Du leser nå
Hvem er egentlig Miljøpartiet De Grønne?

59 minutter lesetid

Er Miljøpartiet De Grønne så grønn som vi tror?


Hvem er egentlig Miljøpartiet De Grønne?

En gjennomgang av historikk og koblinger avslører.

MDG er et underlig fenomén. De gjør de rareste utsagn, har en mann som leder som gir det inntrykk at han ikke er helt sikker på hvordan han skal knyte skolissene. Men de kom inn på Stortinget. Mon tro om det skjedde med ærlige metoder?

Kanskje var det en ren tildeling fra høyere hold, som siden ble løyet om i riksavisene. Men de trekker unge folk til seg, unge begavede mennesker. Unge idealistiske som vil ofre noe for at verden skal bli et bedre sted for etterkommere og andre. Unge som vil at omgivelser skal bli mindre ødelagt av gifter og kjemikalier. Unge som vil ha mindre kriger og mindre drap. Men jeg husker godt at Hansson på Stortinget ikke fikk seg til å si nei til krig. Jeg stusset dengang over at vi har et miljøparti som synes krig er greit.

Og hva med alle bilene? Det synes som om MDG vil fjerne bilene? Nyter ikke Hansson selv av masseprodusert, billige industriprodukter? Det mener jeg definitivt han gjør. Er ikke El-bilene et alternativ, alikevel? Hvor kommer denne forlangen etter avgifter fra? Hvorfor vil de tynge befolkningen med enda flere skatter? Står virkelig økologi, natur- og miljøvern sentralt hos Rasmus Hansson og hans partivenner? Eller aner vi at det er andre ting som ligger lenger bak i landskapet?

MDGs store spørsmål

Jeg tror nok medlemmer flest mener de bidrar til til en utvikling av miljøvennlige handlinger som ta vekk med bruk av plast, få en renere luft for alle, mindre biltrafikk og mer offentlig transport. Men er det dette som styrer MDG? Er det dette som i fremtiden vil utgjøre MDGs partiprogram? Hvordan ser det ut bak kortene? Hva finner vi hvis vi løfter på madrassen?

 

Hvem trekker i trådene hos De Grønne?

Miljøspørsmålene kom på banen for alvor med boken «The Limits to Growth», Hvor Går Grensen, utgitt i 1972. Jørgen Randers var 27 år, en student uten livserfaring, men fikk sitt navn plassert midt på bokens forside. Boken var bestilt av COR, skrivingen gjort ved MIT i USA. Boken slo ned som en bombe, godt hjulpet av media, og ble diskutert og samtalt om vidt og bredt. Boken fikk mange oversettelser og mange opplag, noen sier 12 millioner. Den ligger tilgjengelig på norsk på Nasjonalbiblioteket (nb.no). Kan jordens industrier brødfø alle, har vi mat nok, kan vi fortsette å leve slik, var noen av spørsmålene som ble belyst.

Utgiveren av boken var Club of Rome, en av medforfatterne var nordmannen Jørgen Randers, utdannet ved MIT og UiO. Faren, Gunnar Randers (1914-1992) var ledende atomforsker i Norge. Norge er et lite land, det bor få mennesker her og fagmiljøene er små. Mye taler for at det var nær kontakt mellom Jens Christian Hauge og atomforskeren Gunnar Randers, kanskje hadde de med hverandre å gjøre særlig i tiden før Hauge sørget for tungtvann til Israels utvikling av atomvåpen. Det måtte ha vært et spennende miljø å vokse opp i for en nyskjerrig guttunge. Eplet falt nok ikke langt fra stammen; og Jørgen fikk gjennom dette en rakettstart på sin karriere.

Derfor kan det tyde på at det var Jens Christian Hauge (1915-2006) som sto bak dette, dessuten han likte å gjøre slikt, han likte å være gudfar. Han hadde de beste kontakter og visste å bruke dem. Til og med Kong Olav syntes Hauge var en mann verdt å snakke med, rimelig ofte også. Boken Limits To Growth er et vitnemål om at Jørgen Randers allerede som en ung mann med liten livserfaring, bokstavelig talt ble omfavnet og satt på en pidestall av Club of Rome.

Hvorfor skulle Jens Chr. Hauge gi Jørgen Randers en slik eventyrlig start i livet? Forteller forholdet mellom Jens Chr. Hauge og hans far, atomfysikeren Gunnar Randers kanskje noe om det? Forfatteren Alf Ole Ask skriver om disse to betydningsfulle menn i sin bok Maktens ansikt (1991, Tiden Norsk Forlag).  Også forfatteren Olav Njølstad har gjort et omfattende og grundig arbeide om Jens Christian Hauge, gitt ut på Aschehoug Forlag 2008. Begge åpenbarer en nært forhold mellom disse to menn.

 

På et bilde fra Titos besøk står direktør Gunnar Randers og forteller om anlegget. Tito gestikulerer, og dengang kronprins Harald følger ivrig med. Rett bak dem står Jens Chr. Hauge og bivåner det hele med et stort smil. Han følte nok at han hadde grunn til å være stolt. For ingen annen politiker har med slik iver forsøkt å gjøre Norge til en atomstat enn nettopp Hauge (foto og tekst fra boken Maktens ansikt av Alf Ole Ask).

«Slik sto saken da Hauge for alvor begynte å engasjere seg i den på ettersommeren 1958. Hans rolle var spesiell i den forstand at han ikke bare var medlem av Noratoms styre, men også juridisk rådgiver for Institutt for atomenergi og en nær venn av Randers, Dahl og Noratoms grunnlegger, Fredrik Møller (Njålstad side 577)».

«Tre uker senere ble ekteparet Hauge vist den nokså usedvanlige ære og tillit å fungere som privat vertskap for utenriksminister Golda Meir under hennes offisielle besøk i Norge. Den 17.mai 1961 feiret Golda Meir den norske nasjonaldagen hjemme hos Hauge på Slemdal, sammen med blant andre ekteparene Randers, Lie og Bratteli (Njåstad side 586)».

«Foruten å ta seg av de juridiske problemstillinger, ikke minst knyttet til driftssikkerhet og erstatningsansvar, preget han styremøtene med sine klare synspunkter, sin ustoppelige ekspansjonsiver, sin munstre replikk og sitt ufravikelige krav om marsipankake til kaffen. Da Hauge en gang var forhindret fra å møte på grunn av sykdom, sørget Randers for at et stort kakestykke ble brakt med ilbud fra Hotel Continental til sykeleiet i Bjørnveien. Man tok da vare på hverandre (Njålstad side 617)».

«I tillegg var Hauge fasinert av den kreativitet og virketrang som preget de sentrale personene i det norske atommiljø – fremfor alt Randers. I boken Mennesker kaller Hauge ham «en tsar for utviklingen av atomenergi i Norge». Ifølge Hauge hadde det norske samfunn i de første etterkrigsårene vært «meget mottagelig for den type tsarer» (Njålstad side 618)».

«Stuene i Hauges villa på Slemdal i Oslo har vært arena for beinharde forhandlinger om Norges kjøp av 40 prosent i Volvo, for fraksjonsmøter i forsøk på å gjøre Odvar Nordli til AP-formann og for private middager med Kong Olav som gjest. En person med stor arbeidskraft, innsikt og evne til å utnytte nettverk hadde forutsetningene for å bli en av etterkrigstidens mektigste menn. Disse forutsetningene hadde Hauge absolutt hatt (Alf Ole Ask, side 211)».

Det er sannsynlig at Hauge hadde en finger med i spillet når det gjaldt startskuddet for karrieren til Jørgens Randers. Og det er ingenting galt med det. Det ble hans skjebne, slik Jens Chr. Hauge ble for Gunnar Randers:  «I sin selvbiografi skriver Randers at han har «funnet at skjebnen har vært velvillig, eller kanskje jeg heller skulle si at Einar Gerhardsen har vært hjelpsom ved å plassere Jens Chr.Hauge i statsrådstolen i Forsvarsdepartementet (Alf Ole Ask, side 158)».

Gunnar Randers var en mann som var begeistret for teknologisk utvikling. Han kjempet hver dag for dette med en usvikelig entusiasme og usvikelig tro. Men sønnen Jørgen Randers begynner sin karriere  med det motsatte fortegn. Nemlig begrensingene. HVOR GÅR GRENSEN, ble boken kalt i norsk oversettelse.

Limits To Growth 1972

Bakgrunnen for boken er følgende: Boken, et utredningsarbeide, ble bestilt av Club of Rome ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Det var prof. Meadows som fikk oppdraget. Jeg vet ikke hva Jørgen Randers konkret hadde med dette å gjøre. Men han var student der. Sentralt i boken Limits To Growth er spørsmålet om befolkningsvekst (s.149, norske utgave): «Det er bare to måter å gjenopprette balansen på, etter at man har fått denne skjevhet. Enten må fødselshyppigheten senkes, slik at den tilsvarer den nye, lavere dødelighet, eller også må dødeligheten økes igjen».

Mine spørsmål til dette: Er økt dødelighet et spørsmål om miljø? Om kapasitet av matproduksjon? Om dødelige sykdommer? Om krig? Fødes det virkelig for mange? Må noen dø fordi de er «useless eaters», som Henry Kissinger kalte det?

 

Jorgens Randers 1971

Jørgen Randers sier selv dette om bakgrunnen for rapporten (fra forskning.no):  «I 1972 dumpet speidergutten fra Oslo litt tilfeldig inn i en forskningsgruppe i USA. De jobbet med et prosjekt som skulle komme til å vekke oppsikt og heftig internasjonal debatt. Resultatet ble rapporten «The Limits to Growth». Randers og forskerkollegene fant ut at menneskeheten var i ferd med å overskride jordens bæreevne. Vi var på vei mot et økologisk sammenbrudd. Forskningen var basert på den første store matematiske datamaskinmodellen av verdenssamfunnet», forteller Randers i intervjuet.

Det synes langt mellom hans livsoppfatning og min. I min søken etter årsakene bak denne ulykkelige, terroriserte og krigerske verden, støtte jeg på et merkelig miljø. Det er derfor jeg gjerne ville overbevist ham om eksistensen av disse. De som brukte de bredeste, største og flotteste ord, hadde de raskeste fly, blankeste biler, de største eiendommer og gav inntrykk av å være vitenskapelige og sannhetssøkende. Men bak alle de store ord, de mange eiendommer og de hellige overbevisninger spredde de de verste ulykker verden noen gang har sett. De løy meg altså rett opp i ansiktet; jeg var paff og ubehagelig overrasket. Mitt ønske var alltid i all enkelthet å bidra med noe positivt til mine omgivelser. Men disse folkene gjorde alvor av å pløye åkrene med en helvetes plog og ut av plogfurene oste døde, blodstengte, oppløste menneskekropper, sykdommer som spiste hud og hår, sult og nød, mens bomber eksploderte og hvit fosfor brant. Siden ble det stille som i graven, ikke engang et fuglekvitter. Menneskene var forsvunnet, landskap var lagt øde. Slik holdt de på helt til den ene ørken etter den andre ørkenen bredde seg utover som betente, åpne sår. Jeg trodde ikke mine egne øyne, lenge. Fordi det var så vanskelig for meg å finne ord. Og hvordan skulle jeg finne veien til en forklaring?

 

Protestårene i Tyskland

De Grønne så sin begynnelse nesten samtidig i USA og Europa. De ble aldri store i USA, fikk aldri nok makt, men i Tyskland gikk det meget bedre da de fikk regjeringsmakt under Kanzler Gerhard Schroeder (SPD). De kom sammen, fordi de åpenbart hadde de samme politiske mål. Det var under Schroeder utenriksminister Joschka Fischer (de Grønne) gikk Pentagons og US State Departments ærend under president Bill Clinton og fikk NATO til å bombe Jugoslavia. For første gang bombet NATO, vi trodde det var en europeisk forsvarsallianse, sine egne. Det kom nok som en skikkelig overraskelse på mange. Var han ikke så grønn og miljøvennlig som man skulle trodd?  Var virkeligheten ikke slik vi hadde trodd? Var han en ulv i fåreklær? Senere kom det fram at Joschka Fischer var medlem av selveste NeoCons-klubben i New York, Council On Foreign Relations, USA-klubben for de mektigste sionister fra hele verden. Så fikk vi se de tykkeste blodsbånd mellom de grønne, NATO og CFR. Velgerne hadde under valgkampen blitt kastet blår i øynene. Løgn, triks og markedsføring. Det var et regelrett bedrag ovenfor den store antiatomvåpen- og fredsbevegelse i Tyskland, med hundretusener av engasjerte mennesker. Men kanskje var det akkurat det som var meningen?

Spiegel Online (2008): Fra demonstrasjon i Bonn, omkring 400 000 deltok (1982).

Slik var situasjonen i Mellomeuropa for noen få år siden: Spenningene i Tyskland rundt 1980 var til å ta og føle på. Forhandlingene om nedrustning hadde kollapset, Warsawapakten plasserte fra 1976 til 1977 nye SS-20 atomraketter i Østeuropa. Sovjet begynte invasjonen av Afghanistan. Dobbeltvedtaket fra desember 1970 innebar at 572 mellomdistanseraketter skulle settes opp i Vest-Europa. Det var under påvirkning av dette at mange hundretusener demonstrerte. Jeg mener å huske de til og med stilte seg opp hånd i hånd fra Stuttgart til Frankfurt, en strekning på 206 kilometer. Folk hadde sagt fra. Nå var det nok. Myndighetene var nødt til å gjøre noe.

Omskrevet tekst fra: http://vimu.info/general_04.jsp?id=mod_6_6

Var også MDG bare ment et lokkemiddel for de som følte seg tiltrukket av innpakningen, av selve presentasjonen? Var grunnen til at vi var lette å narre, undertegnede er intet unntak, at vi levde fra hånd til munn. Vi levde i øyeblikket. Historien bak oss, hvor vi kom fra, våre forfedre og deres utfordringer interesserte oss lite. Hvor fremtiden måtte ligge, var i tåka for de fleste av oss. Det var vinden som blåste igår. Vår forankring i fortiden som kunne ha skjedd, gav vi avkall på. Hva morgendagen kunne bringe lokket ikke, bare det som sto på matbordet interesserte, bare øyeblikket. Slik mistet vi tilgang til en åndelige og sjelelige næring vi så sårt skulle ha hatt, vi lot oss fange inn i et avgrenset området, en innhengning og våre tanker om tilværelsen, våre forhåpninger og engstelser ble styrt av aviser, fjernsyn og film.

 

Jørgen Randers, en marxist, i bunn og grunn?

Jeg bare spør: Var Jørgen Randers en som Joschka Fischer, grønn utenpå, men rød inni? Var han en slags provokatør; en utsendt medarbeider som i det skjulte skulle løse sionistenes vanskeligste oppgaver, nemlig å paralysere folkemassene? Skulle de som ikke aksepterte krig og vold, bedøves? Settes ut av spill? Var de grønne politiske partier etablert for å lede folk på avveie? Boken Jørgen Randers sto medansvarlig for, The Limits Of Growth, hva var meningen med den? Skulle den kanskje brukes som brekkstang for noe helt annet? Fikk den først og fremst omtale og store opplag fordi den sionistiske verdenspresse (I Norge: NRK, VG, Dagbladet og Aftenposten) skjøv den frem?

Følgende oppslag viser at det er meget sterke bånd mellom Jørgen Randers og Miljøpartiet De Grønne (fra 2015). Sannsynligvis svever nok også ånden fra Club of Rome over vannene, selv om det ikke er nevnt. Det er særdeles spesielt når noen går ut i pressen gjennom et helsides-oppslag og går god for et politisk parti. Spørsmålet er om det var flere budskap, om det var dobbelt bunn?

Jørgen Randers stiller seg opp som forbindelsen mellom Club of Rome og MDG.

The Club Of Rome, grunnlagt i 1968 av David Rockefeller, Alexander King og Aurelio Peccei , det året hvor de unge langhårede og «fritt-tenkende» myldret ut i gatene. California og Paris var hovedstedene. Men det var ikke slik vi trodde. I virkeligheten skjedde det her et kupp av de vestlige lands statsapparat, kamuflert som en opprørsdreven ungdommelig tidsånd, meget intelligent planlagt og gjennomført. Det var sionistenes ånd og deres unge folk som overtok. I Norge ser vi disse folkene idag sitte som redaktører, forbundsledere, direktorat- og statsetat-ledere og ikke minst, rektorer for all slags skoler. En gjennomtenkt plan, genial i en viss forstand, da vi alle trodde dette var en ungdommens revolusjon. Vi trodde verden skulle ut av de blodige kriger; men så overtok sionistene styringen i skyggen av revolusjonståken som også undertegnede dengang var bedøvet av. Beatles og Rolling Stones o.a. ble blåst opp av media og var viktig for å understreket bedraget. Det ser ut til at de grønne politiske partier ble etablert nettopp for å fange opp barna av hippie-generasjonen, flower-power-folkenes barn, født etter 1968 og utover. Barn som var blitt flasket opp på det velmenende, på vaniljepudding, røkelse og myrra. Dr. John Coleman så det slik.

 

Berømthetene, de rike og klubbliv

Club of Rome har vært en institusjon på linje med Council On Foreign Relation, den Trilaterale Kommisjon og Bilderbergergruppen. I alle disse tenketanker hadde David Rockefeller en helt sentral rolle. Det var hans egne klubber. Den ånd vi finner i Club of Rome, finner vi også i de andre grupperinger. Det er desinformasjonens ånd, løgnene og bedragene. Av grunner jeg ikke forsto gikk disse alltid bak ryggen på folk når det gjaldt de sanne motiv. Det var og er faktisk så ille at man ikke vil tro det. De representerte alle de samme idealer og hadde de samme målsetninger, slik de også ble nedfelt i FNs Agenda 2021 (senere Agenda 2030), hvor Gro Harlem Brundtland, som fortsatt i høy alder er aktiv for de samme samfunnskrefter, leverte en av grunnstenene. De Grønne er deres barn, deres fangarmer, selv om sikkert Ralph Nader (USA), Daniel Cohn-Bendit (F), Joschka Fischer (D) og ikke minst vår egen Eva Joly, kanskje ikke ser dette på samme måte.

Mange velstående ble nok fasinert og kanskje trollbundet av den eksklusivitet som omgav de som var innenfor dørene i de forskjellige klubbene, som våre egne tidligere justisminister Grete Faremo og tidl. utenriksminister Thorvald Stoltenberg i Trilateral Commission, begge AP-medlemmer og Very Important Persons. Men det var et bedrag. VIP-medlemmenes energi ble misbrukt til å legitimere ødeleggelser, utrolige omfattende ødeleggelser. De ble brukt som en vektstang som skulle holde motvekten. Idag vet vi at katastrofen med World Trade Center i New York i 2001 hadde sine pådrivere og fans i disse miljøene, likeså den såkalte arabiske våren og krigene mot Afghanistan, Irak, Libya og Syria, men også i Somalia og Sudan. Det var i disse (makt)syke miljø ledere som Hilary Clinton, Dick Cheney, Tony Blair  og Paul Wolfowitz ble fostret. Disse destruksjonister har etterlatt seg en ting og det er; ørkenlandskaper, død og fordervelse. Men hva slags bakgrunn har dette? Hvorfor ble millioner av mennesker brutalt slaktet,  enda flere millioner såret og lemlestet, hvorfor ble så manges liv ødelagt, barn og voksne, familier og slekter, hvorfor ble landområder gjort fullstendig ubeboelig (uranammunisjon)? Hvorfor ropte så mange på akkurat det; ødeleggelser, død og destruksjon, kanskje til og med uten å være bevisst på at det var akkurat det de gjorde?

Kontroversen om Sion (norsk utgave av Ingrid Berg 2016)

Det tok også meg mange år å komme frem til den erkjennelse at det Douglas Reed skrev var korrekt. Journalisten og forfatteren Douglas Reed, englender og sydafrikaner (1895-1976), skrev boken The Controversy of Zion (1956) om de som lever ut destruksjon, oversatt av vår norske Ingrid Berg i 2016. Under kapitlet – Den destruktive misjon, heter det: «Studiet av hundrevis av bind gjennom mange år fikk meg etter hvert til den erkjennelsen at den essensielle sannhet i historien om Sion har blitt helt og fullt oppsummert av Maurice Samuels tjueto ord: «Vi jøder, ødeleggerne, vil for alltid forbli ødeleggere … ikke noe av det som ikke-jødene vil gjøre, kan tilfredsstille våre behov og krav.» Når man hører disse ordene, høres de i første omgang oppblåste og nevrotiske ut, men økt kjennskap til emnet avslører at de er ærlig ment og omhyggelig valgt. De betyr at en mann som fødes som og fortsetter som jøde, mottar en destruktiv misjon, som han ikke kan unnslippe. Dersom han avviker fra denne «lov» er han ikke en god jøde i De «eldstes» øyne. Dersom han ønsker eller blir presset til å være en god jøde, må han rette seg etter den. Det er grunnen til at den rollen som ble spilt av dem som ledet «jødene» ned gjennom historien, nødvendigvis må bli destruktiv».

Videre heter det på side 91, og det er så ille at det er meget vanskelig å tro at dette kan være sant, men det er dessverre slik, virkeligheten bekrefter dette: «Fra det øyeblikk da Israel avviste judeerne, og disse ble overlatt til levittene, ble judeerne framover regjert av et presteskap som forsikret at destruksjonen var Jehovas viktigste befaling, og at de var guddommelig utvalgt til å destruere. Slik ble de det eneste folk i historien som var spesielt helliget destruksjon, rett og slett. Destruksjon som en følge av krig er et velkjent fenomen i hele menneskehetens historie. Men destruksjon som et spesielt framelsket formål hadde aldri tidligere vært kjent, og den eneste kilde som kan finnes til denne enestående idé, er Tora–Talmud. Hensikten var ganske tydelig å organisere en destruktiv kraft. I dette ligger den dype sannhet i Samuels ord fra vår egen tid».

 

Pedofili, rituell misbruk av barn

Men ødeleggelsene stopper ikke der. De forskjellige klubber opprettet av David Rockefeller og hans folk har idag verden i sin hule hånd. Det vil de utnytte. For de har en plan. Og det de har å by på siver frem som fukt i en murkjeller, da de aldri forteller ærlig og åpent om det de har fore. Vi kan bare ane at noe forferdelig, brutalt og voldsomt er under oppseiling. I dette bildet hos Club Of Rome hører ikke bare den industrielle nedbygging, struping av energi for å skape en høvelig plass for herrefolket, men også spørsmålet om pedofili og rituelt misbruk av barn. Hvorfor ble akkurat dette et tema hos De Grønne? Hva skjuler seg bak dette?

Aurelio Peccei, en mann med visjoner (1908-1984)

Det dukket først opp på scenen gjennom den tyske grønne politiker som i mange år har sittet helt øverste ved bordet, Herr Juergen Trittin: Det var dengang et lite punkt i det politiske program, og det het: Pedofili skulle ikke lenger være straffbart. Dette slo ned i den tyske befolkning som noen meget usmakelig og ubehagelig. Alle ble fullstendig tatt på sengen. Det gjorde stor furore. Hva i all verden var dette? De protesterte det beste de kunne. Men tenker vi igjennom dette, vet vi at alle temaer de vil ha ut i en valgkamp går gjennom utallige politiske ledd til behandling. Mange politiske ledere hadde gitt sitt samtykke, de hadde nikket og sagt ja. I 1980 var dette på De Grønnes politiske program. Var bakgrunnen og motivet at man må være åpen, ha åpent blikk og ikke være fordomsfull? Eller var det en annen bakgrunn for dette? Var døren tilfeldigvis skjøvet opp på gløtt?

Juergen Trittin, tysk grønn politiker

Den grønne tyske politiker Juergen Trittin har i ettertid lenge blitt forfulgt av dette. Det politiske ønsket som han stilte seg bak i 1980, vakte sterk avsky blant velgerne. Min oppfatning pr idag er at dette ønsket kom fra sentralt hold i Club of Rome, De Grønnes mor og Juergen Trittin var den som skulle fronte dette utad, men ble ganske enkelt tvunget på retrett. Det var i 1980. Nå prøver de seg igjen, men benytter alle mulige skjulte veier. Siden 2012 siver dette inn i samfunnslivet fra mange hold, særlig gjennom flere internasjonalt kjente politiske ledere, men også gjennom en hær av betalte bloggere og nett-troll. Det pipler opp som råttent kjellervann mellom gulvplankene. Fra det skjulte. Det skjer ikke uten grunn. Vi bør absolutt holde et øye med det. Club of Rome blir betegnet som en tenketank, og er kanskje i realiteten ett av kommunismens mange ansikt utad, som dukker opp som troll i eske. Aurelio Peccei var en italiensk industriell, en som talte for de mange, hans livssyn gjenspeiles i følgende utsagn under et Club of Rome-møte i Paris i 1982:

«Mennesker er som insekt. De formerer seg altfor fort. Det er på tide å bremse de nasjonale staters vekst som forhindrer verdenskulturen (les; NWO). Kristendommen skaper kanskje stolte menn; men er et merkantilt samfunn som står for dødskultur og klassisk musikk og er undertrykkende» (1). Vi skjønner at industrialisten Aurelio Peccei var urolig, fra hans bok Before It Is Too Late (utgitt 2008): «Men jeg ser dessverre ikke annet akseptabelt alternativ enn et globalt diktatur hvis vi vil unngå en katastrofe fremprovosert av menneskene og redde vår planet, skogene, savannene, polarområdene, havene, kystområdene, innsjøene, elvene, faunaene, villmarkene, atmosfæren og klimaet, og oss selv» (2).

Mother Of All Webs

Forfatteren Gyeorgos Ceres Hatonn bekrefter i sin bok The Mother of All Webs Who Gotcha! (1992) Aurelio Pecceis møter i NATO.

Han skriver på side 208 under kapitlet Enter Aurelio Peccei: På et tidspunkt ville det oppstå en kollisjon med det vitenskapelig-teknologiske og militære apparatet i Sovjetunionen og Warszawa-pakten. Så foreslo Peccei, og siterte Brzezinski som sin kilde, at Warszawapakten ble tilbudt å «møtes på halvveien» med Atlanterhavsalliansen som alternativ til «eksplosjon». Denne «konvergens» ville kunne legge grunnlaget for hva Peccei kalte One World-regeringen, som skulle å drive globale saker frem bygget på grunnstenene krisehåndtering og global planlegging. Videre heter det under det følgende kapittelet A VISIT TO TAVISTOCK: Mens denne nye verdensstrategien ble forberedt i NATO, hadde Peccei en rekke konsultasjoner med sentrale tjenestemenn. Den ene var McGeorge Bundy, tidligere nasjonal leder for sikkerhetsrådet under den kubanske missil-krisen, en annen var vitenskapelig administrator for NATO, Dr. Alexander King, generaldirektør for vitenskapelige saker for OECD; Den tredje var Dr. Homer Perlmutter, redaktør for Tavistocks tidsskrift Human Relations. Peccei møtte i stor grad med White House-tjenestemenn og med departementet for planlegging av politikk. Et avsnitt lenger ned heter det: Arbeidet med å hjernevaske befolkningen i NATO-landene, med særlig vekt på den amerikanske befolkningen, ville bli koordinert av «Club of Rome» som skulle bli grunnlagt av Aurelio Peccei og Alexander King, med Tavistock Institute som fungerer som overvåker for prosessen (3). Idag vet vi at er det noe NATO (les; Tavistock Institute) er meget gode på, er det desinformasjon og hjernevask.

 

Club of Rome, NATO og ødeleggelser fra grunnen av

Club of Rome er et initiativ knyttet nært sammen med NATO. De har begge oppgaven å forberede den globale verden, the New World Order, en verden uten grenser, styrt av en regjering (er i forberedelse av FN), en hær (mot de ulydige) og en religion (Talmud), men skjult, slik at ingen skjønner hva som foregår, man skulle få pakken servert som julekvelden på kjerringa. Til dette skulle de ta ibruk organisasjonen FN, grunnlagt nettopp for dette formål. Den fint innpakkede pakken til oss vanlige mennesker heter FNs Agenda 2030, den hadde opprinnelig navnet Agenda 2021, men siden tiden ikke strakk til, måtte de forskyve den til 2030. Denne overraskelsespakken er så alvorlig og har såpass katastrofale konsekvenser at det gjelder å stå på alle bremser som er mulige. Disse folkene er så langt inne i sine forestillinger og ideer at de ikke lenger er tilgjengelige. Deres engasjement er av demonisk karakter og lover en fullstendig, total ødeleggelse av våre samfunn og miljø. Først skal de utrydde alt som i deres øyne er uønsket, akkurat som cellegift brukes ved kreftbehandling, siden skal de bygge det opp igjen, bit for bit, slik de vil ha det. Det er dette de lokker medlemmene av MDG å være med på. De har kjørt opp miljøkrisen for å bruke den som brekkjern.

Fra The Club of Rome møte i Salzburg i 1972;  de meget viktige menn.

Dr. John Coleman (side 45): Det som mangler i våre kristne kirker i dag, er kunnskapen og forståelsen av det okkulte og okkult-skjulte hemmelige samfunn som er å finne overalt. Våre kristne lærere og lesere trenger å bli kjent med de religiøse teokratier, slik at de kan vite mere om hvor de ønsker å føre Kristi kirke hen. Istedenfor å forkaste det skjønne og rene fra renessansen, bør vi holde fast i det og beskytte denne uvurderlige arv. Her er en oversikt over noen av de trinn som (James) Harmon foreslo, for å få fremskritt i CORs planer for en ny verdensorden (16):

Om Frankfurterskolen, The New Dark Age, av Michael Minnicino, 1992

Ungdom inn i de politiske prosesser.
Kvinners frigjøringsbevegelser.
Selvbevissthet hos de svarte.
Ungdommelig opprør mot alt som er galt i samfunnet.
Skape større interesse for sosialt ansvar i forretningslivet.
Minske forskjellene mellom generasjonene.
Skape motstand hos ungdommen mot teknologi og industri.
Eksperimentere med nye familiestrukturer (enslige foreldre, homoseksuelle foreldrepar, lesbiske husholdninger, osv).
Konservative økologigrupper bør dannes.
Styrke interessen for de østlige religioner ved skoler og universitet (17)

 

 

Vi gjenkjenner her Frankfurterskolens beryktede forslag til oppløsning av den kristne, europeiske samfunnsstruktur. En oppløsningsprosess som er slik bygd at ingen skjønner noe av det, før alt ligger i ruiner og den øde ørken plutselig er der. Forfatteren Michael Minnicino har i Fidelio 1992 utgaven skrevet artikkelen The New Dark Age, en fremstilling av de realitetene som vi nå har rundt oss, men som var planlagt av Frankfurterskolen, også omtalt som en tenketank, med medarbeidere som Georg Lukasc, Max Horkheimer, Theodor Adorno og Juergen Habermas. Var disse begavede menn klar over at de skulle bli Europas totale ødeleggelses apostler?

 

Det kommunistiske Manifest og Terror

Men åpenbart hadde Frankfurterskolen også sine ideer fra et annet sted. Dr.John Coleman skriver: Punktene i Harmons Manifesto (COR, men også medlem av CFR) er såpass like det Kommunistiske Manifest fra 1848 (Merk: Dette ble oversatt og utgitt på norsk av nettopp Arbeiderpartiet i 1918 og ligger ennå og ulmer i partikontorets ganger), at de kan legges over hverandre. Det er mindre forskjeller i stil enn i substans, men den grunnleggende forutsetningen er at verden skal bli en sosialistisk stat som senere vil bli kommunistisk, det er den røde tråd som finnes i begge dokumenter. Det underliggende skjulte temaet er det samme som

Terrorismens far, Menachim Begin, fra Christopher Bollyns detaljerte og nøyaktige arbeider.

de kommunistiske bolsjevikene lærte: «Kom deg ut av faresonen. Terror er vår taktikk, og vi vil bruke den uten frykt. Vi er nådeløse. Vi vil eliminere deg hvis du stritter imot.» Som jeg sa tidligere, er New Age-idealene som beskrevet av Harmon tusener av år gamle. Druidene brente folk i flettede kurver som ofre til sine guder og deres kvinnelige prestedøtrer lot blodet fra ofrene strømme ned i bøtter; fra John Coleman side 46 (originaltekst 4).

Den franske revolusjonen tok livet av hundrede tusener av uskyldige, slik som den bolsjevistiske revolusjonen (mange mener at omkring 60 millioner ble drept, forf. anm). Kommunistene var stolte av hvordan de torturerte og drepte millioner av kristne. Hva får oss til å tro at Club of Rome, et okkult teokrati, ikke vil gjøre det samme hvis de får sjansen? Dette er morderiske, åndelig døde menneskene vi har å gjøre med, folk som har blitt beskrevet av Kristus som herskere av mørket, de ugudelige på de høyeste steder, og det er på høy tid at hver og en av oss, enten japansk eller amerikansk, våkner opp for farene som truer sivilisasjonen (18).

Flere av CORs sentrale medlemmer har vært med å starte Grønne politiske partier. En av dem er belgieren Mark Dubrulle, President av EU-avdelingen av Club of Rome, COR-EU, in Brussels. En annen dukket opp med et viktig synspunkt i en diskusjon på fjernsynet, hvor et COR-medlem bekrefter forbindelsen: I en debatt på CNN, sammenlignet US presidentkandidat Bernie Sanders klimaforandringer med Andre Verdenskrig. Senter for Klimasikkerhet ba Club of Romes medlem Ian Dunlop om en kommentar: «Å reagere på klimaendringer er mere enn å styrke det grønne partiet. Sanders har helt rett; vår respons bør være å gjøre et næropptak av denne krig. Etter Andre Verdenskrig ble hele økonomien slått over ende i løpet av ett-to år. Det vi trenger er én verdensregjering» (5).

 

Det grønne gress og MDG

Om MDG vil miljøet godt, la gresset forbli grønt, ikke bli gult og visne? Er det det de vil? MDG lokker folk til seg som vil engasjere seg, gjøre noe godt for samfunnet, gi et bidrag til grønn utvikling, naturvern og mindre biler i gatene, fordi vi jo med en gang ser at bilene forurenser. Men er dette hele bildet? Hva kan vi forvente oss å få se bak neste sving?

Eva Joly, kandidat for MDG i Oslo i 2017

Vår norske, vakre Eva Joly, aktiv hos De Grønne i Frankrike, nå også i Oslo som kandidat til valget i 2017. Hennes stort oppslåtte reddende-englerolle viser at De Grønne er en bevegelse i hele Europa, uavhengig av det nasjonale. For meg bekrefter dette at det er det samme opphav, nemlig Club of Rome og Rockefeller. For noen år siden hadde hun og Daniel Cohn-Bendit (jeg mener å huske det var ham) et frokostmøte med grunnleggeren David Rockefeller i New York. Meg var det aldri unt å få et frokostmøte med David Rockefeller. At helt andre interesser enn miljøspørsmål ligger bak et slikt møte, aner kanskje de fleste medlemmer ikke. Men siden Rasmus Hansson og Jørgen Randers begge har fartstid i FNs World Wildlife Fund (WWF), har de nok mere innsikt.

WWF – vårt oppdrag er å bevare naturen og å redusere de verste trusler mot livets mangfold på jorden.

Det synes ikke som om nydelige prinsesse Lan Marie Nguyen Berg vet noe om dette. At APs kjernekar Raymond Johansen gjerne opptrer sammen med henne, noe jeg har full forståelse for, har han kanskje grunner utover det rent personlige. For AP og MDG har hatt røttene i den samme slags jord. De har så og si spiret opp fra samme sort frø. Som flere før valget 2017 i Oslo allerede har understreket; grønne utenpå, men røde inni; sionister som later som om de er bekymret for miljøet. Deres metoder er å skape frykt og å skremme.

Som Prof. Julian Simon skriver om boken The Limits On Growth: «Vi starter nå med noen kapitler hvor vi vil forsøke å analysere årsakene til de falske og dårlige nyheter – å forklare hvorfor mediene pumper inn så mange feil fakta og så mye dårlig tenkning i folks sinn om miljø, om befolkningsvekst og en rekke andre emner av interesse for samfunnet. I dette kapittelet har jeg diskutert de allsidige årsakene til dårlig nyhetskompetanse – medienes egeninteresse servert for det oppskremte publikum (noen eksempler er gitt på hvordan nyheten blir manipulert for å oppnå akkurat denne effekten) og tilbøyelighet til organisasjoner og enkeltpersoner å produsere falske uttalelser om trender for å fremme budsjetter, stipend og innsamlingsarbeid (9)».

http://www.juliansimon.com/writings/Truth_Shortage/BIASS09M.txt

Selv klubbmedlemmer innrømmer at påstandene er falske. I sin bok, Science Under Siege, sitert Michael Fumento, medlem av Club of Rome Timothy Wirth, som sier: «Vi må kvitte oss med dette globale oppvarmings-problemet. Selv om teorien om global oppvarming er feil, gjør vi det rette i vilkårene for økonomi- og miljøpolitikk. Den virkelige hensikten med etableringen av miljøbevegelsen er å bygge strukturer (politiske, økonomiske, ideologiske osv.) for det kommende ultimate monopolet: en bedrifts-kommunistisk verdensregering (10)».

Julian Simon, Prof. økonomi ved Maryland Univ. (1932-1998)

Prof. Julian Simon: «Deres manifest er boken HVOR GÅR GRENSEN. Boken hevder at på grunn av minkende ressurser må verden omfavne nullvekst i økonomi og befolkning. Boken fikk enorm mediedekning og solgte etter hvert 12 millioner eksemplarer over hele verden. Men boken er en samling av løgn. Grensene for vekst har blitt betegnet som dårskap eller bedrageri av nesten alle økonomer som har lest boken nøye eller har skrevet anmeldelser (8)».

Som medlem av klubben i Roma, sa Mikhail Gorbatsjov: «Trusselen om miljøkrisen vil bli den internasjonale katastrofenøkkelen som vil låse opp New World Order (10a).»

Å forbedre struktur: «For å få flere til å vise integritet burde vi forsterke strukturene, sa en vis mann med en balansert dømmekraft for lenge siden. Global oppvarming var bare et tema blant CORs mange, målet var å redusere verdensbefolkningen (11).

I 1993 skrev Alexander King, COR medgrunnlegger sammen med Bertrand Schneider boken The First Global Revolution, hvor han konstaterte: “Menneskehetens største fiende er mennesket. På jakten etter å bli forenet mot en ny fiende, fant vi på ideen om forurensning, trusselen om global oppvarming, vannmangel, hungersnød og lignende ville passe oss bra. Alle disse farene er forårsaket av menneskelig innblanding, og det er bare gjennom holdningsendring og atferd disse kan overvinnes. Den virkelige fienden er menneskeheten selv (12).

 

Mor Norge, Gro Harlem Brundtland

Et annet viktig medlem av Club of Rome er Gro Harlem Brundtland. Hun sto, gjennom sine far, Gudmund Harlem, med begge føttene inne i Mot Dag-bevegelsen, sionistenes berømte oppholdssted i Oslo før Andre Verdenskrig. Dette var et miljø som sto i fyr og flamme. For dem var kommunismen en radikal fornyende tenkning sett i forhold til det bestående, meget stive, borgerlige flosshatt-miljøet i Oslo. Der ønsket de med ungdommens livsglød og fanatisme å bidra til revolusjonerende samfunnsmessige forandringer. Kanskje akkurat som flere innen sionistenes etablering for avledningsmanøver på 1970-tallet, AKP-ml i sin tid, med våpen i hånd. Trotskijs samtidige og medrevolusjonær, Alexandra Kollontai hadde bodd flere år i Oslo. Det er klart at denne vakre damen hadde hatt stor innflytelse på mange av Mot Dags ungdommelige medlemmer som Haakon Lie, Helge Krog, John Lyng, Sigurd Hoel, Hans Heiberg, Erling Falk, Inger Hagerup og Einar Gerhardsen, unge, sterke og modige personligheter som alle på sitt vis vakte oppsikt i det mondene Christiania.

Trotsky (født Bronstein), ikke djevelsk, men besatt.

Slik beskriver Trotsky under sitt besøk utenfor Hønefoss (1935-1937) det 19.århundredes åndsliv i Norge. Det betyr hovedstaden Kristiania, dengang en mindre by drevet av rike kjøbmænd, skibsredere og avisredakteurer, alle i flosshatter: «Fra først øyeblikks møte med lederne av Arbeiderpartiet, fikk jeg den sterke lukten i nesen av en muggen fortid, slik Ibsen ivrig beskriver i sine skuespill». Dengang var Mot Dag rødglødende, kanskje fordi det var Ibsens forstokkede århundrede de målte seg mot. Det skapte entusiasmen. At AP ennå idag i 2017 holder fast ved de samme prinsippene, viser at de er fullstendig akterutseilt og lever i en forlengst forsvunnen tid, mugne og virkelighetsfjerne. Livet selv har blitt forhindret fra å korrigere dem, enn så lenge. Raymond Johansen fanesak å få byrådet ombenevnt til Oslo By Regjering viser dette, saken tvungen vaksinasjon viser dette. AP har selv blitt et lik i lasten.

Trotskys artikkel: https://www.marxists.org/archive/trotsky/1936/12/nor.htm

Martin Tranmæl, Trygve Lie (senere FNs Generalsekretær), men også sex-profeten Wilhelm Reich var blandt dem som farvet miljøet i Oslo på 1930-tallet. På sitt høydepunkt hadde Mot Dag 200 medlemmer. Her var det nok Gro Harlem Brundtland fant mye av sin inspirasjon i voksen alder, selv om hun også handlet etter partiet bestemmende kretsers uttalte ønsker. Vi skal ikke glemme at hun som statsminister, la til rette for den nåværende masseinnvandring gjennom Stortingsmeldingen nr. 74 (1979), hun trosset folkeavstemningens resultat mot EU, slik at Norge fikk foten i klem i den halvåpne døra gjennom EØS-avtalen til den oligarisk, sionistisk styrte Europeiske Union. Da hadde allerede abortkampanjene begynte å få fotfeste i folket, slik at de norske kvinners fødselstall gikk i bratt kurve nedover til det det er idag, omkring 1,7 barn.

Pål Gråbein skriver om AP på nettstedet Norgesaksjonen. org: «I 1962 var altså Det Norske Arbeiderpartiet vert for en internasjonal konferanse i regi av Arbeiderpartiets moderlige paraplyorganisasjon Socialist International, hvor følgende felles politiske målsetting ble deklarert: «Det store mål for partene i den Sosialistiske Internasjonale er intet mindre enn verdensregeringen. Som et første skritt mot dette, må FN styrkes slik at FN kan bli mer og mer effektivt … medlemskap i FN må bli tvangsbelagt (egen oversettelse)». En gjennomgang av historien viser at Det Norske Arbeiderparti hele tiden har vært en av de ivrigste og mest sentrale pådrivere for å få innført en FN-styrt verdensregjering. Bl.a Gro’s sentrale rolle i Brundtlandkommisjonen og utformingen av FN’s Agenda 21 er blandt de mange bevis på nettopp dette».

Se forøvrig den utmerkede artikkel om Gro Harlem Brundtlands familieforhold, det er forståelig at AP ikke ønsker å snakke om dette idag, eller bidra til å gjøre dette kjent: www.jostemikk.com

 

Hva var det egentlig med Arbeiderpartiet?

Alexandra Kollontai 1872-1952

Alexandra Kollontai i Norge 1922-1930: Hun understreket at krigen var en kapitalistisk – i motsetning til en dynastisk – krig, og at de russiske sosialister ikke ønsket seier for noen av partene i krigen, men alene seier for sosialismen. Videre kritiserte hun Den andre internasjonale for ikke i tilstrekkelig grad å ha vært bygget på revolusjonær og internasjonalistisk grunn. Det trengtes en gjenoppbygging av Internasjonalen med sterkere revolusjonær politikk og en klarere klassekamp. Implisitt antydet hun muligheten for en splittelse i arbeiderbevegelsen: Hvis man ikke kunne vinne det gamle parti for en ny politikk, måtte det bygges opp en helt ny Internasjonal.

Tekst skrevet av Åsmund Egge: https://web.archive.org/web/20100322230528/

For undertegnede var sosialismen alltid et merkelig begrep som jeg aldri kunne forbinde noe annet med enn likhet for alle, før de siste årene. Da skjønte jeg at det betød eventyrlige rikdommer for noen få som med maktmisbruk skulle herske over de mange. Da først skjønte jeg at allerede dengang var den samme blodige voldsbruk, brutale maktkamper, tilfeldige henrettelser og pøbelveldet i gatene, akkurat som idag, hvis det var noe som gikk sionistene imot; det gikk en rød tråd fra revolusjonen i Paris 1789, revolusjonen av 1848 i Tyskland frem til revolusjonen i Russland i 1917 og Andre Verdenskrig, hvor de røde samlet seg og kalte seg de Allierte. Det tok lang tid før jeg forsto at en mengde mennesker, som også Alexandra Kollontai, hadde latt seg rive med av overfladiske, oppflammende begrep og blitt instrumentalisert av noen de ikke skjønte hvem var. Jeg tror pr idag at de ikke visste at i dybden av det de satte igang, lå den reneste destruksjon. Ikke grunnleggeren av den sionistiske bevegelse Theodor Herzl (1860-1904), som Douglas Reed mener ble drept som takk for innsatsen, og kanskje heller ikke en av verdens største massemordere, Lev Trotskij, som mange nordmenn i 1930-årene syntes var en imponerende kar.

En «seier for sosialismen», slik Alexandra Kollontai uttrykte det i Oslo var Kominterns mål. Dette betyr den globale verden med en regjering, massehenrettelser, overfylte fengsler, få styrtrike og de mange fattige; nød, sult og elendighet som idag, folkemassene tvunget til lydighet, de opsternasige og deres familier drept. Religionen er gullkalven og guden Ba’al med de forferdelige ofringene til ham som vil allerede kjenner til (Fiona Barnetts video The Candy Girl, Youtube). Deres hellige bok heter Talmud. Det er dette som kalles Den Nye Verdensorden (New World Order) og den skal ha sin basis i FN. Dette vil være resultatet av sosialismens seier, som Kollontai og Trotskij arbeidet for. Mon tro om Gudmund Harlem visste hva som lå på trappene, at det var dette som var grunnsteinen i gløden i Arbeiderpartiet på 20-tallet. Men det er dette Jonas Gahr Støre i 2010 offentlig har gitt sin støtte til. Likeså den tidligere SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen i 2011 (se Youtube). Og i tett rekkefølge bak dem står stortingsrepresentantene, våre rikspolitikere, tiende av frykt for det politiske ukorrekte og lusker etter. De har tilsluttet seg sionistene idéer, som mener at bruk av vold, brutalitet og blodutgytelser er adekvate midler for å oppnå sine politiske mål og maktposisjoner. På bekostning av de andre; å bremse den industrielle utvikling for å skape et tydelig klasseskille mellom de fattige, de store folkemassene og den lille, styrtrike elite, herrefolket.

François Mitterrand (1916-1996)

Dr.John Coleman skriver i boken The Club of Rome, side 23: «Med det i minnet, bør ikke uttalelsen fra Mitterand på COR-møtet i desember 1980 bli tatt lettvint: Industriell kapitalistisk utvikling er fienden og det er det motsatte av frihet. Med dette mente Mitterand industriell utvikling har gitt folk et bedre liv gjennom samarbeid, dvs gjennom industriell utvikling, og når folk har et bedre liv er de tilbøyelige til å ville ha større familier. Derfor er industriell kapitalistisk utvikling frihetens fiende, fordi store samarbeidsområder (industriell utvikling) er tilbøyelige til å konsumere mer av naturressursene. Dette var den forvridde logikken bak Club of Rome-politikk» (13).

 

Mennesket, evolusjonens ulykke

Coleman skriver på side 25: «Dette er i tråd med (Aurelio) Pecceis oppfatning at mennesket er en slags ulykke i skapelsesverket, og at de fleste av verdens befolkningsgrupper ikke trenges, og derfor ikke bør taes alvorlig. Dette er en slags okkult teokrati som trives i Egypt, Judea og Syria og i mange andre deler av den antikke verden, der kulten av Dionysus spilte en viktig rolle. Det viste seg veldig tydelig fra møtet i Club of Rome at klubbens hovedformål var å (14):

Bremse industriell utvikling.
Bremse vitenskapelig forskning.
Fraflytte byer, særlig tidligere industrielle byer i USA, ut i egne sentra.
Stabilisere verdens befolkning på 2 milliarder mennesker.
Forhindre organisering av politiske krefter som opponerer mot CORs planer.
Destabilisere USA gjennom massive oppsigelser og tap av arbeidsplasser, skape klasse- og rasekriger.
Ødelegge bruk av kapital gjennom høye renter og høy skatt på kapital «(7).

Redd jorden, ta selvmord

Her ser vi MDGs kommende politiske programm for de neste årene. Dette er det som ligger bak ønsket om høye bomavgifter rundt Oslo, eksosutslippsavgifter og andre skatter. De snakker med grønne bokstaver, men når det gjelder politiske handlinger kommer helt andre ting til syne. Når det gjelder befolkningsreduksjon er dette et meget ømtålelig og ikke minst vanskelig tema, for dem. Det er grunnen til at de ikke snakker om det. Den som vil utdype dette nærmere, kan studere Agenda2030. Norgesaksjonens Pål Gråbein har skrevet mye om dette. Andre som også omtaler dette sannferdig er forfatterne og aksjonistene Rosa Koire og David Icke.

 

Depopulasjon

Depopulasjon betyr avfolkning, å redusere et lands folkemengde. For Norges del med et antall aborter på ca 13-15000 pr år siden 1968, med unge kvinner og menn som strømmer til en stadig utvidende og voksende Pride (LBGT)-bevegelsen, ekteskap som mange ikke lenger finner inspirasjon til ville måtte holde ut, barn som kastes ut i kaos, barnevern som utøver horrible handlinger med maktapparatet til disposisjon og en fødselsrate som ligger på 1,71 barn pr kvinne (2016), er det mange bekker små som blir til en stor Å.

Vårt folk, det norske, er med det lave fødselstallet iferd med å løse seg opp i ingenting, for ganske snart å forsvinne fullstendig. Vi tørker inn. Våre forfedre har født oss for ingenting, fordi vi nå er dømte til oppløsning. Vi er utrydningstruet og vi har selv skylden. Det er dessverre virkeligheten. Når da i en slik sårbar situasjon de som hos oss har manipulert til seg statsmakten, åpner grensene og velferden for Afrikas og Mellomøstens fattige, sterke unge menn, mister landets egne folk pusten. Om noen år vil svarte afrikanere, tidligere kamelridende arabere og smilende asiater boende langs Norges mange glesbygde kyststriper, komme til å lengte tilbake etter jungelens grønne skjul, etter ørkenens vakre sanddyner og etter de store familiers befolkningssentra, før de skal komme til å bli bakt inn i den nye menneskeheten, skapt etter østerrikeren Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis (1894-1972) ideer, hvor alle bærer den samme farve og er blandningsraser, men ikke kaukasierne; de får nemlig ikke være med.

Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergi (1894-1972)

Derfor skrider depopulasjonen som allerede har vært igang siden 1914, ufortrødent videre. Siden den luft vi puster og lever av her i landet har blitt behandlet med kjemikalier har våre pusteorganer blitt massivt svekket. Aerosoler og nano-metallpartikler i luften har blitt tvunget på oss. Det er en tydelig statistisk øking i luftveissykdommer med dødelig utgang. Konklusjonen er at det ser mørkt ut for det norske folk, som for alle andre innfødte befolkninger i Nordeuropa, Mellomeuropa, Øst- og Søreuropa, men også for USAs befolkning. Trikset er tiden. Miljøet bak tar den tiden som trengs. Så er vi til alle døgnets tider omgitt av bedrag og løgn som skal avlede oss bort fra virkeligheten, substansen skal langsomt spises opp, den ene biten etter den andre (abort, Pride, vaksine, GMO-mat, elektromagnetisk bestrålning og et utdanningssystem som langsomt knuser våre barn og unge). Dette er depopulasjon i vesten. Og de vi mangler idag, de som ikke er her, de vi aborterte bort, utgjør (eksponentiell vekst) kanskje den millionen av innvandrere vi har blitt tvunget til å ta imot. I mange andre land foregår depopulasjon hver eneste dag pr krig, sult og klima- og jordskjelvkatastrofer. Det var belgieren Kevin Galalae (se youtube) som gjorde meg oppmerksom på at alle krigene vi har hatt i forrige og dette århundrede, ikke har hatt de motivene krigsherrenes propaganda ville ha oss til å tro, men fra begynnelsen av var den reneste befolkningsreduksjon, en utryddelse av sivilbefolkning. Kjensgjerningene bekrefter at Galalae har rett.

Aborter har i Norge (SSB) har siden slutten av 60-taller ligget mellom ca 13 og 15000 hvert år. Dette har vært en katastrofe for både land og folk. Børre Knudsen hadde rett.

«Useless eaters», er et vesentlig uttrykk. Det ble gjort kjent av Heinrich (Henry) Kissinger, men ble allerede brukt av Bertrand Russel, begge sionister. Et begrep som tydeliggjør hvem som er meget bedre enn de andre og som allerede har fått store konsekvenser. En slags kommunistisk darwinisme; den sterkeste soleklare rett. Problemet er at de mener dette helt alvorlig. De har erobret maktapparatene og de har utført og utfører fortsatt handlinger (les; kriger, hungersnød, sykdommer) hvor dette er motivet. Begrepet «useless eaters» fører logisk frem til tanken om depopulasjon; å utrydde befolkningsgrupper, også kalt genocid. Men selv om de store ressursene idag er på hender som er meget destruktive, er det noen som ikke gir opp, en av dem er Population Research Institute, som har vel begrunnede standpunkter i sitt arbeide som er særdeles viktig idag (https://www.pop.org/).

Om dem: Institutt for Populasjonsforskning er en non-profitt forskningsgruppe med målsetting å avdekke myten om overbefolkning, å avdekke misbruk av mennesker gjennom programmer for befolkningskontroll og å statuere at folk er verdens største ressurs. Vårt voksende nettverk over hele verden av pro-life grupperinger har medlemmer fra over 30 land (6).

 

Ikke bare industrien skal ødelegges, men også ungdommen

Vi er idag vitne til hvor mange flotte ungdommer og halvvoksne går til grunne i narkotika. Det er så mange i antall at der er helt forferdelig å se. Er det tilfeldig at både folk og land er oversvømmet av narkotika? Store bevilgninger til ressurser i kampen mot å stoppe dette har ingenting brakt med seg. Det er da meget merkelig. Det kan se ut som om våre dyktige rikspolitikere, tollere og politifolk kjemper mot Don Quijotes vindmøller, forgjeves? Ikke alle er like overrasket over at NATO er en av organisasjonene som sørger for at smuglingen ikke stopper. Katherine (Kay) Griggs (daværende kone til US Navy Killer George Griggs) fortalte dette til undertegnede pr mail. Hun var med mannen på besøk i Oslo og Moss i sin tid. I intervjuene fra 1998 forteller hun hvordan infiltreringen av US Navy i løpet av noen få år forvandlet den stolte, militære våpengren, US Navy, til et moralsk rottereir. Hatten av for den meget modige kvinnen. Intervjuene finnes ennå på Youtube.

Våre sionistiske riksaviser vil bidra til en grenseløs sexkultur; dette er et skritt på veien mot virkeliggjørelsen av De Grønnes tema, pedofili.

John Coleman skriver (side 40): Med mindre det skjer en felles innsats for å forhindre det, er Japan skjebne å gjennomgå samme moralske tilbakegang, eller i det minste lik i alvorlighetsgrad til det som ble opplevd i USA under «Beatles-Jagger-Rolling Stones»-tiden omtrent fra 1960 til 1980-tallet. I tillegg er Jagger og Richards medlemmer av den okkulte klubben som ble etablert av luciferpresten Alistair Crowley – som ledet Isis-Osiris ordenen av Golden Dawn. Hovedformålet med Isis-Osiris er den moralske ødeleggelsen av ungdommene i Vesten gjennom ubegrenset narkotikamisbruk, «fritt kjønn», homoseksualitet og lesbisk opplæring (15). Vi skjønner gjennom dette utsagn at det er store ressurser bak også den norske Pride-bevegelsen som i samarbeid med andre, sørger for at ungdom interesserer seg for kjønn, kjønnstilhørighet og sex som en plattform å stå på. De har stor innflytelse i NRK, riksavisene og andre media. Blant annet har de styring med Melodi Grand Prix; med Nobelinstituttet og Nobelprisen. Å kunne plassere kjønnsforvirrede folk i høye statlige posisjoner og også som rikspolitikere, er ett annet virkemiddel. Det gjelder å få så mange som mulig avsporet.

Til og med den kjente rabbi Daniel Lapin, som ofte uttaler seg tydelig, var enig i at: “Enten må du være en immigrant fra ytre Mongolia hvis du ikke kjenner jødenes rolle i ødeleggelsene av den vestlige kultur. Nesten hver amerikaner vet dette. Det er bare det at de hvite er for høflige til å nevne det [rabbi Daniel Lapin, “Our Worst Enemy”, Toward Tradition, January 20, 2005]. Nå skal jeg forsøke å forklare hva jeg mener når jeg bruker ordet sionisme (eller den jødiske overlegenhet) fordi det er viktig å forstå meningen av ordet, før jeg bruker dette ift Russland. Dette er en jødisk moralsk atavisme kombinert med en dyp følelse av historisk klage – hat er et noe annet navn – mot den europeiske sivilisasjon og et ønske om å gjøre slutt på den (19)”.

 


 

Egne oversettelser fra disse tekster:

(1) Men are like insects. They proliferate too much . . . It is about time to put on trial the concept of nation states obstacles to world culture. Christianity makes proud men; a mercantile society, which creates nothing but dead culture and classical music, oppressive signs on paper.

(2) But I see no other acceptable alternativ short of global ecological dictatorship if we want to avoid man-provoked disaster and save our planet – forests, savannas, polar regions, ocean, coastal areas, lakes, rivers, fauna, flora, wilderness, the atmosphere and the climate altogether – and our own skins too.

(3) At some point, a collision with the scientific-technological-militarty apparatus of the Soviet Union and Warsaw Pact would occur. So, Peccei suggested, citing Brzezinski as his source, that the Warsaw Pact be offered «convergence» with the Atlantic Alliance as the alternativ to «explosion». This «convergence» would lay the basis for what Peccei labeled «One World» government, to run global affairs on the twin foundations of «crisis management and «global planning».

Videre heter det under det følgende kapittel A VISIT TO TAVISTOCK:
While this new world strategy was being prepared in NATO, Peccei had a series of consultations with key officials. One was McGeorge Bundy, former National Security Council chief during the Cuban missile crisis, another was the chief scientific administrator for NATO, Dr. Alexander King, the Director General of Scientific Affairs for the OECD; a third was Dr.Homer Perlmutter, editor of Tavistock’s magazine Human Relations. Peccei met extensively with White House officials and with the State Department Policy Planning Council.

Et avsnitt lenger ned heter det:
The job of brainwashing the peoples of the NATO countries, with special emphasis on the American population, would be coordinated by a «Club of Rome» to be founded by Aurelio Peccei and Alexander King, with Tavistock Institute functioning as as the evaluator/controller of the process.

(4)  These points in the Harmon Manifesto can almost be overlaid on the Communist Manifesto of 1848. There are minor differences in style rather than substance, but the basic premise that the world must become a Socialist state that will advance to Communism is a common thread found in both documents. The underlying, hidden theme is the same as the Communist-Bolsheviks taught: «Get in our way at your peril. Terror tactics are our tactics, and we will use them without fear or favor. We will eliminate you if you oppose us.» As I said earlier, the New Age ideal as set forth by Harmon is thousands of years old. The Druids burned people in wicker baskets as sacrifices to their gods and their women priestesses let the blood of their victims flow into buckets.

(5) “Responding to climate change goes beyond strengthening the green party. Sanders is absolutely right; a war footage is the sort of response we have to adopt. After WW2 the whole economy was turned on its head in the space of one-two years. What we need is a Government of National Unity.” – Ian Dunlop

(6) The Population Research Institute is a non-profit research group whose goals are to expose the myth of overpopulation, to expose human rights abuses committed in population control programs, and to make the case that people are the world’s greatest resource. Our growing, global network of pro-life groups spans over 30 countries.

(7) ■ retard industrial development,
■ hold back scientific research,
■ depopulate cities, especially the formerly industrialized cities of North America,
■ move population to rural areas,
■ cull the population of the world by at least 2 billion people,
■ prevent reorganization of political forces who oppose COR plans,
■ destabilize the United States through massive layoffs and loss of jobs and class and racial wars,
■ destroy capital incentive through high interest rates and high capital gains taxes.

(8) “Their manifesto is a 1972 book, The Limits of Growth. The book argues that because of dwindling resources, the world needs to embrace zero growth in economy and population. The book was given enormous media coverage and reportedly sold 12 million copies worldwide. However the book is a tissue of lies. As Professor Julian Simon put it, The Limits to Growth has been blasted as foolishness or fraud by almost every economist who has read it closely or reviewed it in print”.

(9) «We now begin a set of chapters that attempt to analyze the causes of the creation of false bad news – to explain why the media pump into the minds of the public so many wrong facts and so much bad thinking about the environment, population growth, and a variety of other subjects of interest to society. Discussed in this chapter are the mundane reasons for bad-news bias – self-interest of media as served by scare-created audiences (some examples are given of how the news is manipulated to achieve this effect), and the propensity of organizations and individuals to produce false statements about trends in order to promote budgets, grants and fundraising».

(10) Even Club members admit their findings are fraudulent. In his Book, Science Under Siege, Michael Fumento quoted Club of Rome member Timothy Wirth as saying, «We’ve got to ride this global warming issue. Even if the theory of global warming is wrong, we will be doing the right thing in terms of economic and environmental policy.» The real purpose of the establishment environmental movement is to build the structures (political, economic, ideological etc) of the ultimate monopoly: a corporate-communist world government.

(10 a) As Club of Rome member Mikhail Gorbachev puts it, «The threat of environmental crisis will be the ‘international disaster key’ that will unlock the New World Order.»

(11) Improve structure: «To get more people acting with more integrity we need to strengthen the structure; as some wise person with balanced judgment observed long ago, locks help keep honest persons honest». Global Warming was just one issue The Club of Rome (TCOR) targeted in its campaign to reduce world population.

(12) In 1993 the Club’s co-founder, Alexander King with Bertrand Schneider wrote The First Global Revolution stating,
“The common enemy of humanity is man. In searching for a new enemy to unite us, we came up with the idea that pollution, the threat of global warming, water shortages, famine and the like would fit the bill. All these dangers are caused by human intervention, and it is only through changed attitudes and behavior that they can be overcome. The real enemy then, is humanity itself.”

(13) With that in mind, the statement made by Mitterand at the COR meeting in December of 1980 is not to be taken lightly: Industrial capitalist development is the enemy and the opposite of freedom. By that Mitterand meant industrial development has given people a better life through cooperation, i.e. industrial development, and when people have a better life they are inclined to have larger families. Therefore, industrial capitalist development is the «enemy of freedom,» simply because large areas of cooperation (industrial development) are prone to consume more of their (the Committee of 300) natural resources. This was the twisted logic behind the Club of Rome policies.

(14) This is consistent with Peccei’s beliefs that man is some kind of an accident within creation and that the majority of the world’s population groups are not needed and should not have their views considered. This is the type of occult theocracy that thrived in Egypt, Judea and Syria and in many other parts of the ancient world, in which the cult of Dionysus played such an important role. It emerged very clearly from Club of Rome meetings that its main purpose and objective was to:

(15) Unless there is a concerted effort made to prevent it, Japan is slated to undergo the same moral decline, or at least equal in severity to that which was experienced by the United States of the «Beatles-Jagger-Rolling Stones» era roughly from the 1960s to the 1980s. Incidentally, Jagger and Richards belong to the occult club established by Luciferian Alestair Crowley ~ the Isis-Osiris Order of the Golden Dawn. The principal objective of Isis-Osiris is the moral destruction of the youth of the West through unlimited drugs abuse, «free sex,» homosexuality and lesbianism.

(16) What is lacking in our Christian churches today is the knowledge and understanding of the occult and the occult-ridden secret societies that are everywhere to be found. Our Christian teachers and readers need to become versed in the field of religious theocracies, and where they are leading the Church of Christ. Rather than discard the beauty and purity of the Renaissance, we need to cling to it all the harder and protect its priceless heritage. Here is an outline of some of the steps advocated by Harmon, in order to make the COR’s plans for a New World Order work:

(17) Youth involvement in the political processes. Women’s liberation movements. Black consciousness. Youth rebellion against «wrongs» in society. Greater interest in Social responsibility of business. The generation gap. Induced bias against industry and technology in the youth. Experimenting with new family structures (i.e. single parent, homosexual «couples» and lesbian «households.»). Conservative ecology groups must be formed. Interest in Eastern religions to be diligently applied in schools and universities.

(18) The French Revolution took the lives of hundreds of thousands of innocent victims, as did the Bolshevik Revolution. The Communists were proud of the way they tortured and murdered millions of Christians. What makes us think that the COR, an occult theocracy will not do likewise when it gets the chance? These are the murderous, spiritually dead people we are dealing with, the people described by Christ as the rulers of darkness, the wicked in high places, and it is high time that every one of us, whether Japanese or American, awoke to the dangers facing civilization.

(19) Even well-known Rabbi Daniel Lapin, who often makes quite strong statements, agrees that: “You’d have to be a recent immigrant from Outer Mongolia not to know of the role that people with Jewish names play in the coarsening of our culture. Almost every American knows this. It is just that most gentiles are too polite to mention it.” [Rabbi Daniel Lapin, “Our Worst Enemy”, Toward Tradition, January 20, 2005] Now, will try to explain more about what I mean when I say Zionism (or Jewish Supremacism) because it’s important to understand meaning of the word, before I’ll apply it to Russia. This is Jewish moral particularism combined with a profound sense of historical grievance — hatred by any other name — against European civilization and a desire for the end of Europe with its traditional ethnic base. According to Jewish supremacists, the menaces of “extremism, hate and fundamentalism” — prototypically against Jews — can only be repaired by jettisoning the traditional cultural and ethnic basis of European civilization.

Lenker:

Om Jørgen Randers: https://nbl.snl.no/J%C3%B8rgen_Randers

Om forskningsaktivisten Jørgen Randers: http://forskning.no/portrett/forskningsaktivisten-jorgen-randers

Boken Zionism and Russia, nedlastning, https://archive.org/details/ZionismAndRussia?q=valdas+anelauskas

http://www.controversyofzion.info/

https://www.theguardian.com/world/german-elections-blog-2013/2013/sep/16/german-green-jurgen-trittin-regret-paedophilia-pamphlet

http://www.equalparenting-bc.ca/news/cor-club-rome-ten-regions.htm

Foredrag Coleman: https://www.youtube.com/watch?v=UA51CAJTenM

https://climatism.wordpress.com/2014/01/24/in-searching-for-a-new-enemy-to-unite-us-we-came-up-with-the-threat-of-global-warming/

http://rense.com/general78/philo.htm

Boken Club of Rome, Dr.John Coleman, hos archive.org for nedlastning.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
53%
Opplysende
28%
Inne på noe
2%
Usikker
0%
Dårlig
18%
Om forfatter
Sven-Inge Johansen

ble født tidlig på 50-tallet inn i en stolt, men fattig fiskerfamilie bosatt i en karg fjordarm av Norskehavet i Finnmark. Da NATOs meget beskjemmende opptreden i Libya, med det stygge mordet på Muammar Gadaffi og hans folk var en ufravikelig virkelighet, begynte et arbeide med å finne kunnskap og sammenhenger. Da de fryktelige hendelsene den 22. juli 2011 fant sted, fortsatte letingen. Forfatters agenda er å bidra til at sannheten kommer frem.

13 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *