Du leser nå
Det ufødte og det fødte barn

6 minutter lesetid

telepati
Barn ser mye, men sansene blir raskt lukket ned av samfunnet og de voksne.


Det ufødte og det fødte barn

Telepati er et universalt språk som alle forstår. Det er utrolig fascinerende og spennende å «snakke» telepatisk med små barn før de får et språk.

Jeg skal fortelle noe jeg vet, fordi jeg husker alt fra den gang jeg våknet og ble meg selv bevisst som tenkende selvstendig individ.

Jeg var 7 måneder som ble bekreftet av min mor da det var den dagen vi flyttet. Jeg husker alt som om det var i går. Ja, også drømmene mine. Alt fra da opp til i dag.

Det som er med barn er at de er mer bevisste og tilstede enn noen som helst voksen person ettersom de er ennå omtrent helt rene og har ikke fått for mye «søppel» å bære på slik vi voksne har.

Barn tenker, ser, hører, føler helt fra de er unnfanget.

Først gjennom mors øyne og følelser, siden skjer det sporadisk når sjelen er på «besøk». De ser og hører og føler verden gjennom det tredje øyet (telpatisk) og via ut av kroppen opplevelser.

Derfor kan vi forstå hvorfor barnet kjenner igjen, og føler for og imot, enkelte mennesker etter det er født.

Før de blir født kommer sjelen oftere og oftere på besøk. Den fester seg ikke permanent i kroppen til barnet før ca. 5 – 7 måneders alderen.

Hos meg skjedde det da jeg var 7 måneder. Derfor husker jeg fra den dagen.

Tenk da hvilket mareritt barn blir påført når de fjernes fra sin familie, også som nyfødte, i allefall der de er elsket og ventet.

I tillegg telepaterer alle barn videre etter fødselen. De ser alt som skjer som om det var en film. Ingenting er skjult for de.

Det er utrolig fascinerende og spennende å «snakke» telepatisk med små barn før de får et språk. Da har det ingenting å si hva nasjonalitet de er ettersom telepati er et universalt språk som alle forstår og oppleves som sitt eget morsmål.

Det som er utrolig merkelig og som nok de aller fleste som leser her nå ikke kan fatte, er at når du telepaterer med et lite barn uten språk, er det som å snakke med en fullt utviklet voksen person. Noe å tenke på for foreldre som driver og pludrer på «dige dige»-språket.

Det som gjør det «skremmende» å tenke på er hvor utrolig våkne og klare de er. De ser og oppfatter hver minste ting, alle tanker og alle følelser.

Da er det tragisk når de blir født inn i en verden med løgn, bedrag og falskhet fra første dag. Er det rart det blir kaos og traumer hos et lite barn når det ser og forstår alt som blir tenkt og følt? Det som blir sagt og vist er ofte i stor kontrast til den indre samtalen  og følelsen til den voksne.

Læring helt fra unnfangelsen og å skape trygghet i familien er rett og slett et av de viktigste tiltakene foreldre kan gjøre.

Det aller viktigste er åpenhet og total ærlighet. Da får en en nærhet og trygghet til sitt eget barn, men også til alle andre man omgås med så klart.

Kanskje vi voksne skal delta mer i den magiske verden til barna våre og bli en del av den?

Kanskje vi voksne skal delta mer i den magiske verden til barna våre og bli en del av den?

Min tidlige barndom

Jeg vil fortelle noen historier fra min egen barndom som viser litt hvordan barn ofte er.

Det som ikke bare er leit, men også sykt i den verden vi vokser opp i, er at forgiftningen av mennesket startet bevisst når de er 3 måneder og får trippelvaksinen. Den dreper mye av det åndelige i barnet og det er hele hensikten med vaksinen. Dette har jeg selv sett tydelig skje med barn, men noen klarer de ikke å drepe det i som hos meg.

Jeg kunne ha fortalt masse fra de første årene, men vil begynne med to hendelser da jeg var 4-5 år.

Min mor skulle på besøk til en venninne og jeg fikk beskjed om å oppføre meg, så da vi var vel inne satt jeg der pent og pyntelig på en stol. De to damene skvaldret i vei om alt og ingenting med mye sladder. Jeg satt der og kjedet meg og ventet på at vi skulle gå.

Så var det noe som fanget min oppmerksomhet. Hun i huset skulle vise noe til min mor og begynte å lete rundt i stua, men kunne ikke finne det.

Hun hadde ikke sagt hva det var, men jeg visste det uansett, også hvor det lå selv om jeg aldri hadde vært i det huset før. Så jeg fortalt hvor hun skulle gå og finne det – ute på gangen oppi en kurv.

Så hun gikk ut i gangen og der fant hun det hun lette etter og kom inn med det, men da stoppet hele verden opp. Jeg omtrent så hvordan hun og mor fikk angst og nærmest et nervøst sammenbrudd.

Mor min tok tak i armen min og dro meg ut på gata og kjeftet meg huden full fordi jeg skremte vettet av de begge to. Ikke forsto jeg hva som var så galt med det da.

Neste hendelse var omtrent på samme tid. Da skulle vi på besøk til en annen venninne borti gata. Da vi var fremme, ringte mor på døra for den var låst. Hun ringte på flere ganger, men ingen kom til døra.

«Nei, det er nok ingen hjemme», sa hun og ville gå. «Jo», sa jeg. «Jeg ser de står og gjemmer seg bak døra oppe i andre etasje», sa jeg.

«For noe tull», sa min mor, men jeg ga meg ikke og faktisk så fikk jeg overtalt min mor til å stille seg bak et hjørne et par hus unna og der tittet hun fram av og til.

Plutselig, etter en god stund, åpnet venninnen vinduet i andre etasje og kikket ut om kysten var klar.

Jeg så hele skuespillet fra begynnelse til slutt. Dama skulle på besøk til en annen og ville ikke ha besøk av min mor og ville heller ikke ha min mor med der hun skulle. Derfor ble det gjort på denne ufine måten.

Så, ja, vi lærer tidlig og det er ikke alltid lett å sortere ut alt dette syke fra det gode, så foreldre skjerp dere!

Jeg har mange flere historier, også fra mine møter som voksen med små barn, men jeg vet jo hva som skjer, og møter de av den grunn på en helt annen måte enn folk flest gjør.

Det kommer mer om det ønskes og det er bare å spørre.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
83%
Opplysende
8%
Inne på noe
4%
Usikker
0%
Dårlig
5%
Om forfatter
Vedic Seiersson

26
Kommentarer

avatar
13 Comment threads
13 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
7 Comment authors
Vedic SeierssonAnonymVedic SeierssonMAJACanine II Recent comment authors
Nyeste Eldste
Maria
Anonym
Maria

Hei, vil gjerne høre flere historier fra deg. :-) Har du noen tanker om hvordan man kan komme in kontakt med det telepatiske språket igjen?

Lene
Anonym
Lene

Hei dette språket fungerer på samme måte med dyr. Har liten kontroll over det selv, men opplever å bli invitert til samtale på akkurat samme måte men fra firbeinte.

Maria
Anonym
Maria

Takk, for svar. Ja, interessant perspektiv det I forhold til små barn før de får et verbalt språk. Hvordan mener du man blir kvitt det som står I veien for det intuitive /telepatiske. ? Interessant er det jo at man I drømmer ofte kommuniser telepatisk , I alle fall opplever jeg det. Spesielt er det også med kontakten med dyr. Jeg hadde en katt I nesten 18 år. Han gikk nylig bort, men jeg drømmer om ham på natten. Han hadde i alle fall et veldig sterkt vesen. Han var nesten esoterisk. Var det ikke Eckart Tolle, som sa han hadde to zen mestere og det var kattene hans.

Maria
Anonym
Maria

Takk, for svar :-) ja, kan forstå hva du mener. Med andre ord kvitte seg med bagasje man går og bærer på som både er ens eget, men vi bærer også på andres. Jeg sliter med å stenge inntrykk ute, eller så er kanskje det jeg sliter med at jeg holder fast ved inntrykk og stemninger. Fanger ofte opp stemninger ved steder og mennesker som jeg må bruke tid på å jobbe ut av systemet. Ja, skal prøve på det i naturen. Det er kanskje litt som med radiokanaler at man må være på den rette frekvensen for å få kontakt med kanalen. Jeg har ikke opplevet å kommunisere telepatisk med noen I våken tilstand. Men, jeg har alltid hatt sterk intuisjon som har dratt meg I ulike retninger. Hva tenker du om reinkarnasjon? Du skriver at sjelen ikke fester seg permanent før etter en viss tid, hvor tenker du vi kommer fra og hvor skal vi ? Og hva tenker du om universet som sådan ?

maria
Anonym
maria

» Livet er som et speil i en gåte», er et sitat fra bibelen.. Har festet meg ved det.. Ja, vi lever i et samfunn som verdetter såkalte harde verdier og ytre suksess. Man må gjerne ha noe å vise til og man defineres ut i fra hva man jobber med, hvem man omgås og hva man eier. Personlig integritet og det å være sann mot seg selv, det gjør en vist ganske upopulær. Skal man være en person av betydning, så virker det som man må forholde seg innen visse rammer, med dersom man beveger seg utenfor dette rommet som er blitt bestemt som normalt, så blir man jo ansett som gal og latterliggjort. Annerledeshet er akseptert, men bare til en viss grense. Man må som sagt holde seg innenfor dette rommet.

Jeg tror at alle mennesker, dyr og planter har en iboende visdom og verdi som har lite å gjøre med kunnskapen og den materielle verden. Jeg har lest noen av bøkene til Don Miguel Ruiz, der han skriver ut i fra en toltec tradisjon. Han skriver om dette med «domestication». Når et barn kommer til verden, er det barnet åpent og fritt. Men, etterhvert så lærer man å undertrykke den man er, man lærer at det å være her og nå og å være i sine følelser, det er feil. Foreldre vil det beste for sine barn og de viderefører bare det de har lært igjen.. Det er slik at i det samfunnet vi lever i så belønnes vi ofte for å være i en rolle, men sjelden for å være oss selv. Det er et maskineri som skal gå rundt og dersom noen bryter ut av dette «maskineriet», så vil det ofte medføre kritikk.

En holistisk tilnærming til menneske er veldig viktig. Skolemedisinen har ikke alle løsninger. De behandler ofte symptomene, men ikke selve roten/ årsaken. Jeg har stor tro på akupunktur, det er jo egentlig en type energi medisin. En forflytelse av energier som har stagnert i kroppen. Liekeledes finner man samme prinsippet i Tai Chi, man søker balanse mellom det feminine og det maskunline, og man søker at livsenergien qi flyter fritt i sinn og kropp uten hindringer. Tankegangen springer ut av Taoismen. Tao te ching er en interessant bok. Vender statdig tilbake til den boka.

Vi mennesker påvirkes også av kollektive stemninger og energier, vi lever i en verden der det maskuline og harde verdsettes. Det skaper en ubalanse.

Ja, verden er nok ganske annerledes enn hva vi tror. Jeg har stor sans for den persiske poeten Rumi, og avslutter med et quote fra ham, » The wound is the place where light enters you». For meg gir det mening. :-)

Canine II
Abonnent
Canine II

Og igjen trodde jeg var alene om slike tidlige minner.
Folk tror jeg lyver når jeg forteller at jeg lå på stuegulvet på et gult og oransje gulvteppe i ull (vet ikke hvor gammel jeg var, men jeg kunne ikke krype). Kjente den fæle, grove og stikkende ulla mot de bare hudpartiene, men likte fargene.

Hunden vi hadde siden før jeg ble født hadde jeg telepatisk kontakt med som forsvant rundt treårs-alderen med en nykomling i familien med astma, så hunden måtte til de evige jaktmarker *dyp sorg* (nykomlingen var selvsagt godt mottatt og beskytterinstinktet mitt ble umiddelbart hugget på plass, men ingen teleapti der).

Jeg har spøkefullt sagt at jeg har nær fotografisk hukommelse – dessverre blir den mer og mer fraværende p.g.a. medisiner

Jeg våger å på stå at mange av oss med denne (disse?) egenskapene bare fullt ut forstår den dag i dag (er over 40 nå) umiddelbart når man skjønner når folk lyver direte til oss eller bak ryggen vår. Det er en sans.

Jeg undre at jeg føler meg som glass, tvers igjennom synlig ofte, gjennomsiktig, fordi når jeg spiller gamet så begriper jeg ikke at folk ser rett igjennom meg, alt fra folk til institusjoner av alle slag. Det kjennes surrealiatiusk ut – er de blinde?

Det er vel en form for telepati det også.
Annet eks;
Katten min kan sette seg og se på meg når jeg er opptatt med noe og planter bilder av noe hun vil ha i hodet mitt («å-kjære-vakreste-snilleste-kan-jeg-ikke-få-litt-yoghurt/maltekstrakt/tørket fisk» og/eller «nå-vil-jeg-ha-masse-kjærlighets-kos-og-oppmerksomhet-nånånå-nå-med-en-gang-du-god.
Eller «jeg-stiller-meg-her-til-du-ser-meg-selv-om-jeg-ser-du-forsøker-å-late-som-ingenting-når-du-ser-på-den-dumme-skjermen-din-og-jeg-blunker-ikke-før-du-ser-på-meg. Be-meg-opp-i-sofaen/senga/stolen/bordet-NÅ-takk!»

Har hundrevis av eksempler, og med fare for å bli helt dyttet ut i det alternativet; kan det værre noe med disse Indigi/Chrystal osv barna å gjøre?

Uanset er jeg trett. Huden har tyknet mot vondter, men jeg er sliten og er i ferd med å si opp jobben på jorden. Blitt sliten men betyr ikke at jeg ikke vil se hvordan det spilles ut. Har vært poå topp og bunn flere ganger men er for nyskjerrig og kanskje for blasèrt til å slåss. Trett.

Uansett enn strålende artikkel som vekket et skred av minner og visdom. TAKK!

maria
Anonym
maria

Vi lever i en tid der det virker å være mindre rom for annerledeshet og anderledestenkning… Spesielt da det går i mot den overordnede agendaen eller økonomiske interesser.. Tenker på de som stiller seg krtiske til vaksiner, som mener at det er problematisk at de som skal utrede kortids/langtidsvirkinger av vaksinene, viser seg å være «kjøpt og betalt» av nettopp den samme produsenten som tilvirker vaksinene. Personlig, så stiller jeg også spørsmålstegn ved dette. Men, det skal man ikke snakke så høyt om.. da får man en gjeng mot seg, som gjør alt i sin makt for å latterliggjøre, samt fjerne din «troverdighet»..

Så gir systemet på den andre siden en illusjon av at annerledeshet aksepteres, for eksempel så fronter jo politikere og elitemennesker homofile og transpersoner sine rettigheter. Det er veldig inn i tiden. Med det sagt, så er det postitivt at likeverd fremmes. Vi bør alle ha like rettigheter. Problemet er bare det, at samtidig som man fronter noens rettigheter, så tar man fra andres..

For eksempel så fremmes det i dag lovforslag om at dersom man ikke går i barnahagen fra svært lav alder, så er det grunnlag for barnevernet å gå inn, og tvinge foreldre til å sette barnet i barnehage. Hvis man bare går tilbake en 15-20 år, så ville dette være totalt absurd. Det var enda en tid hvor det var mere vanlig at mor var hjemmeværende med barna. Personlig, vokste jeg opp med en hjemmeværende mor, og gikk kun i barnepark, og et år i førskolen. Det tror jeg var veldig bra for meg, fordi jeg var et type barn som hadde min egen fantasiverden og kunne sitte å leke i timesvis for meg selv. Jeg hadde behov for å få lov til å være litt for meg selv. Dette bringer meg over på et annet tema, dette med lavsensitivitet og høysensitivitet.

Vi lever i et samfunn, der de lavsensitive dominerer på de fleste områder. «systemmenneskene» er som regel lavsensitive, og bruker gjerne spisse albuer for å komme seg frem. De som er høysenstive de navigerer seg ikke frem på samme måte. Mange barn er høysenstive, lik voksne. Men, tar samfunnet høyde for dette. (?)Mange «systemmennesker» ville nok påstå at lavsenstivite og høysensetivitet bare er oppspinn og unskyldende tåkeprat. Mange høysensensetive får i stedet psykiske diagnoser..

Personlig, så tror jeg at mange av «systemmenneskene», kanskje ikke ville være systemmennesker, hvis de fikk anledning til å synke ned å kjenne etter. Dvs. hvis de gav seg selv mulighet til det.. Samtidig så har de vel også for mye som binder, som dyre biler, boliglån, hyttelån. Da har man kanskje ikke annet valg enn å jobbe med «systemet», og kaste sin personlige intigritet overbord. Systemene belønner de som er «lydige», og på denne måten kan agenda`en blomstre. ( De finnes nok nyanser her og så klart..)

Jeg har erfart at den åndelige dimensjonen, det stedet er man kan finne ro, styrke, kreativitet, overskudd, det er alltid der uansett, til tross for systemene, som mer eller mindre tar energi, kreativitet og livsgnist fra oss.

«When you do things from the soul, you feel a river moving in you, a joy.» Rumi

«What you seek, is seeking you» Rumi

MAJA
Abonnent

Utrolig bra artikkel . Jeg husker tydelig fra min barndom at jeg maste på min mor og far at de skulle stadfetse den forestilligng jeg hadde om tidlige liv, jeg husker tydelig hvor jeg hadde vœert for .
Min far var alttid lydhør , men min mor mente jeg hadde et voldsom fantasi som ikke alltod kunne taes på alvor .
Senere forandret hun mening da hun skjønte at jeg kunne forutsi familiemedlemmers dor .
Da min kjœre motmot døde , hørte jeg tydelig lyden av en gitarstrengsom røk og jeg visste hun hadde forlatt oss , mamma ringte 10 minutter senere og jeg sa jeg vet at bestemot er dod .