Du leser nå
Vaksinasjon: De sentrale spørsmålene

32 minutter lesetid



Vaksinasjon: De sentrale spørsmålene

Bildet fra 1901 av Syracuse, New York, viser slummen med kloakken rennende rett utenfor husene. I hvilken grad påvirket dette infeksjonssyksdommenes insidens, morbiditet og dødelighet?

Sanitetsrevolusjonen (1870-1920) – som startet i London og New York City og så spredte seg til andre storbyer i Europa og USA – transformerte de dødelige infeksjons­sykdommene til relativt harmløse barnesykdommer i de utviklede landene.

Sammendrag:

Da masse­vaksinasjon ble innført for noen av disse infeksjonssykdommene fra 1950-tallet og utover, falt den gjenværende insidensen (antall nye sykdomstilfeller pr. år) til nær nullnivået.

I en evaluering av effekten av masse­vaksinering, må man skille mellom sykdommens insidens, morbiditet (det kliniske bildet, alvorlighetsgraden) og dødelighet. Masse­vaksinasjon kan gis æren for vaksine­forårsaket nedgang i insidens, og  da indirekte for den morbiditet og dødelighet som folk gjennom denne nedgangen har blitt «spart» for. Den sparte morbiditeten og dødeligheten skal imidlertid beregnes ut fra det som var typisk etter innføringen av massevaksinasjon, ikke ut fra det som var typisk før massevaksinasjon eller i andre samfunn (f.eks. utviklingsland). De som frykter at en infeksjonssykdom skal «komme tilbake» for full kraft dersom folk slutter å vaksinere seg mot den, bør undersøke sykdommens insidens, morbiditet og dødelighet i året rett før innføringen av massevaksinasjon, da dette representerer et slags verstescenario.

Massevaksinasjon er ikke det eneste preventive tiltaket som kan bringe insidensen for en infeksjonssykdom ned. Isolering av de syke er effektivt. Vitamin C er naturens kraftigste anti-infektiva, og kan med suksess brukes preventivt og kurativt mot alle infeksjons­sykdommer. Vitamin A og diverse urter kan brukes mot spesifike infeksjonssykdommer.

Pro-vakserne fokuserer primært på nedgangen i insidens etter innføringen av masse­vaksinasjon; de velger å ignorere hvilket lavt nivå av morbiditet og dødelighet som sykdommen da var forbundet med. Anti-vakserne fokuserer primært på hvor lav morbiditet og dødelighet infeksjonssykdommene fikk etter sanitetsrevolusjonen i de utviklede landene; de ignorerer gjerne den siste nedgangen i insidens etter innføringen av massevaksinasjon. Pro-vakserne fokuserer minst mulig på bivirkninger og uhell ved massevaksinasjon, mens anti-vakserne vil ha disse bivirkninger og uhell mest mulig frem i lyset. Og ja, masse­vaksinasjon har resultert i uforutsette negative konse­kvenser som helse­myndighetene prøver å dekke over så godt de kan, og som anti-vakserne har kommet på sporet av.

 

Innledning

Når fasiten skal skrives for de infeksjonssykdommer som det har blitt innført masse­vaksinasjon for, nasjonalt eller globalt, er følgende spørsmål sentrale:

  1. Hva var sykdommens insidens, morbiditet og dødelighet: a) før og under sanitets­revolusjonen (frem til 1920); b) etter sanitets­revolusjonen og frem til masse­vaksinering (ca. 1920-1960); og c) etter innføringen av massevaksinasjon (ca. 1960-i dag)?

 

  1. Innføringen av massevaksinasjon ble for mange infeksjonssykdommer ledsaget av innføringen av betydelig strengere diagnosekriterier, som kunne inkludere lab-diagnostisering som var overlegen sammenlignet med tidligere usikker, klinisk diagnostisering. Disse strengere diagnosekriterene resulterte, uavhengig av evt. endringer i den virkelige insidensen, ofte i et dramatisk fall i den offisielle insidensen som kom til uttrykk i statistikk og på grafer, av den enkle grunn at det nå ble slutt på den tidligere overdiagnostiseringen. Da dette opphøret av kraftig overdiagnostisering sjelden oppgis i statistikk og på grafer, oppstår et falskt bilde av at det dramatiske fallet i insidens må krediteres effekten av masse­vaksinasjon alene. Som et eksempel på dette kan nevnes polio. I hvilken grad har dette vært tilfelle for den aktuelle infeksjons­sykdommen?

 

  1. Hvordan virker ernæringsstatus inn på immunsystemet og infeksjonssykdommer, og hvordan virker infeksjonssykdommer inn på ernæringsstatus og immunsystemet?

 

  1. Hvilke preventive og terapeutiske virkninger har megadoser (> 1 g pr. dag) av vitamin C hatt på de forskjellige infeksjonssykdommene, når det gjelder insidens, morbiditet og dødelighet? Den amerikanske biokjemiker Irwin Stone (1907-84) hevdet i forsknings­artikler fra 1966 og utover at vitamin C verken er eller bør betraktes som et vitamin. Dette karbohydrat-molekylet er naturens ungdomskilde, den kraftigste av alle anti­oksidanter, og er den desidert mest potente, generelle anti-infektiva.

 

  1. Hvilke preventive og terapeutiske virkninger har vitamin A og urtemedisiner på infeksjonssykdommenes insidens, morbiditet og dødelighet?

 

  1. Vaksinens effektivitet. Hvor lenge varer den gjennomsnittlige beskyttelsen som den enkelte vaksinedose gir? Hvor mange doser inngår nå i barneprogrammet, og trenger man boostere etter det? Hvordan er vaksinens beskyttelse sammen­lignet med den livs­lange immuniteten som infeksjons­sykdommen gir som barnesykdom?

 

  1. Vaksinens trygghet. Hva er de kjente og mindre kjente bivirkninger og risikomomenter ved vaksinen? Hva er forekomsten av disse bivirkninger og risikomomenter? Er det noen kontroversielle risikomomenter som helsemyndighetene benekter, som f.eks. sammenhengen mellom meslingekomponenten i MMR-vaksinen og regressiv autisme?

 

  1. Langsiktige konsekvenser ved vaksinering. Når den livslange og sterke immuniteten som infeksjonssykdommen som barnesykdom gir individet blir erstattet med den usikre og midlertidige beskyttelsen som vaksinen (fra 1 til 30 doser) gir, hvordan påvirker dette graden av immunitet som moren gjennom svangerskapet og morsmelken overfører til barnet? Når disse barna, vaksinert eller uvaksinert, på et eller annet tidspunkt i livet blir naturlig eksponert for villvarienten av viruset, får de da et endret sykdomsbilde i forhold til det karakteristiske sykdomsbildet som preget forrige generasjon?

 

I resten av dette sammendraget utdypes punktene 1, 3, 4 og 5. De øvrige punktene blir belyst i kapitlene om de enkelte infeksjonssykdommer som det vaksineres mot.

 

Punkt 1

Hva var sykdommens insidens, morbiditet og dødelighet: a) før og under  sanitets­revolusjonen (frem til 1920); b) etter sanitets­revolusjonen og frem til masse­vaksinering (ca. 1920-1960); og c) etter innføringen av massevaksinasjon (ca. 1960-i dag)?

 

De usunne, uhygieniske og immunsvekkende livsvilkårene til det brede lag av befolkningen før sanitetsrevolusjonen har blitt oppsummert av Humphries og Bystrianyk i kap. 1 og 2 i deres bok Dissolving Illusions: Disease, Vaccines, and The Forgotten History (2013) [bokens web-base]. Sanitetsrevolusjonen (1870-1920), og hvordan den transformerte de farlige og døde­lige infeksjonssykdommene til relativt harmløse barnesykdommer, beskrives nærmere i kapitlene 10 («The Health Revolution») og 11 («The Amazing Decline»). Dette medisinsk-historiske temaet er ikke kontroversielt, og forfatterne har gjort et imponerende arbeid i å spore opp gamle kilder.

 

Sanitetsrevolusjonen bidro til store forbedringer i matproduksjonen, bostandarden, arbeids­forholdene, renere drikkevann, samt forbedret personlig og offentlig hygiene. Renslighet ble i disse årene opphøyd fra å være ikke-tema til å bli en av de høyeste dyder i USA.

 

De to grafene nedenfor viser hvordan dødeligheten for de farligste infeksjonssykdommene falt drastisk 30-50 år før massevaksinasjon ble innført i Storbritannia og USA.

Dødeligheten pr. år pr. 100.000 i England og Wales for fem infeksjonssykdommer, 1838-1978. Kilde: Graf #11.

Dødeligheten pr. år pr. 100.000 i England og Wales for fem infeksjonssykdommer, 1838-1978.

Kilde: Graf #11.

 

Dødeligheten pr. år pr. 100.000 i USA for fem infeksjonssykdommer 1900-1965. Kilde: Graf #31.

Dødeligheten pr. år pr. 100.000 i USA for fem infeksjonssykdommer 1900-1965.

Kilde: Graf #31.

 

Her vil pro-vakserne innvende at et fall i dødelighet ikke angår vaksinasjon, for vaksinasjon er ikke terapeutisk behandling av allerede smittede, men preventiv behandling. Suksess i preventiv behandling måles ikke i fall i sykdommens dødelighet, men i fall i sykdommens insidens, dvs. i antall nye sykdomstilfeller pr. år. Pro-vakserne har naturligvis rett i dette, men da kan de ikke samtidig hevde at vaksinasjon reddet den vestlige befolkningen fra farlige infeksjons­syk­dommer med høy morbiditet og dødelighet. Flere farlige infeksjonssykdommer forsvant nærmest av seg selv i de utviklede nasjoner, uten senere innføring av massevaksinasjon. Noen eksempler er  de bakterielle infeksjonssykdommene skarlagensfeber, tyfoidfeber, flekktyfus og kolera, samt dysenteri som kan forårsakes av mange typer mikrober.

 

Den nåværende splittelse i synet på hvorvidt det var den sosiale eller den medisinske revolusjon som i hovedsak skal gis æren for å ha tatt knekken på infeksjonssykdommene, kan ledes tilbake til perspektivforskjellen mellom bidragene fra Louis Pasteur (1822-1895) og Robert Koch (1843-1910) på den ene siden, som fremhevet betydningen av mikrober som årsak til infeksjons­­sykdommene; og bidragene fra Antoine Béchamp (1816-1908) og Rudolf Virchow (1821-1902) på den andre siden, som mente at den sykdomsfremkallende mikroben bare kan komme til utfoldelse når kroppens helse og vitalitet allerede har blitt svekket. De sistnevnte fremhevet at sykdom og svekket helse er årsak til disse mikrobenes frembrudd og skadelige utfoldelse, ikke deres virkning. Virchow formulerte seg slik:

 

”Dersom jeg hadde kunnet leve mitt liv om igjen, ville jeg ha brukt det til å bevise at mikrober oppsøker deres naturlige habitat, sykt vev, fremfor å være årsaken til sykt vev.”

 

Gjennom et par sitater skal vi se at det synet som Antoine Béchamp og Rudolf Virchow frontet – at sykdomsfremkallende mikrober bare kan herje fritt når kroppens helse og vitalitet allerede har blitt svekket – har blitt fremmet fra flere akademiske innfallsvinkler opp gjennom 1900-tallet. De følgende sitater er ordnet kronologisk.

F. M. Buckley, som var skolesjef i Connecticut (USA) i 1911, uttalte da:

 

«… den nåværende generasjonen begynner å lære, og vil forstå grundigere etter som tiden går, at den fatalistiske idéen om smittsomme og infeksiøse sykdommer er absolutt feilaktig, og at mange såkalte uunngåelige sykdommer definitivt lar seg forhindre. Det er ikke sant at hvert individ må gjennom hele registeret av meslinger, skarlagensfeber, kikhoste, difteri, tuberkolose, og lignende, dersom passende preventive tiltak taes i begyn­nelsen. Solskinn, frisk luft, helhetlig næring, mosjon, hvile og en hygienisk livsstil er langt mer effektivt enn all den etterfølgende medikasjon som finnes.»

 

Den fransk-amerikanske mikrobiologen og humanisten René Dubos (1901-1982) var en av de store eksperter innen infeksjonssykdommer og anti-infektiva. Han tilbragte nesten hele sin karriere ved New Yorks Rockefeller Institute for Medical Research (nå Rockefeller University). I 1959 fikk han utgitt boken Mirage of Health: Utopias, Progress & Biological Change (utgitt på ny i 1987). Bernard Dixon har skrevet en anmeldelse av boken. Her et kort sitat fra Dubos’ bok:

 

«På det tidspunkt da medisin fra laboratoriene kom effektivt inn i bildet, hadde [allerede] jobben blitt løftet langt fremover mot fullførelse av humanistene og sosialreformatorene fra 1800-tallet… Når tidevannet trekker seg tilbake fra stranden er det lett å nære den illusjon at man med et spann kan tømme havet.»

 

John B. McKinlay er epidemiolog og medisinsk sosiolog med over 300 artikler registrert i PubMed, samt forfatter av 17 bøker. Sonja M. McKinlay har M.Sc. i matematisk statistikk. I 1977 fikk de publisert artikkelen The Questionable Contribution of Medical Measures to the Decline of Mortality in the United States in the Twentieth Century [pdf, 13 sider, PubMed]. I artikkelen, som har blitt en klassiker, tar McKinley-paret et sosiologisk blikk på lege­vitenskapen som tar æren for at US-borgerne på 1900-tallet levde lengre enn tidligere og i mindre grad døde av infeksjons­sykdommer. McKinlay-paret diskuterer så hvorvidt denne selv­hyllesten fra legestanden stemmer med de tilgjengelige data. McKinlay-paret oppsummerer også tidligere akade­miske artikler som har tatt opp dette temaet siden 1950-tallet, og nevner særlig den britiske lege og medisinsk historiker Thomas McKeown (1912-1988) som i 1976 kom ut med boken The Role of Medicine: Dream, Mirage, or Nemesis? (online). Fra artikkelens konklu­derende del:

 

«Uten å hevde at det følgende er definitive funn, og uten innbilninger om å være i nærheten av en analyse så sofistikert som McKeown’s for England og Wales, kan følgende konklusjoner trekkes fra analysen som presenteres i denne artikkelen:

Generelt sett synes det som om medisinske initiativer (både kjemoterapeutiske og profylaktiske) har bidratt lite til det overordnete fall i dødelighet i USA siden ca. 1900. Disse initiativer har i mange tilfeller blitt introdusert flere tiår etter at et markant fall allerede hadde satt inn, og disse initiativer har i de fleste tilfeller ikke hatt noen påvirkning som kan oppdages. Mer spesifikt, med referanse til de fem sykdommene (influensa, lunge­betennelse, difteri, kikhoste, og polio) der fallet i dødelighet synes substansielt etter tidspunktet for medisinsk intervensjon – og gitt den usannsynlige antagelse at dette fallet ene og alene kan tilskrives denne intervensjon – er det estimert at høyden 3,5 % av det totale fallet i dødelighet siden 1900 kan tilskrives medisinske tiltak introdusert for de sykdommer som her er omtalt.»

 

Velvl W. Greene (1928-2011), som hadde PhD i bakteriologi og biokjemi og som i mange år var professor i folkehelse og mikrobiologi ved University of Minnesota, fikk i 2001 publisert artikkelen Personal hygiene and life expectancy improvements since 1850: Historic and epidemiologic associations (Am J Infection Control). Her skrev han bl.a.:

 

«Mellom 1850 og 1900 ble de vanlige, tilbakevendende epidemiene av kolera, kopper, malaria og tyfoidfeber gradvis bragt under kontroll. I løpet av de neste femti årene var man vitne til gledelige seire over slike endemiske sykdommer som tuberkolose, difteri, meslinger og skarlagensfeber. Disse sykdommene var mindre dramatiske enn epidemiene, men hver av dem var blant de ledende dødsårsaker før 1900. På midten av 1900-tallet, med unntak av 1918 influensa-pandemien, var død pga. infeksjonssykdommer i de vestlige, industrialiserte landene ikke lenger en stor faktor i dødelighetsstatistikken.»

 

Punkt 3

Hvordan virker ernæringsstatus inn på immunsystemet og infeksjonssykdommer, og hvordan virker infeksjonssykdommer inn på ernæringsstatus og immunsystemet?

Siden 1970-tallet har det formelt vært anerkjent en intim og gjensidig sammenheng mellom immun­systemets funksjonsevne, ernæringsstatus, og kroppens sårbarhet for infeksjons­sykdommer. Ernærings­status påvirker ikke bare prognosen for å bli infisert i et gitt miljø, men påvirker også prognosen for hvordan sykdommen med sin assosierte eller typiske morbiditet og dødelighet vil slå klinisk ut. Sykdommen på sin side påvirker ernæringsstatusen negativt. Field, Johnson og Schley fikk i 2002 publisert en fin 16-siders oversiktsartikkel om dette gjensidige samspillet, Nutrients and their role in host resistance to infection (Journal of Leukocyte Biology).

 

Fra artikkelens sammendrag:

 

“Nærmest alle næringsstoffer i kostholdet spiller en avgjørende rolle i å vedlikeholde en “optimal” immunrespons. Mangelfullt eller overdrevent inntak av bestemte næringsstoffer kan således ha negative konsekvenser for immunstatusen og for sårbarheten for et mangfold av patogener. Mangel på jern og vitamin A, samt proteinenergi-underernæring, har høy forekomst verden over, og er en betydningsfull faktor i den offentlige helse når det gjelder immun­tilstanden. Noen næringsstoffer (som f.eks. glutamin, arginin, fettsyrer, vitamin E) gir ekstra fordeler til personer eller pasienter med svekket immunforsvar som lider av forskjellige infeksjoner. De oppsiktsvekkende fremskritt innen immunologi de siste tiårene har resultert i innsikter når det gjelder mekanismene som er ansvarlig for effektene til forskjellige næringsstoffer i kostholdet vårt når det gjelder spesifikke funksjoner ved immun­cellene. I denne oversiktsartikkelen vil vi presentere evidens og foreslåtte mekanismer for betydningen av en liten gruppe næringsstoffer som har blitt demonstrert å påvirke vertens motstandsevne overfor infeksjon.»

 

Fra artikkelens konklusjon:

 

“Makronæringsstoffer og mikronæringsstoffer i kostholdet er essensielt for å vedlikeholde immuncellenes funksjon. Til tross for overbevisende evidens for at næringsstoffer kan modulere mange av immunfunksjonens parametere, er ernæringsinntak og ernærings­status sjeldent betraktet eller en gang beskrevet i de fleste studier av immunfunksjonen til mennesker eller dyr. Man kan formode at variasjoner i næringsinntak bidrar til forskjeller i immunresponser mellom personer og mellom studier. Videre, mye av vår forståelse av grunnleggende immunologi har kommet fra detaljerte mekanistiske studier utført på gnagere som gis mat der nivået av og kilden til et næringsstoff (f.eks. fett og proteiner) er ganske så forskjellig fra det som konsumeres av mennesker. Vår kunnskap om effekten av ernæringsstatus på immunsystemets funksjon har resultert i flere praktiske anvendelser. Disse inkluderer bruken av immuntester så som prognostiske indekser for pasienter som er under kirurgisk behandling, og bruken av immun-parametere til å bedømme ernærings­status og til å bestemme hvor effektivt og adekvat ernæringsterapi er. Etter som vår forståelse øker når det gjelder hvilken rolle spesifikke næringsstoffer har hva angår vertens motstandskraft mot infeksjonssykdommer, kan vi formode at denne forståelsen vil bli brukt til å formulere anbefalinger for å oppnå immunresponser som er nødvendige for å forhindre og behandle spesifikke infeksjonssykdommer i befolkningen.»

 

I 2010 besto legeutdannelsen i USA av gjennomsnittlig 19,6 kontakttimer viet til ernæring, hvilket var en nedgang fra 2004 da studentene fikk gjennomsnittlig 22,3 kontakttimer (Adams et al., 2010). 19,6 kontakttimer tilsvarer tre undervisningsdager, eller om man vil, et weekend-kurs fra fredag til søndag. I Japan er det enda verre, der bare 16,4 % av de medisinske skolene vier mer enn 5 timer til spesifikk undervisning i ernæring (Orimo et al., 2013).

 

Den økende anerkjennelsen av ernæringsstatusens store betydning for prognosen for infeksjon, morbiditet og dødelighet, har imidlertid ikke resultert i en reevaluering av «nødvendigheten» ved vaksinasjon. Vaksinasjon er og blir en av skolemedisinens hellige kyr, som det vil være karrieremessig selvmord å betvile velsignelsen av eller vurdere alternativer til.

 

Punkt 4

Hvilke preventive og terapeutiske virkninger har megadoser (> 1 g pr. dag) av vitamin C hatt på de forskjellige infeksjonssykdommene, når det gjelder insidens, morbiditet og dødelighet? Den amerikanske biokjemiker Irwin Stone (1907-84) hevdet i forsknings­artikler fra 1966 og utover at vitamin C verken er eller bør betraktes som et vitamin. Dette karbohydrat-molekylet er naturens ungdomskilde, den kraftigste av alle anti­oksidanter, og er den desidert mest potente, generelle anti-infektiva.

 

Som vi snart skal se, at molekylet som går under navnet «vitamin C» kom til å bli definert som et vitamin, var særdeles uheldig, og har resultert i en grov undervurdering av dette molekylets betydning. Dette er grunnen til at jeg i det følgende heller bruker en annen betegnelse på dette molekylet, nemlig vitac. «Vita-» refererer til liv og vitalitet, ikke til vit-amin; og «-c» gir et hint om dets etablerte vitamin­navn.

 

Vitac har flere meget betydningsfulle biokjemiske roller i kroppen:

 

  • Vitac er immunsystemets primære anti-infektiva mot bakterier, virus og toksiner.
  • Vitac er nødvendig for kollagensyntesen. Kollagen er «limet» mellom cellene, som gjør at det enkelte vev holdes fast sammen. Når kollagensyntesen svikter, går man bokstavlig talt «opp i limingen»; noen konsekvenser herav er skjørbuk og åre­forkalkning.
  • Vitac er kroppens primære «kapital» til å bekjempe diabetes, hyperglykemi, og til å normali­sere forhøyede nivåer av kolesterol og triglyserin.
  • Vitac har en rolle i å regulere kroppens opptak av jern.

 

 

Det var den polske biokjemiker Casimir Funk (1884-1967) som i 1912 lanserte idéen om mangel­sykdommer og vitaminbegrepet. Da skjørbuk er en mangelsykdom, og man visste at frukt inneholder en faktor som hindrer skjørbuk, var det logisk å klassifisere denne faktoren som et vitamin. Det engelske navnet på molekylet, ascorbic acid (på norsk: askorbinsyre) er en sammensetning av a- (som betyr «ikke») og scorbutus (som betyr «skjørbuk»), altså «anti-skjørbuk-syren». Så selv stoffets biokjemiske navn skal få oss til å tenke på et vitamin hvis primære funksjon er å forhindre en bestemt mangelsykdom.

 

I årene 1928-32 arbeidet to medisinske forskningsteam, ett ungarsk og ett fra USA, med å identifisere vitac-molekylet. I 1937 mottok den ungarske fysiologen Albert Szent-Györgyi (1893-1986) Nobelprisen i medisin/fysiologi for sitt biokjemiske arbeid hermed, og den britiske kjemikeren Sir Walter Norman Haworth (1883-1950) mottok Nobelprisen i kjemi for sitt arbeid med å syntetisere vitac.

 

På 1940-tallet var det flere leger som med suksess begynte å eksperimentere med megadoser av vitac som terapi mot forskjellige infeksjonssykdommer. En av disse pionérene var Fred R. Klenner (1907-1984), amerikansk lege og medisinsk [Wiki: Fred R. Klenner; Doctor­Yourself.com: Dr. F. R. Klenner and Vitamin C Megadoses]. Klenner publiserte 27 medisinske forskningsartikler fra 1948 og utover, de fleste om vitac-terapi. Han brukte vitac-terapi på over 30 sykdommer, og hadde som motto at pasienten «skulle gis store doser av vitamin C for alle patologiske tilstander mens legen grubler over diagnosen». I en artikkel fra 1949 beskrev han hvordan han kurerte 60 av 60 personer som hadde fått diagnosen polio­myelitt.

 

En annen pionér var den canadiske legen William J. McCormick (1880-1968) [Doctor­Yourself.com: Bibliography of W.J. McCormick, M.D.]. Han var den første som frem­met den teori at redusert kollagensyntese, pga. vitac-underskudd, er en hovedårsak til forskjellige tilstander som hjerte-kar-sykdommer og kreft. McCormick kom til den samme konklusjon som Klenner, at vitac er meget potent som generell anti-infektiva, både mot bakterielle og virale infeksjoner.

 

* * *

 

Den amerikanske biokjemiker Irwin Stone (1907-84), som hadde forsket på vitac siden 1934, var den første som skrev at vitac fungerer utmerket som et konserverings­middel i matprosesserings­industrien. I 1966 fikk han publisert artikkelen On the Genetic Etiology of Scurvy (Acta Geneticae Medicae et Gemellologiae), der han var den første til å fremme den idé at skjørbuk bare overfladisk kan kalles en mangelsykdom, for egentlig er skjørbuk resultat av en genetisk «feil» i Homo sapiens som resulterer i en bestemt enzymsvikt. Stone mente derfor at menneskets manglende evne til å produsere vitac må klassifiseres som en medfødt stoff­skifte­sykdom, hvilket er en sykdoms­kategori som pr. i dag omfatter ca. 700 ulike sykdommer (Wiki: Inborn error of metabolism).

 

Stone argumenterte samtidig for at vårt behov for vitac, dersom vårt fulle vitale potensial skal realiseres, er såpass høyt at dette molekylet bør klassifiseres som noe annet enn et vitamin. På de offisielle lister som utstedes av de nasjonale helse­myndigheter ang. anbefalt daglig dose av de forskjellige vitaminer, er vitamin B3 (niacin) det man trenger nest størst daglig dose av: 19 mg for voksne menn. Anbefalt daglig dose for de fleste vitaminer er ikke en gang oppgitt i milligram (1/1000 g), men i mikrogram (1/100.000 g). Vitac er den klare vinner når det gjelder hva vi trenger mest av: offisielt trenger voksne menn og kvinner 75 mg (Helsedirektoratet, 2014: Anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet). Men hva hvis vårt fulle vitale potensial krever minst 1000 mg pr. dag? Bør vitac da fortsatt benevnes som et vitamin?

 

Irwin Stone fikk i 1972 utgitt boken The Healing Factor: Vitamin C Against Disease (online) (Amazon.com), som heldigvis ligger gratis online. Boken har et forord av to Nobelprisvinnere som begge støttet innholdet, Albert Szent-Györgyi og Linus Pauling. Dette er en meget interessant og spennende bok, som underholdende og lettfattelig forteller om:

 

  • vitacs rolle i evolusjonshistorien,
  • skjør­bukens rolle i verdenshistorien,
  • vitacs fantastiske terapeutiske potensial mot nærmest alle sykdommer.

 

Irwin Stone

Irwin Stone

 

Med unntak av bakterieriket er egenproduksjon av vitac å finne i nærmest alle flercellulære organismer på Jorden, der vitac tjener som antioksidant. Egenproduksjon av vitac ble etablert lenge før dannelsen av planter og dyr. Vitac er et ustabilt karbohydrat-molekyl som er et enzymatisk produkt av sukker, og derfor strukturelt svært likt sukker (glukose). Det er derfor vitac og sukker konkurrerer med hverandre om å komme inn i kroppens celler, fordi celle­reseptorene ikke ser forskjell på dem. Med unntak av bakterier kan ikke liv eksistere uten vitac; de organismer som ikke egenproduserer dette molekylet må få det tilført gjennom kostholdet.

 

Da evolusjonen frembragte virveldyrene, ble det behov for større egenproduksjon av vitac, så produksjonen ble overlatt til et bestemt organ, nyrene. Hos fisker, amfibier, krypdyr og gamle fuglearter skjer produksjonen i nyrene. Da varmblodete dyr kom til, ble behov for vitac enda større, så det skjedde en transformasjon der leveren overtok rollen med å produsere vitac. Dette skjedde uavhengig av hverandre hos pattedyr og nyere fuglearter.

 

For ca. 63 millioner år siden skjedde en tragisk gen­mutasjon hos en av forfedrene til dagens primater, som gjorde at enzymet for å transformere glukose til vitac ikke lenger ble produsert (Wiki: L-gulonolactone oxidase). Siden da har primatartene langs denne evolusjonslinjen vært avhengig av å få vitac gjennom kosten for ikke å dø av skjørbuk. Faren for skjørbuk var imidlertid svært liten for datidens primater og etterkommerne som levde i et tropisk klima med god tilgang mat vitac-rik mat: ferskt, rått kjøtt; rå fisk, frukt og bær. Våre forgjengere kan imidlertid ha utviklet subklinisk skjørbuk, som vitac-forskere som Irwin Stone, Linus Pauling og Thomas E. Levy mener at folk flest lider av. Senere i historien oppsto et problem da våre forfedre migrerte til ikke-tropiske regioner med dårligere tilgang til vitac-rik mat. Da kunne skjørbuken bli klinisk.

 

Det spekuleres i dag over hvilken evolusjonær fordel den nevnte enzymsvikten kan ha hatt, siden vår primatlinjen har overlevd. Men enzymsvikten må ikke nødvendigvis ha gitt oss en fordel, vi kan ha overlevd fordi genmutasjonen ikke var alvorlig nok til å påvirke vår overlevelsesevne. Med unntak av primatene har bare to andre pattedyrarter vært offer for den samme genmutasjonen, og som i dag derfor ikke produserer vitac: marsvin med opphav i skogene i Ny-Guinea og frukt­spisende flaggermus (”flyvehund”) med opphav i India. Hvor mange tidligere arter som har hatt denne genmutasjonen og dødd ut, kan vi ikke vite.

 

Vitac er i dens to funksjoner som super-antioksidant og som nødvendig for kollagensyntesen så og si identisk med ungdomskilden. Underskudd av vitac, selv på subklinisk nivå, er dermed intimt forbundet med aldringsprosessen. I den grad kroppen ikke har nok vitac til å utøve sine to primære funksjoner, skjer ubønnhørlig en aldringsprosess i betydningen forringelse av kroppens funk­sjonalitet, spenst, kraft og motstandsevne.

 

Ifølge Stone bør vår daglige dose av vitac, målt ut fra mg-produksjon pr. kilo hos pattedyr, være 2-4 gram. Han skriver imidlertid at det eneste pattedyret som det forelå relevant data om pr. 1972, var rotten. Til sammenligning anbefaler Linus Pauling Institute et daglig inntak på minst 400 mg pr. dag for voksne kvinner og menn (her). Thomas Levy (2006, s. 253) anbefaler et daglig inntak på 3-9 gram. Under biokjemisk stress (sykdom, skade, sjokk…) kan dosen ifølge Stone gjerne økes til 15 gram pr. dag. 2-4 gram pr. dag er imidlertid ikke mulig å få i seg gjennom kostholdet, hvilket gjør vitamintilskudd nødvendig.

 

Stone skriver om sin skuffelse over hvor lave doser av vitac som brukes i de aller fleste forskningsstudier over effektene av vitac på forskjellige sykdommer. Dette avslører hvor sterkt forskerne var, og fortsett er, knyttet til vitamin-dogmet. Generelt sett kan man si at studier av den biokjemiske effekten av vitac der dagsdosen ikke er høyere enn 1 gram, er nærmest verdi­løse. Like verdiløse blir da metaanalyser som inkluderer slike studier. Det er for det meste slike studier med svært lav dose, der man ikke finner noen effekter av betydning, som det refereres til i Wiki-artiklene der vitac omtales.

 

Når et pattedyr infiseres av et virus eller en bakterie, eller et toksin kommer inn i kroppen, svarer organismen med å øke produksjonen av vitac for å nøytralisere inntrengeren. Vitac kan slik sett betraktes som den naturlige «kapital» mot alle typer infeksjoner. Stone presenterer i kap. 13 og 14 i sin bok de mest interessante studiene av terapeutisk bruk av megadoser av vitac på virale og bakterielle infeksjoner. Det som har skjedd etter at Stone fikk utgitt boken sin i 1972, er egentlig bare utdypninger og bekreftelser av det han selv skrev.

 

Big Pharma vil gjerne tjene et par milliarder dollar på å utvikle spesifikke vaksiner og spesifikke patentérbare medisiner for hver eneste bakterie og for hver eneste virus som noensinne har forårsaket sykdom i mennesket. Big Pharma gjør derfor sitt ytterste for at skolemedisinen ikke skal fronte den innsikt at naturen selv byr på den mest effektive av alle anti-infektiva. Og vitac er en generell anti-infektiva. Så hva er å foretrekke? Et tyvetalls vaksiner og et tyvetalls medisiner med en lang liste bivirkninger, eller et par gram vitac som bidrar til å holde hele kroppen ung og spenstig?

 

* * *

 

Den amerikanske biokjemiker Linus Pauling (1901-1994) er en av historiens mest innflytelses­rike kjemikere, og rangerer blant de mest betydningsfulle forskerne på 1900-tallet. Han er den eneste som uten å måtte dele æren med andre har fått Nobelprisen to ganger. I 1954 mottok han Nobelprisen i kjemi for sitt pionérarbeid innen kvantekjemi og molekylærbiologi, og i 1962 mottok han Nobels fredspris for sin fredsaktivisme. I 1966 ble han kontaktet av Irwin Stone, hvilket inspirerte ham til utforske nærmere vitacs preventive og kurerende egenskaper. I de første årene under­søkte han hvorvidt megadoser av vitac hjelper mot forkjølelse, hvilket resulterte i at han i 1970 utga han boken Vitamin C and Common Cold. Denne boken ble revidert flere ganger, og kom ut i 1976 under tittelen Vitamin C, the Common Cold & the Flu.

 

Pauling innledet i 1971 et samarbeid med den britiske kreftkirurgen Ewan Cameron om terapeutisk bruk av megadoser av vitac på personer med kreft. Dette samarbeidet resulterte i 1979 i utgivelsen av den populære boken Cancer and Vitamin C (rev. 1993).

 

Det medisinske etablissementet likte ikke at denne forskeren i superklassen gikk inn på deres eget territorium for så umiddelbart å tråkke i deres ”salater” og bryte deres uskrevne regler. Én av deres uskrevne regler var/er at kostholdet skal tillegges minst mulig terapeutisk rolle i kampen mot sykdommer.

 

Linus Pauling

Linus Pauling

 

For mer om Paulings liv og arbeid, og den senere oppfølging, se web-basen til Linus Pauling Institute: Micronutrient Research for Optimum Health (Oregon State University).

 

* * *

 

En av dagens fremste eksperter i verden på vitac, er den amerikanske lege og hjertespesialist Thomas E. Levy [web-base: PeakEnergy.com]. I tillegg til hans terapeutiske erfaring med bruk av megadoser av vitac, har han samlet og integrert den enorme forskningslitteraturen på vitac i tre bøker:

 

 

 

Levy mener at i de siste årene har folk hatt tilgjengelig et fullverdig alternativ til intravenøs injeksjon (IV) av megadoser av vitamin C, nemlig liposomal vitamin C. Dette produktet absor­beres mer effektivt av kroppens celler enn det som skjer ved intravenøs injeksjon. Mens ca. 20 % av IV vitac kommer inn i cellene, kommer 90 % av liposomal C inn i cellene. 6 gram liposomal vitac skal tilsvare 50-100 gram IV vitac. Se kronikken i Natural News: Liposomal vitamin C: More potency and less expense than IV mega-dose vitamin C. Produktet utvikles og markedsføres av Livon Labs.  Produktet er 50 % billigere å kjøpe i utlandet enn i Norge, men problemet er importforbud. Man kan imidlertid kjøpe originalproduktet hos UnoVita under navnet Altrient Liposomal Vitamin C.

 

Punkt 5

Hvilke preventive og terapeutiske virkninger har vitamin A og urtemedisiner på infeksjons­sykdommenes insidens, morbiditet og dødelighet?

Richard David Semba (CV) – professor i oftalmiatri ved Johns Hopkins Medicine (USA) og ekspert på vitamin A – har skrevet en grundig medisinsk-historisk artikkel om hvordan mange kliniske forskere i USA og Europa i perioden 1920-1940 beveget seg mot det syn at vitamin A fungerer som et generelt terapeutisk middel mot infeksjons­sykdommer, Vitamin A as “Anti-Infective” Therapy, 1920–1940 (Journal of Nutrition, 1999). Her er artikkelens sammendrag:

 

«De siste 15 årene har en stor serie med kontrollerte, kliniske forsøk vist at supplemen­tering med vitamin A reduserer morbiditet og dødelighet i utviklingslandene. Det er mindre kjent at vitamin A var gjenstand for to tiår med intense kliniske undersøkelser før Annen verdenskrig. På 1920-tallet brøt den teori frem at vitamin A kan brukes terapeutisk som «anti-infektiva». Denne idé, som hovedsaklig ble frontet av Edward Mellanby, ledet til en serie på minst 30 studier for å bestemme hvorvidt vitamin A – vanligvis tilført i form av torskeleverolje – kunne redusere morbiditet og dødelighet ved respirasjons­sykdommene, meslinger, barselfeber, og andre infeksjoner. De tidlige studiene manglet generelt slike innovasjoner som brukes i moderne, kontrollerte kliniske studier som randomi­sering, blindtester, bestemmelse av utvalgsstørrelse, styrkeberegning, og placebo-kontrollgrupper. Resultatene av disse tidlige forsøkene var blandete, men den farma­søytiske industrien vektla de positive resultatene i deres markedsføring rettet mot befolkningen. Da sulfa-antibiotika ble tilgjengelig for behandling av infeksjoner, dalte den vitenskapelige interessen for vitamin A som «anti-infektiv» terapi. Nylige, kontrollerte studier med bruk av vitamin A fra de siste 15 årene følger en undersøkelsestradisjon som begynte hoved­sakelig på 1920-tallet.»

 

Artikkelen fortsetter:

 

“Supplering med vitamin A er et viktig offentlig helsetiltak for å redusere dødelighet fra infeksjoner blant barn i utviklingsland. På 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet ble flere store randomiserte, dobbelblindete, placebo-kontrollerte kliniske studier utført i utviklings­landene verden over, som viste at supplementering med vitamin A kan redusere barnedødeligheten med rundt 1/3 (Beaton et al. 1993). Å forbedre vitamin A-statusen for barn gjennom supplering av vitamin A er en av de mest kostnadseffektive helsetiltak som er kjent (World Bank: World Development Report 1993). Høye doser med vitamin A er nå den anbefalte terapi for meslinger i mange utviklingsland og i spesielle tilfeller i de utviklede land [WHO 1987; American Academy of Pediatrics. Committee on Infectious Diseases (1993): Vitamin A treatment of measles].”

 

Field, Johnson og Schley har i deres artikkel fra 2002 oppsummert status for hvilke preventive og terapeutiske virkninger vitamin A har på infeksjonssykdommer, Nutrients and their role in host resistance to infection (Journal of Leukocyte Biology). Et kort utdrag:

 

“Vitamin A er essensiell for cellene i immunsystemet. De betydelige immune fordelene (til cellene tilhørende det generelle og det adaptive immunforsvaret), som vil bidra til å redusere risikoen for diverse patogen-medierte sykdommer, berettiger en anbefaling  om vitamin A supplement til personer med minimal eller dårlig vitamin A-status… Immun-effekten på infeksjon ved å supplementere med vitamin A har blitt undersøkt i flere randomiserte, dobbeltblindete, placebo-kontrollerte studier av underernærte barn i forskjellige regioner i Den tredje verden. Antistoff-mediert immunitet har vist seg å være alvorlig svekket hos personer med vitamin A-mangel.»

 

Stephen Harrod Buhner, amerikansk urtemedisiner og forfatter innen alternativ-genren, har bl.a. skrevet to bøker om hvilke urtemedisiner som er mest effektive som anti-infektiva, Herbal Antibiotics (2. utg., 2012) og Herbal Antivirals (2013). Et interessant intervju med ham ble publisert i The Sun i desember 2014, der man kan bli nærmere kjent med hans erfaringer og verdensbilde, Living Medicine: Stephen Harrod Buhner On Plant Intelligence, Natural Healing, And The Trouble With Pharmaceuticals.

 

Rolv Hjelmstad, Norges fremste ekspert på urtemedisin, fikk i 2012 utgitt praktverket Medisin­planter i Norge. Helse­bringende vekster i naturen (Gyldendal). Han lot seg ikke friste til å presentere en Topp-5-liste over de mest effektive antibakterielle og antivirale urter. Hans beskriv­elser av de biokjemiske, medisinske og psykologiske virkninger av over 200 vilt­voksende urter i Norge ligger imidlertid gratis tilgjengelig på hans web-base Urtekilden. Noen av de urter fra hans bok/web-base som jeg selv har merket meg ang. anti-infektiv virkning, er: blåkoll, hvitløk, steinnype, svarthyll, chaga, eukalyptus, kryddernellik, og mjødurt.

 

Avslutning

Det er betegnende at i USA fikk helsemyndighetene først satt opp et system for registrering av vaksineskader (VAERS) i 1991 (Wiki: Vaccine Adverse Event Reporting System). Verken de relevante helse­myndigheter i USA (FDA) eller i Norge (FHI) tester ut vaksinene før god­kjenning, dette overlates til vaksine­produsentene selv. Testing av vaksiner er ikke underlagt de samme strenge krav som testing av ordinære medisiner. Hvorfor skal man stole mer på Big Pharma når det gjelder vaksiner enn når det gjelder legemidler? Den mest sviende og presise beskrivelsen av dagens helsevesen kommer ikke fra en sensasjonshungrig journalist fra et tabloidmagasin, men fra Peter Gøtzsche som er medisinsk forsker og leder av The Nordic Cochrane Center ved Rigs­hospitalet i København. I 2013 kom han ut med en meget informativ bok (både i dansk og engelsk versjon), Dødelig medicin og organiseret kriminalitet: Hvordan medicinal­industrien har korrumperet sundhedsvæsenet. Gøtzsche gir her en kort omtale av sin egen bok.

 

Et ordtak sier: ”Hvis du har gått lenge nok rundt med en hammer i hånda, ser til slutt hele verden ut som en spiker”. Har Folkehelseinstituttet (FHI) gått for lenge rundt med sitt vaksineregime i hånda? Er vaksiner og syntetiske legemidler det beste svaret på infeksjonssykdommer? Har FHI vitaminfobi? Vurderer de overhodet alternativer til sine kjære vaksiner? Dette spørsmålet blir satt på spissen når det gjelder influensavaksinen, hvor det i hvert fall finnes bedre alternativer (se min artikkel Velg D3-kilder fremfor influensavaksinen (NyS, 2013).

 

Generelt lesestoff

Humphries, Suzanne & Bystrianyk, Roman (2013): Dissolving Illusions: Disease, Vaccines, and The Forgotten History. Bok, 504 sider. Bokens web-base, med 51 fargelagte grafer, 44 historiske fotos, . Humphries arbeidet som lege og nyrespesialist fra 1989 til 2011, men forlot så konvensjonell medisin for å forske på mange av problemene med mainstream medisinsk teori. Boken har fått svært gode kritikker for sin kildebruk. Bokanmeldelse av Adam Smith.

 

 

Denne artikkelen utgjør Sammendraget i mitt web-essay

Vaksineparadigmet og vaksiner.

* * *

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
100%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
0%
Dårlig
0%
Om forfatter
Profilbildet til Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

7 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *