Du leser nå
Ytringsfrihet må brukes for å beholdes

12 minutter lesetid

ytringsfrihet
En viktig forutsetning med ytringsfriheten er at man ikke skyver ansvaret over på "de andre". Det er ikke nok å mumle "noen bør si ifra, noen bør gjøre noe med det".


Ytringsfrihet må brukes for å beholdes

Ytringsfriheten og den enkeltes ansvar er godt beskrevet av Nils Ørvik i boken Kampen om Arbeiderpartiet fra 1977.

Ytringsfriheten, vår rett og vårt personlige ansvar til og bruke den i alle demokratiske land, har vel aldri vært så truet som i disse tider.

Jeg overlater herved ordet til Nils Ørvik, forfatteren av boken Kampen om Arbeiderpartiet skrevet i 1977 og utgitt av Grøndahl og Søn, ISBN 82-504-0322-2. Sluttordet i boken hans som jeg  har sitert fra, må vel nesten kunne sies å være et mainifest for alle som som holder ytringsfriheten kjær:

Fra boken Kampen om Arbeiderpartiet

Kampen om Arbeiderpartiet, av Nils Ørvik fra 1977.

Kampen om Arbeiderpartiet, av Nils Ørvik fra 1977.

En trenger ikke lenger forstørrelsesglass for å se at flertallsdemokratiet ikke lenger er en selvfølge. Observasjonen gjelder ikke bare Norge; det er blitt et internasjonalt problem. I de fleste land er flertallsdemokratiet utsatt for påkjenninger som man bare for noen få år siden ikke tenkte seg muligheten av. Vi har kommet dit hen at demokratiet som instutisjon ikke består av seg selv, men trenger et effektivt forsvar.

De som fortsatt ønsker å bevare flertallsdemokratiet må være klar til en aktiv, personlig innsats for å hindre at det tar skade.

Det viktigste forsvarsmidlet overfor de metodene som  «den stille revolusjonen» bygger på, er en utstrakt bruk av ytringsfriheten, skriftlig såvel som muntlig. Hvor mange av oss har ikke vært til stede på møter hvor vi har sett at det blir gjort brudd på de demokratiske spillereglene, uten at vi derfor har villet stå frem og påtale den manipulasjonen som vi selv har vært vitne til?

Det avgjørende i forsvaret av demokratiet er ikke at ytringsfriheten fortsetter å eksistere som en rett, men at den brukes. For å fortjene den, må vi bruke den hver gang vi føler eller ser noe holder på å skje som kan true den demokratiske kjernen i vårt politiske system.

Forutsetningen for en vellykket gjennomføring av «stille revolusjoner» basert på manipulasjon, møtekupp og annen overrumpling som midler til å erobre organisasjoner og institusjoner, er at et aggressivt mindretall klarer å skremme potensielle motstandere og opponenter fra å bruke ytringsfriheten  til å kritisere og påtale overgrep mot de demokratiske grunnprinsippene.

Hvordan kan man skremme folk fra å si sin mening når det verken trues med vold, økonomisk utpressing eller andre synlige eller følbare midler? Her er det igjen ønsket om å ungå trøbbel som kommer inn. Hver enkelt av oss føler oss trygge innenfor vår egen lille verden. Vi blir tatt vare på av institusjoner som vi ikke ser og derfor ikke kjenner personlig. Trygdene, rettsikkerheten og andre goder som samfunnet sikrer trygges ved «instutisjonene uten ansikt». Vi vet ikke hvem de er, og føler derfor ikke noe ansvar for å forsvare dem. Vi får etter hvert en følelse av at denne tryggheten består og vil fortsette å bestå på ubestemt tid, uten vår aktive medvirkning.

Vi framhever ytringsfriheten som et umistelig gode uten å erkjenne at denne retten også innebærer et ansvar. Ytringsfriheten er ikke en fin, kostbar porselensting som vi er stolte av å ha stående høyt plassert på en hylle. Den er et redskap hvis verdi er avhengig av at den er i daglig bruk.

La det være klart at her er det vår egen, personlige ytringsfrihet det gjelder. Det er ofte lettere å forsvare andres ytringsfrihet, i prinsipp og sak, enn å gjøre daglig bruk av vår egen, i forhold som angår oss selv og vårt eget samfunn.

Fordi hver og en av oss har en følelse av at vi ikke behøver å foreta oss noe spesielt for at vår lille verden skal bestå, kan det bli mulig for et lite, hensynsløst mindretall å bryte ned de institusjonene systemet vårt er grunnlagt på, rett for øynene på oss. Selv om vi ser det og er klar over farene, er det lettere å skyve ansvaret over på «de andre».

Så paradoksalt det kan høres, har den maksimale tryggheten som hver enkelt av oss tar som en selvfølge, resultert i lukkede, innkapslete individer som ved sin innadrettede passivitet truer selve eksistensen av systemet. Effektivt forsvar er bare mulig når en føler seg truet. Den som ikke ser eller erkjenner en trussel som rettet mot seg selv, vil som regel heller ikke se noen grunn til forsvarshandlinger.

Dersom vi oppfatter situasjonen slik at det er «de andre» og ikke oss selv som er i skuddlinjen, finner vi ofte gode grunner til ikke å foreta oss noe. Det er følelsen av en gjensidig uavhengighet mellom trussel og forsvar som gjør utslaget. Ser man ingen slik direkte sammenheng, fristes man til å skyve ansvaret fra seg og overlate til «de andre» å forsvare «de andre».

Dette forklarer hvordan det er mulig i vårt gjennomorganiserte, avpersofiniserte samfunn å oppnå en effektiv grad av meningstvang, ved massivt organisert gruppeopptreden mot forsamlinger eller medlemmer av en organisasjon, hvor individer opptrer enkeltvis uten forbindelse eller samordning med andre individer som måtte dele deres oppfatning(er). Det gjelder for det organiserte mindretall, fraksjonen, eller aksjonsgruppe å få etablert et adferdsmønster som så representeres som normen, det som «alle» mener.

Normskapningen er det første skrittet. Ved å hevde at «alle» eller «ingen» gjør det eller det, prøver man å gi normen en slags rettskraft. De som prøver å kritisere eller å opponerer mot normen blir utsatt for latterliggjøring, utskjelling og systematisk nedrakking. Dette behøver ikke nødvenigvis å ha noe grunnlag i faktiske forhold.

En av manipulasjonens grunnregler er at stadig gjentatte påstander og antydninger som regel gjør samme nytte. Poenget er at kritikken, om den er aldri så grunnløs, kommer fra mange steder samtidig.

Det er også viktig at den ikke rettes mot en sammensveiset gruppe, men mot et individ av gangen. Selv om det er på rene at det som man velger å bruke som grunnlag for kritikken eller angrepet gjelder for mange, kansje flertallet i organisasjonen, skal man ifølge manipulasjonsreglene ikke angripe på bred front. Det vil bare føre til at gruppen sveises tettere sammen. Størst effektivitet oppnår man når angrepene rettes mot enkeltindivider, som trekkes fram som representanter for en bestemt oppfatning eller gruppeadferd, og som så gjøre ansvarlig for hva man måtte ønske å bruke som svertemiddel. Dermed er den ene skilt fra «de andre».

At denne ene blir utskjelt og gjort ansvarlig resulterer ikke alltid i et kollektivt forsvar med felles deltakelse fra alle som deler den samme oppfatningen. Man vet selvsagt at prinsippene kunne opprettholdes ved en fellesopptreden, men erkjenner ikke ansvaret for selv å ta initiativet til det. Det vil bety trøbbel, ubehageligheter, heft og besvær som en helst vil unngå.

En utilslørt trussel fra en veletablert norsk maktmann er en saftig avsløring for norsk presse. Så rart at Dagbladet så en annen vei og istedet valgte å henge ut offeret...

Praktisk angrep på ytringsfriheten: En utilslørt trussel fra en veletablert norsk maktmann.

De som prøver, risikerer å bli stående alene mot en organisert aksjonsgjeng som bruker hånlatter, tilrop, bråk og leven som midler overfor de enkeltindivider som reiser kritikken. Forsamlingen skal skremmes til taushet og stilltiende godkjennelse.

Metoden er avskrekking. De som selv har gjennomgått en slik behandling eller har vært vitne til slike opptrinn tidligere, vil neste gang være fristet til heller å la manipulasjonen og misligheter gå upåtalt hen, enn å utsette seg den belastningen det er å reise åpen kritikk i forsamlingen.

Dersom vi fikk forelagt oss en beretning om utstrakt bruk av slike midler et eller annet fjerntliggende sted, ville vi kansje begynne å drøfte muligheten for å få vedtatt en resolusjon eller få sendt et protestskriv for å vise hvor sterkt vi tar avstand fra slike midler og metoder. Vi kan si til hverandre:

«Vi må gjøre noe med dette. Vi kan ikke la slike krenkelser av de mest elementære demokratiske rettighetene foregå uten påtale og protest. Vi har et ansvar!»

Men hvis vi ser slike midler bli tatt i bruk midt i blant oss, i et av de frieste og mest demokratiske samfunn i verden, hvem er da «vi» og hvem har ansvaret? Det er ikke bare de offentlige institusjonene, partiene og andre samfunnsbærende organisasjoner. Det er vi, hver og en av oss, som enkeltindivider, som private, vanlige mennesker, som nå må engasjeres aktivt i forsvaret av flertallsdemokratiet.

Når vi først har erkjent og akseptert denne oppgaven, er den i grunnen merkelig enkel. Dersom vi ser eller merker at de demokratiske spillereglene innen det politiske systemet blir brutt, at et flertall blir skjøvet til side eller ikke får komme til ordet, da er det den enkeltes, ditt eller mitt ansvar å stå frem å si ifra på slike steder og på en slik måte at våre meningsytringer blir hørt!

Det kan være som innlegg til avisene, debatt innlegg på møter, eller, og dette ikke minst, i private samtaler, på arbeidsplassen og andre steder hvor vi kan stille spørsmål om politiske forhold, kreve klare svar og legge frem vårt eget syn. Demokratiet blir bare en ramme, en tom form, dersom denne ikke fylles opp av folk som ikke bare har meninger, men også vil ta det bry, om nødvendig også denne belastning, å gi uttrykk for sin tro og tvil og sine oppfatninger om styre og stell i samfunnet.

Det som har skjedd i de senere årene, med tabulegning av visse politiske hovedspørsmål, er i praksis et diskusjonsforbud. En kan alt nå se begynnelsen til en meningstvang som, når den først er satt i system, kan strekkes ut til å å omfatte det ene området etter det andre. Vi kan stoppe denne utglidningen i retning av meningstvang, ved at hver og en av oss velger og ignorere ytringshemningene.

Vi gjør det enkelt, åpent og likefremt ved å si vår mening alle steder hvor vi har sjanse til å bli hørt, enten de som prøver å etablere politiske munnkurver liker det eller ikke.

Begynner vi først å se nærmere etter, vil vi oppdage at vi fortsatt har en forbausende høy grad av frihet til å kommentere og kritisere politiske saker og forhold, både i skrift og i tale. En riskikerer faktisk ikke annet enn at en del høyt plasserte personer i og utenfor de forskjellige institusjonene og organisasjonene ikke liker det vi sier. Noen av dem vil med de midler de rår over prøve å få oss til å tie stille.

Praktisk bruk av ytringsfriheten ser man via journalister som Gearoid O. Colmain: "Det finnes ingen krig mot terror. Det er en krig som blir ført ved bruk av terroristgrupper, og de brukes mot stater som går mot USA og Israel".

Praktisk bruk av ytringsfriheten ser man via journalister som Gearoid O. Colmain: «Det finnes ingen krig mot terror. Det er en krig som blir ført ved bruk av terroristgrupper, og de brukes mot stater som går mot USA og Israel».

Men demokratiet og ytringsfriheten er ennå en realitet i Norge. Ennå finnes det faktisk ingen annen måte å stoppe folk som har noe å si enn indirekte metoder som hånflir, forsøk på latterliggjøring og isolasjon fra arbeidskamerater, venner og familie. Hensikten er dels å svekke andres tillit til ens dømmekraft, evner og motiver, men enda mer å få folk som har blitt brysomme ved sin bruk av ytringsfriheten til å tvile på seg selv. De tyngste prøvelsene kommer dersom isoleringsforsøkene fører fram, når en begynner å føle at kontakten glipper, at folk begynner å vike unna, at det blir glisnere og kaldere rundt en.

Derfor gjelder det å stoppe før vi kommer dit. Den beste regelen er aldri å delta i politisk virksomhet alene, alltid gå på møter sammen med noen en kan stole på, alltid ha den stilltiende forståelsen at dersom en blir utsatt usaklige angrep, vil de andre komme til unnsetning høyt, klart og øyeblikkelig. En vil finne at det er lett å stå frem å reise spørsmål som en mener er viktige dersom en har meningsfeller rundt seg, som også er villige til å synge ut og si hva de mener.

En behøver ikke nødvendigvis være mange. En tre, fire stykker kan gi ryggdekning nok til å møte en hylende flokk på flere hundre. Det er ikke mengden som avgjør om argumentene er gode eller dårlige, men oppriktigheten, ærligheten, alvoret hos de som bruker dem.

Vi vil aldri vite sikkert om en sak eller et framlegg er riktig eller galt, men dersom vi etter beste skjønn har gjort oss opp en begrunnet mening, vil det alltid være riktig å hevde den, fritt og åpent.

Dette er selve bærebjelken i et levedyktig demokrati. Dersom vi er mange nok og villige nok til hver for oss å si vår mening om de samfunnsspørsmål som opptar oss, blir de indirekte avskrekkningsmetodene virkningsløse. De kan i stedet faktisk vende seg mot de som prøver å gjøre bruk av midlene.

Ved å engasjere seg i forsøk på å skremme folk fra å delta i en åpen offentlig diskusjon, røper de samtidig interesser og holdninger som ikke lenger fremmer et virkelig demokrati.

Det har faktisk blitt en plikt for alle som ønsker å bevare de grunnleggende verdiene i det vestelige politiske systemet å delta i forsvaret av demokratiet. En viktig forutsetning er at man ikke prøver å skyve ansvaret over på «de andre». Det er ikke nok å mumle «noen bør si ifra, noen bør gjøre noe med det».

Vårt personlige ansvar er egeninnsatsen, det vi kan gjøre selv, med egne krefter, på eget initiativ. Vårt mest effektive forsvarsvåpen er det talte og det skrevne ord, Ytringsfriheten. LA OSS BRUKE DEN, SÅ LENGE VI HAR DEN!

Se hele boken online hos Nasjonalbiblioteket.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
78%
Opplysende
4%
Inne på noe
13%
Usikker
0%
Dårlig
4%
Om forfatter
Ole-John Saga
"Hvis løgnen, likesom sannheten, hadde hatt ett eneste ansikt, ville den vært lettere å ha med å gjøre. For da kunne vi bare ansett det motsatte av det løgneren sier som sikkert. Men vrangsiden av sannheten har hundre tusen ansikter og et ubegrenset spillerom. Pythagoreerne mener at det gode er bestemt og begrenset, mens det onde er ubestemt og ubegrenset. Bare én vei fører til målet, tusen fører utenom." Michel de Montaigne

Kommentarer

avatar