Du leser nå
Det finnes ingen homeostase

11 minutter lesetid



Det finnes ingen homeostase

Vitenskapshistorien har mange eksempler på at frontlinjeforskere som har frembrakt nye innsikter har hatt ydmyke holdninger og pekt på at deres funn er elementer i noe større som de ikke har hatt oversikt over. Homeostasebegrepet ble først formulert av den franske fysiologen Claude Bernard (1813-1878), og deretter videreutviklet av den amerikanske fysiologen Walter B. Cannon ved Harvard-Universitetet. Cannon skrev om homeostase i sin berømte bok The Wisdom of the Body (Kroppens visdom) som utkom i 1932.

Men i mange tilfeller har tilhengerne av disse forskernes funn tolket resultatene på en reduksjonistisk og dels dogmatisk måte. Mye tyder på at dette er tilfelle med homeostasekonseptet slik det ble formulert og presentert av Walter Cannon for over 80 år siden.

Mens Cannon artikulerte en prigogine-aktig homeostase (kroppen som et dynamisk og stabilt åpent system med god tilpasningsevne til ytre forhold), så er oppfatningene av homeostasekonseptet etter Cannons tid åpenbart blitt mer rigide, reduksjonistiske og dogmatiske.

Her er et utdrag fra artikkelforfatterens nye bok RYTME ER DIN HELSE som lanseres i september 2017.

Rytmeparadigmet som erstatning for homeostaseparadigmet  

Homeostase er et paradigme innenfor skolemedisinen som skriver seg fra omkring 1930.

Homeostase går ut på at menneskekroppen har en iboende tendens til selvregulering for å bevare stabilitet og gjenopprette indre likevekt for å motvirke ytre påkjenninger.

Ordet homeostase (homeostasis eller steady state – stabil tilstand) er satt sammen av de to greske ordene homeos, som betyr samme (eller tilsvarende) og stasis, som betyr å stå stille (stillstand).

En definisjon av homeostase lyder:

Tendensen til et system, spesielt det fysiologiske systemet hos høyerestående dyr, til å opprettholde indre stabilitet, skyldes den koordinerte respons av de ulike delene i systemet til en hvilken som helst situasjon eller stimulans som kunne ha en tendens til å forstyrre dens normale tilstand eller funksjon.

Homeostasebegrepet ble først formulert av den franske fysiologen Claude Bernard (1813-1878), og deretter videreutviklet av den amerikanske fysiologen Walter Cannon ved Harvard-Universitetet. Cannon skrev om homeostase i sin berømte bok The Wisdom of the Body (Kroppens visdom) som utkom i 1932.

Homeostaseparadigmet har lenge vært dominerende innenfor såvel skolemedisinske fagmiljøer som innenfor deler av alternativ behandling.

Syretesten på hvilket av to konkurrerende paradigmer som har best vitenskapelig gyldighet, er det som best forklarer de observerte forhold.

Det er flere slående trekk ved homeostasekonseptet som et skolemedisinsk konsept:

1. Homeostase definerer et ikke-materielt konsept mot et materielt biokjemisk bakteppe.

2.  Homeostasekonseptet gjør krav på å være vitenskapelig, til tross for at beskrivelsen av at kroppen har en iboende tilbøyelighet til mangler enhver form for biokjemisk eller biofysisk underbygning.

Spørsmål som ikke engang er forsøktbesvart i homeostasekonseptet er:
– hva slags signalkommunikasjon benyttes for å utføre homeostasen internt i kroppen?
– Hvordan koordineres signalene på kryss og tvers av kroppens mange prosesser for å utføre homeostasen?

Ved å sammenstille det innarbeidede Homeostaseparadigmet med Rytmeparadigmet (Rytmeperspektivet på menneskekroppen som er forankret i Teoretisk Fysiologi, Biofysikk og Ikke-Lineær Dynamikk og beskrevet i RYTME ER DIN HELSE) fremkommer viktige fellestrekk og ulikheter:

  1. Om homeostasebegrepet

Homeostaseparadigmet sier:
Kroppen har en iboende tendens til å streve etter å gjenopprette indre likevekt (steady state).

Rytmeparadigmet sier:
Kroppens evne til å opprettholde indre stabilitet skyldes at organismen er et åpent system som opererer langt fra termisk likevekt.

