Du leser nå
Om pedofili, hebefili, barnepornografi og seksuell lavalder

23 minutter lesetid



Om pedofili, hebefili, barnepornografi og seksuell lavalder

Fra Stanley Kubricks filmatisering av Vladimar Nabokovs roman ”Lolita” (1955), der en middelaldrende professor innleder et seksuelt forhold med en pubertal 12-åring.

Vi ser nærmere på kulturelle utfordringer rundt fire seksuelle temaer: Pedofili, hebefili, barne­pornografi og seksuell lavalder. Ett problem er at i den vestlige kulturen er lov­givningen på dette området preget av betydelig inkonsekvens. Et annet problem er den store betydningsforskjellen i det juridisk-akademiske miljø kontra i massemedia og blant folk i bruken og forståelsen av termer som pedofili og barne­pornografi (Resaland, 2008). Bruken og forståelsen av disse termer i massemedia og blant folk er så fjernt fra fagfeltet at den offentlige debatten blir lite annet enn støy. Selv om Norge og Europa har mye arbeid foran seg ang. lovgivning, rettspraksis og behovet for et kunnskapsløft for massemedia og folk, ligger vi likevel foran USA der synet på seksual­undervisning av ungdom siden 1980-tallet har vært dominert av en tilbake­stående og sexfiendlig kristen høyre­fløy.

* * *

Introduksjon

I 1993 kom Bjugn-saken, i 2008 kom Lommemann-saken, og i 2013 kom ”Tjomlidblogg”-affæren. I Bjugn-saken ble 30 personer mistenkt for seksuelle overgrep på barn i Bjugn kommune. Syv av dem ble arrestert, og det endte med at bare én person ble tiltalt, og han ble frifunnet! Lommemann-saken endte med at Erik Andersen i Lagmanns­retten ble straffet med forvaring i ti år med minstetid på syv år for seksuelle overgrep på 66 gutter. Tjomlidblogg-affæren er i motsetning til de to nevnte sakene et forsøk på endre seksual­politikken gjennom produksjon av en rekke bloggposter.

 

Gunnar Tjomlid har på sin blogg Saksynt, i perioden fra den 9. september 2006 til den 19. oktober 2013, skrevet 112 bloggposter som tar for seg den vestlige kulturens og masse­medias delvis inkompetente og delvis inkonsekvente syn og holdninger rundt særlig fire seksuelle temaer: Pedofili, hebefili, barne­pornografi og seksuell lavalder. Da disse blogg­postene, hva som faktisk står der og hvordan de tolkes av forskjellige parter, har utløst en aldri så liten storm og ”krig” mellom en leir som i hovedsak tilhører ”alternativsiden” og en leir som i hovedsak tilhører representanter for Human-Etisk Forbund og Skepsis, bestemte jeg meg for å kikke på saken. Jeg ble positivt overrasket over Tjomlids innsats. De aller fleste av de 112 bloggpostene er svært korte, så det tar ikke mer enn 2-3 dager å lese gjennom dem. Listen over de 112 bloggpostene, med linker, finner man i Dag Fallets artikkel Farvel til ekstre­mistene (9. januar 2014).

 

Fagterminologien

  • Hebefili: Seksuell tiltrekning mot personer i puberteten (”Lolita-syndromet”). Wiki: Hebefili.

 

  • Pedofili: Tiltrekning mot barn i pre­puberteten. Termen pedofili brukes som benevnelse både på en seksuell legning og i Europa på en psykiatrisk diagnose [ICD-10 (WHO 1994)]. Det seksuelle aspektet er ofte underordnet, og personen har ofte et pseudo-romantisk forhold til barna. Wiki: Pedofili (dette er en meget lang, grundig og detaljert artikkel).

 

  • Seksuelle overgrep mot barn. ”Seksuelle overgrep” er i norsk lov (Straffelovens kapittel 19, sist endret 11. august 2000) definert som seksualforbrytelser. Lovens siste endringer har som formål dels å forenkle og modernisere lovteksten og dels å styrke barns og kvinners vern mot seksuelle overgrep. Seksualforbrytelser omtales i lovteksten som seksuell omgang, seksuelle handlinger samt seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd. De aller fleste (80-90 %) av disse overgrepene begås av personer som ikke er pedofile. Wiki: Seksuelt overgrep.

 

 

  • Barnepornografi: Defineres som seksuelt utfordrende fremstillinger (fotografier, tegninger og animasjoner) av personer opptil 17 år, samt av personer over 18 år som ser ut eller fremstilles som yngre. Wiki: Barnepornografi.

 

Hovedpoenger

De fleste av hovedpoengene som fremmes nedenfor, har allerede blitt fremmet av Tjomlid i hans bloggposter:

  • Massemedia og folk skiller ikke mellom hebefili og pedofili, men inkluderer hebefili i deres oppfatning av begrepet pedofili. Den hebefile og den pedofile har to vidt forskjel­lige psykologiske profiler. De fleste menn finner hebefili innenfor rammene av hva de kan forstå og identifisere seg med, mens pedofili er et ukjent og uforståelig landskap.

 

  • Massemedia og folk har alt for lite (les: ingen) faktabasert kunnskap om den ”klassiske” pedofiles psykologiske profil. Bare 10-20 % av seksuelle overgrep mot prepubertale barn begås av pedofile, og flertallet av disse overgrepene må betegnes som heller milde enn grove.

 

  • Lovverket som omhandler den seksuelle lavalder – som i de forskjellige europeiske land varierer fra 13-16 år – er noe stivbent formulert og kan med fordel mykes opp, uten at man dermed åpner døren for at dette kan utnyttes og misbrukes av hebefile personer som er minst fem år eldre, eller av porno­industrien. Flere har anbefalt lovordningen som Nederland hadde i tiden fra november 1990 til 2002 (kilde).

 

  • Den juridiske definisjonen av begrepet ”barnepornografi” er absurd ved å være langt mer romslig og inkluderende enn den burde være, i det minste i relasjon til selve ordvalget ”barne…”. Massemedia og folk flest er ikke klar over dette, og danner sine egne forestillinger når de hører eller leser ordet ”barneporno”. Studier viser at det meste av barnepornografisk materiale består av ungdommer i alderen 13-17 år og barnepornografi har dermed som regel ikke noe med pedofili å gjøre.

 

Det å ta nakenbilder av seg selv når man er under 18 år, er i henhold til norsk lovgivning faktisk identisk med å produsere barneporno! Hvorvidt personen har planer om å vise frem bildene av seg selv til andre eller ikke, angår ikke saken. I disse dager produseres og videreformidles en vesentlig del av det som defineres som barne­porno av tenåringer over og under den seksuelle lavalder. Deres forbrytelse er å  ta bilder av seg selv med mobiltelefon og web-kamera, og sende dem til kjæresten sin. Foreldre til mange tenåringsdøtre aner ganske enkelt ikke hvor nære de er kilden til produsenter og videreformidlere av ”barne­porno”. I bloggposten Justismord overfor barnepornosiktet skiensmann (2. januar 2009) gir Tjomlid et eksempel på hvor galt det kan gå, da en nordmann skulle besøke sin kjæreste i Canada. Se også blogg­postene Når voksne kvinner blir barn (3. mai 2011).

 

Når det gjelder produksjon og videre­formidling av seksualiserte bilder av personer under seksuell lavalder, mener Tjomlid og undertegnede at dette naturlig­vis fortsatt skal være forbudt og straffbart. Tjomlid mener dog at det er feil bruk av samfunnets og politiets ressurser å fokusere og jakte på privat eie av barne­porno. Innsatsen bør istedet rettes mot produsentene og videreformidlerne herav.

 

Det er også ulovlig å ta nakenbilder av seg selv, eller å ha nakenbilder av andre, dersom fotomodellen er eldre enn 18 år men ser ut som eller fremstiller seg som under 18 år.

 

  • Når lovene om seksuell lavalder relateres til lovene om barneporno, oppstår den absurde situasjon at man på basis av barneporno-paragrafene kan bli straffedømt for å være i besittelse av nakenbilder av personer i den aldersgruppen (16-17 år) hvor det er lovlig å ha sex med dem. Man kan altså lovlig ha daglig sex med en tenåring på 16-17 år, men å ha et nakenbilde av ham eller henne blir straffet for besittelse av barne­porno. Dette synes å være en juridisk systemfeil, med behov for bedre integrasjon av lovverket. Tjomlid tar dette opp i sine bloggposter Debbie Nathan tenker høyt om barneporno (14. juli 2007) og Barneporno-tabbe i media? (12. november 2007).

 

  • Kun et fåtall av personer som er dømt for seksuelle overgrep mot barn gjennom internett er pedofile (Krueger, Kaplan & First, 2009). Nesten samtlige ofre for seksu­elle overgrep gjennom internett­grooming er i alderen 13-17 år, og har dermed lite med pedofili å gjøre. Når det gjelder nettrelaterte overgrep og sexpress overfor tenårings­jenter, viser studier at voksne menn sjeldent står bak disse. I de aller fleste tilfellene er det jevnaldrende og ”problem­ungdom” som står bak disse. Her er masse­media ansvarlig for at en rekke tåpelige myter holdes i live. Se f.eks. Tjomlids blogg­poster Sexpress mot unge på nettet (19. desember 2008) og Internettovergrep er kun statistisk støy (7. februar 2009).

 

Kort om pedofili

Flere studier har vært gjort og det antas at ca. 5 % av den mannlige befolkningen er pedofil, med andre ord ca. 125.000 i Norge, og dermed flere enn antall homofile som ligger på ca. 1-3 % av befolkningen.

 

Termen pedofili brukes både i Europa og i USA som benevnelse på en seksuell legning rettet mot prepubertale barn. Når barn kommer i puberteten varier ganske mye. I diagnose­manualene har man hittil operert med at prepubertale barn generelt er barn under 13 år. Den  internasjonale trenden er imidlertid at gutter og jenter kommer stadig tidligere i puberteten. Dessuten inntreffer puberteten til forskjellig tid i ulike kulturer. En studie fant at 18.3 % av hvite jenter, 42.9 % av mørkhudete og 30.9 % av spanske jenter hadde kommet i puberteten i en alder av 8 år. En tilsvarende studie fant at 26.1 % av hvite gutter, 43.4 % av afro-amerikanere og 44.4 % av spanske gutter var kommet i puberteten i en alder av 9 år.

 

Termen pedofili er i Europa også en psykiatrisk diagnose (ICD-10, WHO 1994), mens denne diagnosen nylig har blitt avviklet i USA (DSM-5, APA 2013).

 

Pedofili er en seksuell orientering som ingen, naturligvis, velger. Årsakskomplekset til pedo­fili er langt fra identifisert, men det antas å være multifaktorielt. Det er indikasjoner på både prenatale (”før fødselen”) og postnatale (”etter fødselen”) årsaksfaktorer.

 

Indikasjoner på prenatale årsaks­faktorer:

  • høy frekvens av homoseksualitet (ca. 25 %, mot 2-4 % i normalpopulasjonen) og venstre­hendthet,
  • høy frekvens av lav kognitiv fungering,
  • noe lavere IQ enn gjennomsnittet,
  • noe lavere høyde som voksen enn gjennomsnittet,

 

Indikasjoner på postnatale årsaks­faktorer:

  • høy frekvens av positive seksuelle opplevelser med prepubertale barn da man selv var et prepubertalt barn (Santtila et al., 2010).

 

I det barnet når puberteten, erkjenner det sin seksuelle preferanse i samme dikterende grad som heteroseksuelle og homoseksuelle personer gjør. En studie fant at 29.6 % var klar over sin pedofile legning før de var 13 år, mens 43.5 % oppdaget det i alderen 13-15 år. En studie av 193 selvutnevnte pedofile fant at gjennomsnittsalderen for når disse oppdaget sine pedo­file følelser var 12 år og omtrent samtlige innen 17-års alderen.

 

Å erkjenne at man er pedofil er naturligvis en enorm psykisk belastning for individet, for det innebærer at man ikke kan leve ut sin seksualitet uten å bryte loven og uten å skade barnet. I tillegg kommer den psykiatriske diagnosen, for ikke å snakke om det offentlige stigmaet med at folk antar at alle eller de aller fleste pedofile er seksuelle overgripere på linje med Jimmy Savile (1926-2011).

 

Den ”klassisk pedofile” har et pseudo-romantisk forhold til barn og ønsker en gjensidig seksuell og emosjonell relasjon (Hudson & Ward, 2000). Den ”klassisk pedofile” foretrekker barnepornografi der barna smiler, og unngår pornografisk materiale som avdekker smerte eller ubehag hos barnet.

 

Pedofile overgripere er sjelden voldelige, og ønsker gjerne barnets beste. Forskning viser at overgripere med en seksuell preferanse for barn tradisjonelt forbindes med isolasjon, mellommennskelige relasjonsproblemer, lav selvfølelse, en følelse av utilstrekke­lighet, frykt for avvisning og manglende seksuell kunnskap. To andre studier på pedofile over­gripere rapporterer høyere grad av depresjon, angst, posttraumatisk stresslidelse eller rusavhengighet sammenlignet med normalbefolkningen. Det er likevel ikke klart om dette kan tolkes som psykopatologi forbundet med selve den pedofile orienteringen, eller om det er en konsekvens av stigmatiseringen av pedofile i samfunnet. Pedofile trenger derfor hjelp til å få et noenlunde godt liv.

 

Når det gjelder berømte personer som flere ganger har hatt sex med prepubertale barn, kan man lese følgende i den norske Wiki-artikkelen Pedofili:

 

”Forsker og psykolog Robert A. Prentky skriver i Archives of Sexual Behavior om to eksempler på berømte personer som skal ha vært pedofil. En av dem er Lewis Carroll, forfatter av Alice i Eventyrland. I følge Prentky vurderte Carroll aldri å gifte seg, og at han kun elsket unge jenter. Det andre eksempelet er den skotske forfatteren J.M. Barrie, som blant annet står bak romanfiguren Peter Pan. Hans tiltrekning skal ha vært mot unge gutter, hvorav to gutter inspirerte ham til utviklingen av Peter Pan. Barrie adopterte i 1910 fem gutter. Den amerikanske sexologen og historiker Vern Bullough trekker også frem Mahatma Gandhi, Johann Wolfgang von Goethe og Lord Byron som eksempler på kjente pedofile opp igjennom historien.”

 

Problemet med massemedias inkompetanse rundt pedofili. Kirsten H. Resaland leverte høsten 2008 inn sin hovedoppgave i psykologi, Menneske eller monster? Pedofili i den faglige og offentlige diskurs (Universitetet i Oslo, 2008). Kjernen i hovedoppgaven (s. 60-69) er påvisningen av at media ikke gjenspeiler faglitteraturen når det gjelder bruken og forståelsen av pedofili-begrepet og tematikken rundt dette. Det er altså en betydelig diskrepans mellom fagfeltet og media, og derfor mellom den akademiske og den offentlige diskurs. Her er hovedoppgavens sammendrag:

 

”Oppgaven har tatt for seg graden av samsvar/mangel på samsvar mellom framstillingen av pedofili i vitenskapelig litteratur og representasjoner av pedofili i norsk media anno 2007. Posisjoner og kunnskap om pedofili i den internasjonale vitenskapelige diskurs er kartlagt og sammenstilt med sentrale representasjoner av pedofili i dagens offentlige diskurs i Norge. Analyse av mediadiskursen er basert på den oppfatning av språk som bl.a. Blakar (2006) og Rommetveit (1974) presenterer: At det er gjennom språket vi aktivt griper, forstår og delvis skaper den sosiale realiteten. Det ble avdekket en tildels betydelig diskrepans mellom medieartiklene i utvalget og fagfeltets oppfatninger og empiriske funn… Samtlige seksuelle overgrep omtales som like dramatiske, uavhengig av hvorvidt det finnes vesentlige likhetstrekk mellom sakene. At tre gutter får et spørsmål om å finne mynter i en manns lomme, beskrives som like alvorlig som at to jenter voldtas av sin far. ”Alle pedofile overgrep” brukes uten nærmere forklaring, og ”seksuelt misbruk over internett” forblir udefinert i en artikkel som handler om hvordan foreldre kan beskytte sine barn mot overgrep.”

