Du leser nå
Radikalisering blant folkevalgte og byråkrater fortsetter

26 minutter lesetid



Radikalisering blant folkevalgte og byråkrater fortsetter

Vi kan lese om radikalisering på regjeringen.no, der den norske regjeringen, Stortinget og politiet er bekymret for uønskede prosesser i samfunnet. Er nøyere analyse viser at det egentlig er politikerne og byråkratene som er i en radikaliseringsprosess.

Politikerne har opprettet egne sider om radikalisering, fordi dette tydeligvis uroliger enkelte i offentlige stillinger og posisjoner. Radikalisering er ikke et nytt begrep i den norske språkfauna, men mer oppe i dagen enn for tidligere. Hva legges i ordet, hva utelates i begrepsforklaringen, og ikke minst: hvem er merkelappen radikalisering myntet på? Og, som vi vet, en har mynt to sider…

Vi skal i det kommende diskutere begrepet, med utgangspunkt i det som står skrevet om radikalisering på regjeringen.no, hvilket er her gjengitt i kursiv.

Hva er radikalisering?

Regjeringen.no har svaret: https://www.regjeringen.no/no/sub/radikalisering/om-forebyggende-arbeid/hva-er-radikalisering-og-voldelig-ekstre/id663761/

I korte trekk: «(1) Med voldelig ekstremisme menes personer som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske mål. (2) Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål. (3) Radikaliseringsprosesser kan skje innenfor alle typer livssyn, politiske retninger og ideologier».

Første setning (1 Med voldelig ekstremisme menes personer som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske mål) forteller at personer som er villige til bruke vold for å nå politiske mål, er voldelig ekstremisme. Skal vi se, hvem i Norge bruker vold for å nå sine politiske mål? Jo, politikerne på Stortinget og de i regjering. Disse folkene har sendt soldater i krig, blant annet mot innbyggerne i fjerntliggende Afghanistan og Libya, for å utøve vold, for å nå politiske (og økonomiske) mål. Dette er mot folk som ikke har gjort Norge eller nordmenn noe som helst, og er heller ikke en trussel mot Norge, nordmenn eller vårt næringsliv. Dessuten har politikerne voldsmonopol i eget land, og politikerne kan få politi eller militær til å rydde opp i, for dem, uønskede aktiviteter. Det har vi sett mange ganger tidligere, som å fjerne folk som for eksempel demonstrerer mot utbygging av vassdrag, «monstermaster» eller dårlige arbeidsforhold. Jeg kan da ikke skjønne annet enn at politikerne er voldelige ekstremister, dog feige, da de dytter andre foran seg på sine vegne.

Andre setning (2 Radikalisering er prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål) forteller om at radikalisering er en prosess, der økende aksept for bruk av vold er nødvendig for å nå politiske mål. Var Norge noe særlig aktiv militært i utlandet for 30 år siden? Med unntak av noen FN-soldater, så er svaret nei. Men fra begynnelsen av 90-tallet har det eskalert, med deltakelse i krigen i det tidligere Jugoslavia, og nå har vi militært personell som bistår trening av soldater i Afghanistan og Irak, moralsk støtte til «moderate opprørere» i Syria, og nå ber USA norske politikere om jagerfly og spesialsoldater mot IS. Så har dette vært en prosess, der mer og mer vold brukes? Ja. Staten har vært, og er inne, i en radikaliseringsprosess. Udiskutabelt, hvilket også understøttes av en rekke politikere på Stortinget i overgangen mellom 60- og 70-tallet, som selv mente det hadde vært en radikalisering i de politiske rekkene.

Tredje setning (3 Radikaliseringsprosesser kan skje innenfor alle typer livssyn, politiske retninger og ideologier) sier at disse radikaliseringsprosessene kan skje innen alle typer livssyn, politikk og ideologier. Det er sant, og politikerne på Stortinget og i regjeringen besitter både livssyn, politikk og ideologi. Så er det de og deres system, gjennom Staten, som er den ekstreme, og fortsatt er i en radikaliseringsprosess? Selv om teksten på regjeringen.no fremstår som utadrettet, der noen ute i samfunnet fremstilles som en nesten usynlig og mystisk samfunnsfiende, kan det unektelig virke som om det skrevne egentlig omhandler dem selv.

«­­­­Det er viktig å skille mellom radikalisering og det å være radikal», kan vi lese videre på nettsiden. Dette lyder merkelig, for å bli radikal, må man vel gjennom en prosess – en radikaliseringsprosess? Eller er man født radikal? Og kan ikke en radikal bli ytterligere radikalisert gjennom en radikaliseringsprosess? https://snl.no/radikal Slik jeg ser det er «radikal» kun en form for nytale, der vedkommende i bunn og grunn støtter kommunisme eller sosialisme, ideologier velkjente for utstrakt bruk av vold for å fremme sin sak.

«Det er virkemiddelet, altså viljen til å bruke vold, som er sentral. Radikalisering og voldelig ekstremisme kan skje innen alle typer ideologier eller politiske retninger, noe vi har sett både i Norge og resten av Europa», kan vi lese på regjeringen.no. Ja, det har vi sett, og igjen, det er statsdannelsene og deres agenter, som militær- og politietterretning, som utøver vold på vegne av politikerne. Hvis vi regner sammen alle mord (grovt regnet 500 millioner mennesker etter krig, borgerkrig, henrettelser, etnisk rensning og drap) de siste 100 årene, så står statsdannelsene for ca. 99 % av dem alle. Så hvis det er noen som er villige til å bruke vold som virkemiddel, og er ekstreme, så er det nettopp politikere rundt omkring i verden, med sitt maktapparat innen militær, politi og etterretning. Deres vilje er ikke bare tilstede, men viljen er enorm, uansett hvilke politisk farge politikerne har på drakten.

Etter at "vår" regjering har herjet i Peja (Kosovo).

Etter at «vår» regjering har herjet i Peja (Kosovo).

­­«Hvor lang tid radikaliseringsprosessen tar, vil variere fra person til person. Det er heller ikke slik at alle som er i en radikaliseringsprosess, blir voldelige ekstremister», kan vi lese på regjeringen.no. Her skriver de at ikke alle blir voldelige, hvilket må bety at mindretallet ikke blir det, mens flertallet blir voldelig, med vanlig semantisk tolkning. Dette finner jeg merksnodig, og jeg lurer på hvor regjerinen.no har hentet dette i fra, med mindre de(n) som har forfattet dette skriver ut fra egen erfaring, hvilket jeg mistenker. Slik jeg ser det, blir de færreste voldelige, men du finner de fleste av voldsutøverene i maktposisjoner, som på Stortinget, i etterretning, militæret og politiet – det er unektelig.

«Det er vanskelig å gi en konkret oversikt over hva som skjer med en person i en radikaliseringsprosess. De sosiale faktorene i en radikaliseringsprosess er ofte viktige». Selvfølgelig er det vanskelig å gi en konkret oversikt, da hele denne saken er svært ullen, hvilket også trolig er hensikten, da dette kan tvistes og tilpasses den retningen makten til enhver tid vil finne det formålstjenlig. Det er med andre ord som vanlig, når ting ikke kan måles, telles eller veies, at det er et spørsmål om definisjon og definisjonsmakt. Dermed gir politikerne seg selv handlingsrom, slik at radikalisering også en dag for eksempel kan omhandle de som ikke vil sende sine barn i barnehage eller skole, ikke vil kildesortere, ikke vil flytte inn til byene eller ikke betale CO2-skatt – hva de nå måtte komme opp med av påfunn. Videre er det de sosiale faktorene, som vi kan lese, som ofte er viktig i en radikaliseringsprosess. Så det er hvem vedkommende omgås som kan være avgjørende om hva slags prosess en gjennomgår og hvor radikalisert man blir. Når vi vet at politikerne på Stortinget instruerer andre til å utøve grov vold og drap på deres vegne, kan det bare betyr at Stortinget er et klekkeri og ormebol for ytterligere radikaliseringsprosess.

«Sentrale elementer kan være gruppedynamikk, endring av vennekrets, tilbaketrekning fra samfunnet eller karismatiske lederskikkelser». Her er det et sammensurium av ulike objekter, subjekter og handling. Denne utydeligheten beviser hvor tynn lapskaus denne «radikaliseringsprosessen» har av ingredienser. Likevel; sentrale elementer i et hvert politisk parti, eller tverrpolitiske grupper på Stortinget, som Europa Bevegelsen eller Én Verden, er nettopp gruppedynamikk. Gruppen fungerer som én blokk, der det er svært uvanlig at utbrytere aksepteres. Hvis endring av vennekrets er et tegn på at noen er i en radikaliseringsprosess, så lurer jeg på hvordan myndighetene har tenkt å hindre folk i å bytte vennekrets for at radikaliseringsprosesser skal unngås. Dessuten virker dette rart, med tanke på hvor endringsvillige politikerne er, men vennekretsen må man altså beholde. Å trekke seg tilbake fra samfunnet er det mange som gjør, av ulike årsaker, som helse, alder, interesser, holdninger, humør, yrke eller familiestatus. Men det er noen som er i ferd med å gjøre seg svært vanskelig tilgjengelig, da de trekker seg mer og mer tilbake fra samfunnet, og det er politikerne, der de nå er i en prosess med å barrikadere seg selv med stengsler, hindringer, (des-)informasjonsagenter og vakter. Så igjen ser vi nok et tegn på at dette dokumentet egentlig omhandler politikerne selv, bortsett fra at de mangler en karismatisk lederskikkelse.

Radikaliseringsprosess

«Hvordan en radikaliseringsprosess skjer vil variere, og kan fortone seg på svært ulike måter for ulike personer. Samtidig finnes det noen karakteristiske trekk det er mulig å fange opp», skrives det på regjeringen.no.

https://www.regjeringen.no/no/sub/radikalisering/bekymret/Mulige-bekymringstegn/id762528/

Som vi kan lese i lenken dreier det seg om (1) utvikling av et ensidig verdensbilde, (2) ikke rom for alternative perspektiver, (3) drastiske handlinger som støtter eller oppfordrer til vold der det anses som nødvendig, og (4) en tanke om at hensikten helliger midlene.

(1) utvikling av et ensidig verdensbilde:

Det er vel ingen i hele Norge som støtter og arbeider for en så ensidig utvikling av verdensbilde som nettopp folkene på Stortinget og deres undersåtter i byråkratiet? Jeg kommer i alle fall ikke på noen. Politikerne taler om «våre venner i land X», eller «land vi ikke liker å sammenligne oss med». Det er oss mot dem. Det er demokratiske nasjoner mot udemokratiske nasjoner. Det er «internasjonale forpliktelser» eller «ansvar og solidaritet». Men norske politikere sier eller gjør aldri noe uten først å motta en eller annen mening eller pålegg fra utlandet. Grovt sett er Norges utenrikspolitikk helt underlagt FN, EU, USA og NATO, og ikke en eneste selvstendig tanke kommer fra Stortinget. Dette vises helt tydelig under valgkampene, der utenrikspolitikk er et ikke-tema, da det ikke blir debattert. Så i virkeligheten er politikerne «våre» lakeier av utenlandske krefter, hvis verdensbilde er ensidig. Faktum er at politikerne på Stortinget fronter og jobber for en utvikling av et ensidig verdensbilde, et verdensbilde pressen maler med bred penn i media for massen, slik at massen skal få tilsvarende ensidige forståelse av verdensbildet. Men det betyr slett ikke at dette verdensbildet er korrekt.

(2) ikke rom for alternative perspektiver:

Partiene på tinget er så ensrettede og smale at vi skulle tro vi levde i en ettpartistat. Forskjellene mellom dem er tilnærmet lik null når det gjelder de store sakene, som, hvis det var virkelig opposisjon, burde vært de store samtaleemnene og konkurransen om velgerne. Men media for massen har vært så effektiv, at verdensbildet er ferdig malt. Folkemeningene er støpt, som en form for kollektiv hjernevask, etter en blåkopi av «Brave New World». Menigmann verken ser eller forstår at han har blitt institusjonalisert, der han bedøves av pensum og underholdning. Alternative synpunkter, oppfatninger og løsninger mot etablerte sannheter kommer svært sjeldent til orde, og hvis menigmann klarer å ta til motmæle, står en gjeng nettroll klare for motangrep. Så i Norge er det ikke offentlig rom for alternative perspektiver, som vi har mange eksempler på, og dermed popper «alternative» nettsider for nyheter, formidling og ideer opp. Politikerne og media for massen er derfor ikke åpne og tolerante, i motsetning til hva de inhabilt selv hevder. Vi kan ta eksempelet med propaganda-kanalen NRK, som med svært få unntak slipper til de som mener at CO2 ikke fører til klimaendringer eller at det ikke er klimaendringer.

(3) drastiske handlinger som støtter eller oppfordrer til vold der det anses som nødvendig:

Dette har politikerne på Tinget støttet og oppfordret til gang på gang på gang, det er bare å nevne alle krigene Norge har deltatt i. Det var jo nødvendig å gå til krig, ifølge dem selv. Selv om politikerne velger ikke å bruke ordet krig, er det likevel krig. Forskjønning av ord kan kanskje forføre og forlede, men realiteten for dem som møter kuler og granater fra norske soldater er den samme. Norske politikere, som kollegaer i andre land, støtter og oppfordrer til vold, der de finner det formålstjenlig. Men de ser det kanskje ikke selv, så derfor må noen andre si det til dem. Dessverre er det ikke rom for alternative perspektiver, så derfor faller denne muligheten mer eller mindre bort.

(4) en tanke om at hensikten helliger midlene:

Som meislet ut av Stortinget. Det er vel derfor politikerne har vedtatt, mot Grunnloven, å gå til krig mot fremmede makter langt unna, for at krig helliger midlene? De hadde vel ikke brukt krig og vold hvis det var uhensiktsmessig? Så da kan vi selvfølgelig spørre hvilken hensikt politikerne har med deres krigsglade fremferd. Selv svarer de helst at det dreier seg om vanskelig avgjørelser, men «vi må» spred demokrati, gi jenter skolegang, stoppe vold, vise ansvar og solidaritet, eller at «vi» har internasjonale forpliktelser. En åtteåring, som ennå ikke er indoktrinert, skjønner at dette er nonsens. Svaret er at politikerne tjener andre herrer og interesser enn det norske folket, som de egentlig skulle ha gjort. Politikerne er med i et konglomerat av nettverk, der ryggslikking og bestikkelser er en del av spillet, slik at norske politikere for eksempel kan bli belønnet med enda viktigere posisjoner, som å bli oppnevnt som generalsekretær i NATO, innvalgt som medlem av Trilateral Kommisjonen eller utnevnt til Europarådets generalsekretær.

Som vi dermed kan se er det politikerne som dyrker vold, bruker vold og lever av vold, selv om de sier noe annet, peker en annen vei og bruker andre til selve voldshandlingene. Det er akkurat den samme metoden som mafiaen bruker, der de på toppen sender torpedoer for å utføre drittjobbene, slik at de på toppen skal fremstå skyldfrie og ha rene hender.

Politikk og mafiavirksomhet er to grener fra samme rot

Politikk og mafiavirksomhet er to grener fra samme rot

På regjeringen.no kan vi lese om ulike tegn, som visstnok skal være et varsko om radikaliseringsprosess.

Bekymringstegn for radikalisering

Uttalelser/ytringer
  • Intoleranse for andres synspunkter. Dette er tragikomisk, for det er en kontradiksjon, og viser at de(n) som har skrevet dette selv er totalitær og ikke har toleranse overfor andres synspunkter. Den som for eksempel er imot innvandring, homofilt samliv, feminismen, FN, NATO, staten eller for dødsstraff, blir selv hetset, marginalisert, latterliggjort og stemplet som homofob, fremmedhater, intolerant, inhuman eller liknende. Så hvis du til enhver tid ikke tolererer synpunktene til de(n) som har makten, er du intolerant, må da svaret være. Og da makten i Norge er intolerante for andres synpunkter, og heller ikke følger folkemeningen, slik vi ser i EU-saken, så har vi per definisjon et totalitært regime – selv om regimet luller seg inn i demokratiteppet.
  • Fiendebilder – vi og dem Det er jo dette politikerne lever av; høyre – venstre, rødt – blått, rødgrønt – blåblått, vesten – østblokken, NATO – Russland, svart – hvitt. Så igjen rettes spotlyset mot noen andre, for å unngå å få søkelyset på seg selv.
  • Konspirasjonsteorier Ja, uff, disse forferdelige teoriene. Teorier kan ødelegge så mangt. Og inntil noe er bevist, så forblir det en teori, akkurat som evolusjonsteorien, som aldri er bevist. Men når det gjelder konspirasjonsteorier, så flommer det av dem. Teoriene er farlige, fordi de kan avsløre konspirasjonene, som er planlagte og utførte i diverse mørke kroker i og utenfor Norge. De fleste sammensvergelser er ganske lette å avsløre, men de som konspirerer vil selvfølgelig aldri innrømme at de gjør det. Folk flest har tydeligvis den naive oppfattelsen av at hvis en konspirasjon avdekkes, så vil de skyldige si omtrent: «Ja, der avslørte du oss, og vi innrømmer alt. Det vi gjorde var forferdelig, vi ber inderlig om tilgivelse, og vi lover aldri å at konspirere igjen».  Slik er det naturligvis ikke, og dermed kan konspiratørene fortsette som ingenting var skjedd.
  • Hatretorikk Hva er det? Hvem bestemmer hva som er hatretorikk? Hvem skal bestemme hvem som skal bestemme dette? Hvordan skal det avgjøres hva som er hatretorikk? Er hatretorikk noe kronisk eller endres dette med tiden, og hvordan skal dette avgjøres? Når noen er redde for ord, er de egentlig redde for noe annet. Avler hatretorikk hat, eller er det hat som gjør at retorikken inneholder «hat»? Kommer hat av at noen gjør noe som andre ikke liker? Er for eksempel hat mot innvandrere egentlig et fordekt hat mot politikerne, som gjennom diverse tiltak har sørget for innvandring, multikulturisme og et fargerikt fellesskap, endringer mange nordmenn setter liten pris på? Norske politikere er valgt av det norske folket til å tjene det, men gjør det ikke, når de endrer norsk demografi mot velgernes ønske. Slikt kan danne grobunn for hat, hvilket politikerne må vite, for så dumme er de ikke. Så det er vel hat politikerne ønsker, slik at de kan peke på noen utvalgte, ha en motstander og fiende der ute, som bruker det de kaller hatretorikk? Deretter kan de rettferdiggjøre nettsensur, overvåkning og skape et fryktbilde, som pressen valser ut i massemedia, slik at politikerne kan argumentere og konkurrere i å «beskytte» svake og utsatte grupper, som i realiteten er ofre av utført politikk.
  • Sympati for absolutte løsninger, som avskaffelse av demokrati Dette er nok en selvmotsigende, for det som sies her er at det ikke skal være absolutte løsninger, men demokratiet er en absolutt løsning, da det ikke skal avskaffes. Snakk om å forfatte sirkelargumentasjon. Og her kan vi gå tilbake til punkt (2), nevnt over angående karakteristiske trekk, som omhandler at det ikke er rom for alternative perspektiv. For når det gjelder demokrati er det tydeligvis ikke rom for alternativer. Demokrati er jo en absolutt løsning, uansett hvordan det vris og vrenges. Enten er det demokrati eller så er det ikke demokrati. Så politikerne på Stortinget og deres byråkratiske medløpere har selv sympati for en absolutt løsning: demokrati, men andre alternativer skal de ikke ha, selv om dette er en karakteristikk på radikalisering. Ergo: det er flere bekymringstegn i teksten på regjeringen.no når det gjelder radikalisering blant politikerne, og denne analysen viser deres sanne «jeg». Mange vil kanskje hevde at uttalelsene på regjeringen.no er despotiske.
  • Legitimerer vold Ikke bare legitimerer Stortinget vold, selv om de sier det motsatte, så bruker politikere vold i utstrakt grad, det være seg militært, gjennom Politiet eller ved kidnapping utført av Barnevernet. Politikerne legitimerer i praksis dermed vold, men bruker kvinnefrigjøring, skolegang, familiepolitikk, humanitet, demokrati (som er absolutt) og godhet som uttalt motiv.
  • Trusler om vold for å nå politiske mål Kjedelig å måtte gjenta seg selv, men se mot Stortinget og deres medløpere i militæret, Politiet eller Barnevernet. Dessuten sier de at demokrati-løsningen er udiskutabel, så hvis noen skulle finne på å jobbe for en alternativ løsning, så ville disse blitt møtt med trusler om vold, for det er jo et absolutt politisk mål å opprettholde demokratiet.
Interesser/utseende/symbolbruk
  • Appellerer til og søker etter ekstremistisk materiale på nett Hvem har definisjonsmakten på hva ekstremistisk materiell er? Er det som i dag ekstremistisk, også ekstremistisk i morgen, eller endres dette i flukt med hvem som sitter på (definisjons-)makten? Her virker det også som om mediet, altså Internett, tydeligvis er en trussel. Hvis jeg går på biblioteket og skal låne Hitlers Mein Kampf, er jeg da ekstremist, selv om jeg ikke er på nett? Hva om materiale blir overlevert fra en byråkrat eller forsker, på papir, til politikerne. Kan ikke det være ekstremistisk?
  • Endrer utseende, klesdrakt m.m. Noe så tåpelig, trolig det mest fjollete jeg har lest noen gang på regjeringen.no. Skal man ikke kunne endre frisyre, briller eller bekledning uten å bli mistenkt for radikalisering? Mange blivende blitzere ligger da tynt an, eller de som en gang var blitzer, men nå går i blazer, ligger også tynt an. Blir mest oppgitt over at noen mennesker kjøper slike argumenter, «fordi det står jo på regjerngen.no».
  • Benytter symboler knyttet til ekstremistiske idealer og organisasjoner Med henvising til det som tidligere er skrevet, kan dette bare bety at de som går med Høyre-button på jakkeslaget eller har Ap-klistremerke på bilen er i faresonen, og bør dermed innkalles til bekymringssamtale.
  • Slutter på skolen eller med fritidsaktiviteter m.m. Like latterlig som det forannevnte om endring av klesdrakt. Skal man ikke kunne slutte på skolen, med håndball eller i speideren hvis man ikke trives eller vil noe annet? Det virker som om de(n) som har skrevet dette anser enhver endring i gjøren og laden som en trussel. Tror de alt er statisk? Dessuten er det mye mer i livet enn skolegang, og fritidsaktiviteter betyr så mangt, selv det å ligge vater i sofaen er en aktivitet. Hva «m.m.» betyr eller er må det spekuleres i, men det forteller vel mest om hvorfor presisjonen i teksten Radikalisering på regjeringen.no er så vag og sausete; fordi politikerne selv vil ha handlingsrom for tiltak og fritak.
Det skumle internettet

Det skumle Internettet

Aktiviteter
  • Opptatt av ekstremisme på internett og i sosiale medier La oss bruke Lars Gule som eksempel, som i 1977 ble arrestert med sprengstoff i bagasjen i Beirut, og er i dag utrolig opptatt av ekstremisme på nett og i såkalte sosiale medier. Er han – fremdeles – i faresonen? Må ikke han kalles inn til bekymringssamtale, eller holder det å kunne skjule seg bak en akademisk tittel og kalle seg forsker på terror eller ekstremisme? Gule har i det minste en viss peiling på hva han prater om, så jeg tviler på han er forfatter av teksten på regjeringen.no. Hva er ekstremisme, og hvem bestemmer hva som er det og ikke er det, og hvilke kriterier legges til grunn? Nok en gang er det makten som har definisjonsmakten, og da kan fiendebilde endre seg når som helst. Men det som er helt klart er nødvendigheten av slike dokumenter, som kan avlede oppmerksomheten bort, i frykt for selv å bli avkledd og avslørt.
  • Deltar på demonstrasjoner eller i sammenstøt med andre grupper Så hvis noen er imot det etablerte eller vedtatte, og uttrykker sin misnøye i en demonstrasjon, altså bruker sin ytringsfrihet, er man med andre ord i en radikaliseringsprosess? Regjeringen mener altså at deltakelse i demonstrasjoner er bekymringstegn. Selv mener jeg dette er et bekymringstegn på hvilken retning friheten beveger seg. Og viser ikke dette at Stortingets politikere med Regjeringen har intolerante holdninger overfor andres meninger, som tatt opp tidligere i teksten? Et sammenstøt med andre grupper skjer fordi noen (politikerne) har vedtatt eller gjort noe som vekker harme, og gruppen bruker sin rett til å vise sin misnøye, hvorpå politikerne sender sine tropper (politiet helst, av og til militære) til å slå ned på disse meningene og holdningene. Det viser klart hvor langt i den radikaliseringsprosessen den norske stat har gått og hvor tett inn på vi er et totalitært regime.
  • Bruker trusler og vold som følge av ekstremisme Staten i et nøtteskall. Betaler du ikke skatt, truer vi (via skattevesenet) deg med bot eller fengsel. Innføres ikke demokrati i landet, truer vi (militært eller økonomisk) landet ditt med sanksjoner eller krig. Oppdrar du ikke barnet slik Staten vil, kommer vi (med Barnevernet) og henter ungen med makt. Er ikke barnet ditt på skolen, kommer vi (med Barnevernet) og henter det med makt. Kjører du uten førerkort, kommer vi (med politiet) og avskilter bilen din. Tar du med deg for mye varer med fra utlandet, kommer vi (med tollerne) og stjeler varene dine hvis du ikke betaler oss vederlag. Tenker eller oppfører du deg spesielt, kommer vi (med leger i hvite frakker) og henter deg for tvangsinnleggelse og –medisinering. Blir det vel høy temperatur under en demonstrasjon, kommer vi (med politiet) og bruker vannkanon, tåregass og køller. Utgir du bøker som avslører makten, kommer vi (med etterretning og sensur i media) for å diskreditere, trakassere, sabotere og ødelegge deg. Er du en varsler kommer vi (med media og kanskje etterretning) for å diskreditere og kneble deg, og med økonomiske tiltak for å stoppe og distrahere deg. Strukturell vold kaller Galtung dette.
  • Hatkriminalitet Nytale, som hatretorikk, enkelt og greit. Med unntak i selvforsvar, er det å banke opp eller drepe noen, kriminelt og ulovlig uansett motiv. Men det er legitimt å stille spørsmålet om hvorfor og hvem det egentlig er som bærer hat i seg. Er det mannen i gata, som må finne seg i alt mulig, eller er det politikerne på toppen, som finner på alt mulig?
  • Reisevirksomhet som kan føre til økt radikalisering og kontakt med ekstremister Da må alle norske politikere og byråkrater holde seg i Norge, slik at vi unngår ytterligere radikalisering blant dem.
Politiet har fått tillatelse av politikerne til å utøve vold der de finner det nødvendig

Politiet har fått tillatelse til å utøve vold der politikerne finner det nødvendig.

Venner og sosiale nettverk
  • Endrer nettverk og omgangskrets Betyr igjen at politikerne og byråkratene må holde seg hjemme, ikke delta i Davos, på Bilderberg eller liknende. Norge burde meldes ut av EU/EØS, FN og NATO, fordi det endret nettverkene og omgangskrets til deltakerne, og avtaler/medlemskap må derfor nulles, slettes eller sies opp. Vi kan ikke lengre tillate at disse politikerne blir mer radikaliserte.
  • Omgås personer og grupper som er kjent for voldelig ekstremisme NATO, Ukraina, og USA, samtlige statsmakter egentlig, er svært kjente for voldeligheten i sin fremtreden, så da, hvis man skal følge det regjeringen.no sier, da må norske politikere og byråkrater holde seg unna disse ekstremistene.
  • Omgås grupper der det utøves trusler, vold eller annen kriminell virksomhet NATO, USA, BIS, EU, FN, frimureriet, Vatikanet, Verdensbanken, IMF – de alle kommer under nevnte kategori, og norske menn og kvinner må da ikke være i kontakt med disse.
  • Medlem i ekstremistiske grupper, nettverk og organisasjoner Se forrige punkt.
Radikalisering på regjeringen.no kan avsløre at disse har vært igjennom - og er - en radikaliseringsprosess

Radikalisering på regjeringen.no kan avsløre at disse har vært igjennom – og er i – en radikaliseringsprosess

Les også på regjeringen.no om Forebygging av radikalisering

Og det offentlige har brukt skattepenger på å opprette en egen nettside om «problemet»: Utveier.

Og Wikipedia følger lydig opp, hvor de skriver at «radikalisering benevnes ofte som tilslutning til voldelig (ekstrem) ideologi»: https://no.wikipedia.org/wiki/Radikalisering

For øvrig er denne kampanjen mot radikalisering europeisk, for tilsvarende går i «alle» EU-land, dog med ulike metoder og kommunikasjonsstrategier. Her to eksempler; fra UK: Let’s talk about it og Tyskland bruker så langt en offentlig nettside: BAMF

Oppsummering om radikalisering på regjeringen.no

Tuftet på dokumentenes (sprikende, selvmotsigende, diffuse og sirkelargumenterende) innhold på regjeringen.no, målt opp med historien og dagens situasjon, er det uten noen tvil politikerne på Stortinget og deres dilettanter i byråkratiet som har gjennomgått den største radikaliseringsprosessen de siste 40 årene – og fremdeles er i denne prosessen. Det er disse menneskene som er den desidert største trusselen mot Norge og det norske folk, mens byråkrati, presse, politi, militær og etterretning blir utnyttet som nyttige idioter. Det er politikerne og deres medspillere som er intolerante; det er de som virkelig knebler opposisjon; det er de som undertrykker alternative syn, løsninger og holdninger; det er de som sender andre for å utøve vold på vegne av deres ideologiske, politiske og økonomiske mål; det er de som deltar i grupper og organisasjoner der medlemmer utøver vold og innehar ekstreme holdninger; det er de som gjennom egen radikaliseringsprosess stadig endrer lover, regler og forutsetning; og de blir mer og mer voldelige, hvis vi ser dette i perspektiv. Så per definisjon, ut fra regjeringen.no, kan det virke som alle endringer i aktivitet, oppfattelse og holdning blant folk, som ikke følger politikernes egen radikalisering, er i deres øyne radikalisering. Så fasiten må bli: «Enten så følger du oss (vår radikalisering), eller så radikaliseres du (i feil retning) og er dermed en trussel». Dokumentet på regjeringen.no er igrunn svært farlig og foruroligende, ikke bare fordi det kan begrense folkets ytringsfrihet, men også folkets handlingsfrihet.

Politikerne benytter den eldgamle finten med å peke gal vei, for å avlede oppmerksomheten, og de bruker skattebetalernes penger på dette og den offisielle nettsiden regjeringen.no for kringkasting. For, naturligvis, det er ubehagelig å peke på seg selv, men ærlige mennesker ville ha turt og gjort det likevel. Sannferdige og modige politikere finnes dessverre ikke, løgnaktige radikaliserte feiginger som de er.

Men det mest utrolige og skuffende er at folket avgir sine stemmer til disse voldsglade morderne. Tenk å støtte drapsmenn og -kvinner, og hjelpe dem frem til maktposisjoner, slik at de kan fortsette sin ugagn og ondskap. Skamme seg, skulle velgerne gjort. Men de er kanskje radikaliserte uten selv å oppfatte det?

Erklæring: Jeg har herved benyttet meg av min Gudsgitte ytringsfrihet. Dette er en frihet intet menneske eller gruppe kan gi eller frata meg. Skulle noen i det offentlige eller deres lakeier mene at den overnevnte teksten er hatretorikk, truende, ekstrem eller lignende, og bruke det som argument for å angripe Nyhetsspeilet eller meg personlig, viser det kun at jeg har rett i hvem som egentlig er radikaliserte.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Om forfatter
Profilbildet til Johannes Kvam
Johannes Kvam
Samfunnsinteressert akademiker i 40-årene, som vet at "noen" endrer terrenget for at virkelighetens kart skal stemme. Samtlige artikler er opphavsrettbeskyttet/copyright. Alle kan kopiere deler av mine artikler, så lenge det henvises til denne nettsiden og forfatter. Ønskes en hel artikkel publisert på trykk eller annen nettside, vennligst kontakt forfatter.

10 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *