Du leser nå
ADHD-medisinen ritalin og de depressive bieffektene

13 minutter lesetid

Ritalin
Ritalin


ADHD-medisinen ritalin og de depressive bieffektene

Medisinering var betingelsen for at jeg skulle få en ADHD-utredning. Dermed oppdaget jeg baksiden med ritalin.

Ritalin fungerte supert for meg med ADHD-diagnose, men det var ingen som hadde fortalt meg om de mulige bivirkningene før jeg kjente dem på kroppen og startet å søke informasjon på egen hånd.

Jeg er 45 år og kan velge selv, men jeg tenker med gru på de mange fortvilte foreldre som ønsker det beste for barna sine, og som ikke kan kjenne virkningene på kroppen.

Veien til medisinering var kort

Etter å ha blitt utredet for ADHD var veien til medisinering kort. Litt vel kort, mener jeg. I denne artikkelen i Aftenposten stilles noen spørsmål jeg mener er svært relevante i forhold til behandling av ADHD og tilhørende symptomer.

Helt siden jeg var ganske ung har jeg forstått at mine reaksjoner på det andre vil omtale som bagateller har vært litt i overkant av det normale. Skuffelser, gleder og sinne stod liksom ikke helt i forhold til situasjonene som utløste det, og resultatet ble i negative situasjoner gjerne akutt og impulsiv overspising med påfølgende oppkast, biting i hånden til blodet rant, eller kjøpe en tipakning med sigaretter og nirøyke to før jeg kastet resten av pakken. Eller ukesvis med grubling og depping, inkludert lange monologer med meg selv der jeg krisemaksimerte situasjonen og tilla den eventuelle andre parten i saken meninger og intensjoner som var langt utover sakens kjerne.

Etterhvert som jeg ble eldre og hørte om tilstanden «mbd», dukket tanken opp på at det kunne være noe «der». På 90-tallet var imidlertid ADHD for jenter ennå et uidentifisert emne, så det tok mange år fra tanken om at jeg selv passet godt inn i disse symptombeskrivelsene til jeg faktisk tok steget og ba om en utredning.

For ca ti år siden, etter å ha kastet brødristeren ut av vinduet hjemme fra tredje etasje i sinne, syntes jeg imidlertid grensen var nådd for å forsøke å finne ut mer av den manglende impulskontrollen. Tanken på at noen kunne ha stått under og fått brødristeren i hodet og dødd, var mildt sagt skremmende.

Å få en utredning for ADHD i Oslo skulle vise seg å ikke være enkelt. Én ting var at det var lange køer for slikt i hovedstaden, og at ressursterke personer som ellers fungerte godt over middels bra naturligvis kom bakerst i køen. Men det ble også satt en betingelse hvis jeg i det hele tatt skulle bli satt på venteliste for offentlig utredning: Jeg måtte være villig til å ta imot medisin.

Jeg forklarte innledningsvis at jeg først og fremst var interessert i å få et svar. Målet hadde to hensikter: Det ene var å identifisere hvorfor jeg drev på slik, for dermed å kunne forsøke å redusere dette i fremtiden. Det andre var å unngå den selvbebreidelsen, angeren og frustrasjonen som fulgte med etter hver hendelse. Å drive og kaste ting ut av vinduet som kan drepe folk, eller å blir fly forbanna for en bagatell er ikke noe man trives med, spesielt ikke når man ser at andre fint klarer å kontrollere impulsene. Selvbebreidelse, skyldfølelse, angst og skam fulgte naturlig med etter hver slike episode fra jeg var gammel nok til å reflektere over dette, noe jeg tipper var fra begynnelsen av puberteten.

Jeg forklarte derfor at jeg først og fremst ville ha et svar. Så fikk jeg heller komme tilbake til dette med medisin etter endt utredning. Svaret jeg fikk var overraskende:

«Hvis du ikke er villig til å ta medisin, vil du ikke få utredning. Det har vi ikke kapasitet til».

Alternativet ville være å betale 12.000 kr for utredning hos privatpraktiserende psykiatriker, noe jeg så som uaktuelt der og da.

Jeg la derfor utredningsprosjektet på is, inntil jeg flyttet til Buskerud i 2009. Etter noen måneder i nytt fylke sendte jeg en henvendelse via fastlegen til Drammen sykehus, uten store forventinger om å bli tatt inn. Overraskende nok fikk jeg tilbud om offentlig utredning etter kun to måneder.

Klar ADHD-diagnose

Etter seks-syv konsultasjoner hos DPS Drammen samt legers telefonsamtaler med mine foreldre, som forøvrig stilte seg uforstående til at jeg skulle utredes for dette, var resultatet klart: Syv av syv leger stilte uavhengig av hverandre diagnosen ADHD.

Selve utredningen gikk på muntlige spørsmål om alt mulig fra skole, idrett, personlige forhold, rus, sinnemestring, tvangstanker med mer. Det finuerlige var at jeg fikk de samme spørsmålene om og om igjen, både muntlig, skriftlig og med meg etter timen for å fylle ut hjemme som «lekse» til neste time.

