Du leser nå
Shakspere og myten om Shakespeare

45 minutter lesetid



Shakspere og myten om Shakespeare

Forfatteren av Shakespeares samlede verker hadde behov for å være anonym, og teater-financieren William Shakspere skrøt gjerne på seg manus han hadde fått tak i, til tross for at han ikke en gang kunne skrive navnet sitt.

Sammendrag:

Det er mange konkrete indikasjoner på at den indre sirkel av Londons teater- og kulturliv i tiden 1590-1620 var godt innforstått med at Shakspere (1564-1616) fra Stratford-upon-Avon ikke var forfatteren av Shakespeares samlede verker (SSV). Minst fire samtidige skriftlige kilder håner og latterliggjør Shakspere som en sjarlatan og «poet-ape» som gir inntrykk av å være høykulturell og fornem ved å late som om han var forfatteren av skuespillmanus som han i rollen som teater-financier og teater-deleier kjøpte opp. Den indre sirkelens innsikt i at Shakspere ikke var forfatteren av SSV ble imidlertid svekket etter Shaksperes død, og med Ben Jonsons desinformasjon i introduksjonsmaterialet i Førstefolioen (1623) som identifiserte Shakspere som forfatteren av SSV ble en seiglivet myte skapt som ingen tvilte på frem til 1840-tallet. Fra 1840-tallet og utover vokste tvilen stadig sterkere ang. forfatterspørsmålet. Da hadde imidlertid turistindustrien og den Jonson-skapte trostradisjonen blitt sterke maktfaktorer i å bevare status quo.

 

Stratfordianisme, som identifiserer Shakspere fra Stratford med forfatteren av SSV, er nå evidensmessig utdatert og minner i dag mest om en dogmatisk religion. At stratfordianisme fortsatt står så sterkt i den kollektive bevissthet skyldes for det første at motargumentene i liten grad har blitt presentert på en samlet og moden form i media, og for det andre at «anti-stratfordianerne» er splittet i synet på hvem som faktisk sto bak SSV.

 

Shakspere i sine karrierer som forretningsmann, eiendomsspekulant, teater-financier, teater-deleier og skuespiller er dokumen­tert med ca. 70 dokumenter fra hans egen levetid. Ikke et eneste dokument fra hans egen levetid nevner ham som forfatter eller poet. Først syv år etter hans død oppstår den aller første personlige referanse som identifiserer ham som forfatteren av SSV, nemlig én setning i Ben Jonsons hyllingsdikt i introduksjonsmaterialet til Førstefolioen (1623).

 

På Shaksperes tid var det både status­messige og sikkerhetsmessige gode grunner til å være anonym forfatter av skuespill, særlig hvis man var aristokrat og/eller hvis skuespillene kunne bli tolket av de kongelige som politisk provoserende eller som en fornærmelse av aristokratiet. Flere skuespillforfattere ble arrestert og utsatt for tortur, noen av dem ble også drept. Det trenger ikke å ha vært et direkte samarbeid mellom Shakspere og forfatteren av SSV, begge handlet ut fra egne interesser og hadde fordel av hva den andre gjorde.

 

Shakspere 1564-1591: Stratford og syv tapte år

William Shakspere ble født, vokste opp, tilbragte de siste årene av sitt liv, og ble begravet i småbyen Stratford-upon-Avon i Warwickshire i Midt-England, ca. 16 mil nordvest for London. Foreldrene var John og Mary Shakspere. De fikk åtte barn, hvorav fem nådde voksen alder. William var nr. 3 i fødselsrekken, og den første sønnen. John Shakspere var hanskemaker og oldermann. Både John og Mary var analfabeter som signerte med et merke.

 

Det er uvisst om William gikk på Stratford Grammar School (som i dag ville tilsvare videregående skole), da skolens arkiver har gått tapt. Det er enighet om at han ikke gikk på college, for man har ikke funnet ham i noen av de bevarte arkiver fra collegene på den tiden. Uansett om William fikk med seg noen år på folkeskole eller ikke, kunne han antagelig lese. Dette er rimelig å anta pga. hans kommende karrierer som forretningsmann, teater-deleier og hans mindre roller som skuespiller. Men å ta for gitt at han gikk på en bestemt skole, eller at han fullførte en bestemt utdannelse, for ikke å snakke om alle biografiene der man viser frem bilder av et bestemt klasserom og sier at «her satt Shakespeare», er å gå langt over streken for hva det er evidens for.

 

Det er ingen evidens for at William noensinne lærte seg å skrive. Det eneste skriftlige som med noenlunde sikkerhet kan føres tilbake til ham, er seks signaturer på juridiske dokumenter datert fra de siste fire årene i hans liv. Disse signaturene er skrevet med en så skjelvende hånd at man antar at han hadde håndkramper, og man har spekulert i et spekter av diverse sykdommer som kunne ha rammet ham. Det minner mest om skribling fra en person som ikke hadde trening i å skrive.

 

I november 1582, 18 år gammel, gifter William seg med den 26-årige Anne Hathaway (1555-1623). Hun var da gravid i tredje måned. I 1583 føder hun Susanna, og i 1585 føder hun tvillingene Hamnet og Judith. Sønnen Hamnet dør 11 år gammel. Etter fødselen av tvillingene er det ingen historiske spor av William før dokumenter viser at han syv år befinner seg på teaterscenen i London. Historikerne regner årene mellom 1585 og 1592 som Shaksperes «tapte år». Var han i disse årene hjemme i rollen som ektemann og far, eller fartet han rundt omkring?

 

Familienavnet var Shakspere, og denne skrivemåten ble bevart temmelig konsistent (men ikke 100 %) gjennom fem generasjoner i kirkenes dåps-, ekteskaps- og begravelsesregistre. Navnet Shakspere står oppført i registrene for Williams bestefar Richard, hans far John, for William selv, for Williams barn Hamnet og Judith, og endelig for barnebarnet (sønnen til Judith som bare levde ett år). I de tilfeller navnet ikke ble skrevet Shakspere, var skrivemåten enten Shaksper eller noe annet som uttalemessig var likt. Uttalemessig var første del av navnet alltid Shak med kort, flat a-lyd; ganske distinkt fra Shake med uttrukken ei-lyd. Ikke i noen registre finner man navnet Shakespeare.

 

Hva med de seks signaturene til William? Ingen av dem har navnet stavet på samme måte. Ingen av dem har heller navneformen «Shakespeare».

 

Frem til ca. 1916 brukte Shakespeare-biografene det korrekte navnet Shakspere i omtalen av mannen fra Stratford, og de antok at Shakspere brukte navnet «Shakespeare» og «Shake-speare» som pseudonym. Men rundt 1916 skjedde et skifte, der biografene i sine bøker begynte å innbille seg selv og sine lesere at Stratford-mannens virkelige familienavn var Shakespeare. I dag, ett hundre år senere, kommer det som en overraskelse på de aller fleste at familienavnet ikke var Shakespeare. For en utførlig artikkel om familienavnet, se A. J. Pointons «The Man Who Was Never Shakespeare» [kap. 1 i boken Shakespeare Beyond Doubt? (2013)].

 

Shakspere 1592-1608: London, teateret og finans

I 1592 ble en pamflett utgitt, Groatsworth of Wit, der tre skuespill­forfattere advares mot en oppadstrebende nykommer som nedsettende refereres til som «Shake-scene», «kråke», «Johannes Factotum» og en Aesopsk gjerrig maur. Forfatteren av pamfletten utga seg for å være Robert Greene, men var trolig Henry Chettle. Referansen til «kråke» antyder en person som låner andres fjær (her fjærene til de virkelige skuespill­forfatterne), og referansen til «Factotum» antyder en person som gir inntrykk av å være et universalgeni. Mens de fleste Shakespeare-biografer har tolket denne pamfletten i et positivt lys for Shakspere ved å dra enkeltsetninger ut av sin kontekst, gir Diana Price (2012, kap. 4) en grundig analyse av konteksten der «Shake-scene» omtales. Det kan ikke være tvil om at pamfletten advarer mot en grådig pengelåner som til minstepris kjøpte opp andres skuespill, og så utgir dem som sine egne.

 

1592 var antagelig året da noen skuespill av SSV-forfatteren for første gang ble fremført.

 

Fra desember 1592 og de neste 12 månedene var det utbrudd av pest i London, som gjorde at teatrene holdt stengt mesteparten av tiden. Det første verket av SSV-forfatteren som har blitt trykt, er diktverket Venus and Adonis som i 1593 kom ut i kvartutgave.

 

Fra 1594 og utover ble SSV-forfatterens stykker bare spilt av Lord Chamberlain’s Men, et selskap eid av en gruppe skuespillere der Shakspere var deleier, financier, kostymeeier og manuskjøper. Lord Chamberlain’s Men gjorde Shakspere til en velstående mann, for i 1597 kjøpte han det neststørste huset i Stratford. Fra 1598 og utover begynte navnet «Shakespeare» å dukke opp på tittelbladene.

 

I motsetning til den rådende oppfatning man finner i de fleste Shakespeare-biografier, at Shakspere var en ledende skuespiller, var denne karrieren trolig begrenset til mindre roller som han sjeldent eller uregelmessig fremførte. Diana Price (2012, kap. 3) bruker humoristisk den amerikanske, militære termen AWOL («Absence Without Leave») om hans skuespiller­karriere, for i de uker i året da Lord Chamber­lain’s Men hadde sine viktigste og mest prestisjefylte fremføringer av skuespill for hoffet, var Shakspere ofte i Stratford. Den siste dokumenterte opptreden av Shakspere som skuespiller, var i en fremføring av Sejanus i 1603.

 

I 1599 fikk John Shakspere sin tredje søknad om et våpenskjold innvilget. Få biografer tviler på at hans ærgjerringe sønn William sto bak disse søknadene. Dette ga John rett til å bruke ærestittelen «gentleman», og etter Johns død ville ærestittelen gå i arv til William. John døde den 7. september 1601, men brydde seg ikke om å bli begravet som «a gent». I et dokument datert den 7. oktober 1601, relatert til en teater-eiendom, er William Shakspere oppført som «gent».

 

I 1598 fremførte Lord Chamberlain’s Men en ny komedie skrevet av Ben Jonson, Every Man in His Humour. Dette skuespillet, som ble en suksess, interesserer oss ikke her, men i 1599 kom Jonson med en oppfølger, den satiriske komedien Every Man out of His Humour, som samme år ble fremført av Lord Chamberlain’s Men. Det er enighet om at denne satiren til en viss grad rammer Shakspere som person, særlig hans forfengelige affære med våpenskjoldet og ærestittelen, men Diana Price (2012, kap. 5) argumenterer for at satiren er et langt mer bitende angrep på Shakspere enn som så. Hun konkluderer at de tre karakterene Sogliardo, broren Sordido og sistnevntes sønn Fungoso er et trehodet speilbilde av Shakspere. I så måte forsterker denne komedien det bilde av Shakspere som kom til uttrykk syv år tidligere i pamfletten Groatsworth of Wit.

 

I 1599 inngikk noen i teatergruppen, inkludert Shakspere, et økonomisk partnerskap og fikk bygget deres eget teater ved bredden av elven Thames. Teateret fikk navnet Globe. Etter at dronning Elizabeth I døde i 1603, mottok skuespillergruppen en «Royal Patent» av den nye kongen, Jakob I, hvilket var en lisens som tillot dem å fremføre seriøse dramaer. Teatergruppen skiftet da navn til King’s Men. I denne tiden vekslet Shakspere mellom å bo i London og i Stratford. Hver vei var en tredagers reise.

 

Mellom 1598 og 1602 ble Parnassus-trilogien, tre satiriske skuespill, fremført for første gang, skrevet av en eller flere ikke-identifiserte forfattere. Her ble Shakspere fremstilt som sjarlatan og en forfengelig narr i form av karakteren Gullio (Price, 2012, kap. 6).

 

I et epigram av Ben Jonson kalt On Poet-Ape, publisert i 1616 men skrevet mange år tidligere, får én bestemt person «passet påskrevet». For de fleste er det ingen tvil om at dette er Shakspere. Epigrammet beskriver en person som kjøper opp skuespillmanus og så tar æren for dem. Med «poet-ape» menes en som imiterer poeter eller tar æren for poeters verker. Og hva menes med den første linjen «Poor Poet-Ape, that would be thought our chief”? Er dette en oppfordring til leserne å skjelne mellom tidens ledende poet og den som ved navn og posisjon i teaterbransjen er mest assosiert med denne poetens verker? Ifølge epigrammet var denne poet-apen i begyn­nelsen forsiktig og uten mye kapital, men har så blitt velstående og gaper nå over alt han kommer over.

 

I juni 1607 giftet Shaksperes datter Susanna seg med Dr. John Hall (1575-1635). Året etter fikk de deres eneste barn, datteren Elizabeth Hall. John Hall ble regnet som en av de beste legene i Warwickshire, og han hadde flere berømtheter og adelige som sine pasienter. Hall var stolt og ærgjerrig på Warwickshires vegne, og pleide omgang med kultur­personligheter, inkludert poeter. Han skrev notatbøker på latin om sine pasienters syke­historier. I disse notatbøkene hadde han også korte kommentarer om karrierene til noen av hans mer eminente pasienter, inkludert poeter. Han nevner sykehistoriene til flere i sin familie, inkludert sin hustru og datter. I 1657, 22 år etter hans død, ble to av notatbøkene oversatt til engelsk og utgitt. Dersom han virkelig var svigersønnen til Englands største poet og dramatiker, er det uhyre merkelig at William Shakspere ikke blir nevnt en eneste gang. Dette minner om en uttalelse av Sherlock Holmes i fortellingen The Adventure of Silver Blaze (1892): Det oppsiktsvekkende var hunden som ikke bjeffet.

 

Shakspere 1609-1616: Stratford og finans

Rundt 1609/1610 avslutter Shakspere alle sine forretninger innen teaterbransjen, og flytter for godt tilbake til Stratford. Hans forretningsvirksomhet blir konsentrert mot eiendom, korn og pengeutlån. Som pengeutlåner var han aggressiv og bragte flere debitorer til retten for å kreve inn mindre summer.

 

I 1609 utga Thomas Thorpe «Shake-speares Sonnets». I forordet hyller Thorpe “Shake-speare” som “our ever-living poet”. Aldri før og aldri senere har termen «ever-living» blitt brukt om en levende person. En “eviglevende” poet er en død poet. Shakspere hadde ennå syv år igjen å leve, mens dagens fremste kandidat til å være SSV-forfatteren, Edward de Vere (17th Earl of Oxford), døde i 1604.

 

Shaksperes død 1616

William Shakspere døde den 23. april 1616, i en alder av 52 år. Dødsårsaken er ukjent. Hans død var det absolutte eksempel på en «ikke-begivenhet». Ingen kom fra London for å hylle ham, ingen berømtheter tok notis, ingen lovprisninger ble fremført, og ingen folkemengder stimet til hans hus. Hans død gikk kulturelt like ubemerket hen som om den lokale rørleggeren hadde dødd av alderdom. Dette i slående kontrast til viraken som oppsto da poeter og litterater fra samme periode døde, som Ben Jonson, Francis Bacon, Edmund Spenser og Sir Walter Raleigh.

 

Shaksperes testamente

Shakspere fikk trolig utarbeidet første versjon av sitt testamente i januar 1616. Den 25. mars 1616 ble den endelige utgaven signert. Dette testamentet er et 3-siders dokument på litt over 1300 ord, håndskrevet av en advokat eller skriver. Selv om testamentet ikke beviser noe, er det et sterkt argument for at Shakspere: 1) ikke var forfatteren av SSV, og heller ikke assosierte seg med SSV, 2) ikke hadde noen litterær produksjon bak seg, og 3) at han faktisk ikke eide en eneste bok! Bøker var svært verdifulle på den tiden, langt mer verdt enn mye av det innboet som nevnes i Shaksperes testamente. Shakspere døde relativt velstående, men testamentet er ytterst trivielt om hvordan hans fullstendig kulturløse innbo skulle fordeles blant hans slektninger. Sammendraget nedenfor er i hovedsak basert på en 23-siders akademisk artikkel fra 2009 av Bonner Miller Cutting, Shakespeare’s Will… Considered Too Curiously (Brief Chronicles).

 

Cutting bemerker at selv om stratfordianerne betrakter testamentet som en «kuriositet» og «gåte», så hva deres sak angår er testamentet intet mindre enn en katastofe! De tre sidene er av forskjellig papirkvalitet, bare side 2 er nummerert, teksten inneholder flere over­strykninger, og hele oppsettet er svært uryddig og minner mest om en kladd. Cutter kommenterer at før man ser nærmere på selve dokumentet, bør man spørre seg hvorfor en av landets og sivilisasjonens fremste eksperter på jus overhode trengte juridisk bistand til å skrive et så enkelt dokument, og likevel greide å lage en slik mess av det. Gitt den juridiske kompetansen til forfatteren av SSV, burde slekt og venner ha oppsøkt ham for bistand til å skrive sine testamenter.

 

Som nevnt, ikke en eneste bok eller manuskript, verken fra ham selv eller andre, nevnes i testamentet. Hva med de 18 Shakespeare-skuespillene som til da ennå ikke hadde blitt publisert? Var han opptatt av deres skjebne? Næh, ikke et ord. Fra inventaret som listes opp synes han heller ikke å ha hatt møbler for bøker eller skrivevirksomhet. Han eide heller ikke et eneste musikkinstrument eller kunst­objekt. Ikke en gang bilder på veggen. Det han tidligere måtte ha eid av teaterrekvisitter var tydeligvis borte. Cutter oppsummerer: «There are no books, papers, writings, manuscripts, musical instruments, art, tapestries, maps, shares in a theatrical company, theatrical attire or memorabilia.”

 

Var Shakspere opptatt av fremtiden til sin hustru, eller sine to døtre, eller barnebarnet Elizabeth Hall? Ville han gjerne sikre seg at de fikk et minimum av utdannelse? Verken hans hustru Anne eller hans to døtre Susanna og Judith kunne lese eller skrive. Den eldste datteren, Susanna, kunne riktignok «tegne» bokstavene i sitt navn så de dannet en signatur. Den yngste datteren, Judith, signerte bare med en krusedull (se Diana Price: Literacy in Shakspere’s family). Nei, Shakspere hadde ingen ønsker eller ambisjoner på deres vegne. Dette står i kontrast til at flere av kvinnene i SSV var godt utdannede og kunne lese.

 

Testamentet til Shakspere innledes med et kort protestantisk vers som hadde blitt hentet rett ut av håndboken for hvordan testamenter skal settes opp. Ikke noe personlig kreativitet der. Resten av testamentets første side var viet den yngste datteren Judith. Hun hadde måneden før giftet seg med en Thomas Quiney, som Shakspere tydeligvis ikke likte fordi det nettopp hadde kommet frem at Quiney hadde gjort en annen kvinne gravid. 300£ av de totalt 350£ skulle holdes av til henne, men hun ville bare motta 10 % renter av pengene inntil hennes ektemann selv hadde skaffet eiendom til en verdi lik den summen som totalt var reservert for henne. Dette er detaljer en sann pengelåner verdig.

 

Shaksperes søster med familie (som inkluderte tre sønner som han ikke husket navnene på) får lov til å bo i et av husene hans, og han gir dem til sammen 35£. I testamentet kommer han så til sin eldre datter Susanna, som på dette tidspunktet var 32 år gammel og bare hadde ett barn, datteren Elizabeth Hall på 8 år. Her bruker han 18 linjer på å utrede at den andelen av arven som er reservert for henne, bare skal utbetales etter at hun har fødd syv sønner. Dersom dette kravet ikke innfris, skal beløpet fordeles blant arvingene til Elizabeth og arvingene til Judith.

 

Så kommer turen til hans hustru Anne, som han bare bruker én setning på. Han nevner henne ikke ved navn, han har heller ikke et kjærlig adjektiv for henne. I den ene korte setningen gir han henne «den nest beste sengen». Han har med andre ord gjort henne arveløs ved å gi henne noe verdiløst som kanskje best egnet seg som fyringsved. Dersom han helt hadde unnlatt å nevne henne, kunne hun ha prøvd å gå rettens vei og fremsette et krav på 1/3 av alt han eide. Ved å gi henne en gammel, brukt seng avskjærte han henne effektivt fra denne muligheten.

 

Etter noen juridiske formaliteter ender så brevet. Ikke en shilling ble donert til veldedige formål, lokalt eller nasjonalt. Man skulle nesten tro at mannen bak testamentet var en bestemt romanfigur som ble skapt i 1843, nemlig Charles Dickens’ Ebenezer Scrooge. Landet Shakspere omsider på en navnevariant han ønsket å bli husket ved? Var han ved denne aller siste anledningen opptatt av å harmonisere navnet sitt med det pseudonym som forfatteren av SSV brukte? Næh, han stavet navnet sitt «Shackspeare».

 

Bonner Miller Cutting konkluderer:

“… there is not the slightest glimmer of a cultivated mind anywhere to be found in the Stratford Will… In conclusion, nothing in this document indicates that the testator led a cultured life or even possessed a cultivated intellect.

He did not provide for the education of his heirs – or for anyone else. His failure to provide for the maintenance of his unnamed surviving spouse is more deplorable than the bequest of his second best bed. There is nothing suggestive of civic pride such as bequests to schools, colleges, almshouses, hospitals, and churches, nor did he think to give to civic projects such as the repair of roads and bridges. Such bequests as these are missing despite the fact that he had accumulated a sizeable estate with 5 homes and had considerable income from additional property. As we read through this dull, wretched document, the last words of William Shackspeare of Stratford-on-Avon, we are left with the inescapable conclusion that the mind that gave life to the greatest literary works in the English language is a mind not to be found here.”

 

Stratfordianernes forsøk på å «forklare» dette testamentet gir assosiasjoner til meitemark som vrir seg i saltsyre.

 

Gravmonumentet

Shakspere ble opprinnelig lagt i en umerket grav ved Holy Trinity Church i Stratford. På gulvet i nærheten ble senere en gravhelle funnet, ukunstlet og fattigslig, med et knittelvers. Verset inneholder ikke navnet «Shakspere», og det er ingen direkte evidens som knytter denne gravhellen til Shakspere. Den gravhellen som i dag ligger der ble satt inn på 1700-tallet for å erstatte den opprinnelige.

 

En gang mellom 1618 og 1622 ble Shaksperes gravmonument satt opp, hugget ut av lyseblå kalkstein av den hollandske skulptøren Gheerart Janssen. Monumentet er hengt opp på veggen ved koret. Man vet ikke hvem som tok initiativet til å sette opp monumentet, eller hvem som ga Janssen oppdraget.

 

Den aller tidligste tegningen av gravmonumentet var en enkel skisse utført av Warwickshire-historikeren William Dugdale den 4. juli 1634. Dugdale var nærme nok monumentet til å kunne lese epigrammet under bysten, så det argumentet at det kan ha vært dårlig lys og at han sto for langt fra til å få med seg detaljene har begrenset verdi. Tegningen ble gjort som en for­beredelse til hans lokalhistoriske bok Antiquities of Warwickshire, som første gang ble utgitt i 1656. I denne boken finner man imidlertid en langt mer detaljert og forskjønnet utgave av Dugdales skisse, utført av Wenceslas Hollar. Ifølge Diana Price (2012, kap. 9) var kilden for Hollars arbeid Dugdales skisse, ikke selve monumentet. Hvis dette er riktig, kan Hollars tegning i hvert fall ikke være mer autoritativ enn Dugdales skisse, og trolig er flere av detaljene i tegningen et resultat av Hollars kreative fantasi. Hollars tegning er også å finne i den reviderte utgaven av Antiquities of Warwickshire som kom ut i 1730. I Hollars tegning ser man Shakspere som en noe gretten mann med hengebarter som holder rundt noe som minner om en ullsekk eller kornsekk. Det er ingen indikasjoner på at tegningen illustrerer en forfatter som skriver med fjærpenn på et papir som ligger oppå en pute.

 

Borgerkrigen i England (1642–1651) påførte gravmonumentet skader, som så ble reparert i 1649/1650. Monumentet ble ytterligere modifisert minst åtte ganger mellom 1649 og 1861. Den bysten av Shakspere som i dag pryder monumentet har flere forskjellige trekk fra den som presenteres i den enkle skissen til Dugdale og i den mer kunstneriske versjonen til Hollar. Dagens byste viser tydelig en mann som sitter og skriver med fjærpenn, og med en skrivepute under seg. Der Dugdale og Hollar tegnet en mann med hengebarter, viser dagens byste en mann med oppovervendt mustasje. Ansiktsuttrykket på dagens byste er mer fornemt og intellek­tuelt.

 

Stratfordianerne og antistratfordianerne har hver sine tolkninger av hva som har skjedd. Stratfordianerne mener at Dugdales skisse var full av grove feil, som så ble videreført av Hollar. De mener videre at dagens byste er den opprinnelige bysten, dog med en rekke nyere malingsstrøk. De betoner også at fjærpennen i løpet av de 400 årene mange ganger har vært fraværende, muligens stjålet av suvenirsamlere. Antistratfordianerne mener at dagens byste er en senere erstatning som ble installert ca. 1748-1750, skapt for å vedlikeholde idéen om Shakspere som forfatteren av SSV. Det finnes imidlertid to tegninger av monumentet, utført i 1725 og 1737 av George Vertue, som er basert på selve monumentet. Diana Price konkluderer at dagens byste er den opprinnelige bysten, dog modifisert og forskjønnet en rekke ganger.

 

Til venstre Hollars skisse; til høyre bysten slik den ser ut idag.

Til venstre Hollars skisse; til høyre bysten slik den ser ut idag.

 

Når det gjelder epigrammet under bysten (altså ikke knittelverset på gravhellen), er alle enige om at dette er meget kryptisk og vanskelig å tolke. De to første linjene er på latin, og inneholder flere skrivefeil, mens resten av epigrammet er på engelsk og inneholder en rekke overflødige kommaer. Epigrammet gir ingen klare indikasjoner på å være en hyllest til en forfatter eller dramatiker.

 

Den delen av epigrammet som sier at liket ligger «with in this monument» tyder på at epigrammet ble skrevet ut fra en opprinnelig plan om at monumentet skulle plasseres over selve graven. Da dette ikke skjedde, fremstår setningen som en gåte for ettertiden.

 

Price foreslår, overraskende, at epigrammet opprinnelig ble forfattet eller diktert av Shakspere selv! Han prøvde å imponere med klassiske referanser til Nestor, Sokrates, Vergil og Olympen, men fremstår for dem som behersker klassikerne som usammenhengende og latterlig. Dersom Ben Jonson hadde forfattet epigrammet ville man ha forventet mer treffende klassiske referanser. Price finner det sannsynlig at den opprinnelige planen inkluderte også et annet epigram, som skulle stå under det første. Det andre epigrammet skulle inneholde Shaksperes biografiske data.

 

1623: Førstefolioen og Jonsons desinformasjon

Fra 1594 og frem til 1622 hadde 18 av SSV-forfatterens skuespill blitt utgitt enkeltvis. Disse er kjent som kvartutgavene, da hvert originalark som ble brukt for trykk ga fire ark, dvs. at hvert ark i pamfletten har en kvart størrelse av originalarket. Førsteutgaven av SSV ble utgitt i november 1623, syv år etter William Shaksperes død. Bindet på 908 sider inneholder 36 av SSV-forfatterens skuespill. Førsteutgaven er kjent som First Folio (Wiki: First Folio). «Folio» er en angivelse av arkformatet; at originalarket bare ble brettet én gang, og slik resulterte i to ark med halv størrelse av originalarket. Det antas at ca. 800 eksemplarer ble trykt, hvorav 233 eksemplarer har overlevd. På markedet har hver av disse i dag en verdi på over $5 millioner.

 

Tittelbladet til First Folio, 1623, med portrett tegnet av Martin Droeshout.

Tittelbladet til First Folio, 1623, med portrett tegnet av Martin Droeshout.

 

Det berømte tittelportrettet av Shakspere ble tegnet av den London-baserte gravøren Martin Droeshout. Droeshout tilhørte en gravørfamilie med to gravører som het Martin, så det er uklart hvilken Martin som laget portrettet, Martin Droeshout den Yngre (1601-?) eller Martin Droeshout den Eldre (c. 1560-1642). De fleste mener at portrettet ble lagd av Martin Droeshout den Yngre. Han var i såfall 14 år gammel da Shakspere døde; 21 år gammel da han laget portrettet i 1622; og mest sannsynlig hadde han aldri sett Shakspere i levende live (se Wiki-artikkelen Droeshout portrait). Stratfordianerne vil gjerne anta at Droeshout arbeidet ut fra et tidligere bilde, men det er bare en antagelse. Man har altså ikke funnet et eneste portrett av Shakspere fra den tiden han levde.

 

Fra et rent kunstnerisk perspektiv er portrettet temmelig dårlig. Hodet er uproporsjonalt stort, det er flere skjevheter ved ansiktet, og det synes som om hodet er plassert på et fat. Sammen­lignet med andre tittelblad fra samtiden er det fullstendige fraværet av ornamentikk oppsikts­vekkende, samt at bildet av hodet og overkroppen tar opp uvanlig mye plass på tittelbladet. Flest merkeverdigheter er imidlertid knyttet til den tettsittende jakken, på engelsk kalt doublet.

 

En skredder hevdet i 1911 at den tegnede jakken åpenbart har brukt den venstre forsiden og den venstre baksiden av en virkelig jakke som modell (fremfor de to forsidene). John M. Rollett har analysert denne observasjonen nærmere i artikkelen Shakespeare’s Impossible Doublet: Droushout’s Engraving Anatomized [kap. 10 i boken Shakespeare Beyond Doubt? (2013)]. Rollett argumenterer for at Droushouts oppdrags­giver med intensjon har beordret at portrettet skulle inneholde flere merkverdigheter eller anomalier for slik å hinte den skarpe observatør om at portrettet ikke er hva det gir seg ut for å være.

 

Førstefolioen innledes med diverse introduksjonsmateriale, bl.a.:

  • en dedikasjon til brødreparet William Herbert (3rd Earl of Pembroke) og Philip Herbert (Earl of Montgomery, senere 4th Earl of Pembroke).
  • to epistler angivelig skrevet av John Heminges og Henry Condell, som begge var teater­kollegaer av Shakspere;
  • et langt og ganske så tvetydig hyllingsdikt av Ben Jonson (1572-1637), som på dette tidspunkt var en moden mann på 51 år;
  • noen kortere hyllester av andre.

 

Alt tyder på at Ben Jonson var redaktør av Førstefolioen, og at det var han som forfattet både dedikasjonen og de to epistlene av Heminges og Condell. Introduksjonsmaterialet inneholder to korte referanser til Shakspere som forfatter av SSV. I Jonsons hyllingsdikt finner man setningen “Sweet Swan of Avon!», og i hyllesten fra poeten Leonard Digges nevnes «thy Stratford Moniment» (som for øvrig er den aller første historiske referansen til Shaksperes grav­monument). Jonson, Heminges og Condell kjente personlig Shakspere. Så her blir anti­stratfordianerne tvunget til å bruke betegnelser som «bevisst bedrag» og «desinformasjon», utført av Jonson og trolig med de andres samtykke. Disse konklusjoner er gjort rede for i en artikkel av Richard F. Whalen, The Ambiguous Ben Jonson: Implications for Assessing the Validy of the First Folio Testimony [kap. 11 i boken Shakespeare Beyond Doubt? (2013)].

 

I Shaksperes levetid kunne den innsikt at han ikke var forfatteren av SSV beskrives som en «åpen hemmelighet», som den indre sirkel av Londons teater- og kulturliv kjente til. Diana Price nevner to moderne eksempler på «åpne hemmeligheter» der media først etter personens død lot være å legge bånd på seg. Franklin D. Roosevelt (1882-1945) ble som kjent totalt og permanent paralysert fra hoften og ned i august 1921, 39 år gammel. Han ble USAs mest kjente polio-rammede, men graden av paralyse slapp ikke ut i media før etter hans død. Han lot seg aldri offentlig bli fotografert i en rullestol, og han lurte offentligheten ved å gi inntrykk av, på forskjellige vis, at han hadde litt førlighet i beina og i hvert fall kunne stå oppreist. Det andre eksempelet er John F. Kennedys talløse seksuelle forhold utenfor ekteskapet før og under hans korte presidenttid, hvilket bare var mulig å holde skjult ved at media beskyttet ham.

 

I den perioden da Elizabeth I og Jakob I satt på tronen, skulle de som tilhørte overklassen ganske enkelt ikke være yrkesutøvere, og aller minst være profesjonelle forfattere, poeter eller dramatikere. Dette var ikke respektabelt, det var et brudd på datidens kultur. I den grad overklassen skrev tekster, ble disse sirkulert privat mellom venner. Hvis lysten til å få utgitt noe var veldig stor, kunne man til nød utgi det under et pseudonym. Når det gjelder status­messige grunner for at adelen ikke sto frem som dramatikere, se Prices artikkel The Mythical «Myth» of the Stigma of Print (2002). Jonsons bedrag i Førstefolioen hadde ikke personlig vinning som formål, og det var heller ingen konspirasjon. Bedraget synes heller å ha vært en samvittighetsfull, posthum tjeneste overfor den virkelige forfatteren av SSV. Hyllingsdiktet av Jonson er som nevnt meget tvetydig, og må derfor leses kritisk. Så lenge Shakspere levde nevnte Jonson ham aldri direkte ved navn, hvilket fra et stratfordiansk perspektiv er bemerkelses­verdig.

 

Ghostwriting er idag er et meget utbredt fenomen, der en såkalt skyggeskriver mottar som oppdrag å skrive noe som en annen gis kreditt for (Wiki: Ghostwriter). Det motsatte er langt mindre vanlig: å betale noen for å ta kreditt for noe man selv skrevet. Noen mener at den romerske komedieforfatteren Terents (død 159 f.Kr.) var en slik kredittaker for et par verker forfattet av Scipio Aemilianus og Gaius Laelius. Slik sett er det interessant at Shaksperes samtidige John Davies i et epigram sammenligner Shakspere med Terents.

 

Mens Shakspere var teater-deleier i London ble flere skuespill utgitt med forfatternavnet «Shake-speare», skuespill som i dag ikke tilskrives forfatteren av SSV. Eksempler er Fair Em / The Miller’s Daughter of Manchester (1590), Mucedorus (1590), The Merry Devil of Edmonton (ca. 1600), Sir John Oldcastle (1600), The London Prodigal (1605), The Puritan Widow (1607), A Yorkshire Tragedy (1608) og The Second Maiden’s Tragedy (1611).

 

SSV-forfatterens unike breddekompetanse

Da stratfordianerne ikke har funnet de konkrete kildene til Shaksperes bredde- og dybde­kompetanser, språkkompetanser og livserfaringer som kan forklare produksjonen av SSV, har de valgt flere strategier for å kunne forklare hans kunnskapsrikdom. Én av strategiene har vært å nedtone den faktiske fagkompetansen som kommer til uttrykk i SSV. En annen strategi er å overvurdere hva forestillingsevnen er istand til. En forfatter må naturligvis ha en kreativ fantasi, men den dyden alene gir ikke faglig innsikt. Det kan derfor være nyttig med et par henvisninger til hva eksperter innen hvert sitt felt mener om fagkompetansen som kommer til uttrykk i SSV.

 

– Jus. Siden slutten av 1700-tallet har jurister uttrykt sin beundring for SSV-forfatterens kyndighet i jus. Kyndigheten kommer til uttrykk når det gjelder dybde, presisjon og teknisk ekspertise. Det er imidlertid ikke bare SSV-forfatterens juridiske kompetanse som fascinerer, men også hvor «impregnert» han er av dette faget. Det er referanser til rettssaker i 25 av hans skuespill. Han juridiske mindset kommer til uttrykk i termer, metaforer og formuleringer selv når temaet ikke er jus.

 

Professor B. J. Sokol og advokat Mary Sokol har skrevet flere bøker om den juridiske kompetansen som kommer til uttrykk i SSV, bl.a. en ordbok på 512 sider, Shakespeare’s Legal Language: A Dictionary. Denne inneholder detaljert diskusjon av de juridiske termer og begreper brukt i SSV. Forfatterne konkluderer at:

 

«[T]he overall impression given by this Dictionary may well contradict frequently reiterated claims that Shakespeare’s interest in law was at best superficial, and that Shakespeare exploited legal ideas, circumstances, and language with no regard for any factor aside from ‘poetic’ effect. It is our view, derived from cumulative evidence, that on the contrary Shakespeare shows a quite precise and mainly serious interest in the capacity of legal language to convey matters of social, moral, and intellectual substance.»

 

For en oppsummerende artikkel om den juridiske kompetanse og opptatthet som kommer til uttrykk i SSV, se Thomas Regniers artikkel Could Shakespeare Think Like a Lawyer? [kap. 8 i boken Shakespeare Beyond Doubt? (2013)].

 

– Medisin og psykiatri. På Shaksperes tid ble de aller fleste medisinske bøker skrevet på latin og gresk, og det fantes ingen bok som ga en omfattende innføring i medisinens historie. Den første forfatter som ga en omfattende analyse av SSV-forfatterens psykologiske, psykiatriske og medisinske kompetanser, var Dr. John Charles Bucknill (1817-1897), britisk psykiater og stifter og redaktør av to vitenskapelige tidsskrifter. Fra 1859 til 1867 ga han ut tre bøker der han analyserer Shakespeares kompetanse. Alle tre bøkene har nylig blitt gjenutgitt, bl.a. The Medical Knowledge of Shakespeare (orig. 1860, gjenopptrykt 2005).

 

I 1959 fikk Dr. Robert Ritchie Simpson utgitt boken Shakespeare and Medicine, der han skriver at han i SSV fant 712 medisinske referanser, hvorav 455 hadde en beskrivende karakter. Dette innebærer et gjennomsnitt på ca. 12 medisinske referanser av beskrivende karakter pr. skue­spill. Simpson skjulte ikke sin beundring for kvaliteten i disse beskrivelsene.

 

I 1986 kom den tredje solide boken om SSV-forfatterens medisinske kompetanse: Dr. Aubrey C. Kail: The Medical Mind of Shakespeare. I 2008 kom Dr. John Brine ut med boken His Medical Footprints, der han argumenterer for at Shakspere må ha hatt profesjonell, medisinsk trening tidlig i livet. Når det gjelder nevrologi og psykiatri, anbefales essayet til Dr. Lance Fogan: «William Shakespeare: Renaissance Physician» (Creativity and Madness, Vol. 2, 2009). For en oppsummering av disse og flere andre verk, se artikkelen til akuttlegen Earl Showerman, How did Shakespeare Learn the Art of Medicine? [kap. 9 i boken Shakespeare Beyond Doubt? (2013)].

 

– Sjøfart. Kaptein og forfatter W. B. Whall fikk i 1909 publisert boken Shakespeare’s Sea Terms Explained (110 sider). I SSV fant han:

“an intimate professional knowledge of seamanship. Words and phrases of an extremely technical nature are scattered throughout them, and a mistake in their use is never made.”

 

– Militærlivet. Den britiske militærhistorikeren Sir John William Fortescue (1859-1933) skrev følgende i sitt monumentale 13-bindsverk A History of the British Army:

“Shakespeare is as truly the painter of the English Army… in Shakespeare must the military student read the history of the Elizabethan soldier.”

 

– Intimt kjennskap til Italia. Mange av skuespillene i SSV har settingen i Italia; bare ett av dem har settingen i det elizabethanske England. Forfatteren av SSV elsket tydeligvis Italia. 106 scener er fra Italia, og totalt er det over 800 referanser til landet. Det er 400 referanser til Roma, 52 til Venice, 34 til Naples, 25 til Milan, 23 til Florence, 22 til Padua, og 20 til Verona. Stratfordianerne har i de siste tiårene polarisert seg selv inn i et hjørne der de aggressivt forsvarer den oppfatning at Shakspere aldri i sitt liv besøkte Italia. Hans kjennskap til Italia skal utelukkende ha kommet fra aktiv fantasi, lesing av mange bøker, og pubprat med folk som hadde besøkt landet. Er de mange skildringene av Italia – når det gjelder språk, geografi, kultur, detaljerte lokaliteter og historie – presise og korrekte? Kan dette ha kommet fra annenhånds­kunnskap alene?

 

Den første som gjorde et særstudium av hvorvidt det var substans i skildringene av Italia i SSV, var Richard Paul Roe, som året etter sin bortgang i 2010 fikk utgitt boken The Shakespeare Guide to Italy: Retracing the Bard’s Unknown Travels (2011). Roe var advokat fra California, med akademiske grader i engelsk litteratur og europeisk historie. Han reiste på kryss og tvers av Italia i over tyve år. For ham var det ingen tvil om at forfatteren av SSV måtte ha hatt et intimt første­håndskjennskap til Italia.

 

Den engelske forfatter og kritiker Alexander Waugh har skrevet artikkelen Keeping Shake­speare out of Italy [kap. 7 i boken Shakespeare Beyond Doubt? (2013)]. Her tilbake­viser han en rekke merkelige påstander fra stratfordianerne om at Shakspere umulig kunne ha vært i Venice. De begrunner dette med at SSV-forfatteren ikke nevner flere av byens største turist­severdigheter. Waugh innvender at for det første skrev ikke SSV-forfatteren en turistguide til Venice (hvilket han kunne ha gjort bare ved å lese bøker). For det andre er hans mange detaljerte skildringer av mindre kjente lokaliteter i Venice en langt bedre bekreftelse på hans personlige tilstedeværelse.

 

Noemi Magri – som var professor i engelsk ved ITIS School i Mantua, Italia – fikk tre år etter sin bortgang i 2011 utgitt en antologi av tidligere essays og artikler, Such Fruits Out of Italy: The Italian Renaissance in Shakespeare’s Plays and Poems (2014). Denne antologien på litt over 300 sider er et resultat av 15 års forskning, og levner ikke tvil om at SSV-forfatteren måtte ha hatt førstehåndskjennskap til Italia. Se Gary B. Goldsteins bokanmeldelse (Elizabethan Review).

 

– Det aristokratiske perspektiv. Det aristokratiske perspektiv er enerådende hos forfatteren av SSV. Han kjenner overklassen og aristokratiet fra innsiden, i substans og form. Forfatteren har et intimt kjennskap til aristokratiske fritidsaktiviteter som jakt, falkeoppdrett, tennis og plen-bowling. Med «intimt kjennskap» menes at han tydeligvis skrev ut fra personlig erfaring, ikke ut fra hva han kunne ha plukket opp fra bøker. Særlig hans inngående kjennskap til falke­oppdrett har imponert mange. Det finnes ingen evidens for at Shakspere pleiet relasjoner med noen fra aristokratiet (Price, 2012, kap. 14).

 

De lavere klasser portretteres fra utsiden, nærmest som karikaturer og tegneseriefigurer. De er absurde, komiske, latterlige. De har ofte nedsettende navn, som Bottom, Dull og Snout. Samlinger av folk beskrives som farlige mobber. Forfatteren av SSV hadde ingen sympati for strebere som prøvde å trenge seg oppover mot de høyere klasser, hvilket Shakspere og hans far var eksempler på. Tom Bethell, engelsk-amerikansk journalist og redaktør for flere tidsskrifter, skriver i sitt lange essay The Case for Oxford: Were the works of Shakespeare really written by the Earl of Oxford? (The Atlantic, 1991):

 

“The author displays little sympathy for the class of upwardly mobile strivers of which Shakspere was a preeminent member. Shakespeare celebrates the faithful servant, but regards commoners as either humorous when seen individually or alarming in mobs. Either way he is remote from them. The concerns of the burgher are not his—hardly what one would expect from the pen of a thrifty countryman new in the big city and rising fast. Shakespeare’s frequent disgust with court life sounds like the revulsion of a man who knew it too well. His contempt for a climber like Malvolio in Twelfth Night suggests a writer who is by birth above social climbing and finds it laughable in his inferiors. (Oxfordians, incidentally, make a strong case that the character of Malvolio is based on Sir Christopher Hatron). Louis Benezet, a professor at Dartmouth (and an Oxfordian), noted in 1940 that Shakespeare’s noblemen «are natural, at ease, convincing.»

«They talk the language of their class, both in matter and manner. They are aristocrats to the core. On the other hand in portraying the lower classes Shakespeare is unconvincing. He makes them clods or dolts or clowns, and has them amuse us by their gaucheries. He gives them undignified names: Wart, Bullcalf, Mouldy, Bottom, Dogberry, Snout….»

 

Walt Whitman noted the same thing. «The comedies,» he wrote, «have the unmistakable hue of plays, portraits, made for the divertissement only of the elite of the castle, and from its point of view. The comedies are altogether non-acceptable to America and Democracy.»

 

– Aristokratiet som målgruppe. I tillegg til at SSV-forfatteren tok det aristokratiske perspektiv for gitt, skrev han også for aristokratiet, og for dem alene. Bare overklassen hadde den nødvendige utdannelse, erfaring og bakgrunn til å forstå de utallige høykulturelle referanser som så sterkt preger hans verker. Alle disse «snobbete» referansene må ha hatt en distanserende effekt på almuen. Vi kan anta at han bare verdsatte de teateroppsetninger av hans dramaer som ble fremført for hoffet. Oppsetningene for almuen tok han nok som et hyggelig komplement, men uten videre betydning.

 

Hvilke underliggende temaer opptok SSV-forfatteren? Harmonerer disse temaene med det vi vet om Shakspere? Diana Price (2012, kap. 15) skriver:

«Mange bøker har tatt opp de brede emnene som forfatteren stridde med i drama etter drama. Noen temaer er universelle, mens andre er mer spesifikke for Shakespeare. Eksempler på slike temaer er: Feilaktige eller tvetydige beskyldninger om utroskap (Vintereventyret, Othello, Stor ståhei for ingenting, Når enden er god er allting godt), forpliktelsene til de kongelige og adelige (Hamlet, Like for like), og sosial utstøtthet (Kong Lear, aristokratene som var forviste i Som dere vil ha det, Prospero i Stormen). Biografene finner ikke noen overbevisende paralleller mellom disse tematiske klimaksene og Shaksperes liv.»

 

Språkkunnskaper. Forfatteren av SSV må ha vært istand til å lese fransk, italiensk, spansk, latin og gresk, og han må ha behersket disse språkene godt. Dette vet vi av to grunner. For det første var mange av hans litterære kilder bøker på disse språkene som ennå ikke hadde blitt oversatt til engelsk (Price, 2012, kap. 13). For det andre ga han det engelske språket et gedigent løft ved å lansere ca. 1700 nye ord. Disse nyordene var tilpasninger fra hans beherskelse av de fem nevnte språkene. Ifølge Hart (1943) inneholder skuespillet Hamlet (1599-1602) alene 170 ord som aldri tidligere hadde blitt brukt i det engelske språk.

 

Mens vokabularet til SSV-forfatteren tidligere ble antatt å være usedvanlig rikt, i en egen klasse høyt over alle andre, har nyere analyser imidlertid vist at flere andre forfattere på den tiden hadde et likt rikt og kanskje enda rikere vokabular, som Ben Jonson (1572-1637) og Thomas Dekker (1572-1632). Se artikkelen til Labbe & Labbe (2014): Was Shake­speare’s Vocabulary the Richest?

 

Er mannen bak all kompetansen og livserfaringen nevnt ovenfor den samme mannen som et par år senere knugende dikterte Shaksperes uryddige og ukultiverte testamente?

 

De mange hundreder Shakespeare-biografier

Den ytterst sparsommelige informasjonen om Shakspere som er presentert ovenfor, er alt vi vet om ham. Det gikk fort å lese gjennom? Et par minutter? Så hva inneholder da de mange tusener biografier om ham, hver av dem på flere hundre sider, skrevet av de lærde, historikere og professorer? De består av gjetninger, antagelser, formodninger, spekulasjoner, slutninger… som er basert på SSV, og som tar for gitt at Shakspere var forfatteren av SSV. Når stratfordianerne nå må forsvare seg i stadig sterkere grad mot anti-stratfordianerne, henviser de gjerne til de mange hundreder av biografier som de allerede har skrevet om ham, fra James Orchard Halliwell-Phillipps’ Outlines of the Life of Shakespeare (1883) og frem til i dag. Men all den professorale forskningen som ligger bak alle disse biografiene er ganske enkelt ikke relevant, da de har tatt for gitt det som her er spørsmålet.

 

Keir Cutler – i sitt 45-siders essay The Shakespeare Authorship Question: A Crackpot’s View – påpeker hvordan de mest autoritative Shakespeare-biografiene svikter. Han tar bl.a. for seg:

 

Ron Rosenbaum, i en anmeldelse av Peter Ackroyds Shakespeare: The Biography (2006), skrev i Publishers Weekly: “At their best, Shakespearean biographers are like great jazz musicians, able to take a few notes of an old standard and spin them into dizzying riffs of conjecture.”

 

Til tross for de «bassenger» av gjetninger, antagelser, formodninger, spekulasjoner og slutninger som disse Shakespeare-biografene skaper, svømmer og daglig lever i, er de forbausende lite åpne for kompetente refleksjoner fra andre, når disse går i en annen retning. Et eksempel på den hån, latterliggjøring og psykiatrisk diagnostisering som disse andre blir gjenstand for, er James Shapiros bok fra 2010, Contested Will – Who Wrote Shakespeare?

 

Diana Price (2012, kap. 17) tar opp et annet problem med Shakespeare-biografiene, at ingen av dem en gang prøver å gi en sammenhengende, kronologisk fortelling av hans liv. Fremfor å sette opp en tidslinje som integrerer lesing, litterær produksjon, sosialt liv, forretninger og evt. reiser, blir hver karriere eller aktivitet behandlet i egne kapitler. På denne måten gjøres det umulige mulig, å presse SSV-forfatterens forfatterskap inn i Shaksperes liv.

 

Hva er biografisk evidens?

Upersonlige samtidsreferanser til forfatteren av SSV kan naturligvis ikke brukes som argument for at Shakspere var forfatteren av SSV. Det avgjørende er hva som finnes av personlige referanser til at Shakspere var forfatteren av SSV, og med «personlig referanse» menes at kilde­personen hadde et personlig kjennskap til den omtalte person. Men en personlig referanse er heller ikke nok dersom den ikke nevner Shakspere i rollen som forfatter! Ingen tviler på at Shakspere har levd, så det er ikke hans eksistens som skal dokumenteres. Spørsmålet blir således: Hvor mange personlige samtidsreferanser nevner Shakspere i rollen som forfatter?

 

Som et eksempel på en upersonlig referanse kan nevnes epigrammet til den britiske poeten John Davies (1569-1626) som ble publisert i 1610/1611: «To Our English Terence Mr. Will: Shake-speare». Det er ikke noe i epigrammet som tyder på personlig kjennskap til Shakspere. Når man ser hvordan John Davies formulerte flere av sine andre epigrammer, rettet til andre personer, kommer tydelige indikasjoner på personlig kjennskap/vennskap frem.

 

Shakspere i karrierene som forretningsmann, teater-financier, teater-deleier og skuespiller er dokumen­tert med ca. 70 dokumenter fra hans egen levetid. Ikke et eneste dokument fra hans levetid nevner ham som forfatter eller poet. Stratfordianerne forsvarer sin dogmatiske tro med en daglig chanting av visdomsordet «Fravær av bevis [på Shakspere som forfatter] er ikke bevis på fravær». At de ikke ønsker å vurdere evidensen for og imot mer nyansert enn dette, sier noe om den defensive posisjonen de har havnet i. Det interessante spørsmålet er: Hvor unikt er fraværet av bevis i Shaksperes tilfelle, sammenlignet med datidens forfattere og dramatikere som det er naturlig å sammenligne med?

 

Shaksperes to døtre Susanna og Judith døde i 1649 og 1662. Shaksperes datterdatter Elizabeth Hall døde i 1670. Er det underlig at det ikke er noe tegn på at disse har assosiert seg med forfatteren Shakespeare?

 

For en diskusjon av hva som er biografisk evidens, og hvordan man nyanserer forskjellige kvalitetsnivåer av biografisk evidens, se Diana Prices 36-siders essay fra 2004, Evidence for a Literary Biography. Interessant nok, hun valgte å få dette essayet trykt i et juridisk tidsskrift, da en nyansert forståelse av hva evidens er, er sentralt innen jussen. Når man har lest dette essayet, ser man hvor dårlig kvaliteten er på Wiki-artikkelen Shakespeare authorship question.

 

… greatness thrust upon them.

Det var først på 1700-tallet at forfatteren av SSV fikk stjernestatus som det uovertrufne, transcen­dente geni: «Ingen over, ingen ved siden av». Med denne stjernestatusen begynte også turistindustrien å vokse i byen Stratford-upon-Avon. Og den har siden bare fortsatt å vokse. Økonomiske interesser og tradisjon holder i dag myten om Shakspere som Shakespeare oppe, forkledd som «vitenskapelig konsensus».

 

Denne artikkelen har allerede blitt lang nok, og for de av leserne som har fulgt med til hit, venter desserten: Keir Cutlers glimrende teatermonolog Mark Twain’s ‘Is Shakespeare Dead?’ (YouTube), som er en tilpasning av Twains 145-siders essay fra 1909. Vi avslutter her på samme måte som Cutler avslutter sin monolog, med et vers fra komedien Hellig­trekongersaften (1600/1601). Vi kan forestille oss at SSV-forfatteren her blunker til Shakspere:

 

«Be not afraid of greatness.

Some are born great,

some achieve greatness,

and others have greatness thrust upon them.”

 

Kilder og ressurser

Det antistratfordianske perspektiv

Cutler, Keir:

* Mark Twain’s ‘Is Shakespeare Dead?’. Teatermonolog basert på Mark Twains 145-siders essay fra 1909 (YouTube, 44 min.).

* Shakespeare Authorship / Crackpot to Mainstream. Foredrag under en konferanse i Toronto 2013 der temaet var Shakespeare-forfatterspørsmålet (YouTube, 44 min.)

* The Shakespeare Authorship Question: A Crackpot’s View. Kindle-utgave, 2014. 45 sider.

* Shakespeare’s Mulberry Tree. Kindle-utgave, 2014, 16 sider.

 

Cutting, Bonner Miller: Shakespeare’s Will… Considered Too Curiously. Brief Chronicles, Vol. I (2009)169. 23 sider.

 

Pointon, A.J. (2011): The Man Who Was Never Shakespeare: The Theft of William Shakspeare’s Identity. 304 s.

 

Price, Diana (2012): Shakespeare’s Unorthodox Biography: New Evidence of an Authorship Problem. 368 s. Se også bokens web-base.

 

Price, Diana (2004): Evidence for a Literary Biography. 72 Tenn. L. Rev. 111 (2004). s. 111-147. Denne artikkelen på 36 sider, som ble trykt i et amerikansk juridisk tidsskrift høsten 2004, diskuterer spørsmålet om hva som er biografisk evidens, og nyanserer forskjellige kvalitetsnivåer av biografisk evidens.

 

Shahan JM & Waugh A (red.) (2013): Shakespeare Beyond Doubt? Exposing an Industry in Denial. 254 sider.

 

The Shakespeare Authorship Coalition. En forening dannet og ledet av John M. Shahan (California) i 1996, som fronter anti-stratfordianisme uten å ta stilling til alternative kandidater.

 

Det stratfordianske perspektiv

Wiki: William Shakespeare;   Shakespeare authorship question.

 

The Shakespeare Authorship Page.

 

60 Minutes with Shakespeare.

 

* * *

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
0%
Opplysende
75%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
25%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

4 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *