Du leser nå
En hyllest til norske politikere

39 minutter lesetid



En hyllest til norske politikere

Dette er en uavhengig, men uselvstendig, takk og hyllest til alle norske politikere, døde som levende, som opp gjennom historien har tatt en lang rekke avgjørelser, til det beste for oss alle. Hva skulle vi gjort uten politikere?

Hva skulle vi gjort uten politikere? Virret rundt som ekorn? Vært gjeldsfrie fattiglus? Sett farer over hele fjellheimen? Det er å håpe at dette ikke går i hodet på politikerne, men så bautastøe og rakryggede de er, anser jeg den sjansen for mikroskopisk.

La oss begynne med krigen, den andre verdenskrigen. Den modige norske regjering hadde reist helt til England for å slåss. Det gikk hele to måneder før den norske Arbeiderpartiregjeringen signerte kapitulasjonspapirene med tyskerne. Så fra 9. juni 1940 var ikke Norge lengre i krig, og freden hadde vunnet, nesten uten at et skudd ble avfyrt. Utrolig politisk håndverk, men det kan ha sammenheng med at regjeringen fra London ønsket å formalisere samarbeidet med Tyskland, men det kjenner jeg ikke detaljene til. At Nygaardsvold, Koht og Ljungberg, i alt kaos det må ha vært som flyktninger i et engelsktalende land, ikke husket å ha signert kapitulasjonen, som trolig var skrevet på tysk, får så være. Men freden var sikret, hvilket betydde at drap og terror mot tyskerne på norsk jord var ulovlig i henhold til Geneve-konvensjonen. Nå skapte dette litt problemer i rettsoppgjøret etter krigen, for hvordan dømme noen for krigsforbrytelser når landet ikke var i krig, og hvordan unngå å dømme de som hadde brutt freden i Norge, som Max Manus, Gunnar Sønsteby og Jens Chr. Hauge? Heldigvis hadde Gerhardsen & Co metoder til å skjule dette for folk, lage lover med tilbakevirkende kraft, sørge for god kontroll av informasjon og ikke minst belønne de stakkarene som ble tvunget til å jobbe for tyskerne under okkupasjonen. Dessuten ble motstandsfolk hyllet som helter og plassert i sentrale stillinger, selv om de i internasjonal sammenheng var kriminelle. Triksene fungerte utmerket, og over 90.000 mennesker ble etter krigen tiltalte, også de som var medlem av Nasjonal Samling før 1944, som frem til da var et legalt parti. At noen uskyldige ble dømt får så være, for skal man lage bacon må noen svin slaktes. Det viktigste var tross alt å få orden i rekkene, og det er selvfølgelig politikerne som skal lage både rekkene og orden. Noe annet hadde tatt seg ut. Det er bare å takke, spesielt Ap, for nå var det politiske piano stemt, og med Felleserklæringen partiene i mellom ble alle piano samstemte. Og med en slik gjennomsyret politisk klang må vi få verdens beste land.

Nygaardsvold dro på fem års engelsk språkreise, mens vi her hjemme måtte pugge tyske gloser.

Nygaardsvold dro på fem års engelsk språkreise, mens vi her hjemme måtte pugge tyske gloser.

Selv om politikerne ikke slo inn en eneste spiker, la en eneste brostein eller bygget en eneste båt, så vet vi at det var politikerne, og spesielt de i Ap, som bygde Norge etter krigen. Uten deres dyktighet, dygd og visdom kan vi bare spekulere hvor ille det hadde vært i deres fravær. Vi kunne til og med vært en sovjet-stat, i så tilfelle den siste. Men, uansett fikk politikerne bygd opp televerk, vannverk, el-verket og andre verk, etter å ha halt skattepenger ut fra den arbeidende befolkningen, som betaler skatt med glede. Så gjøres en elegant vri. Disse selskapene tilbys solgt tilbake til dem som finansierte, med glede, oppbygningen av dem. Så skattebetalerne fikk tilbud om å kjøpe sine egne bedrifter, som Statoil, Telenor, Hafslund m.fl. Dette er politisk håndverk av høy klasse, og beviser egentlig hvor lettlurte folk i Norge generelt er, og tydeliggjør behovet for at folket i landet trenger ledere. Nå kan de tidligere offentlig eide bedriftene fokusere på profitt, til fellesskapets beste, hvis de ikke skal selges til utenlandske investorer, som kan dette med eierskap og drift bedre enn norske. I en konkurranseutsatt verden må disse selskapene også få lavere skatt, hvilket er naturlig, og så får heller skattetrykket veltes over på individet, hvilket er til det beste for alle. Politikerne må som kjent tenke på skogen, ikke trærne, som egentlig bare forstyrrer skogen. Skal vi forbli verdens beste land, kan ikke politikerne bare gjøre det flertallet vil. Hvis ikke kan de bli beskyldt for populisme, og slike ubegrunnede beskyldninger er det verste politikerne vet. Til og med demokratiet kan bli krenket av slikt, og da er verdens beste land ille ute. Hva ville skjedd om vi plutselig ble verdens nest beste land?

Nok et riktig steg ble tatt i 1957, da den korporative stat ble etablert. Noen vil kalle dette fascisme, men dette tydeliggjør bare deres uforstand, samt manglende utdannelse og semantisk forståelse. Samme året begynte vi, mer presist politikerne, å dele ut norske skattepenger til utlandet. Bistandsmidler heter det i dag, misvisende kalt u-hjelp denne gangen. Siden da har vi brukt over 400 milliarder kroner, småpenger for en nasjon med 4-5 millioner innbyggere, steinrøys og olje. Det meste av pengene har gått til nyttige formål og regjeringer som våre politikere synes er verdt å støtte, så sant de får støtte tilbake. At det meste av disse midlene ikke har kommet nasjonenes befolkning til gode er kun deres egen feil. Mener de at deres totalitære regime er feilslått, får de da adressere dette til de ansvarlige, ikke forvente at norske myndigheter stenger pengekranen bare fordi noen føler de blir undertrykket. I 2011 fikk Brasil, verdens sjette største økonomi, over 1,2 milliarder i bistand. Vi får håpe at noen av pengene ble brukt til å bygge fotballstadion, som i fjor arrangerte et viktig mesterskap. For ting i Brasil er viktigere enn svømmebasseng og sykehjem her. Til og med USA måtte få bistand fra Norge, i 2011 bare 250 millioner kroner. I disse dager betaler Norge direkte penger for lønninger til politikere og byråkrater i Somalia og Eritrea. Slik får norske skattebetalere spredt demokrati til noen politikere som vil ha demokrati, selv om befolkningene i nevnte land nødvendigvis ikke vil ha det. For det er bare å innse det: hadde det ikke vært for alle lederne, som vet hvordan folk skal behandles, så hadde det bare blitt krig, sult og fattigdom i verden. Dette har ikke alle forstått, men de som har forstått det best, bor i verdens beste land.

"Jeg får alltid gode råd visket inn i øret av gode venner".

«Jeg får alltid gode råd visket inn i øret av gode venner».

I Norge betaler vi skatt med glede, i motsetning til mange beboere i andre land, og de er ikke verdens beste land. Det at noen (politikerne) lager lover som gjør det tillatt at de kan ta penger fra andre er en god ting. Politikerne er aller flinkest til å spre og fordele, de vet jo best, hvilket vi leste i avsnittet foran. At noen andre enn offentlige skatteinnkrevere kan ta penger fra folk er uhørt, det kalles faktisk stjeling. Men politikere verken stjeler, robber, bøffer eller tar, de har jo lagde lover som tillater dem dette, og dessuten fordeler og sprer de godene – til fellesskapets beste. De må selvfølgelig ta en ørliten kommisjon på dette, som de kaller lønn, etterlønn og pensjon. Det er fortjent, for det krever mot å konfiskere penger fra andre. Men jeg antar motet snur til glede når de kan føle raushet og gavmildhet i det pengene distribuerer ut igjen. Jeg tror de fleste ikke fatter hvor vanskelig politikerne har det, for i en slik bransje må man legge følelser og moral til side, i fellesskapets navn. For de kunne vært grådige og beholdt alt selv. Men slik er det ikke i verdens beste land.

Norges land er langstrakt og bebyggelsen spredt, med få innbyggere. Og det er mye plass, alt for mye, og derfor er innvandring flott. Det skaper en tettere bosetning, men likevel er vi blant verdens mest arealledige land. Dette er utfordrende, så derfor er taktisk sentralisering er svært nyttig grep. På den måten får man samlet folk, offentlige bygg og næringsvirksomheter. Problemet er at mange nordmenn er så forbanna bofaste og lojale til sitt lokalmiljø. Heldigvis har ikke Sp i regjeringen klart å hindre nedleggelse av bondegårder og fraflytting, men de har prøvd virkelig hardt å motarbeide dette – hele tiden. Samme trend opplever vi også i EU, der folk nærmest nekter å flytte, selv om jobber sentraliseres eller legges ned, av økonomiske, ikke ideologiske, grunner. At latin-europeere ikke kan engelsk eller tysk er deres egen feil, men vi burde forventet mer mobilitet og arbeidsvilje, vi er tross alt i 2014. Verktøykassen for sentralisering er mange. Av økonomiske grunner nedlegges offentlige bygg, som skole, sykehus, kirker og liknende. Jeg ville sett at dette benyttes enda mer aktivt, men økonomien tillater kanskje ikke raskere tempo? Jeg kunne selv sett for meg at myndighetene subsidierte Reitan, Hagen og de andre storkapitalistene til å legge ned matvarebutikker i grisgrendte strøk, men for nært samarbeid med disse kunne kanskje uthulet den korporative stat. Etablering av kjøpesentra er et utmerket sentraliseringstiltak. Da vil de uavhengige butikkene forsvinne – butikker som ikke eies av konsern er imot ensretningen, og det vil man ikke ha. Uavhengighet er kun bra når man ikke er avhengig av andre uavhengigheter. Et annet vellykket trekk er LNF (Landbruk, Natur og Fritid). Her kan myndighetene, gjennom trenering, detaljstyring og overstyring, bestemme hva, hvordan og hvem som kan bruke en eiendom. Jeg jubler sammen med Stalin, Lysbakken, Solheim og Mao over et slikt grep, som noen uvitende rabulister kaller overgrep. Staten kan ikke overgripe, da den har sin egen lov på sin side, fordi den er avhengig av sine vedtatte lover. Et tredje tiltak, som også burde brukes mer, er mangel på infrastruktur og vedlikehold av denne. Ja, bevilgninger til vei har økt, men 2/3 av dette går med til administrasjon og byråkrati. I det hele tatt har veksten i byråkratiet vært formidabelt under den rødgrønne (er ikke rødt+grønt brunt?) regjeringen, og jeg frykter at den blå-blå vil redusere dette, slik at også skattene blir lavere. Hvordan kan det gå med oss nordmenn, som betaler skatt med glede, plutselig må betale mindre skatt? Jeg synes oppriktig synd på Brundtland, Jagland og Stoltenberg, som alle har fremmet høyt skattenivå og god skattemoral, nå må være nullskatteytere. Men sånn blir det vel når man oppholder seg i skatteparadis, mens vi andre blir værende i det som da må betegnes som skattehelvete, men som egentlig er verdens beste land.

"Hmm, den kamelen var ikke den verste jeg har svelget".

«Hmm, den kamelen var ikke den verste jeg har svelget».

Hadde det ikke vært for nissementaliteten og nasjonalistene i Norge hadde vi allerede vært medlem av EU. Folket har sagt nei to ganger, men heldigvis har handlingsdyktige og topp motiverte politikere ikke hensyntatt dette. Hadde jeg ikke visst bedre, var vi allerede medlem, for en slik iver i tilpasning og implementering av direktiver har jeg ikke sett maken til, selv om vi ikke er nødt. At de velger å bruke ordet «direktiv» er forståelig, selv om det forleder. Ord som «diktat» er langt mer presist, men virker bare skremmende og dermed mot sin hensikt. Og heldigvis husker ikke nordmenn hva en kommissær er, for da ville nok ja-folket reagert negativt på EU. Jeg er stolt over standhaftigheten og bestemtheten som utøves, der folkets dumme mening overhøvles. Vi er jo tross alt et demokrati, hvilket også EU er, og sammen kan byråkratene i EU og Norge lage et super-demokrati, med et demokratisk overskudd ingen union har klart tidligere. Bygget som huser EU-parlamentet er konstruert som Babels Tårn, et tårn Gud ødela. Men nå skal makten lykkes, for EU er større enn alt, der de klokeste og edleste er samlet, for å skape fred i Europa og resten av verden, med lover og direktiver. Men dette hindrer disse nei-folkene, som tror vi lever alene i verden. Skulle tro de hadde noe i mot fremmede. Eller kanskje de er redde for at språkkunnskapene i engelsk og tysk er for elendige? Folk ville kanskje stemt annerledes, om vi ikke allerede bodde i verdens beste land?

Men her må jeg si at politikerne har seg selv å skylde. De har tatt alt for lemfeldig på kontroll over pressen. Riktignok sitter det en arbeiderpartimann i omtrent samtlige redaktør- og debattstoler i landet, samt sjefene av NRK og TV2 er fra samme parti, men nei-folket kommer likevel til ordet. Det hører med til sjeldenhetene at oppviglere får spalteplass eller skjermtid, men man må jo gi folk inntrykk av ytrings- og pressefrihet. Heldigvis har politikerne, gjennom pressestøtten, omtrentlig oversiktig og kontroll. Dette så vi blant annet tydelige i saken Aftenposten hadde tenkt å kjøre om u-hjelp i 1981, men via press fra «oven» ble artikkelserien stoppet. Dessuten har det offentlige tatt skikkelig grep over informasjonsflyten. I dag finnes det én offentlig ansatt informasjonsrådgiver per 2500 nordmenn. Og i Helsedepartementet brukes minst halvparten av all forbrukt tid på å planlegge informasjonsstrategier. Slik får man kontroll, om ikke på helse, så i alle fall på informasjon. I Helsedepartementet har disse informasjonsrådgiverne fått det treffende navnet «spin doctors». Det er god helse i god kommunikasjon, og uten god kommunikasjon kunne noen få innfall om at Norge ikke var verdens beste land.

"Beklager å si det, statsråd, men du har nok fått to tunger, som alle andre høytstående politikere".

«Beklager å si det, statsråd, men du har nok fått to tunger, som alle andre høytstående politikere».

Mens vi er inne på dette med sykehus og doktorer: helsen til nordmenn blir stadig bedre, spesielt sammenlignet med land vi både liker og misliker å sammenligne oss med. Og de som overlever lever lengre enn de som dør tidlig. Dessverre er det fortsatt noen som dør, og leger og forskere verden rundt gjør sitt ytterst for å overvinne døden. Enn så lenge er det livsfarlig å leve, og det til tross for at vi er i 2015. Stadig flere får diabetes, allergi, mat-intoleranse, ADHD, astma, KOLS, kreft og autisme, så kalt livsstilssykdommer. Men helsen blir altså bedre, sier spinndoktorene, selv om statistikken sier det motsatte. Dette har sammenheng med antall diagnoser, som øker raskere enn antall friskmeldte. Slikt er bra, fordi øker bruken av sykehus, øker også sykehusenes inntekter, som igjen medfører flere arbeidsplasser, og hjulene fortsetter å spinne rundt. Tjener sykehusene mer penger, kan mer gå til enda bedre og tøffere behandling av de syke, bortsett fra de pengene som går til innkjøp av kostbart utstyr, dyre medisiner og skyhøye lønninger. Medisiner og cellegift er næring for skrantne kropper – litt gift må vi tåle, og økte doser har kun positiv effekt, det viser uavhengig forskning finansiert av legemiddelindustrien. Nå viser det seg at mange syke ikke er syke, men de later som, for å skylde på systemet; både at det har gjort dem syke og ikke gjort dem friske. De klarer altså ikke å bestemme seg, og de blir da pasienter av psykiatrien istedenfor. Der hjelper tunge kjemiske medikamenter folk til å bli friske, mange så friske at omgivelsene ikke gjenkjenner dem. Noen ytterst få blir til og med så frisk at de verken kjenner igjen seg selv eller virkeligheten, og da har psykiatrikerne og legemiddelindustrien virkelig tatt hjelpende skritt. I disse dager utvikles preparater som fjerner alle følelser, og da har vi kommet så langt at det å bo i verdens beste land ikke er så viktig lenger.

I ethvert demokrati er det velgerne som avgjør. Nå har vi heldigvis en ordning som gjør at det ikke er det totale antall stemmer som avgjør, men fordelingen av avgitte stemmer som bestemmer fordelingen på Stortinget. Vi kan jo ikke ha et system der mengden stemmer avgjør hvor mange som kommer inn på tinget, da kunne vi risikert at en rekke stoler sto tomme, og både folk og politikere ville blitt påminnet svak tillit. Dette ville vært traumatisk for demokratiet, for demokratiet har også følelser. Demokratiet har mye å gjøre, det er nesten overarbeidet, spesielt må nye ord tilpasses dagens virkelighet. Hva skal man for eksempel kalle en gågate, da en som sitter i rullestol ikke kan gå i gaten, men likevel kan benytte seg av den? «Gågate» er derfor et diskriminerende ord, hvilket medfører at byråkrater må konstruere et nytt ett. Hva som kommer er ennå uvisst. Nye ord, som på snedig vis vrir ordet betydning, til glede for alle, er for eksempel ”røykepause”. Direkte oversatt betyr det ”pause fra røyk”, for ”pauserøyk” burde det vært det korrekte ordet. Samme gjelder ”sultestreik”, som egentlig burde bli kalt ”spisestreik”. Slik fortsetter der. For å lette på det demokratiske trykket, må man sørge for at flere jobber i det offentlige, helst alle arbeidsføre. Med hele Norge i byråkratiet ville også komponeringen av nye ord komme lettere, for da kan alle ordoppfinnere være samlet på et sted. Da ville slitne byråkrater i demokratiet slipper jobbe seg i hjel, mot alle de som ikke jobber i, for og med demokratiet. Dette er også klimaeffektivt, da et stort byråkrati slipper ut mindre CO2 enn mange små byråkratier. Dessuten vil et stort byråkrati sørge for at færre gikk på trygd, fikk subsidier eller annen ulønnsomme støtteordninger. Fordelen med subsidier, støtte, trygd eller andre typer indirekte bestikkelser, kan være et pressmiddel i forhandlinger. Mange, spesielt håndverkere, bedriver stort sett business svart, så derfor jobbes det for kontantfritt samfunn, der alle transaksjoner skal foregå elektronisk. Det å ta skattesnytere, er langt viktigere enn å tenke tanken på at elektrisiteten kan forsvinne, nettet kan være nede eller nettsider hacket. Slikt er å anse som en umulighet i verdens beste land.

"Nå skal jeg slippe ut litt CO2, men bare for å ha det på det rene, det er klimavennlig CO2 vi snakker om. Dere må huske på at jeg er bærekraftig".

«Nå skal jeg slippe ut litt CO2, men bare for å ha det på det rene, det er klimavennlig CO2 vi snakker om. Dere må huske på at jeg er bærekraftig».

Vi er en mektig idrettsnasjon. Vi er faktisk bedre enn DDR, folketallet tatt i betraktning. For øvrig må vi ikke sammenligne oss med nasjoner vi ikke liker å sammenlikne oss med. Det kan føre til uønskede misforståelser. Norge er jo langt unna DDR i de fleste andre sammenhenger, spesielt når det gjelder overvåkning, kontroll og ytringsfrihet, selv om Barth-Eide noe flåsete, trolig i rus, sa at Norge er blant verdens beste innen etterretning. Dessuten pratet de tysk i DDR, og DDR er ikke hva det var, mens Norge er det det er. Vi er flink i idrett, skikkelige flinke, for det er jo typisk norsk å være god, som Norges «landsmoder» en gang plumpet ut med. Og nordmenn generelt heier lydig på andre nordmenn, for seier’n er vår – hvert år. Hadde det ikke vært for alle utledningene, som jukser eller doper seg, så hadde vi vunnet enda mer. Til og med i Norgesmesterskap er det for mange utlendinger som ødelegger for norske medaljehåp. Det er mange som er stolte som haner når Hushovd sykler litt fortere enn andre, eller når Northug kaster seg siklende først over mållinjen. Og vi har en fotballkultur der det gjelder å være best uten ball, noe som har fintet mang en motstander opp på tribunen. Dette stimulerer nasjonalfølelsen, noe som egentlig er uønskelig. Jeg ønsker både mer og mindre av slikt, for idrett er en utmerket avledningsmanøver – det kalles ikke under-holdning for ingenting. Brød og sirkus, sånn at politikerne kan holde på med sin gjøren, uten forstyrrelser fra publikum, som ikke forstår det politiske rankespill. Etter en herlig manipulering av OL-valget, skulle Oslo trolig ha arrangert vinterleker igjen, men festbremsene i FrP fikk trumfet gjennom viljen sin. Som verdens rikeste – og beste – land, burde vi arrangert samtlige vinter-OL, men udemokratiske spilleregler i IOC forhindrer oss dette. Vi vet at pampene i IOC er påvirkelige, og hadde det vært ekte demokrati i IOC, ville Norge fått vinter-OL hvert fjerde år, med skattebetalernes penger. Tenk om vi kunne latt Oslo, Lillehammer, Trondheim, Tromsø og Geilo arrangere vinter-OL på omgang, det hadde vært demokrati i geografisk praksis. Da ville også etterbruken av anlegg blitt ufattelig god. Men, dessverre, IOC er ikke en del av verdens beste land.

Endelig er Jan Bohler i en klasse han behersker.

Endelig er Jan Bohler i en klasse han behersker.

Et skår i den massive norske gleden er skolen. Da enkelte sårbare barn kan bli lei seg hvis karakterene er dårlige, har politikerne gjort sitt ytterste for å senke kravene. Men dette slår negativt ut på PISA-testen, TIMSS-testen og PIRLS-testen, da nasjoner som Armenia, Romania og Kasakhstan – nasjoner vi ikke liker å sammenligne oss med – gjør det bedre enn vår. Den er en kjensgjerning at norske barn generelt er dumme, det er derfor de må gå på skole. Men noe må gjøres, annet enn å servere vel tilbredt valgflesk. Det er ikke noe feil med verken lærere, pedagogisk teori eller undervisningsmateriell, derfor er enten barna eller skolebyggene skyldige. Heldigvis lover politikere foran hvert eneste valg å gjøre skolen bedre. De har hatt en del år å innfri løftene på nå, men det handler om prioriteringer, og politikerne har nok ment at byråkrati, informasjon og månelandinger er mer viktig. Så jeg forventer økt satsing på skolen, som alle partier er enige om. For eksempel er større klasser bra, da de svakeste elevene kan gjemme seg bak de flinkeste. Eller vi kan kutte ut alle fag som de tre nevnte testene ikke omfatter. Hva skal vi med skolekjøkken når vi i dag får så god hermetikk og frossenmat? Hva skal vi med sløyd når vi har IKEA og dippe-dutter i plast fra Kina? Hva skal vi med gym når vi har sport på videospill og TV? Og historie er noe man får med alderen, ikke noe man kan lese seg til. Skal vi opprettholde velferdsstaten – for det er viktig at staten har velferd – må vi krympe læringsmengden. Vi må heller ikke glemme at karakter er noe man har, ikke noe man får, så derfor må barn tidlig lære at karakterer er viktig. Dessuten er det alt for mye alvor og pugging i den norske skolen, for lek og vennskap, også med lærerne, er tross alt det viktigste. I verdens beste land må alle ha det best hele tiden, men ingen skal noen gang ha det bedre enn andre, for da har ikke alle det like godt i verdens beste land.

"Det er det på innsiden som teller, ikke hvilken drakt man bærer eller politisk parti man leder, for målet er det samme uansett".

«Det er det på innsiden som teller, ikke hvilken drakt man bærer eller politisk parti man leder, for målet er det samme uansett».

Folk i Norge er så opptatt av penger. Den som er opptatt av penger er fattig i seg selv, det sier omtrent alle på Stortinget. Kloke ord mange pengegriske nordmenn burde ta til seg. Politikerne gjorde kroner til handling da Stortinget kuttet bankforbindelsen til Norges Bank og gjorde den uavhengig, men ikke uavhengig til BIS. Eksempelets makt, med andre ord. Det å ha kontroll på pengene er uviktig, og de som sier noe annet spiller fremdeles bare Monopol. Takket være skatteregler fra Stortinget holdt uheldigvis DnB å gå over ende. Og da, i slike særtilfeller, må politikerne svelge mot mothårige kameler, bruke skattebetalernes penger, ta over banken motvillig, og plassere sin mann på toppen av pyramiden. Men, når man først har penger, selv uten å ha kontroll over dem, må disse investeres i noe nyttig. Her har smarte politikere opprettet et fond, populært kalt Oljefondet, et fond som skal yngle i takt med laks og andre go’biter vi skal høste fra når pensjonsalderen kommer. Av dette fondet kan det tas ut hele 4 % av, den såkalte Handlingsregelen, som kan gå inn i Statsbudsjettet. Hvis det gjennom skatter, avgifter, bøter og handlingsregelen, ikke er nok penger til å dekke budsjettet, lånes penger, gjerne fra den nylig uavhengige sentralbanken vår, mot en avgift og rente. For det er god økonomi å låne penger fra en bank (man tidligere kontrollerte), selv om man har penger på bok, for slik er det i et korporativt system. Bare tenk på hva AS Norge kan skrive av på selvangivelsen i rentefradrag. Jeg må gi skryt til politikerne her, for god bedriftsøkonomisk tankegang. Jeg synes også mange av investeringene Oljefondet har gjort står til gull. At det bare er satset drøye 4 milliarder kroner i selskaper som produserer atomvåpen i 2011 er alt for lite, spesielt med tanke på den utrygge verden vi lever i. Vi var derimot noe uheldig med investeringen i Tokyo Electric Power, som driver Fukushima Daiich, men alt kan ikke gå vår sjøvei. Som ansvarlige eiere regner jeg med at staten, ved norske betalere, kan rydde opp i dette mindre utslippet. Det er for øvrig ingen grunn til bekymring, for hadde ulykken medført helserisiko ville selvfølgelig både myndigheter og presse varslet befolkningen om dette. For i verdens beste land får alle vite alt.

Verdens beste land har klart å spre demokrati. Vi har vært i Afghanistan med norske demokratiske soldater i 14 år nå. Udemokratiske afghanerne yter fremdeles en viss motstand, spesielt i Faryab, der vi med kuler og krutt har jobbet for fred. Det virker som om en del av befolkningen verken vil ha fred eller demokrati, og ødelegger for våre demokratibringende styrker. Vi har brukt over 15 milliarder på å gi dem bare fred og demokrati, og i retur får vi utakknemmelighet og vanskeligheter. Det virker unektelig som eneste måten å gi dem demokrati på er å true dem, og da tydeligvis med våpen og makt. De skulle bare visst hva denne innsatsen koster i kroner, utstyr og svette. De vet opplagt ikke hva prisen på ammunisjon er, og at prosjektiler kan være dødelig hvis man kommer i skuddlinjen. Dessuten har opiumsproduksjonen økt med omkring 90 % etter vår ankomst, noe som viser hvor ustyrlige disse klanene er. Dette er klart irriterende, men så er det da også mange analfabeter der, og det er sikkert årsaken til oppblomstring av valmuer og motstanden mot demokrati. De kan ikke lese, og de vet derfor heller ikke sitt eget beste, men det vet vi i Norge, for vi kan lese, selv om land vi ikke liker å sammenligne oss med både kan lese og regne bedre enn oss. Dog er vi best på demokrati, og etter 22. juli har det blitt enda mer demokrati. Vi får stole på utenriksministerne og krigsministrene om at intervensjonen har vært vellykket. Ordet intervensjon plager meg for øvrig litt, da det virker så hardt og brutalt. Kan vi ikke heller kalle det opphold eller besøk? Fredshjelp er kanskje det beste ordet? Eller kanskje fredsbistand? I verdens beste land liker vi forfinede ord, og skal Afghanistan bli et bedre land å bo i, må det bli mer likt verdens beste land, som tilfeldigvis befinner seg inne i deres land. Så jeg håper afghanerne benytter seg anledningen til å se og erfare verdens beste land.

På sin tur mot Statsministerposisjonen har Erna trampet på flere enn bare Line.

På sin tur mot Statsministerposisjonen har Erna trampet på flere enn bare Line.

Det var «krig mot terror» som førte fredselskende nordmenn til Afghanistan. Tidligere krigssuksesser, som «krig mot narkotika» og «krig mot fattigdom», har gitt oss erfaringer med krig. «Krig mot narkotika» er kjempelurt, for narkotika er et produkt, og sjanseløst i en krig mot muskler fra militære og etterretning. Selv om narkotikaen flommer som aldri før, hadde det vært mye verre uten krigen mot narkotika. Det sier seg selv, for verken militære eller etterretningen vil noen gang i befatte seg i en slik sjuskete bransje. Uforståelig nok, etter 40 års krig, mot alle verdens supermakter, ser det ut til at narkotikaprodukter ikke har kapitulert, slik Norge gjorde mot Tyskland etter 2 måneder. «Krig mot fattigdom» er også smart, selv om den koster mange penger. Noen sier at disse pengene kunne man gitt direkte til de fattige, men da hadde man bare støttet opp om fattigdom. Det er naturligvis best at dette sluses og styres gjennom byråkrater og lønnede i frivillige organisasjoner, hvis ikke kunne man mistet kontrollen over fattigdommen. Det er merkelig at de fattige ikke har kapitulert, det virker som om de ikke vil ha rikdommen vi tilbyr. «Krig mot terror» er svært klokt, da terror bare er en strategi, mens militære operasjoner er makt. Selv om fienden er usynlig, er soldater synlige og har tøffe våpen, så da må de uniformerte vinne. Noen sier det kan ta 100 år, men hvor vanskelig kan det være å slå en usynlig fiende? Men andre kriger bør erklæres, som «Krig mot mobbing» for eksempel. Nå er ikke jeg en militær ekspert, men bakkestyrker er kanskje tilstrekkelig? Også «Krig mot dysleski» er nødvendig, da altfor mange har lese- og skrivevanker. Her passer det kanskje bedre med spionasje og etterretning, da droner mulig blir ”overkill”? Dessuten bør det settes i gang en «krig mot fedme». I dette tilfelle vil jeg anbefale kaloribomber og forbud mot gafler. Vi må få i gang flere kriger, vi er tross alt et demokratisk land, som enn så lenge er verdens beste land.

Men vi har lært leksen i Afghanistan, at det å ha soldater på bakken tar tid og bringer bare mishag blant de vi bistår fredshjelp. Det var da godt å se Norge med fredlige bomber i Libya, der noen redde opprørere fra Saudi-Arabia i Bengazi fikk nødvendig fredsbistand. Libyerne skal være glade for de over 600 humanitære bombene vi slapp over luftrommet deres. Uheldigvis traff noen av dem bakken og detonerte, men skal man lage kaffe må noen bønner knuses. Gaddafi, som var en despot, som ga hele befolkningen gratis helsetjenester, skole, vann og våpen, og ikke ville bruke petro-dollar, ble ryddet vekk på eminent vis. Det skal innrømmes at det fremdeles er litt støy i landet, men det må anses som administrative ettervirkninger fra Gaddafis tid. Uansett er det gledelig å registrere NATOs takknemmelighet for norsk bomberegn, og Go’-Jens ble belønnet med spennende jobb i organisasjonen som takk. Jobben som generalsekretær i NATO går for øvrig hånd i hånd med jobben som FNs spesialutsending for Miljø og Klima. Auf Wiedersehn, til Jens, fra alle i verdens beste land.

I mangel på vektige argumenter, må Jens ty til brukermanualer.

I mangel på vektige argumenter, må Jens ty til brukermanualer.

Selv om noen påstår at krig er den største miljøsynderen og ressurssløseren av alle menneskelige aktiviteter, er vi en stolt(enberg) miljønasjon. Det er opptegnet og vedtatt, og i grunn udiskutabelt. Vi må ha i mente at det er ikke miljø som er årsaken til våre fredsbringende tiltak, men snillisme og godhet, kvinnefrigjøring og skolegang. Vi kjøper derimot ikke klimakvoter (karbonkreditter) for å være snille og gode, men fordi vi tenker på miljøet. Investeringene i karbonkreditter gjør at vi slipper å kutte utslipp på hjemmebane, ikke minst fordi norsk CO2 er mer miljøvennlig enn utenlandsk CO2. Dessuten, med karbonkreditter, kan vi i fremtiden tjene miljøvennlig penger på å selge kredittene i CO2-markedet, når det en gang vil bli lønnsomt. For karbon er unaturlig, og CO2 er det også, og det er en giftig gass, som vi helst skulle ha fjernet fra luften, slik at både folk og planter kunne puste ren luft. Våre politikere har heldigvis flere lure knep for å hindre forurensning, blant annet sendes søppel til Sverige, slik at de kan håndtere dritten vi ikke vil ha. Dritten fra oppdrettsnæringen forsvinner rett i sjøen, så den plager kun de som bor over den, og det er fisken selv. Det er jo rett og rimelig at den som forurenser selv må leve med det. Gruveslam blir kastet i sjøen, så slipper vi å se slammet på land, og naturen selv kan rydde opp. Nylig kunne vi lese i Dagens Næringsliv at vi marineres i kjemiske stoffer, både hjemme og på jobb. Det blir for teknisk å gå igjennom alt, men artikkelen var ikke annet enn fri fantasi og selektiv utvelgelse. Heldigvis kom ansvarlige myndigheter til ordet, som kunne berolige med at alt var innenfor anbefalte grenser og verdier, grenser og verdier satt av myndighetene selv. Jeg var kritisk til de såkalte monstermastene, da disse ville sørget for strømforsyninger til utkant-Norge. Men når jeg har sett dem, stående majestetisk i en tidligere uorganisert og vill natur, blir jeg henrykt. Disse formrike stålmastadontene bryter naturlig inn, og påminner oss alle om politikernes handlingskraft. Dog er jakt og fiske et problem, der folk tråkker ned lyng og mose, uten å tenke på konsekvensene. Her må myndighetene stramme inn, hvis ikke vil tilslutt alle trampe rundt i naturen. Trafikale problemer hører byene til, ikke skog og vidder. For naturen må være uberørt, unntatt av myndighetene, som kun gjør ting til fellesskapets beste, hvis vi ønsker vi å bo i verdens beste land.

Det er så vakkert med strømlinjeformet folk og natur.

Det er så vakkert med strømlinjeformet folk og natur.

Det største monumentet som politikerne har laget er NAV, en virkelig mammut i den norske konstruksjonsfauna. Uten NAV ville hjulene stoppe opp, uten tvil. Riktignok har en del brukere klaget på organisasjonen, men undersøkelser som NAV selv står bak, viser at det er brukerne det er noen feil med, ikke systemet eller ansatte. Da føler jeg meg på trygg grunn når jeg slår fast at de som «naver» fortjener det. Klarer de ikke en gang fylle ut skjema korrekt, melde i fra korrekt, møte opp korrekt eller jobbe som andre, må de ta konsekvensene. Har lages et perfekt opplegg for de som faller utenfor, noe politikerne ikke har skyld i, og så få man bare kjeft tilbake. Her ofrer politikere og ansatte seg, og gjør sitt ytterste bak et lovverk det er vanskelig å forstå, og takken er nada. Nå kan det legges til at Ap og SV er de to partiene med best trygdeordninger, og dermed indirekte betaler for velgere, men slik kynisk tankegang kan umulig eksistere blant skikkelige og ærlige politikere. Ingen vil kalle det bestikkelser, selv ikke indirekte bestikkelser. Heller ikke subsidier til visse næringer eller byer er bestikkelser. Ingen stemmer på et parti som gir penger til jobben sin, selvfølgelig ikke. Hvilket naut er det som innbiller seg at noen er så egoistiske i dugnads-Norge? En annen stolthet, som med plettfri og aktverdig oppførsel preger det norske samfunn, er Barnevernet. Det tenker bare på barn, og heldigvis ikke på foreldre, familier og samfunn. Barnevernet har en svært lett jobb, der det med vedtak og makt kan hente barn det mener ikke passer sammen med sine foreldre, for lovboken er tross alt tykkere enn blod. Barnevernet kan ikke tillate at foreldrene påvirker sine barn til å tenke eller handle mot Statens beste, for oppdragelse har til enhver tid en fasit, selv om den endres med tiden. Staten vet best – alltid. Og når Staten ikke vet best, vet den i alle fall bedre enn alle andre. Vi bor jo tross alt i verdens beste land.

Selv om det er gjennomgående i norsk presse, at journalister stemmer på de partier som garanterer pressestøtten, så beror dette utelukkende tilfeldigheter. Vi vet jo alle at den fjerde maktinstans er nøytral, og der alle viktige emner og ubehageligheter blir tatt opp. Riktignok daler opplagstallene, men dette har sammenheng med nordmenns leservaner, ikke innholdet i avisene. For i Norge, helt fra barneskolen, er vi opplært til at innhold ikke er viktig, men derimot form og mengde. Dette er logisk, for det er alt for vanskelig å diskutere innhold. Innhold er noe Mattilsynet må holde på med. En oppadgående tendens er at journalister skriver stadig enklere og mer overfladisk, men hva er poenget med grundighet når de belønnes etter antall artikler og klikk? Vi lever tross alt i 2015, og kan ikke forvente at journalister skal kunne skrive. De lærte ikke det på skolen, så hvorfor skulle de bruke arbeidstiden på det? Det finnes andre ting som er viktigere, for som eksempel idrett og popmusikk – det som ungdommen liker. Eller delta på pressekonferanser politikerne holder, der de sliter med å forenkle politikernes uttalte agenda. Det finnes også journalister som er så heldige å oppholde seg i sengen til forsvaret, der journalistene kan skrive om det de blir fortalt de kan skrive om. I det demokratiske Norge er lykkeligvis pressen nesten fri og uavhengig, og kan omtrent skrive det den vil. Tenk bare på hvordan det var før vi ble verdens beste land. Da var vi ikke verdens beste land.

Hoksrud sitter i saksa når han skal klippe snor uten saks.

Hoksrud sitter i saksa når han skal klippe snor uten saks.

Et vellykket trekk har vært innføringen av familiepolitikk på 60-tallet. Etter det har antall familiebrudd gått dramatisk opp, og ville trolig vært enda verre som politikerne ikke tok grep. For kvinnene har blitt frigjorte. Tidligere var de alle slaver under en tyrannisk mann, hvor kvinnene måtte gå uvirksomme hjemme og passe på plagsomme unger. Nå har de fått seg skikkelig jobb, kanskje i barnehage eller i byråkratiet, og kan løpe fritt på byen etter et bein, og så kan skattebetalerne finansiere dette i etterkant hvis unnfangelse skjedde. I tillegg har de fleste kvinner fått egne gjeldsbrev, noe de ikke kunne få tidligere. Et kredittforhold til en velmenende bank er klart å foretrekke kontra en mannevond ektemann, som man egentlig ikke ville gifte seg med. At vold, uro og dumheter i samfunnet har økt de siste 60 årene har ingenting med familiebrudd og alenemødre å gjøre, men mangel på mannlige rollemodeller, som må bli enda mer like kvinnene enn i dag. Kjønnsforskerne har selv påpekt at det er ulikhetene som er problemene, og da må de to kjønnene bli likere, helst helt like. Å utfylle hverandre er urgammelt tankegods, et gufts fra fortiden, og at vi i 2015 ikke har kommet lengre, på tross av hormonendrende stoffer i samfunnet, er en skam for verden beste land. For på nevnte område må det innrømmes at svenskene har kommet lengre enn oss, og Sverige er et land vi liker å sammenligne oss med, selv om det ikke er verdens beste land å bo i. Noen kaller svenskens politikk kjønnsfascisme, men det er skremselspropaganda og ondsinnede rykter. Kvinner er det svake kjønn, og blir med en mann et enda svakere kjønn – det er logisk. Det beste hadde vært et Norge fraværende mannskromosomer, der kvinner og homser kan diskutere mote, make up, magasiner og Frustrerte Fruer over et glass hvitvin på en café, uten en øldrikkende testestoronbombe vandrende i kulissene, der kun primitive verdier gjelder. Da hadde Norge blitt universets beste land å bo i.

En fare for det ensrettede Norge er internett. Her florerer det av meninger og ytringer, spesielt ille er det med de som ikke støtter globaliseringen, new age-bevegelsen, vaksiner og annet den gode makten jobber for. Som Jay Rockefeller sa så treffende: I wish we never had inventet internet. Dette er knakende godt og presist sagt, for internett skaper masse trøbbel for det etablerte maktrom, for maktvakuum er det verste makten vet. På nett vrimler av ville konspirasjonsteorier, som om pusekattene i makten noen gang ville konspirere. Nei, dette foregår kun i hodene på de paranoide. For vi må huske at makten ikke er der for egen del, men for vår del. Hadde ikke de tatt makten, ville andre gjort det, og de andre ville trolig vært skikkelig onde, og ville ikke akseptert de lover og regler de selv lagde. Makten vil oss bare godt, men så kommer noen med påstander om at 7/7 var en innsidejobb, som om ikke dét ville lekket ut hvis det var en sannhet. Ingen klarer å holde på slike hemmeligheter, det ville i alle fall ikke jeg. At vaksiner er skadelige har bransjen selv avvist, snarere kan de fortelle at vaksiner er helsebringende og stimulerer immunforsvaret. Litt ekstra kjemisk gift og virus fra en injeksjon er kun næring for skrøpelige kropper. Produsenter av kunstige søtningsmidler forteller ærlig at deres produkter verken skader natur eller mennesker, og at de nå kan betegnes som naturlige søtningsmidler. Søtt er søtt, uansett som det kommer fra plante eller laboratorium. Fluor skader ikke hjernen og sløver den heller ikke ned. Dette visste nazistene allerede under krigen, og ingenting har endret seg siden da, i alle fall ikke fluor. En del slurver med tannpussen, så det er da naturlig at dette tilsettes flaskevann, for fluor er et naturlig avfallsstoff fra aluminium. Mobilbransjen har selv utført en rekke undersøkelser, og ingen av de offentliggjorte kan påvise signifikant økning av kreft eller bivirkninger av stråling. Et menneske er av flesk, knokler og blod, ikke av atomer, som blir påvirket av endring i frekvens. Uavhengig forskningen, utført eller betalt av nevnte industrier, motbeviser altså alle disse løse teoriene og gale konspirasjonene. Hvorfor skulle de holde ting skjulte? Forskere, med gode lønninger og ofte hvite frakker, har alt å tape på ikke å være ærlige, og ville garantert kommet med varsler om noe var skadelig. Verken penger eller trusler vil kunne rokke ved noens ærlighet, det er helt sikkert. De store konsernene har også andre ting å tenke på enn bare å tjene penger og beskytte sine hemmeligheter, blant annet aksjekurs og markedsandeler. Tenk på hva respons på ulogiske og udokumenterte påstander koster av tid og skattepenger i forsøk på motsvar og kampanjer. Og nå må politikere og embetsverket attpå til håndtere hatytringer; ord som krenker og sårer det svake sinn. Hvorfor må noen være så jævla sinte og hatefulle? Jeg blir bare matt og forbanna, for noen har tross alt rett, men ytringsfriheten har aldri rett. Vi må ha i mente at frihet er noe politikerne gir oss, ikke fratar oss, så ingen må ta friheten til å ytre seg for gitt. Kan man ikke bare smile, holde hverandre i hendene og synge «Kombajamale»? Vi bor jo tross alt i verdens beste land.

"Endelig, nå jeg har gjort meg upopulær nok til å være kvalifisert til kremtoppjobben i EU".

«Endelig, nå jeg har gjort meg upopulær nok til å være kvalifisert til kremtoppjobben i EU».

Hadde det ikke vært for staute og prinsippfaste politikere, med vyer og langsiktighet i mente, ville vi trolig vært langt dårligere stilt. Jeg håper denne panegyriske hyllesten til politikerne er godt nok balansert. Tuftet på min erfaring, påvirker ikke skryt og lovord politikernes ego, for akkurat ego er en unaturlig egenskap i et varmt politikerhjerte. Uten historien kunne vi enten hatt diktatur, der makten gjorde hva den ville, eller anarki, der folket gjorde hva det ville. I så måte må det rettes en spesiell takk til Arbeiderpartiet, som med LOs velsignelse, stort sett har regjert etter krigen, med Senterpartiet som en klar nummer to i antall år i regjering. Det er utrolig å tenke på hvordan nåtidens fariseere har klart å spre demokrati, fred, rikdom og ytringsfrihet, for fristelsene og mulighetene til annet har sikkert vært mange. Det har vi sett mange ganger i land vi som regel ikke liker å sammenligne oss med. Politikerne feiret den 200 år gamle Grunnloven, med å endre den – for paragrafer som begrenser politikernes handlingsfrihet må de jo kvitte seg med, til folkets fremtidige beste. Vi er nå ikke lenger et land med kristen trosbekjennelse, men et land med kristen arv. Dette lyder profetisk, da det er lettere å arve enn å bekjenne. Og nå som arveavgiften er fjernet, vil ikke myndighetene kunne kreve at deler av trosbekjennelsen tilfaller Staten. Slik er det i verdens aller, aller, beste land.

http://www.nyhetsspeilet.no/2014/04/jens-stoltenberg-vil-nedlegge-nato/

http://www.nyhetsspeilet.no/2013/04/norske-aviser-slas-sammen-til-cia-nytt/

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
94%
Opplysende
3%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
3%
Om forfatter
Johannes Kvam
Samfunnsinteressert akademiker i 40-årene, som vet at "noen" endrer terrenget for at virkelighetens kart skal stemme. Samtlige artikler er opphavsrettbeskyttet/copyright. Alle kan kopiere deler av mine artikler, så lenge det henvises til denne nettsiden og forfatter. Ønskes en hel artikkel publisert på trykk eller annen nettside, vennligst kontakt forfatter.

9
Kommentarer

avatar
9 Comment threads
0 Thread replies
0 Followers
 
Most reacted comment
Hottest comment thread
9 Comment authors
Balle ClorinXYZEva Enghaina gregersenBjørnThorsonn Recent comment authors
Nyeste Eldste
Thunderdahl
Abonnent
Thunderdahl

Dette må være noe av det beste jeg har lest, og komentarer er vel derfor egentlig unødvendig.

MAJA
Abonnent

Fantastisk artikkel, som virkelig bør leses av alle som har lœrt seg til å se og ikke følger massen .

Balle Clorin
Anonym
Balle Clorin

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg antatt dette var aprils-narr.

jan
Abonnent

det har vært gode personer i norsk politikk også tenker først og fremst på Berthram D Brockman men så og si ingen nevner han .

BjørnThorsonn
Anonym
BjørnThorsonn

Tenk om dette skrivet kunne vært obligatorisk pensum i norske skoler!
Kanskje ikke…… det er vel farlig å vekke elevene.

aina gregersen
Anonym
aina gregersen

Hærlig :holdt på og le meg i hjel til tider :D:D:D

Eva Engh
Abonnent
Eva Engh

Leser en artikkel som heter: Hva vil NS. Her er det nok mye som ikke stemmer med det vi har lært.Historien er jo skrevet av de som «vant». Hva sier den andre siden.

Bernt
Abonnent
Bernt

Det aller verste har forfatteren hoppet over. Hadde de hellige politikere bare gjort en ting .- så skulle jeg vært fornøyd.
STOPP CHEMTRAILS – DET BLIR VERRE OG VERRE.

Balle Clorin
Abonnent
Balle Clorin

– I Norge har jeg mer tro på at utfordringen kan komme fra dem som er på ytterkantene, fra dem som er på konspirasjonsnivå. Den kretsen er ikke stor, men har alltid et potensial for å påvirke enkeltsaker, sier Solberg.
https://www.aftenposten.no/verden/i/BJww9e/Macron-knuste-de-etablerte-partiene-i-Frankrike-Erna-Solberg-tror-ikke-det-samme-kan-skje-i-Norge
OK, så vi på «konspirasjonsnivå» kan påvirke enkeltsaker. Det er det ikke mange som er utenfor systemet som gjør. Lurer på hvilke saker vi har påvirket. Selv tror jeg ikke vi påvirker retningen av politikken så mye, den går mot diktatur uansett, men jeg tror at vi i det minst forsinker prosessen litt.