Du leser nå
”Politisk vitenskap” i et nøtteskall

14 minutter lesetid

statsvitenskap


”Politisk vitenskap” i et nøtteskall

Er politisk vitenskap berettighet til å skilte med vitenskapsbegrepet? Med et skråblikk på samfunnets utvikling i en større forstand er det kanskje bedre å kalle det for vrøvl.

Du kan studere politisk vitenskap på universitet for å få en ”Master Grad” i faget og fortsatt være forvirret, eller du kan lese denne artikkelen og tilegne deg en bærbar forståelse i klarhet med det samme.

Politikk som en institusjon er bærekraftig fordi den har makten til å skape, promotere og vedlikeholde et kjerneproblem som igjen skaper et uendelig antall sekundære problemer for menneskeheten. Den gjør seg flittig opptatt med å løse de mange problemer den selv har skapt uten å berøre problemenes real opphav.

Politikk omfatter styringskontroll over juridiske forhold, økonomiske forhold, næringslivet, utdanning, religion, politiet, militæret, vitenskap og massemedia i praksis. I en metaforisk forstand er politisk ledelse noe av det samme som orkesterdirigenten mens de andre av sektorene er som de instrumentene som til sammen skaper konserten. Det er ikke alltid opplagt å forstå, men i praksis er det politikken som former den nasjonale kulturen mye mer enn kulturen som skaper politikken, særlig moderne forhold.

Hva er målet?

Real klarhet i et systemisk perspektiv kan aldri realiseres uten å ha like mye klarhet om retningen vi ønsker å bevege oss i. Målet må også uttrykkes i en ”positiv” forstand i kontrast til negativ tenkning som er å bevege seg vekk fra noe vi ikke ønsker oss.

Politikken styrer samfunnet. Men hva er egentlig målet med samfunnet? Hva er menneskets mål i livet? Det er ikke mulig å tilby noe spesifikke svar på disse spørsmål men det er mulig å tilby veldig nøyaktige generaliseringer som også gir plass til å romme individets mål.

Med et blikk på menneskets generelle prestasjonspotensial er det mye bra å si om at vi hever våre mål til det høyeste slik at vi gjør oss i stand til å legge forholdene til rette for å kunne være alt det både den enkelte og samfunnet som en helhet kan bli. Denne ideen er også forenelig med den norske Kongens nyttårstale til folket i 2012 husker jeg. Det er flere ord som kan brukes for å uttrykke ”det beste” som et potensiale. Jeg har funnet at begrepet langsiktig vitalitet for miljøet, andre og seg selv måtte være romslig nok til å gjøre alle fornøyde samtidig som den er spesifikk nok for å tilby en kollektiv så vel som individuell retning for tenkning, handling og atferd.

”Fred”, ”normalitet” som begreper er veldig underlegen til vitalitet som et mål da ”fred” er bare fravær av krig. Det er en form for stillhet som selvfølgelig er bedre enn krig men langt fra det som er fremragende eller hva som speiler langsiktig vitalitet. En annen sak med vitalitet som et mål er at den MÅ deles for å være langsiktig. Kortsiktig vitalitet som ikke er delt, holder ikke mål som et kollektiv ønske. Jeg velger å inkludere miljøet som et abstrakt begrep – det rommer alt i naturen og hvis naturen er forgiftet, vil vitalitet aldri kunne realiseres, verken på kortsiktige eller langsiktige premisser.

Vi ønsker oss ”flyt” i samfunnet som støtter individuell og kollektiv selv-realisering av et ukjent potensial. Hva sier vitenskapen om forutsetningene for selvrealisering?

Forutsetninger for selvrealisering

Vitenskapen om ”flyt” og ”selv-realisering” av et uttal ulike systemer har pågått siden 1970-årene og viser til en enstemmig, opplagt og selvfølgelig konklusjon om at ingen levende eller døde systemer kan prestere sitt aller beste i et miljø av indre og/eller ytre konkurranse.

Om vi ser nøye på naturen som en ”modell” vil oppdager vi at alle levende skapninger består av et sammensatt biologisk mangfold som er selvorganisert for å skape synergistiske forhold seg i mellom. Det vil si at alle delene hjelper hverandre og utfyller hverandre for å støtte et kollektivt mål som også kan fint uttrykkes som langsiktig vitalitet, dersom eksterne forhold også er fri for konkurranse.

Videre er det også slik at alle levende vesener er skapt med en adekvat og intelligent selvforsvarssystem som kan justere atferd tilpasset miljøet nettopp for å hindre en hver form for hovedsakelig indre, så vel som ekstern konkurranse.

I naturen kan vi også observere at jo høyere nivå av mangfold, desto større sjanser er det for at alle levende organismer i det miljøet finner en nisje der deres mål og konsekvens bidrar til synergistiske forhold for helheten. Monokulturer, det vil si fravær av mangfold, skaper store huller og begrensninger i miljøet og vitalitet er veldig vanskelig om ikke umulig å oppnå. Monokulturer skaper alltid en forverring av konkurranseforhold i miljøet og blant mennesker.

Naturens organiseringsprinsipper

Et hvert levende vesen er selv-organisert og selvledet. Det vil si anarki råder i naturen. Når naturen er i balanse med seg selv, det vil si tilstrekkelig mangfold er tilstede i miljøet er det absolutt ingen kaos å spore, selv om det er ingen form for sentral kontrollerende organ. Naturens orkester har ingen sentral dirigent. Det er heller ikke behov for en dirigent fordi alle deler arbeider i felleskap direkte eller indirekte for å uttrykke langsiktig vitalitet fra før av. Alle gjør sitt beste for å bli alt det de kan bli.

Utviklingen av biologiske livsformer fra enkle en celle organismer til for eksempel mennesket bruker opplagt noen faste spilleregler eller mønstre for å lykkes. Det er også vesentlig å forstå at vi ikke lever i et dualistisk univers selv om de fleste tror sterkt at det faktisk er tilfelle.

I naturen har vi nøytrale, positive og negative enheter i relasjon til hverandre. Det er de nøytrale elementene som vi har glemt å ta høyde for i vår forståelse av universets spille regler. Positive og negative bestanddeler er organisert i sammen etter prinsippet vi kjenner som ”like barn leker best” samtidig som forskjellene skaper mangfold og spenningsdynamikk. Naturen søker til å oppnå den rette kombinasjonen av likheter og forskjeller slik at for eks. parforhold skaper symbiotiske forhold. Det gjør det mulig for resultater som aldri kan oppnås om alle delene er prikk like.

Fra en celle organismer utvikles flere celle organismer. Disse har visse begrensninger og for å overkomme disse blir de til ulike organer som alltid har et nøytralt lag med celler som også går overens med lokalmiljøet for å skape integritet for organet og separasjon for dens særlig funksjon i en større symbiotisk sammenheng.

Vi ser at cellene i en hver organ i biologiske livsformer har organisert seg etter likhetsprinsipper i forhold til en gitt funksjon for helheten med denne nøytrale sonen som skaper grenser og integritet for disse funksjonene. Det samme organiseringsprinsippet brukes i stort orkester. De like instrumentene er gruppert sammen og de er spilt av individer som har hver sin unik rolle i denne gruppen så vel som for hele orkestret.

Sammen med et definert mål og generelle organiseringsprinsipper i ”boks” kan vi nå vende oss til politisk vitenskap og dermed høste noen særdeles viktige innsikter.

Politiske og kulturelle organiseringsprinsipper i et historisk blikk

Politiske institusjoner av alle slag har alltid oppmuntret til konkurranse i samfunnet, gjerne gjennom sport, spill og lek. De også belønner konkurranse vinnere med anerkjennelse, gevinster, sosial status, penger og posisjoner som gir autoritet og makt. De krever konkurranse i næringslivet gjennom å skape økonomiske systemer som er alltid levert som en begrenset ressurs, levert som gjeldsinstrument med renter over tid.

Penger er en menneskelig, politisk oppfinnelse. Hvordan penger brukes er også en politisk og juridisk oppfinnelse som skaper forutsigbare konsekvenser. Oppfatninger om begrensninger tvinger frem konkurranseforhold i naturen så vel som blant mennesker. I det politiske landskapet er det alltid begrenset tilgang til penger, energi og naturressurser. Jeg tør påstå at disse begrensningene skapt slik for å drive frem ideen om nødvendigheten av konkurranse som en drivkraft i samfunnet.

Politisk vitenskap henter sin legitimitet for å være pådriver av konkurranse ved å gi støtte til en feilaktig antagelse om at konkurranse er naturlig, nødvendig, unngåelig og nyttig for all utvikling.

Sett i forhold til de vitenskapelig forutsetninger for selvrealisering har vi en stor konflikt med de ”like vitenskapelig påstandene” om at konkurranse er så nødvendig og bra for den utviklingen vi søker til. Darwins teorier om behovet for den sterkes rett, eller overlevelse av den sterkeste har store mangler når vi se med nye øynene på virkningen av konkurranse i alminnelighet.

Hva gjør konkurranseforhold?

Konkurranse defineres ved at en del tjener sine egne interesser på bekostning av andre deler. På denne måten kan vi også se at det finnes idrettslig konkurransegren som faktisk ikke skaper tapere, særlig der vi har individuelle prestasjoner med å gjøre. Det vil si at den ene utøveren ikke går i veien for den andre men heller forsøker å gjøre så godt de kan for en fremragende prestasjon på sine premisser.

Med andre ord… du konkurrerer ikke mot deg selv som for eks. bueskytter fordi du går ikke i veien for deg selv. Du søker bare å strekke grensene for dine evner til å prestere. Dette er ikke et eksempel på konkurranse slik jeg har definerer den.

Konkurranseforhold skaper et kunstig innslag av blant annet: motstand, friksjon, slitasje, begrensninger, regler, konflikter, eksterne autoriteter, juridiske fiksjoner, ensidig rasjonell tenkning uten emosjonell intelligens, sosiale skjevheter, elite kulturer, misbruk av makt, legitimering av vold, forvirring, fragmentering, hemmelighold, overvåking, manipulativ kommunikasjon, propaganda, reklame, kortsiktig tenkning, begrenset empati, frykt, tap, sykdom, sammenbrudd, forurensning, fattigdom, tapere, kriminalitet, antisosial atferd, vold, terror, krig, spionasje, selvutslettelse, offermentalitet, fravær av frihet, trelldom, slaveri, og utslettelse.

Problemene i samfunnet

Med den forutgående listen av negative bivirkninger som konkurranse skaper, kan vi også lett identifisere så å si alle av de problemene som vi er opptatt av å handtere, forbedre og eliminere.

Uten disse ”problemene” hadde ikke politikk som en institusjon hatt et grunnlag for å eksistere.

Min livserfaring forteller meg at folk flest tror at våre politiske systemer er en konsekvens av en naturlig historisk utvikling. Mine studier gir meg grunn til å mene at politikken som et styringssystem i samfunnet har til hensikt bare å promotere seg selv og vedlikeholde ideen om behovet for eksterne autoriteter og myndigheter som har legitimert bruken av vold og makt ovenfor folket.

Politisk vitenskap er bare bærekraftig bare i den grad den er i stand ti å skjule hva den egentlig bedriver gjennom å introdusere store mengder med fragmentering og forvirring blant massene. Politisk vitenskap skaper et kjerneproblem i samfunnet. Dette kjerneproblemet igjen skaper et uendelig mangfold av spesifikke problemer. Disse sies å være naturlig tilhørende menneskets psyke. De påstår at problemet er genetisk bestemt og det er ingenting å kunne gjøre noe med. Påstanden er påviselig et løgn. Det er selv-opplagt som en løgn først når du har avslørt dens essens. Påstanden er også knyttet til religiøse påstander som igjen har noe av den samme funksjonen.

Institusjonen som vi kaller Politisk Vitenskap er et bærekraftig konsept kun så lenge den er i stand til å skjule dens egentlig hensikt, mål og metode. Institusjonen har eksistert som en selvfølgelighet opp gjennom hele vår kjent historie på Jorden. Den er derfor også akseptert som selvfølgelig og utenkelig å være foruten. Fravær av politisk ledelse sies å føre til anarki hvilket defineres som sosial kaos.

Det er frykten for dette kaoset som brukes for å gi tillatelse for forholdene som selv skaper frykten. Det er systemisk ”feedback loop” eller løkke av årsak og virkning som forsterker seg selv.

Politisk Propaganda

Politikken trenger store mengder med ”public relations” eller propaganda for å skjule seg selv og sine hensikter. I Norge brukes det mer enn en milliard kroner i året på propaganda. Ordene som brukes i politikken er skapt for å hypnotisere lytteren. Abstrakt språkføring gjør at fraser og setninger gir spesifikk mening til individet som lytter, uten at den spesifikke meningen til budskapets opphav blir avslørt.

Som et eksempel viser jeg her til liten samling av hvordan politiske partier i Norge markedsfører seg selv.

HØYREPARTIET… Muligheter for alle

ARBEIDERPARTIET… Alle skal med

FREMSKRITTSPARTIET… En enklere hverdag

KRISTLIGFOLKEPARTIET… Menneskeverd i alle sine faser

SOSIALISTISKVENSTREPARTIET… Ta kampen for et varmt samfunn

MILJØPARTIET DE GRØNNE…Tenk nytt Stem Grønt

En hver politisk parti er en KORPORASJON. Statsmakten er en KORPORASJON. Alle regjeringer på Jorden er i dag KORPORASJONER. Hensikten med korporasjonen er å tjene mer penger i dag og i fremtiden. Det vil si at det går på din bekostning.

Av dette eksemplet kan du se at markedsføringen er skapt for å være fullstendig intetsigende samtidig som det skaper en form for abstrakt visjon. Det er også noe av tankegangen bak å endre samfunnets må til Langsiktig vitalitet for miljøet, selv og andre som en nyttig måte å samle flertallet. I dette tilfellet til positiv vekst og utvikling frem for degenering, innvikling og elitetenkning.

Med dette håper jeg nå at du er blitt tilstrekkelig politisk bevisst. Under inkluderer jeg definisjonen av Statsvitenskap hentet fra Wikipedia.

Statsvitenskap (i noen land kalt politologi, cf. det engelske navnet political science) er studiet av politikk og politiske systemers oppbygning og virkemåte på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Faget er opptatt av hvordan samfunn organiseres og styres politisk og av samfunnsborgernes politiske atferd. Statsvitenskap kan være samtidshistorisk orientert, men favner også historiske perspektiver gjennom studiet av forhold som har beredt grunnen for, og påvirket, politiske institusjoner og prosesser i vår tid. Sentralt i faget står et rasjonelt perspektiv på staten (nasjonen), dvs at enhver stat (nasjon) betraktes som en rasjonell aktør som har egen overlevelse og utvikling som fremste mål.

Betegnelsen statsviter kan enten brukes om personer som er aktive innen statsvitenskapelig forskning, eller om personer som minst har høyere grads eksamen i statsvitenskap.

Konklusjoner i et nøtteskall

Våre historiske politiske institusjoner så vel som utformingen av samfunnets ulike kulturer er noe vi alle har blitt født til og lært å betrakte som «normale» og ingenting vi kan gjøre noe med. Menneskets evne til å leve med systemer som skaper smerte står i forhold til samfunnets evne til å holde ut denne smerten. Vi er i dag på grensen til denne utholdenheten. Om vi fortsetter å gå den veien vi alltid har gått vil samfunnet oppløses i fullstendig kaos og smerte for alle fordi miljøet også lider. Selv eliten vil ikke kunne trives i ruinine av det som måtte bli igjen ved å satse på en undergrunnsbunker for trygghetens skyld.

Vi kan ikke bebreide noen form for enfoldig gruppe for situasjonens nåværende tilstand fordi det norske folket støtter det samme systemet som viselig også skaper problemene. Det er et paradigmeskifte på gang over hele Jorden og det globale samfunnet ser på kanten av stupet med forverring av alle de forholdene som må til for å støtte liv på denne Jorden.

Et paradigme skiftet i forholdet til konkurranse i allminnelighet må til sammen med en redefinering av samfunnets mål så vel som metode for å nå det målet. Jeg håper dette har skapt klarhet med hensyn til retningen vi MÅ gå alle sammen for å overleve oss selv i et samfunn med avansert teknologi, uten tilstrekkelig emosjonell intelligens for å bruke den teknologien på en måte som tjener våre beste langsiktige interresser.

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
33%
Opplysende
67%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Mike Cechanowicz
Om forfatteren: Mike Cechanowicz er Norsk statsborger, tidligere prisbelønnet reklamefotograf og kunstmaler. Han har viet sitt liv til forsking rundt bevissthetens essens siden 1987. Han er sertifisert NLP-instruktør siden 1994. Han har holdt en omfattende praksis med psykoterapi siden 1990 og undervist NLP, hypnose og systemtenkning. Han har skrevet en rekke bøker. Den første var ”Den Psykososial Arbeidsplassen” for LO-Industri, ”Livets Håndbook” 2007, ”Skjult Agenda” og ”Spillet” - 2008.

7
Kommentarer

avatar
5 Comment threads
2 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
5 Comment authors
ValgeirBjarneMike CechanowiczSeitasisjab Recent comment authors
Nyeste Eldste
jab
Abonnent
jab

Thank you Mike, du ser de grunnleggende tingene så klart og uttrykker det så enkelt og forståelig at det er en glede å lese. Norsken halter litt, men som han som stammet sa til han som haltet: Duu bbehøver jo ikke å h halte, du kan jo bare gå m med et bbein på fortauet og et i gata. Etter en pause svarte han: Og du

jab
Abonnent
jab

behøver jo ikke stamme, du kan jo bare holde kjeft.

Seitasis
Abonnent
Seitasis

«Real klarhet i et systemisk perspektiv kan aldri realiseres uten å ha like mye klarhet om retningen vi ønsker å bevege oss i. Målet må også uttrykkes i en ”positiv” forstand i kontrast til negativ tenkning som er å bevege seg vekk fra noe vi ikke ønsker oss.» Ja negativitet , eller ingen kreativ tenkning er vel den grove feilen som hersker i den politiske verden i dag. Godt beskrevet, Mike.

Seitasis
Abonnent
Seitasis

Tenker på de uheldige sivile i Syria og Ukraina. Hadde politikerne vært kreative hadde de langtids leaset landområder og latt dem bygge nye byer, istedet for å se på dem negativ belastning, som de er uten ressurser,evneveike undermennesker, klar for kun å kunne motta sosial stønad. Kun litt teknologisk støtte så vil de kunne bygge nye byer, som frie mennesker har gjort i tusenvis av år.

Valgeir
Abonnent
Valgeir

Viktig poeng om konkuransens funksjon i samfunnet. Hva kaller man disse to typene? Taper skapende konkuranse ? vs egenkonkuranse?

Det var uansett meningen fra Adam Smith og Liberalistene at konkuranse skulle skape tapere, at dette skulle føre til at kun de beste fikk tak på bransjen og dermed kunne levere de beste og rimeligste produkter.
At dette var monopolisme i praksis ser ikke ut til å ha blitt oppfattet i dette land. Vi har fortsatt ikke noen synlig antimonopolpraksis, bare dette sløve konkuranse tilsynet.

Svaret på utkonkurreringen er uføretrygding. Det er mange på uføretrygd som fortsatt kan jobbe, men som ikke rekker opp til de standardene som settes i arbeidslivet. Hvor lønnsomt er dette for samfunnet?
Kunne vi ikke ha funnet på bedre løsninger om vi ikke bare hadde lent oss til de tenkerne som har blitt sponset av monopolistene?