 

Massemedia har gjort termen pedofil til ensbetydende med det å være en seksuell overgriper (”dømt for pedofili”) og en farlig kriminell (”en pedofil går løs”). Termen har i media også blitt en tilfredsstillende forklaring på makt­misbruk, ydmykelse og sadisme.

 

Det virker som om massemedia ikke evner, eller ikke vil, skille mellom milde og grove seksuelle overgrep. Selv de mildeste seksuelle overgrep blir omtalt på en slik måte at leseren får inntrykk av at offeret må være traumatisert for resten av livet. Et eksempel er Lomme­mannen som i de fleste tilfellene (men ikke alle!) ikke gjorde noe verre enn å lure barn til å stikke hånden ned i lommen hans, der lommeforet var klippet bort slik at barnets hånd noen ganger kom til å berøre hans penis. Alle seksuelle overgrep skal dømmes og straffes, men journalistene har samtidig et ansvar for å formidle de faktiske hendelser med et anstendig nivå av nyanserthet. Dersom barnet ikke har blitt traumatisert av å komme i berøring med en penis ved å stikke hånden ned i en lomme for å finne godterier, er det på ingen måte til barnets fordel å bli behandlet i årevis som om det har har blitt traumatisert og fått varige skader på sjelslivet.

 

Kort om den seksuelle lavalder

Fra den norske Wiki-artikkelen Seksuell lavalder:

 

”Seksuell lavalder er en aldersgrense som et lands lov har satt for når man kan ha seksuell omgang. Den norske straffeloven regulerer dette i to ulike straffebud, §§ 195 og 196. Sistnevnte forbyr seksuell omgang med personer under 16 år, mens førstnevnte straffer seksuell omgang med barn under 14 år. Derfor er maksimumsstraffen for brudd på § 195 høyere, i tillegg til at samleie gir en minimumsstraff på 3 år… I Europa er lavalderen mellom 13 og 18 år. I USA er den 18 år i noen stater, og 17 og 16 i andre.”

 

I Nederland er den seksuelle lavalder pr. idag 16 år, men fra november 1990 til 2002 var den, med enkelte forbehold, satt ned til 12 år (kilde). Tjomlid argumenterer for en senkning av den seksuelle lavalder, i retning av slik den ble praktisert i Nederland 1990-2002. Se f.eks. hans bloggpost Hvorfor den seksuelle lavalder bør senkes (9. august 2008). Se også den interessante kronikken til Mads Wam Schneider, En ny seksuell lavalder (Aftenposten, 9. desember 2006).

 

Dag Fallets kritikk av Tjomlid

Dag Fallet er bosatt i Cambridge, er utpreget intellektuell, skriver klart og godt, og står bak web-basen Garden of Serendipity (”Hellets hage”) der han legger ut sine egne artikler. En av hovedkategoriene på denne web-basen har navnet Sekulær humanisme, der han siden desember 2011 har lagt ut 20 artikler bestående av hard kritikk av den sekulære humanist­bevegelsen. Han har særlig fokus på de to norske parhestene Human-Etisk Forbund (HEF) og Skepsis. Fallet har vært den mest markante kritikeren som hevder at den sekulære humanist­bevegelsen, med Gunnar Tjomlid i spissen, fronter pro-pedofil aktivisme. I Wiki-artikkelen Pedofili kan man lese ett avsnitt om betydningen av dette begrepet:

 

”Pro-pedofil aktivisme. Bevegelsen for pro-pedofil aktivisme er en sosial bevegelse som omfatter en mengde oppfatninger, men som typisk jobber for en eller flere av de følgende: sosial aksept for voksnes romantiske eller seksuelle tiltrekning til barn, sosial aksept for voksnes seksuelle aktivitet med barn, og endringer i lovverk og definisjoner, slik som å endre den seksuelle lavalder eller klassifisering av psykisk lidelse. Blant organisasjoner for pedofiliaktivisme er North American Man/Boy Love Association (NAMBLA) et av de mere kjente, der man ønsker å legalisere seksuelle forhold mellom menn og gutter.”

 

Mens jeg er fullstendig enig i Fallets generelle kritikk av den sekulære humanistbevegelsen, gir han etter min mening et galt inntrykk av hva Tjomlid formidler i sine 112 bloggposter om samfunnets holdninger til enkelte seksuelle emner. Fallet begynner sin kritikk av disse blogg­­postene i artikkelen Normaliseringen av pedofili i den sekulære bevegelse (20. november 2012). Fallet viser her til at Tjomlid anbefaler, eller i det minste refererer positivt til, flere kilder som Fallet selv betrakter som pro-pedofile. I den pågående debatten er det derfor ønskelig å undersøke disse kildene nærmere. Har Tjomlid forsvart ellers gode poenger med tvilsomme kilder, eller sier Fallets kritikk av disse kildene mer om Fallets eget verdisyn? Man kan naturligvis bruke kilder som enten er tvilsomme eller som har en klar agenda; det avgjørende er at man gjør leserne oppmerksom på kildens tvilsomhet eller agenda. Uten å gå i dybden av disse kildene, eller hvordan de har blitt brukt, kommenterer jeg her kort mine egne inntrykk av dem.

 

  • IPCE (International Pedophile and Child Emancipation): En paraply-organisasjon for pedofile foreninger og grupper.

 

 

  • Fallet kritiserer Tjomlid for å referere til Kinsey-forskningen uten å gjøre leserne oppmerk­somme på professor Judith Reisman sine ”avsløringer” siden 1983 som fordømmer Kinsey-forskningen nord og ned. Reisman fremstår imidlertid som kristen­­konservativ og anti-homoaktivist, så hun er neppe en god referanse for Fallet til å bruke mot Kinsey-forskningen. Wiki: Judith Reisman.

 

  • Meta-analysen til Rind et al. (1998). Forfatterne av denne meta-analysen konkluderte at sex mellom barn og voksne ikke alltid har vært skadelig for barna, og at man derfor ikke kan ta for gitt at barna nødvendigvis påføres et traume ved sex med voksne. Forfatterne tok likevel moralsk avstand fra slik aktivitet. Meta-analysen ble svært så kontroversiell fordi den kunne misbrukes, og meget mulig ble misbrukt, til å uskyldig­gjøre sex mellom voksne og barn. Meta-analysen hadde de svakheter som alle meta-analyser har, og dette ble det lagt stor vekt på av dens kritikere. De mest aggressive kritikerne mente tydeligvis at forfatterne hadde en pro-pedofil agenda. JS Halvorsen skrev i Tidsskrift for Den norske lege­foreningen en lengre kronikk om meta-analysen og den påfølgende debatten internasjonalt og i Norge, Hvor skadelig er seksuelt misbruk for et barn? (april 2003). Se også den engelske Wiki-artikkelen Rind et al. controversy.

 

  • Den amerikanske forfatteren og journalisten Judith Levines bok Harmful to Minors: The Perils of Protecting Children from Sex (2002) [web-base for boken]. Anmeldelse på AlterNet. Dette er en bok om ungdomsseksualitet og om USAs manglende eller svært så fordomsfulle utdanning av ungdom omkring seksualitet. Siden 1980-tallet har holdningene til den reli­giøse høyrefløyen fått dominere, og boken belyser de mange uheldige konse­kvenser herav. Dette synes å være en viktig og informativ debattbok som burde ha blitt oversatt til norsk. Fallets negativitet til denne er vanskelig å forstå.

 

  • David L. Riegels bok Could they all have been wrong? (2005). Fallet hevder at Riegel har en opplagt pro-pedofil agenda, og at Tjomlid burde ha gjort leserne oppmerksom på dette i sine referanser til hans bok. Som det fremgår av NewGon Wiki-siden David Riegel, synes Riegl å ha en pro-pedofil agenda.

 

  • Tjomlid anbefaler Susan Clancys bok The Trauma Myth (2010), der hun påstår at det hovedsaklig er en myte at seksuelle overgrep mot barn gir barna et traume. Ifølge henne kommer traumene først senere i livet i den grad offeret behandler, undersøker og mer modent forstår minnene om overgrepet. Clancy har PhD i kognitiv psykologi.

 

Clancy fikk i 2005 utgitt en bok som jeg selv er meget skeptisk til, Abducted: How People Come to Believe They Were Kidnapped by Aliens. Andre regresjons­hypnotisører har kommet til andre konklu­sjoner (se min artikkel Zetaene: Forbereder de Jordens nye æra med et hybrid­program?).

Clancy er en ivrig talsperson for False Memory Syndrome (FMS) som forklaring på hva som i mange tilfeller oppleves som minner under hypnose. Mens FMS i enkelte tilfeller har vært den rette forklaringen på at personer under hypnoterapi har opplevd at de i barndommen var offer for seksuelle overgrep, så er dette på ingen måte et argument for at FMS er den rette forklaringen i de fleste tilfeller. En studie av Jack Johnson fra 2009, False Memory Syndrome, konkluderer at bare 1-3 % av slike opplevelser under hypnoterapi kan gis FMS-forklaringen. Som Fallet beskriver nærmere, den sekulære humanistbevegelsen synes å ha en egen (og sterk!) agenda med med å fronte FMS-forklaringen mest mulig, enten det gjelder minner om seksuelle overgrep, minner om sataniske ritualer, eller minner om å bli bortført av ET’er. Mike Stanton, som vant Pulitzer-prisen i 1994, har skrevet en interessant artikkel om historien til False Memory Syndrome Foundation, U-turn on Memory Lane (1997).

 

Fallet har etter sin første artikkel om sekulærhumanismens forhold til seksualitet, med mye fokus på Tjomlids bloggposter, fulgt opp med fem nye relevante artikler:

 

I Fallets artikkel Vitenskapelig pro-pedofili (9. august 2013) gis flere sitater fra Tjomlids bloggposter, men Fallet unnlater å opplyse leserne om den akademisk-juridiske betyd­ningen av ord som pedofili og barnepornografi. Leserne får dermed inntrykk av at Tjomlid bruker disse ordene i den folkelig-ordinære betydningen. Tjomlid blir gjengitt på en bokstavlig korrekt måte, men ikke på en semantisk (betydningsmessig) korrekt måte. Min tolkning er at Fallet i flere av sine formuleringer har skapt en skinn-uenighet med Tjomlid, som kan skjule en reell enighet dersom Fallet hadde forholdt seg til den akademisk-juridiske betydningen av ordene.

 

I Fallets artikkel Seksuelt misbruk av barn – no big deal? (22. oktober 2013) presenteres mer kritikk av Susan Clancys bok The Trauma Myth (2010), med bl.a. anmeldelser fra psykologer og psykiatere. Se f.eks. artikkelen til Ellen Lacter, Common Forms of Misinformation and Tactics of Disinformation about Psychotherapy for Trauma Originating in Ritual Abuse and Mind Control (desember 2012).

 

I Fallets artikkel Pedofili aktivisme – Lies, damned lies and statistics (4. januar 2014) referererer han til Max Taylor og Ethel Quayle som hevder at ordet ”barneporno” er misvisende da det gir inntrykk av barnas samtykke. De to mener at termen ”barneporno” bør erstattes av termen ”bilder av seksuelt misbruk”. Taylor og Quayle er to av personene bak COPINE-prosjektet, Combating Paedophile Information Networks in Europe. Fallets etter­følgende angrep på Tjomlids bloggposter er imidlertid ikke fair, for Tjomlids anliggende er noe helt annet, nemlig å påpeke hvor uheldig den akademisk-juridiske definisjonen av ”barneporno” er. Tjomlid er ikke talsperson for at (reelle) prepubertale barn skal kunne bli brukt til produksjon av pornografi.

 

Hvilken effekt bilder (fotografier eller tegninger) av prepubertale barn i en seksuell setting måtte ha på pedeofile og/eller seksuelle overgripere, blir av Resaland (2008) oppsummert slik:

 

”På fagfeltet strides de lærde om hvorvidt barnepornografi (heretter kalt barneporno) henholdvis oppmuntrer til overgrep eller gjennom en katarsis-effekt demper overgreps­impulsene hos pedofile individer (Taylor & Quayle, 2003; Marshall, 2000). Vi har liten kunnskap om et eventuelt samspill mellom barneporno og seksuelle overgrep begått mot barn (Taylor & Quayle, 2003). I følge Riegel (2004) er det lite eller ingen pålitelig evidens [som] støtter den utbredte oppfatningen av barneporno som en medvirkende faktor i overgrepsatferd, og den ytre validiteten av forskningen på området er ofte lav. Et annet gjennomgående problem er bruken av termen «seksualforbrytere» (sexual offen­ders), uten spesifisering av eller differensiering mellom ulike undergrupper av overgripere, for eksempel voldtektsmenn, pedofile overgripere, sadistiske overgripere og incest­overgripere (Marshall, 2000).”

 

Fallet kom den 6. januar 2014 med artikkelen Ytringsfrihet og handlingsfrihet, der han:

 

Detaljene i ping-pong’en mellom Fallet, Tjomlid og Hole kan de interesserte studere nærmere på egen hånd. I denne artikkelen har jeg brukt kontroversen mellom Fallet og Tjomlid som springbrett for å komme et skritt videre i den faglige undersøkelsen av de omtalte seksuelle temaene. Forhåpentligvis vil leserne av denne artikkelen bruke samme strategi: å bruke kontroversen som et springbrett til å lære og til å trekke sine egne konklusjoner om de omtalte seksuelle temaene.

 

Kilder og ressurser

Resaland, Kirsten Holtmon: Menneske eller monster? Pedofili i den faglige og offentlige diskurs. Hovedoppgave i psykologi. Universitetet i Oslo, høsten 2008. 79 s.

Østveit, Karina: Han er pedofil, men ikke overgriper. Intervju med en norsk pedofil. A-magasinet, oktober 2011.

Wiki (no): Pedofili; Seksuell lavalder; Seksuelt overgrep; Barnepornografi.

Wiki (eng): Pedophilia; Age of consent; Sexual assault; Child pornography.

 

**************************************

 

Bli en av de opplyste blant 111.000 månedlige lesere

Hvor godt likte du artikkelen?
Topp
25%
Opplysende
0%
Inne på noe
0%
Usikker
25%
Dårlig
50%
Om forfatter
Rolf Kenneth Myhre
Rolf Kenneth Myhre fullførte bibliotekarutdannelsen i 1990, og arbeidet så som selvstendig næringsdrivende i seks år med å etablere og reorganisere små fagbiblioteker og arkiver. Deretter arbeidet han som medisinsk forfatter i seks år, fire av dem ved Rikshospitalet. Siden 2003 har han som privat forskerforfatter arbeidet med fokus på: 1) Bevissthetsparadigmet, åndsvitenskap; 2) Menneskets tidligere og nåværende erfaringer med ET/UFO-relaterte emner; 3) Enkelte US-sentrerte oligarknettverk som siden 1940-tallet har prøvd å styre verdenssamfunnet i en totalitær retning. I 2008 vant han Kolofons manuskonkurranse for ”Alternativ litteratur” med boken "Åndsvitenskapelige visjoner". I februar 2013 utga han boken "Menneskets historie: Integrasjon av Velikovsky, Sitchin og ZetaTalk", og i august 2013 kom boken "ET/V-erfaringer 1947-2013". Hans forfatternavn er Rolf Kenneth Aristos.

5 kommentarer Bli med i diskusjonen

Bli med i diskusjonen

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *