Skolen er et kynisk verktøy til sortering av fremtidens “human resources”

1.6K visninger
3 minutter lesetid
2

Første skoledag med en stygg hemmelighet:

Du ser deg omkring, alle de små poder på hver sin stol. Alle de små drømmer, som vil spire og gro!
Visste du, at noen av barna i klassen må bite i gresset med tid og stunder? At systemet krever sine ofre, akkurat som trollet i eventyrene?
Hadde du visst det, før du kom, ville du så ha brakt ditt tillitsfulle barn hit? Ville du ha overlatt barnet ditt til en slik russisk rulette?

 

Et menneskes karakter har lite med kompetansemål å gjøre

Bruken av karakterer i ungdomsskolen er hjemlet i Forskrift til Opplæringslova §§3-5 – 3-13:

“Grunnlaget for karakterfastsettelse i ungdomsskole og i videregående opplæring er en vurdering av elevens kompetanse ut fra de kompetansemålene som er satt i læreplanen for det enkelte fag.”

Ordet karakter brukes i allminnelighet om en persons grunnliggende egenskaper, den pregning han har fått med seg. Vi taler om “karakterfasthet” eller “han er veik/sta/mjuk/sterk av karakter”. Karakter er altså ikke noe man endrer på med en ekstra innsats eller som forandres ved å bytte vennekrets.
I skolen derimot er karakter noe du “får” utfra en bedømmelse av en skoleoppgave.
En person kan altså være karakterfast og likevel vurderes til lave karakterer i skolen. Omvendt kan en elev med svak karakter (en løgner/kujon/svindler) belønnes med høye karakterer.
Disse to betydninger har ikke stort med hverandre å gjøre, men kan likevel smitte over på hverandre. Feighet og mot bedømmer vi som dårlig og god. Likeså blir en lav karakter også lett til å være dårlig og en høy god. Da har plutselig feigingen fått en bedre karakter, bare fordi bedømmelsen av hans oppgave ga en høyere karakter.
Dette speiler seg inn i samfunnet, hvor vi betror viktige embeder til personer med høye karakterer fremfor en person med god karakter, med de derav følgende muligheter for korrupsjon og svindel. Vi ville kanskje være tjent med å bruke ordet bedømmelse om skolens karaktergiving.

 

Kompetansemål er basert på konkurranse med vinnere og tapere

Kompetanse er latinsk for dyktighet, ferdighet eller evner. Disse norske ordene mangler dog en vesentlig side ved ordet kompetanse: competition, compete, compare.
Grunnlaget for bedømmelsen er altså ikke bare elevens evner og vilje til å lære, men også hvordan han ligger an i forhold til de andre, hvordan han klarer seg i tevlingen.
Allerede når vi hører ordet tevling skjønner vi at noen er dømt til å tape. Det er egentlig bare en som vinner.

 

Forhold til landsgjennomsnittet

Belønningssystemet basert på tall (eller bokstaver) for sammenlikning av elevene er avhengig av at lærerne bedømmer nogenlunde likt. For tenk om en lærer liker en klasse veldig godt og en annen dårlig, så kunne han finne på å gi alle elevene i den ene klassen høye tall og de andre lave.
For å unngå dette er det valgt en såre enkel, men meget virksom metode: Fordelingen av karakterer skal tilstrebes å være lik i alle klasser! En klasse skal altså ha elever med 1-ere, 2-ere osv. Hvis elevene i klassen er flinkere enn landsgjennomsnittet, så vil de alle synke litt for å tilpasses malen.
Det er jo ikke så vanskelig å forstå, og litt urett må man jo tåle, skal det bli orden i mangfoldet.

 

Forhold til medelever

Men det blir verre. Tenk deg en klasse som leverte udugelige oppgaver, der samtlige skulle fått 1, 2 eller 3, hadde de blitt sammenliknet med landsgjennomsnittet. Men så er det en kar, som leverer en litt bedre oppgave og kanskje skulle fått 4. Fordi de andre er så dårlige, ryker hans bedømmelse opp på 5.
Hadde han derimot havnet i en klasse hvor alle leverte de beste oppgaver, ville hans plutselig være den dårligste. Hvilken bedømmelse skulle den nå fått?

 

 

Kampen alle kan vinne: Overvinn deg selv!

Ikke uten grunn fantes det ikke karakterer i Steinerskolen, da den ble grunnlagt i lokalene til Waldorf-Astoria-fabrikken i Stuttgart i 1919. Rudolf Steiner gjorde et stort nummer ut av å formidle budskapet til det nye lærerkollegie: I stedet for karakterer skriver læreren et vitnesbyrd for eleven. Av det skal det komme frem hvordan eleven utvikler seg, ikke minst i forhold til sine muligheter. Han konkurrerer altså i beste fall med seg selv!

Det er verdt å merke seg at den norske statsskolen langt om lenge har gitt seg. Den gir ikke lenger karakterer i barneskolen. Nå forstår du kanskje hvorfor? Likefullt slår systemet inn når ungdomskolen opprinner. Det er bare en utsettelse av problemet.
Systemet er altså innrettet slik, at vår middel-elev består i det ene tilfelle, men ikke i det andre. Det er ikke bare avhengig av hans egen innsats, men av hvem han kommer i klasse med!
Systemet i seg selv krever ofre. Noen er nødt til å bære skammen av å være dårligere enn de bedre, som i dagens skole heter:

Du er en taper!

Ole Blente

Læreren som ikke ble lærer, fordi skolen ikke er skole.

0 0 stemmer
Artikkelvurdering
Varsle om nye kommentarer
Varsle om
guest

2 Kommentarer
Nyeste
Eldste Mest populær
Inline Feedbacks
Vis alle kommentarer
Balle Clorin
Balle Clorin
Abonnent
6 år siden

Helt enig i dette. Karakter er noe man har, ikke noe man får. Riktignok utvikles karakteren gjennom tiden, men dette er gjerne tuftet på mellommenneskelige relasjoner, ikke hvor mye man repiterer det lærebøkene sier er korrekt.

Karakterer i skolen er helt unødvendig. Alle i klassen, også lærerne, vet hvem som kan hva best. Dessuten tar disse prøvene og eksamene mye tid og ressurser. Det er enkelt å kutte disse ut og erstatte dem med opptaksprøver til neste nivå.

Dette er en anbefalt dokumantarfilm om Human Resources, om hvordan mennesker formes og trenes til å bli en ressurs for de rike:

« Forrige artikkel

Skolens fremste formål er å sikre statens videre befestelse

Neste artikkel »

Et utvalg utenomjordisk EVENTer i Norge i nær fremtid

2
0
Vi vil gjerne ha din mening. Fritt og anonymt.x
()
x