Gjør digitale medier oss klokere eller dummere?

Du leser nå
Gjør digitale medier oss klokere eller dummere?

18 minutter lesetid

«Spitzer, akkurat nå sitter jeg her og skyter med en virtuell kalasjnikov. Hvis jeg hadde hatt en virkelig en, er du den første jeg kommer til å skyte ned. PS: Det du sier om sammenhengen mellom virtuell vold og virkelig vold, er bare tull».

Denne uttalelsen er sendt til den tyske hjerneforsker og psykiatriker Dr. Professor Manfred Spitzer, en mann som de siste årene har forsket på konsekvensene mellom vold og dataspill. I fjor kom en ny bok fra Spitzer: «Digital demens – alt om hvordan digitale medier skader deg og barna dine», hvor han gjennomgår tallrike forskningsartikler om konsekvensen av digitale medier. Hva er grunnene til at han roper ALARM?

Spitzer utga «Digital demens» i 2012, i Norge utgitt på Pantagruel Forlag AS, etter oversettelse av Christan Heyerdahl, i 2014. I tillegg til forord, innledning, noter og en litteraturliste på 384 henvisning, er bokens 380 sider delt inn i 14 kapitler, der Spitzer avrunder hvert kapitel med en konklusjon. For å tilpasse boken norske forhold er også data fra Norge tatt med.

Foruten å referere til en rekke forskningsartikler, der leseren får et innblikk i hvordan selve undersøkelsene pågår, gjennomgår Spitzer hvordan hjernen er bygd opp, hvordan den fungerer, hva som stimulerer den og hvordan holde den frisk. Noen av dette «hjernetekniske» stoffet er ganske tungt, men det er vel verdt lesingen, for det beste kommer, som vanlig, til slutt.

Manfred Spitzer

Manfred Spitzer

I 2008 hadde en typisk 21-åring i gjennomsnitt:

  • Sendt og mottatt 250 000 e-post, chatmeldinger eller SMS
  • Brukt mobiltelefon i 10 000 timer
  • Spilt videospill i 5 000 timer
  • Tilbrakt 3 500 timer på sosiale nettverk

I 2013 brukte gjennomsnittsnordmannen nesten 7 timer daglig på ulike medier, og mengden stiger jevnt fremdeles. I det kommende skal jeg gå gjennom noen av «smakebiter» fra boken, men jeg anbefaler alle, spesielt de med barn, å lese boken, slik at preventive tiltak kan iverksettes – før det er for sent.

Digital demens

«Den som allerede vet at det han akkurat holder på å sette seg inn i er noe han ikke kan eller vil lære, vil også faktisk lære det betydelig dårligere».

«De nye mediene er ganske enkelt blitt en del av hverdagen, hevdes det, og at vi må venne barna til dem. Til det må vi bare svare: Akkurat som alkohol, nikotin og andre nytelsesmidler har data og internett et avhengighetspotensial».

«Datamaskiner fremmer nemlig ikke læring hos unge mennesker. De hemmer læring, eller har i beste fall ingen virkning overhodet».

«Bare for å ha sagt det klart og tydelig nok en gang: Det verste med produsentenes rop om datamaskiner i skolen er det foreldrene gjør – nemlig å kjøpe datamaskiner til femteklassingene – får nøyaktig den virkningen de ikke ønsker, og som de frykter. Dette har for eksempel kommet frem i en PISA-studie fra Fuchs og Wöβmann om hva tilgangen til datamaskiner har å si for resultatene på skolen: en datamaskin i hjemmet fører til dårligere skoleresultater. Det viser seg både i matematikk og lesing. Forfatterne kommenterer sine resultater slik: Den blotte tilstedeværelsen av en datamaskin fører til at barna spiller dataspill. Dette står i veien for læringen og har en negativ virkning på skoleresultatene. […] Hva bruken av datamaskiner på skolen angår, viste det seg at på den ene siden at skolebarn som aldri brukte datamaskiner, hadde marginalt svakere resultater enn de som brukte datamaskin mellom et par ganger i året og et par ganger i måneden. […] På den andre siden er prestasjonene hva lesing og regning angår, betydelig svakere hos dem som bruker en datamaskin flere ganger i uken. Og det samme ser vi når det gjelder internettbruk i skolen».

«De unge er først og fremst til stede på sosiale nettsteder. Til dette kan man imidlertid innvende at disse digitale sosiale nettverkene ikke fører til flere og bedre kontakter, snarere til sosial isolasjon og overfladisk kontakt».

«Det er en kjent sak at bare muskler som trener vokser. Likedan forholder det seg til hjernen. Nå er det sant nok ikke slik at hjernen som helhet blir større når man gjør intens bruk av den, men det skjer likevel noe tilsvarende: de grå cellene (nevronene) i hjernen bearbeider informasjon i form av elektriske impulser. Disse blir overført gjennom utløperne fra nervecelle til nervecelle, og ytterst på disse befinner de såkalte synapsene seg. I dag lærer alle allmennfagelever hvordan en synapse overfører en elektrisk impuls (aksjonspotensial) ved hjelp av kjemiske stoffer (nevrotransmittere), samt at det finnes spesielle reseptorer for disse, som på sin side åpner kanaler for bestemt ladde deler (ionekanaler). Det som er interessant er det man ikke lærer på skolen: Hva er vitsen med det hele! For impulsen kunne jo også blitt overført direkte fra nevron til nevron. Det ville gått fortere, brukt mindre av den kostbare energien og dermed vært langt mer effektiv. Så hvorfor finnes det da synapser? Nå er vi på riktig spor, for menneskehjernen – din hjerne inneholde omtrent 100 milliarder nerveceller, som hver har inntil 10 000 forbindelser til andre nerveceller. Det totale antallet av slike forbindelser – av synapsene i hjernen din – kommer altså opp i så mye som en million milliard (10 opphøyd i 15). Kanskje tenker du bare: Det var mange! Men hvorfor har vi synapsene? Dette spørsmålet har nevrovitenskapen i dag klart svar på: Fordi synapsene er i stadig forandring, alt ettersom de blir brukt eller ikke. […] Synapsene blir større når det blir behov for dem, og krymper inn og dør til slutt ut når de ikke blir benyttet».

Synapser

Synapser

«I hjernebarken, altså det området som er det man hovedsakelig ser når man betrakter hjernen utenfra, forekommer det med en sannsynlighet som grenser til sikkerhet, ingen vekst av nye nerveceller. I hippocampus, derimot, dør nervecellene svært lett ut, men på den annen side er det også ny vekst av hjerneceller, for eksempel hos deg akkurat nå».

«I studer med rotter kunne man faktisk vise at enkle læringsoppgaver ikke hindrer at nydannede nerveceller i hippocampus dør, men at kompliserte oppgaver gjør det. De nye nervecellene må altså utfordres på riktig måte etter at de er «født», om man skal holde dem i live. […] Men når det dannes nye nerveceller hjelper det ikke å drøvtygge allerede kjent kunnskap for å holde dem i live. Man må i stedet prøve seg på noe skikkelig vanskelig».

«Hva skjer når man avbryter danningen av nye nerveceller hos mennesker? Det er den moderne medisins «velsignelser» vi har å takke for at vi kjenner svaret på det: Kreftpasienter, som har gjennomgått kjemoterapi, får kraftige medisiner som undertrykker nydanningen av celler. Dermed hemmer man veksten av svulster, men dessverre også helt vanlig nydanning av celler. Dette skjer ikke bare med håret (som faller av under kjemoterapien) og i mage-tarmkanalen (som også ofte lider under behandlingen), men også hippocampus. Det er derfor ingen tilfeldighet at pasienter som underkaster seg kjemoterapi, lider av kognitive svakheter. De sliter med å lære seg nye ting og med å huske. Klinisk snakker man om kjemohjerne, og mener med det hukommelsesforstyrrelser, konsentrasjonsvanskeligheter, problemer med å finne rette ord, lærevansker og problemer med å finne ut av komplekse situasjoner».

«Jo mer overfladisk jeg behandler et saksforhold, desto færre synapser aktiverer jeg i hjernen. Resultatet er at jeg lærer mindre. Denne innsikten er så viktig fordi digitale medier og internett nettopp av den grunnen må ha en negativ effekt på læring».

«Skolebarn med datamaskiner får ikke bedre resultater i sammenlignbare prøver enn elever uten datamaskin, og de er også mer uvillige til å gjøre hjemmelekser».

«De som går rett inn i den virtuelle verden per museklikk, forstår den langt dårligere (fordi de tenker langsommere) enn den som først har lært å begripe den virkelige verdenen. […] Internettbruk fører dessuten til at hukommelsen svekkes, og tross mange påstander om «digitale innfødte» og deres evner fører også til at man blir dårligere til å lete opp informasjon. På lengre sikt kan det også være risiko for internettavhengighet. Ved bruk av digitale medier i barnehage og grunnskole handler det i praksis om intet annet enn å bli hektet».

«Hvis man måler elevresultatet under læring med og uten datamaskin kommer det en negativ effekt til syne ved datastøttet læring. Økonomene Angrists og Lavys rapport etter at man tok i bruk datamaskiner i israelske skoler, viser at resultatene i matematikk blant fjerdeklassingene ble dårligere, og i høyere klasser så man også negative virkninger i andre fag. Andre forfattere har ikke kunnet konkludere med noe tydelig negativ effekt, men utelukker klart enhver positiv effekt. Ut fra sine undersøkelser konkluderte Wirth og Kleime med at en datamaskin i huset fremfor alt blir brukt til å spille spil på i fritiden, slik at det blir mindre tid til skolearbeid. […] En datamaskin i huset fører til dårligere skoleresultater, og datamaskiner på har ingen innflytelse på skoleresultatene. Dette gjelder i hvert fall på områdene matematikk og lesing. […] Forfatterne av denne analysen kommenterer resultatene som følger: Bare det finnes en datamaskin i huset, får som konsekvens at barna spiller dataspill. Dette avholder dem fra læring og virker negativt på skoleresultatene. […] Hva bruken av datamaskiner på skolen angår, gikk det for det første frem at de elevene som aldri brukte datamaskin, hadde ubetydelig svakere skoleresultater enn de som brukte en datamaskin et par ganger i året til et par ganger i måneden. […] På den annen side er resultatene når det gjelder lesning og regning hos dem som bruker datamaskiner flere ganger i uken, betydelig dårligere. Og det samme viser seg også når det gjelder internettbruk på skolen».

«Vigdor og Ladd fra NBER, en renommert tankesmie for empirisk sosialvitenskapelig forskning i Cambrigde Massachusetts, undersøkte i 2010 om bruken av bærbare maskiner hjemme var noe som førte til bedre utdanning av elever. De brukte data fra forvaltningen av offentlige skoler i forbundsstaten North Carolina, og kunne dermed støtte seg på et langsgående snitt av mer enn en halv million elev-år fra femte til åttende klasse. På dette tidspunktet får elever ofte en datamaskin. Resultat: Anskaffelse av en bærbar maskin og tilkobling til internett førte til en forverring av skoleresultatene.»

«Det er ikke bare uforståelig, men fremfor alt også uutholdelig hvorfor skolene for tiden regelrett prøver å overby hverandre i å ha flest digitale medier – altså lærehemmende midler – og hvorfor gjerne politikere lar seg fotografere med slikt utstyr for å vise hvor reformvillige de er. Det de viser, er egentlig bare at de er fullstendig likegyldige med dem det egentlig gjelder – barna og ungdommene. Det handler åpenbart snarere om økonomiske interesser».

«Ut fra mønsteret ser det ut til at folk […] husker hvor de skal finne informasjonen når selve informasjonen er glemt. Dette tyder på at når folk forventer at informasjonen vil være tilgjengelig kontinuerlig (slik vi forventer når vi har internett-tilgang), vil de lettere huske hvor de skal finne den enn de vil huske detaljene ved innholdet».

«I en studie av Roy Pea og hans medarbeidere kom de frem til at for åtte- til tolvårige jenter fant man en negativ sammenheng mellom digitale og virkelige sosiale nettverk. Den som hadde mange venninner på nett, hadde få virkelige venninner. Facebook-venninnene gikk altså på bekostning av de virkelige venninnene.»

«Manglende selvregulering, ensomhet og depresjon er de viktigste stressfaktorene i vårt moderne samfunn. De fører til nervecellers død og er dermed på lengre sikt noe som fører til demens. For barna våre kan det å erstatte ekte mellommenneskelig kontakt med digitale nettverk være forbundet med langtidsvirkninger i form av forminskning av den sosiale hjernen. På lengre sikt er det fare for at Facebook & Co fører til en innkrymping av vår samlede sosiale hjerne. Slik sett er det ytterst foruroligende at det i skrivende stund er omtrent en milliard Facebook-brukere».

«Jeg skrev en bok for noen år siden – for å vise at hjernen ikke er i stand til å gjøre noe annet enn å utvikle seg i henhold til de inntrykk vi gir den. Den som ser mye vold på TV eller ofte spiller digitale voldsspill vil som regel bli voldelig i det virkelige liv. […] Det jeg i det følgende vil vise ved hjelp av vitenskapelige studier, er at digitale medier i prinsippet er uegnet som mental føde for barn, uavhengig hva slags innhold til tilbyr».

«Barn etterligner det foreldrene gjør. Hvis foreldrene ser mye på TV, gjør barna det også. Jo lavere utdanningsnivå eller inntekt foreldrene har, desto mer ser barna på TV, og disse to effektene lar seg isolere fra hverandre statistisk. For å si det på en annen måte: foreldrenes fattigdom og dumhet fører uavhengig av hverandre til at barna får et høyere mediekonsum».

«Medieatferden til foreldrene i de lavere samfunnslag øker altså de sosiale forskjellene og holder den bestående urettferdigheten ved like».

«Amerikanske forskere gjennomførte en studie av mer enn et tusen spebarn og foreldrene deres. Denne viste at mediekonsum hadde store negative konsekvenser, især småbarns intellektuelle utvikling. Man spurte først foreldrene nøye ut om hvilke medievaner barna hadde, og gjennomførte deretter en språktest. Resultat: småbarn som så på baby-TV eller baby-DVD kunne betydelig færre ord, og var også forsinket i språkutviklingen. […] Når en av foreldrene leste for barna hver dag, fikk det derimot en positiv effekt på språkutviklingen. Også daglig historiefortelling fikk signifikant positiv effekt, og det samme gjaldt lytting til musikk flere ganger i uken».

«Jo mer man ser på TV som barn, desto lavere utdanningsnivå har man som voksen».

Digitale medier og barn

«Digitale medier er skadelig for læring, og dermed for små barns mentale utvikling! Det brukes enorme summer på reklame for å utbre løgnen, fordi det er penger å tjene på det. Som vi har vist, finnes det flere studier som viser at barn blir aktivt hindret i å lære av denne programvaren. At dette fører til skader og på lengre sikt høye sosiale og økonomiske kostnader er et samfunnsproblem. Det er ikke mindre forbløffende at dette hittil har vært ignorert i de vestlige samfunnene, og at talsmennene til og med blir belønnet. Oppfinneren og skapere av Teletubbies, Anne Woods, ble slått til ridder av dronning Elisabeth 2 for sine store fortjenester for utbredelsen av britisk kultur i over hundre land, på tross av at det er bevist at barna blir hemmet i sin språkutvikling av å se serien. Hvis man i tillegg tenker over at TVen beviselig gjør folk tykke, og at overvekt er en av de mest betydelige sunnhetsrisikoene som finnes – at Anne Woods altså, ifølge enkelt regnestykke, er ansvarlig for at hundretusener av mennesker dør før tiden – så blir det desto mer uhyggelig at alle vender det døve øret til».

«I studien fra New Zealand, som allerede er nevnt i kapitel 6, dreier det seg om en kohort på 976 personer, som 15 år gamle ble spurt om sine skjermmedievaner. Det viste seg at for hver ekstra time med skjermbruk steg risikoen for dårlig foreldre-binding med 13 %, og risikoen for en svakere binding til jevnaldrende og venner med så mye som 24 %. […] Videre analyser viste at konsollspill også innskrenker forholdet til jevnaldrende og venner. […] I følge disse dataene er frykten for at barn og ungdoms sosiale relasjoner kan bli innskrenket hvis man avstår fra skjermbruk, fullstendig ubegrunnet».

«Den som nettopp hadde vært utsatt for digitale voldsscener, var avstumpet når det gjaldt virkelig opplevd vold».

«Mennesker som ofte bruker flere medier samtidig (multitasking), viser tegn til problemer med mental kontroll. Ved alle mentale ferdigheter man trenger til multitasking, skårer multitaskerne signifikant dårligere enn ikke-multitaskere. Selv når det gjelder oppgaveskifte, som jo er standard for multitaskere, er de tydelig langsommere enn ikke-multitaskere».

«Studier viser at selvkontroll kan innøves svært effektivt i barndom og ungdom, når man passer på å skape situasjoner og handlingsforløp i skole og barnehage som tar hensyn til dette. Dette kan bare fungere når barna har det moro. […] Her viste det seg at sunnhet, velstand og sosiale forhold hang sammen med graden av selvkontroll i barndommen. Den som hadde grep om seg selv allerede som barn, var som voksen sunnere, tjente mer og var langt mindre truet av tap av sosial status og fattigdom, visste færre tendenser til kriminalitet og hadde fremfor alt tydelig mindre avhengighetsproblemer».

«Stress er et resultat av manglende kontroll. Stress er ikke avhengig av hva som faktisk er tilfelle, men hvordan vi opplever vår egen kontroll over den faktiske situasjonen».

«Digitale medier motvirker evnet til selvkontroll, og er derfor stressutløsende».

«Kroppen vår kan kanskje klare seg uten søvn, men hjernen vår kan det ikke!»

«Den som er i ferd med å lære seg mye, trenger mer søvn, og den som sitter natten igjennom for å lære, har selv skylden når det ikke klaffer».

«Søvnløshet er blant de hyppigste forekomstene av uønskede effekter av digitale medier. […] Kronisk søvnmangel fører også til depresjoner, som i sin tur også forstyrrer søvnen. Man får altså en ond sirkel av forstyrret søvn, dårlig stemning, og en følelse av tungsinn og matthet. Overvektige ungdommer lider i tillegg under kroppen sin, blir stigmatisert, sosialt utestengt og har dermed lettere for å bli offer for depresjon. Depresjonen er med andre ord det felles endepunktet for de forandringene av kropp og sjel som forårsakes av digitale medier».

Slik ser boken "Digital demens" ut.

Slik ser boken «Digital demens» ut.

Avslutning

Boken avrundes med en større hovedkonklusjon og 16 råd. Blant disse rådene er: spis sunt, beveg deg, få tilstrekkelig med søvn, være blant andre mennesker og gi hjernen din utfordringer – alt det digitale og sosiale medier ikke gir deg.

Med utgangspunkt i forskning innen hjernen og mediebruk har Spitzer forfattet en bok med krutt og tyngde. Han har bygd opp boken gjennom vitenskapelige forskningsartikler, ikke bare de som støtter hans holdning, men også tatt med de som ikke gjør det – og dissekert dem, som regel på bakgrunn av «tak-effekten», altså at måleinstrumentene ligger utenfor det såkalte dynamiske området til størrelsen som skulle måles.

Alt vi ser, leser og gjør, og de vi er sammen med, påvirker oss. Det er derfor vi har reklame; fordi reklamefolk vet at slik påvirker. De yngste lærer lettest, og utvikler sin hjerne fortere enn eldre. Derfor er digitale medier svært skadelig for unge. Ikke bare når det gjelder å ta til seg kunnskap, men også helsemessig. Og vi vet at de fleste mennesker er makelig anlagt, også barn, og derfor er det lett å bruke TV og PC til spill og annen underholdning, eller som barnevakt. Denne underholdningen stjeler dermed tid fra andre aktiviteter, som å være ute blant venner, spille et instrument eller lese en bok. Dessuten vet vi også at sosiale medier ikke er sosiale, men asosiale, og medfører isolasjon og depresjon. I tillegg vet vi at voldelige dataspill avstumper følelsene og senker terskelen for selv å utføre vold.

Det er ingen tvil om at stort bruk av digitale medier er skadelig, både på kort og lengre sikt. De gjør deg rett og slett sløv, også digitale hjelpemidler som GPS. «Vi bruker hjernen på en annen måte», blir det ofte sagt om digitale medier. Nei, vi «bruker» ikke hjernen på en annen måte, vi bruker den rett og slett ikke. Dette er spesielt skadelig for unge mennesker, som ennå ikke har utviklet sin hjerne. Derfor bør barn og ungdom holdes borte fra digitale duppe-ditter det meste av tiden.

I utdragene over har jeg kun tatt for meg en liten del av bokens budskap, så ikke tro nå at du vet eller kan alt. Det finnes mange flere overraskende og interessante momenter, for mange til å ta med i denne bokgjennomgangen, og jeg ønsker selvfølgelig heller ikke å frata Spitzer inntekter. Boken anbefales alle som bryr seg om å ha en velfungerende hjerne, det være seg på egne eller sine barns vegne, eller for å få kjennskap til hva en bør gjøre for å stimulere hjernen til bedre læring og konsentrasjon. Les boken «Digital demens», bruk synapsene dine og lær mer.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
52%
Opplysende
35%
Inne på noe
6%
Usikker
3%
Dårlig
3%
Om forfatter
Johannes Kvam
Samfunnsinteressert akademiker i 40-årene, som vet at "noen" endrer terrenget for at virkelighetens kart skal stemme. Samtlige artikler er opphavsrettbeskyttet/copyright. Alle kan kopiere deler av mine artikler, så lenge det henvises til denne nettsiden og forfatter. Ønskes en hel artikkel publisert på trykk eller annen nettside, vennligst kontakt forfatter.

4
Kommentarer

avatar
1 Comment threads
3 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
4 Comment authors
HermisSeitasisBalle Clorinasdg Recent comment authors
Nyeste Eldste
asdg
Anonym
asdg

Leser du Nyhetspeilet så blir du iallefall ikkje lurere

Balle Clorin
Abonnent
Balle Clorin

Hvordan vet du det?

Seitasis
Abonnent
Seitasis

Konklusjonen din er mest sannsynlig korrekt, hvis du ser tilbake i tiden, blir det fleste ikke smartere i første omgang av negative nyheter, selv om det er sant/eller ikke. I den siste tiden har iallefall håp blitt skapt. Likevel alt er relativt så si meg hvilken andre nyhets kilder jeg skal lese for å blir smartere, enn nyhetspeilet i det lange løp?

Hermis
Abonnent
Hermis

Derimot er du smart hvis du er lydig mot alle autoriteter og tar masse vaksiner, fluor etc.