Den kalde løgnen og norges farligste mann

Myndighetene er bekymret for Øst-Finnmarkinger som er lojale til Russland. Etter Sovjetunionen gikk til grunne ble dens militærarkiver tilgjengelige. Det fantes aldri noen angrepsplaner. Er den kalde løgnen fremdeles i bruk mot Russland?

I Kjetil Stormarks artikkel «Finnmarkinger, lojalitet og Russland» er hans buskap at det på myndighetshold er bekymringer knyttet til at «et betydelig mindretall i Øst-Finnmark har en høy lojalitet til og sympati for Russland».

Hvilke myndigheter og hvilken meningsmåling han støtter seg til sier han ingenting om.

Han formidler også at Russlands statsminister Medvedev nylig sa at vi lever i en ny kald krig. Det vet enhver idiot. Hva Medvedev forøvrig sa om denne kalde krigen, eller hva Putin og Lavrov har sagt om den, skriver han ingen ting. Det må være grenser for hvilke krav man setter til en kritisk journalist.

Se også: Hvordan vestlige og norske journalister lurer deg trill rundt
Se også: Dagens journalister en stor trussel mot demokrati og din frihet

Derimot skriver han at «russisk etterretningsvirksomhet mot Norge og andre Natoland blir stadig mer omfattende og aggressiv». Hvis jeg hadde vært regjeringssjef i Moskva, ville jeg også ha skjerpet inn kravene til mine agenter i Natolandene.

For inntil Berlinmuren ble revet i 1989 falt grensa mellom NATO og Warszawapakten sammen med grensa mellom DDR og Forbundsrepublikken Tyskland. I dag grenser Natolandene opp mot Russland. Kåre Willoch skrev at Natogrensa nå gikk 500 km fra Moskva. Selv han syntes det var drøyt.

Den kalde løgnen

I hele mitt voksne liv har jeg fått podet inn at Vest-Europa når som helst kunne bli angrepet av Sovjetunionen. Det eneste positive jeg ser ved at Sovjetunionen gikk til grunne, er at dens militærarkiver er blitt tilgjengelige.

For i disse arkivene finner man ingen planer om sovjetiske angrep vestover. Man finner det motsatte! Den amerikanske kaldkrigshistorikeren Melvyn Leffler fant ikke annet enn sovjetisk vilje til nedrusting der. Og den sterkt antikommunistiske sovjeteksperten Adam Ulam vedgår at Sovjetunionen førte en defensiv militærpolitikk under den kalde krigen.

Dette emnet finner vi også indirekte drøftet i den faghistoriske studien «Fryktens likevekt» av Skogrand og Tamnes (2001). «Østblokken ville besvare et Natoangrep så raskt som overhode mulig». «Denne planleggingen reflekterte seg også i Warszawapaktens øvelser». «En dyp frykt for Reagan-administrasjonen (for at den ville angripe) og en velutviklet russisk paranoia (for at NATO skulle angripe). Dette er formuleringer man finner i boka.

Påstanden om et sannsynlig sovjetisk angrep vestover har altså ikke vært sann. Hva så med dagens Russland?

Ifølge Aftenposten 20. mars i fjor har NATO 3,4 millioner soldater i aktiv tjeneste hver dag. Russland har 845 000. Det er altså 4 NATO-soldater for hver russisk. Jeg ville kvie meg for å angripe en slik overmakt, særlig hvis den også har et teknologisk overtak. Jeg tror altså at heller ikke Russland har noen planer om å angripe vestover.

Hvis den russiske etterretningen er blitt mer omfattende og aggressiv, kan ikke det forstås som et desperat forsøk på å beskytte seg?

Den kritiske journalisten Kjetil Stormark skriver videre at Russland også øker bruken av informasjonskrigføring. «NATO er amatører i forhold.» Du verden!

Over har jeg påvist at det norske folk er blitt løyet huden full om den sovjetiske og sannsynligvis den russiske trussel. Det er det Stormark kaller informasjonskrigføring, men den er utført av «amatørene» i NATO. For meg synes det veldig profesjonelt gjort.

Så noen ord om det betydelige mindretallet i Øst-Finnmark som har holdninger til Russland som man må bekymre seg over. I min naivitet trodde jeg at man i Norge sluttet å føre lister over mistenkelige personer etter Sovjetunionens fall. Slike hadde man allerede i 1950 da beredskapslovene ble vedtatt. Forsvarsminister Jens Christian Hauge var en sentral mann i utarbeidelsen av dem. Det var 100 navn på A-lista, 300 på B-lista. Skulle man måtte gå utenom disse to listene måtte men sope opp alle sammen.

Disse listene bekymret meg som ung mann. Min far var en klok mann, og jeg antar han var på liste A. Tidligere var min far blitt tatt av Gestapo, ikke ubegrunnet mistenkt for illegalt arbeid. Jeg fryktet for at også NATO-politiet skulle komme og ta han.

Norges farligste mann

Min far sa til meg i mine unge dager at jeg måtte passe meg for JCH, han var Norges farligste mann. Jens Christian Hauge var også poet. Her er et dikt han skrev til sin meningsfelle Håkon Lie:

Gi din ild alltid må brenne

gi din penn alltid må renne

gi du alltid finner kister

til de kjære kommunister

Stormark begrunner Russlands aggressivitet ved å si at det er det «eneste landet som ved militærmakt har flyttet landegrenser etter 2. verdenskrig».

Har han hørt om USAs angrep på Irak som har lagt et utviklet land i ruiner og borgerkrig. Har han hørt om at dette angrepet ble innledet med en amatørmessig informasjonskrig om masseødeleggelsesvåpen og avsluttet med at Obama sa at «Vi etterlater oss et suverent, stabilt og selvhjulpent Irak». Var ikke det en flott krig og flott informasjonskrig hvor man måtte stå lojalt sammen med USA?

Har han hørte om NATOs angrep på Libya som resulterte i at et land med Afrikas høyeste levestandard endte i kaos, med to regjeringer som sloss mot hverandre, en sivil infrastruktur som har brutt sammen og et IS som står stadig sterkere, alt for å beskytte sivilbefolkninga. Før regimeskiftet kom det nesten ikke flyktninger fra Libya. Nå strømmer de ut. Essensen i informasjonskrigen var at Gaddafi skulle ha sagt (etter Obama på TV) at han ikke ville vise noen nåde overfor sitt eget folk. Men det var ikke sant, det var ikke det Gaddafi hadde sagt.

Stormark var vel lojal med Nato både når det gjelder den reelle krigen og informasjonskrigen.

Siden jeg ikke i denne omgang kan skrive om alt, velger jeg en variant av informasjonskrigen: det å tie om realitetene, det kan være farlig om folk vet for mye.

Denne artikkelen kvalifiserer meg vel til å komme i gruppa som skal sopes opp, om den eksisterer enda, eller kanskje må jeg flytte til Øst-Finnmark.

Kåre Wahl, Hammerfest.