Aksjon Spurven – en satirisk thriller fra virkeligheten

Du leser nå
Aksjon Spurven – en satirisk thriller fra virkeligheten

46 minutter lesetid

Aksjon Spurven er en satirisk novelle basert på virkelige hendelser, hvor en lege blir terrorisert av politiet. Politimesteren har fått en bekymringsmelding fra en troverdig person.

I året 2011 på våren, fikk Lillevik bystatus til stor glede for byens borgere. Samme året ble politiførstebetjent Olaf Martinsen forfremmet til politimester i byen.

Det gikk ikke mer enn en uke i politimesterstolen, før Olaf Martinsen begynte å trekke paralleller til politimester Bastian i Kardemomme by. Det var først nå han skjønte hva denne godslige figuren til Torbjørn Egner handlet om. Han ønsket å bli virkelighetens politimester Bastian, en trygg bastion som byens innbyggere kunne se opp til med respekt. Prosessen var godt i gang mente han selv,  og var begynt å kalle Lillevik for sin by.  Det tunge ansvaret med å forsvare byens innbyggere fra alskens kriminalitet, gikk lettere enn han hadde trodd. Oppgaven var i grunnen ganske enkel; folk og fe skulle føle seg trygge i byen hans,  og det var hans fordømte oppgave å sørge for det ble slik.
Innenfor rammen av  maktkonseptet han var tildelt, var han klar til å ta alle midler i bruk.  Selvsagt ville han spe på med sin selververvede kompetanse gjennom et langt politiliv. Til slutt som selve kronen på verket, så han frem til den dagen han kunne proklamere fred og sikkerhet for alle i sin private lille Kardemomme by. Kompetanse ja, han måtte nesten le for seg selv når han tenkte på dette noe forslitte uttrykket. Hvis det var noen som boblet over med kompetanse, så var det nettopp ham. I sine yngre dager hadde han vært en ivrig fallskjermsjeger, og fikk ord på seg for å være en skikkelig tøffing. Noen kalte ham til og med for en hard negl, eller bare for harding. Lettskremt hadde han aldri vært, eller ble satt ut på grunn av en trussel eller to. Men hvis det var slik at noen ville yppe seg mot ham, eller prøvde å true familien hans, ja da ville eventuelle skurker få oppleve en besluttsomhet fra hans side, som kun ble toppet av lyshastigheten. Det kunne jo være at utenlandske banditter eller terrorister ville prøve seg, i så fall måtte de bare komme. Realiteten var da at de ikke visste hvem de hadde med å gjøre.  Han ville som Lilleviks store beskytter,  trekke fortere enn sin egen skygge, og rykke de onde truslene opp med roten og kaste dem på ilden. De skulle jaggu få merke hvem de hadde med å gjøre disse terroristjævlene, ja så faen.

Tunge tanker dukket fra tid til annen opp blant de hardt belastede tankerekkene hans. Det var tanker som hadde med politiets begredelige innsats rundt omkring i landet å gjøre. Fremdeles grøsset han over politiaksjonen på Utøya i 2011. Det var jo ikke sånn politiet var etter hans oppfatning, det var jo ikke sånn han var. Dette var jo fullstendig feil. Disse politifolkene framsto jo som klovner og som komplette idioter.  Han derimot, Lilleviks politimester, var en handlingens mann, en som fikk tingene gjort unna i en fei. Likevel klandret han ikke de arme politifolkene i gummibåten som holdt på å kantre. De fulgte jo bare ordrer. Men var det han som var sjef, var det han som gav ordrer. Olaf Martinsen hadde betraktet seg selv i speilet under hele denne sekvensen mens  de produktive aksjonstankene kokte inne i hodet hans. Han likte det han så. Han likte det nye skremmende machouttrykket som møtte ham i speilet, nesten som om han gjennomgikk en slags ”shapeshifting”. Tøft tenkte han. Dette machouttrykket var noe han ville ta i bruk når anledningen bød seg.

martin

Politimester Martinsen øver seg på machouttrykket.

Andre politimestere rundt omkring i landet, måtte jo selvsagt få lov til å handle slik de forlystet, det brydde ikke han seg så mye om, men i byen hans var det andre boller. Der ville han følge sin følsomme nese,  og rett og slett eliminere hele trusselbildet helst før det var påtenkt. Han var ikke naiv, å nei da, det hadde han aldri vært. Han skjønte at verden ikke var skrudd sammen slik som folk eller saueflokken som han kalte dem, trodde. Han var en av de få virkelige opplyste her i landet, i tillegg ble han til stadighet oppdatert på det siste innen oppdateringer. Dette kom godt med når han var nødt å skille mellom vanlige forbrytelser og forbrytelser som sirkulerte der oppe på samfunnets tinde,  hvor korrupsjon og  maktovergrep var regelen, ikke unntaket.  Han trengte bare å få  litt tid på seg,  til å fikse på denne begredelige mordstatistikken for eksempel. Derimot sto det litt dårligere til med antall selvmord i byen. Der hadde det blitt rene inflasjonen slik han så det, og det harmonerte selvfølgelig ikke med den fine glansen og den positive gløden byen nå var inne i. Med tiden ville han ta fatt på dette økende problemet,  det skulle bare mangle. For øyeblikket var det manko på ressurser, og han grudde seg til den slitsomme vandringen i  byråkratiets grå labyrinter.  For eksempel var de sidrumpa bystyremedlemmene nødt å opprettet flere stillinger innenfor psykiatrien.  Det var bare en av mange problemer å ta fatt i, men han visste så inderlig godt fra tidligere labbing i disse byråkratilabyrintene, at det var en gigantisk papirmølle  å komme seg igjennom. Han sammenlignet ofte størrelsen på hindringene med Grønland.

bastian
Politimester Bastian

Det han savnet mest var kompetente folk som kunne kjøre mer medisiner og vaksiner i folk, slik at de ikke hoppet utfor bruer og hengte seg i lyktestolper i tide og utide.
Disse kompetente profesjonelle folkene han trengte, skulle selvsagt være godkjent av Folkehelseinstituttet og legemiddelindustrien, saftindustrien og Norsk institutt for bioressonans. Mens han satt i all sin stolthet og ruget i sin ruvende politimesterskinnstol til syv tusen kroner, dukket narkotika på nytt opp mellom de hardt belastede hjernecellene hans. Dette faens spetakkel, som han kalte all narkotika. Der kom den, mumlet han stille for seg selv, og måtte avlaste narkotankene med å kikke utover den prektige byen sin. Gjennom det nyvaskete skuddsikre kontorvinduet, kunne han faktisk strekke blikket helt ned til havna, hvor et større skip holdt på å legge til kai. Narkotika ja, dette var en av hans yndlingsområder å få en bukt med. Han var allerede godt fornøyd med innsatsen til nå. Tre år med intens jobbing med blant annet aktiv spaning og avansert overvåking, hadde til slutt gitt strålende resultater. Byparken for eksempel, var fullstendig rensket for narkomane spøkelser og uteliggere. Etter denne intense oppryddingen, hadde byen fått rykte på seg som det stedet i Norge hvor det var umulig å få tatt seg en joint, eller satt et skudd, som de narkolusbefengte knokkelhaugene  kalte det for.

Det eneste som kom ut av kjeften på folk i Lillevik på kalde vinterdager utenom frostrøyk, var tobakksrøyk, kun det. Det kunne han takke storaksjonen som han hadde satt i sving for tre år siden, som i tillegg hadde gitt ham et enormt adrenalinkick.

Stolt og kry som en hane, følte han at han ikke ville stoppe med dette. Skryt i bøtter og spann hadde veltet innover ham, og skubbet til dagsbevisstheten hans ytterligere oppover på veien mot full oversikt. Til og med hans losjebror banksjef Ansgar Skrue, hadde kommentert utviklingen. Det skjedde ved en større tilstelning sist vår hos byens ordfører Birger Fjernvett.

Banksjefen hadde klappet ham på skulderen i forbifarten og visket ham stolt i øret; ”Storartet Martinsen, dette går den rette veien” , og hastet ustabilt videre til neste drink. En slik anerkjennelse fra en av byens samfunnstopper, og broder i tiende graden av St. Johannesordenen, var som balsam for polititrynet hans. Men hvordan det nå var og ikke var, så var det en ting som var sikkert, og det var at han hatet narkotika og alle dem som pushet denne djevelens oppfinnelse på unge uskyldige mennesker.

Som rådende politimester i byen, hadde han for flere år siden stilt en del grunnleggende krav til folk som ville fortsette å bo i byen hans, det skulle jaggu bare mangle. For det første måtte alle byens borgere selvsagt utvise respekt for lov og orden, og aller helst gå i kirken hver søndag. Regelmessig kirkebesøk var et samfunnsnyttig gjøremål slik han så det, i stedet for å være så alt for opptatt med å tjene penger og samtidig unngå å betale skatt.

Politisjef Teasle arresterer John Rambo for løsgjengeri

Politisjef Teasle arresterer John Rambo for løsgjengeri.

Noen ganger føler han seg som politisjef Teasle i actionfilmen Rambo. I denne kosefilmen var det slik at politisjef Teasle eide byen Hope,  hvor Rambo etter hvert fikk store problemer. Det var slik han ville ha det selv, sette seg i respekt. Han ville være som Teasle, og eie Lillevik fullt og helt. Olaf Martinsen tålte ikke at noen sa ham i mot. Da responderte han eksplosivt. Han hadde for lengst gjort seg opp en mening om hvordan byen skulle bli, og de planene aktet han å overholde,  uansett hva folk måtte mene om det. I tillegg kjente han godt alle viktige personer i byen, personer som var betydningsfulle, som var noe. Det vil si han kjente også til de mindre viktige personene i byen, døgenikterne, trøbbelmakere, vaksinemotstandere, talentløse banditter og selvsagt folk som beveget seg utenom det vanlige mønsteret for akseptert oppførsel.  Den siste gruppen var folk han holdt under konstant overvåking. Bare en liten uregelmessighet fra dem så smalt det, gjerne før de i det hele tatt visste hva som traff dem. Plutselig befant de seg bak lås og slå. Folk med sterke meninger utenom de aksepterte vedtatte normer og regler, fikk han fort av gårde til en psykolog for observasjon, gjerne med politieskorte. Etter undersøkelsen, hendte det rett som det var at slike personer med ”virkelighetsforstyrrelser”, ble tvangsinnlagt på Gjøkeredet, som det psykiatriske sykehuset i Lillevik blir kalt. På denne måten klarte han å forhindre at folk i byen ble påvirket av usunne tanker.

Alle i Lillevik er godt kjent med politimester Olaf Martinsen sin negative innstilling til folk med alternative holdninger, for eksempel dem som velger healing og fotsoneterapi, og takker nei til influensavaksiner. Det er en ansvarløshet av dimensjoner mener han, samtidig som det undergraver byens hjertegode helsetilbud. Politimester Martinsen myste på kalenderen der den hang i ensom majestet på veggen ved siden av stumtjeneren.  Selv uten politibrillene på seg, kunne han fint se at 20. august blinket mot ham. På veggen på andre siden av rommet, som var dekorert med alle diplomene hans, skimtet han så vidt at det store gjøkuret viste 10.00. denne formiddagen. Den flotte kalenderen hadde han fått  i julepresang av frimurerlosjen sist jul. Han var glad for den. Hver måned var preget med frimurersymboler som fortalte hvor privilegert han var som befant seg på opplysningens smale vei,  bort fra mørket  og mot en stadig større forståelse av alt.  Med bena lett henslengt på kontorpulten la han fra seg en vikinglottokupong som skulle leveres inn denne dagen, det var jo blitt onsdag.  Det var politibetjenten sin faste oppgave å stikke ned i kiosken på hjørnet og levere den inn.  I samme slengen pleide politibetjenten å stikke innom polet og kjøpe med en flaske coqnac til ham. Han var jo tross alt politimester, og trengte nødvendige remedier for å feire all fremgangen han opplevde til støtt og stadig.

Med bena fremdeles plantet på bordet og med rumpa godt plassert ned i den sinnsykt dyre kontorstolen,  hørte han den velkjente kimingen fra mobiltelefonen.  Et kjapt blikk på displayet fikk fart på smilet hans, som krakelerte det seriøse uttrykket han hadde øvd seg på i lengre tid. Det var hans gode venn og banksjef Ansgar Skrue på tråden.

– God dagen mister Skrue, sa han lystig og kjente hvordan det alvorlige fjeset hans fortsatte å krakelere.

– Hvordan har denne mannen det på en dag som denne?

– Ååhh, jo takk bare bra! Jeg lovet jo å ringe deg før jeg skulle av gårde til denne nye vikarlegen på Blåøya, som du sikkert husker at jeg fortalte deg om?

– Å ja! Nå er jeg med. Han ja! Det er jo kommet en del bekymringsmeldinger om denne merkelige fyren. Noe rart er det. I går var det en som observerte ham i sentrum på kveldstid iført en svart skinnjakke som var dekorert med Jethro Tull på ryggen.

– Har hørt om den episoden, snakk om tull! Merkelig, og det skal være en lege? kom det oppgitt fra Ansgar Skrue.

– Ja det kan du si! Men det er verre enn som så, serru.  Forrige uke hørte jeg fra en av  pasientene hans, at han er noe kritisk til vaksiner?

– Til vaksiner! Utbrøt Ansgar Skrue, som sukket høylydt.  – Det går da ikke an! Er han ikke lege? Dette kan vi ikke finne oss i Olaf! Hele byen og halve distriktet vil jo komme til å lide under dette! Vi kan til og med  risikere å bli gjort til latter.

– Er så enig med deg Skrue! Sa Olaf Martinsen, og  tok seg i det. Det var nummeret før han hadde kalt ham for onkel Skrue.

– Tror mannen har en skrue løs. Derfor vil jeg at du spør ham direkte i dag under legesjekken, om å få en svineinfluensavaksine. Hvis han nekter, vil jeg ha melding, er det greit?

– Stol på meg Olaf. Jeg brenner etter å gjøre en innsats for byen vår. Som banksjef og en av samfunnets støttespillere, har jeg krav på respekt,  og selvsagt en vaksine. Det vil jeg fortelle ham rett ut!

– Prøv samtidig å fiske litt. Se om du kan lure ut av ham om han har en kritisk holdning til legemiddelindustrien og folkehelseinstituttet. Kanskje han er høyre-ekstremist og holocaustfornekter, og i verste fall kan det være at han er god kompis med Anders Behring Breivik.

– Skal bli broder. Jeg skal prøve å finne ut så mye som mulig.

– Begynner han å bli hovmodig og belærende, så blir han ikke gammel på det legekontoret, så pass mye kan jeg love deg!

– Flott, slik skal det lyde fra en ansvarlig politimester, juhu! Da har jeg bare tid og vei. Som du vet har jeg time hos ham klokken halv elleve, snakkes.

– Good luck. – Takk.

Dagen hadde gått på skinner frem til nå for politimester Bastian. Byen sydet av fred og ro, og alle gikk bare rundt og smilte. Byens nærmest boblet av harmoni.. Det var ingen meldinger om forbrytelser eller uro noen steder, kun en ubetydelig trafikkulykke var kommet inn denne formiddagen, hvor den ene føreren måtte sendes til legevakten for å sjekke nakken. Igjen kastet han sitt veltrente politiblikk på klokken, denne gangen med politibrillene på. Klokken viste eksakt 13,11. I det samme ringte telefonen. Displayet fortalte at hans gode venn onkel Skrue, som han kaller ham for,  var på tråden igjen.

– Olaf! Det har skjedd noe.

– Fortell Ansgar!

– Denne merkelige legen nektet meg svineinfluensavaksine!

– Nektet! Hvilken rett har han til det?

– Det var ikke nødvendig, siden det ikke fantes svineinfluensa for tiden, sa han. – Sa du ikke at du ville ha en sprøyte likevel?

– Jo! Men han nektet. Han sa at det ikke fantes slike vaksiner for øyeblikket,  og lo av meg.

– Faens lege, lo han virkelig av deg, du som er banksjef og greier?

– Ja! Det sjokkerte meg. Like etterpå spurte jeg om hans syn på legemiddelindustrien.

– Det var bra Skrue, sånn skal det lydes! Hva svarte han da?

– Igjen lo han av meg og spurte hvorfor jeg ville vite det?

– Du fant deg vel ikke i en slik nedlatende holdning, vel?

– Nei, jeg konfronterte ham og ville ha et svar der og da.  Jeg til og med hevet stemmen  noen hakk for å understreke at jeg mente alvor. Så gikk den sleipe faen bort og åpnet døren til venterommet, og ba meg pelle meg avgårde.

– Så frekt! Dette kommer ikke til å gå upåaktet hen Ansgar. Jeg tror denne merkelige fyren er litt skrudd i hodet. Så du noe mistenkelig på kontoret hans?

– Ja, en plakat med Jethro Tull på veggen bak et skjelett han hadde stilt ut.

– Høres ut som psykotisk jævel, spør du meg, Så du noe annet mistenkelig? – Det var blikket hans, en slags galskap som lyste ut av øynene på ham. Jeg tror han kan være farlig hvis han blir tirret. På veggen ved siden av Jethro Tull plakaten hang en kniv. Og det er da jeg spør;  ”Hvorfor har en lege en kniv hengende på veggen”?

– Meget mistenkelig!, så du andre våpen som lå slengt rundt på kontoret hans, håndgranater eller maskinpistoler, for eksempel?

– Er ikke helt sikker på det Olaf. Kanskje hadde han det liggende i skapet sitt, ikke godt å vite?

– Ja! Det skal du bare se at han har. Nå er det bare en ting å gjøre, det er å få denne fyren på overvåkning 24 timer i døgnet. Han skal faen meg ikke få føle seg trygg et sekund.

– Jo men det verste var at han skjelte meg ut på telefonen etterpå.

– Hva er det du sier? – Jeg ringte ham en time senere, og gjentok kravet om å få en vaksine. Det var da det sprakk for ham. Han truet meg med at jeg ikke skulle plage ham med disse syke ideene mine som han sa. Deretter ba han meg om å dra til helvete sammen med denne vaksinen.

– Da er saken biff, Ansgar, faktisk også kjøttkaker.  Jeg trenger ikke å høre mer. Jeg har hørt nok! Vi aksjonerer i dag og får ham til psykriater Sylfest  for sjekk. Det er ikke mer å diskutere. Jeg har de nødvendige opplysninger jeg trenger fra en troverdig person, og det holder for meg.

– Tusen takk, Olaf. Jeg skjelver ennå av denne overhøvlingen jeg fikk. Se å få ham bak lukkede dører på Gjøkeredet.

– Vi kommer til å gjøre et iherdig forsøk, men det blir til syvende og sist opp til Sylfest Strutle å avgjøre om han havner på lukket avdeling.

– Skallebank, Olaf. Han heter Sylfest Skallebank, ikke Strutle.

– Ååhh ja, stemmer! Men han ligner litt på denne Strutle, må jo si det.

– Stemmer, samme utstråling kan man vel si. Jeg krysser fingre broder,  og håper at du får sving på aksjonen.

– Her blir det andre boller enn på Utøya, så mye kan jeg love deg. Vi snakkes kamerat! Da er det en jobb som venter på meg her.

Olaf Martinsen la på røret mens macho uttrykket hans sakte gled på plass. Han skjøt frem haken og knep igjen øynene. Endelig skulle hans personlige swat team får kjørt seg skikkelig. Helikopteret sto i klar til aksjon modus, og han visste at fire av betjentene var i beredskapsposisjon. Han ville ha en femte med på laget, men han hadde fri denne dagen. Men det skulle ikke by på noen problemer å få ham klarert, så skytegal som han var. Klokken var akkurat passert 13.41 da fem veltrente politifolk hadde fått på seg alt nødvendig kamputstyr. Plutselig gjallet politibetjent Ulf Rygg sin røst mellom veggene i politiets provosoriske aksjonsgarderobe i kjelleren under politihuset.

– I svarte!  Denne skuddsikre vesten er i trangeste laget! klaget han høylydt.

– Får den omtrent ikke på meg! Trenger jeg å ha den på?

– Det trenger du, kom det bastant fra aksjonsleder Pelle Snorkingsmoen, som sto i stram giv akt og gikk samtidig galant opp på tå. – Vi vet ennå ikke hvor gal denne psykopaten er. Er han langt  inne i terrorpsykosen sin, kan han fyre av alt han har av våpen. Vi må være forberedt på det verste, sa han og så seg rundt i lokalet med et kampklart uttrykk i øynene. – Hold inne magen Rygg, og få på deg den jævla vesten straks, er det forstått!

– Ja vel, sjef, kom det spakt fra Ulf Rygg, som straks kjente et stikk i ryggen og rygget stille tilbake mot skapet sitt. Han fikk gjøre det da, holde magen inne og lide seg gjennom dagen. Samtidig merket han hvordan bowiekniven gnaget på innsiden av leggen. Han hadde glemt om den skulle plasseres på innsiden eller utsiden. Ulf Rygg bet tennene sammen og rettet seg mer opp i ryggen, han ville ikke feige ut på grunn av en alt for trang skuddsikker vest og en kniv som gnaget som en bever på leggen hans.

– Da tar vi en rask gjennomgang av materialet, kom det med en brysk kommandotone fra Pelle Snorkingsmoen, som igjen denne formiddagen gikk opp på tå. – Giv akt!

Samtlige kommandosoldater rettet seg opp i ryggen og stirret rett frem. Zombiblikket var på plass hos alle, bortsett fra hos Ulf Rygg. Der hadde det antatt mer form som et fiskeblikk.

– Kom med et kort ja, hvis alt er på plass, er det forstått!

– Ja! kom det i kor fra alle.

– Skuddsikker vest?

– Ja!

– Bowiekniv som skal være festet på utsiden av leggen?

– Ja!

– MP5 Maskinpistol, med 200 dum dum kuler, og 100 intelligente kuler?

– Ja!

– Glock 9mm halvautomatisk pistol, med to ekstra magasiner?

– Ja! Er på plass!

– Skuddsikker hjelm med visir?

– Ja!

– Skjold?

– Ja!

– Tåregass?

– Ja!

– Håndgranater?

– Ja!

– Troika, hjerneføde?

–Ja, kom det kontant fra alle unntatt politibetjent Rygg. Han brøt den fine harmonien i kjelleren ved sitt vage, nei.

– Jeg har Monolitt, går det greit?

– Det får gå for denne gangen, kom det med sint stemme fra Pelle Snorkingsmoen,. – Fint ,da er vi klar til aksjon. Vi nærmer oss den antatte terrorristen med ladegrep på maskingeværet. Dere skyter kun på min ordre, er det forstått!

– Det er forstått , kom det i kor fra de fem aksjonsklare aksjonistene. Døren til garderoben for plutselig opp, og inn kom politimester Olaf Martinsen med en stigende alvorsmine og et fremskutt hakeparti. Nå var tiden inne til å teste ut machotrynet sitt tenkte han.

– Giv akt! Kom det igjen høyt fra Snorkingsmoen, som så ned på gruppen mens han ravet høyt på tå. Samtlige politibetjenter rettet seg opp i ryggen, eller prøvde. Til og med Rygg klarte å presse inn magen såpass at han fikk til en tilnærmelsesvis rakrygget holdning.

– Da vil jeg ta en liten inspeksjonsrunde av guttene mine før de skal ut i striden! sa han og prøvde å lade machoblikket. Han så seg spent rundt for å se om noen reagerte på det nye polititrynet hans. Politimesteren nærmet seg gruppen og kikket hver og en av dem dypt inn i øynene. Han så etter tegn på frykt. Merket han den minste antydning til feighet, ville han la dem bli igjen. Etter en nøye inspeksjon, følte han seg fornøyd.. Hans lille private arme som lystret hans minste vink, skulle ut i krigen, på hans kommando. Aahh, det var en herlig følelse kjente han. Følelsen spredte seg fra de grå nakkehårene helt ned til fotsoppen mellom tærne.

– Er dere klare til aksjon? kom det myndig fra Olaf Martinsen, med snev av noe sarkastisk i tonefallet.

– Vi er klar, sjef, kom det samlet i kor fra disiplene hans som fremdeles sto rakrygget i giv akt posisjon.

– Det er slik det skal lyde, sa han og skjøt hakepartiet ennå en anelse fremover og 24 grader oppover. – Vær klar over at vi i dag har med en gærning å gjøre. Vi vet ikke hva som venter oss. Han kan være troende til det mest utrolige. Hvis han prøver seg på en røverhistorie om at han bare sitter stille og nyter et måltid med fiskeboller i karrysaus, så ikke tro på ham. Det kan være kjøttkaker.og grønne erter, eller en annen sleip konspirasjonsteori han prøver seg på. Han skal bringes levende til lege og psykiater Skallebank for en psykologisk observasjon, senere til en judisiell vurdering, er dere med?

– Ja!

– Bra! Dere skal vente på kontoret til Skallebank har stilt sin diagnose, slik at dere muligens fortløpende må eskortere ham til Gjøkeredet. Er den forstått! kom det på nytt bryskt fra politimesteren.

– Ja! Det er forstått herr politimester, lød det i samlet kor fra den lokale rambogruppen.

– Det er fint! Da stoler jeg på at dere gjør en helhjertet innsats for vår stolte by, og for store deler av fedrelandet. Helikopteret venter på taket. Kom igjen! Av gårde med dere! Pelle Snorkingsmoen førte an de tungt bevæpnete politibetjentene gjennom garderoben og ut døren til heisen, som ville føre dem opp til taket på bygningen,  hvor et Sikorsky helikopter ventet. Fra sin posisjon foran det nyvaskede termopanvinduet, kunne Olaf Martinsen beskue det nydelige synet av helikopteret  mens det foretok en venstredreining mot destinasjonen,  Blåøya. Like etter slo han telefonnummeret til innehaveren av gjestgiveriet på øya. Han ville forvisse seg om at legen hadde fått servert middagen sin etter den oppsatte kjøreplanen. Planen var å fakke ham midt i måltidet, mens han holdt på å tygge i seg en fiskebolle som var dyppet i karrysaus. Det var viktig at han ikke fikk anledning til å forskanse seg. Poenget var at han ikke ble servert middagen for tidlig.

– Det er politimester Martinsen! Er den mistenkte kommet?

– Du mener legen?

– Ja!

– Han sitter på sin faste plass.

– Bra! Da kan dere servere ham maten nå!

– Ok.

– Gi meg en melding hvis han plutselig finner på å forlate lokalet!

– Den er grei. Kan jeg spørre hva han har gjort som er så gale?

– Dette er en gradert hemmelig aksjon. Du får bare vite det du trenger å vite. Vi kommer og henter legen, så enkelt er det?

