En markedsforførers bekjennelse

Når jeg spør hva de tror markedsføring er, sier de at det er å fremme et produkt eller tjeneste, slik at målgruppen velger produsentens produkt eller tjeneste kontra andres. Svaret er ikke galt, men faget handler om veldig mye mer.

Markedsføring er også alt det du ikke ser eller skjønner. All markedsføring påvirker deg, selv om du ikke tror eller vil det.

Min bakgrunn innen markedsføring

Jeg har gått to år på tekstforfatterlinjen på Westerdals Reklameskole, som var utdannelsesperioden den gangen, og jobbet så 5 år i reklamebransjen som tekstforfatter. Fullførte senere 4 år på Norges Markedshøyskole (i dag BI), og kunne da titulere meg som Sivilmarkedsfører. Etter det har det blitt ulike jobber i ulike bransjer med både salg og markedsføring. Det kommende vil bli en blanding av teori, egen praksis, iakttakelse, refleksjoner og historier.

Et karakteristikum av reklamebransjen

Det er nesten umulig å gjøre en analyse av markedsføringsbransjen, da de(n) ansatte preges av det fagmiljøet og den bransje som de(n) ansatte befinner seg i. Derimot er det lettere å gjøre det for reklamebransjen. Den er mer lukket, liten og ganske sær. Bransjen deles gjerne inn i to: konsulentene og de kreative. Konsulentene står får det økonomiske og strategiske, innsalg og mer daglig kontakt med oppdragsgivere. De kreative er tekstforfatteren og Art Directoren (AD), hvor de to jobber i team, og ganske ofte har AD’en en AD-assistent, som gjør alt det kjedelige som AD’en ikke gidder. Konsulentene har ofte bakgrunn fra BI, NMH (Norges Markedshøyskole), HH (Handelshøyskolen) eller lignende skoler, mens de kreative nesten utelukkende kommer fra Westerdals Reklameskole. Å komme inn på Westerdals regnes som ganske vanskelig. Karakterer fra tidligere skoler er nærmest uinteressant, da det er opptaksprøven som er avgjørende. Etter innlevert opptaksprøve blir omtrent dobbelt så mange som kan opptas innkalt til intervju. Under skoletiden er det minimalt med skriftlig pensum, da det meste er tuftet på prosjektarbeid, med innlevering og presentasjon på slutten av uken, og fra første dag innlemmes samarbeidet mellom tekst og AD. Etter endt skolegang blir folk hyret inn basert på hva de har gjort på skolen, hvordan ”mappa” presenteres og hvilket potensial reklamebyrået ser i personen. Med andre ord annonseres det svært sjeldent etter folk i bransjen. Man kjenner noen, eller er på rett sted til rett tid.

Denne litt lemfeldige ansettelsesprosessen preger nok den norske reklamebransjen, som består av ca 1500 personer, et tall som varierer i takt med økonomiske fluktuasjoner. De fleste i bransjen kjenner hverandre, på godt og vondt. Det er tett samarbeid mellom folk, der de fleste er på ego-tripp, og lojaliteten til egen status og lommebok er større enn til arbeids- og oppdragsgiver. Det hører med til sjeldenhetene at noen er mer enn 5 år i samme byrå. Ordet ”kontortid” finner man ikke i vokabularet til mange i reklamefaget. De fleste i bransjen anser seg selv om smarte semi-kunstnere, hippe og evig unge. Det er lov å stikke seg ut, komme med absurde påstander og harde meninger, leve utsvevende og være ruset på jobb, så lenge man leverer innen deadline. Ut av dette kommer kynisme og navlebeskuing, der ”alle” elsker bransjen, men hater hverandre. Det er mye krangling, kjefting og baksnakking på kontoret, men når man treffer bransjekollegaer er det skryt, smiger og innynding. Alle er hele tiden på jakt etter noe bedre, uansett hva det måtte være. Folk i bransjen tjener godt, fester hardt, og alkoholen flommer når anledningen byr seg, som er minst en gang i uka. Bransjen har et blankpolert ytre, men råtten som en septiktank fra innsiden. Bransjen er rett og slett et produkt av det den leverer; midlertidig og kortsiktig glede, med en vellykket fasade, men med et tomt indre, uten substans og moral.

Teoretisk innføring

Markedsføring er ikke bare føring til markedet, men også føring i og av markedet, altså hvordan markedet skal være, hva det skal inneholde og hvem som skal ha tilgang. Det finnes hundretalls definisjoner på markedsføring, og noen av dem kan leses her: http://heidicohen.com/marketing-definition/

Det er i utgangspunkt tre grunnelementer markedsførere befatter seg med, det er enten varer, tjenester eller holdninger. Verktøyene som benyttes er i hovedsak like, for alt handler om å påvirke mennesker – enten privat eller på jobb, slik at de gjør det avsender ønsker. I all markedsføring er det målgrupper, som for eksempel deles inn demografisk. http://no.wikipedia.org/wiki/Demografi

I markedsføring har vi en del P’er. P’ene er som en huskeregel å regne, og P står for Product, Price, Package, Promotion, Place(ment), Power, Politics, People, Possisoning osv. Disse elementene kan brukes i en kombinasjon, slik at avsender når frem med sitt budskap. Det kan for eksempel være å bruke pris som konkurransefortrinn, som vi ser i elektronikkbransjen, eller kampanje for å få folk til å ta vaksiner, som et privat-offentlig organ er avsender for. Jeg finner det lite formålstjenelig å gjennomgå dem alle, noen kommer litt senere, men hvert punkt kan man lese litt om her: http://www.entrepreneur.com/article/70824

Markedsføringskanal er det medium som benyttes til kampanjer. Vanlig er å bruke flere kanaler, for å spre ”risiko”, en såkalt mediamix. Kanaler kan være TV, radio, internett, avis, DM (Direct Mail), butikker, gaveartikler, boards (plakater), kino, stand, etc.

Maslows behovspyramide skal gi en indikasjon på hvor tilfreds/tilfredstilt noen er: i bunn ligger fysiske primærbehov, som mat, vann, varme og lignende. Når disse er dekket (hvilket det ikke gjør for omtrent 1/3 av jordens befolkning) går man høyere opp i pyramiden. Skal ikke dvele med denne, men når en har dekket samtlige behov skal man ha kommet til toppen av pyramiden, og i teorien da være selvrealisert. Nå hadde jeg forbrukeratferd (kjøps- og pengepsykologi ) som spesialisering på NMH, og det vi der lærte var at man aldri kunne komme på toppen, fordi når man trodde at en var der, så påvirker markedsføringen deg til å finne en ny topp, noe mer å strekke seg etter, som etterutdanning, ny bil eller større hus. Man blir derfor aldri selvrealisert, og i et konkurransesamfunn vil de fleste alltid hige etter mer, akkurat som tilbydere av varer, tjenester og holdninger ønsker.

En markedsfører kan jobbe i enhver bransje, da verktøykassen er omtrent den samme, uansett om man jobber for en bank eller restaurant. En markedsfører kan sette opp ulike mål: øke salgsvolumet, øke markedsandeler, penetrere nye markeder, utvikle flere produkter/tjenester, øke kjennskap til bedriften, øke lojalitet og kunnskap internt, utvide samfunnskontakten og så videre. Målgruppen, altså de man ønsker å nå med markedsføringen, kan deles inn i ulike demografiske parametre, som kjønn, alder, bosted eller yrke, og det kan jobbes for at eksisterende kunder kjøper mer, såkalt mersalg eller gjensalg, eller prøve å nå nye kunder, såkalte prospekter. Økte markedsandeler og etablering i nye markeder kommer i dag oftest gjennom oppkjøp og fusjon. Økonomi brukes som regel som argument for oppkjøp og fusjon, og økonomi brukes deretter som argument for nedleggelse og innskrenkninger. I realiteten er det markedsførere og advokater som står bak dette, da det egentlig handler om markedsmakt, ikke om kroner og øre. Mange lønnsomme avdelinger legges ned fordi en bedrift kun ønsket større markedsandel.

Et annet moment er tilbud og etterspørsel. En produsent tilbyr ett eller annet, og en som etterspør ønsker å dekke et behov, men kanskje ikke kan det, enten fordi tilgjengeligheten er dårlig eller at prisen er for høy. I et slikt tilfelle må produsenten gjør noe, for at den som etterspør får lettere tilgang på produktet, som for eksempel kjøp over internett, eller sette ned prisen, slik at produktet blir solgt. I en ideell verden for en markedsfører skal tilbudet være lik etterspørselen, for da produseres akkurat den mengde som er nødvendig, og tilbyder får maksimal pris i forhold til solgte enheter, samtidig som lagerplass ikke eksisterer. Settes prisen (ja, prisen settes, den går ikke tilfeldig opp eller ned) på et produkt ned, går som regel salgsvolumet opp. Dog er det noen som bruker høy pris som konkurransefortrinn, men da er mengden solgte enheter som regel lav. En produsent er ikke bare tilbyder, men innehar gjerne også rollen som etterspørrer, og markedsføring mellom to profesjonelle aktører kalles Business-to-business (B2B), mens markedsføring rettet mot konsument, kalles Business-to-consumer (B2C).

Finnes det ting som tilbys som det ikke er etterspørsel etter? Ja, men hvis man da ikke klarer å SKAPE et behov ganske fort, blir det som tilbys ganske fort fjernet fra markedet. Internett kunne vært slik. De første som var ”online” på Internett, hadde ikke noe stort nettverk å forholde seg til, ei heller så mange å sende mail til eller nettsider å besøke. Uten en viss brukermengde ville Internett vært uinteressant, og da måtte man først skape behovet, samtidig som infrastrukturen måtte på plass. Kan man ha etterspørsel uten tilbud? Ja, og i dette markedet opererer gjerne kjeltringene, slik som innen narkotika, smugling, våpen, prostitusjon og gambling, fordi produktet eller tjenesten er gjort ulovlig av myndighetene. Så finnes det etterspørsel, og det er penger å tjene, vil noen ALLTID prøve å dekke etterspørselen – uansett lovgivning. Et forbud gagner i realiteten kun de kriminelle, da dette skaper business for dem, og ikke minst gode priser.

I markedsføring gjettes det lite, for gjennom forskning og undersøkelser vet man hva som virker, hva som ikke virker, og hvordan påvirke, helst uten at noen legger merke til det. Og det finnes egentlig ingen grenser for hva som er mulig. Tenk på hvordan samfunnet har utviklet seg de siste 100 år. Utviklingen har IKKE vært tilfeldig, men fordi noen har ønsket at samfunnet skal utvikle seg slik. Og grunnene til endringer har hele tiden vært penger, makt og holdninger, gjerne i kombinasjon. Spesielt stor endring har det vært for kvinnene, hvor få var i lønnet arbeid, få hadde gjeld til banken, få røykte, ingen var nakne på stranden, (nesten) ingen deltok i politikk, ingen bar uniform (unntatt sykepleiere) og så videre. De som tror at endringene som har blitt innført og som styrket kvinners muligheter handlet om kvinners frie vilje, må tro om igjen. Det handlet kun om makt og penger, både til Stat og næringsliv. Å få kvinner ut i arbeidslivet sørget for at flere kunne handle varene deres, ikke minst at kvinner ble økonomisk selvstendig, slik at de nå kunne finansiere seg selv, ta opp lån og kjøpe det de selv trengte, også egen bolig. Jo flere som etterspør, jo høyere priser og større omsetning. Dess flere som tjener penger, jo mer blir det å gjøre for markedsførerne. Markedsundersøkelser er veldig interessant. En markedsundersøkelse er som regel kvantitativ, men det hender at de er kvalitative. Forskjellene er i all enkelhet at i kvantitative undersøkelser blir mange spurte, hvor respondentene får oppgitt svaralternativer, mens kvalitative undersøkelser er dybdeintervjuer med en og en respondent, der spørsmålene er åpne. Det er i førstnevnte undersøkelsesform man finner størst mulighet for manipulering. En enkel metode, som er hyppig brukt, er å utelate (uønskede?) alternativer. Eksempel: “Hva foretrekker du: en regjering ledet av Jonas eller Erna?” Hvis respondenten ikke vil ha noen regjering, eller vil at Siv eller Audun skal lede regjeringen, hva da? “Ønsker du at flyplassen skal ligge på Gardermoen eller Hurum?” De som ikke ønsket flytting fra Fornebu fikk ingen alternativer. Slike undersøkelser fungerer ikke bare som undersøkelser, men også som informasjonskanal. Dette gjelder spesielt innen holdninger og politikk, der avsender ikke bare vil vite hva du mener, men også sørge for at du får vite hva avsender mener og står for, uten at du er klar over det. Altså benyttes en form for påvirkning samtidig. En skjult taktikk som også brukes av markedsførere, for en kundes ønske om å gjøre noe kjent eller for å påvirke individet i en bestemt retning, er å kamuflere markedsføringen som en spørreundersøkelse.

Hvis du deltar i en smakstest, vil du nesten alltid få spørsmålet: “Vil du ønske at produktet du smakte på var søtere eller saltere?” Da utelates muligheten for å svare både mindre søtt og salt. Når det gjelder smakstester, smaker man normalt på fire eller fem ulike varianter, og det er vanligvis nest siste i smaksrekkefølgen at produsenten vil du skal velge. Den har vanligvis tilsatt mer sukker enn første smak, og nummer to i rekkefølgen er normalt saltere/syrligere enn nr 1. Nummer 4 er gjerne en kombinasjon av 2 og 3, hvilket gjør at den blir for drøy for mange. Så da nummer 1 blir for tam og kjedelig, rynkes det gjerne på nesen for nummer 2, nummer tre er god og søt, mens nummer 4 blir for voldsom. Dét er grunnen til at de fleste matvareprodukter nå tilsettes søtningsstoffer. Visste du at det for eksempel var tilsatt søtningsstoffer i salami, rekesalat og kaviar?

Hvis noen ringer meg og spør om jeg vil være med i en markedsundersøkelse, svarer jeg med spørsmål: hva får jeg for det? Grunnen til mitt spørsmål er at vedkommende som ringer meg tjener penger, selskapet han ringer for tjener penger og deres oppdragsgiver skal tjene penger på de opplysningene jeg oppgir. Er det da urimelig at også jeg ber om belønning?

Etter hvert har trendanalytikere begynt å foreta markedsundersøkelser i små målgruppesegmenter. Et eksempel på et slikt segment er homsemiljøet. Trendanalytikerne har blant annet dratt på homsebarer med skjulte kameraer, og tatt opp hva som skjer og hva som blir samtalet, uten at gjester eller bareier vet om det, med den hensikt å samle informasjon til fremtidige markedsføringstiltak.

Hva kan man oppnå med markedsføring? Egentlig alt. Man har fått en nasjon til å bli med på krig, man har fått folk til å godta kontroll, sensur og masseovervåkning, man har fått kvinner til å bli maskuline og menn til å bli feminine – det finnes egentlig ingen grenser. Og selvfølgelig: man kan få deg til å kjøpe et produkt du egentlig ikke trenger, kjøpe et produkt til ågerpris, eller et produkt fordi det blir fremvist som eksklusivt. Dessuten kan markedsføring få ting eller folk til å fremstå som viktige eller suksessfulle. Tenk at noen folk ligger i kø utenfor butikken før lanseringsdagen, og pressen er til stede når lansering skjer, og den første eieren jubler over å ha vært første kunde, og journalister står i kø for å intervjue den ”heldige” eieren? Dette skjer ofte, som når Æppel legger ut sin nye Aifåvn. Det er i seg selv helt meningsløst, spesielt da det ikke er knapphet på telefoner.

En markedsførers drøm er at produktet/tjenesten kommer i det såkalte ”evoked set”. Der finner vi navnet på det produktet du tenker på etter å ha fått et stikkord eller bilde. La oss si at jeg sier ”sikker familie-bil”, hvilket merke tenker du først på? Tenker du da Vålvo, er markedsførerne av Vålvo veldig fornøyde. Det betyr selvfølgelig ikke at du kjøper Vålvo, men påvirkningsveien er kortere og enklere. Sier jeg ”flyselskap” og du svarer ”Nårvidjen”, er Kjos & co mer enn glade.

Forskning viser at så mye som 97 % av våre beslutningsprosesser styres av det underbevisste sinn. Dette vet markedsførere å spille på, ikke minst overbevises målgruppen om at det er klokt å velge deres vare/produkt/holdning. På den måten spilles det på at målgruppen tar rasjonelle avgjørelser, ikke avgjørelser tuftet på føleri. Kjøpsbekreftelse kalles dette, og mye markedsføring retter seg mot eksisterende kunder, slik at de skal forbli trygge, få en bekreftelse, på valget de tok var fornuftig. Dette er spesielt gjeldende innen bilbransjen, der verken BeEmVe eller Mersedess regner med nye kunder ved annonsering.

Product (Produkt)

Produktet er (som regel) selve kjernen i en virksomhet, og produktet kan altså være et fysisk produkt, en tjeneste eller begge deler. Tidligere var produktet alfa og omega. Ble folk dårlig av å spise på en restaurant, svirret dette fort på ryktebørsen, og serveringsstedet gikk konkurs. Var det dårlig søm i skoene, mistet skomakeren kundene raskt. Stod ikke produktet til forventningene, ble bedriften utkonkurrert. De siste 30 årene har mange bedrifter flyttet produksjonen til utlandet. Den nye økonomien eller globalisering kalles dette. Argumentet for utflytting er høye lønnskostnader på hjemmebane og spredning av økonomi, jobber og goder til andre verdensdeler. Nå viser det seg at denne utflaggingen ikke er så vellykket likevel, selv om produksjonskostnadene er reduserte med 80-90 %. Konsekvensen er at kundegrunnlaget hjemme krymper, da flere blir uten jobb og dermed penger til å handle. En annen konsekvens ved å overlate design, tegninger og oppskifter til produksjonsbedrifter i utlandet, gjør at kopiering av produkter blir langt lettere. Piratkopiering av filmer, hard- og software, klær, sko, vesker, sportsutstyr, ymse deler og medisiner sprer om seg, og skaper nå virkelig trøbbel for selskapene som flagget ut produksjonen av sine varer. Det er spesielt kopier av medisiner som bekymrer, da disse ”gir uønskede bivirkninger” (i motsetning til ønskede?), og apotekene har ingen muligheter til å sjekke kopiproduktenes innhold. Kopi av bildeler og software kan også medføre uheldige konsekvenser, utenom de økonomiske tapene som lides. Majoriteten av kopiprodukter kommer i fra Kina.

Det kommer stadig færre nye produkter på markedet, det virker som oppfinnerne har gått tomme for ideer. Etter at mobiltelefonen og internett kom, er det vel kun droner i militærindustrien som har hatt salgssuksess. For øvrig er det militærindustrien som er flinkest med å komme med nye ideer, spesielt innen våpen og kommunikasjon, men også bekledning og beskyttelse.

Nå har fokuset på produkt endret seg drastisk, der flere og flere bruker pris som konkurransefortrinn, og det har utvilsomt gått ut over kvaliteten på produktet. Dette har også vært en av følgene av utflytting.

Price (Pris)

Da produktene blir likere og likere, på grunn av konkurranse og kopiering, blir pris et stadig viktigere konkurransemiddel. Dette er nå gjeldende i omtrent samtlige bransjer, også når det gjelder offentlige innkjøp, kanskje med unntak av F35-flyene og andre militære innkjøp. Uten tvil; pris går på bekostning av kvalitet, da disse to faktorene henger sammen. Lavere pris betyr ikke bare lavere lønninger, men også dårligere råvarer, håndverk og service. Billig og bra er to ord som ikke hører sammen, akkurat som ”sunn og syntetisk”. For øvrig er det mange ulike definisjoner på hva kvalitet egentlig er. En vanlig definisjon er at kjøper får oppfylt sine forventninger, mens med god kvalitet får kunden mer igjen enn hva som er forventet. Og der ligger nok litt av forklaringen: folk forventer noe annet i dag enn tidligere. Nå skal det være kjapt og billig, bruk og kast, mens før var innkjøp nøysomlig og kostbart, og produktet ment for å vare. Denne endrede holdningen, som markedsføringen har pådyttet forbrukerne, har resultert i økt omsetning, større salgsvolum og økt verdi på børsen, mens det har utarmet og forsøplet naturen. De som en gang satset på kvalitet er med få unntak utkonkurrerte. Når folk kjøper mat, sjekker de innholdet eller prisen? Er det noen som virkelig tror at billig mat er sunn og næringsrik?

Place(ment) (Plassering)

Plassering og distribusjon er blitt en svært viktig konkurransefaktor, ikke minst fordi det har blitt langt færre selvstendige butikker og distributører. Nå går det meste gjennom kjeder og sentraladministrasjoner, og der handler det om makt og penger, ikke om service og kundetilfredshet. Varene til mindre produsenter, som ikke kan betale godt for hylleplassering eller garanterer store salgsvolum, kommer rett og slett ikke inn i butikkene, selv om kvaliteten skulle være bedre enn andre. Dette er trist for kjøperne, uansett om deres ærend er i privat eller forretningsmessig øyemed.

Når valget står mellom to like produkter, hva velger man? Produktet man har best følelser for, eller preferanse som det kalles i faget, for da utelukkes ordet “føle”. I seg selv er det idiotisk å ha følelser/preferanse for en ting, uansett om det er båt, jakke eller leskedrikk, men de aller fleste klarer ikke la være, selv om mange mener det motsatte. Befinner man seg i matvarebutikk uten handlelapp, vet butikkene at 60-80 % av det du handler er på impuls. Derfor er plassering av hyller/reoler og presentasjon i hyllene viktig, og produsenter/distributører betaler godt for god eksponering. Slik kan butikken ”lede” deg gjennom forretningen og sørge for at du tar flest mulig valg butikken ønsker at du skal ta. For å være sikker på at du ledes ”korrekt” gjennom butikken, blir for eksempel handlevognene utstyrt med GPS, slik at hyller eller sperringer kan settes opp, hvis mange nok ikke følger ønsket handelsvei. Kjøps- og handelsatferd forskes det svært mye på, for det er mye å tjene på ved å kjenne målgruppen og dens atferd godt. Hvorfor tror du meierivarene står plassert innerst i butikklokalet?

Package (Innpakning/emballasje)

De som driver med grafisk design, mener at forpakningen og logo betyr alt. Kjenner forbrukeren ikke igjen produktet (innpakningen), vil de velge et annet, er designernes mantra. I en perfekt verden (for grafikerne) så er kanskje dette riktig, men for en markedsfører er innpakningen kun ett av mange elementer, der en god grafisk designer kan heve salgstallet, mens en dårlig kan redusere det. Det finnes mange salgssuksesser som ikke har hatt logo eller innpakningen med seg. COOP klarte seg ganske godt med sin hvite og blå innpakning, men de konkurrerte kun på pris, ikke føleri knyttet til design. Men design skal være med på å gjøre produktet lekkert, slik at forbruker, ikke bare skal gjenkjenne produsentens logo, men også foretrekke det, da nettopp dét produktet frister mer enn andre. Det er i dag mange som betaler for å bære eller bruke et visst merke, det være seg Harry Hansen, Kalvin Klein, Tommy Lillefinger, Piik Priformans, Naiki, BeEmVe eller Koka Kola, og de betaler gjerne litt mer, da merket skal signalisere hvem ”du er”. Spesielt innen kosmetikk og parfyme er design av flasker og beholdere viktig, for er ikke lukten forlokkende nok, skal i alle fall innpakning være det. Men de fleste moteprodukter går av moten, for det som en gang er moderne, vil bli umoderne, for andre produkter blir mer hippe.

Logoer, altså selskapets symbol/emblem, blir brukt over alt der det er mulig. Kanskje det mest grelle eksempel er Pepsi, som ønsker å prosjektere sin logo opp på månen, slik at hele verden skal kunne se den, når månen lyser om natten. I USA blir ulike skoler sponset av bedrifter, og skolene forlanger da at elevene bruker sponsorens klær og logoer når sponsorene er til stede. Avgangselev Mike Cameron på Greenbriar High i Georgia gikk med Pepsi-trøye under en Coke-dag på skolen. Slik rebelsk oppførsel medførte at han ble utvist, uten eksamen. Mange logoer har for øvrig en betydning, og er ikke en tilfeldig krusedull eller strek. Et av de enkleste å forstå er Apples eple, hvor det er tatt et bitt, og de fleste burde skjønne referansen til Bibelen og hva dette egentlig betyr. Det finnes massevis av filmer på nett som forklarer de ulike symbolene, men pyramide, nøkkel, rose, sjakkmønster, tre 6-tall, fakkel, slange – de all refererer til det okkulte i frimureriet. I fotballverden er klubbemblemet og drakten det viktigste, men det finnes nå de klubber som skifter drakt, for å tilpasse seg sin sponsor eller eiers selskap, som for eksempel Cardiff, som har byttet ut sine blå drakter til fordel for røde – og fansen er selvfølgelig i harnisk.

Promosjon

Promotion, eller promosjon på godt norsk, deles inn i ulike deler, der reklame, PR og event er sentrale verktøy. Reklame kjenner vi alle, gjennom annonser i blader, filmer på kino, vippe-tasser i butikk og brosjyrer i postkassen osv. Reklame har aldri utgitt seg for å være noe annet enn hva det er; betalte og sminkede budskap. I reklame benyttes ulike innfallsvinkler, for å dramatisere budskapet, som for eksempel bruk av kjendiser, metaforer, analogier, akseptere overdrivelser, sammenligninger eller fagfolk.

Leger er mye brukt i markedsføringen av helserelaterte produkter, dog ikke alle like vellykkede, som da noen av dem ble brukt i reklameannonser som røykere, og påsto at sigaretter fremmet helse. Event (hendelse) er noe som skjer fysisk, som utdeling av smaksprøver, konkurranser eller lanseringsarrangement. Her står den enkeltes opplevelse i sentrum, slik at målgruppen skal få et positivt inntrykk av produktet eller bedriften. PR står for Public Relations, tidligere kalt propaganda, der man gjerne får andre enn avsender til å fronte budskapet.

https://youtu.be/BthOToG8_ag

Mens reklame og event gjerne er synlig (selv om man for eksempel kan bruke lukt og lyd for påvirkning) kan PR opptre mer skjult og dermed vanskeligere å oppdage og beskytte seg mot. En organisasjons informasjonsmedarbeider kan for eksempel skrive ferdige en artikkel, sende den til en journalist, som setter navnet sitt på det, og så publisere saken, uten kritisk spørsmål, anmerkinger eller opplysninger om at dette er forfattet av en interessegruppe. Lobbying er en del av PR, der betalte ”informasjonskonsulter” besøker beslutningstakere, for at beslutningene skal gå i oppdragsgivers favør. I for eksempel en sak om olje, så kan bransjen sikkert bruke 10-talls millioner kroner på å påvirke politikere, mens miljøvernerne kanskje har noen prosent i forhold. Til og med offentlig organer, med skattebetalernes penger, benytter lobbying. Mattilsynet har gjort dette, for å påvirke beslutningstakere i EU, slik at grenseverdier for gift i mat skal kunne settes høyere, for at produkter fra norske produsenter skal bli godkjent av EU. Så det er i realiteten rått parti, der de med mest penger har størst mulighet for å få gjennomslag. For øvrig er en informasjonskonsulent kun en talsperson for en organisasjon, som er betalt for å fremlegge organisasjonens interesser så pent og pyntelig som mulig, og har i realiteten intet med informasjon å gjøre, slik vanlig folk kjenner ordets betydning.

Produktplassering er ganske nytt i norsk sammenheng. Her betaler en produsent en annen produsent penger mot at produktet skal bli bruk og/eller omtalt. Dette er mest brukt i film, der for eksempel helten kjører rundt i en viss bil eller røyker et visst tobakksmerke, som jeg mener å huske var første tilfelle av produktplassering.

Det siste innen markedsføring er mikromarkedsføring. Dette har blitt muliggjort takket være deg selv og alle de elektroniske spor du har lagt fra deg, spesielt fra Smart-telefonen, Google og Facebook, og etter hvert også fra Smart-TVen, Smart-meteret, Smart-bilen og Smart-kjøleskapet. Spørsmålet du bør stille deg selv er om disse ”smart-tingene” er så smarte for deg. Informasjonen ”de” sitter inne med om hver enkelt av oss er enorm, og kompliserte logaritmer sørger for at du mottar akkurat den (nett-)annonsen du ”trenger” ut fra de elektroniske spor du har etterlatt deg. ”De” vet hva og når du handler, hvilke kjønn og sivil status du har, omtrentlig alder og utdannelse, helsesituasjon, økonomi, feriepreferanser osv. Har du for eksempel handlet på en nettside, kommer annonser fra denne nettsiden opp på andre sider du besøker. Og er du mann, er det svært vanlig at datingsider kommer opp. To mennesker på samme jobb kan få to ulike resultater, tuftet på hva de tidligere har klikket seg inn på. Slik kan annonsørene vært mer sikre på at leser er i målgruppen, og at den som søker er tilferds med søkeresultatet.

Dessuten ”rater” Google de ulike nettsidene, blant annet basert på hvor mange ganger søkeordet går igjen på nettsidens tekst og hvor relevant siden er i forhold til søket. Da Google med jevne mellomrom endrer søkekriteriene, har dette skapt grobunn for en ny bransje: de som driver med søkemotoroptimalisering. Disse selskapene skal sørge for at kundens nettsider kommer høyt på Googles rangstige, helst på første side, da mange ikke tar seg bryet med å ”blad” videre. Kommer nettsiden din opp på side 5 eller lengre bak etter søk, vil du trolig ikke få nye kunder via nettsiden din. Via kamera bak skjermen på et Smart-TV, blir dine gjøremål mens du ser på TV-registrerte. Hvis du for eksempel spiser pizza samtidig, kan det gjerne dukke opp en reklamefilm for en leskedrikk. Eller kanskje du sitter og kliner med kjæresten din, kan det dukke opp reklame for prevensjonsmidler.

I Norge og Sverige er det forbud mot reklame som har barn som målgruppe. Det skal vi være glade for, selv om TV-sendinger fra utlandet omgår den loven. I utlandet er det raskest voksende segmentet reklame rettet mot barn under to år, anslagsvis over 500 millioner dollar årlig. Når mange bruker TVen som barnevakt, er påvirkningskraften enorm overfor en hjerne til et småbarn, som verken har utviklet språk, selvstendig tenking, kritisk sans eller sammenligningsgrunnlag.

For øvrig har markedsføring rettet mot konsument i hovedsak kvinner som målgruppe. Faktisk rundt 80 % av all slik markedsføring henvender seg til kvinner. Og grunnen er svært enkel: kvinner er langt lettere påvirkelige og følelsesmessig orienterte enn menn, og de ordner gjerne innkjøp på vegne av familien.

Fy(nd)ord og slag(g)ord

Det er mange ”go’ord” som går igjen, der de fleste ikke har rot i virkeligheten. Ordene spiller kun på den oppfatningen avsender vil at du som forbruker skal ha. ”Kvalitet” er et ord som går igjen, et ord som er så mye brukt at det har mistet sin betydning. Det samme gjelder ”unik”, da de fleste produkter er kopier av originaler og ikke så unike lenger. ”Fersk”, ”nybakt”, ”norsk”, ”lokal”, ”Best i test”, ”godkjent av fagfolk”, ”ekspert sier…”, ”trygt valg”, ”smart” og ”din et-eller-annet” er ord som går hjem i norske sinn. Spesielt gjelder dette innen matvarebransjen, der alle mulig norske assosiasjoner blir brukt, som ”fjell”, ”fjord”, ”viking” osv. I matvarehyllene kan vi finne syltetøy av ”gammel oppskrift” eller ”som hjemmelaget”, men sjekkes innholdet finner vi ingredienser verken bestemor hadde eller vi har hjemme på kjøkkenet. I frysedisken ligger det ”fersk norsk laks”, men rovfisken har blitt fôret på genmodifisert soya (grønnsak til rovdyr?!!) fra USA, vaksinert med produkter fra EU og filetert i Kina, samt blitt fryst og tint en rekke ganger før du tar den inn i munnen. Videre har vi ”butikkferskt brød”, det vil si brød stekt i butikkens ovn, men selve deigen kan ha vært knadd et år tidligere, før det ble frosset og fraktet til butikken.

Slagord er med få unntak en samling floskler og selvfølgeligheter, umuligheter eller påstander som vanskelig kan bevises eller motbevises. ”Det kjennes på lommeboken” sier El-kjøp. Ja, selvfølgelig. Når man har kjøpt en radio eller støvsuger kjennes det på lommeboken, uansett hvor man handler. ”Ingen over, ingen ved siden”, skryter Freia av om sin Melkesjokolade. Ingen kan si om dette er korrekt eller galt, bortsett fra at de fleste er enige om at sjokoladen var bedre før, da de brukte sølvpapir, ikke plast, som emballasje. Produkter fra Gilde ”kjennes på smaken”. Det skulle da bare mangle at kjøtt smaker, men det er uklart om de mener smaken er god eller vond, og smaker en kotelett fra Gilde noe annerledes enn fra et annet slakteri? På 90-tallet ble det gjennomført en smakstest, der folk ble purt om de likte Gildes eller Go’manns produkter best. Go’mann vant knepent, men det få kanskje vet er at Gilde produserer alle Go’mann-produkter. Ringnes kunne en gang fortelle tørste norske forbrukere at Solo-brusen ”hjelper kun mot tørsten”, men realiteten er at sukker gjør deg mer tørst. For øvrig var det denne Solo-kampanjen https://youtu.be/F-_TnSAmxpU som startet trenden med ”ærlig reklame” i Norge, men det er få grunner til å stole mer på reklame etter dette også. Diplom-Is hevder at deres produkter er ”kremen av iskrem”, men de som har spist litt iskrem fra andre land vet at dette er en mer tvilsom påstand. Arbeiderpartiet bruker slagordet ”Fortsatt stø kurs”, uten at de forteller velgerne hvor denne kursen skal lede hen. Barrack Obama var enda mer intetsigende i sin kampanje, der de to ordene ”hope” og ”change” ble benyttet, uten at det ble forklart hvem sitt håp det gjaldt og hvilke endringer som var tiltenkte.

Ordspill er også en del av reklameverden. ”Må’ru så Maarud” og ”Du kan ikke dra sånn helt uten Widerød” er to klassikere. De gangene reklamebyrået selv ikke klarer å skvise ut et brukbart slagord, arrangeres slagordkonkurranser. Da får man engasjert folket, samtidig som produsenten får markedsført produktet sitt.

Tre saker om bruk av markedsmakt (Power)

Orkla-eide Lilleborg, som leverer hygiene-, såpe- og rengjøringsprodukter, eller systemer, som bedriften selv kaller det, har ca 80-90 % markedsandel i Norge, resten er stort sett ”Private Label”, der butikk-kjeden påfører produktet sin egen logo. Go’mann, Eldorado og First Price er eksempler på Private Label. Hvordan har Lilleborg, som er et relativt lite selskap (internasjonalt), klart å få – og beholde – en slik markedsandel? De kapret det norske markedet ved å betale for hylleplass, noe de andre ikke gjorde den gangen, og dermed ble andre produsenter utkonkurrert. Siden har selskapet bygget opp en økonomisk buffer, og den brukes umiddelbart når en konkurrent prøver å komme inn i markedet. Prisene inn til butikk-kjedene dumpes, kanskje ned i null. Det er noe de kan gjøre i ca tre år. I løpet av den tiden har enhver utenlandsk (og norsk) såpeprodusent trukket seg ut av det lille norske markedet, med betydelig tap. Dette har skjedd flere ganger, hvilket har skremt unna andre potensielle tilbydere av sammenlignbare produkter.

Tyske Lidl forsøkte å komme inn på det norske matvaremarkedet. Dette klarte de ”fire store”; ICA, Reitan-gruppen, COOP og Norgesgruppen, i norsk matvarebransje å forhindre, ved å blokkere distribusjonen. Tyskerne kunne gjerne få kjøpe varene deres, men distribusjonen måtte de selv stå for. Da butikkene manglet kjente norske merkevarer, og nordmenns matvaner er relativt trygghetsorienterte, så fikk Lidl for få kunder. I tillegg fikk Lidl svært dårlig presseomtale, som ble regissert av de fire store. Sammen med dårlig plassering av mange butikker, sørget kartellvirksomheten de fire imellom at Lidl måtte trekke seg ut i 2004 og overlot lokalene til Reitan.

På 1990-tallet ville svenske GB Is ta opp konkurransen i det norske iskremmarkedet. Men effektiv markedsføring fra iskremprodusentenes interesseorganisasjon Norsk Iskrem, spesielt innen reklame og ”kommunikasjon”, fikk svenskene til å fremstå som dumme da de ikke brukte fløte i iskremen: https://youtu.be/wemqUMP2x5g Etter en kostbar kamp på omtrent 2 år resignerte svenskene. Under konflikten kom det frem at pinnene fra Diplom-Is ble laget i utlandet. Det ble da lovet at pinnene til ispinnene i fremtiden skulle produseres i Norge. Om det har skjedd, vet jeg ikke, men selve iskremen fra Diplom-Is lages nå enten i Kroatia eller Belgia, mens Lollipop produseres i Spania. Begrunnelsen for dette er manglende teknologi på fabrikkene…

Effekt

Effekten av hvert enkelt markedsføringstiltak er alltid usikker og diskutabelt, da det kan skje uforutsette ting. Noen kan annonsere med 20 kroner kyllingen på den ene siden av avisen, mens på den andre siden av oppslaget kan man lese om en sultkatastrofe. Eller at en konkurrent skal kun ha 10 kroner for kyllingen. Eller kanskje du driver et alpinanlegg, men temperaturen faller ikke under null grader. Da hjelper det uansett ikke hvor god markedsføringskampanje du har, da snø er avgjørende for kundene. Det finnes byråer som har prøvd ulike former for ”no cure, no pay”-ordninger, men da effekten på for eksempel kun reklame er vanskelig målbar, har slike byråer måtte legge om. Dette er grunnen til at bedrifter bruker en kombinasjon av de ulike markedsføringstiltakene, slik at hvis én mislykkes, treffer man trolig med noen andre, man sprer altså budskapet og ”risikoen” gjennom flere kanaler.

Derimot kan man måle effekten av nettannonser og DM veldig godt. Nettannonser er svært lette å finne ut om de fungerer eller ikke, hvilken plattform som er best, hvor annonseleseren kommer fra, hva leseren gjør på nettsiden, hvor lenge vedkommende er der, hvilke nettside som blir besøkt etterpå, når det skjer og selvfølgelig registrering av IP-adressen. Dette gjør at annonsøren kan ”forfølge” målgruppen inntil den gjør som ønsket.

Selv om mange kaster reklame fra postkassen rett i søpla, og mange etter hvert har reservert seg, er likevel denne mediekanalen effektiv, da den er lett målbar. En svarprosent på 2 anses som svært god innen bransjen. Det er mange som innbiller seg at man kan gjøre gode kjøp fra kuponger og svarslipper. Tilfellet er at disse produktene gjerne er skrøpelige og ikke holder hva de lover, og det er mange som har blir lurt. En klassiker fra en postordrekatalog var en klokke, som var svært billig, med ganske tøft utseende, og fikk naturlig nok flere bestillinger. Da bestiller senere mottok klokka i posten viste det seg at urviserne var limt på. Unnskyldningen som senere kom var at det ikke var noe galt med klokken, den viste jo korrekt tid to ganger i døgnet.

Noen feil

I Guiness rekordbok kan vi lese om verdens største tabber, også innen næringsliv. På førsteplass finner vi et bryggeri i USA som fikk tilbud om å kjøpe oppskriften på en svart, søt leskedrikk med kullsyre. Bryggeriledelsen synes drikken var klissete og syntetisk, med vond smak, og avvist derfor tilbudet. Tilbyder fant til slutt ut at han måtte produsere drikken selv, og ga den navnet Coca Cola, som nå er verdens mest kjente merkevare. På andre plass av tabber finner vi Coca Cola selv. Like etter lanseringen av Coca Cola, fikk bryggeriet besøk av en oppfinner, med en ny oppskrift, også denne gangen en svart kullsyreholdig leskedrikk. Men CC sa nei, da den lignet for mye på den eksisterende. Slik kom enda et nytt bryggeri på markedet, kjent i dag som Pepsi Cola.

Fra Norge kan vi nevne eksempelet med Kavli, som ville prøve seg på det greske markedet. Etter å ha testet grekernes gastronomiske sans for norsk smøreost, som falt i god smak, kjørte Kavli i gang en større kampanje, med store reklameboards langs veiene, som viste tuben, der de fortalte at dette var norsk ost på sitt beste. Tross massive kostnader på markedsføring uteble salget, tilnærmet totalt. Da Kavli begynte å etterforske årsaken ble de klar over hvorfor. Kavli er et slangord for penis på gresk, og da får tuben og ”ost” plutselig en helt annen betydning.

Handel og vandel

I en artikkel i A-magasinet 6. desember 2013 kan vi lese om ”Veske-elskeren”, Andreas fra Finnmark, en 21-årig bosatt på Frogner i Oslo, som jobber deltid i hjemmesykepleien, og som bruker tid og venner på å skaffe seg en Hermés Birkin-veske til 70.000 kroner, i Paris. På et bilde ligger han omkranset av veskene og baggene sine, til en verdi av totalt 155.000 kroner. Dette er ikke et enestående tilfelle. Flere har det slik som han, men det kan da være snakk om klokker, jakker, sko, bling-bling eller annet synlig, som ”skal vise hvem du er”. Det de egentlig viser er usikkerhet. Og det er denne usikkerheten markedsførere spiller på. Med lekre modeller, forførende bilder og lovnader om vellykkethet og suksess i teksten er det lett å gå på limpinnen, spesielt hvis man allerede er litt usikker. Etter å ha brukt for eksempel en klokke en stund, kommer usikkerheten tilbake. Og løsningen blir ny klokke. Slik går det, rundt og rundt, uten at klokkekjøper blir lykkeligere. Mange finner etter hvert ut at klokker ikke hjelper på selvfølelsen, og bytter til noe annet, for eksempel briller eller plastisk kirurgi. Men det vil heller ikke hjelpe, selv om reklamen sier noe annet. Slik vil det trolig gå med ”veske-vennen” vår også, med mindre han ser han er blitt utnyttet av markedsføringen.

I samme artikkel blir sosionom og trendanalytiker Gunn-Helen Øye intervjuet. Hun kan, som meg, fortelle at shopping gir kortvarig glede. Videre sier hun at: Min erfaring, etter at jeg måtte revurdere både liv og shoppevaner for noen år siden, er at den samme gleden – bare mer vedvarende og dypere – kan man få gjennom åndelige opplevelser, ved å stoppe opp og søke innover etter stimuli i stedet for utover. Hun mener videre at i et samfunn vil det alltid være store grupper som er opptatte av ytre materielle ting. Dessuten sier hun det rett ut: Vi blir manipulerte, enkelt og greit.

Forbrukermakt

Dette er mer et honnørord enn realitet. Kunden har egentlig mikroskopisk eller ubetydelig makt over selskapene. Selskapene produserer det de vil uansett, og kopierer der det er mulig. De produserer det de tjener penger på, her er produksjons-, lønns- og distribusjonskostnadene avgjørende, mens butikkene selger det de kan tjene mest penger på, og her er kvadratmeterprisen og lønnskostnadene avgjørende. Hvis mange nok vil ha et produkt eller tjeneste, vil behovet bli dekket. Og kjøper for få folk et produkt, vil det bli fjernet fra sortimentet. I gotteri-bransjen har det vært forsøkt mange lanseringer de siste 30 årene (som sjokoladene ”5 minutt”, “Soho”, “Tøffe”, ”Relax”, ”Go’biten” og ”Tre musketerer”, og tyggegummien Plus), men det er i realiteten kun ”Snickers” som virkelig har etablert seg. De andre har blitt fjernet, selv om inntektene fra produktene dekket kostnadene Freia/Nidar hadde. Men de tjente ikke nok, fordi de nye produktene ikke økte mengden kjøpt sjokolade, men de tok markedsandeler fra de gamle. ”Kannibalisme” kalles dette i markedsføringsbransjen. Dog kan det legges til at det har vært produsenter som har snudd. I Norge gjorde Brynhildsen det, etter en Facebook-kampanje, der forbrukerne ønsket salmiakkpastillene ”Stupedama” tilbake.

”Kunden har alltid rett” er også en velbrukt frase, men som regel er det omvendt. De fleste selgere anser kunden som dum, og mange er, dessverre av den oppfatning, at kunden er overflødig. ”Hadde det ikke vært for alle kundene, ville salgsjobben vært grei”, har jeg hørt selgere si, riktignok med et smil rundt munnen. Kunden kan vanligvis ingen ting, spesielt gjelder dette forbrukere, som av en eller annen merkelig grunn stoler på butikkselgere, brosjyrer og reklames lovnader. Det er svært mange som har gått ut av butikken med varer de ikke trengte eller produkter som viser seg ikke å holde hva som ble fortalt. Den eneste du kan stole på er deg selv og dine bekjentes erfaringer. Skal du gjøre et kostbart kjøp, gjør grundige undersøkelser før du inngår avtale eller gjør handelen.

Teknologi

For å fremme ny teknologi er markedsføring et svært viktig verktøy. Ofte har denne teknologien senere vist seg å være dårlig, helseskadelig eller totalt unødvendig. Slik har det vært lenge, spesielt etter den industrielle revolusjon. Et eksempel er røntgenapparatet pedoskopet, som kom på 1920-tallet, og fant vei til over 10.000 skobutikker i USA. Meningen var å ta røntgen av sko-kundenes føtter, spesielt barns, slik at de nye skoene skulle passe kjøpers knokler. ”Føttene varer livet ut” var parolen, og i monteringsanvisingen rådet man maskinen plassert midt på gulvet, helst i barneavdelingen, der salget var størst, fordi barn synes det er artig å se sine egne knokler. I dag vet vi at dette var nonsens og helseskadelig.

Amalgam, med kvikksølv, til tannfylling, var en stor nyhet da det kom på markedet. Nå vet vi at denne behandlingen har medført mange skader, både på pasienter og tannlegeassistenter. Kan legge til at nordmenn i dag går med omtrent 10 tonn amalgam i munnen. For ikke mange år siden ble glødepærer forbudt, for strømlandet Norge måtte spare og bli miljøbevisste. I ettertid har det vist seg at sparepærene er svært skadelig for miljøet, og de avgir heller ikke varme, så folk må heller fyre mer.

Den siste tiden har SMART-metre blitt pushet av myndighetene. Disse blir påtvunget installert i samtlige hjem innen 2017, med argumentasjonen om at dette skal spare forbrukerne for penger og gi dem mer nøyaktig regninger. Dette er bare tøys og svada, fordi det er strømprodusentene og levering til utlandet det handler om, slik at produsentene kan eksportere strøm i henhold til avtalene gjort med utenlandske kjøpere. I tillegg handler det selvfølgelig om kontroll – hva du bruker strømmen på. Men, som de fleste andre nye el-produkter, er også SMART-metre helseskadelig, på grunn av strålingen. Uten markedsførere, i dette tilfellet lobbying, ville svært få ha installert SMART-metre.

eCall som Norge i 2006 forpliktet seg til å innføre http://europalov.no/rettsakt/rammeverk-for-iverksetting-av-intelligente-transportsystemer-innen-veitransport/id-2114 og som skal installeres i alle biler i følge EU, er resultat av lobbyvirksomhet i Brüssel. Dette er en apparatur som vil sende et signal hvis bilen skulle krasje. Begrunnelsen for innføringen er at apparatet kan redde liv. Når vi vet at staten dreper mange flere mennesker årlig, gjennom for eksempel krigføring og feilbehandling på sykehus, så kan man spørre seg hvorfor denne installasjonen er så veldig viktig at samfunnet skal betale store summer, der produsenten tjener store summer.

Verstingen

Mange anser krigs- eller bankindustrien som de to verstingene i forretningsøyemed. Monsanto blir ofte nevnt, og det ikke uten grunn. Selskapet har opp gjennom årene blitt tatt i en rekke løgner http://www.ethicalinvesting.com/monsanto/news/10074.htm , og har senere måtte trekke tilbake produkter, og nevnes kan: DDT, Agent Orange, PCB (polyklorerte bifenyler) https://no.wikipedia.org/wiki/Polyklorerte_bifenyler og andre giftstoffer. Nå får selskapet massiv kritikk både for GMO-produktene sine og Round Up, sprøytemiddelet som dreper alt, unntatt hvis planten er en gen-modifisert organisme selskapet selv har konstruert.

Selv mener jeg det er en bransje som er enda verre, da den utgir seg for å være noe annet enn den er. Det er helseindustrien, med sin dobbelbunn og falskhet. Industrien trenger kunder, og aksjonærene og børsen trenger vekst, og skulle helseindustrien gjort folk friske, ville kundegrunnlaget forduftet. I en kapitalistisk verden kan dette ikke skje, så industrien har INGEN insentiver til å gjøre folk friske. Men de kan ikke lage piller som ikke har effekt, da ville de også mistet sine kunder, så derfor legges inn en eller flere (ønskede) bivirkninger. Slik fjerner pasienten (les kunden) de opprinnelige symptomene, men andre frembringes, så nye medikamenter må tas for å dekke de nye symptomene. En lege har derfor få grunner til å finne selve årsaken til hvorfor du er syk og helbrede deg, men heller undertrykke plagene med medisinering. Så når vekst er en naturlig del av en hvilken som helst bedrifts mål, også helseindustrien, må flere medikamenter selges, og da må eksisterende pasienter kjøpe mer og helst nye må komme til. Derfor er fremveksten av nye diagnoser et utmerket virkemiddel. Dette er en svært ond sirkel folk selv må komme ut av, for industrien selv vil ikke hjelpe. Nordmenn har aldri hatt så mange ulike helseplager som nå, og vi blir stadig sykere. Kan den stadige økning i medisinbruk være medvirkende til dette?

Sex som trekkplaster

Innen markedsføringsfeltet kommer jeg ikke utenom fiksering på utseende, sexisme, porno og prostitusjon, som er særdeles samfunnsødeleggende. Markedsføring handler om det ytre, at man blir kul, pen og populær av å ha den kroppen, de klærne eller den bilen. Nå er det ulovlig i Norge å ha en (halv)naken dame liggende på et bilpanser avbildet i en bilannonse, men skal man selge undertøy er det lovlig. Nå lå verken Cindy Crawford eller Ann Nicole Smith på panseret da de skulle promotere undertøy fra H&M, men boards-kampanjene ble vurdert ulovlige, da bildene tiltrakk bilførernes oppmerksomhet, og ble dermed ansett som trafikkfarlige. Selv om ulykkesstatistikken steg under disse kampanjene, ble plakatene hengende og H&M opplevde stor publisitet og godt salg. Produsenter som skal selge iskrem, drikke og sigaretter – ting som føres inn mot munnen, benytter svært ofte sublime eller åpenbare referanser i sin markedsføring. På MTV blir vi stadig påminnet hvordan man skal opptre og oppføre seg for å være ”in”, der det meste går i vulgær oppførsel og penger, bling-bling og kropp. Så kan man selvfølgelig spørre seg om dette er tilfeldig eller ikke, om det er produsenten, artisten eller publikum som ønsker dette. Tilfeldig er det ikke, for den neste må overgå den forrige, og slik blir musikkvideoene mer og mer grisete. I disse filmene er det også massiv bruk av produktplassering, spesielt innen klær, bil og drikke. Dette påvirker alle som ser på, spesielt de yngste. Det beste råd jeg kan gi foreldre som ikke ønsker at sine barn skal bli ofre for slett moral og hule verdier: kast ut TV’n. Veien fra påvirkningen sexismen i reklame og musikkvideoer gir, til porno og prostitusjon er ganske kort. På grunn av immunitet til lettkledde menn og damer, som simulerer kjønnslig omgang, gjerne med flere samtidig, blir dermed steget til kjøp og salg av porno kortere. Når utseende falmer og kroppen forfaller, går en del av de som opptrer som utsmykning i reklame eller video, over til nærliggende bransjer, som for eksempel salg av sex, enten på film eller gata. Gjennom sin opptreden i filmer/videoer er kundegrunnlaget allerede skapt, da moralen er fordervet, lysten stor og kroppsbeherskelsen liten. All historie viser at når en befolknings moral forfaller, kollapser også samfunnet. For med porno og prostitusjon følger også oppløste familier, kjønnssykdommer, økt bruk av narkotika og medisiner og mer vold. Se på reklamemodellene i dag, det være seg mann (gutt) eller kvinne (jente) – der de står halvsløve og avmagrede. Man skulle tro de var modeller for dop, ikke klær og parfyme.

Bransjen for kjøp og salg av sex fungerer som alle andre bransjer; det handler om tilbud og etterspørsel. Så lenge det er etterspørsel, og det er penger å tjene, vil det være tilbydere. Derfor er det, om menn liker det eller ei, deres ”oppgave” å forholde seg avholdende og sørge for at pengestrømmen avsluttes, slik at tilbyderne må finne seg noe annet å gjøre. Men jeg vil også legge til at par har et kollektivt ansvar, og det er å gi hverandre det begge trenger på hjemmebane, samt at begge kler seg sømmelige. Dessuten bør alle par ta en alvorsprat, om å hoppe av kjøps- og jobbkarusellen, slik at overskuddet i forholdet kommer tilbake. Står man sammen mot reklamepåvirkning og kjøpspress, gjenvinner kontrollen over eget liv, og gir blanke i hva andre og moteindustrien mener, vil mye av friheten også returnere. For øvrig er det rart at på Nyhetsspeilet så langt, som er så opptatt av å avsløre og motarbeide makten, ikke har tatt opp emnet om porno og prostitusjon. Å degenerere samfunnet, gjennom blant annet moralsk forfall, er klart og tydelig nedskrevet i Zions Vise Protokoller, Illuminatis Store Plan og Det Kommunistiske Manifest.

Innrømmelse

Jeg innrømmer herved, at jeg har villedet, forført og sminket budskap, for å få folk til å kjøpe produkter og tjenester de ikke trengte, og fått folk til å føle seg mislykket eller usikre hvis de ikke kjøpte eller mente det oppdragsgiver ønsket, ergo gitt dem mindreverdighetskomplekser. Jeg har markedsført mobiltelefoner, som gir skader på hjernen. Jeg har markedsført hunde- og kattemat, hvis innhold ikke bør etes verken av dyr eller mennesker. Jeg har markedsført potetchips, som ikke bare er fetende, men også inneholder skadelig fett og E621. Jeg har markedsført frokostblanding, som fremstår som sunt, men inneholder masse sukker og herdet fett. Jeg har markedsført aviser, som holder informasjon tilbake og sprer desinformasjon. Jeg har markedsført sjampo, som inneholdt omtrent bare ingredienser det er umulig å uttale, og sjampo er et produkt ingen egentlig trenger. Jeg har markedsført maling, som er helsemessig skadelig å innånde. Jeg har markedsført elektronikk som fremstår som europeisk, men er produsert i Østen. Jeg har markedsført en salgskanal som folk ikke lenger brukte. Jeg har markedsført en bilprodusent som ble stor på grunn av nazistene i Tyskland. Jeg tror ikke jeg har løyet, men det kan hende at oppdragsgiver har gjort det, slik at jeg har videreformidlet løgn.

Det var én løgn som fikk meg til å søke sannheten. Den sannheten finner man ikke hos dem som taper på at virkeligheten blir synliggjort, men blant dem som er villig til å ofre alt for å fremme sannheten.

Bøker, artikler og dokumentarfilmer

Phillip Kotler; Innføring i markedsføring

Hans Mathias Tjøme; Forbrukeratferd

Linda Lai; Dømmekraft

Marcel Grauls; Kronen på merket

Naomi Klein; No Logo

Niels Christian Geelmuyden; Sannheten på bordet

Manfred Spitzner; Digital Demens (et must for alle barneforeldre å lese)

The Men Who Made Us Spend (1:3) NRK: http://tv.nrk.no/serie/lurt-i-forbruksfella/koid24001714/12-11-2014

Aftenposten: http://www.aftenposten.no/webtv/Na-kan-alle-pa-kjopesenteret-se-hva-du-sokte-pa-hjemme-7775427.html

The Corporation: http://youtu.be/Y888wVY5hzw

Shocking Documentary -How You Are Being Mind Controlled And Don’t Know It http://youtu.be/FePs99eiw1A

The Business of Counterfeits and Knock Offs: https://youtu.be/V0gluXR7QA8

The Great Subliminal Message Deception: https://youtu.be/h4to2f4L5MU

Human Resources (deler av filmen har dessverre blitt slettet): https://youtu.be/ScHuNjr_Lqo?list=PL2CCBAC82FA69A7D7

Propaganda 100 år: http://www.dagbladet.no/2014/11/03/kultur/meninger/kronikk/debatt/krig/36052218/

State of Mind: http://youtu.be/47gd_wfsN78

The Light Bulp Conspiracy: https://youtu.be/-1j0XDGIsUg

Iraq for Sale: https://youtu.be/R-85JANCKq0

Jonathan May, Econimic Hitman: https://youtu.be/IzsqB_k7ITI