Du leser nå
ADHD-medisinen ritalin og de depressive bieffektene

13 minutter lesetid

Ritalin
Ritalin


ADHD-medisinen ritalin og de depressive bieffektene

Medisinering var betingelsen for at jeg skulle få en ADHD-utredning. Dermed oppdaget jeg baksiden med ritalin.

Ritalin fungerte supert for meg med ADHD-diagnose, men det var ingen som hadde fortalt meg om de mulige bivirkningene før jeg kjente dem på kroppen og startet å søke informasjon på egen hånd.

Jeg er 45 år og kan velge selv, men jeg tenker med gru på de mange fortvilte foreldre som ønsker det beste for barna sine, og som ikke kan kjenne virkningene på kroppen.

Veien til medisinering var kort

Etter å ha blitt utredet for ADHD var veien til medisinering kort. Litt vel kort, mener jeg. I denne artikkelen i Aftenposten stilles noen spørsmål jeg mener er svært relevante i forhold til behandling av ADHD og tilhørende symptomer.

Helt siden jeg var ganske ung har jeg forstått at mine reaksjoner på det andre vil omtale som bagateller har vært litt i overkant av det normale. Skuffelser, gleder og sinne stod liksom ikke helt i forhold til situasjonene som utløste det, og resultatet ble i negative situasjoner gjerne akutt og impulsiv overspising med påfølgende oppkast, biting i hånden til blodet rant, eller kjøpe en tipakning med sigaretter og nirøyke to før jeg kastet resten av pakken. Eller ukesvis med grubling og depping, inkludert lange monologer med meg selv der jeg krisemaksimerte situasjonen og tilla den eventuelle andre parten i saken meninger og intensjoner som var langt utover sakens kjerne.

Etterhvert som jeg ble eldre og hørte om tilstanden «mbd», dukket tanken opp på at det kunne være noe «der». På 90-tallet var imidlertid ADHD for jenter ennå et uidentifisert emne, så det tok mange år fra tanken om at jeg selv passet godt inn i disse symptombeskrivelsene til jeg faktisk tok steget og ba om en utredning.

For ca ti år siden, etter å ha kastet brødristeren ut av vinduet hjemme fra tredje etasje i sinne, syntes jeg imidlertid grensen var nådd for å forsøke å finne ut mer av den manglende impulskontrollen. Tanken på at noen kunne ha stått under og fått brødristeren i hodet og dødd, var mildt sagt skremmende.

Å få en utredning for ADHD i Oslo skulle vise seg å ikke være enkelt. Én ting var at det var lange køer for slikt i hovedstaden, og at ressursterke personer som ellers fungerte godt over middels bra naturligvis kom bakerst i køen. Men det ble også satt en betingelse hvis jeg i det hele tatt skulle bli satt på venteliste for offentlig utredning: Jeg måtte være villig til å ta imot medisin.

Jeg forklarte innledningsvis at jeg først og fremst var interessert i å få et svar. Målet hadde to hensikter: Det ene var å identifisere hvorfor jeg drev på slik, for dermed å kunne forsøke å redusere dette i fremtiden. Det andre var å unngå den selvbebreidelsen, angeren og frustrasjonen som fulgte med etter hver hendelse. Å drive og kaste ting ut av vinduet som kan drepe folk, eller å blir fly forbanna for en bagatell er ikke noe man trives med, spesielt ikke når man ser at andre fint klarer å kontrollere impulsene. Selvbebreidelse, skyldfølelse, angst og skam fulgte naturlig med etter hver slike episode fra jeg var gammel nok til å reflektere over dette, noe jeg tipper var fra begynnelsen av puberteten.

Jeg forklarte derfor at jeg først og fremst ville ha et svar. Så fikk jeg heller komme tilbake til dette med medisin etter endt utredning. Svaret jeg fikk var overraskende:

«Hvis du ikke er villig til å ta medisin, vil du ikke få utredning. Det har vi ikke kapasitet til».

Alternativet ville være å betale 12.000 kr for utredning hos privatpraktiserende psykiatriker, noe jeg så som uaktuelt der og da.

Jeg la derfor utredningsprosjektet på is, inntil jeg flyttet til Buskerud i 2009. Etter noen måneder i nytt fylke sendte jeg en henvendelse via fastlegen til Drammen sykehus, uten store forventinger om å bli tatt inn. Overraskende nok fikk jeg tilbud om offentlig utredning etter kun to måneder.

Klar ADHD-diagnose

Etter seks-syv konsultasjoner hos DPS Drammen samt legers telefonsamtaler med mine foreldre, som forøvrig stilte seg uforstående til at jeg skulle utredes for dette, var resultatet klart: Syv av syv leger stilte uavhengig av hverandre diagnosen ADHD.

Selve utredningen gikk på muntlige spørsmål om alt mulig fra skole, idrett, personlige forhold, rus, sinnemestring, tvangstanker med mer. Det finuerlige var at jeg fikk de samme spørsmålene om og om igjen, både muntlig, skriftlig og med meg etter timen for å fylle ut hjemme som «lekse» til neste time.

Jeg hadde imidlertid satt meg såpass inn i problematikken på forhånd at jeg begynte å ane årsaken til de stadige gjentakelse etter tredje runde med nøyaktig samme spørsmål. Mesteparten av timene gikk med til å identifisere hvorvidt det dreide seg om ADHD eller Bipolar lidelse. Legene ønsket å teste hvorvidt jeg ga de samme svarene utfra forskjellige stemningsleier, noe jeg gjorde.

Den siste timen gjorde jeg legen på en humoristisk måte oppmerksom på at han hadde stilt meg de samme spørsmålene hver gang, og at jeg begynte å bli lei og lurte på om jeg derfor kunne ta blåkopi av de skriftlige svarene neste gang. Legen lo, og skjønte nok at jeg hadde «gjennomskuet» taktikken, og at det neppe ville komme noen store åpnebaringer i svarene i denne siste runden heller.

Jeg kjente meg heller ikke igjen i beskrivelsene de «toppene» som personer med BL ofte har, og humørsvingingene som her i mye større grad kommer «flytende på en fjøl» enn jeg opplever. Mine symptomer skyldtes sterkere følelsemessige reaksjoner på konkrete hendelser enn det som er vanlig for folk flest. Men de var alltid utløst av noe, de kom ikke som følge av variasjonen innen sinnstemningen.

Jeg takket for utredningen og sa jeg var veldig glad for endelig å fått et svar. Det du vet om deg selv kan du begynne gjøre noe med, mens det du ikke vet gjør noe med deg.

Legen var imidlertid ikke ferdig. Nå kom spørsmålet om hvilken type medisin han skulle sette meg på.

Medisin? Må jeg det også? Jasså gitt, sier du det.

Effekten av ritalin

Som aktiv idrettsjente visste jeg godt at regelmessige trening og sundt kosthold tok vekk en god del av de negative spenningene, selv om det langt fra tok alle symptomene i perioder med bekymringer. Å justere livstil og kosthold er uansett det jeg anser som første steg på veien i en slik situasjon.

Tanken på å settes på et preparat som både sto på dopinglisten og narkotikalisten var ikke akkurat det jeg hadde hatt som overordnet mål med utredningen, selv om jeg naturligvis hadde tenkt tanken. Jeg sa likevel ja til å prøve ritalin siden dette ble anbefalt.

Jeg fikk vite at kun personer som ikke hadde hatt noen form for selvmedisinering/bruk av narkotika tidligere, fikk lov å få dette utskrevet ettersom ritalin inneholder det amfetaminliknede stoffet metylfenidat. At dette blir gitt til barn med ADHD, virket også formidlende for min skepsis.

Da jeg hentet den første pakken leste jeg likevel nøye gjennom listen av bivirkninger. Den var innholdsrik nok: søvnvansker, magesmerter, hodepine, manglende sultfølelse, hjertebank, høyt blodtrykk og pulsforandringer, samt depresjon og angst. Det får´n si! Og dette skulle jeg ta?

Jeg begynte med anbefalt dose på 20 mg tre ganger om dagen, og merket raskt at pillene hadde en god effekt. Ro, konsentrasjon i rom med mye bråk og impulskontroll over hva jeg sa og gjorde ble overraskende merkbart bedre med en gang. Skremmende bedre!

Det jeg ikke hadde tatt høyde for var den sterke angsten som kom når medisinen gikk ut. Den var verre enn noe jeg hadde opplevd før. Valget var derfor ett av to: kjøre på med mer piller, eller leve med det til det gikk helt ut. I tillegg fikk jeg gradvis større problemer med å sovne, og kunne ligge våken til klokken seks om morgen med unormalt høy puls og ujevne hjerteslag.

Det siste var det mest skremmende. Jeg kuttet derfor ut medisinen, og la heller inn jevnt med treningsøkter, slik jeg alltid har gjort tidligere.

En periode uten ritalin

Dette fungerte ganske bra en lang stund, inntil jeg etter to år uten medisin kom inn i en lang periode med mye vekslende positivt og negativt stress og usikkerhet på visse områder. Ettersom jeg, med klare ADHD-symptomer, allerede er mer utsatt for følelsemessige sterke reaksjoner enn snittet av befolkningen, resulterte dette i dårligere konsentrasjonsevne på jobben der vi satt i åpent landskap. For å kompensere for dette ble jeg sittende oppe om natten hjemme for å ta igjen det tapte.

Denne i utganspunktet onde sirkelen, resulterte igjen i utmattelse, ytterligere kortere lunte overfor andre «uskyldige» som ikke ante årsaken, og naturligvis lavere selvfølelse.

Kortsiktig løsning

Den gamle pakken med ritalin lå fortsatt urørt i skapet, og ble dermed en kortsiktig løsning. Denne gangen tok jeg ikke legens anbefalte dose med gradvis opptrapping, men gikk rett løs på full dose, med dertil full effekt.

Det som er så flott med ritalin er nettopp at det virker med en gang. Men det gjorde finuerlig nok de gamle bivirkingene også. Men denne gangen kjørte jeg heller på med økt dose enn å la angsten ta overhånd.

Søvnen ble imidlertid etterhvert stabilisert, og jeg oppdaget en ny og meget kjærkommen side ved ritalinen: Den ga i tillegg til økt konsentrasjon også en energi-boost som virket som en lykkefølelse og oppglødethet. Det siste var kjært tiltrengt, ettersom jeg hadde en del bekymringer og var ganske nedfor i perioder. Det ga meg også roen til å unngå å buse ut med overdrevne og uberettigede stygge kommentarer, noe som satt løst i denne perioden overfor enkelte personer i kretsen.

Ritalin ble tidligere brukt som antideppresiva

Denne uventede lykkefølelsen gjorde meg likevel skeptisk, og etter et kjapt nettsøk med ordene «ritalin + lykkepiller», kom jeg over flere artikler som var mildt sagt skremmende.

Ritalin ble tidligere brukt som antideppresiva, men ble tatt vekk fra markedet på grunn av de sterke depresjonene dette kan gi!

Blant artiklene jeg kom over var også et forum som tydeligvis ble brukt av flere narkomane for å diskutere forskjellige typer rus og dens virkninger. En person hadde stilt spørsmål om nettopp ritalin, og fikk til svar fra flere tydelige erfarne rusmisbrukere at ritalin ga noe av den aller verste «bakrusen» av samtlige stoffer.

– Hvis du virkelig vil oppleve bakrushelvete, ta ritalin, var en av kommentarene.

Jeg understreker at jeg aldri ville takket ja til ritalin hvis jeg visste at det hadde blitt brukt som antideppresiva. Jeg har alltid tatt sterk avstand fra bruk av denne formen for medisiner, nettopp på grunn av bivirkinger og at jeg uansett ikke tror dette er noen løsning. Vanlige opp- og nedturer er en del av livet som man må leve med.

Unntaket for bruk av slike medikamenter måtte være hvis det skulle dreie seg om en meget kort periode i forbindelse med en sjokkartet og uventet sorg, slik som når man mister nære unge familiemedlemmer/barn i ulykke og trenger kun å holde «hodet» over vann de første ukene. Min holdning til antideppresiva er ellers steilt «nei».

Wikipedia om ritalin.

Wikipedia om ritalin.

Dette stoffet skriver i dag legene ut til voksne og barn, som i utgangspunktet er tilbøyelige til å ha angstlidelser. At det sto på ritalinpakken at dette ikke skal tas av personer som har hatt/har angst, rimte dessuten rimelig dårlig med legens uttaleser om at jeg hadde skåret spesielt høyt på fobisk angst under utredningen.

Angst er i dag et kjent og vanlig symptom blant jenter med ADHD. Likevel skriver legene ut et legemiddel hvor det står sort på hvitt i bruksanvisningen at det ikke skal inntas av person med tilbøyeligheter til angst. At folk flest er dårlige til å lese kjedelige bruksanvisninger med liten skrift er én ting.

Å forvente at en utålmodig person med ADHD skal lese seg frem til dette er jo tragikomisk, og nesten for dumt til å være sant.

At ritalin kun gis til folk som ikke har en narkotikahistorie fra før, lyder også merkelig på flere måter: En person som har selvmedisinert seg er sannsynligvis mer eller mindre avhengig av dette for å fungere. Hva gjør det da om legen fortsetter å gi personen det samme stoffet lovlig, når det likevel skrives ut til andre?

Det som er hakket mer betenkelig er at en i utgangspunktet stoffri person med loven på sin side blir satt på det amfetaminliknende stoffet ritalin, uten å vite om hvor avhengighetsskapende dette stoffet kan være. Dette er igjen ekstra betenkelig når man i dag vet at mange av dem som faller under den meget diffuse ADHD-paraplyen er mer sårbare overfor de fleste former for avhengighet enn snittet av befolkningen, det være seg trening, rus, nettsurfing, spiseforstyrrelser eller arbeid.

Kort sagt, en person som ikke har en stoffavhengihet fra før kan herved lett ende opp som narkoman på grunn av naivitet og ukritisk tillit til lege/psykiatriker.

Kilde: www.adhd-akershus.no-jenter-adhdjenter

Kilde: www.adhd-akershus.no/jenter-adhdjenter

Er det slik man skal behandles, før andre tiltak er forsøkt?

Da jeg gikk tilbake til legen og fortalte om bivirkningene og nevnte at jeg heller ville gå tilbake til de gamle rutinene med trening, kosthold etc, ble jeg avbrutt med tilbud om en annen medisin.

Jeg husker ikke nøyaktig hva dette var nå i dag, ettersom jeg nå var uvillig til å fortsette flere medisinske eksperimenter av denne sorten.
I dag har jeg kuttet alt av medisin, men jeg er skremt over måten leger ukritisk skriver ut og argumenterer for bruk av preparater som kan forsterke de symptomene som man faktisk skal behandles for. Virkning og bivirkning oppleves riktignok forskjellig fra person til person, og det skal være sagt at for mange fungerer både ritalin og andre preparater supert.

Ritalin fungerte også supert for meg, men det var ingen som hadde fortalt meg om de mulige bivirkningene før jeg kjente dem på kroppen og startet å søke informasjon på egen hånd. Jeg er 45 år og kan velge selv, men jeg tenker med gru på de mange fortvilte foreldre som ønsker det beste for barna sine, og som ikke kan kjenne virkningene på kroppen.

Langt inne i meg et sted er det noe som stiller spørsmål om hvorvidt enkelte preparater skrives ut med noe andre mål enn å oppnå best mulig resultater for pasienten. Jeg håper jeg tar feil.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
51%
Opplysende
31%
Inne på noe
4%
Usikker
2%
Dårlig
10%
Om forfatter
Linn K. Hansen

Kommentarer

13 kommentarer på "ADHD-medisinen ritalin og de depressive bieffektene"

avatar
Sorter på:   Nyeste | Eldste