– Ja vel, lød det spakt i den andre enden av telefonrøret.

Helikopteret med det lokale ”swat-teamet” nærmet seg landingsstedet 800 meter unna gjestgiveriet

Helikopteret nærmer seg gjestgiveriet

Sikorsky helikopteret med det lokale ”swat-teamet” nærmet seg landingsstedet 800 meter unna gjestgiveriet. Politibetjent Rygg hadde kjent en stigende nervøsitet da helikopteret gikk inn for landing. Han hadde merket  seg hvordan lyden fra rotorbladene hadde forandret seg mens turtallet sank. Det hadde fått fart på nervøsiteten hans. Svetteperler i tinningen hadde formet seg til en liten elv nedover kinnet hans. For første gang var han i tvil om han klarte å skyte mot et levende mål. Kniven på innsiden av leggen hadde allerede laget et solid gnagsår som var begynt å svi. I tillegg var det vanskelig å puste på grunne av den alt for trange vesten. Som om ikke det var nok, hadde julepresang g-strengtrusen han fikk av kona,  nå begynte å gnage mot de begynnende hemoridene. Livet var for kjipt. Aller helst kunne han tenkt seg å sittet trygt hjemme i den lune kjellerstuen sin,  og kost seg med frimerkesamlingen. Snorkingsmoens hese stemme rev ham ut av selvmedlidenheten.

– Vel folkens! Det er nå vi skal bevise hva vi har lært. Vi beveger oss i formasjon mot gjestgiveriet med den ene fingeren på avtrekkeren, er det oppfattet?

– Ja! Kom det i kor fra alle disiplene hans.

– Kom igjen gutter, la oss se å få tatt denne legejævelen! Politibetjent Rygg var sist i kortesjen mot gjestgiveriet. Hans oppgave var å holde oppsikt og utsikt bakover, mot eventuelle fiender som hadde tenkt å snike seg innpå dem. Han led der han gikk. Trusen gnaget mot anus,  og kniven raspet mot innsiden av leggen. Han prøvde å holde inne magen mens en nervøs dirrende pekefinger hadde tatt grep på avtrekkeren.

– Vær beredt! lød stemmen til Snorkingsmoen. – La ikke fienden overraske dere. Dere skyter kun på min ordre,  lød kommandoen mens han åpnet døren til gjestgiveriet. De beveget seg i profesjonell formasjon gjennom gangen mot døren inn til spisesalen. Alle de fem kommandosoldatene hadde rettet sine MP5 maskinpistoler i hver sin retning, og dekket alle områder i gangen. Hvis legen hadde kommet ned gjennom en luke i taket ville de tatt ham med en gang. De hadde den hele og fulle kontroll.

 Tøffe karer som er på vei for å arrestere en lege som koser seg med fiskeboller i karrysaus

Tøffe karer på vei for å arrestere en lege som koser seg med fiskeboller i karrysaus

Petter Nerø hadde denne dagen sett frem til å få servert fiskeboller i karrysaus. Han smilte ved tanken fordi han trodde ikke at innehaver av gjestgiveriet ville ta ham på ordet. Det var sist fredag da han studerte menyen muligens med et kritisk blikk, at innehaver hadde kommet bort til ham og spurt om det var noe han savnet. Impulsivt  nevnte han fiskeboller i karrysaus nærmest som en spøk, men innerst inne savnet han det.

– Skal bli, hadde innehaver sagt og lirte fra seg et smil som gikk fra øre til øre. – Regner med vi kan få det til om noen dager, fortsatte han med stor humørfaktor, og tok imot dagens bestilling. Endelig var den store fiskebolle dagen kommet,  og Nerø satt utålmodig og ventet på å få dem servert i karrysaus. I mellomtiden nippet han til et glass vann mens blikket vandre ut vinduet og videre mot siluetten av noen fjelltopper langt inne på fastlandet. Merkelig dag tenkte han mens han tok seg i å le svakt. Han hadde fungert i jobben som vikarlege på denne forblåste øya i to måneder, og hadde allerede opplevd en unik variasjon av personligheter blant pasientene sine i alle aldre. Men ingenting kunne måle seg med dagens merkelige besøk av Lilleviks banksjef, som hadde hatt time denne formiddagen. Etter at den obligatoriske legeundersøkelsen var over, hadde banksjefen sett på ham med dette underlige mistenksomme blikket sitt, og krevde å få en svineinfluensavaksine. Han trodde han hørte feil og måtte be ham gjenta kravet sitt.

– Svineinfluensavaksine! hadde banksjefen nærmest tordnet fram. Petter Nerø måtte beherske seg for ikke å begynne å le, og prøvde etter beste evne å forklare ham at det var fullstendig meningsløst med en slik vaksine, ettersom det ikke eksisterte svineinfluensa for tiden.

– Å. Joda,  hadde han svart biskt. – Folkehelseinstituttet kjøpte inn 9 milloner doser i 2008, så ikke prøvd deg, fortsatte han og plasserte på nytt det stivnete blikket på ham. – Det er bare å finne frem en sprøyte med en gang, utbrøt banksjefen med et stigende volum i stemmen. Vikarlege Petter Nerø måtte denne formiddagen ta i bruk hele sitt velkjente register med legeetisk tålmodighet,  for i det hele tatt å få denne banksjefen på bedre tanker, men det skulle vise seg å være komplett umulig. Han understreket for banksjefen at det i 2009 kun ble brukt to millioner doser av denne skandalevaksinen som han kalte den, og angret med en gang på at han hadde brukt det ordet. Men det var jo sannheten. Denne vaksinen hadde vist seg å være en gigantisk skandale,  selv Dagbladet og VG hadde brukt ordet skandale om vaksinen på forsiden av avisene sine,  for å få litt fart på avissalget. Banksjefen reagerte ikke på ordspillet hans, og gav i stedet fra seg en ny underlig bemerkning.

– Hvor er de resterende syv millioner doser tatt veien da, spurte han med snev av galskap i blikket.

– Afrika, hadde Petter Nerø svart noe oppgitt.

– Afrika? hadde banksjefen igjen tordnet mot ham.

– Jepp, svarte Nerø så rolig han bare maktet og fortsatte; – Siden de resterende dosene likevel var ubrukelige her til lands,  fant folkehelseinstituttet ut at de like godt kunne sende resten av vaksinene til den fattige befolkningen i Afrika.

– Det er det dummeste jeg har hørt, tordnet banksjefen på nytt. – Hvis det er slik at du prøver å lure unna svineinfluensavaksinen, krever jeg i stedet å få satt en vanlig influensavaksine, er det forstått mister vikarlege! Igjen denne formiddagen hadde banksjefen satt dette morbide blikket sitt i ham og fortsatte overhøvlingen:  – Forresten, når vi først er inne på dette med vaksiner, hva er egentlig holdningen din til legemiddelindustrien?

Det var etter denne sekvensen at vikarlege Peter Nærø skjønte hva han hadde med å gjøre. Han kjente lusa på gangen, som han pleide å si. Fyren var muligens stokk dum. Sporenstraks gikk han til døren, åpnet den  og ønsket banksjefen en fin dag videre, uten å svare på spørsmålet hans. Han viftet ivrig med venstrehånden for å få fart på ham. Banksjefen gikk med en steil holdning ut fra kontoret uten å si et eneste ord. Nærø lukket døren hurtig igjen og pustet lettet ut.. Herlig,  tenkte han med det samme. Det var godt å få denne galningen ut av kontoret. Det skulle ikke stoppe med dette. En time senere var banksjefen på telefonen og gjentok kravet om å få satt en influensavaksine. Nerø kjente da hvordan  den velkjente tålmodigheten hans nådde et metningspunkt. Meget bestemt hadde han avvist ordføreren og bedt ham om slutte å plage ham med slikt tull, og lagt på røret. Endelig kom servitøren med dagens middag, fiskeboller i karrysaus.

– Værsegod herr Nerø, her kommer de etterlengtede fiskebollene dine. Håper maten vil smake.

– Takk, svarte han smilende, og tok et godt grep rundt gaffelen. Det smakte akkurat så godt som han hadde tenkt seg. Han hadde ikke dårlig tid, så han nøt måltidet i lange drag  mens blikket vandret rundt i lokalet,  og noen ganger ut vinduet. Det var merkelig tenkte han, hvor stille det var rundt ham. Ikke et mennesket å se. For første gang satt han helt alene i dette store lokalet og spiste. Men det var i grunnen greit, han likte stillhet, spesielt når han inntok et måltid. Han hadde lagt merk til at innehaver hadde vist seg ved to anledninger og forsvunnet ut på kjøkkenet igjen. Noe med holdningen og blikket hans hadde forandret seg, kunne han merke. Han var blitt mer stirrende og nysgjerrig på en måte. Var de kanskje nysgjerrige på om han likte fiskebollene de hadde servert ham? Den underlige stillheten i lokalet ble plutselig avbrutt av en raslelyd i det fjerne. Han merket samtidig at den ene servitøren hastet inn på kjøkkenet, nærmest løpte.  På sin plass nederst i lokalet ved vinduet,  hadde han full oversikt over spisesalen og døren ut til gangen. Det var noen der kunne han høre, en slag murring eller mumling. Den svake mumlingen ble mer intens og ble plutselig avbrutt av skarp lyd i det døren plutselig for opp.

Han hadde akkurat tatt en munnfull med poteter og et stykke fiskebolle med mye karrysaus og tygget i vei da han betraktet et syn han fikk problemer med å tolke. Det var som å befinne seg på kino eller teater og betrakte noe som ikke hadde med virkeligheten å gjøre. Foran seg kom det flokk med folk utkledd som soldater, slik han så det. Hva i all verden var dette for noe oppstyr.  Maskinpistoler så han på samtlige. Hadde de gått seg vill? Var det snakk om en slags øvelse av noe slag. Han glemte helt å tygge og ble sittende å gape mens flokken med ulver nærmet seg.

– Er det du som er vikarlege Petter Nerø?  hørte han som en metallisk klang i det fjerne. Han fikk ikke frem et eneste ord,  men merket hvordan han på ren refleks nikket slapt på hodet. De fem uniformerte mennene med hjelm og visir tok straks oppstilling rundt bordet hans, og pekte på ham med kanonene sine. Uvirkeligheten traff ham så brutalt at det var vanskelig å holde seg alvorlig.

– Hva i alle dager er det dere holder på med, sa han og klarte ikke å unngå le. Mannen som tydeligvis ledet an bataljonen, løftet på visiret sitt og stirret stivt på ham.

– Det er politiet! Lillevik politikammer. Vårt oppdrag består i å ta deg med til et avhør. Du bees herved reise deg og  bli med oss!

– Reise meg å bli med? Fikk han sagt og prøvde å se mot kjøkkenet for å øye på innehaver. Kanskje han visste hva dette opptrinnet var for noe.

– Du kan reise deg med en gang herr Nerø og bli med oss. Har du forstått hva vi sier? Petter Nerø bøyde seg mot tallerkenen hvor to fiskeboller ventet på å bli spist. Han pirket i dem med gaffelen mens det føltes som om hjernen hans gikk inn i en slags dvale.

– Får jeg ikke spise opp maten min før vi skal av gårde, sa han og stirret på mannen som hadde løftet på visiret sitt. De fire andre figurene rundt ham hadde fremdeles visiret nede og fortsatte å peke truende mot ham med det som så til å være en type maskinpistol. Samtlige soldater hadde i tillegg en pistol på seg kunne han se, festet på utsiden av låret.

– Du kan tygge ferdig mens du reiser deg herr Nerø!

– Jeg tror dette er en stor misforståelse. Er det en slags øvelse kanskje, fikk han sagt mens han  reiste seg etappevis opp fra stolen?

– Nei! Dette er virkeligheten, mister Nerø! Petter Nerø så nå at innehaver av gjestgiveriet samt en servitør stakk hodet fram fra kjøkkendøren. Nysgjerrigheten deres lyste opp som en sol. – Vi har vurdert situasjonen som truende,  og ser det hensiktsmessig å få deg til en psykiater omgående for en nærmere sjekk, fortsatte denne lederen for gruppen.

–Psykiater ? Sa han og kjente hvordan smilet på nytt bredte seg. – Unnskyld meg, men er dere gått helt fra vettet?

– Dette med vett skal vi komme tilbake til om noen strakser, mister, når psykiater Skallebank er ferdig med dem.

– Skallebank, fikk han formidlet mens to av rambofolkene tok tak i ham, og snudde ham rundt? De tvang armene hans bak på ryggen. Han hørte et lite klikk da håndjernet smatt på  plass. Da går vi! hørte han lederen deres kommandere.  Fremdeles  kjente han den skarpe smaken av karry på tunga mens han ble dyttet bortover gulvet. Tre av personene i denne kortesjen gikk foran ham, og to bak ham. Han snudde seg en siste gang mot kjøkkenet og så to forskrekkete personer som stirret med vantro på ham.

Komedie, tenkte han. Det hele var forvirrende og direkte tragikomisk. Han smilte. Det var som han ventet på at de skulle skjønne at de hadde tatt feil mann. Igjen kom tanken tilbake om at det hele måtte være en øvelse. Eller kunne det være at de virkelig ville ta ham?  Han funderte på dette under den lange spaserturen bort til helikopteret som ventet på dem. Før de satte ham i helikopteret, fikset de det slik at han kunne holde hendene sine i fanget, vel og merke med håndjernet på.

Psykolog Sylfest Skallebank
Sylfest Skallebank

– God dag herr Nerø. Du får ta plass, sa psykiateren og pekte på besøkstolen foran kontorpulten sin med en dirrende finger. Bak seg hadde vikarlege Petter Nerø registrert en bevæpnet politibetjent som hadde tatt oppstilling ved døren. Fremdeles hadde Nerø på seg håndjern. Det var ut fra forsvarlighetshensyn ble det sagt. Fullstendig desorientert og kognitivt forvirret betraktet han denne underfundige psykiateren som stirret på ham gjennom  de runde brillene sine. Håret hans sto rett til værs og skjegget hans hadde fått grodd vilt,  så det ut til. – Så det er du som er lege nå på Blåøya?, kom det fra psykiateren mens han reiste seg fra kontorstolen, og nærmet seg Nerø med langsomme skritt.

– Stemmer sa Nerø lavmælt. Det vil si, jeg var det inntil for ganske nylig.

– Det må jeg si, sa psykiateren og begynte å gå rundt på kontoret sitt. – Ja det må jeg si, sa han en gang til og gjentok seg selv flere ganger med samme frasen. Til slutt kremtet han høyt mens han fortsatte å vandre rundt på kontoret. Til slutt stoppet han opp bak Petter Nerø og kikket ned på hodet hans. – Hvilken dag er det i dag, kom det plutselig fra psykiateren mens han fremdeles befant seg bak Nerø?

– Er det ikke onsdag fremdeles, kom det tørt fra Nerø.

– Der sa du det, sa psykiateren. Der sa du det, gjentok han og fortsatte; – Og jeg som trodde det var fredag. Du verden som tiden går. Jada, tiden går og den går, den gå og den går. Petter Nerø prøvde å snu seg for å se hvor psykiateren befant seg. På nytt var han begynt å vandre rundt på kontoret. – Hvordan i all verden kunne du finne på å ta den legestillingen på Blåøya? Det bor jo bare gærninger der ute, sa Skallebank og lirte samtidig av seg en kraftig hostekule

– Så du mener det, sa Nerø mildt sagt overrasket.

– Om jeg mener det? Selvsagt mener jeg det. Tror jeg hadde gått fra forstanden skulle jeg jobbet der ute mer enn en uke. Utrolig at du har holdt ut så lenge må jeg si.

– Tenkte du å undersøke meg herr Skallebank? Var det slik å forstå?

– Undersøke, svarte han med undring i stemmen. Jada vi undersøker og vi undersøker. Psykiateren fortsatte med samme frasen sin mens han gikk med bøyd hode rundt på rommet. – Vi undersøker og vi undersøker. Så hørte Nerø at han avsluttet sekvensen med å si ;  – Ja, det er det vi gjør, vi undersøker.

Det var som å høre barne TV med Pompel og Pilt tenkte Nerø, like messende og sprøtt.

– Hva er problemet ditt unge mann kom det plutselig direkte fra psykiateren. – Du har kniver på veggen din har jeg hørt? fortsatte han og skottet på Nerø med brillene på nesetippen

– Kniver? Kom det overrasket fra Nerø, og snudde seg rundt for å få øye på psykiateren, som stoppet sin vandring  og snudde seg mot den bevæpnete politibetjenten. Han ble stående med hendene i hverandre på ryggen og stirret på politibetjenten gjennom de runde brillene som han hadde fått på plass igjen, mens han vippet nervøst opp og ned på tærne.

– Jada! Kniver. Jeg hører at du har en tendens til å henge opp kniver på kontoret ditt mister Nerø, sa han mens han fremdeles vippet opp og ned på tå foran politibetjenten. Uten varsel snudde han seg,  og nærmet seg på nytt Petter Nerø. Han ble stående bak ham og fortsatte å vippe på tærne.

– Jeg har en kniv på veggen som jeg har fått av en pasient, er det kanskje det du har hørt rykter om?

– Aha! Kom det høylydt fra Skallebank, mens han pekte mot taket med en dirrende pekefinger.  – Så du blir forsynt med kniver av pasientene dine?

– Vel, det er nå å ta litt hardt i vil jeg si. Jeg har kun mottatt en kniv fra en pasient fordi han var så fornøyd med behandlingen. Han har knivmaking som hobby.

– Jaså, sier du det! Var virkelig en av disse forblåste blåøyfolkene så fornøyd. Besynderlig! Sa han og masserte det uflidde ansiktet sitt med tommel og pekefinger. – Besynderlig! Gjentok han høylydt. Denne gangen snudde han på nytt seg mot politimannen for å spore en slags reaksjon hos ham, men der var det ingenting å hente.  – Merkelig! Gjentok han med overraskelse i stemmen og flyttet samtidig blikket opp i taket. – Du har ikke mottatt andre gaver da?

– Andre gaver? kom det med en hoderistende bevegelse fra Nerø. Hørte han feil? Med en kjapp reaksjon snudde han seg rundt og fikk øye på Skallebank mens han vippet på tærne og stirret i taket.  Bevegelsen rundt fikk det til å rasle i håndjernet såpass mye at politimannen sperret opp øynene.  – Hva mener du egentlig? sa Nerø, og var blitt skarpere i stemmen.

– Mener  og mener, svarte psykiateren , og startet sitt sære ordspill. Jeg mener og jeg mener, mener og mener,  kom det rytmiske fra ham, mens han gikk med gyngende bevegelser rundt på kontoret sitt, med blikket fremdeles retter mot taket. Til slutt så han ned og kikket på Nerø. – Tja! Hva jeg mener? For eksempel revolvere, håndgranater og  maskinpistoler? Petter Nerø hadde for lengst skjønt at det var psykiateren som hadde trengt en mental sjekk. Som en naturlig reaksjon på galskapen han var omgitt med,  datt det ut av ham;

– Kun en kniv, to bokser med pepperspray og tre atombomber, det er alt jeg har mottatt foreløpig.

– Aha! Atombomber. Der sa du det. Ja! da skjønner jeg oppbudet med disse politiklovnene. Atombomber eller ikke atombomber, det er det som er saken her nå, har jeg skjønt. Jeg skjønner og jeg skjønner, jeg skjønner og skjønner.  Hadde du et anstrengt forhold til din mor i oppvekster Petter, sa psykiateren som merkelig nok klarte å bryte ut av tvangsnevrosen sin og forholdt seg stille. Psykiateren stilte seg opp foran Nærø og bøyde seg ned mot ham og kikket ham direkte i øynene.

– Overhead not,  kom det sarkastisk, fra Nærø. – Det var min mor som første gangen viste meg hvordan man lager atombomber. Hun demonstrerte prosessen på kjøkkenbenken. Så vi kan si det slik at vi hadde et rimelig godt  mor /sønn forhold.

– Så bra å høre, mister Nærø. Da kan du reise deg og gape høyt opp.

– Ok kom det stille fra Nærø.

– Si Aaa!

– Aaa kom det høyt fra Nærø.

– Den er grei, herr mister vikalege. Du virker frisk som en fisk. Frisk som en fisk, frisk…

– Kjekt å høre når det kommer fra en ekspert, avbrøt Nerø og blunket til psykiateren .

– Ekspertise er bra å ha, jada, jada, jada. Nå skriver jeg ut en sykemelding til deg, så får du anledning å spise dine fiskeboller i karrysaus i fred neste gang. Skal vi si det slik, mister Nerø?

– Ser frem til det,  kom det noe humrende fra Nerø.  Mens psykiateren sto bøyd over kontorpulten sin og rablet ned sykemeldingen, lød det svakt :

– Vi skriver ut og vi skriver ut, vi skriver ut og vi skriver ut, vi skriver ut…ja… det er det vi gjør, vi skriver ut. Værsegod, herr Nerø og fortsatt vikarlege på den gudsforlatte øyen. Her er sykemeldingen din. Så overgir jeg senere i dag en rapport om din utmerkede mentale helsetilstand til vår alles kjære politimester i Lillevik.

– Jeg savner en forklaring på hendelsen i dag. Jeg føler jeg har krav på å vite hvorfor fem bevæpnete politimenn forstyrret meg i middagen, sa Petter Nerø og raslet demonstrativt med håndjernet.

– Aha! Så du gjør det! Så bra! Et sunnhetstegn slik jeg ser det. Vel vel, det er nok kanskje rett og rimelig. Du kan sikkert regne med at politimester Martinsen vil gi deg en uforbeholden unnskyldning senere i dag. Det var nok frykten for våpenarsenalet ditt han var redd for, sa psykiateren og humret i skjegget mens brillene på nytt falt ned på nesetippen hans.

– Atombombene, kom det sarkastisk fra Nerø, som gjentok;  – Det var nok atombombene mine han var redd for.

– Ja! Der sier du noe. Fra kniv til atombomber. Du verden for en ildfull fantasi denne politimesteren har. Men det er som Freud en gang sa. ”Det er bedre med ti fugler på taket enn en kniv i hånden”.

– Sa Freud virkelig det? kom det med latter fra Nerø.

– Å jada. Det kom mye merkelig fra den kanten, eller var det «en kniv på taket og ti fugler i hånden», eller kanskje det var «ti kniver på taket og en fugl i hånden»? Hmm, kom det høylydt fra psykiateren, – Vi sier det slik. Ha en fortsatt god dag og lykke til videre ute på øya. Måtte kraften være med deg, herr Nerø.

– Takk for det herr Skallebank.

Utenfor politistasjonen en time senere hadde NRK journalist Knut Nerlien stilt politimesteren spørsmål om dagens aksjon med fem bevæpnete politimenn mot en mann som satt i fred og ro og spiste middag.

– Det kom en bekymringsmelding i dag fra en troverdig person, kom det med den største selvfølgelighet fra politimesteren. – Vi responderte ut fra de meldingene som ble gitt oss. Ytterlige detaljer om aksjonen blir ikke gitt av hensyn til rikets sikkerhet.

– Men han ble jo friskmeldt av denne legen med skallebank?

– Hadde han skallebank? kom det spørrende fra politimesteren. Er det noe du kanskje har lest  i VG?

– Nei, vi fikk meldingen fra en troverdig kilde i Dagbladet.

– Da vil jeg med en gang få avsanne ryktene fra sladrepressen. Jeg vil også på det innstendigste innvende at denne psykiateren ikke var belemret med skallebank. Skallebank er det han heter,  og ikke noe han har. En betydelig forskjell der, ikke sant? Kanskje du burde ta et kurs i kildekritikk?

– Så han heter virkelig det?  kom det forskrekket fra NRK mannen.

– Jepp! Han heter faktisk Sylfest Skallebank.

– Å, slik å forstå kom det unnskyldende fra NRK korrespondenten. Men fra det ene til det andre. Det var jo ikke noe galt med denne legen, i følge herr Skallebank, sa korrespondenten og la kraftig trykk på Skallebank.

– Vel, vi får se hva som kommer ut av denne saken på sikt sa politimester Martinsen og skjøt haken 29 grader oppover mot den blå himmelen.                                                                                                   

Slutt

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
95%
Opplysende
0%
Inne på noe
3%
Usikker
0%
Dårlig
3%
Om forfatter
Åge Grønning

5
Kommentarer

avatar
4 Comment threads
1 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
4 Comment authors
SeitasisRoar Henriksen (Thobroe)yeMortenB Recent comment authors
Nyeste Eldste
MortenB
Abonnent
MortenB

Takk for en både tragisk men også satirisk underholdende historie. Galgenhumor er snart det eneste vi har i disse tider…. Regner med at dette er saken…

http://www.nrk.no/nordland/vaepnet-aksjon-mot-lege-1.11895889
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/vaepnet-politi-hentet-frisk-lege-med-helikopter/a/23278141/

Det er på høy tid at «vanlige» folk våkner opp og slutter å supportere et styresett som vi trodde vi kvittet oss med i 1945. Nordmenn må skamme seg !

ye
Abonnent

Splitter pine vannvittig! Spørs om den «troverdige» personen som anga legen er så troverdig nå lenger. Neppe. Det ser ut til at en annen lege som kom dit etterpå hadde også hadde lignende mening og om de elendige forholdene, og det er jo en grov skandale nå legen ikke får livsviktig informasjon på epost for behandling av sine pasienter, og eposter har blitt liggende i flere måneder!! Dette støtter den første vikarlegens oppfatning om de dårlige forholdene og ikke minst at en lege kan risikere å bli stilt ansvarlig for utfallet av en pasients manglende og/eller feilbehandling! Les bare her :
http://www.an.no/vikarlege-retter-sviende-kritikk-mot-legerutinene/s/5-4-4092?null
Takk for humrende og spennende lesning, dog med et alvorlig bakteppe.

Roar Henriksen (Thobroe)
Anonym
Roar Henriksen (Thobroe)

Latteren satt løst hele veien. Samtidig er historien usevanlig tragisk. Maktmisbruk på sitt aller verste. Håper da inderlig ikke at alle i politiet går rundt med en liten Martinsen i magen. Godt skrevet! Har for øvrig lest orginalen fra avisa og Åge Grønnings tolkning/novelle er tatt på kornet.

Seitasis
Abonnent
Seitasis

Her er tørt krutt, for fremtiden, si nei til politi staten, og ikke glem historien, hver gang du møter de.

Seitasis
Abonnent
Seitasis

Å ha USA døende samfunn som forbilde er ikke bra, vi skal ikke etterligne USA, vi må fortelle både politikere og politi hver gang vi møter de, det er feil vei å gå. (etter min mening)