  1. Om selvregulering og selvorganisering

Homeostaseparadigmet sier:
Homeostase er egenskaper ved et system der variablene er regulert slik at interne forhold  holdes stabile og relativt konstante. Eksempler på homeostase omfatter regulering av (kropps)temperaturen og syre og base balansen (pH).

En rekke organer som for eksempel hjerte, lunger og nyrer bidrar gjennom kontrollerte justeringer av sin virksomhet til homeostasen.

Rytmeparadigmet sier:
Kroppens evne til selvregulering og selvorganisering skyldes at kroppens styringssystem består av koblede ikke-lineære oscillatorer som opererer langt fra likevekt for å kunne opprettholde selvorganisering og vekst.

Selv om indre kroppslig stabilitet hos levende organismer er vanlig så finnes det likevel ingen fysiologisk likevekt. Det er faktisk på grunn av fraværet av likevekt at en organisme lever og er i stand til å foreta fortløpende tilpasninger til ytre påkjenninger og miljø:

Det er meningsløst å snakke om et komplekst adaptivt system som er i likevekt: systemet kan aldri komme dit. Det endres kontinuerlig, og er alltid i overgang. Faktum er at hvis systemet noengang skulle komme i likevekt, så er det ikke bare stabilt. Det er dødt.

  1. Om kroppen som et åpent system som har interaksjon med omgivelsene

Homeostaseparadigmet sier:
Homeostasen opprettholder kroppens indre stabilitet som respons på ytre påvirkninger. Kroppen er et åpent system som har interaksjon med omgivelsene:
Homeostase er en prosess som opprettholder stabiliteten i kroppens indre omgivelser som respons på endringer i ytre forhold.

Walter Cannon har uttrykt dette slik:
(Kropps)systemet er åpent, og opptatt med fri utveksling med den ytre verden.

Rytmeparadigmet sier:
Kroppen er et åpent system langt fra likevekt som utveksler energi og informasjon med omgivelsene. Dette er nødvendig og naturlig for fortløpende selvregulering.

 

  1. Om stabilitet overfor ytre påvirkninger

Homeostaseparadigmet sier:
Kroppen er sårbar og lett påvirkelig av perturbasjoner (ytre forstyrrelser):
Homeostase betegner tendensen en organisme har til å opprettholde en konstant, indre likevekt for temperatur, blodtrykk, væskevolum, konsentrasjon av salter og lignende, til tross for at de ytre påkjenninger er varierende.

Rytmeparadigmet sier:

Kroppen er robust og lite påvirkelig i forhold til perturbasjoner. Stabilitet overfor ytre forstyrrelser oppnås fordi kroppen er et åpent system som opererer langt fra likevekt. Det er ingenting i kroppen som er konstant; alt vibrerer og alle fysiologiske parametre fluktuerer fortløpende.

  1. Om kompleksitet og variabilitet

Homeostaseparadigmet sier:
Et behov er ethvert fysiologisk avvik fra en optimal tilstand.

Rytmeparadigmet sier:
En sunn fysiologi utviser en indre variabilitet. En overgang til en mindre variabel og mer regulær tilstand vil indikere en svekket helsetilstand.

 

  1. Om regularitet , irregularitet og stabilitet

Homeostaseparadigmet sier:
Homeostase etterstreber regularitet. En viss ustabilitet er påkrevet for å opprettholde stabilitet:

Ved en tilsynelatende selvmotsigelse opprettholder kroppssystemet sin stabilitet bare hvis det er eksiterbart, og i stand til å endre seg i henhold til eksterne stimuli og justere sin respons på stimuleringen. På en måte er det stabilt fordi det er modifiserbart – noe ustabilitet er en forutsetning for organismens stabilitet.

Rytmeparadigmet sier:
Irregularitet i kroppsprosessene er en indikasjon på god variabilitet og høy kroppskompleksitet. Irregularitet indikerer en sunn, velfungerende og tilpasningsdyktig organisme.

 

  1. Om cellekommunikasjon

    Homeostaseparadigmet sier:

    Cellene utveksler signaler som koordinerer de mange prosessene i hver enkelt celle, til det beste for hele organismen.

Rytmeparadigmet sier:
Cellene er koblede ikke-lineære oscillatorer som er både sendere og mottagere av signaler. Cellemembranene har viktige oscillatorfunksjoner. Likeartede celler benytter samme frekvens. Ulike frekvenser benyttes i ulike organer og for organ-organ kommunikasjon.

 

  1. Om cellenes miljø og cellenes funksjonsdyktighet

Homeostaseparadigmet sier:
Samarbeidet mellom cellene sikrer at miljøet rundt cellen, det vil si kroppens indre miljø, er hovedsakelig konstant.

Rytmeparadigmet sier:

Det er viktig for signalflyten i kroppen at cellenes funksjonsdyktighet som velfungerende oscillatorer opprettholdes. Cellemembranene vibrerer i kontinuerlige svingninger.

  1. Om regulering av kroppsprosessene

Homeostaseparadigmet sier:
Homeostase refererer til organismens tendens til å opprettholde et konstant indre miljø. Kroppen vår søker kontinuerlig å gjenskape likevekt når noe er i ubalanse.

Rytmeparadigmet sier:
Fysiologisk er ingenting konstant og ingenting i balanse. De ulike kroppsprosessene må koordineres optimalt for at den kroppslige helheten skal gå opp til enhver tid. Dette kan beskrives som kontinuerlig Ikke-Lineær programmering under vekslende bibetingelser (fysiologiske begrensninger).

  1. Betydning av initialsvekkelser for organismens tilpasningsevne

Homeostaseparadigmet sier:
Problemstillinger knyttet til vanskeliggjort fysiologisk tilpasning forårsaket av begrensninger fra initialsvekkelser (helsehemninger) er ikke beskrevet innenfor homeostasekonseptet.

Rytmeparadigmet sier:
Redusert tilpasningsevne som følge av begrensninger fra initialsvekkelser innebærer restrikasjoner i kroppens Ikke-Lineære dynamiske programmering som medfører at kroppens tilpasning i visse situasjoner ikke blir like optimal som i en organisme uten initialsvekkelser.

  1. Betydning av bevissthet og psykofysiologiske forhold

Homeostaseparadigmet:
Den fysiologiske betydningen av bevissthetselementet og psykofysiologiske forhold er ikke beskrevet innenfor homeostasekonseptet.

Rytmeparadigmet:
Psykologiske og psykofysiologiske prosesser som emosjoner, forventninger og vaner påvirker organismens fysiologiske tilstand og evne til tilpasning.

Oppsummering: Homeostaseparadigmet versus Rytmeparadigmet

Da homeostasekonseptet ble kjent i 1930-årene bidro det til økt forståelse for menneskelig fysiologi. Erkjennelsen av menneskekroppen som et åpent system som har interaksjon med omgivelsene og evne til selvregulering var banebrytende innsikter dengang dette ble lansert av Walter Cannon. Dette er innsikter som også er gyldig innenfor rytmeperspektivet.

Cannons beskrivelse av homeostasekonseptet har konturene av en intuitiv oppfatning av et prigogine-system; kroppen som et åpent system, mange tiår før Ilya Prigogine publiserte sine funn om dette, noe som fremgår av det avsluttende avsnittet i Cannons egen beskrivelse av homeostase:

De konstante forholdene som opprettholdes i (det menneskelige) legemet kan kalles likevekt. Imidlertid er likevekt et ord som har en ganske nøyaktig betydning som brukes på relativt enkle fysisk-kjemiske tilstander, i lukkede systemer, der kjente krefter er balansert.

De koordinerte fysiologiske prosessene som opprettholder de fleste av likevektstilstandene i organismen er så komplekse og så særegne for levende vesener – som involverer hjernen og nerver, hjertet, lunger, nyrer og milt, alle arbeider i fellesskap – at jeg har foreslått en egen betegnelse for disse tilstandene, homeostase.

Ordet (homeostase) innebærer ikke noe satt og ubevegelig, en stagnasjon. Det betyr en tilstand – en tilstand som kan variere, men som er relativt konstant. I dag er disse foreslåtte beskrivelsene (av homeostase) naturligvis vage og ubestemte.

De klareste indikasjonene på dette er at den skolemedisinske homeostasen vektlegger…
…perspektiver som er statiske (stasis) fremfor dynamiske
…perspektiver som er lineære fremfor ikke-lineære
…perspektiver som tolker fysiologisk regularitet (stasis) som helsemessig gunstig
…perspektiver som tolker steady state som likevekt selv om det er ment å bety stabilitet.

En manifestasjon av dogmatiske tolkninger av homeostasekonseptet som gjennomføres i klinisk praksis er oppfatninger om at fysiologisk regularitet er helsemessig gunstig og bør etterstreves; selv om dette ikke ble artikulert av Walter Cannon.

Dr. Timothy G. Buchman, professor i kirurgi og anestesiologi og direktør ved Emory Critical Care Center (og tidl. sjefsredaktør for tidsskriftet CritCareMed – Critical Care Medicine; et spesialmagasin primært for kirurger og anestesipersonell) har påpekt det uheldige i at dagens praksis for håndtering av kritisk syke ser ut til å benytte regularitet og fravær av variasjon som en rettesnor, uaktet at dette samtidig bidrar til å undertrykke variabiliteten som organismen vil behøve for å gjenopprette sitt vante funksjonsnivå:

Paradoksalt nok får alvorlig sykdom leger til å undertrykke biologisk variasjon i mange organsystemer. For eksempel settes vifter til å aktiveres på faste intervaller, katekolaminer (et element i blodet) blir tilført i faste doser, ernæring med samme sammensetning blir forordnet uten avbrudd, venovenøs hemofiltrasjon gjennomføres på et fast nivå døgnet rundt, og så videre. Slik rigiditet kan bidra til å skape  oppfatninger om terapeutisk suksess: Pasienten i seng 21 er nå stabil som en stein. Et viktigere spørsmål er trolig om en slik terapeutisk stivhet fremmer eller undertrykker klinisk forbedring av pasientenes helsetilstand.

I bunn og grunn er Rytmeperspektivet et utvidet homeostasebegrep, som gir en mer presis definisjon og vitenskapelig forankring enn Cannon var i stand til, sett i lys av at Prigogine la frem sine funn om dissipative systemer på slutten av 1960-tallet, mer enn 20 år etter Cannons død.

At praktiseringen av homeostaseparadigmet har hatt en reduksjonistisk fortolkning og medført en klinisk praksis som ikke er helsemessig gunstig – som beskrevet av Dr. Buchman over – innebærer at homeostaseparadigmet i praksis har råtnet på rot og bør fases ut.

Det naturlige vil være – vitenskapelig sett og av hensyn til pasienter og klienter – at

Rytmeparadigmet erstatter Homeostaseparadigmet…!

For mer informasjon om Rytmeparadigmet på helse og uavhengig helseforsker Hans Gaarders nye bok RYTME ER DIN HELSE, klikk her.

Rytme er Din Helse som utgis av Institutt for HelseForskning er artikkelforefatterens andre bok.

Kilder for sitater:

http://dictionary.reference.com/browse/homeostasis

http://www.panarchy.org/cannon/homeostasis.1932.html (Walter Cannons klassiske homeostase-artikkel)

https://sml.snl.no/homeostase

Complexity, the emerging science at the edge of order and chaos av M. Mitchell Waldrop s. 147

http://no.wikipedia.org/wiki/Homeostase

http://hjernebark.wikispot.org/Homeostatisk_system

Physiologic Failure: Multiple Organ Dysfunction Syndrome Timothy G. Buchman, Ph.D., M.D. Edison Professor of Surgery Professor of Anesthesiology and of Medicine Washington University School of Medicine  http://static.springer.com/sgw/documents/140026/application/pdf/7.2.+buchman_chap25.pdf

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
39%
Opplysende
17%
Inne på noe
0%
Usikker
6%
Dårlig
39%
Om forfatter
Hans Gaarder
Hans K. Gaarder er utdannet siviløkonom og svært tverrfaglig av legning; "mest interessert i det som ikke har med økonomi å gjøre".Hans har arbeidet i mange år med etterforskning i det offentlige og med fri og uavhengig forskning i privat regi. Er frontlinjeforsker på ulike fagområder, bl.a. skjulte maktstrukturer og hemmeligholdt høyteknologi.

En kommentar

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *