inn i over landegrensene og sier de skal bare åpne en butikk, så begynner de å bygge og grave.

Så plutselig bevokter de sine «butikkbyggverk» med bevæpnede svartkledde, det hadde de aldri sagt noe om, siden bygger de murer og en vakker dag så står det der ferdig, konsentrasjonsleiren, piggtråd og innebygd «sykestue». Med bevoktning av militært trenede langdistanseskyttere som gjennom kikkertsikte kan treffe en guttunges kneskål på over en kilometers avstand. Det er meget smertefullt å bli truffet av en ekspanderende kule i kneskålen.

Fra Israel Shamirs ( nettsted se her) bok Master of Discourse 2008: «Hva han (Saddam Hussein) ikke visste var at amerikansk strategi (Pentagon) var besatt av jøder og at US generaler hadde fått skolering i hebreisk krigsteknikk som aldri benåder noen. Hadde Iraks Saddam Hussein visst hva som skulle skje, hadde han kanskje valgt Samson Option som løsningen mot Israel?»

De har en rekke ønsker de gjerne ser oppfylt. Et av dem er å få erklært tåkeverdenen for åpnet, der hvor ingen lenger skal kunne se virkeligheten. For vi trenger ingen veiviser, vi trenger intet fyrtårn i natten, sier de. Sannhet skal være tildekket, slik at bare løgnen er synlig. De ønsker å kunne tillate seg hva som helst uten at noen skal kunne protestere.

Men dette kan de bare gjennomføre hvis ingen reiser seg opp og sier ifra. For sannheten veier tyngre enn løgnen, den har en egen kraft og et eget lys. Selvfølgelig vet de det. Og ingen som lever i løgnen liker sannhet, og hvis ingen forsvarer sannheten, så visner den, den blir blodfattig og dør, som et ekte, levende vesen. Dette vet sionistene, men også rabbiene som står bak dem.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
81%
Opplysende
8%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
11%
Om forfatter
Sven-Inge Johansen
ble født tidlig på 50-tallet inn i en stolt, men fattig fiskerfamilie bosatt i en karg fjordarm av Norskehavet i Finnmark. Da NATOs og Norges meget beskjemmende opptreden i Libya, med det stygge mordet på Muammar Gadaffi og mange av hans folk var en ufravikelig virkelighet, begynte et arbeide med å finne kunnskap og sammenhenger. Forfatters agenda er å bidra til at sannheten kommer frem. Så godt jeg kan. Jeg takker alle de som har gjort Nyhetsspeilet mulig.

13
Kommentarer

avatar
5 Comment threads
8 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
8 Comment authors
kenzxcØrjan KvalsvikSven-Inge JohansenRussia Today Recent comment authors
Nyeste Eldste
Øyvind Dulong
Anonym
Øyvind Dulong

Meget sterk og omfattende artikkel.
Det eneste som savnes er lenken videre med hemmelighetene om utenomjordiske og det å reise i universet uten drivstoff på tanken.
Jeg nevner bare; Nikola Tesla, Thomas Townsend Brown, Roswell, CIA, NSA Secret Space Program, «Official» NASA Saturn Programme (Stanley Kubrick shows), og ikke minst, beviselige John Hutchison experiments, Anti Gravity, Philadelfia Experiment, False Flag Terror, Free Energy technology, Directed Energy Weapons (SAIC, ARA, BOEING). 9/11, Hurricane Erin on 9/11- Static fields/Tesla Coil. Professor Dr Judy Wood og hennes 540 siders bevisbok, the new and truly only complete forensic investigation on 9/11. http://www.Wheredidthetowersgo.com “The Towers didn’t burn up, nor did they slam to the ground. They turned (mostly) to dust in mid air.”
Hvor er du på dette temaet? Ta en kikk innom disse nettsidene sidene og la oss få høre hva du mener om disse sannhetene / og relasjonene til din meget, meget omfattende og opplysende artikkel?
http://www.wheredidthetowersgo.com, http://www.drjudywood.com, http://www.checktheevidence.com, http://www.richplanet.net

Mvh
Øyvind

Hermis
Abonnent
Hermis

Bra skrevet dette. Alt dette absurde som skjer nå, og som du har beskrevet, er åpenbart en del av FNs planer. Synd at så mange er så lettlurte/-skremte at de ikke klarer å se det falske spillet. Feks hvorfor er norske ubetydelige CO2-utslipp så mye verre enn Kina sine som får slippe ut så mye de vil? De er jo sikkert noen millioner ganger større enn de norske, og de fortsetter å øke dem så mye de vil.

jab
Abonnent
jab

Her har du gjort en grundig og god jobb. Takk skal du ha. Det eneste jeg savnet var
noen ord om staybehind (Gladio)

Mvh. jab

bin Laden
Abonnent
bin Laden

Det meldes om en eksplosjon på et laboratorie for virusologi i Novosibirsk i dag, den 16.09.2019: https://www.nakanune.ru/news/2019/09/16/22552911/. Laboratoriet hadde en samling av farligste virus som ebola, pest, kopper, miltbrann m.m.
Samtidig drives det med brann-påsettelser over hele Sibir. Jordas lunger brennes opp. Lokalbefolkning kveles av røyk og jakter på skurker med bensinkanner som får betalt i USD for utførte brannpåsettelser.
FN er fastbestemt på å utrydde største delen av tobent populasjon snarest.

Ørjan Kvalsvik
Abonnent
Ørjan Kvalsvik

For et enormt stykke arbeid! Tok meg 2 dager å lese det med alle linkene!!
Eg står i giv akt og gir honnør til forfatteren.
Er SÅ glad for at det ikkje berre er meg som driver på med denne forskningen.
We are many – we are legion.
RESPEKT !!!

zxc
Anonym
zxc

jeg er bare en fortleser, men med basis i denne informasjonen mener jeg at det bør startes et nytt politisk parti med siktemål 50% oppslutning blant norske nordmenn fra Norge. Kanskje etablere et søster parti av Sveriges SD – kan sikkert få drahjelp derifra— hvem tar utfordringen ? Noe må gjøres

zxc
Anonym
zxc

forresten – min mor gikk i samme klasse som Jens Chr. Hauge. – jeg spurte en gang for lenge siden hennes oppfatning. Han var for seg selv og skole kamerater trodde faren var voldelig og kanhende fyllik. De mente at han hadde det vondt hjemme – men ingen kjente ham ordentlig.- mer vet jeg ikke
Nå kom jeg til å tenke på at barn som er «designet » for ondskap oppdras voldelig – for å bli slik siden i livet –