Jeg hadde imidlertid satt meg såpass inn i problematikken på forhånd at jeg begynte å ane årsaken til de stadige gjentakelse etter tredje runde med nøyaktig samme spørsmål. Mesteparten av timene gikk med til å identifisere hvorvidt det dreide seg om ADHD eller Bipolar lidelse. Legene ønsket å teste hvorvidt jeg ga de samme svarene utfra forskjellige stemningsleier, noe jeg gjorde.

Den siste timen gjorde jeg legen på en humoristisk måte oppmerksom på at han hadde stilt meg de samme spørsmålene hver gang, og at jeg begynte å bli lei og lurte på om jeg derfor kunne ta blåkopi av de skriftlige svarene neste gang. Legen lo, og skjønte nok at jeg hadde «gjennomskuet» taktikken, og at det neppe ville komme noen store åpnebaringer i svarene i denne siste runden heller.

Jeg kjente meg heller ikke igjen i beskrivelsene de «toppene» som personer med BL ofte har, og humørsvingingene som her i mye større grad kommer «flytende på en fjøl» enn jeg opplever. Mine symptomer skyldtes sterkere følelsemessige reaksjoner på konkrete hendelser enn det som er vanlig for folk flest. Men de var alltid utløst av noe, de kom ikke som følge av variasjonen innen sinnstemningen.

Jeg takket for utredningen og sa jeg var veldig glad for endelig å fått et svar. Det du vet om deg selv kan du begynne gjøre noe med, mens det du ikke vet gjør noe med deg.

Legen var imidlertid ikke ferdig. Nå kom spørsmålet om hvilken type medisin han skulle sette meg på.

Medisin? Må jeg det også? Jasså gitt, sier du det.

Effekten av ritalin

Som aktiv idrettsjente visste jeg godt at regelmessige trening og sundt kosthold tok vekk en god del av de negative spenningene, selv om det langt fra tok alle symptomene i perioder med bekymringer. Å justere livstil og kosthold er uansett det jeg anser som første steg på veien i en slik situasjon.

Tanken på å settes på et preparat som både sto på dopinglisten og narkotikalisten var ikke akkurat det jeg hadde hatt som overordnet mål med utredningen, selv om jeg naturligvis hadde tenkt tanken. Jeg sa likevel ja til å prøve ritalin siden dette ble anbefalt.

Jeg fikk vite at kun personer som ikke hadde hatt noen form for selvmedisinering/bruk av narkotika tidligere, fikk lov å få dette utskrevet ettersom ritalin inneholder det amfetaminliknede stoffet metylfenidat. At dette blir gitt til barn med ADHD, virket også formidlende for min skepsis.

Da jeg hentet den første pakken leste jeg likevel nøye gjennom listen av bivirkninger. Den var innholdsrik nok: søvnvansker, magesmerter, hodepine, manglende sultfølelse, hjertebank, høyt blodtrykk og pulsforandringer, samt depresjon og angst. Det får´n si! Og dette skulle jeg ta?

Jeg begynte med anbefalt dose på 20 mg tre ganger om dagen, og merket raskt at pillene hadde en god effekt. Ro, konsentrasjon i rom med mye bråk og impulskontroll over hva jeg sa og gjorde ble overraskende merkbart bedre med en gang. Skremmende bedre!

Det jeg ikke hadde tatt høyde for var den sterke angsten som kom når medisinen gikk ut. Den var verre enn noe jeg hadde opplevd før. Valget var derfor ett av to: kjøre på med mer piller, eller leve med det til det gikk helt ut. I tillegg fikk jeg gradvis større problemer med å sovne, og kunne ligge våken til klokken seks om morgen med unormalt høy puls og ujevne hjerteslag.

Det siste var det mest skremmende. Jeg kuttet derfor ut medisinen, og la heller inn jevnt med treningsøkter, slik jeg alltid har gjort tidligere.

En periode uten ritalin

Dette fungerte ganske bra en lang stund, inntil jeg etter to år uten medisin kom inn i en lang periode med mye vekslende positivt og negativt stress og usikkerhet på visse områder. Ettersom jeg, med klare ADHD-symptomer, allerede er mer utsatt for følelsemessige sterke reaksjoner enn snittet av befolkningen, resulterte dette i dårligere konsentrasjonsevne på jobben der vi satt i åpent landskap. For å kompensere for dette ble jeg sittende oppe om natten hjemme for å ta igjen det tapte.

Denne i utganspunktet onde sirkelen, resulterte igjen i utmattelse, ytterligere kortere lunte overfor andre «uskyldige» som ikke ante årsaken, og naturligvis lavere selvfølelse.

Kortsiktig løsning

Den gamle pakken med ritalin lå fortsatt urørt i skapet, og ble dermed en kortsiktig løsning. Denne gangen tok jeg ikke legens anbefalte dose med gradvis opptrapping, men gikk rett løs på full dose, med dertil full effekt.

Det som er så flott med ritalin er nettopp at det virker med en gang. Men det gjorde finuerlig nok de gamle bivirkingene også. Men denne gangen kjørte jeg heller på med økt dose enn å la angsten ta overhånd.

Søvnen ble imidlertid etterhvert stabilisert, og jeg oppdaget en ny og meget kjærkommen side ved ritalinen: Den ga i tillegg til økt konsentrasjon også en energi-boost som virket som en lykkefølelse og oppglødethet. Det siste var kjært tiltrengt, ettersom jeg hadde en del bekymringer og var ganske nedfor i perioder. Det ga meg også roen til å unngå å buse ut med overdrevne og uberettigede stygge kommentarer, noe som satt løst i denne perioden overfor enkelte personer i kretsen.

Ritalin ble tidligere brukt som antideppresiva

Denne uventede lykkefølelsen gjorde meg likevel skeptisk, og etter et kjapt nettsøk med ordene «ritalin + lykkepiller», kom jeg over flere artikler som var mildt sagt skremmende.

Ritalin ble tidligere brukt som antideppresiva, men ble tatt vekk fra markedet på grunn av de sterke depresjonene dette kan gi!

Blant artiklene jeg kom over var også et forum som tydeligvis ble brukt av flere narkomane for å diskutere forskjellige typer rus og dens virkninger. En person hadde stilt spørsmål om nettopp ritalin, og fikk til svar fra flere tydelige erfarne rusmisbrukere at ritalin ga noe av den aller verste «bakrusen» av samtlige stoffer.

– Hvis du virkelig vil oppleve bakrushelvete, ta ritalin, var en av kommentarene.

Jeg understreker at jeg aldri ville takket ja til ritalin hvis jeg visste at det hadde blitt brukt som antideppresiva. Jeg har alltid tatt sterk avstand fra bruk av denne formen for medisiner, nettopp på grunn av bivirkinger og at jeg uansett ikke tror dette er noen løsning. Vanlige opp- og nedturer er en del av livet som man må leve med.

Unntaket for bruk av slike medikamenter måtte være hvis det skulle dreie seg om en meget kort periode i forbindelse med en sjokkartet og uventet sorg, slik som når man mister nære unge familiemedlemmer/barn i ulykke og trenger kun å holde «hodet» over vann de første ukene. Min holdning til antideppresiva er ellers steilt «nei».

Wikipedia om ritalin.

Wikipedia om ritalin.

Dette stoffet skriver i dag legene ut til voksne og barn, som i utgangspunktet er tilbøyelige til å ha angstlidelser. At det sto på ritalinpakken at dette ikke skal tas av personer som har hatt/har angst, rimte dessuten rimelig dårlig med legens uttaleser om at jeg hadde skåret spesielt høyt på fobisk angst under utredningen.

Angst er i dag et kjent og vanlig symptom blant jenter med ADHD. Likevel skriver legene ut et legemiddel hvor det står sort på hvitt i bruksanvisningen at det ikke skal inntas av person med tilbøyeligheter til angst. At folk flest er dårlige til å lese kjedelige bruksanvisninger med liten skrift er én ting.

Å forvente at en utålmodig person med ADHD skal lese seg frem til dette er jo tragikomisk, og nesten for dumt til å være sant.

At ritalin kun gis til folk som ikke har en narkotikahistorie fra før, lyder også merkelig på flere måter: En person som har selvmedisinert seg er sannsynligvis mer eller mindre avhengig av dette for å fungere. Hva gjør det da om legen fortsetter å gi personen det samme stoffet lovlig, når det likevel skrives ut til andre?

Det som er hakket mer betenkelig er at en i utgangspunktet stoffri person med loven på sin side blir satt på det amfetaminliknende stoffet ritalin, uten å vite om hvor avhengighetsskapende dette stoffet kan være. Dette er igjen ekstra betenkelig når man i dag vet at mange av dem som faller under den meget diffuse ADHD-paraplyen er mer sårbare overfor de fleste former for avhengighet enn snittet av befolkningen, det være seg trening, rus, nettsurfing, spiseforstyrrelser eller arbeid.

Kort sagt, en person som ikke har en stoffavhengihet fra før kan herved lett ende opp som narkoman på grunn av naivitet og ukritisk tillit til lege/psykiatriker.

Kilde: www.adhd-akershus.no-jenter-adhdjenter

Kilde: www.adhd-akershus.no/jenter-adhdjenter

Er det slik man skal behandles, før andre tiltak er forsøkt?

Da jeg gikk tilbake til legen og fortalte om bivirkningene og nevnte at jeg heller ville gå tilbake til de gamle rutinene med trening, kosthold etc, ble jeg avbrutt med tilbud om en annen medisin.

Jeg husker ikke nøyaktig hva dette var nå i dag, ettersom jeg nå var uvillig til å fortsette flere medisinske eksperimenter av denne sorten.
I dag har jeg kuttet alt av medisin, men jeg er skremt over måten leger ukritisk skriver ut og argumenterer for bruk av preparater som kan forsterke de symptomene som man faktisk skal behandles for. Virkning og bivirkning oppleves riktignok forskjellig fra person til person, og det skal være sagt at for mange fungerer både ritalin og andre preparater supert.

Ritalin fungerte også supert for meg, men det var ingen som hadde fortalt meg om de mulige bivirkningene før jeg kjente dem på kroppen og startet å søke informasjon på egen hånd. Jeg er 45 år og kan velge selv, men jeg tenker med gru på de mange fortvilte foreldre som ønsker det beste for barna sine, og som ikke kan kjenne virkningene på kroppen.

Langt inne i meg et sted er det noe som stiller spørsmål om hvorvidt enkelte preparater skrives ut med noe andre mål enn å oppnå best mulig resultater for pasienten. Jeg håper jeg tar feil.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
48%
Opplysende
33%
Inne på noe
4%
Usikker
2%
Dårlig
11%
Om forfatter
Linn K. Hansen

17
Kommentarer

avatar
10 Comment threads
7 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
13 Comment authors
RichardTrudeNikolai HMarmeladeTS Recent comment authors
Nyeste Eldste
Balle Clorin
Anonym
Balle Clorin

Fint at du ønsker å dele dine erfaringer med andre. Dessverre er det blitt slik at vi alle skal være så like, og rommet for likhet blir stadig innskrenket. Dette har ikke minst sammenheng med psykiatrien, som mener at psyken skal være konstant og at alle avvik for «normalen» må medisineres. De av oss som har gjort det ubehagelige dykket ned i psykiatriens avgrunn har funnet ut at bransjen er gjennomført ond, deres forskning baserer seg på tro og vilje, og at selve grunnlaget, Sigmund Freud, selv var en gal mann med forvrengte tanker (Freud = fraud = svindel). Når psykiatribransjen bestemmer seg for en ny diagnose, stemmer de for dette i plenum, hvilket i praksis vil si at DSM-manualene er tuftet på flertallsavgjørelser, ikke reell forskning, av folk som har egeninteresse av flest mulige diagnoser – de skaper mao sin egen arbeidsplass.
Livet er ingen evig dans på roser, men det går opp og ned. Det er ikke unormalt å være deppa i perioder, men det går over, uten medisin.
Selv mener jeg den viktigste grunnen til psykiske problemer er kosthold, for maten og drikken vi får i oss i dag inneholder mye giftstoffer, samt at næringsinnholdet har gått ned. En annen grunn er stress, da egne og andres forventninger til vellykkethet, suksess, kronisk glede og engasjement medfører press og mål man kanskje ikke vil eller kan nå. Dessuten plages en del med økonomisk stress.
Skulle jeg gitt noen generelle råd, utenom ernæring og eventuelt en avgiftning av kroppen, ville jeg anbefalt å kutte ut massemedia/ukeblader o.l., da disse påfører stress, samt å innse at man kan klare seg med mindre bil, mindre bolig og uten hytte/båt, slik at gjeldsbyrden blir kraftig redusert eller elliminert. Er klar over at dette ikke er mulig for alle, kanskje heller ikke deg, derfor generelle råd, men å forsøke og komme seg ut av det materialistiske jerngrepet er lurt uansett, for da blir søken etter andre verdier lettere.

Jhoy
Abonnent
Jhoy

Flott artikkel! Synes også det er skremmende med de små barna som ikke har noe annet valg enn å putte i seg pillene som mor/far/lege kommer med. Det gjør ikke noe med problemet. Hadde skolene tidlig fungert for alle og ikke bare barn innenfor den skapte normalen så ville de barna som angivelig har ADHD kanskje fått brukt energien sin på en bedre måte. Og forvente at et barn med høyt energi nivå eller lav konsentrasjonsevne skal sitte i ro og være stille i flere timer om dagen er helt urealistisk. Og hvordan velger vi å løse det? Jo vi «doper» de så de skal passe inn i «normalen». Helt vanvittig at vi ikke har gått i store tog mot dette enda. La ungene få ta en test før hvert år som viser om barnet lærer best ved å se, høre, gjøre eller leke for den saks skyld og del de inn i grupper etter dette. Jeg for eksempel, har alltid kunne konsentrere meg selv med bråk rundt meg, men det å høre på en lærer som babler i vei i evigheter og skriver umotiverende ting på tavlen er helt meningsløst for min læring. Jeg lærer best ved å gjøre ting selv, prøve meg frem, ta på med hendene. Ganske logisk hadde jeg bedre karakterer i håndarbeid, heimkunnskap, gym, musikk og praktisk prosjektarbeid enn i f.eks matte. Hadde vi noensinne gjort et fysisk matte eksperiment så ville jeg kunne scoret høyt da jeg behersker tall og logikk ganske bra også så lenge jeg får gjøre istedenfor å høre. Bare ett eksempel på en person, så man kan tenke seg hvor utrolig frustrerende det er for en med ADHD (noe jeg egentlig ikke har så stor tro på at er en sykdom, men heller et begrep vi har funnet opp for å selge medisiner og få unger til å holde kjeft i klasserommet) å måtte sitte og høre på en person mase om noe de ikke finner interessant. Jeg håper folket en gang vi engasjere seg i en mer givende og spennende skolehverdag. Hvor elever også får prøve seg innenfor forskjellige yrker gjennom sine 10 år før de plutselig skal velge livsvei. Vi ville gitt barna flere verktøy for å la seg motivere og engasjere, verktøy for å få utløp for sine energier og følelser og kanskje forebygget slike ting som du har vært igjennom Linn. Nå har du uansett vært flink å finne frem til metoder som du vet fungerer for deg, men det er nok av de som aldri helt finner seg selv og havner i store problemer pga medisinering, følelsen av å alltid føle at det er noe feil ved en selv og læren om at hvis vi ikke sitter fint på stolene våre så passer vi ikke inn. Dette skaper bare mer frustrasjon og fortvilelse og jeg kan godt forstå at bagateller blir store ting for dere som er litt ekstra sensitiv overfor slike ting!

Marit
Anonym
Marit

Min sønn er 7 år nå og har sterk ADHD. Dette viser seg ikke bare på skolen, men i alle situasjoner. Han trekker seg unna store folkemengder, blir svært hyperaktiv, han snakker kun om det som er i sitt eget hode og er svært agressiv. Da han begynte på Concerta, en type ADHD medisin ble alt mye annerledes. Og han sier det selv at han har det mye bedre nå. Bien i hode hans er borte sier han. Han er roligere, man kan holde en samtale med ham og han klarer å kontrollere sinne sitt og ikke slå, sparke, kaste ting på folk. Jeg takker gud for medisinen! Det har gjort hans liv fra natt til dag! Jeg var også skeptisk til medisin og var derfor i en slags fonektelse på at han hadde ADHD og utsatte utredningen av ham. Når jeg nå ser hvor stor nytte han har av medisiner så angrer jeg på at jeg ikke utredet ham tidligere. Det er utrolig mange folk som er skeptiske til ADHD diagnosen og medisinering, men før de faktisk opplever dette på nært hold eller på sin egen kropp så syntes jeg man ikke skal ta for raske konklusjoner. Jeg er også sikker på at pappan til min sønn har ADHD, men hans familie har vært imot at det i det hele tatt finnes en slik diagnose og har derfor ikke tatt tak i problemet. I dag er han rusmisbruker. Han drikker ofte alkohol og røyker mariuhana hver dag! ADHD er noe som bør tas på alvor. Men alle er forskjellig. Noen karer seg fint uten medisiner mens andre har svært stor nytte av det. Alternativet for mange er et kaotisk liv.

Trude
Anonym

Hva er definisjonen, eller kriteriene for adhd? Å reagere sterkere på inntrykk enn hva folk flest gjør, ligner høysensitivitet, som er et karaktertrekk innen normalspekteret. Kan det ikke like gjerne være det? Det skal ikke medisineres men anerkjennes. Adhd-pasienter som trenger medisin, bør kunne få det, men de som klarer seg uten, må da få slippe! Er man var for inntrykk, er man gjerne følsom for medisin også.

Richard
Anonym
Richard

Veldig sent svar, men poster likevel siden denne artikelen fortsatt leses av nye personer: Helsedirektoratets kriterier er kort sakt at kriteriene for diagnosen er at det faktisk er et problem for å fungere. Eller som de sier selv: «Dette er en tilstand som er karakterisert ved konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og impulsivitet i så stor grad at det skaper funksjonsvansker i hverdagen.» (Fra helsedirektoratet.no).
Jeg har selv diagnosen ADD (ADHD, men av en mer introvert type), jeg er også hypersensitiv noe jeg selv opplever som «kilden» til mye av utfordringene mine. Har brukt Ritalin/Vyvanse/Concerta med gode resultater! Støy, sol og andre overbelastende sanse inntrykk er en helt annen verden med medisiner enn uten, jeg kan nå både forstå og ha glede av å være ute i sola på sommeren og bare ligge der uten å gjøre noen ting (noe som var helt utenkelig før). Medisineringen hjelper meg også til å kunne fysisk slappe av, skuldrene er langt lavere bokstavelig talt og jeg kan nå ta eksamen…noe annet som var urealistisk før medisiner.
Poenget: En skal ikke medisineres uten at det er årsak for det, noe jeg opplever at helsevesenet også er opptatt av. Men noen ganger er det nødvendig for å fungere i eller for få glede av verden vi lever i, da bør dette være et alternativ.
Adhd er mer enn høysensitivitet, sistnevnte er et karaktertrekk som en med ADHD kan ha, men også en uten. ADHD er derimot en diagnose for noe som er et problem for den det gjelder, om du er hyperaktiv uten at det er et problem så er det heller ikke en diagnose du bør få :) (Det er en lang prosess for å utredes og for å finne en medisinsk effektiv dosering som passer akkurat deg og ditt toleranse nivå, men leger en mennesker de også; noen er nok mer slepphendte enn andre).
Høysensitivitet og ADHD bør begge deler anerkjennes med forståelse. Ingen av de to er skummle, men kan begge deler være utfordrende for den det gjelder og de rundt i det samfunnet vi lever i. Medisiner er vel sjeldent en løsning i seg selv, men for mange er det et stort steg i rett vei :)

Trude
Anonym
Trude

Takk for et godt og balansert svar, selv om det er lenge siden :) Som du sier, folk leser fortsatt, så din kommentar kan være verdifull for nye lesere.

Jokke Halvorsen
Abonnent
Jokke Halvorsen

Ritalin ja…. For noen syke «medisiner».. Dette er narkotika etter min mening, gikk på det en stund da jeg var yngere til det ikke ga noen effekt lengere. Når jeg sluttet ble jeg gal rett å slett, så begynnte å ruse meg på alt jeg kom over takket være den «medisinen» her… Så prøvde jeg marijuana til slutt, den beste medisinen som finnes til adhd/add ! Så håper den så kalte «krigen mot narkotika» kan ta slutt og få en mye bedre ruspolitikk her til lands så sånne som meg kan få den medisinen de trenger uten å bli sett på som ett dophue!

RS
Anonym
RS

Medisinsk cannabis har en like god effekt som Ritalin på ADHD, men med mindre sjanse for bivirkninger som dette.

TS
Anonym
TS

Umm, nei.

Cannabis har ingen dokuemtert effekt på ADHD. Verken positiv eller negativ.

Rent anekdotisk: Av de som ender opp med å bruke cannabis, er det svært få med ADHD. ADHD’erne holder seg stort sett til alkohol og amfetamin.

ye
Abonnent

Takk for at du deler din historie. Det ville være interessant å få vite hva medisinstudenter lærer om ADHD idag. Noen som vet?? Rart at det ikke heter lege-studenter, men medisin-studenter, forresten. Det heter at noen studerer medisin, ikke leging.
«Hvis du ikke er villig til å ta medisin, vil du ikke få utredning. Det har vi ikke kapasitet til». Dette sier noe om hvor forskningmidler kommer fra og at de ikke vil «kaste bort» tid på de som ikke kan testes for varene fra sponsorer, enten direkte eller gjennom farma-finansiert studier.

Marit
Anonym
Marit

Jeg bor i en mindre by i Norge og her kan man få diagnose uten å ta medisiner. Når man bor i Oslo er det mye større trykk på slike ting. Derfor er de kanskje nøtt til å ta de som er villige til å gjøre noe med det først- Uansett kan man si at man skal ta medisiner, men det er helt opp til deg å ta dem… Ingen som kan tvinge i deg medisiner. Du kan si at du har ombestemt deg og har valg ikke å ta dem..

Marit
Anonym
Marit

Så mitt råd er: Flytt ut av Oslo gryta! :) Her får mye bedre oppfølging av leger, og et mer personlig forhold. Pluss at det er mye billigere å bo! :)

Simon Elvedahl Solnes
Abonnent
Simon Elvedahl Solnes

Hei kan si meg helt enig, har Voldsomme erfaringer med dette produktet, jeg ble svært alvårlig deppresiv utav det, jeg dikk tvangstanker, hallisunasjoner, psykotisk episoder med selvskadning og kniv, ble sykelig overveigtig fra 106 til 143 kilo, jeg ble apatisk, likegyldig og isolert, jeg fikk hjerteflimmringer, og selvmordstanker ble en del av verdagen, suisidal ble jeg av medisinen, den var som 300 dager med pyskologisk tortur. som jeg aldri vill glemme, på den tiden hadde jeg ingen anelse om at det var medisinen som gjorde meg slik, medisinen var lifsfarlig

TS
Anonym
TS

Ser du skriver at:

//Det jeg ikke hadde tatt høyde for var den sterke angsten som kom når medisinen gikk ut. Den var verre enn noe jeg hadde opplevd før. Valget var derfor ett av to: kjøre på med mer piller, eller leve med det til det gikk helt ut. I tillegg fikk jeg gradvis større problemer med å sovne, og kunne ligge våken til klokken seks om morgen med unormalt høy puls og ujevne hjerteslag.//

Jeg vil tørre å påstå at det er en rimelig tydelig indikasjon på at dosen er for høy. Det er nesten komisk – hadde det ikke vært så tragisk – at de ikke følger boka, og doserer opp sakte, med tett oppfølging av bivirkninger undervegs.

Med korrekt dosering, blir mye litt lettere med ritalin. Men det er ikke noen mirakelkur, og løser på ingen måte alle problemer, selv om det kan virke sånn i starten for de som begynner rett på veldig høye doser. Generelt bør man være obs på følgende:
1. Er søvnproblematikken større eller mindre enn den er uen medisin? Større søvnproblematikk kan indikere at dosen er for høy, eller at diagnosen er gal.
2. Er det endringer i blodtrykk? Redusert blodtrykk er en indikator på at diagnosen og dosen er korrekt. Økt blodtrykk indikerer at dosen kan være for høy.
3. Endringer i hjertebank og puls. Lavere puls, og eventuelt reduksjon i hjertebank, indikerer at diagnosen er korrekt. Økt puls eller øknning i tilfeller av hjertebank kan indikere at doesn er for høy.
4. Angst. Redusert angst er en indikator på at diagnose er korrekt. Økt angst kan indikere at dosen er for høy. Problemer med ‘withdrawal’ er definisjonen på en dose som er for høy!
5. Det finnes selvsagt mye mer man kunne sagt.

Uansett, tenk litt over disse punktene. Er ritalin egentlig for deg? Er det slik at du må ta for høye doser for å få noen effekt? Ja, da er ikke ritalin svaret. Har du funnet en dose med lite eller ingen bivirkninger, men synes effekten på øvrige symptomer er liten? Ja, så er det ikke nødvendigvis slik at høyere dose er det riktige. Kanskje er det feil behandling. Eller feil diagnose?

Jeg, som majoriteten av voksne med ADHD, lever godt på ritalin, men man skal være forsiktig, og det er ikke bra med inkompetanse i helsevesenet når det gjelder bruken av diagnosen og behandlingsmulighetene, som vel er det som egentlig beskrives i artikkelen over.

Marmelade
Anonym
Marmelade

Dette er gode poenger som mange her ikke nevner. Når noen sier at de fikk alvorlige bivirkninger lurer jeg alltid på hva dosen var. Det virker for meg som artikkelforfatteren fikk for høy dose og alt for ofte. 3 ganger om dagen er for mye. Med kapsler varer ritalin i 8 timer. Når man begynner på Ritalin må man begynne gradvis. Det beste er å starte med en meget lav dose. Jeg er fortsatt skeptisk til effektene av å slutte med ritalin, i tillegg til langtidsvirkningene. Men jeg synes det er vanskelig å finne info om hva Ritalin faktisk gjør. Er Modafinil et bedre alternativ?
Samtidig tror jeg ikke det er nok å bare ta medisin og tro alt blir bra. Man må i tillegg lære seg mestringsstrategier, alt fra mosjon og kosthold til meditasjon/yoga etc. Dette er individuelt, men viktig.

Nikolai H
Abonnent
Nikolai H

Det høres ut som du har tilleggsdiagnosen Rejection Sensitive Dysphoria (RSD). Prøv medisinen Intuniv, den skal ha svært god effekt og ingen bivirkninger hos 90% av den som tar den.

Richard
Anonym
Richard

Supert at du deler erfaringene dine. Men et par tanker: En del av bivirkningene av ADHD medisiner er jo ofte ikke direkte relatert til medisinen, men heller til at dette er effekter folk som går på disse kan oppleve (Merk jeg er ikke en fagperson, utaler meg basert på mine egne erfaringer som en «bruker» som liker å forstå hva jeg driver med). Som eksempel: Bruker du medisiner som påvirker hverdagen din så er det fullt mulig å bli usikker på deg selv eller dine omgivelser, tar du stimulerende stoffer vil det fort kunne gi deg litt hjertebank. Men dette er ting du kan gjøre noe med, noe som ofte ikke er så lett før du begynner på medisiner. Hjetebank blir typisk bedre over tid når kroppen og hode vender seg til den nye verdagen, usikkerheten forsvinner når du begynner å mestre verden rundt deg. Dette vil kanskje være ekstra utfordrende for voksne personer som har vaner og en etablert «plass» i samfunnet. Jeg var selv 35 da jeg først fikk diagnosen og tilgang på medisiner, fikk masse bivirkninger i starten, er nå 39 og både fysisk og mentalt tilpasset så hjertebank og utilpasshet er nå under kontroll.

En utfordring jeg fortsatt har er lærevansker, men dette er ikke på samme måte som de lærevanskene jeg hadde før medisinering: Før var det tilnærmet totalt umulig å sitte rolig å lese eller skrive en eksamen på kommando. Etter medisinering: Opplever det som «lett» å sitte 7 timer å skrive på eksamen pluss jeg kan nå huske ting som før forsvant i suppa av tanker som suste rundt i hodet mitt, men sliter fortsatt med å lese pga at selv om jeg nå kan fokusere så har jeg ikke lært meg å «velge» hva jeg skal fokusere på. Dette er et stort problem når jeg skal studere (tar opp fag nå da medisiner har endret mine muligheter i livet) pga at jeg fort ender opp med å gjøre andre ting enn det jeg burde, men det som er nytt er at jeg gjør de ferdig! Før hoppet jeg fra ett halvferdig prosjekt til neste –> Nå må jeg bare lære meg å velge hvilket jeg skal fukusere på. Dette er med andre «bivirkninger» det går ann å gjøre noe med i kontrast til slik jeg var før, da opplevde jeg det som utenfor min kontroll om jeg jobbet aldri så hardt for å endre adferd.

Igjen jeg utaler meg ikke som fag-kyndig, men opplever at bivirkningene av disse medisinene ofte (ikke alltid, følg alltid opp bivirkninger med lege/psykolog!) blåses litt opp: Produsenten må liste opp alle mulige effekter av medisinene sine, de får desverre ikke frem at disse ofte er midlertidige eller at de kan kontrolleres om du lærer deg å mestre din nye tilværelse.
De kan også oppleves svært dramatiske i starten for en ny bruker, dette baserer jeg på egne erfaringer. Fikk kraftig hjertebank ++ i starten, men dette er ikke et problem nå lengre.
Noe som også bør understrekes er konflikten mellom ritalin og andre stoffer som koffein, alkohol eller kroppens egen adrealin produksjon: Disse gjør bivirkningene verre! (En huskeregel jeg lærte var at alt som slutter på -in vil komme i konflikt/komme på toppen av hverandre: Personlig blir de negative sidene med rialin kraftig forverret av koffein eller når jeg stresser, noe som igjen kan gi sosial usikkerhet o.l.)

Essensen er at medisiner skal kun gis/taes når det er behov for det. Dette er også normalt en del av utredningen: Er medisinering løsningen for deg? Hva er riktig dosering i ditt tilfellet? Om ADHD ikke er et problem i hverdagen din så er det heller ikke anbefalt at du medisineres for det, eller får diagnosen for den saks skyld. Helsedirektoratets målgruppe: «Dette er en tilstand som er karakterisert ved konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og impulsivitet i så stor grad at det skaper
funksjonsvansker i hverdagen.»

Barn og ADHD: Kan være vanskelig for foreldre å vite om de bør gi barna sine medisner av denne typen. Mitt råd er dialog med barnet ditt; skaff medisiner, men la det i sto grad være ungens valg om de skal taes eller ikke. Ritalin er ikke en medisin en må ta hver dag, om barnet hopper over en dose eller flere så betyr det bare at ting blir slik de var før og en kan alltids gå tilbake til medisiner ved behov/ønske. Rutiner er en klar fordel, så er jo bra å ha en gang i det, men er ikke noe medisinsk problem å gå av/på ritalin (kan virke noe kraftigere om en går lenge uten).
Personlig kunne mitt eget liv vært svært annerledes om jeg hadde hatt tilgang til medisiner da jeg var barn, noe min mor i dag har dårlig samvittighet over da hun er en som aktivt har vært skeptisk til å medisinere barn og nå ser den gode effekten og tenker «what if?». En sunn skepsis er bra, men om du har et problem så kan medisinering faktisk være en god ting, bare følg litt med slik du uansett ville når du har et barn.

Voksne og ADHD: Mitt intrykk er at det er en del ekstra utfordringer for voksne som (endelig) får en ADHD diagnose og medisiner, det er mye nye sensasjoner å forholde seg til og mye skummelt rundt det å ta «sentral stimulerende middler». Men det er også mye bra når det gjøres i god dialog med fagpersoner! Bruk hodet, vær ærlig med de som gir deg medisinen: De prøver faktisk å hjelpe. Ofte utaler de seg basert på erfaringer de har fra andre brukere, dette kan være vannskelig å se når du skal forholde deg til en medisin som oppleves så personlig. Noe mange glemmer: Medisin kommer ikke i stedet for å endre livsstil, det er et middel for å kunne endre denne! Kosthold, trening, egendisiplin kommer i tillegg til medisinen. Koffein og alkohol bør kanskje nytes på «ritalin frie dager», er fort gjordt å tro at en høy dose = en god dose, dette er ikke alltid sant, snakk med de rundt deg da det ikke alltid er så lett å «se seg selv».

Dette var mine erfaringer på området, har mer å lære og er ingen ekspert, men håper det kan hjelpe de som har spørsmål om hva det vil si å ta/gi slike medisiner. :) Som avsluttning kan jeg jo si av egen erfaring: ADD eller «stille ADHD» (ofte assosiert med jenter og ADHD, selv om det også gjelder mange gutter) ofte blir undervurdert når det kommer hvor store problemer dette kan gi den det gjelder, dette gjelder spesielt på skolen og sosialt (to aspekter av mitt liv som trolig hadde vært langt bedre hadde jeg hatt tilgang til medisiner tidligere, kanskje så mye at jeg i dag ikke hadde trengt å bruke de lengre?).