Du leser nå
Det ufødte og det fødte barn

6 minutter lesetid

telepati
Barn ser mye, men sansene blir raskt lukket ned av samfunnet og de voksne.


Det ufødte og det fødte barn

Telepati er et universalt språk som alle forstår. Det er utrolig fascinerende og spennende å «snakke» telepatisk med små barn før de får et språk.

Jeg skal fortelle noe jeg vet, fordi jeg husker alt fra den gang jeg våknet og ble meg selv bevisst som tenkende selvstendig individ.

Jeg var 7 måneder som ble bekreftet av min mor da det var den dagen vi flyttet. Jeg husker alt som om det var i går. Ja, også drømmene mine. Alt fra da opp til i dag.

Det som er med barn er at de er mer bevisste og tilstede enn noen som helst voksen person ettersom de er ennå omtrent helt rene og har ikke fått for mye «søppel» å bære på slik vi voksne har.

Barn tenker, ser, hører, føler helt fra de er unnfanget.

Først gjennom mors øyne og følelser, siden skjer det sporadisk når sjelen er på «besøk». De ser og hører og føler verden gjennom det tredje øyet (telpatisk) og via ut av kroppen opplevelser.

Derfor kan vi forstå hvorfor barnet kjenner igjen, og føler for og imot, enkelte mennesker etter det er født.

Før de blir født kommer sjelen oftere og oftere på besøk. Den fester seg ikke permanent i kroppen til barnet før ca. 5 – 7 måneders alderen.

Hos meg skjedde det da jeg var 7 måneder. Derfor husker jeg fra den dagen.

Tenk da hvilket mareritt barn blir påført når de fjernes fra sin familie, også som nyfødte, i allefall der de er elsket og ventet.

I tillegg telepaterer alle barn videre etter fødselen. De ser alt som skjer som om det var en film. Ingenting er skjult for de.

Det er utrolig fascinerende og spennende å «snakke» telepatisk med små barn før de får et språk. Da har det ingenting å si hva nasjonalitet de er ettersom telepati er et universalt språk som alle forstår og oppleves som sitt eget morsmål.

Det som er utrolig merkelig og som nok de aller fleste som leser her nå ikke kan fatte, er at når du telepaterer med et lite barn uten språk, er det som å snakke med en fullt utviklet voksen person. Noe å tenke på for foreldre som driver og pludrer på «dige dige»-språket.

Det som gjør det «skremmende» å tenke på er hvor utrolig våkne og klare de er. De ser og oppfatter hver minste ting, alle tanker og alle følelser.

Da er det tragisk når de blir født inn i en verden med løgn, bedrag og falskhet fra første dag. Er det rart det blir kaos og traumer hos et lite barn når det ser og forstår alt som blir tenkt og følt? Det som blir sagt og vist er ofte i stor kontrast til den indre samtalen  og følelsen til den voksne.

Læring helt fra unnfangelsen og å skape trygghet i familien er rett og slett et av de viktigste tiltakene foreldre kan gjøre.

Det aller viktigste er åpenhet og total ærlighet. Da får en en nærhet og trygghet til sitt eget barn, men også til alle andre man omgås med så klart.

Kanskje vi voksne skal delta mer i den magiske verden til barna våre og bli en del av den?

Kanskje vi voksne skal delta mer i den magiske verden til barna våre og bli en del av den?

Min tidlige barndom

Jeg vil fortelle noen historier fra min egen barndom som viser litt hvordan barn ofte er.

Det som ikke bare er leit, men også sykt i den verden vi vokser opp i, er at forgiftningen av mennesket startet bevisst når de er 3 måneder og får trippelvaksinen. Den dreper mye av det åndelige i barnet og det er hele hensikten med vaksinen. Dette har jeg selv sett tydelig skje med barn, men noen klarer de ikke å drepe det i som hos meg.

Jeg kunne ha fortalt masse fra de første årene, men vil begynne med to hendelser da jeg var 4-5 år.

Min mor skulle på besøk til en venninne og jeg fikk beskjed om å oppføre meg, så da vi var vel inne satt jeg der pent og pyntelig på en stol. De to damene skvaldret i vei om alt og ingenting med mye sladder. Jeg satt der og kjedet meg og ventet på at vi skulle gå.

Så var det noe som fanget min oppmerksomhet. Hun i huset skulle vise noe til min mor og begynte å lete rundt i stua, men kunne ikke finne det.

Hun hadde ikke sagt hva det var, men jeg visste det uansett, også hvor det lå selv om jeg aldri hadde vært i det huset før. Så jeg fortalt hvor hun skulle gå og finne det – ute på gangen oppi en kurv.

Så hun gikk ut i gangen og der fant hun det hun lette etter og kom inn med det, men da stoppet hele verden opp. Jeg omtrent så hvordan hun og mor fikk angst og nærmest et nervøst sammenbrudd.

Mor min tok tak i armen min og dro meg ut på gata og kjeftet meg huden full fordi jeg skremte vettet av de begge to. Ikke forsto jeg hva som var så galt med det da.

Neste hendelse var omtrent på samme tid. Da skulle vi på besøk til en annen venninne borti gata. Da vi var fremme, ringte mor på døra for den var låst. Hun ringte på flere ganger, men ingen kom til døra.

«Nei, det er nok ingen hjemme», sa hun og ville gå. «Jo», sa jeg. «Jeg ser de står og gjemmer seg bak døra oppe i andre etasje», sa jeg.

«For noe tull», sa min mor, men jeg ga meg ikke og faktisk så fikk jeg overtalt min mor til å stille seg bak et hjørne et par hus unna og der tittet hun fram av og til.

Plutselig, etter en god stund, åpnet venninnen vinduet i andre etasje og kikket ut om kysten var klar.

Jeg så hele skuespillet fra begynnelse til slutt. Dama skulle på besøk til en annen og ville ikke ha besøk av min mor og ville heller ikke ha min mor med der hun skulle. Derfor ble det gjort på denne ufine måten.

Så, ja, vi lærer tidlig og det er ikke alltid lett å sortere ut alt dette syke fra det gode, så foreldre skjerp dere!

Jeg har mange flere historier, også fra mine møter som voksen med små barn, men jeg vet jo hva som skjer, og møter de av den grunn på en helt annen måte enn folk flest gjør.

Det kommer mer om det ønskes og det er bare å spørre.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
81%
Opplysende
9%
Inne på noe
4%
Usikker
0%
Dårlig
6%
Om forfatter
Vedic Seiersson

15 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *