Du leser nå
Vestens nye diplomati: Trusler, bomber og invasjon

10 minutter lesetid



Vestens nye diplomati: Trusler, bomber og invasjon

Dagens diplomati er skremmende lik Nazismens ideologi: At ett folk er bedre enn alle andre og at én leder skal lede folket.

USA og NATO sin utenrikspolitiske diplomati har utelukkende blitt trusler, utpressing, bombing og invasjon. Nå er ikke bare Midtøsten destabilisert, men også Europa.

Journalisten Robert Parry ble kjent på 1980-tallet med sine avsløringer om `Iran-Contras-skandalen`, også kalt Irangate. På 1980-tallet solgte USA i hemmelighet våpen til Iran, angivelig for å få fri USA-gisler i Libanon. Iran var samtidig i krig mot Irak og trengte våpen. Inntektene ble brukt `under cover` til å forsyne de kontrarevolusjonære Contras med våpen. De kjempet mot de venstreorienterte sandinist-regjeringen i Nicaragua.

Parry grunnla Consortium News i 1995 som første nettsted for undersøkende journalistikk på internett. Han kombinerte ny teknologi med `gammeldags` journalistikk og ser det i dag som alternativ og motkraft overfor hovedstrømmen i trivielle USA-medier, styrt av snevre profitt-interesser.

Neocons (ny-konservative) er en høyreorientert retning i USA. De er konservativ i innenrikspolitikken og står for en aggressiv utenrikspolitikk. De ønsker en kapitalisme uten restriksjoner. George Bush er en typisk representant.

Liberale hauker er liberale i innenrikspolitikken men støtter neocons i utenrikspolitikken. Utenrikspolitiske virkemidler har vært trusler, utpressing, bombing og invasjon. Hillary Clinton er en typisk representant for disse.

Robert Parry: Hvordan USAs nye høyre-ekstreme (neocons) destabiliserer Europa

Neocons, de høyrevridde amerikanske haukenes `uendelige krav om regime-skift` sprer kaos som sprer seg fra Midtøsten til Europa.

I flyktningestrømmens kjølvann sprer kaoset seg dypt inn i Europa. Ekstremt ubehagelige bilder av en liten død gutt, Aylan Kurdi, som vaskes i land på en strand i Tyrkia, forsterker dramatikken.

Men sannheten er at eskalering av menneskelig lidelse henger direkte sammen med neocons` og deres liberale medpassasjerers ukontrollerte innflytelse. De har til nå avvist alle former for politisk kompromiss og blokkert alle realistiske forsøk på å få til en avtale om maktdeling i Syria mellom Assad og de av hans politiske motstandere, som ikke er terrorister.

Galskapen i denne neocon-strategien ble mer åpenbar i løpet av sommeren 2014 da al-Qaida-avleggeren, IS, intensiverte sin blodige kampanje ved å gå over til halshuggning.

Om neocons hadde fått viljen sin medio 2014 og Obama hadde gjennomført massiv USA-bombing for å ødelegge Assads militær-apparat, ville kanskje sunni-terroristenes svarte flagg ha vaiet over Syrias hovedstad, mens rødt blod hadde fylt gatene i Damaskus.

Mine første erfaringer med neocons er fra Mellom-Amerika i 1980 da president Reagan ga `fyrtårn` som Elliott Abrams og Robert Kagan fullmakter.

Et ikke overraskende resultat ble strømmen av flyktninger fra El Salvador og Guatemala, som særlig dro nordover til USA.  Den overlot mellom-amerikanske land til korrupte regimer og kriminelle syndikat. I perioder førte det til bølger av det Reagan kalte `folk til fots` gjennom Mexico til USAs grenser i sør.

Det er noen flere liv som påvirkes av vår aksept av alle krigene i Midt-Østen.

Det er noen flere liv enn hva vi liker å vite som påvirkes av det vestlige folkets aksept av krigen i Midt-Østen.

Neocons skaper kaos i Midtøsten

Neocons fikk utfolde seg mer dynamisk under golfkrigen 1990-91. Da begynte mange i USA å se på krig som underholdning, som et videospill der `fienden` knuses fra det fjerne.

Sammen med Sovjetunionens kollaps i 1991 ble ideen om USAs uovertrufne militære styrke utviklet. Det styrket troen på å endre USAs diplomati ved å gå over til en ultimatum-linje. I Midtøsten inntok de da samme holdning som Israels hauker som ikke ville forhandle fram gode politiske løsninger, verken med palestinere eller andre arabere.

I stedet for `prat` ble det forlangt `regime-skifte` fra enhver regjering som ikke fulgte USA.

Irak ble første land på neocons` målskive. Så kom Syria og Iran. Overordnet målsetting var at om en bare klarte å flytte og passivisere regimer som støttet palestinere og Hezbollah, kunne Israel diktere fredsvilkårene for palestinerne som da bare måtte godta et nytt styrkeforhold.

I 1998 grunnla Robert Kagan og William Kristol et `prosjekt for et nytt amerikansk århundre`. Det var en plan for US-invasjon i Irak, men president Bill Clinton steilet fordi det var for ekstremt.

Men angrepene 11/9-2001 mot New York, skapte frykt og raseri i USA og situasjonen var en annen etter at president George W. Bush overtok etter valget høsten 2000.

Plutselig hadde de nykonservative en skikkelig `commander in chief` som var enig i at det var nødvendig å eliminere Iraks Saddam Hussein og amerikanerne kunne lett overtales selv om Irak og Hussein ikke hadde noe som helst å gjøre med 11. september.

Realismens død

Invasjonen i Irak i 2003 var dødsklokken for utenrikspolitisk `realisme` i det offisielle Washington. Eldre og døende gamle kloke røster ble ignorert. I kongressen, regjeringen og tankesmiene var alle `opinionsmakere` nå blitt necons og flere liberalere støttet presidentens begrunnelse for krig.

Selv om Irak-krigen var nærmest total fiasko, ble nesten ingen av dem som fremmet katastrofe-kursen straffet for folkerettsstridig invasjon.

I stedet for negative utslag, sikret Irak-krigens støttespillere, neocons og medsammensvorne liberale hauker, i hovedsak kontroll over USAs utenrikspolitikk og hovedstrøms-medier.

Det spilte ikke en gang noen rolle når sekterisk krigføring ble sluppet løs i Irak og førte til hundretusener døde, millioner hjemløse og førte til Al Qaidas hensynsløse Irak-filial. Ikke engang 2008-valget av Obama, en Irak-krig-motstander, endret den generelle dynamikken.

I stedet for å stå opp mot dette nye utenrikspolitiske etablissementet, bukket Obama for det, beholdt nøkkelspillere fra sikkerhetsteamet til president Bush, som forsvarsminister Robert Gates og general David Petraeus, og ved å ansette demokratiske hauker, inkludert senator Hillary Clinton som utenriksminister og Samantha Power i det nasjonale sikkerhetsrådet.

Dermed overlevde ikke bare kulten med `regimeskiftet` i Irak; den blomstret. Hver gang et vanskelig utenlandsk problem dukket opp, var løsningen fortsatt `regime-skifte`, fulgt opp med demonisering av en leder i målskiven, støtte til `demokratisk opposisjon` og krav om  militær intervensjon. President Obama, utvilsomt en `skap-realist`, ble nå som motvillig sjef viklet inn i det ene `regime-skifte`-korstoget etter det andre.

I 2011 overtalte utenriksminister Clinton og USAs sikkerhetsråds Power, Obama til å få med seg krigshissige europeiske ledere på `regime-skifte` i Libya, der Libyas leder Muhammar Gadaffi var på offensiven mot opprørsgrupper han identifiserte som islamske terrorister.

«Vi kom, vi så, han døde»

Diplomati

Neocon Hillary Clinton i en positur vi har sett før.

Utenriksminister Hillary Clinton pilte av gårde for å sikre seg æren for dette `regime-skiftet`.  I et TV-intervju, feiret Clinton nyheten da den kom på hennes mobiltelefon. Hun omskrev den berømte uttalelsen til Julius Cæsars da romerske styrker fikk en rungende seier i 46 f.Kr. med ordene: `Veni, vidi, vici` – `Jeg kom, jeg så, jeg seiret`. Clintons reprise ble slik: `Vi kom; vi så; han døde`.

Hun lo og klappet i hendene.

Problemet med Clintons sjølskryt om `Clinton-doktrinen` er imidlertid at det libyske eventyret raskt surnet med de islamske terroristene, som Gaddafi advarte mot, da de tok makta over store territorier og endret dem til Irak-liknende terrorist-bastioner.

11/9-2012 rammet denne virkeligheten det amerikanske konsulatet i Benghazi. Ambassadør Christopher Stevens og 3 andre amerikanske diplomater ble drept. Det viste seg at Gaddafi ikke tok helt feil i bedømmelsen av sine motstandere.

Krig mot Assad

Parallelt med `regime-skiftet` i Libya kom en liknende utvikling i Syria der neocons og liberale intervensjonister presset på for å styrte president Assad. Hans regjering slo i 2011 ned på det som fort ble et voldelig opprør, ledet av ekstremistiske elementer, men vestlig propaganda framstilte opposisjonen som `moderat` og `fredelig`.

I de første årene av den syriske borgerkrigen, forble påskuddet at de `moderate` opprørerne ble undertrykket uberettiget og det eneste svaret var `regime-skifte` i Damaskus. Assad sa på sin side at opposisjonen inkluderte mange islamske ekstremister, men dette ble i stor grad  avvist på samme måte som Gaddafis alarmerende advarsler i Libya.

Selv om saken som klistret sarin-angrepet på den syriske regjeringen til slutt falt fra hverandre med bevis som pekte i retning en `falsk flagg`-operasjon, utført av høyreradikale sunnier for å lure USA til å gripe inn på deres side, nektet `gruppetenkningen` i et offisielt Washington å revurdere den lynraske viljen til å fordømme og gå til krig.

Enhver antydning om at eneste realistiske alternativ i Syria er et maktdeling-kompromiss som inkluderer Assad, som oppfattes som beskytter av Syrias kristne, sjiaer og alawittiske minoriteter, blir avvist blankt med slagordet: `Assad må gå!`

De ny-konservative har skapt en passende visdom. Den hevder at Syria-krisen kunne ha vært unngått om bare Obama hadde fulgt deres oppskrift på en ny amerikansk intervensjon for å tvinge fram `regime-skifte` i 2011.

Men, en langt mer sannsynlig utgang ville enten ha blitt en ny og uavklart og blodig amerikansk militær okkupasjon av Syria eller det svarte flagget til IS og islamsk terrorisme ville da ha vaiet over Damaskus.

Ta Putin

En annen skurk som dukker opp når Obama unnlater å bombe Syria i 2013, er den russiske president Putin.

Putin får sin velfortjente straff når neocons med NED-president Carl Gershman sammen med statssekretær for Europa, Victoria Nuland  bidrar til `regime-skift` i Ukraina 22/2-14 da demokratisk valgte president Viktor Janukovitsj avsettes og erstattes av et heftig anti-russisk regime på Russlands grense.

Mens de gleder seg over `seieren` i Kiev og suksess med å demonisere Putin i USAs hovedstrøms-medier, synker Ukraina etter `regime-skiftet` forutsigbart inn i en djevelsk borgerkrig.

Tusenvis av ukrainere drepes og millioner fordrives mens landets nasjonal-økonomi er på vei over i kollaps. Likevel fortsetter neocons og deres liberale haukevenner propagandaen mot øst ved å skylde alt på `russisk aggresjon og Putin`.

Putin

Putin er Neocon-gruppens største motstander – og kanskje katalysatoren til NWO’s endelige undergang.

 15 års kaos

Så nå kan vi se konsekvenser og kostnader av en strategi de siste 15 år, velsignet av `regime-skifte`-strategien til neocons og liberale hauker. Ifølge flere anslag er dødstallene i Irak, Syria og Libya over 1 million. Flere millioner er på flukt i Midtøsten, i og fra land med knappe ressurser og labile politiske forhold.

Hundretusener andre flyktninger og migranter har flyktet til Europa.

Tar vi en kort tenkepause for å vurdere den fulle effekten av politikken til nye høyrekrefter i USA, overraskes vi over hvor mye kaos de har spredt over store deler av jordkloden. Hvem ville trodd at neocons kunne klare å destabilisere ikke bare Midtøsten, men også Europa?

Nå ser vi menneskelige tragedier i kjølvannet av ideologien til neocons og liberale hauker gjennom lidelsene til syrere og andre i flyktningestrøm til Europa og barn som drukner med sine desperate familier på flukt, skapt av `regime-skifter`. Men vil det bryte grepet til neocons og liberale hauker i det offisielle Washington? Vil det framover føre til reell debatt om farene i resepten `regime-skifte`?

Et håp er at mange amerikanere ikke vil la seg lure denne gang, og at en forsinket `realisme` til slutt vender tilbake i USA geopolitiske strategier, som vil se etter mulige kompromisser for å gjenopprette en viss grad av politisk orden i land som Syria, Libya og Ukraina.

På den andre siden har de intervensjonistiske kreftene fått et kraftig feste i det offisielle Washington, innenfor NATO, i vanlige medier, ja selv i europeiske institusjoner. Derfor blir det ikke lett å befri verden for de alvorlige farene som skapes av de høyre-ekstreme kreftene.

Bearbeidet og forkortet av Per Lothar Lindtner, Derimot.no. Robert Parry, Consortium News, 9/9-2015.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
72%
Opplysende
28%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Knut Lindtner
Knut Lindtner er pensjonert psykolog og skriver om det som skjer i verden. Slik han oppfatter det, er den informasjonen vi nå får om verdensbegivenhetene så fordreid at det er nødvendig med korrektiver - alternativ informasjon. I virkeligheten er det i dag store mediehus som bestemmer hva som skal skrives og ikke skrives, hvordan det skal skrives, hvilken oppmerksomhet visse begivenheter får og hvilke som ikke får. I vår del av verden eier storkapitalen mediehusene og dermed de «korrekte meningene». Hans artikler er et lite pip i det store koret som må bygges mot trollet.

Kommentarer

2 kommentarer på "Vestens nye diplomati: Trusler, bomber og invasjon"

avatar
Sorter på:   Nyeste | Eldste